Man skal ikke lese lenger enn til linje tre i «acknowledgements» før ordet «blog» dukker opp. Derfra og ut er boka gjennomsyret av referanser til Internett. Ja, og før innholdslista har Anderson fått trykket en Internettadresse der man kan få oppdatert Long tail content. Konklusjonen min blir at det ville være rart å ikke lese denne boka interaktivt. Således har jeg stadig vekslet mellom papirsidene til Anderson og diverse skjermbilder med internettinnhold.
* Side 3: Anderson lar oss møte 16-åringen Ben, – en typisk ungdom. Han er fremtiden. Eller som Anderson skriver: «If you don’t recognize yourself in the pages to come in this book, imagine Ben instead. Ben har vokst opp med internett og mobiltelefon, mp3 og TiVo. TiVo? Et ord jeg ikke drar kjensel på, så jeg slår det opp. Wikipedia forteller meg at dette er en greie som hører USA til: http://no.wikipedia.org/wiki/TiVo
* Ben holder også på med noe såpass sært som «machinima». Jeg tar det som et sunnhetstegn at jeg, som jobber med ungdom, har hatt befatning med dette nokså sære fenomenet før. Her er en forklaring på norsk fra selveste Regjeringen. Og her et eksempel (Det finnes haugevis av varianter av denne.)
* Side 11: Anderson slår fast at historien om the LOng tail er historien om «the economy of abundance». For eksempel har han funnet ut at det finnes over 20 sorter mel i butikken. Vel, sist gang jeg var på nærbutikken min, som happens to be OBS, skrittet jeg opp 11 meter med forskjellige kjøttpålegg. Hva det blir i kvadrtmeter og kubikk, har jeg ikke regnet ut.
* På side 15 tar Anderson i bruk uttrykket «online word of mouth». Da jeg søkte opp frasen i Google, fikk jeg 234 000 treff på 0, 19 sekunder. Det ble klart for meg at forskere faktisk fatter interesse for dette, for ikke å snakke om økonomer.
* Side 34: I 2001 lanserer Apple sin første iPod. Jeg fikk min første iPod i hende til bursdagen min i år. Allerede har jeg lastet den opp med 1134 sanger så nå er det bare plass til omlag 29 000 sanger til. Jeg må nok innrømme at mange av sangene er i nærheten av Hodet. Få av sangene er hentet fra de nederste deler av halen. Men tips fra venner og anbefalinger på sidene til iTunes har gjort at jeg har oppdaget en del nytt, særlig innen jazz. For Anderson er det et viktig poeng at Internett ikke bare tilbyr et mye større utvalg, men også uovertrufne metoder og verktøy til å orientere seg i den store valgfriheten. Anbefalinger er ikke det minst viktige.
* Side 38: Anderson mener vi beveger oss fra et samfunn som har vært fiksert på hit-ene til et samfunn som orienterer seg mot nisje-produkter. Hvilket er bra. At en gjennomsnittelig Hollywoodfilm har et budsjett på 60 millioner dollar, betyr ikke automatisk at resultatet er høy kunstnerisk kvalitet. Jeg tar meg i undres: Hva kunne jeg, kunstnerisk, fått ut av 60 millioner dollar?
* Side 42: Vi får høre om Richard Sears, en mann som umiddelbart (og ikke bare pga. barten) fascinerte meg. Andersom ser ham som en forløper, en fyr som tidlig forsto mulighetene som ligger i en Long Tail-økonomi. Jeg skulle gitt mye for å se den gedigne postordrekatalogen han sendte ut i 1897: Sears Wish Book. 766 pages of everything under the sun. Ikke småtterier! (Litt som den boka jeg selv planlegger å skrive, bare at jeg ikke har tenkt å nøye meg med det soim finnes under Solen.) Se her for mer om Sears: http://en.wikipedia.org/wiki/Richard_Warren_Sears
* Anderson skriver om all slags bransjer, også litt om bøker. Etter min smak kunne det gjerne vært mer om bøker, men dette er verdt å merke seg: «It turns out that selction is a very important customer experience driver in the book category. It also turns out that you can’t have a big book catalog on paper.» Denne innsikten har ført til at utvalget er eksepsjonelt mye større på nett enn i en hvilken som helst fysisk bokhandel. Bokkilden,no har 2, 6 millioner titler. Jeg har aldri vært inne i en fysisk bokhandel som er i nærheten av å matche dette. De bokhandlene jeg har satt min fot i i Sandefjord, har nesten ikke bøker i det hele tatt. Kanskje de aller største internasjonale bestselgerne, pluss et par av Anne B. Ragde. Ellers er det bare dill, dall, stæsj, pynteting og noen kulepenner å få tak i. Liten tvil om hvor framtiden ligger. Hvis du noen gang har prøvd å få tak i en bok som ikke selger så godt, eller som er noen år gammel, har du nok gjenkjennelse på dette. Stedet er ikke Norli eller Ark. Stedet er Internett. Haugen Bok har nå lagt ned sin fysiske bokhandel og satser kun på Internett. (Der har de tilgjengelig alle titler i den norske bokdatabasen. På sitt fysiske lager har de til enhver tid liggende rundt 25 000 titler.)
