Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘musikk’ Category

Dagens ord: musikk

Når man skal få fram at noe var virkelig vakkert, så brukes gjerne uttrykket “det var som musikk i mine ører.” Musikk blir på en måte gjort til gullstandarden på det vakre og det behagelige.

Musikk skal først og fremst lyttes til og nytes, ikke defineres. Her er dog et forsøk:

kunsten å sette sammen eller framføre toner i en estetisk helhet av rytme, melodi og harmoni; komposisjoner

En av abonnentene på min kalender lager sin egen musikk-kalender. Han har leita fram mange godbiter, og jeg har hatt stor glede av den. Se om ikke denne lenken kan funke: https://www.facebook.com/711592666/videos/10158851578792667/

Musikk har den fordelen at den ikke trenger ta omveien om hjernen. Den går snarveien rett inn i hjertene våre. Dermed gjør den sin virkning, uten at vi alltid legger så godt merke til det. Et fenomenalt verktøy for dem som vil spille (sic!) på følelsene våre. Det kan brukes i reklame, det kan brukes i film. En annen av dem som abonnerer på min adventskalender er Johannes Ringen. Han har jobbet mye med filmmusikk, blant annet til filmen Stormen. Jeg stilte ham en del spørsmål om hvordan han tenker om filmmusikk til en artikkel om nettopp dette som jeg skrev for Aftenposten Innsikt. 

Det er så himla mye man kunne sagt om musikk. Men nå rett før jul får vi gjøre det enkelt. 

Min bestefar mente at det bare finnes to typer musikk. Den første, og desidert viktigste typen, var koraler. Det var salmer som han spilte på orgelet i kirka. Han tok seg ofte en koral på pianoet hjemme i stua på gården også.Alt som ikke var koraler, ja all annen musikk, definerte han som jazz. Jazz var ikke bra.

Den som vil lese mer kan bestille min masteroppgave. Oppgaven var kort (nei, ikke kort!) og godt å skrive et bokmanus. Manuset har fått tittelen “Slik slipper lyset inn. Et essayistisk skråblikk på livets byggesteiner.” Kapittelet om musikk heter “Lyden av trevirke, hestehår og kattetarm”. Ellers finnes kapitler om språk, ensomhet, håp, reise, vennskap, trær, Solen, nysgjerrighet, rus, tid og anstendighet. Prisen er 299,99, siden trykkekostnaden for små opplag er uforholdsmessig stor. Du får da 100 A4-sider om livets små og store viderverdigheter. 

Vi skal slutte med en koral. “Å kunne jeg bare bli barn igjen”. Dette var min bestefars yndlingsjulesang. Jeg hørte ham ofte synge den for kyrne da jeg i mine gutteår hjalp ham med fjøsstellet. Tipper mjølka som ble tappet på kartong fra disse kyrne hadde litt ekstra fylde og smakte aldri så lite hellig, for dem som var så heldig å helle i sine glass av koralamjølka frå Nils-garden.

På Spotify kan man høre Solveig Slettahjell synge “Å kunne jeg bare bli barn igjen”.

Sangen er høytidelig, noen vil kanskje si gammelmodig, i stilen, men legg også merke til at uttrykket festers fest blir brukt. Håper alle får en alle tiders dag i morgen!

Å, kunne jeg bare bli barn igjen 

Når juleklokkene ringer! 

Å, kunne jeg salig i ånden se 

:/: De skinnende englevinger! :/: 

Å, den som blott kunne med barnets sinn 

Få hilse sin frelser kjære. 

Og synge med barnets røst så klar 

:/: Den Herre Kristus til ære. :/: 

Om verden så larmer og stormen slår, 

Dog barnet eier Guds rike. 

Hvor himmelens juleklokker går, 

:/: Må mørket og angsten vike. :/: 

Så ring da, Guds klokker, til festers fest

Vekk barnet til liv her inne! 

Vi reder deg leie, du himlens sønn 

:/: Og slipper deg ingensinne :/: 

Jeg bringer ei myrra, jeg har ei gull. 

Jeg er ingen konge fra Østen. 

Mitt fattige hjerte er alt jeg har, – 

:/: Så såre det trenger trøsten. :/:

La gråne vårt hår og bøyes vårt mot. 

Og dagene fort henrinne, 

Ved barnehånden fra Betlehem 

:/: Vi Paradiset skal vinne. :/:

Av Karl Marthinussen

Jeg er tilbake i morgen med en siste, liten hilsen.

Reklame

Read Full Post »

Vi har vel alle erfart at livet byr oss noen kronglete stier innimellom. Ja, noenganger er stiene bortimot hvisket ut. Skal jeg dra mot nord eller sør? Tvilen kan være stor. Da trengs et godt kart og et pålitelig kompass. Lorentzen var for meg et slikt kompass. Han viste vei gjennom gjørme og jungel. Kompassnåla hans pekte på:

* Lek. En leken livsholdning gjør livet lettere, og morsommere.

