Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Skole’ Category

Hei kjære verdensborger

Jeg har nettopp deltatt i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerte. Vi løp for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løp for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løp for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring som står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss.

De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. Som oss.

Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Se for deg deg selv stå fast i kvikksand. Vil du hjelpe dem løs?

Spons løpet mitt Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for SOLIDARITET og FELLESSKAP.

Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn.

Jeg løper med blodsmak i munnen

Jeg løper for MENNESKEVERDET og KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

phoca_thumb_m_3908

phoca_thumb_m_3936

phoca_thumb_m_3910

phoca_thumb_m_3905

Read Full Post »

Hei kjære verdensborger og blogg-leser:

I dag skal jeg delta i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerer. Vi løper for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løper for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løper for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring som står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss.

De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. Som oss.

Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Se for deg deg selv stå fast i kvikksand. Vil du hjelpe dem løs?

Spons meg når jeg løper i morgen. Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for SOLIDARITET og FELLESSKAP.

Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn.

Jeg løper med blodsmak i munnen

Jeg løper for MENNESKEVERDET og KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

Read Full Post »

I år som i fjor arrangerer Gjennestad vgs en konferanse der temaet er iPad i skolen. I år skjer det i tospann med Apple. Data-avdelingen vår har jobbet godt for å få til dette.

Gjennestad er ingen smågutt når det kommer til det å bruke iPad i undervisningen. Det var den første skolen i Norge som delte ut iPad til alle elever og lærere.

Konferansen vil i hovedsak rettte søkelyset mot metode. Teknologi kommer i andre rekke. Det handler om hvordan iPad kan være et godt verktøy som fremmer læring, og trivsel. Det handler om hvordan man kan bruke iPad i skolen i dag for å utdanne elever til morgendagens yrker.

Påmelding kan gjøres her:

http://ipadgjennestad.blogspot.no/2014/02/meld-deg-pa-ipad-konferansen.html

Read Full Post »

(En versjon av denne bloggposten har stått på trykk som kronikk i Bergens Tidende)

Hvordan kan noen i fullt alvor tro at det er mulig å ha så god oversikt over et annet menneskes liv at det går an å sette en rettferdig karakter på dette medmenneskets orden og atferd?

Jeg har selv har mange ganger vært med å sette karakterer i orden og atferd. Jeg liker disse snurrige karaktermøtene dårlig. Ikke sjelden har jeg vært i forhandlinger om elevers atferdskarakterer. Er atferden til eleven god, nokså god eller lite god? Ja, det har med mye annet enn elevens indre å gjøre.

Hva slags karakterer eleven får, kan bestemmes av hvilken skole han går på, valgt studieretning og lærerne han utsettes for. Ganske mange lærere er så uordentlige at de ”glemmer” å sette anmerkninger på sine elever. Andre lærere er ordensmennesker av rang. Det hele blir altfor tilfeldig i en så alvorlig sak. Vi mennesker mangler forutsetninger for å behandle hverandre slik.

Forutsetninger, ja. I forskrift til opplæringslova står det at man skal ta hensyn til elevenes forutsetninger. Noen elever er flinke til å skaffe seg papirer på at de har en eller annen slags forutsetning eller diagnose som skal tas hensyn til. Andre kan ha minst like trøblete bakgrunn, som helt sikkert kunne vært diagnostisert og attestert. Hva hvis eleven ikke har forutsetninger til å dokumentere sine sviktende forutsetninger? Da sitter de der, med skjegget og en mindre god atferdskarakter i postkassa.

Allerede i 2002 gikk professor Terje Ogden ved Senter for klinisk psykologisk forskning ut og sa at disse karakterene er meningsløse.

– En elev som ikke passer inn på skolen, kan klare seg utmerket i arbeidslivet. Det har vi sett flere eksempler på, sier Ogden, og presiserer at skolene legger opp til en viss type atferd som elevene må innrette seg etter.

På forbløffende vis går mange fra å være en uordentlig-stemplet elev til å bli en engasjert og dyktig ansatt med upåklagelig orden. Hva har skjedd? Er det magi? Eller må skolene gå litt i seg selv og spørre om de kan ha vært medvirkende årsak til at eleven ble oppfattet som uordentlig? Heldigvis er mange arbeidsgivere klar over at verden og tiden og eleven kan ha beveget og utviklet seg siden eleven gikk på skole og legger ikke vekt på en ordenskarakter som er foreldet nærmest i det den er satt.

Selv mener jeg at hele systemet med anmerkninger, som ordenskarakteren bygges på, står til lite godt. Jeg kan ikke se at det rommer noe nyttig eller kommer noe godt ut av det. Hva slags menneskesyn ligger til grunn for å anmerke sårbare ungdommer? Også her tror jeg det hjelper mye mer med et klapp på skuldra enn et tupp i rævva. Det er bare et par ryggvirvler, og et hav, som skiller.

Skulle liksom ungdommene skjerpe seg når de får anmerkninger? Noen gjør det kanskje. Av frykt. Jeg nekter å bruke frykt som del av min pedagogiske virksomhet. Man kan sette seg i skrekk, men det går ikke an å sette seg i respekt. Respekt oppnås på andre måter.

Thomas Nordahl har pekt på at lærerens organisering av undervisningen kan være en opprettholdende faktor for problematferd. Hvis eleven gruer seg til timene, eller kjeder seg i dem, kan uheldig oppførsel oppstå. Det er urimelig å bare straffe eleven for dette. Det handler om interaksjon.

