Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Massemedier’ Category

Ingen redaksjon anmelder bare gode bøker. Ingen redaksjon anmelder bare gode filmer. Redaksjonen i DN anmelder bare gode viner. Dette lukter det surt av. Her er det mer enn et hint av råtten skosåle.

Uhildet, balansert og edruelig journalistikk er det iallfall ikke. Noe stikker under. Noe er skjøvet under teppet. Noe er lagt lokk på. At disse journalistene bobler kan jeg godt forstå. De er overbetalt så det holder. De har sjampagnelønn. Man burde kunne forvente store ting av dem. Eller iallfall basiskunnskaper. Med et hint av etikk og samfunnsoppdrag.

I steden fremstår de som alkoholens trellbundne marionetter. Noen trekker i trådene, og de danser lydig. Hvem «noen» er? I hvert fall vinbransjen. Og et slagt uskrevet press fra samfunnet vi lever i om at Alkoholen er Konge. Den slags Konger får sjelden eller aldri dårlige anmeldelser.

En kjapp titt på noen vinanmeldelsene til alkoholtilbederne i DN, er talende:

*Frisk og tiltrekkende barbera (Med hint av moden ost).

* Søritalienske godbiter (Med duft av røk, mørke bær og lær.)

*Forførende rødvin (fint krydderpreg, noe Penja-pepper og litt sevje. Tett, lag på lag med forførende frukt.)

* Fantastiske Piemonte-viner (Tørt treverk, litt humus).

* Hvite italienere man må prøve (Mineralsk finish).

Sånn fortsetter det. Det er nesten ikke mulig å finne en negativ anmeldelse. Da er det ikke anmeldelse. Det er reklame i fårete anmeldelsesklær.

VG er ikke det spøtt bedre. Blant de ti siste vinene de har anmeldt er det gitt fem 6-ere, fire 5-ere, og en enslig 4-er.

Og det kan ikke være mye tvil om at det Aftenposten leverer her, er dårlig kamuflert alkoholreklame. Anmeldelse er det i hvert fall ikke. 10 av 10 viner får terningkast 5 og 6. Dette er så slurvete journalistikk at man jo vurderer å «anmelde» den. Men Aftenposten har kanskje fått en overdose PPU som det er i det siste…

Heller ikke avisenes øvrige saker hvor alkohol berøres, tar i nevneverdig grad opp de problematiske sidene ved alkohol. Alkohol som samfunnsproblem er bortimot neglisjert. At svært mye av sykefraværet skyldes alkoholmisbruk, burde ha vært en viktig sak for avisene. Hint, hint…

Read Full Post »

Jeg vil ike ha en avis som venn. Jeg vil ikke ha en avis som bestis. Jeg vil ikke ha en avis som er morra mi. Jeg vil ikke ha en avis som er min mentor.

Jeg vil ha en avis som er en avis. En avis som i bilder, ord og gjerninger viser meg at den er oppdatert, balansert, saklig, gjerne engasjert, men mest av alt med en evne til å skille mellom snørr og bart, skitt og kanel, stort og smått, og som ikke trykker kreti og pleti bare det kan selge.

Dagbaldet svikter litt for ofte på litt for mange av disse feltene. I Daglbadet er det blant annet for mye «Du-journalistikk. «Slik kan du kline med avstandskjæresten.» «Slik steker du kalkunen i oppvaskmaskinen». «Slik blir du kvitt negative tanker.

Og det er for mye «derfor-journalistikk»:

Derfor serrfor hvorfor horfor pjattfor pyttfor spjåkfor hitfor ditfor tittfor tattfor trenger ikke jeg Dagbladet noe særlig. Det er for nedslående med denne rekka med derfor-artikler:

Derfor spruter hun brystmelk over søsteren

Derfor får du leamus

Derfor spydde Justin Bieber

Derfor tenner Anne MArte (21) på smerte

Derfor slutter dere å ha sex med hverandre

Derfor må du ta opp vindusskjermen ved landing

Derfor stilte de knallbrune til debatt

Derfor er millionærene rike

Derfor er det lurt å få barna tett

Derfor dreper du potteplantene dine

Derfor stemte ikke Messi og Ronaldo på hverandre

Derfor dropper Lindsey Vonn kort skjørt i sommer

Derfor skal du gjøre ting du ikke liker

Jeg liker ikke å si det, men dette, og mye mer «dagblad-derfor» finner du i denne pekefingeravisen, bare i 2013!

