UNDER FORMIDLENDE OMSTENDIGHETER
Tidligere har jeg blogget mye om forleggeri. I dag er selveste dagen for et generasjonsskifte i forlagsflaggskipet Aschehoug. Likevel vil jeg som en annen språkprest nå foreta en kvalifiserende språkhandling: Herved erklærer jeg alle tanker og meninger om forleggeri for forlagt. De er vekk i en sekk. Der skal de være, helt til dette blogginnlegget er ferdig. De må en stund vike plassen til fordel for mer generelle betraktninger om formidling. Studiet heter tross alt Formidling og forleggeri.
Bokmålsordboka gir denne definisjonen: være mellommann for, overføre.
Det kan i grunn være to helt ulike ting. Jeg har fått overført næring intravenøst. Helt hjelpeløs fikk jeg mat, uten å løfte en finger, ja, uten å åpne munnen. Slik foregår også mye formidling i utdanningsinstitusjoner. Å være mellom-mann oppfatter jeg som en bedre formidlingsposisjon. Oppgaven blir da å sette en elev og et lærestoff i kontakt med hverandre. Kanskje en enda bedre metafor kan være formidleren som brobygger. Eller, hvorfor skulle ikke egentlig elevene få lov til å være med å utforme broen? Formidleren blir da en en ingeniør og byggeleder.
I sin bok «Formidler og formidlet» peker Dag Solhjell på at viktige deler av formidlingen ligger i arbeidet som gjøres med utvelgelsen av de verker (eller lærestoff, for å overføre det til min setting) som publikum skal få se. Heri sitter mye formidlingsmakt.
Hva var det så som ble formidlet på vår siste samling?
* Tilbakemelding på skriveoppgaver. One-lady-show. Formidleren sa: Dette er ikke bra nok. Dette er ikke bra nok. Dette er for langt. Dette er for langt. Dette er for slapt. Dette er for slapt. Dette kan du gjøre bedre. Selvsagt lærte jeg mye av den tilbakemeldingen. Tekstene mine kommer helt sikkert til å være bedre etter at de har vært silt gjennom det filteret. Men, tilbakemeldingen opplevdes likvel som ubalansert. For tekstene det ble gitt tilbakemelding på var ikke så dårlige at det ikke hadde latt seg gjøre å si noe godt om dem, og da mener jeg ikke bare et obligatorisk påklistret påheng til slutt om at joda… Så freser vi videre til formidlingen av neste students oppgave.
* Endeløse power-point-presentasjoner. Med endeløse mener jeg at disse forelesningene ofte ikke har noen planlagt ende. Formidleren har med seg et hundretalls foiler. Hun får aldri brukt for alle. I begynnelsen går det pent og pyntelig, gjerne med en aktuell og opp-piffende intro også, hvilket jo er bra. På et eller annet tidspunkt, vi kan kalle det vendepunkt 2, innser formidleren at hun begynner å få dårlig tid. Veldig mange folier gjenstår. Nå øker tempoet noe voldsomt. Det er powerpointpresentørens svar på Hollywoods biljakter. Vrooom!
På pensumlista vår har vi to artikler om powerpoint. Jeg har lest dem. Jeg har lært av dem. Jeg holder ofte foredrag. Jeg bruker sjelden Power-point. Power-point makes you dumb! Og skal man først bruke det, finnes det noen gode grunnleggende råd.
* Ok, så blir det noen ord om forleggeri likevel. For inn kommer en mann med stort flakkende hår, og et søkende flakkende blikk. Litt vimsete er inntrykket han gir, men samtidig utstråles en autoritet. Nei, det er ikke Dag Solstad på gamle trakter, men lederen av et enmannsforlag. Han setter seg bak pulten og prater, helt usystematisk, i vei om seg og sitt. Kan det bli bra? Ja og nei. Mitt grunnsyn er at det aldri skader med forberedelse. Samtidig ble det et ekte møte med en helt annen forleggerhverdag enn den vi møtte i Tigerstaden. Var det børs der, så var det katedral i denne mannen. Cappelen Damm stikker forlagshånda si i en diger hestepære og gjør gull ut av den. Enmannsforleggeren framstilte det slik at nesten alt han tok i ble til gråstein, salgsmessig. Men han syntes det var viktig å hjelpe nye forfattere fram. Dette hadde kostet ham gård og grunn. Om han ikke hadde så mye annet, så hadde han iallfall en godt isolert kjeller. Der lå alle de opptrykte bøkene han ikke hadde fått solgt.
Noen blant publikum mente at enmannsforleggeren koketterte. Det er klart at han iscenesatte seg selv, men hvem gjør vel ikke det?
Kjetils faglitterære blogg 
Legg igjen en kommentar