Pakistans president har nettopp gitt avkall på deler av sin makt. Selvsagt burde dette vært gjort for lenge siden. Men vent! Sa jeg «selvsagt»? Hvor selvsagt er det egentlig at politikere gir avkall på makt når de først har fått den, enda så opplagt det er at de burde gjøre det?
Ta en mann som Stoltenberg. Han er altfor glad i sin egen makt, sin egen posisjon, sin egen stemme, sin egen betydning, til å bety særlig mye. Han våger ikke å gjøre sentrale forandringer. Han våger ikke være den endringsivrige lederen vårt land i vår tid trenger. Han våger ikke bruke sin makt på en dristig måte, i frykt for å miste den. Han er maktkåt og handlingslamma. Slik ser det ut for meg. Han beskytter seg selv, og han gjør det ved hjelp av språk.
Stoltenberg er en versting blant verstinger. Politikerne har lange tradisjoner for å tildekke ubehagelige sannheter bak uklare og diffuse talemåter. De gjør det helt bevisst, og det er mer enn merkelig at de slipper så lett fra det, for de gjør det ikke engang på spesielt raffinerte måter.
Stoltenberg bruker det velkjente trikset med å holde seg til en fem-seks statements som han har øvd inn på forhånd. Uansett hva han blir spurt om, holder han seg til disse, han kan finne på å repetere dem til krampa tar alle rundt ham.
Stoltenberg pjatter. På intrikate, viktige, ja, avgjørende spørsmål for landet, lirer han av seg lettvintheter og selvfølgeligheter. Vi har en statsminister med svart belte i banaliteter!
Eksempel: Stoltenberg får et helt konkret spørsmål. Han blir spurt om politiet virkelig skal få 1100 flere stillinger, slik justisministeren har sagt. Stoltenberg vrir seg unna med følgende : «Jeg er enig i at det er veldig viktig å bekjempe kriminalitet.»
Ja, selvsagt. Enhver barnehageunge kunne sagt det samme.
Ved disse enkle, men bedritne, triksene, kan politikerne, for Stoltenberg er aldeles ikke alene, vri seg unna ansvaret dag etter dag, år etter år, periode etter periode. Det er en skam. For mens de sitter i kantina med rekesmørbrødene sine og twitrer og pjatter og hvisker og tisker, går verden rundt sin skjeve gang. Og den er virkelig skjev for mange av dem som politikerne ikke tør eller gidder eller vil eller har anstendighet eller mot nok til å hjelpe.
Politikernes åleglatte tunger hjelper bare dem selv. De åleglatte tunger gir nye perioder, flere rekesmørbrød, nye perioder. Mye makt, men lite ære.
Stoltenberg, og hans etterplaprere, er uten substans. De er tomme tønner. Personlig vil jeg gå så langt som til å kalle dem juksemakere. Og la meg i samme slengen legge til feiginger. For feigt er det å redde sitt eget skinn på bekostning av fattige, innvandrere, all verdens utsatte grupper, og all verdens planter, dyr og miljø som kunne trengt politikere med vett, vågemot og virkelig skarp og klar tale. Vi trenger politikere som har noe annet enn seg selv i sentrum, noen som våger å si fra, noen som våger å sette plassen sin på spill for saker de tror på. Nok språklig grums!
Alnæs skriver i en kommentar i Aftenposten at slik tale er en hån mot enhver redelig debatt. Den som har ører, hør! La ikke politikerne få gasse seg i egen språklig unnfallenhet lenger. Bli med på en protestaksjon mot politisk tåkeprat.
Stoltenberg har bygd et språklig kratt rundt seg. Det på høy tid å finne fram hagesaksa. Med en god hagesaks kan man klippe over det meste.
Kjetils faglitterære blogg 