Read Full Post »

Jeg sendte dette innlegget til Aftenposten som valgte å «takke høflig nei». Jeg publiserer det her på bloggen i stedet. Mitt syn på saken er at dette er en livsviktig tekst.

Om FNs kvinnedag skrev Aftenposten, heldigvis, mye. Om FNs vanndag 22. mars ble det lite. Om FNs tuberkulosedag 24. mars ingenting. Hva man velger å fylle sine aviser og dager med, er et sentralt spørsmål. Hver dag skriver Aftenposten om seg selv at de “gir deg det vesentlige”. Mon det.

En liten bortgjemt NTB-notis på 35 ord er alt de har av redaksjonelt stoff om verdens vanndag. Dermed rammes avisen av ironien som oppstår ved det de faktisk skriver i denne notisen: “Hvis 90 skolebusser fylt med barnehagebarn hadde krasjet ville verden ha reagert.”

Daglig tar skittent vann livet av 1800 småbarn. Det burde jo ha fulgt et ekstranummer i kjølvannet av slike grufulle fakta! Diaré, tyfus, kolera og difteri er vonde sykdommer å dø av. 5-åringer bør spares for slikt. Aftenposten bør reservere spaltepass for å peke på dette.

Da jeg en stund bodde i Tanzania, lærte jeg at ungjenter, som har ansvaret for å skaffe storfamilien nok vann, måtte selge kroppen sin i bytte for vann. Er det uinteressant?

Det gode er at det går an å gjøre noe. Verden mangler ikke vann. Verden mangler anstendighet. Kristine Sverdrup er inne på dette i sitt innlegg på Aftgenpostens debatt-side for ungdom, SI;D. Det er bra at Aftenposten slipper til unge og engasjerte stemmer, men tallene Sverdrup bruker i sitt innlegg ser i hovedsak ut til å være fra 2006. Enten er dette gamle tall, eller ingenting har forandret seg siden da. Uansett bør Aftenposten utdype og oppdatere. Snakk gjerne med noen av damene i Global Women´s Water Initiative.

Det står ikke noe bedre til på tuberkulosefronten. Ikke ett ord om denne lumske sykdommen i Aftenposten på FNs tuberkulosedag. La meg prøve å konkretisere: Dødstallene på verdensbasis tilsvarer en jumbojet-kræsj hver annen time. Døgnet rundt. Året rundt. Men det er de fattiges sykdom, dette. Derfor har ingen sett seg tjent med å utvikle gode medisiner og vaksiner.

Og nå er resistente former av tuberkulose på frammarsj. De finnes i rikt monn i vårt naboland, Russland. Den som smittes, kan se fram til minst to år med behandling. Prognosene for vellykket behandling er usikre. Bivirkningene er kraftige. Dessuten ser man nå i India en totalresistent form. For alle former av tuberkulose gjelder det at kvinner og barn rammes hardest. Millioner av kvinner dør unødvendig.

En organisasjon som jobber bevisst og seriøst med dette, er UNITAID. De skaper markeder for medisiner til fattige land. De skaper markeder for skreddersydde medisiner til barn. Veteranjournalisten Bjørn Hansen har kalt UNITAID “den mest nyskapende organisasjon i internasjonal politikk i dag”. Hvis Aftenposten mener alvor med å gi meg “det vesentlige”, ja, så ber jeg dem se mer til Forente Nasjoners arbeid. Det vesentlige ligger nemlig i hva som forener nasjoner og individer.

Til sist denne lille vrien på en salmestrofe: Hver avisdag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. (…) Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav.Hver aften står hvite stjerner og spør deg hva du gav.

