Verdensbalansen står på spill!

VERDENSBALANSEN STÅR PÅ SPILL
– Møter med Philippe Douste-Blazy i Kamerun og Liberia

Douste-Blazy er ukjent i Norge, men har A-status i Kamerun, Frankrike og FN.

De aller fattigste i verden skal få tilgang på den aller beste og aller nyeste medisinen menneskeheten har klart å utvikle. Fin tanke, ikke sant? Philippe Douste-Blazy mener ikke bare at tanken er god. Han mener dette er fullt mulig å få til i praksis, og mye har allerede blitt gjort gjennom UNITAID. Ved å legge bitte små skatter, mikroskatter, på flybilletter og finanstransaksjoner, kan vi på verdensbasis samle inn veldig mye penger. Det er disse pengene som skal sikre verdens fattige likeverdig helsetilbud med oss rikinger.

Philippe Douste-Blazy er tidligere kulturminister, helseminister og utenriksminister i Frankrike. For tiden er han, blant annet, Under-secretary-General of the United Nations, Chairman of the UNITAID executive board og FNs spesialrådgiver på innovativ finansiering for utvikling . Han er en mann med mange og lange titler. Ikke så rart da kanskje at han rynker på nesen og hever sitt franske øyebryn før han avbryter intervjuet allerede etter mitt første spørsmål. Det lyder:

What kind of kid where you? What opportunities and possibilities were you given?

Douste-Blazy forstår ikke. Det vil si, han tror han forstår, men han vil være sikker på at han forstår. Derfor sier han til meg, un moment, før han reiser seg og går. Han kommer tilbake med to tolker. Douste-Blazy er en mann som kvalitetssikrer arbeidet sitt. Selv om han snakker godt engelsk, vil han at to tolker som begge kan fransk og engelsk ut og inn skal være bisittere, slik at det er helt sikkert at han forstår meg og vice versa. Jeg forstår nemlig ikke særlig mye fransk, og han mener selv at han ikke er tilstrekkelig god i engelsk.

På reise i Kamerun med Philippe Douste-Blazy

Vi sitter på en restaurant i Kamerun. Douste-Blazy er i landet for å promotere et hjertebarn, nemlig hjelpeorganisasjonen UNITAID. Jeg er i landet for å portrettintervjue ham. Med tolkene til stede prøver jeg å forklare ham hvorfor jeg vil vite hva slags barn han var og hva slags muligheter han ble gitt. Grunnen ligger i at Douste-Blazy er veldig opptatt av mulighetene verdens fattigste barn og kvinner har. Jeg vil gjøre en sammenligning for å få fram de enorme forskjellene mellom den vestlige verdens barn, og den sørlige verdens barn. Et ”Ah!” slipper ut. Douste-Blazy smiler, gnisten i øynene tennes, hele mannen lyser opp og han opplyser meg:

– Vi var en liten og sammensveiset familie. Vi var veldig nære. Én bror har jeg. Min far var doktor, som meg selv. Min mor pianist. Hver sommer besøkte vi mine besteforeldre i Pyreneene. Der fikk jeg muligheten til å klatre og gå turer i fjellene, noe jeg liker godt. Jeg hadde en god og trygg barndom. Jeg hadde det jeg trengte. Foreldrene mine elsket meg og inspirerte meg. Det var nok min far som påvirket meg og på et tidlig tidspunkt i livet mitt tente det sosiale engasjementet for de svakest stilte i verden.

Det naturligste oppfølgingsspørsmål av verden, i verden, om verden, for meg var da: Hvilken framtid tror du barna her i Kamerun, og andre fattige land, vil møte?

