"Minnet er som et barn som vandrer i sjøkanten. Du kan aldri vite hvilken liten stein barnet vil plukke opp og gjemme blant sine mest verdifulle ting."
Kjære alle som har abonnert på min kalender. Takk for support. Takk for at du bestilte. Takk for at du leste. Takk for mange tomler opp. Takk for kommentarer og oppmuntringer.
Jeg vil ønske alle en alle tiders jul og et meningsfullt 2021.
Når man skal få fram at noe var virkelig vakkert, så brukes gjerne uttrykket “det var som musikk i mine ører.” Musikk blir på en måte gjort til gullstandarden på det vakre og det behagelige.
Musikk skal først og fremst lyttes til og nytes, ikke defineres. Her er dog et forsøk:
kunsten å sette sammen eller framføre toner i en estetisk helhet av rytme, melodi og harmoni; komposisjoner
Musikk har den fordelen at den ikke trenger ta omveien om hjernen. Den går snarveien rett inn i hjertene våre. Dermed gjør den sin virkning, uten at vi alltid legger så godt merke til det. Et fenomenalt verktøy for dem som vil spille (sic!) på følelsene våre. Det kan brukes i reklame, det kan brukes i film. En annen av dem som abonnerer på min adventskalender er Johannes Ringen. Han har jobbet mye med filmmusikk, blant annet til filmen Stormen. Jeg stilte ham en del spørsmål om hvordan han tenker om filmmusikk til en artikkel om nettopp dette som jeg skrev for Aftenposten Innsikt.
Det er så himla mye man kunne sagt om musikk. Men nå rett før jul får vi gjøre det enkelt.
Min bestefar mente at det bare finnes to typer musikk. Den første, og desidert viktigste typen, var koraler. Det var salmer som han spilte på orgelet i kirka. Han tok seg ofte en koral på pianoet hjemme i stua på gården også.Alt som ikke var koraler, ja all annen musikk, definerte han som jazz. Jazz var ikke bra.
Den som vil lese mer kan bestille min masteroppgave. Oppgaven var kort (nei, ikke kort!) og godt å skrive et bokmanus. Manuset har fått tittelen “Slik slipper lyset inn. Et essayistisk skråblikk på livets byggesteiner.” Kapittelet om musikk heter “Lyden av trevirke, hestehår og kattetarm”. Ellers finnes kapitler om språk, ensomhet, håp, reise, vennskap, trær, Solen, nysgjerrighet, rus, tid og anstendighet. Prisen er 299,99, siden trykkekostnaden for små opplag er uforholdsmessig stor. Du får da 100 A4-sider om livets små og store viderverdigheter.
Vi skal slutte med en koral. “Å kunne jeg bare bli barn igjen”. Dette var min bestefars yndlingsjulesang. Jeg hørte ham ofte synge den for kyrne da jeg i mine gutteår hjalp ham med fjøsstellet. Tipper mjølka som ble tappet på kartong fra disse kyrne hadde litt ekstra fylde og smakte aldri så lite hellig, for dem som var så heldig å helle i sine glass av koralamjølka frå Nils-garden.
Sangen er høytidelig, noen vil kanskje si gammelmodig, i stilen, men legg også merke til at uttrykket festers fest blir brukt. Håper alle får en alle tiders dag i morgen!
Å, kunne jeg bare bli barn igjen
Når juleklokkene ringer!
Å, kunne jeg salig i ånden se
:/: De skinnende englevinger! :/:
Å, den som blott kunne med barnets sinn
Få hilse sin frelser kjære.
Og synge med barnets røst så klar
:/: Den Herre Kristus til ære. :/:
Om verden så larmer og stormen slår,
Dog barnet eier Guds rike.
Hvor himmelens juleklokker går,
:/: Må mørket og angsten vike. :/:
Så ring da, Guds klokker, til festers fest,
Vekk barnet til liv her inne!
Vi reder deg leie, du himlens sønn
:/: Og slipper deg ingensinne :/:
Jeg bringer ei myrra, jeg har ei gull.
Jeg er ingen konge fra Østen.
Mitt fattige hjerte er alt jeg har, –
:/: Så såre det trenger trøsten. :/:
La gråne vårt hår og bøyes vårt mot.
Og dagene fort henrinne,
Ved barnehånden fra Betlehem
:/: Vi Paradiset skal vinne. :/:
Av Karl Marthinussen
Jeg er tilbake i morgen med en siste, liten hilsen.
“Frihet er den kilde hvorfra all mening og alle verdier oppstår.”
Simone de Beauvoir, fransk forfatter og feminist
Slavemonument fra Zanzibar. Jeg kan ennå huske etterkulden fra da Kristin og jeg var og så det i 2005.
Oh freedom
Oh freedom
Oh freedom over me
And before I´ll be a slave
I´ll be buried in my grave
And go home to my Lord
And be free
Når man bygger en tekst, står man i høy grad fritt. Hvordan skal man slutte og begynne? Du står veldig fritt. Hvordan skal hoveddelen utformes? Hvlke ord skal velges? Vil du skrive mest informativt, appellativt, ekspressivt eller hva? Kanskje har sjangeren du skriver i noen konvensjoner man oftest følger? Du kan jo ta deg den frihet å bryte dem. For som Jens Bjørneboe skrev:
“Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den .Ingen gir oss frihet. Vi må ta den selv. Frihet er altså noe man gjerne må kjempe for.”
På den annen side er det sagt at fattigdommens svøpe er mangel på valg. Den fattige sitter i klisteret. Sitter fast i kvikkleire. Er bundet og bastet. Fattigdom er mangel på ressurser og muligheter. Fattigdommen holder sine fanger i et jerngrep, i lenker. Hva gjør en far, da, når barnet hans er sykt og det ikke finnes penger til sykehus, eller til transport til sykehus? Hva gjør en mor som ikke har mat å gi sitt barn? Hva gjør barn som mistet begge foreldrene til tuberkulose? Hvordan står det til med friheten?
Bryr vi oss om andres mangel på frihet? Har det noe med vår egen frihet å gjøre?
“Absolutt frihet er det samme som absolutt meningsløshet, for mennesket er bare menneske i kraft av utallige avhengighetsforhold.”
Slik jeg leser det antuder den tyske forfatteren H. C. Brabber her at firhet, paradoksalt nok, kan ha noe å gjøre med viljen og evnen til å binde seg til andre. Han er ikke alene om tanker som går i den retning:
“Kjærligheten til frihet er kjærligheten til andre, kjærligheten til makt er kjærligheten til oss selv.”
William Hazlitt, engelsk forfatter
Selv om det ser ut til å være en nokså utbredt oppfatning mener jeg at frihet ikke kan være å strebe etter en slags ytterliggående hedonisme. Med hedonisme menes å betrakte egen nytelse som det øverste gode og en betingelse for lykke. Hedonisme har lett for å bli veldig egoistisk, men kan også kombineres med utilitarisme (se kapittelet om hedonisme og etikk). Da ser man ikke lenger bare på hva som gir nytelse, men også hva som er nyttig.