Read Full Post »

Med gode kjøp, mener jeg her kvalitet på bøkene. Pris har jeg tatt mindre hensyn til. Nummerne referer til det nummer boken har i Mammut-katalogen:

14. Mircea Cartarescu: Hvorfor vi elsker kvinner. Cartarescu viser hvilken formidabel forfatter han er i denne boka hvor han diskkerer det erotiske begjær. http://morgenbladet.no/boker/2011/menn_som_elsker_kvinner#.UR_zEaX81Jg

28. Jakob Ejersbo: Eksil. Handler om vill, grensesøkende ungdom. Handler om å være imellom kulturer. Og mellom aldre. Handler om det utbredte problem det er å kjenne seg til overs. handler om fremmedhet som grunnvilkår. Handler om vanskelighetene om å leve et riktig liv i et galt system. Boken er fortalt med to forteller stemmer som veksler fint. http://www.dagbladet.no/2012/06/25/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/22162728/

55. Vigdis Hjorth: Snakk til meg. En modig forfatter skrive rher om å justere kurs midt i livet. Noen utfordrende valg må tas. Boken inneholder fine betraktninger om hva fastlåste roller vil si. http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7277499

68. Karl Ove Knausgård: En tid for alt. Knausgård store Min kamp-prosjekt har jeg ikke mye til overs for. Men denne boka er virkelig god, og viktig. Tittelen er en allusjon til Bibelen. Engler står sentralt i boka. Undergang står sentralt i boka. Men kanskje er dette aler mest vesentlig: Kjærlighet, hat, sjalusi, erotiske drifter, vold, lengsel, angst. Forhold mellom mennesker. Boka er uhyre stilsikker. Romankunst på høyt nivå. http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/01/413075.html

75. Kristian Lundberg: Yarden. Langtfra alle selvbiografiske romaner er vellykkede. Denne er det! Det handler om en omvendt klassereise. Fra å være berømt og rik. Til å bli fattigfrans med knallhardt arbeid på Malmøs kaier og brygger. Boka er i en klasse for seg! Det skal gå en stund før noen på dette feltet matcher Lundberg i presisjon, smerte og språklig snert.
http://www.aftenposten.no/kultur/litteratur/article4082133.ece

114. Harriet Beecher Stowe: Onkel Toms hytte. En av verdens viktigste og mest gripende romaner. Bidro til å gjøre slutt på slaveriet. Du kommer ikke utenom denne! http://tidsskriftet.no/article/2185825/

127: Kjell Ivar Vannebo: Prikken over i-en. Blant de bedre bøkene om ord og uttrykk i det norske språket. Her forklares ordene og uttrykkene opprinnelse og egentlige betydning. Det er en lettfattelig og morsom bok får alle so mer opptatt av språk. Blant de mange populærvitenksapelige bøkene om etymologi (ordhistorie) anbefaler jeg gjerne denne.

165: Knut Ljøgodt: Historien fremstilt i bilder. Historien kan vanskelig framstilles som en sannhet med stor S. Det vil være så mange innfallsvinkler en kan bruke. Dette ser ut som en av de mer spennende og meningsfulle for meg. Mens historien i seg selv byr på mye makkverk, er denne boken om historien et praktverk.

178. Sonja Åkesson: 11 dikt om einsemd. Denne boka anbefaler jeg fordi Frode Grytten gjør det. Grytte ner en forfatter jeg liker, og som jeg har tiltro til. Dessuten liker jeg generelt poesi. Og fenomenet ensomhet opptar meg. Prisen på boka er kun 49 kroner. Bør prøves!

180: Wærness og Armona-Alvarez (red): Verden finnes ikke på kartet. Poesi fra hele verden. En suveren diktsamling. 34 poeter fra 25 land. Anmelderen i Dagbladet skrev at han gjerne skulle skrevet en hel serie med anmeldelser bare om denne ene boka. Jeg siterer anmelder Torvund som mener at dette er ei bok «der det poetiske verdsblikket vert løfta opp som gyldig. Der ein kan sjå røntgenbilete av ein språkleg ryggrad, studera ein vev av melankoli og intellekt, møta 34 kvinner og menn, unge og gamle, levande og døde, poetar frå 25 forskjellige land, og kjenna igjen språket vårt, poesiens språk, på tvers av avstandar i tid, kulturar og geografisk rom.». Dessuten er det mer enn en diktsamling. Det er også essays om de ulike poetene, og linker til Youtube-snutter.