* Side 62: Anderson framhever en «democratizing of production». Veldig mange mennesker har nå fått tilgang på de verktøyene de trenger for å publisere egne bilder, egne tekster, egne småfilmer og egen musikk. Og veldig mange benytter seg av det. Som ivrig blogger merker jeg meg at «it’s blogging that has really sparked the renaissance of the amateur publisher.» Selv er jeg snart oppe i 50 000 treff på ett år og er relativt fornøyd med det. Samtidig vet jeg at de mest leste bloggene i Norge har et sted mellom 35 000 og 50 000 treff daglig. Noen av dem har flere treff enn dn.no på en vanlig dag: http://www.side2.no/livsstil/article2572260.ece . Bemerkelsesverdig er det at de fleste av disse bloggene handler om mote. De utgjør Hodet. Selv befinner jeg meg mye lenger ned på halen. Det er tydeligvis mer «nisje» å skrive om faglitterære temaer. Delvis handler det også om min evne til å markedsføre og bekjentgjøre min egen blogg.
* Sitat fra side 64: «A generation is growing up watching people just like them produce impressive works of creativity.» Jeg har vært lærer i videregående skole lenge nok til å se at det er sant. I framtiden vil det kanskje være sånn at hobbyister produserer noen av de beste musikklåtene, filmene, – og bøkene?
*Side 66: Her omtales Wikipedia som The long tail of information. I løpet av tiden min på faglitterært masterstudium, har jeg bare blitt mer og mer åpen for og glad i Wikipedia. Som alle andre prdukter har det sine begrensninger og sine fordeler, men Anderson har sine ord i behold når han beskriver det som fluid, fast, fixable and free. I boka si skriver han at Wikipedia har 1 million oppslag mot Britannicas 80 000. Forskjellen er stor. I virkeligheten er den enda større. Nå er Wikipedia, i skrivende stund, oppe i 3,017 057 artikler på engelsk. På norsk finnes det 226 039.
* Side 69: Er Wikipedia autorativt ig sant, spør Anderson her. Godt spørsmål. Svaret er nei, men samtidig: Hva er egentlig autorativt og sant? En studie gjort av Nature, viste at i vitenskaplige artikler, hadde Wiki i sinitt fire feil per artikkel. Britannica hadde tre. Og hør: Kort tid etter at undersøkelsen var offentliggjort, hadde Wiki rettet sine feil. Et viktig poeng til: Britannicas, og andre velrennomerte leksikons, største feil ligger ikke i det de inneholde, men i det de utelater. I Wiki er kanpt nok noe tema for smalt til å komme med. Plassen er grenseløs. Derfor er informasjonen du får om de ulike emnene også mer utfyllende enn de mange «grunne» artiklene et tradisjonelt leksikon kan by på. Husk bare å bruke Wiki som din første kilde til informasjon, ikke din siste. Diskusjonen om hva som er best, fortsetter, her på Dagsnytt 18. Og her noen tanker fra en nynorsk blogg .
* Side 74: Her diskuteres motiver for å ville publisere, – for eksempel en bok. Ja, hvorfor vil jeg nå egentlig skrive bok? For penger? For «reputation»? For fun, reputation, expression, for å sette spor? For mange handler publisering, ikke minst på nett, om å bli sett og lagt merke til. Fenomenet P2P (peer to peer) kan vise seg å bli et nøkkelbegrep for den som vil gjøre seg selv kjent og få oppmerksomhet rundt det en selv vil publisere. Jeg tar konsekvensen av det på strak arm og ber alle om å merke seg at i taktisk tid, rett før jul, ikke denne julen, men kanskje neste, kommer det et må-ha-produkt fra Kjetis hånd, hode og hjerte. Denne boken vil du ikke gå glipp av. Kom til bake til denne bloggen med ujevne, men ikke altfor lange mellomrom for oppdateringer!
