Kjernen i tiggerdebatten: Anstendighet!

Mange lurer på hvordan vi skal “løse tiggerutfordringen”. Eller
“romproblemet”. Formuleringen i seg selv er jo forskrekkelig. Det er
ikke så lenge siden noen forsøkte å løse “jødeproblemet”.

Svaret er at hele debattens kjerneord er: Anstendighet. Vi løser alt
dette med anstendighet. I alle fall er det der vi må begynne.

I Norge er det kanskje Dag Solstad som er den fremste
anstendighets-dikteren. Espen Hammer har iallfall kalt sin tolkning av
Solstads forfatterskap ”Anstendighet og revolt”. Der skriver han at
anstendighet handler om ” – det å ikke måtte eksistere som en skygge
av seg selv, i en rolle, men oppleve et ekte samvær i et fellesskap av
mennesker som virkelig respekterer hverandre. Anstendighet betyr at
menneskene i dette felleskapet deler en meningshorisont. (…) De kan
kommunisere som hele og fulle mennesker uten en isnende følelse av
isolasjon.”

Det er akkurat den isnende følelsen jeg får når de menneskefiendtlige
utsagnene florerer. Utsagn er ikke bare utsagn. De får praktiske
konsekvenser. Medmennesker kan bli syke og dø av utsagn.

Kanskje lar ikke det fullstendig meningsfulle livet seg leve. Kanskje
bærer Solstads hovedpersoner på en drøm om autensitet som er umulig.
Men mens vi søker og leter, la oss gi, heller enn å gi opp. La oss
senke vårt legeme og skjenke en mynt i tiggerens krus.
La oss søke menneskelig kontakt i tiggerens blikk. For
kroppsposisjonering og blikk er ikke uten betydning. Forsøk en stakket
stund å se for deg en politiker, gjerne en av de høye herrer i Høyre
bøye seg ned og snakke til en tigger. Da ville kanskje perspektivene
endret seg litt. Da ville Politikeren ikke sett ned på Tiggeren på
samme måte. Det er den som ser ned på tiggeren som former stillingen.
Alt kommer an på perspektiv. Ved at politikeren bøyde seg og nedlot
seg til en samtale, ville ryddetrangen minsket og hjelpetrangen økt.

Mye av debatten styres av sviktende dokumentasjon. Mange kommer med
lettvinte påstander og synsinger. Mange har veldig sterke meninger om
noe de egentlig vet lite om. Det er vondt å lese hvor forutinntatt og
fordømmende mange er. Menneskefiendtlige utsagn florerer i
nettavisenes kommentarfelt. Det er ille nok. Enda verre er det at
lettvinthetene også har sin plass blant politi og politikere. De som
ønsker et forbud og som begrunner dette med kriminalitet eller
menneskehandel, gjør dette på sviktende grunnlag, ifølge Kirkens
Bymisjon.

Bymisjonen sier at deres erfaring er at de sterkeste drivkreftene bak
tigging er fattigdom, diskriminering og mangel på muligheter i
hjemlandet. Hva med menneskehandel og kriminalitet? Det forekommer
også unntaksvis, men da er det nettopp unntak og ikke hovedsaken.
Ingen har kunnet dokumentere eller påvise at omfanget av dette er
stort. Her får Kirkens Bymisjon støtte av Frelsesarmeen og av
forskere. Det er kort sagt konklusjonen til alle som har tatt seg
bryet med å bry seg om tiggerne. Det er konklusjonen til alle som har
tatt seg bryet med å snakke med dem, og ikke bare om dem.

Mange mener mye og vet lite. Kanskje skulle man, i anstendighetens
navn, slutte med det. Tenk på hva konsekvensene for andre menneskers
liv kan bli. Kanskje skulle man ikke snakke så mye om tiggerne før man
har snakket litt mer med dem?

En av de fremste forskerne på tiggere fra Romania heter Ada Ingrid
Engebrigtsen. Hun har studert dette i mer enn ti år. Blant annet har
hun bodd et år med romanigrupper i landsbyer i Romania. Hun har
virkelig satt seg inn i det. Hun har peiling. Hun vet ting. Hva sier
så hun?

– Tiggerne er ikke kriminelle.
- Ingen som forsker på slike ting har
funnet noen forbindelse mellom tigging og kriminelle bakmenn.
- Det
beste du kan gjøre for å hjelpe en tigger, er å gi en skjerv i
pappkruset hennes.
– Tiggerne er ikke trafikkerte ofre, de er heller ikke skurker fra
mafiabander. Slike påstander er hentet ut av det blå.