* Musikk. Det er noe fortryllende med tonenes verden, noe som når fram til det innerste i menneskene, noe som berører følelsene.

* Språk. Det var både lek og musikk i Lorentzens språk. Men alvor også. Det kan virke som han levde etter Piet Heins oppskrift: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun avlorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»

* Samhold. Lorentzen var hedret i alle leire. Det er ingen liten prestasjon. Helt spesielle evner og en helt spesiell personlighet må stå bak,

* Undring. En «kunst» han behersket til fingerspissene. Det undrer meg at så mange mennesker ser ut til å gå gjennom livet uten å undre seg mer. Lorentzen var en mesterundrer og et eksempel til etterfølgelse.

* Kompleksitet. Lorentzen var ikke noe glansbilde. Nettopp derfor oppfatter jeg ham som sann, og helhetlig. Knutsen og Ludvigsen hadde sine feider, men de fant også tilbake til hverandre. Deres egen sang «Kan det være nødvendig å være så sint?» minte dem på hva som bør stå i sentrum i l ivet.

 Hvem andre har spilt på bukveggsklaskofon m/brigg? Enestående! Ja, det måtte være hans kompanjong, den andre halvdelen av Knutsen og Ludvigsen som har skrevet et godt minneord. I dag var han en av dem som bar båren under bisettelsen.

Det elleville, absurde, surrealistiske i kombinasjon med den musiske genialiteten har betydd en viktig forskjell i mitt liv.

Lorentzen varet kompass, og en ledestjerne. Han lyser fortsatt.

Juba juba og tusen takk, Gustav Lorentzen!

Read Full Post »

Vi har vel alle erfart at livet byr oss noen kronglete stier innimellom. Ja, noenganger er stiene bortimot hvisket ut. Skal jeg dra mot nord eller sør? Tvilen kan være stor. Da trengs et godt kart og et pålitelig kompass. Lorentzen var for meg et slikt kompass. Han viste vei gjennom gjørme og jungel. Kompassnåla hans pekte på:

* Lek. En leken livsholdning gjør livet lettere, og morsommere.

* Musikk. Det er noe fortryllende med tonenes verden, noe som når fram til det innerste i menneskene, noe som berører følelsene.

* Språk. Det var både lek og musikk i Lorentzens språk. Men alvor også. Det kan virke som han levde etter Piet Heins oppskrift: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun avlorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»

* Samhold. Lorentzen var hedret i alle leire. Det er ingen liten prestasjon. Helt spesielle evner og en helt spesiell personlighet må stå bak,

* Undring. En «kunst» han behersket til fingerspissene. Det undrer meg at så mange mennesker ser ut til å gå gjennom livet uten å undre seg mer. Lorentzen var en mesterundrer og et eksempel til etterfølgelse.

* Kompleksitet. Lorentzen var ikke noe glansbilde. Nettopp derfor oppfatter jeg ham som sann, og helhetlig. Knutsen og Ludvigsen hadde sine feider, men de fant også tilbake til hverandre. Deres egen sang «Kan det være nødvendig å være så sint?» minte dem på hva som bør stå i sentrum i l ivet.

 Hvem andre har spilt på bukveggsklaskofon m/brigg? Enestående! JA, det måtte være hans kompanjong, den andre halvdelen av KNutsen og Ludvigsen som har skrevet et godt minneord.

Det elleville, absurde, surrealistiske i kombinasjon med den musiske genialiteten har betydd en viktig forskjell i mitt liv.

Juba juba og tusen takk, Gustav Lorentzen!

Read Full Post »

En plate med nomadiske trekk

En plate med nomadiske trekk

«Fri som fuglen» sier man. Jeg er nå ikke så sikker på det. Fuglene har mye å slite med. De har fugleinfluensa, og fuglelus og alskens sykdommer å passe seg for. Mange av de norske småfuglene sliter også med å holde varmen og dampen oppe. Men, – de kan fly!

Boines siste plate heter Sterna Paradisea, på norsk rødnebbterne. Ingen andre fugler trekker lenger. Nå har Boine også trukket den inn i sin musikk. Det gir platen et løft. Flere andre fugler er også med. I sangen «Til min datter» blir denne datteren kledd i lerkens sang, svalens dans og ørnens fjær slik at hun «kan reise trygt/ like over jorden». Platen er inderlig og vakker, skriver avisen Vårt Land

Rødnebbterna har også gjort et sveip inn i en tekst jeg har skrevet, med tittel Artenes påminnelse.

