Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2009

Et for fylla-parti!

Stikk i strid med alle faglige råd, stikk i strid med all seriøs forskning, vil FRP gjøre alkohol mer tilgjengelig. Populært, helt sikkert. Men ansvarlig, – ikke i det hele tatt! Jeg begynner å lure på om dette er FRP i et nøtteskall? Og jeg undres: Hvorfor sier FRP at de vil øke bevilgningene til forskning, dersom de ikke selv låner øre til forskningen? Skal de altså øke pengebevilgningene til noe de ikke selv tror på? Ja$, la oss gi mye mer penger tilforskning, men pokker heller om vi forholder oss til det de finner ut. Hvor er logikken? Lytter FRP bare til forskningen når det av populistiske grunner passer dem?

Det er få områder hvor forskningen er så samstemt som når det gjelder hva som begrenser alkoholskader:

– Begrens tilgangen

– Prisregulering

Hans Olav Fekjær skriver i sin bok «RUS» at en bredt sammensatt ekspertgruppe har kommet til disse konklusjonene. Jeg siterer: «Ekspertgruppa er så autorativ at å bestride dens konklusjoner må anses som jevngodt med å søke medlemskap i «Flat Earth Society». Hva slags planet er det egentlig FRP lever på? Og hvordan vil landet vårt se ut dersom de får styringa?

Hvorfor i all verden skulle vi gjenta det finske eksperimentet fra 1969? Der mente politikerne at alkoholpolitiske restriksjoner var meningsløst og gammeldags, akkurat som FRP i 2009. Alt ble i stor grad liberalisert, akkurat som FRP gjør seg til talsmann for i FRP. Tilgjengeligheten økte kraftig. Prisene ble sterkt redusert. Man mente at dette ville føre til mer måtehold, mindre fyll og mindre brennevinsforbruk. FRP i dag er som et ekko av dette. Men hva skjedde?

– Fra 1968 til 1975 steg omsetningen av alkohol per innbygger med 115 %.

– Voldsforbrytelser økte med 80 %.

– Promillekjøring økte med 157 %.

– Død som følge av skrumplever: En økning på 75 %.

Bare for å nevne noe. I Finland er de nå vaksinert mot den slags ville eksperimenter. Hvorfor skulle vi følge i det kjølvannet?

Det psykiatriske forskningsinstituttet i Moskva beregnet at 1,22 millioner menneskeliv ble spart i 1986 – 1991. Hvorfor? Gorbatsjov innførte en helt ny og langt mer restriktiv alkoholpolitikk. Når Jeltsin overtok igjen, ble det en helsemessig katastrofe. I den neste tiårsperioden så man at i gruppa 15 – 34 år at antall døde av alkoholforgiftning steg med 98 %, døde av fallulykker med 75 % og antall drap med 40 %. Antall døde av skrumplever i alderen 35 – 69 år ble mer enn 15-doblet.

Read Full Post »

Kanskje er det mine medstudenter og andre som har lest «The long tail» som vil ha størst nytte av å sette seg dypere inn i min interaktive lesning av denne merkverdige blandingsboka som både tar for seg kultur og økonomi. Du finner mine betraktninger her.

Read Full Post »

Ha-ha-ha-ha.

Så klarte jeg det ikke likevel. Denne forskningen får meg til å le.

Jeg ser at tallene er hentet fra Nord-Trøndelag. Det er mulig man blir deprimert av å være avholdsperson der, men sånn på det jevne har jeg liten tro på forskningen til de to som står bak.

Som avholdsmann er jeg mer tilstede i mitt eget liv. Jeg stikker ikke av. Jeg rømmer ikke inn i rusen. Jeg finner heller andre former for «rus».

Og hva er det å drikke «med måte»? Det begrepet er utflytende så det holder. De aller aller fleste som inntar alkohol mener at de gjør det med måte. Like fullt er det blant våre aller største samfunnsproblemer. Vi kunne også begynne å snakke om samfunnsøkonomi, – med fare for at jeg blir deprimert…

Read Full Post »

FRP mener seg tydeligvis i stand til å se inn i menneskesinnet. De synes ordningen med å sette karakterer på andre menneskers oppførsel, og orden, er så god, at de nå vil utvide den.

Det er sjelden jeg bruker ordet «håpløst». Som regel er det håp. Men dette forslaget er virkelig håpløst.

* Hva er orden? Nøyaktig hvordan skal det defineres? Skrivepulten min ser kanskje ikke så veldig «ordentlig» ut, men selv om den ikke er blankskurt, så jobbes det her. Og jeg vet hvor jeg har de ulike tingene.