Det blå partiet Høyre, vanligvis ansett som anstendig, respektabelt og
seriøst, gikk i 2012 likevel, nettopp med begrunnelse i kriminelle
bakmenn, inn for å forby tigging. Det ser ut som de holder fast ved
dette i 2013. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende useriøst. Og
uanstendig.

Glemmer de som skal forme politikken at folk ikke er brikker? Det
gjelder all slags folk, også dem man måtte ha kommet til å tenke på
som fantefolk. De er ikke brikker på et monopolbrett. De kan ikke
sendes tilbake til Start. De kan ikke veltes. De kan ikke puttes
tilbake i esken når man er lei av å spille. Da forsvinner
anstendigheten med det samme. Folk kan ikke forbys fordi de lider nød.

Høyres hovedslagord har vært: ”Muligheter for alle.” Det er ikke så dumt hvis
partiet har anstendighet nok til å ta seg selv, og alle andre, på
alvor.

Ta nå bare tiggeren som har sittet utenfor hotellet mitt i hele dag.
Han må være en av Norges minst aggressive menn. Hvordan er det mulig?
Hvis det var Tetzschner som hadde måttet sitte der hele dagen, – ville
han vært like blid? De norsketniske selgerne av mobilabonnementer og
alarmsystemer er som oftest fryktelig mye mer aggressive.

Alarm! Tetzschner kunne ha godt av å lese litt John Rawls. Hvordan
ville Tetzschner utformet politikken dersom vi skulle starte helt på
nytt, og ingen visste hvilken posisjon de ville få i samfunnet etter
at politikken var meislet ut? Alle og enhver kunne like gjerne havne
på toppen som på bunnen? Ja, hva slags politikk ville Høyre lage da?

”Mennesker skulle slippe å ydmyke seg selv offentlig”, har leder i
Oslo Høyre, Nikolai Astrup uttalt. Det ser jo vakkert ut. Men vent
litt, går det opp? Et parti som er for forbud mot tigging og mot
forbud av sexsalg. Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv,
konkluderte slik:

”Høyre synes altså det er en større fornedrelse for et menneske å
sitte med et pappkrus og be om en slant enn å tilby en liggetur på
Bankplassen. Beskjeden til rusmisbrukere i akutt pengenød og fattige
rumenere er at de skal slippe å nedverdige seg ved å be om litt
penger. Men de kan godt selge sex. Det må være hva økonomene kaller
perverse incentiver.”

Partier skulle slippe å ydmyke seg selv offentlig. Men det er altså
det Høyre, de ordentlige og sosialt konforme små- og høyborgernes
parti, har gjort her. De tramper på konsekvens. De tramper på
anstendighet. De tramper på tiggernes muligheter. Partiet snur kappen
etter vinden. De argumenterer på én måte i saken om sexkjøp. I saken
om tigging snur de argumentasjonen på hodet. De tar heller ingen ting
for å komme med lettvinte, hardhendte og udokumenterte påstander. Ta
nå bare dette mantraet til Tetzschner om at tiggerne er «organiserte».
Høyre er her med på å legitimere.det Frank Rossavik i Morgenbladet har
kalt «de lett apokalyptiske forestillingene om bakmenn, menneskehandel
og organisert kriminalitet”.

Organisert virksomhet er ikke nødvendigvis kriminelt organisert. Det
kan se ut som mange glemmer å få med seg en såpass viktig nyanse. De
fleste kulturer er mer kollektive enn vår. Det tror jeg er bra. Hvis
alle mennesker i hele verden var like selvsentrerte som vi er hos oss,
sto ikke verden til påske. Et tett bygdesamfunn i Romania er
organisert. Eller, vi kan like gjerne si at innbyggerne samarbeider
tettere enn vi gjør hos oss. Kanskje forstår ikke vi som lever i en
veldig annerledes kultur alltid alle mekanismene? Kanskje er vi av og
til for raske med å stemple alt mulig som “organisert”?

Jeg bor og lever i Sandefjord by. Sandefjord er nok ikke veldig
annerledes enn andre byer og plasser i Norge og får stå som symbol på
det typiske norske sted. De fleste her er mot tiggerne, og det helt
uten at de noen gang har snakket ordentlig med dem. Dermed har de gått
glipp av denne innsikten: I Romania er det mange som ikke har noen
muligheter. Ingen muligheter. Så ille er det. Den ”vanlige” nordmannen
vet altfor lite om hvor vanskelig det er. Kanskje er han for
bortskjemt? Kanskje har han bare ikke orket å sette seg inn i det?
Kanskje projiserer han egen frykt og uro over på tiggerne? Kanskje er
han uanstendig? Uansett, sterke meninger om “organiserte bander”, det
har han!