207: Harald Rosenløw Eeg: Gyldig fravær. Jeg hører til det mindretallet blant norske lærere som synes fraværsføring er unyttig, urettferdig og i grunn noe stort vrøvl. Blant annet skilles det, nokså usystematisk, mellom gydlig og ugyldig fravær. Dette bruker Eeg som tittel på sin ungdomsroman. Romanen er prisbelønt. Den er ikke lettlest. Men alt skal ikke være lettlest. her går det på livet, og døden, løs. http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=880

245: Per Arne Dahl: Å reise seg etter en rystelse. En gang krasja jeg med en metallstolpe. Jeg hadde god fart. Det er ingen overdrivelse å si at jeg ble rystet. Etter en stuynd reiste jeg meg. Dahls bok handler om enda tøffere rystelser. Den sier at det er mulig å komme seg videre i livet etter dramatiske hendelser. Samtidig unngår boka å komme med de altfor lettvinte løsningene. hvorfor skulle for eksempel Gud stille opp med englevakt for noen, og ikke for andre? http://www.vl.no/kultur/hva-gjor-vi-etter-rystelsen-/

246: Karsten Isachsen: Gjester som ikke vil gå. En samling banebrytende og hjertevarme fortellinger for mennesker som ikke har funnet seg til rette i kirken, men heller ikke kan glemme drømmen om Gud.

566. Lisa Bjurwalld: Europas skam. Modig og viktig bok om partier og bevegelser som støtter seg på fremmedfiendtlighet og hat-retorikk. Mye grums bringes fram. http://morgenbladet.no/boker/2011/et_innblikk_i_hatet#.USAL0KX81Jg

570. Thomas Hylland Eriksen: Søppel. Folk tenker for lite på søppel. Uten ordentlig søppelhåndtering, går veldig mye veldig fort i stå. Dette er en god bok som nettopp søppel. http://morgenbladet.no/boker/2011/lukten_av_soppel#.USANM6X81Jg

580. Nicholas D. Kristof og Sheryl Wudunn: Halve himmelen. Hvordan kvinner kan forandre verden. To svært erfarne reportere skriver om et usendvanlig viktig tema. Boka er både kunnskapsberikende, rørende, optimistisk og løsningsorientert. Det går ikke an å lese denne boken uten å få lyst til å forandre verden til det bedre. Det er mer enn merkelig at mange av de kvinneleige bok»elskerne» og bloggerne har hoppet bok (!) over denne!

582. Leif Holbæk-Hanssen: Økonomi og samfunn. Denne boka skal visstnok vise «konkrete veier til å overvinne materialismen i den økonomiske tenkningen.» Det er absolutt noe jeg er interessert i å finne ut mer om.

592. Erik Tunstad: Juks. Hvordan forskere svindler – og hvorfor det ikke er så farlig. Spennende tittel. Hva er egentlig juks? Også dette er noe man trenger å reflektere over.

593. David Van KeyBrouck. Kongo. Historien om Afrikas hjerte. Skaldu bare lese én bok til i ditt liv om hjerter, så kanskje det burde bli denne om Afrikas hjerte? Usedvanlig god historie-, geografi- og faktabok om Kongo.

595. Simon Winchester: Atlanterhavet. Smått og stort om et helt hav. Ser fram til å fylle opp kropp og sjel med saltvann!

635. Hans Jacob Orning m.fl.: Norvegr. Norges historie 1 – 4. Ikke bare er bokverket designet av Per Spook. Det er også en ny tenkemåte og skrivemåte som ligger til grunn for utformingenav dette historieverket. En ny generasjon historikere skriver for en ny generasjon lesere. Dessute ner prisen satt ned med 1100 kroner! Nå kun 499, – !

638. Kjell Askildsen: Samlede noveller og romaner. 12 vakre bøker til under 500 kroner! Denne er det naturlig nok mange som anbefaler. Det er Norges novellemster vi snakker om her!

671. Alex Frith og Kate Leake: Klaffeatlas. Tebker dette blir full klaff hos fireåringen min! Han har allerede begynt å drømme om å komme seg på safari, og han likerå reise på kartet!

679: Claudia Lloyd: En travel dag i Tinga Tinga. Tinga TInga er en kunstform. Jeg stofet bekjentskap med den da jeg bodde en periode i Tanzania. SÅ har det dukket opp på barne-tv. Også bøkene om Tinga Tinga er vakre.

726. Markus Feuerstein: Tannpussergrisen Olli. Tenk å jobbe som tannpussergris i en dyrehage! For et glefsende farlig yrke! Og for et fantasirikt påfunn.

