ARTENES PÅMINNELSE
Av Kjetil Dybvik
Det finnes et utall arter. Bare i Norge har man kommet fram til et estimat på rundt 60 000 arter. 1 988 av dem trues av utryddelse. Denne teksten er en påminnelse til det oversiviliserte bymennesket som ofte oppfører seg som om det var eneste art på kloden. Bli med på et nomadisk omstreif i artenes mylder, tilfeldig, men likevel naturlig utvalgt, listig utformet som en katalog i menneskets navn.
Cameleon. Kameleon. Det er ingen sak for dette dyret å reise mellom c og k, a og å. Ordet kameleon har ingenting med ordet kamuflasje å gjøre, – i seg selv en kamuflering. Skal en tro det greske navnet, khamaileon, har en med en jordløve å gjøre. Dyret er kjent for sin lange tunge, og øynene. Øynene kan bevege seg og fokusere uavhengig av hverandre. To reiser samtidig. Med et synsfelt på 360 grader kan kameleonen se alt. Når den jakter, samarbeider øynene slik at den får stereoskopisk syn. Derav den uhyre sikre presisjon når tunga skytes fram som en katapult, ved hjelp av hydraulikk og muskelkraft. Den er en sikker vinner, når det kommer til å gjøre fluer fortred. Kameleonen er en reisende i farger. Mange, men ikke alle arter, kan skifte farge. Hvorfor? For å gå i ett med omgivelsene, vil mange svare. Riktig nok. Nyere forskning viser dog at viktigst er fargeskiftene som en kommunikasjonsform, og særlig benyttes de for å gjøre seg attraktive for potensielle partnere. Med andre ord: Kameleonen skifter farge først og fremst for å gjøre seg synlig.
Homo. Mennesket reiste ned fra trærne. Når? For lengst. Nå går det på to bein, et viktig særtrekk. Hva er dets plass i dag? Homo sapiens. Hominidae. Primates. Mammalia. Vertebrata. Chordata. Animalia. Er det så enkelt? Linné bokførte både Homo diurnus, Dagmennesket og det rødøyde, svarthårede og hvithudede Nattmennesket, Homo nocturnius, i sitt system. Hva er en menneskeape og hva er et apemenneske? Hva er en pygmé og hva er en orangutang? Er australnegere mennesker eller dyr? Slike problemstillinger har homo sapiens, det kloke mennesket, tumlet med.
Det kloke mennesket kaller seg selv primates, de fremste. Henger det på greip?
Et voksent menneske har ca. 1,8 m² hud, 32 tenner, ca. 400 muskler, 206 knokler, over 100 ledd, 90 000 km blodårer, samt 13 milliarder nerveceller. Mennesket har 4-6 liter blod som inneholder omtrent 25 billioner røde blodlegemer. Vekt varierer veldig. Av hår har mennesket fem millioner. Noen har mindre. Hjernen veier gjennomsnittlig 1350 gram. Den kan brukes til alt og ingenting. Quo vadis, Homo erectus, Homo sapiens, homo zappiens, zapp zapp, homo ludens, homo oeconomicus, homo faber?
Andeskjell. I kunstferdige mønstre, festet på drivved, duver de over havet. Kanskje de når en kyst? Andre arter av rur kan feste seg på skipsskrog, eller hvalkropper, og legge ut på lange reiser. Rur fester sine hus av kalkplater til et underlag. Der sitter de bom fast, men reiser likevel. Når man er så rotfast som rur, kan det by på problemer å oppsøke drømmepartneren. Det er da en ekstremt lang penis kommer til sin rett. Den sender de søkende ut i nabolaget. Opp til 15 cm kan penisen bli og er med det verdens lengste, i forhold til kroppsstørrelsen.