* Side 75: Kanskje «self publishing» er løsningen? Hvis ikke Gyldendal, Kagge, Naturbokforlaget (selv om boka mi ikke er en tradisjonell naturbok) eller noen av de andre kjenner sin besøkelsestid, mener Anderson at dette kan være løsningen. I snitt selger hver bok i USA 500 eksemplarer. Jeg er hellig overbevist om at hvis jeg gir ut en bok, self published, vil den selge langt mer enn det. Kanskje vil jeg ikke tjene uhorvelig mye penger, men det er certainly en måte å sette spor etter seg på, en måte to distribute my message.
* Sjekk ut www.lulu.com. Det er et eksempel på et «forlag» som gir ut hvem som helst sin bok. Og i motsetning til vanlige amerikanske forlag, som vil gi forfatteren 15 prosent av inntektene, går her hele 80 % av inntektene dit de hører mest hjemme. Noen av bøkene på dette «forlaget» har solgt 50 000. Ikke alle vil nå så langt, så klart, men i dag er utgiftene ved å publisere så lave at nærmest hvem som helst kan gjøre det. Et kjernebudskap til den som går med tanker om bokutgivelse kan være dette: «Over the next few years, the traditional definition of what a published book is will have less meaning.»
* Side 78: Denne setningen traff ganske visst en streng hos meg: «In a seamless digital marketplace, from iTunes to the Web itself, content that starts at the bottom can easily move to the top if it strikes a chord». Det er jo det man satser på og prøver å få til. Hva er vitsen med å skrive hvis det ikke «strikes a chord»?
* Side 83: Her kan du lære mer om sammenhengen mellom punkrock og ordtaket «den som intet våger…» Punkrocken er sympatisk på den måten at den sier you donæt have to do it right, you can do it wrong. Bare kast deg ut i det. Punk rock, lowered the barriers of entry to creation. Mer om punkrock her. Og hvis du vil høre et eksempel, try this.
* Side 87: Her dukker vårt kjente og kjære serendipitet-ord opp!
* Side 96: Her kommer spørsmålet om print-on-demand og ebooks opp. Det er en besnærende tanke at kanskje, om ikke lenge, vil det være mulig at bokselgerne trykker opp boka i det bestillingen kommer inn. Når det gjelder ebooks og såkalte lesebrett , vet jeg ikke helt hva jeg skal mene. Det skrives mye forskjellig. Magefølelsen min forteller meg at dette vil bli stort i løpet av kort tid!
* Side 98: The new tastemakers, hvem er det? Ikke er det MTV. Ikke er det reklamebransjen. Ikke er det en eller annen kjendis, direktør eller forlagssjef. Top-down messaging taper makt og innflytelse. Bottom-up buzz tar kontroll. The new tastemakers det er, oss. Mannen i gata. Word of mouth-effekten. Google har forstått dette, og derfor er Google også viktig i det nye taste-makeriet. «For a generation of customers used to doing their buying research via search engine, a company’s brand is not what the company says it is, but what Google says it is.»
* Side 100: Som et eksempel på hvordan kreftene som bestemmer hva vi kjøper har fått nye bein å stå på, nevner Anderson LAUNCHcast. Det er en slags radiostasjon som er bygd opp rundt anbefalingene til dem som hører på. Disse anbefalingene styrer hva som blir spilt. Lytterne kan også opprette sin egen radiokanal for så å anbefale den videre til andre. Hvilken musikk blir anbefalt, spilt og kjøpt? Lytternes anbefalinger avgjør! LAUNCcast blir en slags stemmemaskin som kontinuerlig tar pulsen på kulturen. For meg var dette så fascinerende og inspirerende at jeg har gått til det skritt å lage min egen radiokanal. DJ Kjetil finner du her.
* Birdmonster. Jeg vet ikke hva du tenker på når du ser et slikt ord, men på side 104 forteller Anderson om et band ved dette navn. De ble kjent ved å bruke Internett. Etter hvert ble de så store at plateselskapene meldte sin interesse. Men Birdmonster turned them down. Hvorfor? Vel, ganske enkelt: De trengte dem ikke. Det ville bare bli et «monster» som stakk en utsugertunge ned i pengesekken deres, og i tillegg kanskje fratok dem deler av deres kunstneriske frihet. Hva denne historien kan ha å si for fremtidige forfattere skal jeg ikke ha sagt…
* Side 107: Sitat fra en trendanalytiker: «We are leaving the INofrmation Age and entering the Recommandation Age. Greit å få med seg slike viktige tidevannsskiller!
