Hvorfor lære litteraturhistorie?

Mange elever setter seg ned og lærer store mengder litteraturhistorie. Skjønt det kan være verdt å tenke litt nærmere gjennom hva vi mener med «lærer». Er det ikke ofte sånn at man pugger stoffet til en prøve, gulper det opp, får karakteren sin, og så glemmer man det meste?

Kanskje det ville hjelpe dersom man tenkte litt mer på hvorfor og hvordan litteraturhistorie kan ha en verdi? De er i hvert fall det jeg har forsøkt å gjøre i disse punktene:

* Å lese litteratur (både fiksjonstekter og saktekster. Man har jo forresten ikke alltid delt så klart mellom disse) fra andre tider, er en reise nettopp i tiden. Man blir kjent med personer som har levd i andre tider.

* Å lese litteratur fra andre tider, og andre steder, kan også være en reise i geografien. Man blir kjent med folk og steder og tenkemåter og kulturer man aldri vil møte i det «virkelige» liv.

* Litteratur gjør tanker, drømmer og forestillinger levende.

* I literaturhistorien kan du oppleve hvordan andre mennesker har tenkt og følt før deg.

* Litteraturhistorien kan få fram hvordan ting endrer seg, at tankemåter og handlingsmønstre sjelden er naturgitt, men at mye av det vi tenker og gjør er styrt av samfunnet og tiden vi lever i.

* Hva man finner i litteraturhistorien, har mye med ens egen holdning å gjøre. Askeladden fant skatter der brødrene hans fant søppel.

* Ikke minst på disse områdene har litteratur(historie) mye å lære oss:
– Forholdet mellom mann og kvinne, forholdet mellom det mannlige og kvinnelige
– Forholdet mellom enkeltindivid og samfunn
– Forholdet mellom det norske, det nordiske, det europeiske og det globale
– Forholdet mellom det muntlige, det billedlige, det skriftlige og ulike medier

* Litteraturhistorie hjelper oss å se sammenhenger. Kanskje hjelper det oss også til å bli mer tolerante? VI lærer at ting kan gjøres på flere ulike måter. Dermed blir vi ikke så oppsatt på å stemple det som er annerledes som «feil».

* Det er nyttig både for gartnere, sykepleiere, politimenn, rørleggere, frisører, aksjemeglere og you-name-it å lære seg litteraturhistorie og lese litteratur, fordi: Man lærer noe viktig om hva det vil si å være et helt menneske.

* Til slutt: Husk at det ikke bare er litteraturen som forandrer seg, men du også. Les en bok i dag. Les den samme boka om ti år. Av mange grunner blir ikke opplevelsen den samme.

Reklame

Read Full Post »

Hvordan skriver man et essay? Noen punkter for elever i vgs.

* Først litt om hva et essay ikke er: Det er ikke et sted for bastante konklusjoner og strenge definisjoner.

* Mens avhandling og artikkel er konkluderende, er et essay problematiserende. I en artikkel kan man sette en pil mellom argument og synspunkt. I et essay er denne forbindelsen mer som en spiral.

* Essay er en fin sjanger for den som ønsker å prøve ut tankene sine.

* En essayist skriver for å forsøke å finne ut av noe, ikke for å legge fram en sannhet som allerede er funnet.

* Essay er en sjanger der du må holde deg på en slags hovedvei, men hvor du kan ta mange, og lange, avstikkere. Tankesprangene dine må gjerne være dristige.

* Essayet blir nærmest som en tankereise som leseren blir med på. For å få til dette går essayisten gjerne i diskusjon med seg selv.

* Essayet er en sjanger hvor du gjerne kan leke deg.

* Et essay skal være slentrende. Samtidig skal det være kunstferdig og gjennomtenkt.

* I et essay må du pusse og gnikke på formuleringene til det skinner og gnistrer av dem. Du skal både grave fram diamanten, slipe den og pusse den. Språket skal ikke bare være kurant. Det skal være karat. Parat og klart, også, ikke bare prat og pjatt. Styr for all del unna selvfølgeligheter

* Det er gunstig å blande observasjoner, filosofiske refleksjoner og anekdoter.

* Dette har essayisten Henning Kramer Dahl skrevet om essay: For selv om essayets utgangspunkt, påskudd og tema kan være akademisk, er essayet mest seg selv når det begynner med en reise, et møte, en observasjon, en hendelse eller en strøtanke. Først og sist er det personlig; det er en samtalepartner, ikke en foreleser.