Enkelt sagt: Det er ikke frihet å koble seg av alle forpliktelser og alt ansvar slik at man setter seg i posisjon til å jobbe mest mulig for egen nytelse. Det, min venn, tror jeg heller vi skal kalle egoisme. Paradoksalt nok blir frihet ofte forvekslet med egoisme. Det er vel noe av dette tenkeren Blaise PAscal minner oss på når han sier:
“Det er ikke godt å være for fri. Det er ikke godt å få alle sine behov tilfredsstilt.”
Vi ser at frihet ikke er et så opplagt begrep som man kanskje umiddelbart tenker. Det er stort og mangslungent og det kan være i noens interesse å utnytte akkurat dette:
“Å frihet! Hvilke forbrytelser begår man ikke i ditt navn!”
Madame Manon Roland, fransk revolusjonær
I det siste har jeg tenkt en del på dette: Når noen sier: “Jeg vil være fri!” eller: “Jeg må sette meg selv fri.”, – hva er det da de vil være fri til? Og hva vil de være fri fra? Franklin D. Roosevelt trakk fram disse frihetene i en tale i 1941:
Frihet fra nød
Frihet fra frykt
Frihet til tale
Frihet til religion
Å leve i frihet høres jo feiende flott ut. Det er det også, hvis man i sitt indre får ryddet litt opp i hva man mener med frihet. For sann frihet er ikke for pingler og pyser:
“Frihet betyr ansvar. Det er derfor de fleste frykter den.”
George Bernard Shaw, engelsk forfatter
For meg er frihet forbundet med balanse og rom. Jeg vil kunne skape meg et rom jeg kan vandre fritt rundt i. Samtidig må jeg gi rom til andre, slik at de har mulighet til å vandre like fritt som meg. Så kan det hende at noen vil hevde at det er deres rett å stå fritt til å narre andre, dominere andre, undertrykke andre. Det kan aldri bli gyldige friheter. Å tråkke på andre for å løfte seg selv opp, få ting står fjernere fra frihet enn det. Selvinnlysende, er det ikke det, enda så mange ganger vi ser det skje rundt oss.
“Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse.”
Så mye for FrPs mas om “lykkejegere”. Vi er alle lykkestrebere og har rett til å være det. Når FrP klistrer merkelappen “lykkejeger” å folk de ikke liker, er det et stjerne-eksempel på at man selv vil ha friheter man ikke vil innvilge andre.
Den type frihet er ikke verdt en eneste sur sild.
Den ameriaksnke uavhengighetserklæringen ser fint ut, men det kan være greit å huske på at den eksisterte side om side med slaveriet. Før den fikk sin endelige utforming, ble mange formuleringer fjernet, blant dem formuleringer som gikk mot slaveriet. Retten til frihet for alle mennesker var ikke så selvinnlysende likevel, viste det seg.
Friheten må kjempes for. “Frihet” og “kamp” henger på det nøyeste sammen. Kaare Torgny Pettersen, professor emeritus ved Universitetet i Sørøst-Norge og jeg er bysbarn. Han har vært frimodig nok til å skrive om filosofi i lokalavis vår, Sandefjords Blad, det skjer ikke hver dag. Han skriver om den brasilianske pedagogen og filosofen Paulo Freire, som Sandefjords Blad morsomt nok, siden det handler om frihet, har omdøpt til Paulo Friere. Det blir kjempemorsomt og veldig passende når de gjengir Pettersen på denne måten: “Friere er opptatt av en kamp mot autoriteter:” Avslutningen i Pettersens innlegg fortjener en enda større lesergruppe:
“Frihet er ikke en gave som er gitt oss. Det er noe personer og samfunn har gjort seg fortjent til gjennom kamp. Vår frihet trues stadig og vi må derfor hele tiden kjempe for å beholde den. Det handler om å kjempe mot alle former for vold, enten det er vold mot naturen, eller vår kultur. Det er en kamp mot holdninger som oppmuntrer til kriminalitet, mishandling, mangel på respekt for de svake og alt som er levende blant oss. Uten denne kampen ville livet i seg selv ikke lenger hatt noen verdi. Drømmen om en bedre verden krever at alle kjemper sine kamper uten å miste håpet. Uansett hvilket samfunn vi tilhører, er det påtrengende, at vi kjemper med håp og uten frykt. “
Vel. Det var noen krumspring hit og dit, bundet sammen av ordet “frihet”. Fortsatt vet jeg ikke sikkert hva det er. Likevel håper jeg dagens kalendertekst har gitt deg noe å tenke på. Det er fint hver gang en tekst kan fungere som springbrett for andres tanker. Viktigere enn å spikre en definisjon for evig og alltid, er det å holde en dialog i gang.
Det finnes, heldigvis, drøssevis av definisjoner på frihet. Jeg valgte å falle ned på denne, nettopp fordi den kan gi luft under vingene til nye tanker:
“The really important kind of freedom involves attention, and awareness, and discipline, and effort, and being able truly to care about other people and to sacrifice for them, over and over, in myriad petty little unsexy ways, every day.
David Foster Wallace (her sitert fra “Frihetens filosofi” av lars Fr. H. Svendsen)
Innestengt og utestengt. Isolasjon og karantene, Digitalt fellesskap, men sitte alene. Smitte og frykt. Mistenksomme og noen ganger aggressive blikk bak ansiktsmaskene. Husk på meteren! Kohort meg her og nærkontakt meg der. Og nå endelig, von i hengande snøre, – en vaksine er så smått under utrulling.
Det har vært et spesielt år. Eller har det det?
VG oppgir at per 18. desember har 1 678 000 mennesker dødd av COVID-19. Om vi regner 1. januar som et startpunkt betyr det 4753 døde per dag.
La oss så sammenligne med for eksempel tuberkulose. I 2019 døde 3835 mennesker per dag av tuberkulose. Ikke like høyt som for COVID, men farlig nærme. Og for tuberkulose har tallene vært omtrent slik i tiår etter tiår etter tiår. Men, – det har ikke rammet “oss”. Det har rammet “dem”. Og “vi” har ikke brydd oss særlig. Det må det bli en forandring på.
Det er mye som kan, bør og må forandres etter COVID-19. Når alle har fått vaksine – for ingen er trygge før alle er trygge – har vi alle tiders sjanse til å bygge verden på nytt. Vi trenger da noen andre byggesteiner for å unngå at Verden skal krasje igjen. For om vi fortsetter som før kan et nytt virus overført fra dyr til mennesker dukke opp igjen før vi rekker å si “solidaritet”. Er du klar for en ny runde, med et potensielt enda farligere virus? Nei, tenkte meg det. Da bør vi tenke nøye gjennom hvilke byggesteiner vi skal velge. Jeg har noen forslag, og tar gjerne imot andre.