Uten å nøle svarer Douste-Blazy at en røff og hard hverdag venter på alle disse millionene av barn. – Husk på at hvert tredje sekund dør et barn og hvert minutt dør en mor, – fordi vi lar dem gjøre det. De dør av sult, og av de tre store epidemiene tuberkulose, malaria og AIDS, epidemier det finnes medisiner mot og som vi vet hvordan vi skal hanskes med. Hovedsakelig dør de fordi de ikke har råd til medisinene. Dette er menneskehetens absolutte skam! Jeg er sjokkert over verdens selviskhet. Tilsvarer en baby i Oslo, Norge, en baby i Yaoundé, Kamerun? Det internasjonale svaret er nei. Det er som om et liv i sør ikke er like mye verdt som et liv i nord. En milliard tohundre millioner mennesker prøver å overleve på mindre enn en dollar og 25 cent per dag. Hvorfor skulle ikke også disse menneskene ha rett på den nyeste og beste medisinen?

Legg merke til at Douste-Blazy her bruker superlativ-formen. Han mener at de fattigste i verden ikke bare skal ha bedre og nyere medisin enn det de får nå, de skal ha den beste og den nyeste. Han tror det er realistisk å få til dette. Hans visjon, det som driver arbeidet hans, er troen på at vi kan sikre den første AIDS-frie generasjonen siden epidemien startet. Det høres fantastisk ut. Det høres for godt ut til å være sant. Så jeg spør: Hvor sterk er du i troen på at denne visjonen kan bli virkelighet?

– Som du vet er jeg spesielt dedikert til kampen for barn og kvinner. Det er der vi må begynne. Det finnes 1.4 millioner hiv-smittede mødre i verden. Det finnes en mor-barn-pakke, en medisinpakke som kan hindre at mødrene overfører smitten til sine barn. Den koster 60 dollar. 1.4 millioner ganger 60 dollar, hva blir det? Småpenger i internasjonal sammenheng! Det er klart visjonen kan bli virkelighet, – hvis vi vil.

Og hva mer er, Douste-Blazy vil ikke stoppe der. Han mener også at det absolutt bør være mulig å nå de ambisiøse milleniumsmålene FN har laget. Slik situasjonen er i dag er det lite eller ingenting som tyder på at verdens fattige skal få det de etter menneskehetens forpliktelse har rett til innen 2015. Men hvor mye er det egentlig som mangler?

– Vi må bruke 150 milliarder dollar hvert år for å få dette til. 110 er på plass. Altså mangler det 40 milliarder per år. Skulle ikke dette gå? Jo, også det får vi til, hvis vi vil.

Douste-Blazy har sett seg lei på den blodige og dødelige urettferdigheten som ligger i at verdens svakest stilte ikke får den hjelpen som etter hans syn uten tvil er innen rekkevidde, om vi bare ikke hadde hatt så vondt i viljen i den rike del av verden. I disse dager kommer han ut med boken ”Declaration in favour of universal public goods”, hvor han beskriver metoder for å ta kverken på mange av menneskehetens verste uhumskheter.

– Du skriver i boken din at det eneste spørsmålet som er verdt å stille er: ”Hva er den økonomiske, sosiale og politiske modellen som er kapabel til å levere globale fellesgoder til en milliard tohundre millioner mennesker som sitter fast i ekstrem fattigdom?” Så, hvis jeg stiller deg det essensielle spørsmålet, hva vil ditt svar være?

– Dette kan jeg snakke om i timer og dager! Utgangspunktet er at kapitalismen er det økonomiske systemet som har vunnet. Jeg er tilhenger av en sosial form for kapitalisme. Vi må bruke det systemet og lage innovative finansieringsløsninger med det som basis.

Ja, de løsningene må i sannhet være innovative, tenker jeg. Kamerun er et av verdens mest korrupte land. Infrastrukturen er elendig. Hiv-smittede mødre jeg har snakket med forteller at de knapt nok har råd til å reise til sykehuset, langt mindre betale for nødvendig medisin. 50% av barna under fem år er smittet av malaria. På verdensbasis er det slik at det årlig dør mer enn 4.5 millioner mennesker grunnet de tre store epidemiene AIDS, malaria og tuberkulose. Hver dag fødes det 1000 barn med HIV. Annethvert minutt hver dag, året rundt, dør et barn av AIDS. Hvordan skal man skaffe nok penger og nå ut med hjelpen når problemene er så store?