Read Full Post »

Kristin og Camilla fremfører fado

Kristin og Camilla fremfører fado

Det er nesten ikke mulig å være tilstede på en Fado-kveld uten at behov for å skrive dukker opp. Iallfall har jeg det sånn. Det er en særegen stemning på slike kvelder. Den fyller deg. Den inntar deg. Den skyller gjennom blodet. Den okkuperer hjernen. Utpå natta går man hjem. Da må man skrive. Da øser man ut. Sukker og salt.

Fra Alfamas smug har fadoen smøget seg helt til Sandefjord. Helt naturlig, vil jeg si. Vi bindes sammen av havet. Hvorfor er det ikke fado i Sandefjord hvert år, – eller hver uke?

Tittelen på arrangementet, Portugisisk hav, er hentet fra et dikt av Portugals nasjonalpoet, Fernando Pessoa.

O salte hav, hvor meget av ditt salt

er tårer grått av Portugal!

Hvor mange mødre har sørget, hvor mange sønner

har bedt til ingen nytte for å krysse deg!

Hvor mange jomfruer ble aldri bruder

for at du, O hav, skulle bli vårt!

 

Var det verdt slitet? Alt er slitet verdt

hvis sjelen ikke er liten.

Den som vil seile lenger enn forberget

må seile lenger enn smerten.

Gud gav havet farer og avgrunner,

men gjorde det til himmelens speil

Arrangørene bak og deltakerne i konserten, lot Portugal, Brasil, Sandefjord og Sverige speile seg i hverandre. Det hele startet med den svenske visa Vem kan segla forutan vind. I et elegant arrangement lot de en pandeiro (brasiliansk tromme) komme inn mot slutten av visa. Pulsen fra trommen bragte oss videre inn i det portugisiske og brasilianske.

Svensk visesang, fado, samba og mpb kan tilsynelatende virke veldig forskjellig. Men det er bare på overflaten. Og hvor ofte er overflaten helt flat? Også overflaten har krusninger, og dermed dybde. Går man i dybden, vil man finne at det er likheter både i form og innhold mellom de ulike stilartene. Det er kort fortalt, hav, tårer og salt. Det er lengsel og smerte. Det er skjebne, og sjalusi. Det er nærmest en form for selvplaging, fado-masochisme kunne man kalle det, men også renselse og katarsis. Det er «sorgen og gleden de vandre tilhope».

To make a samba with beauty

You need a little sadness

Mannen bak disse linjene, Vinicius de Moraes, var glad i kvinner, han var gift ni ganger. Moraes var også glad i whiskey. 66 år gammel døde han av hjerteattak. Hva det ble for mye av, skal jeg ikke ha sagt. Uansett er det salt, skikkelig salt.

Kvelden var delt i to, eller skal vi si tre, hovedbolker, for pausen i seg sjøl er ikke uvesentlig på en slik kveld. Det skal spises, drikkes og samtales også. De 50 – 60 fremmøtte ble vel ivaretatt og traktert på Cordelias hus. De hadde satset friskt, og portugisisk, denne kvelden. Det var mer enn én person som fikk seg et glass portvin, eller en porsjon baccalao. Pausen ble også brukt til å seile fra Portugal til Brasil.

Første avdeling besto av portugisisk fado. Fado er det musikalske motstykke til «saudade», et av de uoversettelige ord, fordi betydningen synes å ligge i selve folkesjelen. Noen har prøvd seg med «lengsel» eller «higen».

Andre avdeling besto av brasiliansk musikk, blant annet samba. Et høydepunkt var det når Fabiana Nóbrega Ulrichsen, som spilte pandeiro, kom opp på scenen og sa: I don’t really sing… Men så sang hun likevel. Fordi hun måtte. Fordi det var en måte hun kunne bruke til å hylle sin mann, i anledning hans bursdag. Blant annet sang hun Det er med deg jeg vil danse samba til jeg faller om kull på gulvet. Trampeklapp!

Trampeklapp fikk også hele arrangørgjengen, med Camilla Bolling Frengen i spissen, da det hele var slutt. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror nok flere vil være enig i at det var en modig gruppe som hadde bestemt seg for å bygge denne kulturbroen. De hadde ingen lydmann, men fikk det til likevel. Ikke alle konstellasjonene hadde fått øvd like mye, men de fikk det til likevel. Det ble en passelig blanding av uhøytidelighet, spontanitet og profesjonalitet. Det synes jeg kledde en fado-kveld. Både portugisere, brasilianere og nordmenn hadde en givende kveld, sosialt, rytmisk, kulinarisk og sjelelig. Om det var noen svensker der, følte nok de det samme.

Takk til vokalistene Camilla Bolling Frengen, Kristin Dybvik, Anette Øverby, Anne Lise Wullum, Fabiana Nóbrega Ulrichsen og Rui Barros. Takk til gitarist Marius Gundersen. Takk til pianist Rob Muir.

 

Read Full Post »