Rødnebbterne. Ingen annen skapning opplever mer sol. Den foretar verdens lengste trekk. Slik har det seg at røddnebbterna opplever midnattsol på Svalbard i nord og midnattsol på Antarktis i sør. Mer enn 35 000 kilometer blir det i løpet av vår- og høsttrekket. Sammenhold dette med kunnskapen om at terna kan bli 30 år gammel. Det betyr at denne lettvekteren på 100 gram passerer en million kilometer i livet sitt. Det er kortere å reise tur – retur Månen.
Lemen. Selv om den er museliten, er det få som tenker på den som en lettvekter. Nei, den har ord på seg for å være sint. Dødsdrift skal den visst også ha, men kamikaze-lemenet er en myte. Da Disney skulle produsere naturfilmen White Wilderness, fikk de ikke lemenene til å samarbeide. De ville ikke for egen maskin hoppe utfor en skrent. Det endte med at filmskaperne gav dem ”aktiv dødshjelp”. Samtidig ga de et skikkelig puff til myten om at lemen begår selvmord. Hvor kommer alle lemen fra? Riktignok oppstår det, med ujevne mellomrom overskuddsår av lemen, riktignok er lemenmarsj et dokumentert fenomen og riktignok kan det, delvis på grunn av terrengformasjoner, oppstå masseansamlinger. Men biskop Olaus Magnus var nok på viddene da han i 1555 presenterte en illustrasjon av lemen som regner ned fra himmelen. Det er slik at en lemenhunn kan bli kjønnsmoden når hun er tre uker. Så går det slag i slag, for ikke å si kull om kull. Hver tredje uke fødes et nytt kull, ofte med ti unger hver gang. Hun dør vel ett år gammel. Hvis hennes avkom er like produktivt, vil hun ved sin død etterlate seg 116 000 000 000 000 000 000 000 millioner etterkommere. Hva som er årsaken til de store bestandssvingningene fra år til år, er forskerne ikke enige om, men flere og flere heller mot at det må ha å gjøre med kvaliteten på lemenets beiteplanter.
Eremittkreps. Denne huleboeren er slett ikke i beit for samlivspartnere og er således ikke den einstøingen navnet bærer bud om. Huset den velger seg, et tomt sneglehus, gjør det trangt om saligheta, men leieboere finnes i godt monn. Her er mangebørstemark, hydroider, svamp, parasitter og anemoner. Mangebørstemarken forsyner seg av parasitter på krepsens bakkropp. En vinn-vinn-situasjon. Hydroidene danner et teppe på sneglehuset, noe som gir krepsen kamuflasje. Disse nesledyrene kan også sende ut neslegift. Dermed har leieboeren to beskyttende effekter. På sin side får nesledyrene fri transport. Sneglehuset kan også dekkes av svamp. Den vokser utover sneglehusets kant, gjør på den måten huset større og krepsen kan vente i det lengste med å bytte over til et nytt sneglehus. For det er i disse husbyttene at eremitten er mest sårbar. Derfor reiser den meget raskt fra et hus til et annet, og den gjør det så sjelden den kan. Men aldri om eremitten bytter hus uten å passe på at følgesvennen anemonen, hvis den har sikret seg en slik, flytter med på lasset. En sjøanemone lar seg vanligvis umulig flytte på. Om man prøver, suger den seg bare bedre fast. Derfor kan vi kalle det en tillitserklæring når anemonen frivillig lar seg flytte fra det ene sneglehuset til det andre. Trolig er det kjemiske signalstoffer krepsen bruker for å få det til. Anemonen har mange av de samme funksjonene som hydroider.
