– Orientalismen

ORIENTERING OM EDWARD SAIDS ORIENTALISMEN

Kortversjon fra Wikipedia: I Orientalismen fra 1978 kritiserer Said vestlige eksperter på Midtøsten for å legge eurosentriske kategorier til grunn for sin forståelse av området. Han kritiserer også arabiske eliter for å ha internalisert dette perspektivet. Said var imidlertid nøye på at han ikke ville bli tatt til inntekt for tradisjonalistisk ideologi. Han utfordret store deler av det akademiske miljø og forsøkte å slå hull på myten om den verdinøytrale og politisk uavhengige forskningen, og ønsker videre å dokumentere at forskning ikke bare har legitimert imperialisme, men også har bidratt til imperialismens framvekst. Dette var og er brennbare temaer, så det han skrev ble mottatt både med entusiasme og raseri.

I boka gir han videre uttrykk for at Orienten fremstilles som et vrengebilde av Vesten: Det er noe ullent, fjernt, eksotisk, mystisk, sensuelt, fremmed og farlig, i motsetning til det rasjonelle, kontrollerte og håndgripelige Vesten. http://no.wikipedia.org/wiki/Edward_Said

Kortversjon fra nrk.no: Said hevder at Vesten, det vil i første omgang si Europa, har laget sitt eget – falske – bilde av det som er utenfor Europa. Denne forestillingen om det eksotiske, det vestlige bildet av Østen, er det Said kaller orientalisme. Said skriver først og fremst om de vi ville kalle Midt-Østen, som tidligere ble kalt Orienten. Men implisitt gjelder orientalismen alt som er utenfor Vesten, alt det vi i dag kaller den tredje verden. Brukt på denne måten er «Vesten» ikke bare et geografisk område, men vel så mye en ideologisk konstruksjon. Saids hovedpoeng er at bildet som Vesten har skapt seg av det som er utenfor, er en konstruksjon som ikke er basert på fakta eller kunnskap. Vesten skaper Det Andre, det som er utenfor, i sitt eget bilde. Hvorfor gjør vi det? Delvis fordi vi ikke har kunnskap, men også delvis fordi vi ikke ønsker å få kunnskap, fordi vi foretrekker et bilde som passer oss, som passer våre interesser. http://www.nrk.no/nyheter/kultur/lesekunst/teorier/1932805.html

Kortversjon fra Geirs forelesning: Tese: Orienten skapt av og for Vestens mennesker – tosidig: 1) som negativt speilbilde: kanikke klare seg selv, økonomisk bytte, etc – 2) mer positivt, men like fullt problematisk:drømmen om Orienten (farlig, sensuelt, romantisk, mystisk)

 

Teksten skaper den virkeligheten den påstår å beskrive – teksten som representasjon

http://skrivemaster.files.wordpress.com/2008/10/gw-orientalisme-10-10-081.pdf

Kortversjon fra Thomas Hylland Eriksen:  (…) den er en intellektuell tour de force som blander politisk polemikk, grundig historiografi og vitenskapsteori på en forbilledlig måte. (…) Said har faktisk forandret vår måte å tenke på, og hans betydning kan illustreres av det faktum at «orientalisme» nærmest er blitt et synonym for all eksotisering av fremmede folk, enten de skulle befinne seg i Afrika, Sør-Amerika eller andre steder. (…)I Orientalism viste Said hvordan europeiske forfattere, seierherrer som hadde skrevet historien, gjennom århundrer hadde skapt et bilde av «Orienten» som gjorde den til et omvendt speilbilde av «Vesten». Orienten fremstod riktignok som mindre fremmed enn Afrika, men likefullt som Europas definerende kontrast. Orienten var irrasjonelt, mystisk, despotisk og stillestående der Oksidenten var vitenskapelig, rasjonelt, demokratisk og dynamisk. Said spør seg selv retorisk hvor denne «Orienten» egentlig befinner seg, og viser i boken at den strekker seg fra Marokko til Japan, selv om hovedvekten hos europeiske orientalister ligger på Lilleasia, de bibelske områdenI e og India. (…)Har Edward Said rett? Svaret er naturligvis fremdeles i ferd med å bli utarbeidet. På den ene side er det uomtvistelig riktig at europeere har definert ikke-europeere i langt større grad enn det omvendte har vært tilfelle. «Oksidentalismen» — altså de ikke-europeiske folkenes etnosentriske beskrivelser av oss — er fremdeles et fag i startfasen. Det er heller ingen særlig tvil om at den europeiske definisjonsmakten, som lenge var enerådende blant annet i afrikanske og indiske skoler, bidrar til å skape en kulturell avhengighet og selvforakt som virker svært destruktivt. På den annen side er det langtfra riktig at all europeisk forskning om «Østen» passer inn i Saids modell. http://folk.uio.no/geirthe/Orientalism.html