– Vi begynte i 2006 i Frankrike med en mikroskatt på flybilletter. Nå har 15 land sagt ja til å være med. I Norge samles det inn penger til UNITAID gjennom CO2-avgiften på flyreiser. I dag har UNITAID samlet inn 2.2 milliarder dollar, hovedsaklig på denne type skatter. Og dette er bare begynnelsen. Denne måten å tenke på kan innføres på andre økonomiske sektorer også. Vi kan legge småskatter på internett-tjenester, tobakksprodukter, andre former for reiser og ikke minst finansielle transaksjoner. Skatter så små at de er helt smertefrie for den som må betale, men som totalt sett samler inn betydelige midler. La meg gi noen eksempler. Tre av fire barn som blir behandlet for HIV/AIDS får sin behandling betalt av UNITAID. Vi har også klart å senke prisen på spesialmedisin for barn med HIV 50%. Dette gjør at langt flere kan få hjelp. Så UNITAIDs arbeid har massive virkninger, allerede nå, på dette tidlige stadiet.

UNITAID så dagens lys i 2006, med støtte fra Kofi Annan og FN, og statsoverhodene i Norge, Chile, Brasil, Storbritannia og Frankrike. Organisasjonen er ment som et tillegg til allerede eksisterende ordninger, ikke som en erstatning. Men siden de fattige i verden på langt nær får nok hjelp har UNITAID lett etter nye og innovative finansielle løsninger. Douste-Blazy beskriver UNITAID som et eksperiment, eller et laboratorium for innovative løsninger på verdens fattigdomsproblem. Noe av det nye ved UNITAID er hvordan organisasjonen i sin styrelses-struktur inkluderer både FN, regjeringer, private fond og andre samarbeidspartnere. Eksempler kan være WHO, The Gates Foundation, The Global Found og Stop TB Partnership. UNITAID er ikke ute i felten selv, men de finansierer andres arbeid.

En annen innovativ løsning som Douste-Blazy fester stor lit til, er det som kalles Medicines Patent Pool. Her kan store patenteiende medisinprodusenter frivillig gi lisens, slik at andre kan få tilgang til patentene til å produsere billig medisin for bruk i utviklingsland. Hvorfor skulle noen frivillig gi fra seg patentene sine? Et svar kan være: fordi det lønner seg. De som får lisens, betaler for den. Kanskje ikke så mye, men i hvert fall litt. Det skapes nemlig nye markeder. Etter hvert vil disse vokse. Et annet svar kan være: fordi det er en moralsk forpliktelse. Kanskje er det derfor ingen tilfeldighet at GILEAD er det første, og hittil eneste, selskapet som har sagt ja til å være med i poolen. Douste-Blazy tror at vi i dette selskapet ser begynnelsen på en ny tenkemåte. Prosessen har ennå ikke kommet så langt at nye medisiner har kommet i produksjon som følge av arbeidet i poolen, men mye tyder på at det vil skje i løpet av det neste halve året. Det vil da være snakk om medisiner som er spesialtilpasset bruk i utviklingsland, for eksempel at de tåler hete og ikke må kjøles ned, eller at de er laget spesielt med tanke på barn med HIV/AIDS.

– At GILEAD har blitt med legger et press på de andre store selskapene. Vi regner med at flere selskaper blir med i løpet av september og oktober. Både økonomisk og image-messig vil de tjene på det.

Douste-Blazy har tenkt å legge press på andre instanser også. Han påpeker at de som skuffer inn aller mest på kommersielle transaksjoner paradoksalt nok er de som bidrar aller minst til internasjonal solidaritet. Bare ved å innføre en mikroskatt på 0.005% på pengeveksling ville man hvert år kunne få inn 40 milliarder dollar. Andre spekulative finansprodukter bør også kunne skattlegges. Mange slike produkter kan hvert og ett innbringe over 100 milliarder dollar årlig. Kunne ikke det være en passende gave? Fra: De som trenger det minst. Til: De som trenger det mest.

– Med alle disse milliardene i bakhodet, milliarder det teknisk sett er lett å få gitt og moralsk sett er helt nødvendig å gi, kanskje det kan være verdt å minne om at ett års skolegang for et barn i Afrika koster omtrent 100 dollar. Tenk hva vi kan gjøre! Hvis vi vil.