Savannefjord. Det var i Øst-Afrika at mennesket klatret ned fra trærne og inntok savannen. Det var da våkenettene for nybakte foreldre satte inn. Forklaringen er denne: Livet på savannen krevde en større hjerne enn livet i trærne. Ikke minst fordi det vokste fram mer intrikate sosiale nettverk som en følge av det åpne savannelivet. Nå er det begrenset hvor stort kranium og hvor stor hjerne noen kan fødes med. På sett og vis forflyttes derfor noe av fosterutviklingen ut av morskroppen. Mennesket som art har en usedvanlig lang barndom. Også menneskets avhengighet av kultur og læring bidrar til den lange barndommen. Snakker vi om menneskehetens barndom, kan vi si at savannelandskapet med sine spredte trær og helst utsikt til vann, har preget menneskets mentale bilde. Kommer man langt nok vekk fra Kenya, er det ikke mye savanne å spore, men fortsatt står det åpne landskap for mennesket som noe appellerende og livgivende. Det er biologisk betinget at de fleste mennesker trives best i öpna landskap, og at nära havet vil det bo. Havet, ja. Mennesket har hatt sine hus millom bakkar og berg utmed havet. Hvorfor er da havet så stemoderlig behandlet i natur-kulturen? Kanskje det har noe å gjøre med at ”det var ruskut å leggja utpå”? Havet ga liv. Havet tok liv. Havets liv er jo heller ikke synlig på samme måte, og vi kommer ikke like tett på med de varme følelsene våre. Mye godt forbindes med vannskapet, men landskapet står mennesket nærmere.
Duefugler. Dodoen var en klumpete, tung duefugl på over 20 kilo som ikke kunne fly. Den levde på Mauritius. Europeerne som bosatte seg der, utryddet dodoen, hovedsaklig ved å innføre nye arter, særlig hunder, som gjorde det av med den forsvarsløse fuglen. I 1681 var verket fullbrakt. Da dodoen var utryddet, skjedde det uventede forandringer med plantelivet på øya. Et spesielt ibenholt-tre, dodotreet, var meget vanlig. Etter at den siste dodo var ekspedert, sluttet dette treet å formere seg. I 1970 fantes det bare 13 slike trær tilbake. Trærne som nå var blitt nærmere 400 år gamle, produserte fortsatt mye frukt, men frøene ville ikke spire. Ikke før en forsker lot en del frø reise gjennom fordøyelseskanalen til kalkuner. Det gjorde susen. På den måten kom det fram at treet var helt avhengig av fuglen for å overleve.
En annen duefugl, vandreduen, fantes i store mengder i Nord-Amerika. I 1870 ble det observert en flokk som strakk seg over 650 kilometer. Nærmere to milliarder vandreduer fløy over Cincinnati. 44 år senere døde den siste vandreduen, Martha, i en dyrepark. Én viktig grunn til at dette kunne skje, var hensynsløs jakt.
Admiral. Den har et vingespenn på drøye seks centimeter, noe som gjør den til en sterk og rask flyver. Ved å veksle mellom raske vingeslag og glideflukt i fine buer, kan den reise virkelig langt. Det er en trekksommerfugl vi snakker om. Om sommeren utnytter den lange, lyse netter i nord. Den lever livet og tar sin død av det. Men først fødes en ny generasjon. Om vinteren liker admiralen seg bedre rundt Middelhavet. Det er den nye generasjonen som trekker sørover. Det finnes andre sommerfugler som trekker også. Best kjent er nok Monarken og Tistelsommerfuglen. Begge er sterke nok til å krysse kontinenter.
Rumpetroll. Bare navnet. Hvem kan ha funnet på det? Det skulle vel ikke være Homo sapiens som har vært på ferde igjen? Amfibielarver er et mer presist begrep. Så er det bare det at det latinske ordet larva betyr ”spøkelse” eller ”maske”. Sett med menneskets øyne er det tydeligvis noe trolsk og mystisk med den overgangen fra vanndyr til landdyr som finner sted. Betegnelsen amfibium betyr da også ”tosidig liv”. Fra egg via overgangsformen rumpetroll blir frosker, padder og salamandere til landlevende dyr. Det er en underlig forvandling som realiseres. Gradvis omdannes gjeller til lunger. Det er ingen liten reise. Gradvis minker halen og forsvinner. Gradvis vokser det fram bein. Snart sitter små fullførte amfibier på steiner og røtter i vannkanten. Hos enkelte salamandertyper gjennomgår dyrene ingen metamorfose. De forblir rumpetroll hele livet. Fenomenet heter pedomorfose.
