Partiprogrammet til Norges Kristne. Eller tidenes kåseri?

Fra partiprogrammet til Norges Kristne:

«Dersom ingen land vil ta i mot dem (kriminelle innvandrere) skal de sendes til et internasjonalt ingenmannsland, f.eks. Sahara eller Nordpolen. De får en boks med fiskeboller, en genser og en tollekniv med seg i slike situasjoner. Fiskebollene kan erstattes med tre sardinbokser dersom det er rimeligere for staten.»

«Alle må i tillegg kunne deklamere Henrik Ibsens dikt «Terje Vigen» utenat i løpet av femten minutter før norsk pass utstedes.»

Jeg tuller ikke. Dette står faktisk i partiprogrammet.

Skal man le eller gråte? Jeg velger å lese dette som tidenes kåseri!

Reklame

Read Full Post »

Julebrev 2014

Kjære små søte nusselige sukkerklumper av noen polkagriser. Kjære slekt og venner.

Håper det går bra med dere alle sammen. Det gjør det sikkert. Her i Hunsrødlia 32 går det bare bra. Bare bare bare bra, går det. Vi er superglade, megahappy og delirisk fornøyde 100 % av tida.

Nå har Leo, vår førstefødte, som vi har svøpt og lagt i en himmelseng, vokst seg stor og sterk. På skolen får han bare gode karakterer. Bare bare bare gode karakterer, får han. Han har fått S i samfunnsfag, S i statsreligion, S i sport og S i salgerbra. Dessuten mange mange mange m-er. Det ble én G. I forming. He-he. Den gutten er sin far opp ad dage.

Det er ikke lett å konsentrere seg om skriving av julebrev, slik Leo raser rundt i huset på rulleskøytene sine. Han er en vital friskus, den fyren.

Leo er med i to korps. Sandefjord skolers musikkorps for de aller beste, og Sandefjord Røde Kors Super Kors Røde Røde Røde Kors Hjelpe Korps. Det er godt å se at han er seg bevisst sitt samfunnsansvar. Her om dagen trakk han to ispilkere som hadde gått gjennom isen opp av vannet. Den ene veide over 100 kilo så han måtte Leo bruke begge henda for å trekke opp. Derfor beit han seg fast i luggen på den andre karen og fikk trukket han opp på den måten. Tenk det, med bare tenna! Det er sant hvert evig ord. Banna bein! Etterpå dro han opp tre pene torsker på vel 10 kilo, hver sei (sic!), før han trakk hjemover, og fikk trukket dem i gryta. Da vi kom hjem, satt han nydusjet, stivpyntet og velfrisert ved bordet, med maten klar. Det er jo vanskelig å komme fra at han er et prakteksemplar. Han er unik. Nå er det ikke unikt å være unik, det er vi alle, men Leo er altså av en annen verden.

Med oss voksne går det så det suser. Vi pusler med vårt. Kristin skal fra januar av lede tv-programmet Ufrustrerte fruer. Der lærer hun opp fruentimmer med problemer i hverdagslivet sitt til å bli dannede damer. Kjetil er nettopp blitt forfremmet til Professor Emeritus. Det skjedde etter at han forsvarte doktorgraden sin ved å disputere over emnet Hvorfor stikker strutsen hodet sitt i sanda? Her skal ikke røpes hva han fikk på den, men det begynner på A.

Noen småturer har det også blitt plass til i løpet av året. En svipptur til Liberia. En snartur til Seychellene. Noen turer til New York, bare sånn for å koble av litt. Og så var det jo gøy å reise til Florida med Leo. Skal hilse og si de 14 dagene gikk fort! Det bør vel også nevnes i forbifarten at vår impulsive kulturtur til Egypt var aldeles pyramidalsk.

Vi er aldri syke. Vi sover alltid godt. Vi leser hverandre som åpne bøker og stuller og steller for hverandre. Aldri aldri aldri faller det et vondt ord mellom kone og mann i vår heim.

Ingen av oss har blitt påkjørt. Ingen har problemer med synet.Ingen har hatt drop foot. Ingen har hatt tuberkulose. Ingen har hatt rusk i øyet. Og ingen ingen ingen kaster opp her i gården!

Nå stunder det mot jul. Lette snøfjoner daler ned over byen vår. Det dufter så liflig fra bakst av de 77 sorter kaker. Mer rakk vi ikke i år. Leo og Kristin spiller firhendig piano mens far sitter i gyngestolen og røker pipe mens han forfatter julebrev.

Måtte en alle tiders Jul og et Nytt Godtår vederfares Eder alle.

Kjærlige hilsninger

familien Prikkfri Dybvik

Read Full Post »

Livet er et orienteringsløp. Lorentzen var et kompass.

Vi har vel alle erfart at livet byr oss noen kronglete stier innimellom. Ja, noenganger er stiene bortimot hvisket ut. Skal jeg dra mot nord eller sør? Tvilen kan være stor. Da trengs et godt kart og et pålitelig kompass. Lorentzen var for meg et slikt kompass. Han viste vei gjennom gjørme og jungel. Kompassnåla hans pekte på:

* Lek. En leken livsholdning gjør livet lettere, og morsommere.

* Musikk. Det er noe fortryllende med tonenes verden, noe som når fram til det innerste i menneskene, noe som berører følelsene.