Philippe Douste-Blazy er en mann som vil. Han vil så mye, og han har så sterk tro på UNITAID, at han har dedisert sitt liv til dette arbeidet.

– Mitt liv ble snudd på hodet da jeg tok over som leder for organisasjonen. For seks år siden begynte jeg å vie all min tid til dette arbeidet. All min energi og all min overbevisning, for ikke å snakke om mitt håp, gir jeg til UNITAID. Det er både meningen med mitt liv og min daglige eksistens.

Store ord, men alt jeg ser han gjøre de fire dagene jeg får følge ham i Kamerun, forteller meg at han ikke overdriver. Jeg ser det i de lange dagene han arbeider. Blir mannen aldri sliten? Jo, selvsagt, men han gir seg ikke likevel. Han gir utallige intervjuer, er i utallige møter, prater med utallige fagfolk. Jeg ser det i iveren han legger for dagen. Gløden som alltid kommer når han snakker om UNITAID. Jeg ser det i omsorgen og ømheten han viser for de svakeste. Jeg ser det på hans franske øyebryn som hever seg hvis en tolk ikke innfinner seg fort nok, eller hvis oppmerksomheten ikke er rettet dit han vil, eller hvis en opplysning ikke er helt korrekt. Jeg ser det på en lett utålmodighet som kan dukke opp. Jeg ser det i blikket hans som forlanger handling. Og jeg hører det i ordene han bruker:

– Det er en tid for alt. Det er en tid for medfølelse, en tid for refleksjon og en tid for rettferdig sinne. Det er også en tid for handling. Den tiden har kommet.

Den tidligere utenriksministeren understreker at UNITAIDs arbeid handler om langt mer enn uhjelp og helsepolitikk. Dette handler i aller høyeste grad om internasjonal og generell storpolitikk.

– Verdensbalansen står på spill. Vi risikerer at den neglisjerte delen av verdens befolkning, og den er stor, vil komme til å kjenne på et stadig sterkere sinne og en stadig sterkere følelse av ydmykelse. De kan komme til å ty til voldelig revolt. Med økende utbredelse av mobiltelefoner, tv og internett blir det stadig lettere for dem å få innblikk i hvordan vi lever våre liv i den vestlige verden. Ingen kan si at de tar feil når de mener at forskjellene er uhyrlige og urettferdige.

Midt oppe i alt dette skriver vi 2011. Det kan bli et merkeår. 2011 er ”make or break” skriver Douste-Blazy i boka si. I november holdes G20-toppmøtet. Frankrike sitter med presidentskapet. Douste-Blazy har selvsagt inngående kjennskap til Sarkozy. Mange legger press på Frankrike nå for at de skal sette finansskatt på agendaen til dette møtet.

Douste-Blazy og UNITAIDs arbeid involverer alt og alle. Verdens helseorganisasjon er med. Mange nasjoner er med. Hjelpeorganisasjoner og NGO-er. Private fond. Næringslivet. Og enkeltpersoner. Det er ingen grunn for enkeltpersoner til ikke å involvere seg.

– Mange er redde for at pengene ikke kommer fram, eller ikke virker. Det er en lettkjøpt, dødelig pessimisme. Pengene kommer som oftest fram, og de gjør underverker. På grunn av penger som organisasjoner har bidratt med, har dødeligheten knyttet til meslinger falt med 90% i Afrika. På verdensbasis har antall barn som dør før de fyller fem år, gått ned med en tredjedel. Antall barn som nå har råd og mulighet til å gå på skole har steget voldsomt. Og se på malaria. På 1990-tallet ble det gitt 250 millioner dollar per år. I dag ligger tallet på en drøy milliard. Resultatet er en voldsom forbedring. Fortsetter vi som dette, kan malaria være borte innen 2015. Forsvinner pengene i korrupsjon? Mange internasjonale organisasjoner står bak undersøkelser som viser at 2% av hjelpen blir borte. 98% livsviktige prosent gjenstår. Det er bare å fortsette å gi.