* Form er viktig i essay.Det er et stort poeng hvordan ting blir uttrykt. «Alle kan si sannheten, få kan tale klokt og forstandig om den,» som Montaigne (essayets far) sa.

* Essayet er en samtale mellom likemenn. (Det høres kanskje fint ut. Da kan du jo bare skrive som om leserne dine er på samme nivå som deg.Men hva hvis leseren din er mye mer belest enn deg? Eller mye mindre? Hva hvis den som skriver er blant Norges mest beleste? Blir det ikke da litt snobbete å skrive som om alle andre har lest like mye? Blir det ikke litt snobbete å ikke ta hensyn til leserne sine?)

* Et essay er åpent for alle typer stoff. Montaigne skrev om vond lukt, kannibaler og om dem som halter like gjerne som han skrev om anger og om samtalens kunst. Likevel er det ikke bare å pludre i vei. Essayet står like fjernt fra uforpliktende snikksnakk som det står fra den strenge, vitenskapelige forskning.

* For Montaigne var essayet en motvekt til mengdene av skolemesteraktige, strenge framstillinger som kjennetegnet skrifter på hans tid. (For min egen del vil jeg føye til at vi trenger en sånn motvekt i våre dager også. Det skrives altfor mye tørr, kjedelig, skolemesteraktig og streng sakprosa også i 2012).

* Forfatteren Merete Morken Andersen har sagt at essayisten kan “tillate seg å kaste noen bilder eller synspunkter opp i luften, for så interessert å undersøke hvor de havner“.

* Mer fra Merete Morken Andersen: “Kanskje kan man si at essayisten (…) inntar rollen som et undrende, men lærd barn som ser på verden med åpent og uforferdet blikk, og som først og fremst stoler på sine egne erfaringer. Essayisten stiller seg skeptisk til alle bestemte oppfatninger om at ting “bare er sånn”. Hun vil undersøke selv, og hun vet at noe av det eneste hun virkelig kan være sikker på, er forandringen selv.”

* Akkurat som kåseriet er essayet en mellomsjanger, i grenselandet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Ironi og humor har essayet for eksempel felles med kåseriet. Den personlige tonen gjenkjenner vi fra brevet. Drøfting og resonnement deler essayet med mer argumenterende sjangrer.

* En av de mest anerkjente teoretikerne som har tatt for seg essayet som sjanger, heter Gerhard Haas. Det er vel ikke bombesikkert at han har fått has på essayet, sånn helt fullstendig, men her er i hvert fall hans 12 punkter:

1. Et essay skal være som en vandring med omveier og avstikkere.
2. Et essay skal være som en samtale med leseren.
3. Essayet skal være en tankeprosess, ikke et ferdig resultat.
4. Essayet skal ha en åpen form.
5. Essayisten møter virkeligheten på en dialektisk måte. (I denne sammenheng betyr «dialektisk» at man avveier ulike synspunkter mot hverandre, uten å låse seg til noen av dem. Vi kan låne ordet “tvisyn” av Aasmund Olavson Vinje også som forsøk på forklaring. Noen mener at dette er en vinglete måte å oppfatte saker og ting på. Andre mener at det er modig og klokt. Det handler uansett om å forstå at ting ikke alltid er svart-hvitt, at ting slett ikke alltid er slik som de ser ut til å være ved første øyekast, og at en sak alltid har (minst) to sider.)
6. Essayisten er subjektiv og tilnærmer seg sannheten gjennom å skifte perspektiv.
7. Essayisten varierer og eksperimenterer.
8. Essayisten skaper ikke, og underlegger seg ikke systemer.
9. Essayisten er på samme tid moden og skeptisk. (Det er ikke den som alltid er skråsikker som er moden. Det er modent å være undrende og ydmyk.)
10. Essayet er en fri og lekende form.
11. Essayet er grunnleggende kritisk
12. Essayet former det som allerede er formet. (Dette betyr at det er fint å kjenne til det som er skrevet før, og trekke inn det. Bruke kilder, altså.)