Byggestein 1: Rettferdig fordeling av mat. Så lenge mennesker sulter vil de gå ut og skyte ville dyr og spise bush meat. De vil gå på dyremarkeder og kjøpe mat der. Dermed har vi høyrisikofaktorer for ny smitte gående. Hvis ikke vi i rike land blir flinkere til å dele, vil det fortsette å ramme dem som sulter. Det vil også slå tilbake på oss selv. Det finnes nok mat i verden. Dessverre finnes det mer enn nok egoisme og vanstyre. Politiske ledere må straks begynne å jobbe annerledes. Vi får de politikerne vi stemmer fram. Partier som Frp, Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har lenge vist at de jobber altfor sakte og altfor svakt med disse spørsmålene. Vi har ikke tid til å gi dem flere sjanser. Selvsagt gjør de mye bra og de er kanskje gode på en eller flere saker som ligger ditt hjerte nært. Men det holder ikke lenger. Det blir for farlig.
Byggestein 2: Rettferdig fordeling av medisin og vaksiner. I januar var jeg i Malawi. Veldig få ting er på stell i helsevesenet der. De mangler sykehus. De mangler leger og sykepleiere. De mangler utstyr og medisiner. Samtidig florerer det av sykdommer som malaria, HIV og tuberkulose. Tuberkulose-situasjonen har forverret seg mange steder etter at COVID-19 dukket opp. I Øst-Europa. Ikke langt unna oss, har de spesielt mange tilfeller av multiresistent tuberkulose. De er ikke langt unna oss, og hvis du eller noen du kjenner skulle bli smittet venter kanskje årelang behandling, tung medisinering, leie bivirkninger. Rike land må hjelpe fattigere lang. Særlig fordi det er moralsk riktig. Men også fordi det ellers fort kan slå tilbake på oss selv. Det er derfor nedslående å se at det allerede nå er tendenser til at rike land “hamstrer” vaksine, mens fattige land muligens må vente flere år. Det er en erkedum og farlig måte å handle på. Igjen, tenk nøye gjennom hva slags politikere du stemmer på. Tiden for somling er forbi. Som Norges bistandsminister uttalte på herlig bilateralt norsk-engelsk til VG her om dagen: Nå må vi cut the crap
Byggestein 3: Vi mennesker må slutte å trampe inn på dyrenes enemerker og jaktmarker. Vi har i altfor stor grad over altfor lang tid stjålet hardt tiltrengte leveområder for dyr. Regnskog forsvinner. MAngroveskog forsvinner. Også viktige skogstyper i Norge har for dårlig vern. Tankegangen har vært at vi bare kan valse over naturen, dundre inn i den og ta for oss. Veier, flyplasser og bebyggelse kommer opp. Våtmarker, myr og skog må vike. Med det forsvinner mange arter og hele naturen kommer i ubalanse. På bare 50 år har verdens dyrebestander blitt redusert med 68 prosent (!) 75 prosent av alle økosystemer på land og 66 prosent av økosystemene i havet er betydelig endret som følge av menneskelig aktivitet. (Kilde: WWF) Det er intet mindre enn sjokkerende! Det er intet mindre enn uhørt. Det er i aller høyeste grad farlig.
Gepard. Et sterkt utrydningstruet dyr, blant annet som følge av tap av leveområder. Denne traff jeg i Manyeleti, Sør-Afrika. Foto: Armand Grobler
Det fører blant annet til at ville dyr og mennesker kommer for tett på hverandre. Her ligger også en stor risiko for ny overføring av smitte. Når skal vi begynne å ta det på alvor? Varsellampene har blinket lenge. Alarmene har ult. Likevel sanker et parti som Senterpartiet stadig flere stemmer i Norge. Det er mye bra med det partiet. Skolepolitikken, for eksempel. Men de er altfor orientert mot at menneskene kan utnytte naturen etter eget forgodtbefinnende og legge den under seg.
Ved å bli såpass politisk i en adventskalender kan jeg ha kommet i skade for å ha trampet noen på tærne. Det får ikke hjelpe. For det første er det ikke så farlig å være uenig. Det kan være utviklingsmuligheter i det. For det andre mener jeg at vi som bor på planeten Tellus står foran et paradigmeskifte. Ingen av oss vil gå gjennom flere pandemier hvis det kan unngås. Vi kan kanskje aldri komme ned i 0 prosent sjanse for nye overføringer av virus fra dyr til mennesker. Men vi kan redusere sjansen betydelig ved å starte å opptre klokere. Det er ikke noe å vente med. Vi er allerede på overtid. De samme tiltakene vil ha god effekt med tanke på global oppvarming og andre miljøtrusler også.
Mer rettferdig fordeling av mat. Nødvendig og fullt mulig. Det haster!
Mer rettferdig fordeling av medisiner og vaksiner. Nødvendig og fullt mulig. Det haster!
Mer rom til dyr og planter. Nødvendig og fullt mulig. Det haster!
Vær forsiktig! Snart er vaksinene her. Bruk tiden til å tenke på hva slags framtid du ønsker for deg selv, barn og barnebarn. Tenk også på hvordan vi skal komme dit. Vi har allerede mistet for mye tid. Vi har ikke mer tid å miste.
Hvem er du?
Hva vil du?
Hva slags fotavtrykk setter du på planeten.
Hvis alle mennesker på kloden skulle hatt samme forbruk som en nordmann, ville vi trengt 3,6 kloder. Har vi det? Det må da være verdens største selvfølgelighet at vi ikke kan fortsette slik.
Hvis alle mennesker på kloden skulle hatt same forbruk som en somalier, ville vi trengt 0,7 kloder. Et somalisk forbruk er altså mer bærekratig. Litt for bærekraftig.
Point taken?
Ready for action?
2021. Bring it on!
Stay tune! I morgen har Kjetils Kalender en gjest. Det er ingen ringere enn Norges bistandsminister, Dag Inge Ulstein. (Han var min elev da han gikk på videregående på Vestborg vgs, på Stranda) Han har spilt inn en liten video, eksklusivt for dere som abonnerer på min kalender!
Jeg liker ord som setter etter- først. Altså ord som har etter- som forstavelse. Da tenker jeg ikke først og fremst på ord som etterape, etterbetale eller etterplapre. Nei, jeg tenker på varmere ord.
Som etterkommer.
Som etterlengtet.
Som ettermiddagskaffe.
Som ettersmak (den kan jo både være god og mindre god, alt ettersom)
Som etterspurt.
—
Som ettervarme.
Jeg vet at jeg har en bok et sted om dette med ettervarmen. Så er det bare det at vi har, bokstavelig talt, tusenvis av andre bøker også. Det er lenge siden vi sluttet, av ulike grunner, å etterstrebe et veldig godt system. I ettertid har vi forstått at det kanskje ikke var så lurt å gi slipp på det rigide systemet som en gang rådet i bokhyllene våre. Vel, nå går jeg for å ettersøke den.
(30 minutter senere)
Puh! Fant den. Og det vil jeg slå ettertrykkelig fast, at den boka er verd å etterspørre. Den er ettertraktelsesverdig så det holder. Den er fortsatt å få tak i, for tiden på tilbud her. (Jeg tjener akkurat null kroner på å anbefale boka.)