Et sukk. Og talende fransk kroppsspråk. Før Douste-Blazy sier:

– Hva snakker folk om? TV-serier. Nyhetssaker i avisene. Men hvorfor skriver ikke avisene om at fattige mødre og barn dør i hopetall? Fordi det ikke er en typisk nyhetssak. Hvis en jumbojet krasjer, kommer det i avisen. At to millioner mennesker dør av tuberkulose er det lite fokus på. Vel, det tilsvarer en jumbo-crash annenhver time, hver dag, hele året. Det er vel fordi vi i Vesten ikke kjenner slike problemer på kroppen at vi ikke har mer fokus på det. Men, for meg er hvert menneskeliv hellig. Person, det går foran alt.

Nytt sukk. Mer kropps-språk. Før Douste-Blazy sier:

Enhver må erkjenne avhengighet av internasjonal solidaritet. Vi er inter-avhengige av hverandre. Uten globalisering av solidariteten vil vi feile. Vi vil aldri få fred.

Douste-Blazy er opptatt av forskjellen på solidaritet og sjenerøsitet. Dette knytter han til sine tanker om at kapitalismen er det systemet man må bygge på når innovative økonomiske løsninger skal utvikles for å kunne hjelpe de svakest stilte. Kapitalismen, den sosiale varianten vel å merke, har for lengst vist hvilken driver den kan være. Det er, enten man liker det eller ikke, kapitalismen som vil gjøre det mulig å oppnå avgjørende framgang i vår verden. Helseforsikring, mikrokreditt, arbeidsløshetstrygd, – alt er gjort mulig av kapitalismen. Og det er ikke vanskelig å se at dette henger sammen med solidaritet.

Så viktig er det for Douste-Blazy å skille mellom sjenerøsitet og solidaritet, at han i boka si lar André Comte-Sponville slippe til med et sitat som fyller opp nesten en hel side. Essensen er at solidaritet kommer fra hodet og sjenerøsitet fra hjertet. Sjenerøsitet er det motsatte av egoisme. Solidaritet er ikke det. Solidaritet handler mer om å være egoistiske sammen, på en intelligent måte. Til syvende og sist vil solidariteten være nyttig for oss alle. Veldedighet og sjenerøsitet er moralsk sett mest beundringsverdig. Solidaritet er sosialt sett mest nødvendig. Vær sjenerøs med pengene dine hvis du kan og utøv gjerne veldedighet. Men stol ikke på gode intensjoner og følelser for å få oss ut av krisen.

– Innovativ finansiering og UNITAIDs arbeid er først og fremst bygget på solidaritet. Vi skulle vel nå ha lært at urettferdighet alltid ender opp med å slå tilbake på den som utøver urettferdigheten. Samtidig vet vi at vår ære, vår storhet, ligger i vår kapabilitet til å se bak horisonten, kapabiliteten til å ha en framtidsvisjon og gjennomføre et prosjekt. Det prosjektet eksisterer. Det heter UNITAID.

Det drar seg mot kveld, og jeg vet at jeg snart må avslutte intervjuet. Jeg ser på Philippe Douste-Blazy og tenker: Den mannen trenger ingen tolk. Han er en tolk. Han må være en av klodens fremste tolkere av hvordan verden fremstår i dag, og hva vi skal gjøre for å få vår vesle verden på rett kjøl. Før vi avslutter vil jeg likevel spørre Douste-Blazy om hva han sa i sitt møte med den kamerunske presidenten, Paul Biya.

– Jeg sa to ting. Jeg sa at jeg var glad for å jobbe med myndighetene i Kamerun og for det engasjementet de viser i arbeidet med helsepolitikken. Jeg sa også at de må øke helsebudsjettet sitt fra 5% av det totale budsjettet til 15% av totalen. Det kan de gjøre fordi de er et land rikt på natur-ressurser

– Hva sa president Biya til det?

– Han sa: Jeg forstår hva du sier.

Douste-Blazy hadde en god barndom. Han ble gitt all verdens muligheter. Nå vil han gi all verden de samme mulighetene. Douste-Blazy har brukt mulighetene sine godt. Kanskje verden står foran en ny vår? For som han sier: Vi har ikke rett til å feile.