Virus. Det er et spørsmål om virus egentlig skal regnes som levende organismer eller ikke. Hvor er man da, – hvis man reiser mellom egentlig liv og, – noe annet? Uansett hva de er, så er de mange og mangfoldige. Det finnes flere ulike typer virus enn alle andre typer organismer til sammen. Siden virus vanligvis er så små at de ikke kan sees i lysmikroskop, bare i elektronmikroskop, er menneskets kjennskap til dem av ny dato. Virkningene av virus er uansett udiskutable. Mange av dem forårsaker sykdom. Slik beskrives virkningen av ebola-viruset i ”Til Kongos indre”:
Immunsystemet ditt gir opp. Cellene dine blir fylt av viruset som reproduserer seg selv og skyter ut tråder som likner hårstrå. Du får blødninger, og samtidig klumper blodet seg. Huden din blir en blodig masse. Innvollene dine blir fulle av blod. Det renner blod fra øynene, nesen, munnen og anus. Du dør, og kroppen din smelter, går over i væskeform, blir til slim. Når noen plukker deg opp for å begrave deg, blir de også smittet. Ingen vaksine. Ingen kur.
Veps. Den er svart og gult og stikker. Nja. Er du sikker, er du sikker? Veps er et noe flytende begrep. Av og til brukes det om hele ordenen Hymenopthera, eller årevinger. Det er en gruppe på 100 000 arter. Langtfra alle er gule og svarte. Langtfra alle stikker. Det finnes gullvepser, gravevepser, maurvepser, veivepser, gallevepser og parasittvepser. Bare i Norge finnes 4000 ulike arter parasittvepser. Her skal det handle om den lille rosegallevepsen og kjempetrevepsen.
De aller fleste voksne rosegallevepser er hunner. De formerer seg ved jomfrufødsel og utfordrer på den måten selve artsbegrepet. Må det ikke to kjønn til for å konstituere en art, for å reise nytt liv? Nei. Slik kan det også gjøres: På ville rosebusker kan finnes en ball. Den lodne ballen er en galle, en misdannelse, som vokser fram etter at den lille rosegallevepsen har lagt sine egg i bladknoppene. Larvene overvintrer i hver sine små rom. Veggene er laget av næringsrik plantekost. En trygg festning skulle man tro. Men nei. Trygghet er mangelvare i naturen. Ubudne gjester dukker ofte opp, og de er livsfarlige for den lille gallevepsen. Snyltevepser sniker seg inn i gallen og legger også sine egg her. Når larvene kryper ut av eggene, lever snyltevepsens larver av rosegallevepsens larver. Og snyltevepsens larver igjen, de risikerer å bli spist av andre snylteveps’ larver. Inne i rosegallen er det et helt samfunn av dramatikk.
Så var det kjempetrevepsens historie. Den er som en levende borerigg. Til bakkroppen har den festet et langt bor. Med det freser den ut et dypt hull der eggene kan legges. Larven lever av trevirket. Den trenger 2 – 3 år på å bli voksen. Dypt inni treet er den relativt trygg, men det finnes alltid en fiende. Kjempetrevepsens heter Rhyssa persuasoria. Det er en snylteveps. Evolusjonen har utstyrt den med et bor som er enda litt lenger, av og til så langt som fire centimeter. Den klarer å bore seg helt inn til kjempetrevepsens larve. Snyltevepsens larve vil så begynne å fortære den andre larven innenfra. Sakte, sakte, slik at mat-larven ikke dør, men kan tjene som mat for spise-larven så lenge som mulig. Spise-larven vil ha maten sin servert levende. Trygghet er mangelvare i naturen.
Indisk glassmalle. Denne fisken er helt gjennomsiktig.