* Disse anbefalingene kan ta mange former. Én form er såkalt crowd behavior. Massene legger igjen tagger og anbefalinger på sidene de besøker. Dette tjener i sin tur som effektive filtere. Filterne sorterer på effketivt vis ut den mest interessante informasjonen for deg, eller de mest interessante produktene. Disse filterne vil også flytte fokus fra hit-ene, som alle kjenner, til steder lenger ned på halen, fordi du får god hjelp av andre kunder som ligner deg selv via deres anbefalinger. Dermed tør du lettere å prøve noe nytt.
* Side 113: Top 40-lister og den slags er på vei ut. Den feilen de gjør, er at de sammenligner mange ulike kategorier samtidig. De sammenligner epler og pærer og prøver å fortelle deg hva som er best. En mye mer interessant sammenligning er mellom epler og andre epler. Med andre ord: Lister er bare interessante i en kontekst. I stedet for å prøve å sette opp en liste over de 40 mest populære låtene innen all musikk, er det av større interesse å lage én Top 40-liste for Afro-Cuban jazz, en for Folkemusikk fra Odalen, en for Norges største faglitterære blogger, og så videre…
* Side 116: For første gang i mitt liv hører jeg om Sturgeon’s law. Den mest spennende delen av den er ikke referert i boka, men sier at: Nothing is always absolutely so. Den delen som boka referer, sier at: 90 % av alt er crud eller crap. Det gjelder for eksempel film, bøker, kunst etc. Hvor langt strekker dette seg? «Alt», står det. Gjelder det da for eksempel også 90 % av alle søppelkjørere, 90 % av alle lærere, 90 % av alle hjernekirurger?
* Sikkert er det uansett at det er mye crap og crud på nettet. Det er her effektive filtre blir så sentrale. De skal skille klinten fra hveten. Det skal filtrere vekk «støy» i kanalen. Samtidig er det viktig å forstå at en persons noise kan være en annen persons signal. Det er et marked for det meste.
* Side 121: I 2004 var det 10 boktitler som solgte mer enn 1 million i USA. Det var hele 948 004 titler som ikke solgte mer enn 99 eksemplarer. Hadde jeg bare solgt 99 ex av min bok, ville jeg tenkt at det var lite. Men det er fortsatt et marked, langt ned på halen, riktignok, men et marked likefullt, iallfall i vår digitale tid. Og om vi ser på fenomenet blogg igjen: 99 lesere hver dag, er det mye eller lite? Mitt synspunkt: Gå trøstig ut i bingen og Wag the blog.
* Side 123: Anderson skriver om blogging, igjen: «In general, blogs are shaping up to be a powerful source of influental recoommendations.» Her er noen interessante konkretiseringer:
– Kjetils faglitterære blogg anbefaler deg å IKKE kjøpe noe hos mpx.no
– Delstatsmyndighetene i Queensland, Australia, utlyste det de kalte «verdens beste jobb«. Det gikk ut på å cruise rundt i landet, ha det så gøy som mulig, for så å blogge om det. Innsikten turistkontoret i Queensland hadde tatt innover seg, er at vanlig reklame og reisekataloger på glanset papir, taper kredabilitet. Bloggere derimot: «What they may lack in polish and scope, they more than make up in credability.»
– Mange av de største bloggerne i Norge, unge motebloggere, får tilsendt ettertraktet gods fra mobilprodusenter, diverse klesmerker og andre «langere» i håp om at bloggerne vil profilere og anbefale produktene på sine blogger. Det er den beste «reklamen» som tenkes kan!
– Bistandsorganisasjoner trenger også publisitet. En av dem har tatt den nye virkeligheten innover seg og utlyser en konkurranse: Blogg deg til Afrika.
* 80/20-regelen har du kanskje hørt om? 20 % av tida vår står for 80 % av det vi får utrettet. 20 % av produktene står for 80 % av salget. Ved nærmere ettersyn viser det seg at regelen ofte like gjerne kunne vært 80/10. Altså: 10 prosent av prduktene står for 80 prosent av salget. (Siden prosentene står for forskjellige kategorier, trenger det ikke bli 100 tilsammen). Innsikten er knyttet til Paretos principle og Zipfs lov. The long tail market impliserer at selv om 20 % av prduktene står for 80 % av salget, er det ingen grunn til ikke å føre de 80 prosentene av varene som ikke selger så godt. The long tail economy er en economy of abundance.