At det finnes bander av utenlandske kriminelle i Norge er helt
sikkert, men å sause dem sammen med en mor som ser tigging som sin
eneste mulighet for å forsørge barna sine, uten noen beviser, bare
basert på antagelser, løse rykter, eller egen indre uro, det er
fryktelig dårlig tenkt og dårlig gjort.

Ordføreren i Sandefjord. Bjørn Ole Gleditsch (H), vil ikke ha tiggere
han heller . Han har uttalt til Sandefjords Blad at han “tror”
tiggingen kan være et ledd i økonomisk kriminalitet og svarte penger.
Det er bare å håpe at ordføreren ikke er like slumsete i andre viktige
saker han har befatning med. Hva hvis jeg “tror” at ordføreren er et
ledd i økonomisk kriminalitet og at han har noen svarte penger på
samvittigheten? Må han slutte som ordfører da, eller må jeg
dokumentere at det jeg “tror” er riktig først?

Sandefjords Blad har skrevet at 9 av 10 sandefjordinger støtter
Gleditsch. Jeg er nummer ti. Jeg sier: Gleditsch aner ikke hva han
prater om. Han lever et for fett liv til å kunne ha noen verdifull
mening. Og til ni av ti sandefjordinger sier jeg: Skam dere! Kom dere
på studietur til Romania så fort som råd.

Hvorfor jeg snakker om skam? Fordi jeg har nobelprisvinner J. M.
Coetzee i tankene. I boka «Vanære» kobles begrepene anstendighet og
skam sammen. Et anstendig menneske kan ikke leve med skammen over å
være ett med et samfunn som er umenneskelig. Og umenneskelig mener jeg
altså at det er ikke å behandle mennesker rundt seg som medmennesker,
men som brikker, fanter, ugress. Tenk å tenke på medmennesker først og
fremst som noe som skjemmer bybildet. Bybildet, – hva slags ord er nå
det, da? Det er i alle fall ikke noe godt bilde på hvordan mennesker
bør behandle hverandre. Tenk å tenke på medmennesker som forurensning.
Hvis ikke det er uanstendig og skammelig, kan du kalle meg en fant.

Er Høyre bare et overflateanstendig parti? Eller er de med på at
tiggeren først og fremst er et medmenneske og ikke først og fremst et
problem? Er de med på at også tiggere må møtes med anstendighet, slik
begrepet her er forklart? Er de med på at helt til de strukturelle
problemene i Romania er løst, må vi sette hjelpsomhetsbrillene og ikke
forbudsbrillene på?

Det finnes ingen endelig løsning på «romproblemet» skriver redaktør
Andresen i Minerva. Tillat meg, i anstendighetens navn, å si at der
tar han ganske enkelt feil.

Reklame

Read Full Post »

Kjerneordet i tiggerdebatten: Anstendighet

Mange lurer på hvordan vi skal «løse tiggerutfordringen». Eller «romproblemet». Formuleringen i seg selv er jo forskrekkelig. Det er ikke så lenge siden noen forsøkte å løse «jødeproblemet». Hvis vi med denne korte og gode kommentaren fra Vepsen kan kvitte oss med de verste rasistiske tankene, så mener jeg svaret er ganske greit:

Svaret er at hele debattens kjerneord er: Anstendighet. Vi løser alt dette med anstendighet.

Jeg vil forsøke å utdype hva jeg mener i denne artikkelen:

Noen gir en tier. Noen nøyer seg med et smil. Noen gir dem all sin distanserte forakt. Noen spytter. Mange er ute med sterke beskyldninger. Særlig er det dette med ”organisert kriminalitet” som repeteres og repeteres. Men hvor er bevisene? Politiet kan mistenke meg for hva de vil, men så lenge jeg ikke er dømt er jeg heller ikke skyldig. Slik fungerer en rettsstat. Det gjelder for alle individer, og alle grupper. De stygge beskyldningene bør snart opphøre og byttes ut med bevis og fellende dommer. Eller hvorfor ikke litt anstendighet og medmenneskelighet?

Mye av debatten styres av sviktende dokumentasjon. Mange kommer med lettvinte påstander og synsinger. Mange har veldig sterke meninger om noe de egentlig vet lite om. Det er vondt å lese hvor forutinntatt og fordømmende mange er. Menneskefiendtlige utsagn florerer i nettavisenes kommentarfelt. Det er ille nok. Enda verre er det at lettvinthetene også har sin plass blant politi og politikere. De som ønsker et forbud og som begrunner dette med kriminalitet eller menneskehandel, gjør dette på sviktende grunnlag, ifølge Kirkens Bymisjon.