736. Anders Morgenthaler: Hallo! Hvem slokket lyset? Humoristiske dyrefabler.

745. Helge Torvund: Fantasiblikket. Handler om Petra som tenker i bilder og ikke i bokstaver. Det er både bra, og ikke bra. Boka er i hvert fall bra. Poetisk perle!

750. Richard Platt: Kommunikasjon. Fra hieroglyfer til hypertekst. Jeg er interessert i hieroglyfer. Jeg er interessert i hypertekst. Og imellom der er det mye spennende, som brevduer, foto, film, radio og tv. Til kun 79 kroner kan boka være verdt å få med seg.

752. Colin Sale (red): Barnas verdensatlas. Det tiltaler meg at boka ikke bar ehar mange kart, men også en innføring i å lese og forstå kart. 400 kroner å spare! Nå 99 kroner.

Read Full Post »

Hovedproblemet med Skavlans talk show er ikke det famøse innslaget med Anna Wahlgren. Men bare for å ta det først: Innlegget var absolutt ille og burde aldri vært sendt. Blant dem som mener det er etikk-ekspert Gunnar Bodahl-Johansen. Til Aftenposten sier han at seerne burde vært spart for dette uverdige pingpongspillet. Kommentator i Aftenposten, Vidar Kvalshaug, kaller det «nedrig trash-tv».

Dette makkverket sendes ut i eteren i Skavlans og NRKs navn. Måtte de i anstendighetens navn be om tilgivelse for det de har gjort heller enn å forsøke å (bort)forklare det.

Hovedproblemet med Skavlan, slik jeg ser det, er likevel den langvarige tendensen. Jeg ser et overfladisk, utenpåklistret, kommerst, grunt, tamt og tannløst, forutsigbart og langt på vei flåsete program. Det er ferniss-fjernsyn av sjaber sortering.

Hvor riktig dette er, ser man enda tydeligere om man holder det opp mot showet til Lindmo. Hun er bedre på bred front:

– Lindmo er morsommere
– Hun er mer språk- og stilsikker
– Lindmo virker bedre forberedt
– Hun er mer raffinert
– Lindmo er mer spenstig og overraskende
– Hun er mer levende og kvikk
– Lindmo er mer kunnskapsrik, bedre orientert og mer intelligent

Hun fremstår rett og slett i mine øyne som mer deltagende og ekte.

Den eplekjekke Skavlan-atmosfæren tiltaler ikke meg. Jeg klarer ikke fordøye det.

Read Full Post »

Et bilde sier mer enn tusen ord, hevder ordtaket.

Et ord sier mer enn tusen bilder, hevder forfatteren Tor Åge Bringsværd.

Hvem har rett?

Et bilde kan si mer enn tusen ord.

Et ord kan si mer enn tusen bilder.

Det kommer helt an på.

 

Hva kommer det an på?

 

Vel, ord og bilder har hver sin affordans. De har hver sin styrke. Ord og bilder er gode på hver sine ting.

 

Verbalspråk, altså alt som har med ord og setninger å gjøre, er for eksempel bra på å si noe om tid.

Bilder er blant annet gode på å si noe om rom.

Å påstå at et bilde sier mer enn tusen ord, å sette det opp som en slags allmenngyldig regel, det blir det reneste sludder.

La oss se nærmere på hvilke muligheter og hvilke begrensninger (affordanser) verbalspråk og bildespråk har.

Først kan vi gjøre et tanke-eksperiment. Hva skjer dersom vi setter ord og bilde sammen? Hvilken meningsressurs blir da den sterkeste? Svaret er ordet. En bildetekst vil styre hvordan du oppfatter og leser bildet. La oss si at du har et bilde av et tjern.

Et tjern.

Et tjern

Ok. La oss nå utstyre det med et par megetsigende bildetekster. De vil i stor grad styre hvordan bildet leses. For eksempel:

De Dødes tjern

eller

Min barndoms badetjern

Ser du hvordan bildet endrer seg?