Jeg leste den første gang i 2005 og siden har den fortsatt å stråle ut sin ettervarme i mitt sinn. Den etterlater noe viktig i alle som leser den, vil jeg tro. Den er skrevet av Tomas Sjödin, en mann som virkelig har fått kjenne på livets svingninger. To av hans tre barn var såkalt multihandikappede og døde i sine ungdomsår. Når han i tillegg er i besittelse av en spesiell lun og ettertenksom skrivestil, så blir det bøker som har sterk ettervirkning på de fleste som leser dem
Jeg er glad jeg fant den, for den inneholder noen gode ord som har vært til stor ettertanke for meg. Sjödin skriver:
“Jeg liker ordet ettervarme. Det forteller om noe som var, men som nå er forbi. Men likevel ikke er forbi. Ikke helt. Det er som om det lyse og våkne og vakre ikke helt vil gi seg for kvelden og natten, ikke helt vil gi plass til kulden. Derfor svøper de aftenene inn i denne blandingen. Dagen kan fortsatt merkes. Og natten kan ikke fornektes.”
Av og til bruker jeg å konkretisere og levendegjøre ordet ettervarme for meg selv ved å tenke på det å sitte på terrassen på hytta en dag solen skinner og varmer. Mot kvelden kan man kjenne ettervarmen, både mot huden og om man legger hånden inntil plankene i hytteveggen. Eller å kjenne på en stein solen har sendt sine stråler på en hel lang, varm ettersommerdag.
Å nyte ettervarmen i solvarm stein
Solvarm stein, det er godt å kjenne på, det.
Sjödin skriver også:
“Jeg tror den følelsen av respekt og ærefrykt man kjenner i en gammel kirke er ettervarmen fra utallige hverdagshelgener.”
Ja, personer vi en gang kjente og var glad i, kan også etterlate seg ettervarme. Selv om de er døde og savnet er stort og sårt, kan de fortsatt kaste lys over livene våre og gi varme til dem. Vi kan minnes ting de fortalte oss, ting vi gjorde sammen og gode stunder i en lun solvegg.
Gode stunder i en lun solvegg. Ettervarmen kan kjennes i treverket. Den fester seg hukommelsen, og en gang kan den også bli til mellommenneskelig ettervarme.
Vi skal starte med å ta litt mot til oss og gå i rette med selveste Nynorskordboka hos Språkrådet. Den definerer nemlig ordet feig slik:
Reddhuga, umannsleg, stakkarsleg
Så en må liksom være mannsleg (hva nå enn det er) for ikke å være feig? Vel, jeg har møtt mange menn som har utvist feighet. Og motsatt, naturligvis utviser kvinner rett som det er mot. Her er den klare beskjeden til Nynorskordbokas redaksjon: Skjerpings!
Men hva er feighet, da? Jeg har forsøkt å pusle sammen en regle. Om ikke annet kan den kanskje by på noen hint og tjene som et frampek:
Feige Fredrik forsvant fordi fembarnsmoren Fryktløse Frida framsatte fatale fakta.
Så kan vi prøve å formulere noe mer presist og leksikalsk:
En gang hadde jeg en kollega som sa om seg selv at han var feig. Faktisk var han litt stolt av det. Først hadde jeg litt problemer med å forstå tenkemåten hans. Så forsto jeg at det kunne ha noe å gjøre med vårt medfødte fluktinstinkt å gjøre. Det er ikke noe småtteri vi snakker om i møte med slike instinkter. De har jo fra eldgamle tider virket livreddende i helt bokstavelig forstand. Og mange har kommet med utsagn som kan understøtte min eks-kollegas måte å se det på:
Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss.
Hans Børli
Alle ville være feige om de bare torde.
John Wilmot, jarl av Rochester
Mennesket er feigt. Det er en grunnegenskap. Det finnes ikke mot. Under den største heltegjerning vil du finne feigheten.
Aksel Sandemose
Mot er ofte mangel på kunnskap, mens feighet i mange tilfeller er basert på god informasjon.
Peter Ustinov, skuespiller og forfatter
Opp mot dette kan vi holde selveste William Shakespeare:
En feig dør mange ganger før sin død; den tapre lider døden kun én gang.
Ikke høre (noe ondt), ikke se (noe ondt), ikke si (noe ondt). Er disse apene kloke, eller feige? Det kommer kanskje an på øyet som ser. Kulturell bakgrunn spiller også inn.
Det er sant at feighet som instinkt kan bekjempes. Man har jo et valg. Flight or fight? En kan bruke både sin forstand, sin pliktfølelse og sitt mot for ikke å vike i møte med en vanskelig, ubehagelig og kanskje til og med farlig situasjon.
Hvilken posisjon har feighet i våre hverdagsliv? Vi kan spørre: Hvordan står det til med hverdagsfeigheten? Nå stunder det mot jul, en tid for familiesammenkomster. I år blir de mindre enn vanlig, men bare man får kohorter og kanutter og kahooter (og hva det nå heter alt sammen) til å gå opp, så blir det nok en del familiekonstellasjoner likevel. Hva snakker vi om da? Hvor ærlige er vi med hverandre? Hvor mye feies under teppet, – for husfredens skyld? Og har alt dette noe med feighet å gjøre? La meg være litt feig å si: Mitt kall er ei at svare, jeg spørger helst.
Mennesket er et flokkvesen. Vi er nøye med å passe på at vi ikke risikerer å bli støtt ut av flokken. Å bli oppfattet som en oppvigler, urokråke eller kranglefant (det er jo ikke sikkert man er noe av dette, men det bryr ikke alltid flokken) kan være opptakten til å bli utsatt for ulike former for utestengelsesmekanismer og hersketeknikker. Hvem tør å risikere det? Så går vi heller litt langt i å være høflige, unngå å ta opp “touchy” temaer og under teppet samler det seg sammen med hybelkaninene flere og flere dotter av feighet. Det er naturligvis til å forstå, man vil jo ikke få en festdag spolert. Samtidig er det jo ofte bare ved slike anledninger at storfamilien samles… Hvor ille det kan gå når det ikke er plass til mer under teppet kan man på en særdeles illustrerende måte få levendegjort ved å se filmen Festen. Filmen har fått god kritikk.
God kritikk er det ikke vanskelig å motta. Men kritikk, det oppleves jo ofte som fryktelig vanskelig. Både å gi kritikk og få kritikk. Kanskje er det faktisk enda vanskeligere å gi kritikk enn å få det.
Men når det heter “gi og få” kritikk går det kanskje an å tenke på det som en gave? Det ligger i hvert fall et potensial der. Dersom kritikken blir levert på en god måte, og har et konstruktivt innhold, – og man har trent seg opp til å motta kritikk på en konstruktiv og god måte, så kan kritikken føre til utvikling og vekst. Jeg fant en fin podkast som handler om at du kan styrke relasjoner ved å gi og ta imot kritikk på en ordentlig måte.
