Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘om savn’

Dagens ord: savn

Illustrasjonen ble funnet her: https://anitasskriverier.blogg.no/1344845435_savn.html

Alt vi knytter oss til, kan vi siden komme til å savne.

Vi mennesker er skapt slik at vi kan knytte oss til andre mennesker, dyr, steder og opplevelser. Alt dette kan være svært sterke bindinger.

Kolbein Falkeid skriver:

Å bli glad i

er å legge grunnsteinen

til et savn

Og han visste det vel han. Som mistet en datter. Først til sykdommen spisevegring. Så til selvmord.Les for eksempel diktet hans “Et rom står avlåst”.

Savn kan komme i mange grader og i mange former. Dessuten kommer et savn sjelden alene. Det kan henge sammen med bunnløs sorg og fortvilelse. Da kan det skli over i noe sykelig, som depresjon. Savnet kan også drasse med seg bitterhet, angst, uro og tankekjør. 

Andre ganger kan savn ha med seg fine ting, som følelser og tanker som kjærlighet, omtanke, glede og takknemlighet. “Å sakne folk er den finaste triste kjensla som finst” har Maria Parr skrevet. Slik kan savn også arte seg. Det er en merkelig blanding av følelser, litt på linje med bittersøthet. Språkrådets bokmålsordbok har definert “savn” som “mangel”. Det er en mangelfull definisjon. Savn er mye mer komplekst enn som så.

Det er fascinerende at savn kan merkes som kroppslige reaksjoner. Ung.no skriver: 

Eksempler på fysiske symptomer kan være hjertebank, økt puls, pusting, svetting, varmebølger eller frysninger som går igjennom kroppen. Hvis du savner noen veldig mye, kan det også gi ubehagelige symptomer som hodepine, kvalme, svimmelhet, utmattelse og rastløshet.”

Selv har jeg kjent sterkt på en rastløshet i dag. Denne hvileløsheten kjennes som å stå på stedet hvil uten å få hvile. Nettopp fordi du vil videre, du vil vekk fra en fastlåst situasjon, men finner ingen vei. Heller enn å være der du er, vil du være et hvilket som helst annet sted. Slik kan det kjennes å bli forlatt av noen som har betydd mye for deg over lang tid. Vigdis Hjorth har stilt et spørsmål som fikk den aller største aktualitet for meg i dag:

“De som velger oss bort, hvordan savner vi dem?”

Jeg vet ikke svaret. Skulle gjerne ha visst det. Men ikke før i ettermiddag har jeg visst hvordan det kjennes at en som har stått meg veldig nær i lang tid, har valgt meg bort. Det gjør det ikke lettere at jeg ikke forstår hvorfor. Men jeg tror det har noe å gjøre med at vedkommende (som nå ser på meg som uvedkommende) har forvekslet depresjon med negativitet. 

Denne personen har tenkt, tror jeg, at jeg må skjerpe meg, at jeg må slutte å tenke og snakke og handle så negativt, at jeg må ta meg bedre av familien min og at jeg må gjøre det med en gang. Det er bare ikke slik en depresjon fungerer. Jeg har forsøkt å være åpen om det. Stort sett har det falt heldig ut, og jeg har opplevd det som viktig og riktig. Men så kostet det meg en sentral relasjon. Jeg kjenner på tristhet og frustrasjon og savn, med islett av sinne. Så ja, hvordan savner jeg en som har valgt meg bort..?

Savn er hjernens måte å fortelle oss at noen har vært viktige for oss (eller er viktige for oss). 

Kanskje har du savnet en du er glad i, som for kortere eller lenger tid var borte, for eksempel på en reise? Da kan savnet ha vinger. Det kan bringe fram gode minner. Det kan sette deg i kontakt med følelsene dine. Det kan bringe fram takknemlighet og kjærlighet i deg.

Så kan savn også være svart som en ufyselig novembernatt. Svart som bek. Svart som en ravn.

Bilde fra snl.no

Ravnen er en myteomspunnet fugl. I nordamerikanske mytologier har den blitt regnet som verdens skaper. Den regnes som svært klok (Hugin og Munin). Noa sendte ut en ravn for å speide etter land. Ravnen har også vært sett på som en fugl som kan varsle ulykke. Rent biologisk er den en dyktig flyger. Og siden ravn nå engang rimer på savn, egner den seg ypperlig til et ravnesavne–dikt:

Det var en gang en ravn

som kjente på et savn

Det fløy forbi en kråke

så fulgte det en måke

Begge sa hallo

Tonen den var god

Men fortsatt var det slik at ravnesavnet kjentes.

Så en dag fløy ravn

og satt seg på en stavn

Der fra akterenden

innså han trenden

til tross for et og annet hei

var han grundig lei

av at fortsatt var det slik at ravnesavnet kjentes.

Vårt bekjentskap ravn

Han savnet nok en favn

En åndsfrende av rang

En som sang samme sang

En av hans eget slag

som var trofast, natt og dag

en som kunne lindre det ravnesavn han kjente.

En vakker dag fløy ravn

til en trygg og utsøkt havn

Der satt han temmelig lenge

Han trodde hjertet skulle sprenge

og mer enn noen gang flenget ravnesavnet opp hans bryst.

Da fra en uant kyst fløy inn

med hjelp fra pålandsbris og søravind

en annen svartfjør til vår ravn

en som var til trøst og gavn

En sjelevenn, det største funn

Hvor deilig er ikke det i grunn?

Sareptas krukke åpnet seg

Ravn slo inn på gledens vei

og ravnesavnet kunne nå få vente.

Read Full Post »