Kortversjon fra I eventyret av Jørgen Alnæs: Tanken om Orienten som beseiret og uklar, blir, ifølge Said, stående helt fram til i dag. Dette henger sammen med en europeisk forestilling om at Orienten enten avviker eller er sekundær i forhold til Europa. (…) Å se en ny ting som en variant av noe man kjenner fra før, er helt menneskelig. Men dette er egentlig ikke en måte å ta inn ny informasjon på, men en måte å kontrollere det som virker truende på velkjente oppfatninger. (…) En av Saids viktigste teser er at Orienten aldri får representere seg selv. Alt Europa vet om Orienten er bygd på vestlig uvitenhet som blir rendyrket og tilspisset. Empiriske data om Orienten eller om noen av dens deler forekommer sjelden, hevder han. Enda sjeldnere viser man til Orientens tanker om seg selv. (…)Gang på gang har det vist seg at nordmenns oppfatning av fremmede kulturer i større grad bygger på norske og europeiske forestillinger enn på faktiske observasjoner. (…) Det er ikke mange ikke-vestlige som har fått komme til orde i norske reiseskildringer. Side 252 – 254.

Kortversjon av kronikk i Morgenbladet, skrevet av Marianne Gullestad: Sentralt i orientalismen som tenkemåte står et hierarkisk forhold mellom den som ser og den som blir både sett og definert ut fra forestillingene til den som ser. http://www.samfunnsforskning.no/files/file29585_k_2006_3.pdf

 

Punkter fra det innledende essayet til Berit Thorbjørnsrud:

 

• Said er kontroversiell. Mottatt faglig hyllest og raseri. Beskrives som en gigant på sitt felt. Også forsøkt fremstilt som terrorist.
• Livsmotto: Aldri lystre det konvensjonelles logikk, men det dristige vågemotet og det som representerer forandring, som beveger seg og ikke står stille.
• Inspirasjon: Sinne over urettferdighet, intoleranse for undertrykking, og noen ganske uoriginale ideer om frihet og kunnskap. Said mener at intellektuelle har et medansvar for å bekjempe urettferdighet.
• Said er palestiner, født i Jerusalem. Også amerikanske statsborgerskap. Motsetninger, noe allerede navnet hans viser: Edward – Said.
• På søk etter sin identitet. Nettopp dette førte ham til feltet orientalisme.
• Kom fram til at kolonialisering ikke bare omhandler militær kolonialisering av land, men også kulturell kolonialisering av sinnet.
• Den kultiverte og sofistikerte Said har bidratt til å underminere ideen om at en palestiner er synonymt med en terrorist.
• Saids viktigste forskningstema: Hvordan narrativer skapes og på hvilken måte de bidrar til å danne vår oppfattelse av hva som er sant og virkelig.
• Bokens mål: Å vise hvordan orientalismen er skapt av og for Vestens mennesker. Det går som en rød tråd gjennom hele boken i hvilken grad Vesten har trengt Orienten som sitt eget negative speilbilde. (Side XV)
• Said anvender ofte orientalismebegrepet i vid forstand. Inkluderer det akademiske fagområdet, populærvitenskap, reiseskildringer, politiske rapporter, taler osv.
• En lang rekke aktører, blant dem også skjønnlitterære forfattere og tilfeldig reisende, har vært med å skape det Said kaller den orientalistiske diskurs, eller dominansens diskurs. Dette har bidratt til å gjøre kolonialisering mulig, og senere legitimere den.
• Said opptatt av hvordan tekster kan skape den virkelighet de er ment å beskrive. Vil vise hvordan tekstene er representasjoner, ikke naturlige beskrivelser av Orienten. De orientalistiske tekstene har skapt en Orient som uten dem ikke hadde eksistert i folks virkelighetsforståelse.
• Fokus på forfatterens strategiske plassering, – den måte de i teksten plasserer seg i forhold til sitt materiale.
• Fokus på strategisk dannelse, – hvordan tekster innen et felt forholder seg til hverandre.
• Orientalismen er en kronologisk beskrivelse. Den er også en analyse, påvirket av Foucalt og Gramsci. Disse inspirasjonskildene står i motsetning til hverandre. Gjør orientalismen inkonsistent. Said hevder at han eksplisitt har ønsket dette.
• Kanskje er det nettopp pga dette at denne ene boken har kunnet skape så sterk debatt?
• Diskurs og hierarki viktige begreper. Side XVIII og XIX.
• Said begrenser seg til å studere engelsk, fransk og amerikansk orientalisme.
• Said skriver som om alle orientalister var like.(Dermed rammes han av sin egen kritikk?)
• Ved å lese Orientalismen kan man lett kjenne igjen begreper, karakteristikker og fortolkninger som fortsatt i dag kan prege offentlig fremstilling av f.eks muslimene.
• Orientalismen er ikke bare interessant som en klassiker, men fortsatt sørgelig aktuell.
• Orientaliseringen av Orienten: Sluttproduktet blir en enhetlig oppdiktet Orient som kan kontrolleres av Oksidenten.
• Orienten trenger Oksidenten til å lede seg på veien framover, som en voksen leier et barn.
• Oksidentialerne er preget av rasjonalitet, disiplin, beherskelse, forfinelse. Orientalerne er irrasjonelle, emosjonelle, umodne, ofre for egne laster og begjær.
• Said spør med stor rett hvor Orienten faktisk befinner seg. Ikke klart definert. Det viktigste er at det ikke er Europa, det er utenfor, annerledes i negativ forstand.
• Betegnelsen orientalsk despoti fikk sin renessanse under Gulfkrigen. Det vil knapt være uenighet om at Saddam Hussein var en despot, men hvorfor orientalsk?
• Begrepene de arabiske eller muslimske masser ble også brukt. Indikerer en bestemt oppfatning av arabere/muslimer som underlig like, uten noen form for individualitet. Hvorfor ble ikke amerikanerne omtalt som «masser»? Det er flere av dem…
• Manifest og latent orientalisme. Said hevder at den latente har dominert. Slående hvor mange orientalister som har uttrykt forakt for det område og folk de har viet sine liv til å studere. Side XXV.
• Forskerne er forutinntatte. De har en førforståelse som gjør at de ikke vil finne noe av interesse. Får bare bekreftet fordommer. Ser ikke hva som virkelig skjer. Den iranske revolusjonen i 1979 kom f.eks overraskende på Iran-spesialistene.
• Forskning og politikk hånd i hånd. Side XXVI.
• Sterk opponent: Bernhard Lewis. Side XXX.
• Flere har påvist manglende historiske kunskaper hos Said. Enkelte ganger har han beviselig foretatt for store generaliseringer. Hans fremstilling mangler i flere tilfeller viktige nyanser. Til tross for dette synes det uproblematisk å akseptere hans hovedargumenter:

 

** Det ble skapt en orientalistisk diskurs basert på en idé om et grunnleggende skille mellom Orienten og Oksidenten.

** Orienten ble i tekst etter tekst fremstilt som degenerert og i behov for ledelse.

** Vanlige kriterier for vitenskaplighet ble satt til side.

** Det er ofte en forbausende overensstemmelse mellom de holdninger som fremkommer til Orienten i akademiske og eksplisitt politiske tekster.

 

• Saids bok har inspirert til metodedebatt. Fokus på det asymmetriske forholdet mellom forsker og informant.
• Saids fokus på bruk av skjønnlitteratur og reiseskildringer – og deres funksjon i imperalismens tjeneste – har virket klargjørende.
• Det eksisterer ikke noe kjønns- eller klasseperspektiv i Orientalismen. Said forholder seg til rase som den viktigste sosiale kategori.
• Merkverdig at Said ikke har mer fokus på kjønnede perspektiver, siden man finner mange kjønnede metaforer i de orientalistiske tekstene. Side XXXV.
• Omvendt orientalisme innebærer at man egentlig aksepterer orientalismens utgangspunkt om en iboende hierarkisk forskjell mellom Orienten og Oksidenten, men man snur denne til rundt til egen fordel. Da er det for eksempel ikke orientalske kvinner som er mindreverdige, eller som det er synd på, men de oksidentalske.
• Said hevder at sentrale trekk ved orientalismen fortsatt resirkuleres – særlig i forhold til beskrivelser av muslimer/arabere.
• Analyserer man den norske innvandrerdiskursen utfra Saids perspektiver vil man finne mange rester av orientalisme. En idé om muslimene som en type religiøse roboter.
• Said ikke misfornøyd med å være omstridt. En intellektuell må søke det Foucalt har kalt nådeløs lærdom, den glemte eller undertrykte lærdom, og formidle denne til offentligheten, selv når den egentlig ikke ønsker å vite. Side XLI.
• Orientalismen kan ganske enkelt oppsummeres som grensesprengende.

 

 

En oppsummering av Kjetil D

 

 

 

 

 

 

 

Reklame