Hvis du vil prøve deg på en essayistisk skrivemåte, handler det mye om din innstilling til arbeidet. Om du skal lykkes må du skrive med «omsorg for uttrykket». Du må altså bry deg om hvordan du formulerer deg. Du må akseptere at det å få fram gode formuleringer ofte er hardt arbeid. Fordelen er at det er lov å prøve seg fram, lov å leite etter nye veier, lov å være kritisk, lov å være spørrende, lov å være leken.

Enda mer informasjon om essay finner du i dette essayet om essay som jeg har skrevet.

Gyldendal har også laget et fint kurs om essayskriving.

Read Full Post »

Tolkning av noveller. En hjelp til elever i vgs.

Noveller skal tolkes, ikke dolkes. Det er ikke smart å se på novellen som en fiende. Du skal ikke gå løs på den og prøve å kutte den i fillebiter. Mange forveksler novelletolkning med novelledolkning.

Et smart alternativ er å tenke slik: Det er ikke bare jeg som skal tolke novellen, det er også novellen som skal tolke meg. Med andre ord: Det er fint om den som leser tolkningen din blir overbevist om at novellen du tolker er viktig for deg, at den har gitt deg noe, at den forteller deg noe om deg selv, at du på en eller annen måte klarer å lese novellen inn i ditt eget liv.

Her er et forslag til oppsett for novelletolkning:

** Innledning. La dette bli noe spesielt! Husk at sensor skal lese 200 besvarelser. Da er det sannsynlig at han vil sette pris på de tekstene som er litt annerledes. La din tolkning skille seg ut helt fra starten av. La innledningen bli en fiskekjeft som hugger seg tak i sensor og aldri slipper taket. Innledningen skal du bruke både til å skaffe deg oppmerksomhet og etos, samtidig som du antyder hva resten av tolkningen din skal gå ut på. Følgende momenter bør være med:
– En antydning av hva du oppfatter som novellens tema og budskap.
– En litt personlig vri som viser at novellen og dens tema og budskap har personlig relevans for deg. Du bør altså lage en kobling mellom tema/budskap i novellen og ditt eget liv.

** Sett novellen inn i en sammenheng. Hvis du vil, kan du droppe den mer personlige innledningen og heller starte med dette punktet. Det er det mange gjør. Dette er et obligatorisk punkt. Her sier du noe om hvem som har skrevet novellen, hvilken tekstsamling den er fra og når den er trykket, hvilken periode den er skrevet i, om teksten er typisk for forfatteren eller ikke. Kanskje vet du ikke så mye om alt dette. Ikke la deg stresse av det. Bruk det du vet og ikke tenk så mye på det du ikke vet. Uansett skal du ikke la dette bli noen stor del av tolkningen din.

** Novellens motiv. Gi et kort, og da mener jeg virkelig kort, handlingsreferat. Det kaller vi å finne novellens motiv. Et motiv er det du helt konkret ser, ikke sant?

** Hoveddel. Denne delen bruker du, grovt sagt, til å ”bevise” at det du har antydet som novellens tema/budskap i innledningen, er korrekt. For å kunne gjøre det må du kunne si ganske mye om hvordan novellen er skrevet. En viktig del av dette er å finne hvilke virkemidler som er brukt. Men hør her! Et virkemiddel er et middel som virker. Du skal ikke bare finne virkemidlene. Du skal også kunne si noe om hvordan de virker. Basta! Hvis du ikke er helt sikker på hvordan de virker, så prøv iallfall å slenge på noen litt runde formuleringer (Her finner du mer om virkemidler i skjønnlitterære tekster).
– Kommenter alltid tittelen.
– Si alltid noe om hva slags synsvinkel/synsvinkler som er valgt og hva det gjør med teksten.
– Si alltid noe om hvordan karakterene i novellen er skildret, og forholdet mellom personene.
– Kommenter ordvalg. Er det noen ord som ofte gjentas? Er det brukt spesielle ord? Er det brukt mange ord med ladning? Er det få eller mange språklige bilder?
– Er det noe spesielt med novellen på noen måte? Er det veldig lang? Veldig kort? Spesielt mange replikker? Kommenter det som er spesielt.
– Kommenter alltid rytmen i språket.
– Hva finner du av høydepunkter? Hva er novellens peripeti?
– Finner du noen nøkkelsetninger?
– Av og til kan det at forfatteren har brukt få iøynefallende virkemidler i seg selv være et virkemiddel.
– Bruk små sitater fra novellen til å vise hva du mener.
– Ikke vær for skråsikker. Antyd gjerne flere mulige tolkninger.