* Side 137. Jeg siterer. Hør! Hør! «Indeed, it’s quite extraordinary how much we’ve been able to increase our consumption bandwidth of information.» Kanskje leser vi ikke flere ord enn før. Kanskje er det ikke først og fremst det at vi tar inn en større mengde informasjon enn før, men med mer effektive filtre og søkemotorer, blir man mer selktiv i sitt informasjonsinntak. Dette er iallfall hva Anderson tror. Han har som han sier, «compressed my reading attention» (Jeg gjetter på at han ikke har lest hele «De velvillige»).
* Side 140: Du synes kanskje du begynner å få tak i og på denne halen nå? Da skal du vite at det er en lang rekke tails within the tail.
* Side 147. Jeg siterer igjen. Hør Hør. Hør. «For each way that we differ from one another, there are more ways that we’re alike.» Boka mi (den som kommer i taktisk tid før jul, som du husker) bygger på en slik grunnleggende innsikt. På en del områder er vi forskjellig (På seg selv kjenner man ingen andre.) På flere andre områder er vi like (På seg selv kjenner man andre.)
*iTunes selger en vare som så å si ikke opptar lagringsplass. Andre selgere sliter med hyllens forbannelse. De må leie hylleplass til varene sine. De må gjøre et utvalg. De må diskriminere. Ikke hvilke som helst varer blir plassert på «the golden shelf», den som befinner seg rett nedenfor øyehøyde. Varene som er plassert på denne «magiske» hylla, selger fem ganger så mye som varene som er plassert på nederste hylle. Kikk litt opp og ned neste gang du er i butikken. Det kan gi deg noen spennende innsikter. Hva er plassert hvor?
* Side 155: «Some 138 million Americans shop at Wal-Mart each week, making it perhaps the single most unifying force in the country.» Wal-Mart virker stort. Men hvordan står det egentlig til med vareutvalget? Det er ironisk at så store varehus har et såpass lite utvalg i hver kategori. Eksempel: De fører ca 4 500 CD-titler. Amazon har omtrent 800 000 titler, skriver Anderson. Enorm forskjell. (Ved nærmere ettersyn, viser forskjellen seg å være enda større. I skrivende stund har Amazon 1,845 994 cd-er.)
* Side 156: Anderson tar opp problemet med «misshelved books» i biblioteker og bokhandler. Disse bøkene blir lett «usynlige». I Tønsberg holdt jeg på å ikke skulle finne Per Olovs Enquists eminente selvbiografi fordi den var plassert under «romaner». Hm! Mens en bokhandel som oftest bare vil plassere bøker i én kategori, kan man på nett utstyre en bok med mange tagger. Det gjør den lettere å finne. Min bok kan eksempelvis få taggene filosofi, livsvisdom, undring, naturbilder, humor, psykologi, steingjerde, alt mellom himmel og jord og vel så det, – og så videre… Det er ikke uten grunn at mange bøker i dag har lange titler og/eller undertitler. Det gjør det lettere å indeksere dem. De blir lettere snappet opp av søkemekanismer på Internett.
* Side 166: «In 2001 the first wave og ‘digital natives’ came of age. Kids who started using the Internet as twelve-years-old in 1995 turned eighteen. (…) Althoug the skift is small, it’s real: The audience is migrating away from broadcast to the Internet, where niche economy rules.» Er du blant dem som ser på tv på lørdagskvelden, vet du at du er eldgammel.
* Side 168: Yesterday’s joke is today’s reality. Så Saturday’s Night Lives satiriske innslag om «The Scotch Boutique» som bare selger ekstremt mange varianter av skotsk tape, og bare det, er på sett og vis blitt virkelighet. Variasjon har eksplodert. Anderson eksemplifiserer dette ved å peke på at det finnes 19 000 variasjoner av Starbucks coffee (Og jeg spør meg selv: Kan det virkelig være mulig?) Nisjeprodukter ruler! Delvis skyldes dette en holdningsendring fra «Jeg vil være normal» til «Jeg vil være spesiell».
