Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2013

Det er forskjellig hva vi flykter fra, – og til.

Mange flykter fra seg selv, til alkoholmisbruk.

Mange flykter fra seg selv, til sneversyn og ekstremegoisme. De går fra å være seg selv, til å være seg selv nok.

Mange flykter fra seg selv, til kjøpesentre og forsøk på selvbekreftelse gjennom shopping.

Mange flykter fra seg selv, gjennom hektisk aktivitet. Når døden kommer, har de gjort mye, tenkt lite og dermed, når de tenker etter for alvor, tok kanskje aktiviteten deres en helt feil retning.

Mange flykter fra naturen og miljøet, alt de er avhengig av, og inn i en teknologisk liksomverden.

Mange flykter fra medmenneskelig ansvar.

Så har vi de som flykter fra krig, vold og forfølgelse. På verdensbasis finnes ifølge Flytktningehjelpen 45.2 millioner flyktninger. Det er mennesker som har mistet alt.

Hver eneste en av disse er et medmenneske av kjøtt og blod, sjel og ånd. De er ikke et nummer. De er fullverdige mennesker. Nå trenger de vår hjelp.

Jeg forstår like godt som noen annen at vi ikke kan hjelpe alle sammen i Norge eller Sandefjord, der jeg bor.

At vi ikke kan hjelpe alle, betyr ikke at vi ikke kan hjelpe noen, slik det av og til kan se ut når de som er redd for innvandrere deltar i debatten.

Spørsmålet er: Når verden er som den er, skulle det ikke være mulig å heller hjelpe litt fler enn litt færre enn det Integrerings- og mangfoldsdirektoratet anbefaler? Det er ikke uten betydning om vi hjelper 10, 20 eller 45 medmennesker i nød. Det er gjerne et spørsmål om liv eller død. 45 er ikke akkurat noe for mye det heller.

For ikke lenge siden var jeg i Liberia. Det er et lutfattig land. Likevel har de tatt imot 180 000 flyktninger fra nabolandet Elfenbenskysten. De har kanskje ikke så mye annet enn hjertevarme å gi flyktningene, men det er jo faktisk ikke så rent lite.

Politikere fra Høyre og FRP her i Sandefjord har dessverre fått for vane å satse på å hjelpe færrest mulig. Det sier noe om det provinsielle og egosentriske ved Sandefjord. Det er smålig og urettferdig.

Det blir ikke bedre av at de som støtter en slik politik, skinnhellig nok, prøver å gi politikken et skinn av menneskelighet ved å si at før vi kan hjelpe mange, så må vi hjelpe de få vi tar imot skikkelig. Her aner jeg ugler i mosen og vikarierende motiver.

For hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor legges det ikke større vekt på å utarbeide programmer, modeller og løsninger som faktisk vil hjelpe flyktningene til å finne sin plass i et nytt land og i vår by? Ja, hva har egentlig helt konkret blitt gjort her?

Politikerne er langt ivrigere til å fortelle oss hvor kostbare og problematiske flyktningene er. Hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor taler de ikke oftere om hvilken ressurs de kan være for byen?

Nettopp dette satte Rasmus Hansson fokus på under Debatten på NRK1 10. oktober. Der viste han tydelig hvor galt det kan gå når underliggende premisser altfor lenge og altfor sterkt får snikstyre hvordan vi diskuterer en sak. Han sa:

«Jeg kommer fra en flyktningfamilie. Moren og faren min måtte flykte da det var krig her i landet. Moren min ble godt mottatt i Sverige, faren min var ikke så heldig.

Jeg syns det er ganske ille å måtte høre år ut og år inn på en flyktningedebatt som bare handler om problemene ved å ta i mot flyktninger.

Det å kunne ta i mot flyktninger i et land er først og fremst en berikelse, og det er en forpliktelse. Vi har en flyktningedebatt i Norge som tar utgangspunkt
i en slags underliggende forestilling om at flyktninger er noe vi egentlig ikke skulle hatt, men så har vi fått dem likevel, og så må vi løse de problemene.

Utgangspunktet skal være et helt annet. Det skal for det første være at dette er en hyggelig, god, viktig, berikende plikt. For det andre skal utgangspunktet
være Libanon, som i dag har en million flyktninger fra Syria, omtrent 1000 ganger så mange som det vi tar i mot. Det er det nivået vi skal sammenligne oss med når
vi ser på hvilke forpliktelser vi har for å hjelpe folk som er i nød.

Så får vi løse de tekniske problemene som vi har aldeles utmerket god kapasitet til å løse, og så får vi gjøre det til en berikelse for Norge at vi hjelper de menneskene som skal komme hit.

Og så må vi holde opp med denne debatten som bare fokuserer på andre menneskers nød som et problem for søkkrike Norge.»

Slik politikertale er det sjelden man hører. Så ble da også resten av panelet veldig stille…

For meg er det mer enn betenkelig at flyktningepoltikk skal avgjøres av politikere som sitter på sine kjepphøye hester, i et lite land mot det kjepphøye nord og soper inn sine, i et globalt perspektiv, ultra-fete lønninger. Ingen slike avgjørelser burde tas uten at minst én blant beslutningstakerne har vært i en flyktningeleir.

Det er ikke uproblematisk å ta imot flyktninger. Men istedet for å nærmest avvise hele problemstillingen, bør vi stå sammen om å finne best mulig løsninger for flest mulig. Hva om hele byen, hele nasjonen, hele verden, gikk samen i en idédugnad for å utvikle gode tiltak? Disse tiltakene bør bygge på at flyktninger slett ikke bare er en belastning, men også en ressurs.

Advertisements

Read Full Post »