Det finnes også en del gode bøker om temaet. Selv likte jeg “Gi og ta kritikk på rett måte” av Hendrie Weisinger. Den kom ut i 2000, men kan fremdeles kjøpes hos en del bruktbok-forhandlere. Jeg tar gjerne imot tips om andre gode bøker.
En lettvint og vanlig, men samtidig dårlig, måte å forholde seg til kritikk på, er å projisere den tilbake på den som kom med kritikken, uten å våge å gå i seg selv og se om iallfall noe av kritikken kanskje kan ha noe for seg.
Den som i stedet for å tåle konstruktiv kritikk alltid svarer med å forsøke å overbevise andre om at de tar feil, bør kanskje lese denne artikkelen. Går det altfor langt kan det være noe sykelig over det. Går det litt for langt, kan vi kanskje se på det som en form for feighet. Går det passelig langt, kan vi se på det som mot, og et springbrett for vekst, og sannere, ærligere og sunnere relasjoner.
Mye mer kan sies, men denne teksten er lang nok, og vi skal fade ut med følgende fint formulerte tristesse:
Alt vi knytter oss til, kan vi siden komme til å savne.
Vi mennesker er skapt slik at vi kan knytte oss til andre mennesker, dyr, steder og opplevelser. Alt dette kan være svært sterke bindinger.
Kolbein Falkeid skriver:
Å bli glad i
er å legge grunnsteinen
til et savn
Og han visste det vel han. Som mistet en datter. Først til sykdommen spisevegring. Så til selvmord.Les for eksempel diktet hans “Et rom står avlåst”.
Savn kan komme i mange grader og i mange former. Dessuten kommer et savn sjelden alene. Det kan henge sammen med bunnløs sorg og fortvilelse. Da kan det skli over i noe sykelig, som depresjon. Savnet kan også drasse med seg bitterhet, angst, uro og tankekjør.
Andre ganger kan savn ha med seg fine ting, som følelser og tanker som kjærlighet, omtanke, glede og takknemlighet. “Å sakne folk er den finaste triste kjensla som finst” har Maria Parr skrevet. Slik kan savn også arte seg. Det er en merkelig blanding av følelser, litt på linje med bittersøthet. Språkrådets bokmålsordbok har definert “savn” som “mangel”. Det er en mangelfull definisjon. Savn er mye mer komplekst enn som så.
Det er fascinerende at savn kan merkes som kroppslige reaksjoner. Ung.no skriver:
“Eksempler på fysiske symptomer kan være hjertebank, økt puls, pusting, svetting, varmebølger eller frysninger som går igjennom kroppen. Hvis du savner noen veldig mye, kan det også gi ubehagelige symptomer som hodepine, kvalme, svimmelhet, utmattelse og rastløshet.”
Selv har jeg kjent sterkt på en rastløshet i dag. Denne hvileløsheten kjennes som å stå på stedet hvil uten å få hvile. Nettopp fordi du vil videre, du vil vekk fra en fastlåst situasjon, men finner ingen vei. Heller enn å være der du er, vil du være et hvilket som helst annet sted. Slik kan det kjennes å bli forlatt av noen som har betydd mye for deg over lang tid. Vigdis Hjorth har stilt et spørsmål som fikk den aller største aktualitet for meg i dag:
Jeg vet ikke svaret. Skulle gjerne ha visst det. Men ikke før i ettermiddag har jeg visst hvordan det kjennes at en som har stått meg veldig nær i lang tid, har valgt meg bort. Det gjør det ikke lettere at jeg ikke forstår hvorfor. Men jeg tror det har noe å gjøre med at vedkommende (som nå ser på meg som uvedkommende) har forvekslet depresjon med negativitet.
Denne personen har tenkt, tror jeg, at jeg må skjerpe meg, at jeg må slutte å tenke og snakke og handle så negativt, at jeg må ta meg bedre av familien min og at jeg må gjøre det med en gang. Det er bare ikke slik en depresjon fungerer. Jeg har forsøkt å være åpen om det. Stort sett har det falt heldig ut, og jeg har opplevd det som viktig og riktig. Men så kostet det meg en sentral relasjon. Jeg kjenner på tristhet og frustrasjon og savn, med islett av sinne. Så ja, hvordan savner jeg en som har valgt meg bort..?
Savn er hjernens måte å fortelle oss at noen har vært viktige for oss (eller er viktige for oss).
Kanskje har du savnet en du er glad i, som for kortere eller lenger tid var borte, for eksempel på en reise? Da kan savnet ha vinger. Det kan bringe fram gode minner. Det kan sette deg i kontakt med følelsene dine. Det kan bringe fram takknemlighet og kjærlighet i deg.
Så kan savn også være svart som en ufyselig novembernatt. Svart som bek. Svart som en ravn.
Bilde fra snl.no
Ravnen er en myteomspunnet fugl. I nordamerikanske mytologier har den blitt regnet som verdens skaper. Den regnes som svært klok (Hugin og Munin). Noa sendte ut en ravn for å speide etter land. Ravnen har også vært sett på som en fugl som kan varsle ulykke. Rent biologisk er den en dyktig flyger. Og siden ravn nå engang rimer på savn, egner den seg ypperlig til et ravnesavne–dikt:
Manyeleti Game Reserve er en stjerne som skinner sterkt på safarihimmelen, men som likevel få har sett.
5 minutter før denne gjengen med hann-bøfler kom traskende hadde vi en liten tissepause her…
Kruger Nasjonalpark er velkjent for mange. Likeså Sabi Sands, og kanskje også Timbavati. Manyeleti Game Reserve grenser til dem alle. Reservatet er minst like bra når det kommer til muligheten for å se dyr, men er svært lite kjent. Hvordan kan det ha seg?
Først bør det presiseres at det ikke er noen fysiske grenser mellom disse parkene. Dyrene kan vandre fritt mellom dem. Landskap, flora og fauna er stort sett likt. Det er bare for menneskene grensene gjelder.
Manyeleti er altså en del av det store økosystemet som går under navnet Greater Kruger, et område på over 20 000 km2. Forskjellene består i ulike regler for de respektive parkene, ulike overnattingsmuligheter og ulik historie.
Inngangsporten ser kanskje stusselig ut, men skinnet kan bedra…
Kanskje er det nettopp i Manyeletis historie vi finner forklaringen på at den i våre dager så lite kjent og verdsatt? Vi skal tilbake til tiden for apartheid.
Det var ikke mange steder de som ble stemplet som “svarte” kunne reise for rekreasjon i denne horrible tiden. Professor Albert Grundlingh ved Stellenbosch University skriver at det i praksis bare var tre feriesteder. Blant disse tre var Manyeleti det eneste naturreservatet. Manyeleti Game Reserve ble offisielt åpnet i 1967 av Department of Bantu Development and Administration. Siden det ble administrert som et sted tillatt for svarte, droppet de hvite Manyeleti, til fordel for Kruger. Jeg synes det er fryktelig å høre om ting som dette.