Reklame

Read Full Post »

Verdens beste pappa finnes ikke!

Ikke verdens beste. Bare en pappa som går ved siden og støtter opp.

Jeg er ikke verdens beste pappa! Det er ikke du heller! Og din pappa, uansett hvor glad du måtte være i han, er heller ikke verdens beste pappa!

Verdens beste pappa finnes ikke!

Jeg lurer på hvor denne trangen til å rangere alt og alle og altmulig kommer fra. Hvorfor i all verden føler noen trang til å fremheve den eller den pappaen som verdens beste?

Jeg forstår at det bare er en talemåte, og ikke bokstavelig ment, men denne talemåten har jo sitt opphav i noe. En måte å tenke på. En måte å lese verden på. Alt gjøres til en konkurranse. Alt skal måles og veies og graderes.

Kan det ikke holde at pappaen er aldeles god og snill og glad i barnet sitt?

Hvorfor må han på død og liv være best?

Jeg er glad i pappakoppen min. Det står ikke «verdens beste» på den. Men legg merke til den fine symbolikken i fotsporene. Leo skal slippe å følge i mine fotspor. Alle burde slippe å følge i sin fars fotspor. De fotsporene vil enten være for store, for små, eller for skjeve. En god far skal gå ved siden av, følge med og støtte opp. Det er fint hvis faren har tid til mange turer med sitt barn, korte, såvel som lange.

For meg har talemåten «verdens beste pappa»noe å gjøre med vårt samfunns ubendige trang til konkurranse, effektivitet og kontrast-tenking. Jeg er ikke sikker på at det er de viktigste ingrediensene i det å være en god pappa.

Read Full Post »

Tanker på farsdagen

DET KAN VÆRE FARLIG Å IKKE…

En far skal oppleves som alt annet enn farlig. Han skal være varlig.

En god far skal både kunne vise, og si, til sønnen sin: «Jeg er glad i deg».

En god far må lytte etter den dypeste klangbunnen i sønnen.

Dessuten tror jeg dette er viktig: Faren må forstå at det kan være perioder i livet hvor han selv og sønnen går i ulikt tempo. Hvis faren vil ha kontakt med sin sønn, så påhviler det ham å justere sitt eget tempo.

Ingen sønn skal trenge å gå i sin fars fotspor. De vil enten være for store eller for små eller for skjeve. Faren skal gå ved siden av sin sønn og støtte.

Read Full Post »

Ytringsfritt, ytringsditt og ytringsdatt. Om ytringsfrihet.

Det er blitt in å ytre seg. Heldigvis.

Det er en god ting at mange ytrer seg, om ditt og datt, om smått og stort. Ikke trenger man ha peiling for å ytre seg heller. Det er fullt lovlig å ytre seg om ting man ikke har så mye greie på. Heldigvis, vil jeg si igjen. Flere steiner kan snus på den måten, flere sider ved saken kan oppdages, flere perspektiver utforskes og uttrykkes. Dess flere som våger og gidder og har lyst til å være med i samfunnsdebattene, dess mere dialog og lærdom vil oppnås i safunnet vårt. Da må ikke folk få beskjed om å «roe seg» elelr «holde snavla».

Slik defineres ytringsfrihet i Store Norske Leksikon:

Retten til fritt å gi uttrykk i skrift og tale for meninger om politikk, religion, moral og alle andre forhold.

Her står det svart på hvitt: fritt.
Og det står: alle forhold.

Det er altså ikke noe eller noen som har myndighet til å hindre deg i å uttrykke dine meninger. De kan mislike det du skriver, og ta til motmæle, såklart, men ingen har rett til å forsåke å kneble deg på noe som helst vis. Om noen ber deg holde kjeft, eller truer (for det er det det i praksis ofte vil være snakk om) deg med en eller annen form for negativ konsekvens, hvis du skriver eller sier noe på en spesiell måte, ja, så har de ikke til fulle forstått hvor djuptgripende ytringsfriheten er.