Bymisjonen sier at deres erfaring er at de sterkeste drivkreftene bak tigging er fattigdom, diskriminering og mangel på muligheter i hjemlandet. Hva med menneskehandel og kriminalitet? Det forekommer også unntaksvis, men da er det nettopp unntak og ikke hovedsaken. Ingen har kunnet dokumentere eller påvise at omfanget av dette er stort. Her får Kirkens Bymisjon støtte av Frelsesarmeen og av forskere. Det er kort sagt konklusjonen til alle som har tatt seg bryet med å bry seg om tiggerne. Det er konklusjonen til alle som har tatt seg bryet med å snakke med dem, og ikke bare om dem.

Er du blant dem som mener mye og vet lite? Kanskje skulle du, i anstendighetens navn, slutte med det. Tenk på hva konsekvensene for andre menneskers liv kan bli. Kanskje skulle du ikke snakke så mye om tiggerne før du har snakket litt mer med dem?

En av de fremste forskerne på tiggere fra Romania heter Ada Ingrid Engebrigtsen. Hun har studert dette i mer enn ti år. Blant annet har hun  bodd et år med romanigrupper i landsbyer i Romania. Hun har virkelig satt seg inn i det. Hun har peiling. Hun vet ting. Hva sier så hun?

– Tiggerne er ikke kriminelle.
- Ingen som forsker på slike ting har funnet noen forbindelse mellom tigging og kriminelle bakmenn.
- Det beste du kan gjøre for å hjelpe en tigger, er å gi en skjerv i pappkruset hennes.
– Tiggerne er ikke trafikkerte ofre, de er heller ikke skurker fra mafiabander. Slike påstander er hentet ut av det blå.

Det blå partiet Høyre, vanligvis ansett som anstendig, respektabelt og seriøst, gikk i 2012 likevel, nettopp med begrunnelse i kriminelle bakmenn, inn for å forby tigging. Det ser ut som de holder fast ved dette i 2013. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende useriøst. Mon tro om ikke Høyre opererer med en (dårlig) skjult agenda her? Er Høyre bare overflateanstendige? Det er ting som kan tyde på det, siden de får på pukkelen fra både høyre og venstre i denne saken. Etter Høyres vedtak om å forby tigging forsvarte stortingsrepresentant Michael Tetzschner vedtaket slik:

«Dette er et klart signal om at vanlige folk kan ta plasser og torg tilbake. Tigging er selve bruhodet inn i Norge for dem som har kriminelle hensikter. Vår tikrone i koppen er en del av den tilbakebetalingen de må gjøre for en 3.000 kilometer lang bussreise.»

Det fikk Frank Rossavik i Morgenbladet til å sette tastaturet i dissekerings-modus. De tre setningene kaller han Tetzschners tre teser mot tiggerne. Den første har med renovasjon å gjøre. Tiggerne, som skjemmer bybildet, skal forbys og fjernes. ”Vanlige” folk, hvem enn nå det måtte være, kan med Høyres vedtak endelig våge seg tilbake på plasser og torg. Jeg må jo si at jeg kjenner meg ganske vanlig. Ikke spesielt stor. Ikke spesielt sterk. Ikke spesielt modig. Ikke spesielt svak og puslete heller. I denne vanlige tilstanden har jeg aldri, verken før eller etter Høyres vedtak, følt meg redd for å ta i bruk plasser og torg. Noe så lite aggressivt som tiggere i Sandefjord og Oslo kan jeg vanskelig tenke meg. Opp til flere av dem er jo direkte blide og lystelige. Jeg finner de av mine landsmenn som vil pushe strømavtaler og mobilabonnementer på meg mye mer skremmende. Og visst finnes det både sure og aggressive politikere også i Norge, uten at jeg synes vi skal forby politikere sånn generelt. Dette med at tiggere fra Romania skal være så aggressive, det ser for meg ut til å være en slags urban myth. Det vil jeg fortsette å mene helt til dem som legger fram slike historier også kan legge fram noe som minner om bevis. Uansett er aggressive tiggere et unntak og ikke hovedsaken. Dessuten finnes det allerede et forbud mot aggressiv tigging. Hva skal vi med nok et forbud?