I påfølgende tiår investerte myndighetene lite eller ingenting i infrastruktur og tilrettelegging for turister. Nabo-områdene derimot ble kraftig turistifisert. Sabi Sand og Kruger har i dag utallige lodger. I Manyeleti finnes bare 6 camper og 1 lodge på det 23 000 hektar store området.
Det er også slik at maksimum 12 kjøretøyer får være ute samtidig. Dette gir en ultra-lav tetthet av turister. Det er dette som er ekte eksklusivitet, – at ikke så mange har adgang til reservatet om gangen. At ikke så mange vet om det. Kommer du over en løveflokk, og det gjør du nok, så er sjansen mye større i Manyeleti for at du får opplevelsen for deg selv. I Kruger, særlig den sørlige delen, har jeg opplevd regelrett trafikk-kork, om det skulle dukke opp en løve eller leopard.
I Manyeleti kommer du tett på dyrene, og det er fred og ro over møtene.
Det klassiske bildet av safari er kanskje slik: Man sitter i en jeep. Man kjører rundt. Av og til dukker det opp dyr. Selv synes jeg dette er en flott form for safari. Gjennom årenes løp har dyrene vendt seg til kjøretøyene. Om man ikke kjører for nærme, vil dyrene oppføre seg helt naturlig og drive med sitt. Det handler ofte om å spise, hvile, drepe, eller forsøke å unngå å bli drept. Det finnes også gode alternativer til denne safariformen. I stedet for å kjøre rundt og oppsøke dyr, kan du sitte rolig på terrassen din, eller på et utkikkspunkt, og la dyrene komme til deg.
Hytte-telt eller telt-hytte? Fra terrassen min kunne jeg se ned til vannhullet, drøyt 50 meter unna. På 2 overnattinger så jeg følgende dyr: Elefant, sjiraff, impala, kudu, vortesvin, sebra, bavian, afrikansk villhund, sebra, flekkhyene og løve komme dit for å drikke. Buffelshoek Camp i Manyeleti er mitt Mjelle!
I Manyeleti bodde jeg blant annet på Buffelshoek Tented Camp. Den har 5 to-persons “telt”, så det blir aldri ståkete og masete i leiren. De som kommer hit er folk som er interessert i det sørlige Afrikas dyreliv på ekte. Det knytter sammen folk uavhengig av alder. Naturligvis ikke betyr ikke rase noe heller, ikke nå lenger. De som jobber på overnattigsstedene er svært imøtekommende og oppmerksomme. De merker seg fort hva slags ønsker og behov de ulike gjestene har. I leirens hovedbygning kan man utveksle erfaringer med andre gjester. Eller gå opp en trapp og kikke ned på vannhullet, mindre enn 100 meter unna. Teltene er konstruksjoner av kanvas, tre og stråtekket tak. Det er en uinngjerdet camp, så i teorien kan all slags dyr bevege seg inn i campen. Det skulle snart vise seg å bli mer enn teori.
Den første ettermiddagen kunne jeg sittende på terrassen, bivåne 10 fullvoksne elefant-hanner ta sine gjørmebad i vannhullet. I og med at dette var i november, skulle det vært regntid og vann overalt. I virkeligheten var det knusktørt i reservatet, ja, i hele reservatet, ja i hele Sør-Afrika. Langt fra normalt, men med klimaforandringene har det unormale blitt det normale. Med så lite vann i omløp, trekkes dyrene, også de som vanligvis er av det mer sky slaget, til de få vannhullene som finnes. Elefantene er vannhullets bøller.Så lenge de var der, kom det ikke så mange andre dyr. Noen impalaer, vortesvin, gnuer og sebraer våget seg frampå. Mot kvelden trakk elefantene vekk. I og med at jeg var preget av en lang reise, trakk også jeg meg tilbake, inn i teltet og ned i senga. Selv i 40 varmegrader, sloknet jeg ganske fort. Utpå natta våknet jeg av en tropisk kakafoni. Det var særlig én lyd som dominerte, og som jeg nok syntes å kunne dra kjensel på: Hyener. Rett ved teltveggen var de, og med sine mange lyder gjorde de det til en natt jeg sent vil glemme.
Flekkhyene, her i ensom Majestet. Egentlig er disse hyenene veldig sosiale dyr som lever i store klaner. Dessverre har den ellers gode filmen «Løvenes konge» bidratt sterkt til at mange har et feilaktig inntrykk av dette flotte og viktige dyret.
Dessverre har mange et negativt inntrykk av hyener. De mange fordommene gjør at mange møter hyener på feil grunnlag. Hyener er ikke siklende, ekle . Flekkhyene er et svært sosialt dyr. Flokkene kan være så store som 70 dyr. Da er det nyttig å ha et stort vokalt repertoar. Den velkjente latteren er bare én av hyenenens mange lyder. Jeg var slett ikke redd der jeg lå. Det var bare uendelig vilt og vakkert. Det var dette jeg var kommet for. Jeg kjente meg, i dobbelt forstand, nær naturen. Å være nær naturen kan kanskje defineres som et ønske om å forstå den og sette pris på den.
Denne ferske hyenen får melk. Voksne hyener kan spise omtrent hva det skal være. De kan også knuse knokler med tennene, fordøye det og nyttiggjøre seg næringsinnholdet. Faktisk består såpass mye av hyenenes diett av beinet de har hvit avføring som inneholder mye kalk. Den blir i din tur spist av skilpadder som trenger kalk for å bygge opp skallet. Naturen er kompleks og finurlig.
BBC Earth-journalist Henry Nicholls har dedisert en artikkel til sin svigermor, som hadde et stereotypisk syn på hyener. Der skriver han at det ikke finnes noe sted i Afrika hvor flekkhyene ikke selv jakter og dreper minst 50% av maten de fortærer. Det er minst like sannsynlig at løver stjeler byttet fra hyener som omvendt. Dette bør gjøre noe med bildet mange har av hyener som stygge og ekle. Samtidig er det klart at de er dyktige åtseletere som sørger for å holde bushen ren. De kan oppdage et åtsel ved hjelp av luktesansen på 4 kilometers avstand. Hyener er savannens ryddehjelp. Det hadde ikke sett pent ut hos oss heller uten renovatører. Skulle de streike, vil det fort bli ulevelig.
På safari lønner det seg å stå tidlig opp. Det er grytidlig, eller aller helst før sola gryr, at sjansen for å se det ekstraordinære er størst. Så sånn i firetida på natta, begynte jeg å romstere rundt i teltet mitt for å finne fram kikkert, kamera, vannflaske og de andre nødvendighetene. Jeg ville gå de 200 metrene bort til campens hovedbygning. Da hørte jeg fra naboteltet, der guiden min, Armand, bodde: “Kjetil, ikke gå ut nå! Det er løver i campen!” Nå var ikke dét teori lenger. Nå var det praksis for alle penga! Tenk å stå opp til en slik beskjed: “Det er løver i campen! Ikke gå ut. Vent til det blir lyst! Jeg kommer og henter deg!” Er dette fantastisk flott, eller fryktelig farlig?