Det er ikke så viktig å finne ut hva som sier mest, ord eller bilder. Det viktige er å finne ut hva ord er gode på og hva bilder er gode på, og så utnytte de ulike meningsressursene best mulig til å formidle noe om virkeligheten. Her følger en utdypning av bildets retorikk:

1. BEVEGER FØLELSER

Bilder har evnen til å fremstille noe på en slik måte at betrakteren får fornemmelsen av å se det med egne øyne. Det fremkaller emosjoner som ligner dem vi ville ha opplevd hvis vi selv hadde sett det samme i virkeligheten.

Bilder kan fremkalle ulike former for emosjonell identifikasjon, og dermed etos- og patosappell.

2. ILLUSTRERER

En klar retorisk verdi ved ikoniske framstillinger er at de fort og effektivt illustrerer og opplyser mottageren om både romlige/spatiale relasjoner og visuelle gestalter.

3. DOKUMENTERER

Fordi foto er “avtrykk” av virkeligheten, fungerer de indeksikalsk. Bilder kan fungere som stadfestende indeksikalske bevis og har dermed en dokumentarisk funksjon. Bildet står der som et bevis for at noe er skjedd, og hvordan det er skjedd.

I prinsippet kan man argumentere for at en betrakters tro på bildets dokumentariske troverdighet ikke kommer – eller bør komme – fra mediet selv, men fra avsenderen. Vi vet jo hvor lett det har blitt å manipulere bilder. I vårt dagligliv oppfatter vi likevel fremdeles foto og fjernsynsbilder som relativt troverdige indekser på virkeligheten.

4. PÅVIRKER HUKOMMELSEN

Ikoniske framstillinger har en særlig evne til å hjelpe hukommelsen. Bilder huskes lettere enn verbaltekst. Særlig gjelder dette hvis bildene er distinkte, oppsiktsvekkende, dynmaiske.

5. HAR RETORISK FLERTYDIGHET

Bilder er polysemiske, mer flertydige enn verbaltekster. Det skaper en spørrende holdning til meningen, noe som lar mottagerne være medskapere av det visuelle utsagnet. De er aktive og bidrar til å overbevise seg selv. Samtidig må flertydigheten være så begrenset at mottager faktisk har reell mulighet til avkoding i forhold til retors hensikt. Et godt bilde tilbyr en kontrollert frihet i tolkningen.

Polysemiens andre retoriske funksjon er at den kan tone ned eller skjule (deler av) budskapet for bestemte grupper. Bilder kan altså brukes bevisst tilslørende. Ulike grupper tolker ulikt. Man skal også være klar over at skinnenighet kan oppstå. Tenk på et symbol som flagget vårt. Flagget samler Norge. Men tenker vi på det samme?

Både verbaltekst og bildespråk kan brukes til å si noe sant, og til å lyve så det renner. Det kommer an på perspektiv, på forfatterens og fotografens vilje og evne til å formidle sannhet. Noen ganger har forfatteren og fotografen sine helt spesielle kunsteriske hensikter som gjør at de lyver og manipulerer med vilje. Andre ganger taler de usant uten å vite det, kanskje?

Jeg vil også peke på at verbalspråket er fullt av «bilder». Når jeg i overskriften skriver «bullshit», vil jeg ikke først og fremst at du som leser skal bli sittende og tenke på oksemøkk i altfor bokstavelig forstand.

I denne bloggposten kan du lese mer om sammensatte tekster.

Hvis du virkelig vil fordype deg i bilder som retorikk, har jeg en bloggpost om det også. Det er et sammendrag av kapittel 11 i Kjeldsens «Retorikk i vår tid».

Read Full Post »

Å blogge = å tømme for blod

I tidligere tider var det å blogge ensbetydende med å stikke fisken slik at blodet rant ut. Ordet ”blogge” betydde altså å kappe hovedpulsåren på fisken. Fisefine jenter holdt seg langt unna blogging. I dag er det nettopp de fisefine jentene framfor noen som blogger. I 2012 virker det som det å blogge er ensbetydende med å digge seg selv på Internett. Slik ser det iallfall ut om man studerer de ti mest leste bloggene. De er alle skrevet av jenter. De handler alle om å shoppe, sminke, dille, dalle og dulle med seg selv. Her er et lite utvalg av hva de skriver på bloggene sine:

– Jeg fått skikkelig dilla på pinnerett hår i det siste, egentlig ganske deilig. Det er jo ofte et tiltak å dra fram krølltanga uansett. .
– Alle bloggleserne mine som bestiller extentions i løpet av idag og en uke fremover, er med i trekningen om å få bestillingen gratis. Selv har jeg såpass langt hår at jeg ikke trenger extentions.
– Herregud for et tryne… Jeg har ikke sminket meg siden i går ettermiddag, gadd liksom ikke legge på et nytt lag i dag tidlig.
– Vi gikk fra bar til bar, danset og drakk oss fordervet, før vi til slutt endte opp på Blue Parrot. Der var det Beach Party av dimensjoner, og jeg danset til jeg ikke klarte å stå på bena. Folk er helt gal i hodet her. Slipp deg fri, for å si det sånn.
– Akkurat nå er jeg avhengig av Smashbok sin intuitive lipgloss.

Rent intuitivt reagerer jeg på dette smøreriet. Den ene bloggen er til forveksling den andre lik. Likbleke og blodløse. Tannløse og ufarlige. Det blir en stor smørje. Er det virkelig dette folk vil ha? Er det dette blogging koker ned til? Forteller det noe om samfunnet vårt og oss selv at de ti mest leste bloggene er like selvdiggende og sneversynte?

Jeg har akkurat lest et innlegg om toalettvesker. Det handler bare om de ulike toalettveskene bloggeren har. Overfladisk så det holder, men greit nok. Her holder bloggeren seg til én ting og toalettveskefetisjistene får sitt.

Verre er det når bloggerne begynner å blande likt og ulikt, reklame og personlig rapport, skitt og kanel. Det blir en lurvete lapskaus, som regel usmakelig, og noen ganger helt motbydelig. Littegrann pliktskyldigst samfunnsengasjement som krydder gjør bare vondt verre. Det er ikke noe piff i krydderet og smaken koker bort i sminkekålen.

En fortelling på 16 linjer som inneholder opplysningen om at bloggeren og kjæresten hennes har deltatt på et minnesamvær, at hun vrengte av seg klærne da de kom hjem, hva slag klær det var, at mannen ble som et barn og hoppet i senga fordi han så et idrettsprogram på tv, noen kranglete tømmermenn og en oppfordring om å stemme på henne i en konkurranse, – vel, det blir bare a little too much for meg, altså.

Jeg utfordret toppbloggerne, som de kaller seg selv, ved å be dem linke til en sak på min blogg. Siden de leses av 50 000 lesere daglig og jeg kun har 50 lesere tenkte jeg de kunne hjelpe meg å spre et viktig budskap. Her er hva jeg skrev til dem:

”Du har et enormt nedslagsfelt på bloggen din. Det har ikke jeg.

Jeg ønsker å gjøre verden til et bedre sted å leve for dem som helt uforskyldt lider. Det gjør sikkert du også.

Vær så snill å være med å løfte opp søstre i Afrika som ikke har noen muligheter, som utnyttes av alle, og som tråkkes på av alle.

Det å dele denne linken kan bety forskjellen på liv og død:

https://kdybvik.wordpress.com/2011/09/21/et-slag-for-afrikas-kvinner/

Bare én av bloggerne svarte og hun svarte med å le meg ut:

”Haha, en veldig sleip måte å få fler lesere på! Ingen toppbloggere kommer til å linke til innlegget ditt, beklager.”

Jeg er mann. Jeg er 41 år. Jeg liker å blogge. Har jeg kommet på feil klode?

Jeg liker å skrive samfunnskritisk. Jeg undrer meg gjerne over tilværelsens mening. Jeg har trent på å skrive. Jeg er sisteårsstudent på master i faglitterær skriving. Humor, snert, brodd, meningers mot, – det kan være noen stikkord for min blogg.

Dessuten er det ikke lipgloss og smykker som kaster glans over min blogg. Der er det setningene det skinner av. De er pusset og gnikket på.

Hvorfor er det ikke titusenvis som sneier innom min blogg hver dag? De kunne moret seg, undret seg og kanskje hisset seg opp. Er ikke det bedre enn å la seg avspise med alle de intetsigende bloggene som til sammen utgjør narsissismens høyborg?

Kanskje jeg må begynne å blogge mer i bar overkropp..?

Hva slags bilde gir man av seg selv, - og resten av verden?

Read Full Post »

Older Posts »