Den andre tiggertesen mener Rossavik er temmelig avslørende. Den viser nemlig at det er de utenlandske tiggerne Høyre har hatt i tankene da de gjorde forbudsvedtaket sitt, selv om de har utformet det som om det gjelder alle tiggere. I praksis er det altså bare én type tiggere Høyre vil til livs, – de utenlandske. Høyre sier én ting og gjør noe annet. Men det er jo uanstendig, Høyre?

Tetzschners tredje tiggertese tar oss til hva Rossavik omtaler som ” de lett apokalyptiske forestillingene om bakmenn, menneskehandel og organisert kriminalitet”. Ja, hvor tar Høyre disse apokalypsene fra? Og hvorfor disker de opp med dem? Jeg er redd for at svaret på det er temmelig uanstendig. Svaret er iallfall ikke at også tiggerne kan være vanlige folk. Hvis litt flere høyrepolitikere hadde snakket med litt flere tiggere, hadde de kanskje sett det klarere. Ved å snakke med en tigger, er det lettere å oppdage at man har med et helt menneske å gjøre. Ingen er bare ”tigger”, ”politiker” eller ”vanlig”. Alle har de en livshistorie. Alle har vi en livshistorie. Tiggeren er også mor, med ansvaret for sju barn. Tiggeren er også medmenneske i nød, som ikke ser noe annen mulighet enn å tigge for å redde sin familie. Det er i det hele tatt svært reduserende å klistre merkelappen ”tigger” på et medmenneske og nøye seg med det.

Ja, prøv å se det for deg. De høye herrer i Høyre bøyer seg ned og snakker til en tigger. Da ville kanskje perspektivene endret seg litt. Da ville Politikeren ikke sett ned på Tiggeren på samme måte. Det er den som ser ned på tiggeren som former stillingen. Alt kommer an på perspektiv. Ved at politikeren bøyde seg og nedlot seg til en samtale, ville ryddetrangen minsket og hjelpetrangen økt.
I stedet for å uffe og akke seg over trekkspillere som ikke kan spille trekkspill, kunne noen tilbudt trekkspillkurs. Det ville vært en mer inkluderende tilnærming, men den ideen kommer man ikke så lett på uten å skifte perspektiv. Alt kommer an på perspektiv. Perspektivet kan være mer eller mindre anstendig.

Glemmer de som skal forme politikken at folk ikke er brikker? Det gjelder all slags folk, også dem man måtte ha kommet til å tenke på som fantefolk. De er ikke brikker på et monopolbrett. De kan ikke sendes tilbake til Start. De kan ikke veltes. De kan ikke puttes tilbake i esken når man er lei av å spille. Da forsvinner anstendigheten med det samme. Folk kan ikke forbys fordi de lider nød.

Høyres hovedslagord: ”Muligheter for alle.” Det er ikke så dumt hvis partiet har anstendighet nok til å ta seg selv, og alle andre, på alvor. Hvis vi nå kobler dette slagordet til hva som er lov og ikke lov, og hva som er mulig og ikke mulig, kan det komme til å se sånn ut:

I 1899 kom denne Odeltingspreposisjonen:

”Allerede forlængst har det været erkjendt, at Omstreifervæsenet og navnlig da det saakaldte Fantefolks Omstreiferi ikke alene er en Plage for mange Landdistrikter, hvis spredte Befolkning ofte formelig tyranniseres af de regelmæssig i større Følge optrædende Omstreifere, men ogsaa i sig selv indebærer en Fare for Retssikkerheden i Samfundet.”

I 1907 trådte lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab i kraft, og med den forbudet mot tigging.

Etter 99 år, i 2006, ble loven opphevet. Alle partiene på Stortinget, Høyre også, støttet dette. De mente loven var utdatert. Hovedbegrunnelsen var at det ikke er riktig å straffe noen for noe som ikke er til skade for andre.

Nå i 2014 vil Høyre igjen, sammen med sin blå bror, FrP, forby tigging. Man kan saktens spørre seg hvorfor Høyre nå vil ha en total snuoperasjon. Ikke bare er den total. Den er prinsippløs også. Ja, til og med pervers, skriver Kjetil B. Alstadheim, av alle steder i Dagens Næringsliv. Hva får en Høyre-venn som DN til å ta noe såpass stort i sin munn?