* Hvorfor skal «orden» skilles ut som en så utrolig viktig faktor? Hvis man først synes det er viktig å gi en ordenskarakter, bør man ikke da også gi egne karakterer i «kreativitet» og «samarbeidsevne». Eller hva med en tiltakslystkarakter?

* Hvem er FRP som tror de kan se inn i en tredjeklassings sinn og avgjøre på hvilken bakgrunn denne lille eleven oppfører seg som han gjør? De ressurs-sterke «bråkmakerne» vil ha papirer, de vil ha en diagnose, de vil bli unnskyldt. De mindre ressurssterke har kanskje ikke dette, men de kan ha en veldig trøblete familebakgrunn. Kanskje faren deres er en politiker som aldri er hjemme? Kanskje moren er alkoholiker? Kanskje de har det veldig vondt? Kanskje det er derfor de har dårlig «oppførsel»? Så kommer FRP og gir denne eleven «lite godt» i oppførsel? Det er, hvis du spør meg, uklokt og usmakelig. Dessuten er det umulig. Et slikt system kan aldri bli rettferdig.

* Karaktersystemet er beheftet med en lang rekke svakheter. Vi trenger ikke flere, men færre karakterer. Jeg har vært på  mange nok karaktermøter til å vite at det lærerne sitter der og forhandler om elevenes karakterer. Altfor ofte er det tilfeldigheter som avgjør hva resultatet blir.

* Ja til karakter, nei til karakterer!

* En god karakter bygges ved at man i skolen har gode lærere som klarer å bygge bro mellom elevene og fagstoffet. Disse lærerne klarer å skape et godt samarbeidsmiljø i klassen. De klarer å gi elevene tro på seg selv. Det er dette som gjør elevene motivert. Behandler man dem som folk, ja, beint fram vennlig, så viser de sin vennlige side tilbake.

* Det er altfor mange lærere som ikke klarer dette. De behersker nok fagstoffet sitt. Men de evner ikke å få kontakt med ungdommen. Det blir ingen bro av slikt. Nei, det blir uro. Og så velter læreren all skylda for det over på elevene, for deretter å gi elevene karakterer i orden og oppførsel.

* Hva med karakterer i orden og oppførsel for politikere? Sånn som de skjeller hverandre ut og snakker i munnen på hverandre, hadde kanskje resultatet blitt så som så?

* Hvilke politikere bør utvises fra Stortinget?

Read Full Post »

Jeg synes KRF-ungdommen kommer med et godt forslag her. De baserer seg da også på forskning, ikke bare populær synsing (som enkelte andre partier har lett for å komme i skade for).

Jeg er lærer selv, og kunne gjerne tenke meg å starte (og dermed slutte) dagen litt senere. For andre lærere, og elever, passer det best å starte tidlig. Det er nettopp fleksibiliteten og valgfriheten i forslaget jeg setter pris på. Hvorfor skal alle tvinges inn i mønsteret til de mønstergyldige A-menneskene?

Og hva slags påfunn er det å dele mennesker inn i to typer hvorav den ene typen må finne seg i å bli plassert i en B-kategori? Skulle det liksom være noe dårligere, annenrangs, å være et såkalt B-menneske? I andre land kaller man det morgen- og kveldsmennesker. Det er mer nøytralt og bedre.

Så var det denne VG-journalisten, da. Vedkommende må ha hatt en trøtt og sløv dag på jobb. I løpet av artikkelen bytter nemlig lederen for KrFU navn fra Ropstad til Robstad. Det burde være et bud høyt oppe på listen for journalister: Ikke kødd med navn! På mystisk vis bytter også Ropstad, eller var det Robstad, alder. Først er han 24 år. Ikke mange avsnittene senere har han rukket å bli 25. Hvis det nå først er så viktig å få fram alderen på Robstad, eller var det Ropstad, at den må settes på trykk to ganger i løpet av en kort artikkel, så bør den i det minste være korrekt.

VG, gå og legg dere og stå opp igjen i rette tid!

Read Full Post »

Noen velger å urinere med 40 000 tilskuere. Selv er jeg mer tilbakeholden.