* Språk. Det var både lek og musikk i Lorentzens språk. Men alvor også. Det kan virke som han levde etter Piet Heins oppskrift: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun avlorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»

* Samhold. Lorentzen var hedret i alle leire. Det er ingen liten prestasjon. Helt spesielle evner og en helt spesiell personlighet må stå bak,

* Undring. En «kunst» han behersket til fingerspissene. Det undrer meg at så mange mennesker ser ut til å gå gjennom livet uten å undre seg mer. Lorentzen var en mesterundrer og et eksempel til etterfølgelse.

* Kompleksitet. Lorentzen var ikke noe glansbilde. Nettopp derfor oppfatter jeg ham som sann, og helhetlig. Knutsen og Ludvigsen hadde sine feider, men de fant også tilbake til hverandre. Deres egen sang «Kan det være nødvendig å være så sint?» minte dem på hva som bør stå i sentrum i l ivet.

 Hvem andre har spilt på bukveggsklaskofon m/brigg? Enestående! JA, det måtte være hans kompanjong, den andre halvdelen av KNutsen og Ludvigsen som har skrevet et godt minneord.

Det elleville, absurde, surrealistiske i kombinasjon med den musiske genialiteten har betydd en viktig forskjell i mitt liv.

Juba juba og tusen takk, Gustav Lorentzen!

Read Full Post »

Knekk linselusa

Lus, ja. Mye kan sies om lus. Men de ble iallfall ikke gasset i hjel i hopetall slik Otto Gjesp-er-sen har fått seg til å si. Lusene døde før de kom til gasskammeret. Lusene døde i dusjen, der jødene ble plaget med veldig kaldt og veldig varmt vann. Da jødene ble fraktet videre til gasskammeret, var lusene allerede døde.

Otto Gjesp-er-sen, ja. Mye kan sies om han. Den mannen har temmelig mye gass innabords, og han slipper den ut i form av oppblåste og stinkende kommentarer. Nå sist er det altså denne jødevitsen. Det han egentlig ville, var visst å sette fokus på en sjiraff i Dyreparken som har fått så utrolig mye oppmerksomhet i avisene. I seg selv er det en god idé. Å skrive så mye om én «stakkars» sjiraffunge som dør, er jo helt på trynet. Det dør dungevis av sjiraffunger på savannen hver eneste dag. Det er så å si en ikke-sak. Avisene burde skrive mer om saker enn ikke-saker, jeg kan være enig med Gjesp-er-sen i det. Men virkemiddelet han bruker for å få fram poenget sitt, viser jo at mannen er fullstendig uten gangsyn. Er du klar over hva han sa, eller? «Jeg vil også benytte anledningen til å minnes alle de milliarder av lopper og flatlus som mistet livet i tyske gasskamre, uten å ha gjort noe annet galt enn å slå seg ned på personer av jødisk opphav.»

Forstår ikke Gjesp-er-sen hva han gjør her? Er vår venn litt «sen» av seg? Eller enda verre, kanskje: Forstår Gjesp-er-sen hva han driver med? Dette er jo å trampe på følelser, og ikke hvilke som helst følelser. Det handler om følelsene til mennesker som har mistet hele familien sin i gasskamrene. Én norsk nålevende jøde forteller at han mistet ni familiemedlemmer i gassmassakren. Nå får han ikke sove om natta, og han er redd for at jødehets igjen vil skyte fart. Er det verdt det, Gjesp-er-sen? Synes du fortsatt din lynende intelligente humor er rasende festlig?

Kunne du fått fram sjiraffpoenget ditt på en annen måte? Det er det det koker ned til for meg. For det var jo det du ville si noe om, ikke sant? Er kreativiteten din på vei vekk, slik at du må velge enkle løsninger?

Jeg spør meg om ikke Gjesp-er-sen har fått både lus og lopper på den stakkars hjernen sin. Gnafsende lus som tygger og biter i seg hjernebark sakte men sikkert. Lurvete lus som slurper i seg hjernemasse jevnt og trutt.

Otto Luspersen har gjort morsomme ting, ingen tvil om det. Det kan ikke redde han nå. Å forsvare seg med at det ble gjort i humorens navn er stakkarslig. Ikke alt kan forsvares i humorens navn. Du kan ikke drepe noen i humorens navn.

Otto Luspersen mangler retning i sitt humoristiske virke. Det er helt umulig å se hva han vil med sin «humor».

Et stykke drivgods på havet. Et vissent løv som kastes ubehjelpelig hit og dit. En snøfille som ikke kan styre. En viljeløs glassmanet. Er det Luspersen i et nøtteskall?

Nei, Otto Lus Jespersen vet hva han gjør. Hvis ikke, må jo denne linselusa vekk fra tv. Jo, han vet hva han gjør. Tilgi ham ikke, før han selv er mann nok til å be om tilgivelse.

http://www.dagbladet.no/2009/02/24/kultur/tv_og_medier/otto_jespersen/tv_2/pfu/5013236/

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=547317

Read Full Post »

Lus,ja-dagen

Kjenner du noen med lus på hjernen? Når man kan få lopper i blodet, kan det vel gå lus til hjernen på en også? Er du fan av Otto Jespersen? Gir du beng i Jespersen? Hva kan humor brukes til? Kan man ta livet av noen i humorens navn? Denne teksten vil få deg til å krible og klø.

Read Full Post »