Jo, Alstadheim kobler forbudet mot tigging opp mot forbudet mot sexkjøp som kom i 2008. Det var Høyre imot. For tiggerforbud. Mot sexkjøpsforbud. Og hele tiden veldig opptatt av at mennesker skal slippe å fornedre seg. ”Mennesker skulle slippe å ydmyke seg selv offentlig”, har leder i Oslo Høyre, Nikolai Astrup uttalt. Alstadheim konkluderer slik i sin kommentar:

”Høyre synes altså det er en større fornedrelse for et menneske å sitte med et pappkrus og be om en slant enn å tilby en liggetur på Bankplassen. Beskjeden til rusmisbrukere i akutt pengenød og fattige rumenere er at de skal slippe å nedverdige seg ved å be om litt penger. Men de kan godt selge sex. Det må være hva økonomene kaller perverse incentiver.”
Partier skulle slippe å ydmyke seg selv offentlig. Men det er altså det Høyre, de ordentlige og sosialt konforme småborgernes parti, har gjort her. De tramper på konsekvens. De tramper på anstendighet. De tramper på tiggernes muligheter. Partiet snur kappen etter vinden. De argumenterer på én måte i saken om sexkjøp. I saken om tigging snur de argumentasjonen på hodet. De tar heller ingen ting for å komme med lettvinte, hardhendte og udokumenterte påstander. Vi skal tilbake til de apokalyptiske forestillingene Høyre er med på å legitimere.
Organisert virksomhet er ikke nødvendigvis kriminelt organisert. Det kan se ut som mange glemmer å få med seg en såpass viktig nyanse. De fleste kulturer er mer kollektive enn vår. Det tror jeg er bra. Hvis alle mennesker i hele verden var like selvsentrerte som vi er hos oss, sto ikke verden til påske. Et tett bygdesamfunn i Romania er organisert. Eller, vi kan like gjerne si at innbyggerne samarbeider tettere enn vi gjør hos oss. Kanskje forstår ikke vi som lever i en veldig annerledes kultur alltid alle mekanismene? Kanskje er vi av og til for raske med å stemple alt mulig som “organisert”?

Jeg bor og lever i Sandefjord by. Sandefjord er nok ikke veldig annerledes enn andre byer og plasser i Norge og får stå som symbol på det typiske norske sted. De fleste her er mot tiggerne, og det helt uten at de noen gang har snakket ordentlig med dem. Dermed har de gått glipp av denne innsikten: I Romania er det mange som ikke har noen muligheter. Ingen muligheter. Så ille er det. Den ”vanlige” nordmannen vet altfor lite om hvor vanskelig det er. Kanskje er han for bortskjemt? Kanskje har han bare ikke orket å sette seg inn i det? Kanskje projiserer han egen frykt og uro over på tiggerne? Kanskje er han uanstendig? Uansett, sterke meninger om “organiserte bander”, det har han!
At det finnes bander av utenlandske kriminelle i Norge er helt sikkert, men å sause dem sammen med en mor som ser tigging som sin eneste mulighet for å forsørge barna sine, uten noen beviser, bare basert på antagelser, løse rykter, eller egen indre uro, det er fryktelig dårlig tenkt og dårlig gjort.

Ordføreren i Sandefjord. Bjørn Ole Gleditsch (H), som ifølge skattelistene for 2009 hadde en årsinntekt på 2 339 007 kroner, vil ikke ha tiggere. Han sier til Sandefjords Blad at han “tror” tiggingen kan være et ledd i økonomisk kriminalitet og svarte penger. Det er bare å håpe at ordføreren ikke er like slumsete i andre viktige saker han har befatning med. Hva hvis jeg “tror” at ordføreren er et ledd i økonomisk kriminalitet og at han har noen svarte penger på samvittigheten? Må han slutte som ordfører da, eller må jeg dokumentere at det jeg “tror” er riktig først?
Sandefjords Blad har skrevet at 9 av 10 sandefjordinger støtter Gleditsch. Jeg er nummer ti. Jeg sier: Gleditsch aner ikke hva han prater om. Han lever et for fett liv til å kunne ha noen verdifull mening. Og til ni av ti sandefjordinger sier jeg: Skam dere! Kom dere på studietur til Romania så fort som råd.

Hvorfor jeg snakker om skam? Fordi jeg har nobelprisvinner J. M. Coetzee i tankene. I boka Vanære kobles begrepene anstendighet og skam sammen. Et anstendig menneske kan ikke leve med skammen over å være ett med et samfunn som er umenneskelig. Og umenneskelig mener jeg altså at det er ikke å behandle mennesker rundt seg som medmennesker, men som brikker, fanter, ugress. Tenk å tenke på medmennesker først og fremst som noe som skjemmer bybildet. Bybildet, – hva slags ord er nå det, da? Det er i alle fall ikke noe godt bilde på hvordan mennesker bør behandle hverandre. Tenk å tenke på medmennesker som søppel. Hvis ikke det er uanstendig og skammelig, kan du kalle meg en fant.