* Kan det bli for mye å velge mellom? Svaret er nei. Ikke dersom du får god hjelp til å velge. Denne hjelpen består i effektive filtre, kategoriseringer og anbefalinger på nettet. Disse sørger for at du ikke blir sittende tafatt med skjegget i postkassa når du skal velge mellom de over 1000 ulike syltetøyproduktene Amazon tilbyr. De ulike anbefalingene og søkemetodene fungerer som effektive skilt som gjør at du unngår å bli sittende i en slags traffic-jam.
* I markedet i dag er «the constraint» for mange kunder ikke først og fremst penger, finanskrise til tross. The constraint er tid. Det tar tid å finne produktet du leter etter. Mange vil kjøpe prduktet det første stedet de finner det heller enn å lete etter det kanskje billigste stedet. Og hvorfor tror du butikkene putter alle disse små fristelsene rett foran kassa? Det også har med tid å gjøre. Jeg håper min bok blir å finne nettopp der, blant tyggis, sjokolade og i våre sunnhetshysteriske dager; knaskegulrøtter.
* Side 181: «Each individual listener, viewer, or reader is, and has always been, a unique mix of generic interests and specific interests.» Opptil nylig har det som er felles på en måte vært ivaretatt av blant annet massemedia. I våre dager har man sett en oppblomstring av mer og mer spesialiserte magasiner og tidsskrift. Hvordan vil en bok som min, skrevet av en generalist par exellance, bli mottatt i et marked så opptatt av spesifikke emner? Jeg kunne trøste meg med at Per Jarvis i sin bok at generalisten er det så sannelig bruk for. Først og fremst er det likevel magefølelsen min som forteller meg at boka vil gjøre det bra både nedover langs halen og kanskje et godt stykke oppover mot Hodet. Hvis ikke forlagsredaktørene er enig, finnes det muligheter i bloggosfæren og det voksende self publishing- markedet.
* Det er ikke bare bare å se rett inn i rompa, rævva, rassen til en annen mann! Men hva var det jeg fikk se da jeg bestemte meg for å titte Anderson nærmere i korta når han på side 182 nevner Internett-fenomenet GOATSE? Jeg gjengir med vilje ikke linken til den siden her. Det er IKKE en side jeg ønsker å se igjen. Anderson tar det med som et eksempel på en slags hemmelig medlemskode, tilhørerende en eksklusiv gruppe. Det er mange slike koder og grupperinger på nettet. Poenget er nettopp at vi ser et massivt oppkomme av parallelle kulturer og nisjer. Min stamme er ikke alltid din stamme. Det foregår et skrifte fra massekultur til parallell-kultur. Jeg tror nå likevel at det finnes ingredienser som binder oss sammen til en felles menneskestamme. Alle kan forholde seg til fenomener og følelser som sorg, nysgjerrighet, mot, sollys, himmel og hav på en eller annen måte. Og jeg tror jeg kan skrive om det på en måte som vil skape undring og interesse i de fleste stammer.
* Nuvel. Hvis massemedia holder på å dø og mer stammepregede medier, som bloggen, vinner fram, hva kjennetegner da en god blogg? God i den forstand at den blir lagt merke til? Det finnes blogger i USA som får flere treff per dag enn aviser som Chicago Tribune. Det kan dreie seg om en million treff daglig. Anderson nevner en personlig blogg tilhørende en universitetsprofessor på 44 år. Hvorfor er han så poppis? «Because he is smart, opnionated, and fast, he is popular.» And because he is popular, he has huge influence.» Jeg mangler litt på det med «fast», men det er samme grunnoppskrift jeg forsøker å benytte meg av. Også boka mi vil bakes med slike ingredienser.
* Er massekultur dårlig? Hva om Dagsrevyen med sin dagsordenfunksjon forsvinner? Hva skal man snakke om i lunsjpausen? Hvis utviklingen fortsetter har jo ingen sett det samme på tv lenger. Var alt bedre da «alle» så Dynastiet på onsdagene? Anderson refererer til flere som mener ja, en fragmentert kultur er en dårligere kultur. Side 189 – 190. Selv mener han nei. Selv om vi har hver vår musikk på iPodene våre, er musikken som ligger der ofte et resultat av tips fra venner. Et eksempel på et slags anbefalelses- og interessefellesskap. Her er flere eksempler og sitater Anderson bruker for å bygge opp under sitt syn:
– It’s the end of the couch potato era. When you think about it, in the peak of the network TV age, we may all have been watching the same things, but we were all to often watching them by ourselves – «bowling alone» in prime time. Online today we’re doing different things, but we are more likely to encounter other individuals, either by reading their writings, chatting live, or just following their example. What we’ve lost in coimmon culture we’ve made up in our increased exposure to other people.