For meg var det fabelaktig. I Norge tenker mange på løver som farlige. Og javisst, det er et kraftfullt dyr. Løver er fullt kapable til å ta livet av mennesker. Men farlige? Hva som er farlig er veldig subjektivt. Vi lærer hva som skal være farlig for oss. I Norge lærer barn at løver er farlig. I Kenya lærer løver at Masaii-barn er farlig. Det gjelder å ha kunnskap. Det gjelder å forberede seg godt. Det gjelder å velge en god guide.
Vi ventet til det ble lyst. Fra terrassen vår kunne vi se løveflokken nede ved vannhullet. Så startet brølinga. Og nå reise hårene seg på kroppen min. Det gikk gjennom marg og bein. Det var ikke frykt jeg kjente, men snarere ærbødighet.
Etter en stund startet vi å bevege oss rolig bortover mot hovedbygningen. Vi så hele tiden løvene. Løvene så oss. Alt var ro. Ingen aggressive tegn. Mens vi spaserte bortover sa Armand til meg at hvis løvene mot formodning skulle ha kommet nærmere oss, var det dummeste å gjøre å løpe. Det trigger noe i en løve. Det riktige å gjøre er å stå stille. Jeg håper jeg hadde klart det.
Neste morgen sto jeg like tidlig opp. Armand hadde noen ærender å utrette i teltet sitt, men jeg fikk klarsignal til å gå bort til utkikkspunktet. Ingen løver i campen nå. På en måte var det bra, for da ville kanskje andre dyr våge seg fram. Ingen andre gjester var våkne. Ingen av de ansatte var å se heller. Helt alene. Villmarka og meg. Jeg rettet kikkerten mot vannhullet og hva fikk jeg se?
En hyene. Det nest største rovdyret på savannen. Alltid et mektig syn. Jeg flyttet blikket mot høyre. Var det også en hyene? Nei, dette dyret var litt annerledes. Kunne det være..? Det kunne vel ikke være..? Jammen, det er da..? Var det virkelig mitt favorittdyr jeg satt og så på? Etter å ha søkt etter dette dyret i årevis, uten å lykkes, på safarier i Kenya, Tanzania og gjentatte ganger i Sør-Afrika, – satt jeg nå og så på en afrikansk villhund? Nei, det var nok bare enda en hyene. Men de runde satelittørene, da? Og den hvite haletippen? Og de karakteristiske fargetegningene, nesten som et maleri? Det måtte da være en villhund, dette? Og der, én til!
Afrikansk villhund. Ikke en hund. Ikke en ulv. Et helt eget hundedyr. Bare ca 5500 individer igjen i Verden.
Jeg var fylt av et adrenalinrush og en følelsesmiks som er vanskelig å videreformidle. Det var en ekstrem gledeskjensle. Samtidig var jeg desperat opptatt av å finne videokameraet mitt for å få festet det hele til film. Også denne nagende tvilen da, var det virkelig villhunder? Jeg så det jeg så, men det var liksom for godt til å være sant. Det var som å tre inn i en av de dokumentarfilmene jeg var så bergtatt av som ungdom. Jeg var midt oppi en faktisk opplevelse av mine dypeste lengsler. Da jeg sprang inn i campens fellesrom for å se etter kameraet, traff jeg på en av campens guider som nå var på beina. Han ante nok på gløden i ansiktet mitt at her var ikke alt ved sitt vante. Jeg ba ham bli med ut for å bekreftet at jeg fortsatt kunne tro på mine øyne og at jeg var ved mine fulle fem. Det var en lettelse da han sa at joda, ingen tvil, der har du to villhunder. Skal vi ikke ta bilen og kjøre helt ned til vannhullet så du får sett enda nærmere på dem?
Ikke bare gåsehud! Men puls i vill galopp! Ikke bare så jeg mitt favorittdyr, etter mange års søken, men jeg så den i interaksjon med en hyene. Når man ser dem slik, sammen, skulle det være enkelt å merke seg noen iøynefallende forskjeller.
Du har nok noen dager i livet ditt som peker seg ut du også. En bryllupsdag, kanskje. Et barn som kom til verden. En drøm som gikk i oppfyllelse. Dette var en sånn dag for meg. Nede ved vannhullet holdt villhundene og hyenene på å småkrangle litt. Men det var vann nok til alle, og de roet seg fort ned. Selv kommer jeg aldri til å bli helt den samme mer. Livet mitt kan nå deles i tre. Tiden før, med og etter villhundene.
Så spør du kanskje hva som er så spesielt med dette dyret? De fleste har jo leoparder, løver, neshorn og elefanter øverst på lista si. Vel, jeg kan ikke helt forklare det. Akkurat som man ikke helt kan forklare hvorfor man elsker kjæresten sin. Det er en X-faktor der. Men noe kan forklares: Det er et veldig sosialt dyr. De samarbeider ekstremt godt under jakt, og under oppfostring av barn. Hos avillhundene er det barna som spiser først. Hos løver må ungene vente til slutt. De er lekne. De er utholdende. Det er slik de jakter. De løper byttet sitt i senk. De lykkes i ca 70% av angrepene sine. Det gjør dem til den mest effektive jegeren blant pattedyrene.
Nok en vellykket jakt. Villhunder blir aldri slitne. De kan holde en fart på 40-50km/t aldri så lenge. De løper rett og slett byttedyrene sine i senk.
Til sammenligning lykkes løver i ca 30 % av sine angrep. I mine øyne er villhunder vakre. Og de er sjeldne. Dette er et av Afrikas mest sjeldne pattedyr, ved siden av svart neshorn og etiopisk ulv. Det finnes ca 6500 individer i hele Afrika, og bare 500 i Greater Kruger som Manyeleti er en del av. Dessuten har ikke disse dyrene noe fast territorium. De forflytter seg over enorme områder. Det er lettere å finne nåla i høystakken.
Stilstudie av villhund.
Etter noen dager forflyttet jeg meg til en annen del av parken. Her var landskapet mindre åpent. Mitt nye hjemsted, het Ndzhaka Tented Camp. Den lå midt inne i tett skog. Egentlig ingen utsikt, men her var rom for mye innsikt. Jeg likte å ta med meg notatblokka mi, sette meg på campens utkikksplattform, under et gigantisk jackalberry-tre, og grunne over livet. Hvorfor navnet Ndzhaka, tenkte jeg. Det betyr “arv”. Kanskje fordi “arv” er noe vi har overtatt fra eldre generasjoner. Kanskje det var noe med de lange linjene her?
Ndzhaka Tented Camp. Lite utsikt, mye innsikt.