Riktignok finnes det noen lovbestemte unntak, som at det ikke er lov å oppfordre til vold, opphisse til hat eller krenke andre. I det sistnevnte tilfellet er det verdt å merke seg at man ikke kan dømmes for en mening/vurdering, men kun for påstander som beviselig er usanne.

Altså er jeg i min fulle rett til å ytre at den og den politikeren fra det og det partiet er så og så håpløs. Andre kan mislike det, men ingen kan, og bør heller ikke prøve å, hindre meg i å gjøre det.

Så kan man spørre: Er slike mishagsytringer konstruktive? Rent personlig mener jeg de kan ha sin verdi, av mange grunner:

** Det er greiere å sparke oppover enn nedover.
** Det er bedre å mene litt for mye enn litt for lite. Altfpr mange er altfor forsiktige.
** Politikere og andre som har lett tilgang til spalteplass og medieoppmerkosmhet må tåle mer enn andre.
** Ikke alle skal uttrykke seg like forsiktig. Man har ulike roller, perspektiver og stiler. Folk med journalistiske og kunstneriske tilbøyeligheter vil gjerne uttrykke seg annerledes enn høye herrer i næringsliv og møblkerte hjem. Ingen bør prøve å gjøre sitt eget ståsted til det eneste gyldige for alle andre.

Til tilhengere av diverse former for knebling er det også verdt å minne om at mening oppstår i møtet mellom tekst og mottager. Det kan ligge mye mer i en ytring enn mottageren klarer å få med seg. Mottageren vil også alltid ta med seg sin egen forforståelse inn i møtet med en tekst. Der kan det ligge mye. Meed andre ord: En mottagers oppfattelse av en teksts intensjon kan være mer eller mindre presis, mer eller mindre relevant, mer eller mindre rettferdig. Mottageren er naturligvis i sin fulle rett til å respondere som han vil. Bortset altså fra å bedrive knebling.

En ytring vil også alltid værei dialog med andre ytringer. Den vil inngå i et tekst-univers. Det kan være misvisende å ta den ut fra sammenhengene den inngår i, isolere den og så, etter eget forgodtbefinnende, forsøke å kneble den.

La oss som et eksempel anta at A har et problem med en kontroversiell politiker og mener noe om ham, gjør en vurdering av ham, kaller ham noe på Facebook. Da vil kanskje B ta til motmæle og si at slik er det da slett ikke. Helt greit. Sånn skal det være. Men så kommer C og sier: Hvis du fortesetter å skrive på denne måten, så vil jeg… Da er det ikke så greit lenger. Det er et forsøk på innskrenke ytringsfriheten. Det er ganske alvorlig.

Kanskje har C heller ikke fått med seg at A har skrevet om politikeren andre steder og på andre måter og at det han leste på Facebook i full fart inngår i en helhet.

Ytringsfriheten er gitt. Det den byr på, det er ditt, det er mitt.

Problemet er ikke at folk mener for mye.
Problemet er at folk mener for lite.
Hovedproblemet er ikke at folk formulerer seg for krasst.
Hovedproblemet er at folk formulerer seg for vagt.

Man må mene alt man sier. Man trenger ikke si alt man mener.

Men, – altfor mye feies under teppet.

Ja til flere dristige, klarspråklige og spissformulerte ytringer!

men bør man ikke være forsiktig med å krenke og såre, da?

Jo, man bør alltid ha tanken med seg når man formulerer seg. Samtidig:

«Hva som oppleves krenkende og sårende varierer – fra menneske til menneske, fra tiår til tiår. Friheten til å si hva du vil er konstant og vi må kreve at alle anerkjenner den. Også de antatt svake», skriver forfatter og redaktør Birger Emanuelsen i Aftenposten

Kneblerne kan med fordel lese om igjen det gamle, men ingenlunde utdaterte, Voltaire-sitatet:

Jeg er uenig i hvert ord du sier, men vil til miin dødsdag forsvare din rett til å si det.

Og enten du liker det eller ei, vil jeg slutte med disse ordene av George Orwell:

Frihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre.

Read Full Post »