No made land. En gang i, eller utenfor, tiden, fantes det ikke noe land. Intet land, ingen planter, ingen dyr. Spørsmålet er om det fantes noe i det hele tatt. Hvor startet det, alt sammen? Hvor startet det, alt sammen, altså artene, menneskene, Universet? Hva var Partikkelen? Hvor kom Partikkelen fra? Fra null til menneske. Hva er borte? Hva er hjemme? Nomadeland. Hva er Nomadens natur, eller nomadens Natur? Evig forandring. Permanent bevegelse. Som evolusjonen. Nomaden er hjemme overalt og ingensteder. Det desentrerte sentrum. Flokker som flakker. Den moderne nomaden av 2009 søker å befri seg fra en sivilisasjon som ikke slipper taket. Kanskje periferien befinner seg i sentrum? Kanskje ørken og ødemark er mer sentralt enn kjøpesenter og kapital? Kanskje savannen, skogene og sjøen, kanskje Naturen, med alle sine arter, umålbart mange, rommer meningen med livet, og dermed den egentlige sivilisasjon?
Kilder
Ingress:
Artsdatabanken. http://www.artsdatabanken.no/ThemePage.aspx?m=28&amid=21. Lastet ned 7. mai 2009.
Aftenposten Innsikt. Nr 5/2009. Side 59
Kameleon:
Semb-Johansson, Arne (red): Verdens dyr, bind 10. Amfibier og krypdyr. Oslo 1987. Side 102
Wikipedia-artikkel om kameleoner. http://no.wikipedia.org/wiki/Kameleoner Lastet ned 7. mai 2009.
Homo:
Tunstad, Erik: Darwins teori. Oslo 2009. Side 28
Wikipedia-artikkel om mennesket. http://no.wikipedia.org/wiki/Menneske Lastet ned 7. mai 2009
Andeskjell:
Tom Schandy/Arild Hagen: 100 rariteter i norsk natur. Oslo 2008. Side 17
Rødnebbterne:
Fonstad, Tore m.fl: Aschehougs fuglebok. Oslo 2008. Side 169
Lemen:
Tom Schandy/Arild Hagen: 100 rariteter i norsk natur. Oslo 2008. Side 227
Forskning.no: Lemen begår massemord. http://www.forskning.no/Artikler/2005/november/1125566057.47 Lastet ned 7. mai 2009
Eremittkreps:
Parker, Steve: Dyr og planter i fjæra. Oslo 1991. Side 48 – 49
Savannefjord:
Hessen, Dag O.: Natur. Hva skal vi med den? Oslo 2008. Side 31, 32, 37, 43 – 47
Duefugler:
Notaker, Henry (red): Studia. Universet og naturen. Oslo 1996. Side 286
Admiral
Tom Schandy/Arild Hagen: 100 rariteter i norsk natur. Oslo 2008. Side 208
Rumpetroll
- Store norske leksikon. Artikkel om haleløse amfibier: http://snl.no/halel%C3%B8se_amfibier Lastet ned 7. mai 2009
Virus:
O’Hanlon, Redmon: Til Kongosi indre. Oslo 2001. Side 45.
Store norske leksikon. Artikkel om virus: http://www.snl.no/.sml_artikkel/virus
Lastet ned 7. mai 2009.05.09
Veps:
Tom Schandy/Arild Hagen: 100 rariteter i norsk natur. Oslo 2008. Side 15 og 140.
Indisk glassmalle:
Wikipedia-artikkel om Indisk glassmalle: http://no.wikipedia.org/wiki/Indisk_glassmalle Lastet ned 7. mai 2009
No made-land:
Melberg, Arne: Å reise og skrive. Oslo 2005. Side 38
Morgenbladet. Nr 18/2009. Intervju med astrofysiker Øystein Elgarøy. Side 34.
[…] har jeg skrevet en tekst jeg har kalt Artenes påminnelse. Her viser jeg på snedig vis hvor avhengig vi mennesker er av artene rundt […]