I Norge er det kanskje Dag Solstad som er den fremste anstendighets-dikteren. Espen Hammer har iallfall kalt sin tolkning av Solstads forfatterskap ”Anstendighet og revolt”. Der skriver han at anstendighet handler om ” – det å ikke måtte eksistere som en skygge av seg selv, i en rolle, men oppleve et ekte samvær i et fellesskap av mennesker som virkelig respekterer hverandre. Anstendighet betyr at menneskene i dette felleskapet deler en meningshorisont. (…) De kan kommunisere som hele og fulle mennesker uten en isnende følelse av isolasjon.”

Det er akkurat den isnende følelsen jeg får når de menneskefiendtlige utsagnene florerer. Utsagn er ikke bare utsagn. De får praktiske konsekvenser. Medmennesker kan bli syke og dø av utsagn.

Kanskje lar ikke det fullstendig meningsfulle livet seg leve. Kanskje bærer Solstads hovedpersoner på en drøm om autensitet som er umulig. Men mens vi søker og leter, la oss gi, heller enn å gi opp. La oss senke vårt legeme og skjenke en mynt i tiggerens krus. La oss søke menneskelig kontakt i tiggerens blikk.

Det finnes medmennesker som tigger. Livet har gitt disse medmenneskene en slagside. Jeg gir dem min støtte. I skrift, og i cash. Jeg oppfatter det som anstendig heller å gi en gang for mye enn en gang for lite.

Read Full Post »

Hva bør man gi en tigger?

En tigger i Oslo. Foto: Jon Arne Foss (Flickr)

Noen gir en tier. Noen nøyer seg med et smil. Noen gir dem all sin distanserte forakt. Noen spytter. Mange er ute med sterke beskyldninger. Særlig er det dette med ”organisert kriminalitet” som repeteres og repeteres. Men hvor er bevisene? Politiet kan mistenke meg for hva de vil, men så lenge jeg ikke er dømt er jeg heller ikke skyldig. Slik fungerer en rettsstat. Det gjelder for alle individer, og alle grupper. De stygge beskyldningene bør snart opphøre og byttes ut med bevis og fellende dommer. Eller hvorfor ikke litt anstendighet og medmenneskelighet?

Mye av debatten styres av sviktende dokumentasjon. Mange kommer med lettvinte påstander og synsinger. Mange har veldig sterke meninger om noe de egentlig vet lite om. Det er vondt å lese hvor forutinntatt og fordømmende mange er. Slike menneskefiendtlige utsagn florerer i nettavisenes kommentarfelt. Det er ille nok. Enda verre er det at lettvinthetene også har sin plass blant politi og politikere. De som ønsker et forbud og som begrunner dette med kriminalitet eller menneskehandel, gjør dette på sviktende grunnlag, skriver Kirkens Bymisjon i Dagsavisen.

Kirkens Bymisjon sier at deres erfaring er at de sterkeste drivkreftene bak tigging er fattigdom, diskriminering og mangel på muligheter i hjemlandet. Hva med menneskehandel og kriminalitet? Det forekommer kanskje også, men det er altså ikke det som er hovedsaken. Ingen har kunnet dokumentere eller påvise at omfanget av dette er stort.

Her får Kirkens Bymisjon støtte av Frelsesarmeen og av forskere. Det er kort sagt konklusjonen til alle som har tatt seg bryet med å bry seg om tiggerne. Det er konklusjonen til alle som har tatt seg bryet med å snakke med dem, og ikke bare om dem. Det er konklusjonen til reportasjeteam som har drevet research.

I dette blogginnlegget kan du møte en tigger. Prøv å møt henne med åpenhet og ikke forutinntatt forakt.

Er du blant dem som mener mye og vet lite? Slutt! Det får store konsekvenser for andre menneskers liv.

En av de fremste forskerne på tiggere fra Romania heter Ada Ingrid Engebrigtsen. Hun har studert dette i mer enn ti år. Blant annet har hun bodd et år i Romania med romanigrupper i landsbyer i Romania. Hun har virkelig satt seg inn i det. Hun har peiling. Hun vet ting. Hva sier så hun?

– Tiggerne er ikke kriminelle.
– Ingen som forsker på slike ting har funnet noen forbindelse mellom tigging og kriminelle bakmenn.
– Tiggerne er ikke trafikkerte ofre, de er heller ikke skurker fra mafiabander. Slike påstander er hentet ut av det blå.

Likevel vil altså et seriøst parti som Høyre, nettopp med begrunnelse i kriminelle bakmenn, forby tigging. Det er intet mindre enn useriøst. Mon tro om ikke Høyre opererer med en (dårlig) skjult agenda her?