Ingen elektrisitet. Ingen dekning på telefonen. Ingen wifi. Jeg hadde nær sagt: Ingen bekymringer heller. Blikket festet på en beitende bushbukk. En fantastisk vakker og veltilpasset antilope. Der den sakte beveget seg framover, satt den bakbena nøyaktig på samme sted som forbena hadde trådt. Risikoen for å knekke en kvist reduseres. Sjansen for å unngå et leopardangrep økes.
Bushbuck. En sky antilope. Grasiøs som få.
For meg derimot var noe av vitsen med å flytte seg til denne delen av parken, nettopp at det var bedre muligheter for å se leopard.
Det slo til neste dag. Jeg var eneste gjest i bilen denne dagen. Med meg hadde jeg Prince som sjåfør, sporfinneren Farney (sporfinneren sitter på et sete på utsiden av bilen og følger med på alle typer spor) og min private guide Armand. Verdien av gode guider på safari kan ikke overvurderes. Som Odd Børretzen synger: Noen ganger er det all right! Jeg kunne ikke hatt et bedre team rundt meg. Det er mange måter å finne en leopard på. Mange baserer seg på flaks. Ikke så her. Disse gutta kjente vanene til områdets leoparder. De kunne med letthet kjenne det ene individet fra det andre, og ikke bare det: De kjente dyrenes “stamtavle”. Leoparder er territoriale. De har relativt faste ruter de går opp for å duftmarkere. Har det nettopp regnet, må de ut på patrulje igjen. Det kan være en god tid for å se etter dem. Og den lyden, hva var det? Et ekorns alarmsignal. Det kan være verdt å sjekke ut. Vi dro til et område hvor de visste at en stor hannleopard hadde tilhold.
Ganske raskt fant Farney fotspor i sanden. 10 minutter etter så vi leoparden. Den lå i skyggen av et tre.
Mange fine frøkner og fruer liker å freshe seg opp med leopard-mønstrede plagg. Ikke så rart. En leopard er selve innbegrepet av ynde.
Helt avslappet. Ikke noen vits i å kaste bort krefter i drøyt 40 varmegrader. Etter en stund reiste den seg og forflyttet seg til et nytt skyggested. Det er stor skjønnhet i å se en leopard bevege seg.For meg er det selve innbegrepet av ynde. All verdens moteshow med sine cat walks, – go home!
Denne leoparden så vi på ca 10 meters hold. Ingen andre biler. Et vakkert og intenst møte i villmarken.
Etter åtte dager var det på tide for meg å vende snuten hjemover. Budsjetter har grenser. Noen venter der hjemme. Ellers kunne jeg blitt her i Manyeleti veldig lenge. På det lokale shangaan-språket betyr Manyeleti “stjernenes sted”. Med minimal lysforurensing skjønner man hvorfor når man står der en sen kveldstime og beundrer stjernemyriadene på Manyeleti Skyline. Manyeleti er i seg selv en stjerne som henger høyt og skinner sterkt og klart på safari-himmelen. Den kan sees av alle som vet hvor de skal rette blikket.
—-
De fleste bildene er tatt av Armand Grobler, fotograf og guide, bosatt i Hoedspruit, Sør-Afrika. Vårt kjennskap til hverandre startet som et guide-kunde-forhold. Det utviklet seg raskt til å bli et vennskap. Så fort jeg er vaksinert mot Covid-19 reiser jeg for å besøke min venn igjen.
Soloppgang i Kruger Nasjonalpark under mitt besøk der, mai 2017. Foto: Kjetil Dybvik
Tankene vandrer fort til Afrika, ikke sant? Men ordet “savanne” har vi fra spansk som i sin tur fikk det fra et indianerspråk i Vestindia, som jo egentlig er i Amerika. Dermed har vi på sett og vis vært innom Afrika, Europa, Asia og Amerika i løpet av de tre første setningene. Hvis vi plusser på med stedet Mjelle, fra den nordlige delen av Norge, så har vi satt tonen for hva denne teksten skal handle om.
Hva er egentlig et sted (eller en stad)? Hva slags forhold har du til ulike steder?
Hvor er ditt hjemsted? Har du et favorittsted? Kanskje familien din har et sommersted? Har du noen gang vært i den evige stad (også kjent som Roma)? Innimellom må vi alle et visst sted. Ikke rent få har opplevd at det bar galt av sted da de oppsøkte filmens arnested, Hollywood, i jakten på ære og berømmelse. Kanskje du har et tryggere arbeidssted, eller sånn som meg, er arbeidsstedshjemløs? Ikke dermed sagt at du står på stedet hvil. I min selvutvikling har jeg hatt nytte av mangt et bibelsted. Men om man slår hver andre i hodet med bibelsteder, vil fort noen rammes av et slag under beltestedet. Skulle det gjøre for vondt, finnes det mange bra salver man kan smøre på det vonde stedet. Noen ganger kan det være lurt å tilkalle hjelp til åstedet. Da kan det være lettere å få gjort opp på stedet, slik at det vonde ikke blir liggende å gnure og gnage. Ellers kan man alltids søke trøst på et bevertningssted.
Finnes det uoverstigelige hindere her i livet? La oss si at du kommer til ei stri elv som synes umulig å passere. Leter man lenge nok vil det muligens finnes et vadested? Og skulle noe gå i stykker i livet ditt finnes det mange slags verksted.
Uansett gjelder det å ha hjartet på rette staden. Da kan man til slutt dø i fred og få et gravsted.
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. heter en bok av Helga Flatland. Den fikk ungdommens kritikerpris. Og et sentralt spørsmål er: Hvilke krefter påvirker våre veivalg? Bli eller reise? Should I stay or should I go? Dra av sted, eller være til stede, – eller begge deler på en gang?
Det som nå skal finne sted er en beskrivelse av mitt favorittsted, – mitt Mjelle. Slik heter det om Mjelle i Terje Nilsens vakre vise, i mine tre favorittvers:
Solnedgang ved Mjelle. Bildet er hentet fra ut.no. Foto: Henrik Dvergsdal
Og sanda e så mjuk og fin på Mjelle,
Som balsam førr en bygutts såre bein
Selja lyse grønn i ly av fjellet
Og lufta e så velsigna rein
Vess aille hadde funnet sæ et Mjelle,
Ei stille strand som fylte dæm med fred
Der de kun sætt sæ ned i ly av fjellet
Og tenk i gjennom tingan en gang te
Da hadde kanskje verden vært en ainna
Og sinte rop blitt overdøvd av sang
Førr bølgan som bryt brått opp etter stranda,
De trekk sæ stilt telbake kvær en gang
Mitt favorittsted har verken fjell eller strand (selv om jeg liker begge deler svært godt). Mitt Mjelle har likevel den samme roen og helende effekten som beskrives i sangen.
Mitt Mjelle er savannen. Og dit reiser Kjetil-Kalenderen i morgen.
Fra et besøk til Kruger Nasjonalpark, oktober 2019. Foto: Armand Grobler, min guide og venn fra Sør-Afrika.Slettelandskap i Malawi, januar 2020. Foto: Turist fra Canada som jeg har glemt navnet på.
Kjetils faglitterære blogg 