– Although the decline of mainstream cultural institutions may result in some people turning to echo chambers of like-minded views, I suspect that over time the power of human curiosity (som du kan lese mer om i et av kapitlene i min bok) combined with near infinite access to information will tend to make most people more poen-minded, not less.
* Langt på vei er jeg enig med Anderson. Likevel: Mens jeg sitter og skriver dette, leser jeg i en nettavis at Dokument 2 skal legges ned. Er det ikke et tap at det gravende journalistiske miljøet blir mindre?
* Også i dette kapitlet får Anderson plass til noen positive ord om blogging. Side 190: «The blogosphere is the greatest vector for new voices ever created. The convention of linking to ideas and information of merit, wherever they come from, be it professional or amateur, is a powerful force of diversity. (…) Anyone who is reading online and not enlarging their culturale perspective has either found some remarkably barren corner of the blog world or needs a refresher course in the meaning of hyperlinks.» Her oppfordrer jeg mine lesere til å sende meg lenker til gode blogger de har kommet over.
* Det er mange tall i boka til Anderson, noen mer interessante enn andre. «By Spring 2006, users were uploading 100,000 videos a day to YouTube, and viewers were watching around 100 million clips.» Dette dreier seg om ekte mennesker. Det er, om ikke deg selv, så helt sikkert noen du kjenner, som driver med dette. Verden er i endring. YouTube har kommet til en plass nær deg, og du kan finne nærsagt alt mellom himmel og jord her. Den indiske diasporen finner hindi-show og cricket her. du kan finne meseterskap i hanggliding her, du kan finne gamle norske revyklipp (populært på enkelte sykehjem!), du kan finne taler og leksjoner av universitetsprofessorer, du kan finne musikkvideoer fra de aller største til de mest obskure, ubemerkede og tidligere bortgjømte garasjeband. For å nevne noe…
* De store finnes også på YouTube. Mange store tv-kanaler bruker YouTube til å skaffe seg oppmerksomhet. Så tv er på nett, og nett kan være på tv. (Det blir litt som ordet «bag» som først var norrønt, siden ble engelsk, og deretter eksportert tilbake til Norge.) Mange har sett tv på Internett. Nå kommer også mange tv-er med mulighet for trådløs oppkobling til Internett. Teknologien har tatt oss til en ny stor høyde: Vi kan nå se tv på Internett på tv!
* Poenget er at tv og video på Internett er mer fleksibelt. Du kan se hva du vil når du vil. Utvalget er mye bredere (selv om du har 100 tv-kanaler). Det er plass til det smaleste av det smale. Og ikke bare kan du se hva du vil. Du kan også være på produsentsiden og få publisert hva du vil. Det må da være demokrati, eller?
* Forbausende mange tv-programmer er på rundt 30 minutter. Tv er The Land of 30 minutes, særlig i USA, men her hjemme også. Det er en konvensjon. Kanskje står den for fall? Mesteparten av innholdet på YouTUbe er på tre minutter, eller kortere? Jeg må medgi at dette smerter meg en smule. Jeg hører ikke til blant dem so mer overbevist om at kort er godt, nærmest som en almengyldig regel. Men kanskje går det som Anderson spår: «Demand will shift to shorter content for convenience and entertainment, and longer content for substance and satisfaction. But the arbitrary middle will not hold.»
*Side 204: Lærerik bok, dette. Hadde ikke regna med å bli oppdatert på hva fargen på kjøkkenmaskiner har å si for salget, men altså: Det vanligste er å bare å ha svart og hvit. Det som skjer hvis man tilføyer en tredje fargem er at svart og hvit selger bedre enn før. Dette gjelder for fysiske handler. På nett er det kanskje så mange som 50 uilke farger tilgjengelig. Fortsatt selger svart og hvitt mest, men alle de andre fargene selger også, – alle! Og hør, hør: «Each year, somewhere in the top ten, there is a color that nobody expected to be popular.» Jeg kan ikke se at det samme ikke skulle kunne gjelde for bøker. Watch out! Boka mi kan fort seile inn på topp ti-lista som en outsider.