** Avslutningen. Førsteinntrykket er viktig, jada, men sisteinntrykket er ikke mindre viktig. Husk at avslutningen din er det siste sensor leser av teksten din, og det vil feste seg på en spesiell måte. Det kan være viktig for hvilken karakter han bestemmer seg for. En avslutning kan du lage på mange måter. Noen muligheter:
– Sirkelkomposisjon. Du kommer tilbake til noe du har skrevet før. Du kan for eksempel lage en vri på innledningen din.
– Du samler trådene og oppsummerer hva du har funnet ut.
– Du skal ikke avslutte med en selvfølgelighet eller banalitet.
– Det er gunstig å avslutte med litt snert.
– Kom gjerne med egne meninger og vurderinger. Ikke vær for streng. Det er neppe noe makkverk de som har laget oppgavene har bedt deg om å tolke. Det er ikke sikkert du skal være for positiv heller. Ikke alle tekster er skrevet av Ibsen eller Shakespeare. Altfor mye ros, som ikke er troverdig, kalles for panegyri.
– Også sluttpoenget ditt bør på en eller annen måte være koblet til det du har blinket ut som novellens tema/budskap.

Read Full Post »

Hvordan analysere og tolke skjønnlitterære tekster og deres virkemidler?

Når vi tolker saktekster, er grunnspørsmålene: Hvilken jobb gjør denne teksten? Hvilke virkemidler tar den i bruk for å gjøre jobben? Hvor godt lykkes den?

Når vi nå går over til å se på skjønnlitteratur (fiksjonstekster), er dette med jobb ikke så viktig lenger. Når er grunnspørsmålene: Hvilken innsikt gir denne teksten? Hvilke virkemidler tar den i bruk for å gi denne innsikten? Hvor godt lykkes den?

Begrepene fra retorikken og språkfunksjonene er heller ikke like viktig i denne type tolkning. Kort og godt: Ikke bruk dem! Det blir bare kluss.

Det sentrale vil som oftest være å lokalisere virkemidlene og si hvilken virkning de har. Virkningen vil naturligvis variere fra tekst til tekst. Noen av virkemidlene er viktigst i lyrikk, andre i noveller og andre fortellende tekster.

Her er noen «runde formuleringer» du kanskje kan ha nytte av:

Gjentagelse. Forsterker og understreker.

Kontrast. Skaper spenning i teksten, tydeliggjør, forsterker innholdet.

Sammenligning. Det som sammenlignes settes i forbindelse med hverandre, tar farge av hverandre. Kan åpne opp for nye perspektiver og innsikter.

Metafor. Samme som sammenligning, bare enda mer direkte.

Symbol. Noe som peker utover seg selv og står for noe annet. Symboler er ofte kulturbestemt. I vår kultur forbinder vi bestemte ting med fargen rød, et kors, et hjerte, en duse osv. Dette kaller vi konvensjonelle symbler. Men forfattere kan også utvikle sine egne symboler. Det kaller vi litterære symboler. En skog for Robert Frost står for eksempel både for noe vakkert, noe han lengter etter, men også for død. Det er typisk at symboler er nokså sammensatt og mangesidige. Tenk for eksempel på ringen i ”Ringenes herre”. Samtidig som det er en helt konkret ting, er den også et symbol, på makt, på fristelse, på rusfølelsen maktlyst kan gi, på ondskapens potensial, og når ringens kraft ødelegges, er det et symbol på at det finnes andre krefter som er enda sterkere. Symboler trenger vi til det vi ellers ikke kan gjøre begripelig og meningsfullt. Det er et merkverdig faktum at tekster ofte virker sterkest på oss når ting blir sagt indirekte.

Besjeling/Personifikasjon: Noe konkret (besjeling) eller abstrakt (personifikasjon) får menneskelige egenskaper. Skogen sover. Tiden flyr. Skatten spiser opp lønnstillegget. En effekt av dette kan være at abstrakter og ikke-menneskelige ting rykker nærmere oss mennesker.

Klisje. Et forslitt uttrykk som har mistet mening. På den annen side, det er en grunn til at klisjeer har blitt så mye brukt. Uttrykk med sterk ryggrad, uttrykk som tåler mye. Noen diktere bruker klisjeer med vilje.