 På Høgskolen velger jeg alltid det innerste av de seks toalettene. Det er det fredligste. Langt viktigere er det dog at det er denne dobåsen som byr på den mest talende multimodaliteten. Aldri skal jeg glemme første gang jeg kom inn i dette avlukket:

Jeg er alene på do. Alt er ro.Jeg sitter med buksene nede. Jeg har bena godt plantet i bakken. Så er det at blikket dras mot det som vanskelig kan kategoriseres som annet enn en briljant multimodal tekst: På et kobberfarget rør står det skrevet med sølvskrift: ”…One love…”

onelovefiltra

Kan det bli vakrere? Det kan det kanskje, men ikke så mye. Her er de ulike materialenes og tegnsystemenes affordans tatt i bruk på en ypperlig måte. Det er åpenbart at tekstens avsender vil noe med sin tekst, og at han har tenkt igjennom hvordan budskapet skal kanaliseres. Som en kontrasterende sammenligning kan nevnes at et annet sted i det samme avlukket har noen, uten videre, skrevet: Sigvart Dagsland. Med blyant. Bare det. Hvorfor det? Jeg finner ingen mening. Jeg får det ikke til å gå opp. Jeg får det ikke til å rime.

Min kortfattede analyse av den sterke One love-teksten blir som følger:

Det verbalspråklige vil være kjent for mange som en allusjon til en av U2s mest kjente sangtekster. Et kjernebudskap i sangen er: ”One love. We get to share it.” Og videre: “One love. One blood. One life. You got to do what you should.” Når dette sterke budskapet om samhold, fellesskap og kjærlighet festes til et avløpsrør, skjer det noe. Det litt høytidelige, svevende og abstrakte blir med ett svært jordnært. Jeg synes det er en betimelig, nyttig, ja, endog vakker, påminnelse, at vi mennesker er knyttet sammen, ikke bare gjennom kjærlighet og blod, men også gjennom avløp.

Her blir det ikke plass til å si noe særlig om Malinowskijs situasjonskontekst og den bredere kulturkonteksten, ei heller andre teksteksterne kriterier, selv om alt dette kunne vært spennende. Hele sanseapparaturen settes jo i sving på en helt særegen måte når tekstes leses, tolkes, konsumeres, eller hvordan man nå velger å se det, på et offentlig toalett.

Sølvskriften på det kobberfargede røret, gir et veldig metallisk inntrykk. Et viktig særmerke for metaller, er at de er harde, men samtidig lette å jobbe med. De er også gode ledere for varme og elektrisitet. Om tekstens avsender har tenkt på det samme som direktør Finn Tandberg i Bilimportørenes landsforening, vites ikke, men han peker på denne gode grunnen til at mange velger sølvfarget bil: ” Grunnen til at jeg har valgt sølvfarge på de tre siste bilene jeg har hatt, er møkka. Skitten vises ikke så godt på sølvfargete biler.”

Vi lever kanskje i en hard, kald og skitten verden, men i så fall kan det hende at det bare binder oss mennesker tettere sammen?

U2s sang toner ut på denne måten: ”We get to carry each other. Carry each other.” Jeg trekker i snora og går ut. Vannet fosser gjennom røret.

Read Full Post »

Trond Nymark har trent lenge og hardt for å kunne ta hjem denne sølvmedlajen. Det fortjener han honnør for.

Når det er sagt: Kappgang må da komme høyt opp på lista over verdens dummeste idretter? Det er om å gjøre komme fortest fram ved å plassere beina foran hverandre, – men du får bare lov å ?

Det er så vanskelig å avgjøre om kappgjengerne vralter, går eller løper at et utall dommere tar oppstilling langs løypa. Det ses gjennom fingrene med at kappgjengerne kappløper én gang, to ganger, men tredje gangen en kappgåer kommer over i urent trav, altså kommer i skade for å løpe, lukes han ut av konkurransen. Tenk å bli disket en kilometer eller to før mål på en femmil fordi du har småløpt i stedet for å gå. Kan slikt gå an? Nei, ikke i det lange løp.

Jeg tror kappgang er på vei ut. I beste fall kan det fungere som en selskapslek for spesielt interesserte på linje med:

– Om å gjøre å gå fortest fra Trondheim til Oslo med sammenbundne bein.

– Om å gjøre å gå fortest baklengs til Nordpolen (Eller Motpolen, kanskje…).

– Om å gjøre å rope høyest med et stramt bind for munnen.

– Om å gjøre å treffe blinken med en striesekk tredd over hodet.

Jeg merker meg ellers at Nymark ikke er en nybrottsmann når det kommer til språklig finesse og variert ordforråd. Men det er vel ikke så rart  når man kommer til mål, utrolig sliten. Det er bare det at når han samtidig er utrolig glad, så kunne han kanskje skildre det på en mer levende måte enn ved å bruke det utrolig klisjifiserte «utrolig»-ordet.

Read Full Post »

Older Posts »