Organisert virksomhet er ikke nødvendigvis kriminelt organisert. Det kan se ut som mange glemmer å få med seg en såpass viktig nyanse. De fleste kulturer er mer kollektive enn vår. Det tror jeg er bra. Hvis alle mennesker i hele verden var like selvsentrerte som vi er hos oss, sto ikke verden til påske. Et tett bygdesamfunn i Romania er organisert. Eller, vi kan like gjerne si at innbyggerne samarbeider tettere enn vi gjør hos oss. Kanskje forstår ikke vi som lever i en veldig annerledes kultur alltid alle mekanismene? Kanskje er vi av og til for raske med å stemple alt mulig som “organisert”?

Jeg bor og lever i Sandefjord by. Sandefjord er nok ikke veldig annerledes enn andre byer og plasser i Norge og får stå som symbol på det typiske norske sted. De fleste her er mot tiggerne, og det helt uten at de noen gang har snakket ordentlig med dem. Heldigvis finnes det unntak. Journalist Anders Mehlum Hasle i Sandefjord Blad skal ha takk for at han har tatt seg bryet med å snakke med en tigger. Alle som snakker med tiggere skal ha takk. Det gir innsikt, en innsikt ordføreren i Sandefjord og mange andre ser ut til å mangle.

Ved å snakke med en tigger, er det lettere å oppdage at man har med et helt menneske å gjøre. Ingen er bare ”tigger”, ”ordfører” eller ”journalist”. Alle sammen har en livshistorie. Tiggeren er også mor, med ansvaret for sju barn. Tiggeren er også medmenneske i nød, som ikke ser noe annen mulighet enn å tigge for å redde sin familie. Det er i det hele tatt svært reduserende å klistre merkelappen ”tigger” på et medmenneske og nøye seg med det.

I Romania er det mange som ikke har noen muligheter. DET FINNES INGEN MULIGHETER. Så ille er det. Den gjennomsnittlige og fryktelig bortskjemte nordmannen vet altfor lite om hvor vanskelig det er. Ikke har han orket å sette seg inn i det heller. Men sterke meninger om “organiserte bander”, det har han!

Så også med ordføreren. Bjørn Ole Gleditsch, som ifølge skattelistene for 2009 hadde en årsinntekt på 2 339 007 kroner, vil ikke ha tiggere. Han sier til Sandefjords Blad at han «tror» tiggingen kan være et ledd i økonomisk kriminalitet og svarte penger. Det er bare å håpe at ordføreren ikke er like slumsete i andre viktige saker han har befatning med.

Hva hvis jeg «tror» at ordføreren er et ledd i økonomisk kriminalitet og at han har noen svarte penger på samvittigheten? Må han slutte som ordfører da, eller må jeg dokumentere at det jeg «tror» er riktig først?

9 av 10 sandefjordinger støtter Gleditsch. Jeg er nummer ti. Jeg sier: Gleditsch aner ikke hva han prater om. Han lever et for fett liv til å kunne ha noen verdifull mening. Og til ni av ti sandefjordinger sier jeg: Skam dere! Kom dere på studietur til Romania så fort som råd.

Eller lytt i det minste til ordene fra Kari Gran og Johannes Heggland i Kirkens Bymisjon:

”Det gjør vondt å måtte forholde seg til gammeldags fattigdom på nært hold hver gang en går gjennom byen. Heldigvis er det ubehagelig. Når Europas kontraster kommer til syne i min hverdag, vist fram på gata i et tomt pappkrus, bør ikke jeg forbli uberørt. Problemet er ikke at det er ubehagelig å møte fattigdommen. Problemet er dersom det ikke er ubehagelig. Europa har sterkere kontraster enn vi liker å tenke på. Dette er et formidabelt problem for dem som lever i nød og fattigdom.

For oss som kjenner ubehaget ved å se, er det et mindre problem. Vi håper dette ubehaget kan brukes til engasjement for inkludering, utjevning og bedre rettigheter. Dessverre tror vi at et forbud mot tigging vil virke i motsatt retning. Politikere og myndigheter bør konsentrere seg om å stoppe kriminelle handlinger med gjeldende lovverk, ikke lage nye lover som hindrer kreativ inntektsaktivitet blant mennesker i nød.”

Det finnes medmennesker som tigger. Det er en ussel stilling. Livet har gitt disse medmenneskene en voldsom slagside. Jeg gir dem min støtte. I skrift, og i cash. Jeg gir heller en gang for mye enn en gang for lite.

Read Full Post »