Allusjon. Det at teksten spiller på/viser til en annen tekst. Allusjoner kan være skjult for enkelte lesere. Andre vil sette pris på dem og følge seg kloke fordi de fikk med seg allusjonen. Kan brukes til å skape samhold.

Ordvalg. Husk alltid å se etter spesielle ord. Se også etter ord som er påfallende mye (eller lite) brukt. Hva med ordenes ladning? Hva med måten ord er satt sammen på? Ordvalg er med å gi farge til teksten og bidrar til å understreke atmosfære/stemning.

Tegnsetting og setningsbygging. Framhever rytmen og tempoet i teksten. Merkelig hva noen få prikker kan gjøre… Kan brukes overraskende. Kan brukes veldig tradisjonelt. Kan brukes til å utheve og understreke. Og hva hvis teksten stort sett består av vanlige avsnitt, men så står plutselig en setning for seg selv? Hvis rytmen er uvant, kan det tvinge leseren til å se ting på en annen måte. Rytme er kanskje spesielt viktig i dikt, men i grunn er rytme viktig i enhver tekst.

Personkarakteristikk: Hvordan får forfatteren fram hvordan de ulike personene er? Indre/ytre beskrivelse. Mange adjektiver, eller klarer forfatteren seg uten? Uhyre viktig å si noe om forholdet mellom personene. Hvem utvikler seg, og hvem gjør det ikke?

Synsvinkel. I episke (fortellende) tekster er det av avgjørende betydning at du kommenterer synsvinkelen. Hvem er det som forteller? Er det en av personene som er med i fortellingen (personal synsvinkel)? Eller er det en som står utenfor fortellingen (autoral synsvinkel)?

Autoral: Her står fortelleren utenfor. Det gir oversikt og overblikk. Samtidig gir det en viss distanse. Mange autorale fortellere ser bare karakterene i fortellingen utenfra, mens noen autorale forteller også har innblikk i en eller flere karakterers følelsesliv.

Personal: Her er fortelleren innenfor. Det gjør at han kommer nærmere. Dermed kan fortellingen også bli rikere på følelser. Samtidig kan fortelleren bli litt vel ”nærsynt”. Kanskje han mister oversikten litt? Hva hvis fortelleren er blind, eller døv, eller har et annet ”handikap”? Da får han neppe med seg alt? Forfatteren kan bruke en slik fortellerstemme til å få fram visse effekter. Vær også klar over at en del personale fortellere er det vi kaller upålitelige.

Tilbakeblikk: Gir leseren informasjon om hendelser som har funnet sted før hovedhandlingen. Utdyper og forklarer det som skjer i nåtiden. Kan også brukes som en teknikk for å holde på spenningen gjennom gradvis avsløring.

Frampek. Et hint eller forvarsel om at noe kommer til å skje i framtiden. Frampek kan noen ganger være mest interessante i ettertid. Bidrar til å skape sammenheng i fortellingen. Man husker tilbake og ser forbindelseslinjer.

Høydepunkt: Et spesielt spennende, dramatisk eller morsomt punkt i teksten. I lange tekster kan det være flere høydepunkt.

Peripeti: Det avgjørende vendepunktet. Dramatikken utløses og en mer eller mindre avklart slutt følger.

Enderim. I et dikt er enderim med å skape en naturlig avslutning på linja. Skaper rytme. Vi blir fortrolige med denne type rim fra barnsben av. Oppleves som noe naturlig og trygt.

Bokstavrim. Skaper klanger, bygger oppunder en stemning, understreker rytmen. S-lyder er vislende. M-lyder er runde og varme. I-lyder er lette. O-lyder er tunge.

Motiv: Det teksten helt konkret handler om. Det du ser på overflaten. Gjengi dette kort. (Krt!!!)

Tema: Det teksten handler om på et dypere nivå. Kjærlighet. Ensomhet. Alderdom. Pubertet. Døden.

Budskap. Forfatterens innstilling til temaet som tas opp.

La meg bruke ”Eit ord” av Olav H. Hauge som eksempel:

EIT ORD
Eit ord
– ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til –
Eg lyt ha fleire steinar
skal eg koma over.

Motiv: En kald elv med steiner.
Tema: Kommunikasjon.
Budskap: Vi klarer oss ikke uten hverandre.

Read Full Post »