* Sitat fra side 209: «Up until now, the focus has been on dozens of markets of millions, instead of millions of markets of dozens.» Hvem sa at faktorenes orden er likegyldig?
* Side 210: Her starter et kapittel om Google. Mye dreier seg om reklame og ads. I og med at Google på effektivt vis kobler dette til sin store søkemotor, oppnår man effektive koblinger. I det hele tatt blir reklame og ads svært viktig, som økonomisk faktor, og som teksttype. Kanskje burde man lære mer om dette, både i videregående utdanning og på faglitterær master?
*Siste kapittel i boka inneholder naturlig nok konklusjoner og oppsummeringer, – noen av dem i form av noen «regler». Et viktig sitat for den som er opptatt av muligheter og begrensninger i dagens digitale medieverden: «Recommendations are a remarkably efficinet form of marketing.» Side 218.
* Side 219: «…who knows, you may already be reading this book on a screen.» Med andre ord: Morgendagens virkelighet er allerede her. E-boka er her. E-boka vokser. E-boka, merk deg den!
* Side 220: «Multiple distribution channles are the only way to reach the biggest potential market.» Allerede nå går jeg og spekulerer på distribusjonskanaler. Det henger jo sammen med hvem som er målgruppe for min bok. Én idé kan jo være å få Turistforeningen til å kjøpe opp boka mi i et opplag på rundt 100 000 for å sende den ut som en slags gave til sine medlemmer…
* Side 220 inneholder også en artig (Artig? Jepp, artig!) tanke om Bloggeren som DJ, «remixing the news to create someting new.»
* Nei, det er ikke science fiction. Det er bare å bla opp nok gryn, og stadig blir det billigere, og du får en 3D-printer. Du kan dermed bestille «produktet» du ønsker deg og se det forvandles fra bits til atomer i ditt eget hjem. Akkurat hva dette vil ha å si for mine muligheter og begrensninger, er jeg usikker på.
* I paperbackutgaven har Anderson et oppdatert forord. Her kommer han blant annet inn på noen av de vanligste misforståelsene han har notert seg etter at han har fått tilbakemeldinger på lesninger av hardbackversjonen som først ble sendt ut.
– «We often think of the Long Tail as a force of fragmentation, but it can be a force for unification for the already fragmented to.» Eksempelvis kan ulike diasporaer lettere være i kontakt med hjemlandets kultur via muligheter på nettet. Eksempelvis kan japanere følge sumo-kamper, noe vanlig tv ikke sender særlig mye av.
– «By far the most common misconception is that the Lont Tail predicts the end of the hits. Not so. (…) What’s dead is the monopoly of the hit.» At hiten lever, om ikke i beste velgående, så iallfall i fett velgående fortsatt, skulle demonstreres av det faktum at i sommer har bøkene til fire forfattere på Aschehoug stått for et salg på 200 millioner. Poenget til Anderson er at disse hitene ikke står alene lenger. Den digtale hverdagen gjør halen lenger. OM de fysiske bokhandlene ikke har plass til så mye annet enn hiter i hyllene sine, så finnes det et rikt utvalg på nett. Og nærmest envher person som ønsker det kan få utgitt bøker gjennom self-publishing. Det finnes forlag som hjelper deg med dette også. Kolofon er et eksempel. Her er et annet.
* Jeg avslutter denne personlige og interaktive lesningen med et sitat fra bokas siste side, om blogg, naturligvis:
«A blog is a great personal branding vehicle, leading to anything from job offers to consulting gigs.» Dessuten skaffer bloggen din deg reputation.
To be continued…
[…] The long tail […]
Hei, Kjetil. Nå har jeg benyttet meg av ditt lange, omfattende sammendrag av mr. Andersons bok. God hjelp i en mørk lesetid. Har også hoppet litt rundt i bloggen din og lest litt annet, blant annet din refleksjonslogg. Kommer ikke inn på alt, men det er kanskje ting du har lagt inn med et annet passord – utkast til ny innledning var en ting. Lykke til med eksamen.
Hei Hild. Jepp. Sammendraget mitt fra Andersons bok er altfooor langt. Men det var nyttig for meg å skrive det den gangen jeg gjorde det, og det er flott at andre kan ha nytte av deler av det nå.
Det er riktig at enkelte ting på bloggen min, først og fremst ting som er knytta til bokmanuset mitt, er lagt inn med egne passord.
Break a leg til deg også! Jeg for min del skal først gjennom en annen muntlig eksamen i morgen tidlig.