Ungdommer, som andre folk, søker alltid en mening med det de gjør. Det gjelder å få tak i den. For den kan være en viktig årsak til at eleven kommer for sent til tilmen, har “glemt” boka, eller har såkalt “ugyldig” fravær.
Det kan være mange grunner til at elever ikke så lett oppgir den virkelige grunnen til sin oppførsel. Det påhviler enhver lærer et stort ansvar til å se bak fasaden. Der kan det gjemme seg store floker som det er umulig å sette karakter på.

Jeg vil også spørre: Hvorfor akkurat orden og oppførsel? Hvorfor er det ikke egne karakterer også i virketrang, kreativitet og pågangsmot, for å nevne noe?

På bakgrunn av disse kjetterske tankene var det jeg tok kontakt med Nasjonalt senter for læringsmiljø og adferdsforskning. Jeg stilte spørsmålet: Er det virkelig mulig å sette en rettferdig karakter på et medmenneskes atferd?

Svaret jeg fikk var tankevekkende:

“Et mulig utgangspunkt er jo å lure på hvordan behovet for å gi karakterer til andre menneskers atferd oppstår. Det ser ut til at etterspørselen etter å få tildelt karakter på egen atferd ikke er tilsvarende påtrengende. Heller ikke blant dem som vil putte oppførselskarakter på andre.

(…) Mange dyktige lærere har bidratt til at barn har funnet seg bedre til rette blant voksne og sine medelever. Ingen av de lærerne jeg har møtt har lyktes med dette gjennom å gi karakterer på sine elevers atferd.

(…) Det er et grunnleggende etisk spørsmål om karaktersetting er en tilstrekkelig anstendig tilbakemeldingsform på barns oppførsel. Den kan synes å være lite sofistikert. En risikerer samtidig ikke å ta tilstrekkelig høyde for at barns atferd også har et rasjonale.

Utfordringen er at barns perspektiv er noe man erverver seg gjennom tillitt og gode samtaler. Karaktersetting kan derfor fort bli forhastet og, i verste fall, hasardiøs. Samtidig er instrumentell karaktersetting ikke effektiv med tanke på reell atferdsendring.

Så oppsummert, læreres positive atferd og evne til relasjonsbygging er en langt mer egnet vei å gå enn å distribuere tallverdier etter en fastsatt skala.”

Min konklusjon blir: Et lærer-elev-forhold er først og fremst et menneske-menneske-forhold. Der kan vi ikke holde på å sette anmerkninger og ordenskarakterer på hverandre.

Read Full Post »

Skoleåret er på oppløpssida. Snart skal mange ungdommers orden og oppførsel karaktersettes. Jeg finner grunn til å spørre:

Hva slags posisjon ser man seg selv i når man ser seg i stand til å sette karakterer på andre menneskers orden og oppførsel?
Hvordan kan noen i fullt alvor tro at det er mulig å ha så god oversikt over et annet menneskes liv at det er mulig å sette en rettferdig karakter på dette medmenneskets karakter, – eller orden og oppførsel om du vil.

Jeg er selv lærer og har mange ganger vært med å sette karakterer i orden og oppførsel. Jeg liker det dårlig. Mange av disse karaktermøtene husker jeg tilbake på som svært snurrige. Ikke rent sjelden har jeg vært i forhandlinger om elevers oppførselskarakterer. Er oppførselen til eleven god, nokså god eller lite god? Ja, det har med mye annet enn elevens indre å gjøre.

Hva slags karakterer eleven får, kan bestemmes av hvilken skole han går på, hva slags studieretning han har valgt, og om han har noen til å tale sin sak på karaktermøtet. Ulike skoler har ulik praksis. Ulike studieretninger har ulike standarder. Ulike lærere tenker ulikt. Ganske mange lærere er så uordentlige at de ”glemmer” å sette anmerkninger på sine elever. Andre lærere er ordensmennesker av rang. Hvis eleven har noen som taler hans sak på karaktermøtet, kan oppførselen hans bestemmes til god, mens om han ikke hadde hatt en forkjemper blant lærerne, kunne den samme eleven, med den samme oppførselen, fått en mindre god karakter.

I forskrift til opplæringslova står det at man skal ta hensyn til elevenes forutsetninger. Noen elever er flinke til å skaffe seg papirer på at de har en eller annen slags forutsetning og/eller diagnose som skal tas hensyn til. Andre elever kan ha minst like trøblete bakgrunn, eller problemer som helt sikkert kunne vært diagnostisert og attestifisert. Hva hvis eleven ikke har forutsetninger til å dokumentere sine sviktende forutsetninger? Da sitter de der, med skjegget i postkassa og en mindre god karakter i oppførsel

Jeg vil også spørre: Hvorfor akkurat orden og oppførsel? Ved siden av fagkarakterer, er det akkurat dette elevene får karakter i. Hvorfor er det ikke egne karakterer også i virketrang, kreativitet og pågangsmot, bare for å nevne noe?

Først og fremst er jeg motstander av ordningen fordi jeg mener at grunnene til at et menneske oppfører seg slik det gjør, det er så komplekst at det ikke lar seg gjøre å redusere dette til en karakter i form av en bokstavkode.

På bakgrunn av disse kjetterske tankene var det jeg tok kontaakt med nyetablerte Nasjonalt senter for læringsmiljø og adferdsforskning. Jeg stilte spørsmålet: Er det virkelig mulig å sette en rettferdig karakter på et medmenneskes atferd?

Svaret jeg fikk var grundig og tankevekkende:

«Det er ikke umiddelbart enkelt å gi et så godt spørsmål et tilsvarende bra svar. Samtidig kan det se ut til at du legger din egen skepsis inn i måten du formulerer spørsmålet på.
Det er fullstendig ok. Et mulig utgangspunkt er jo å lure på hvordan behovet for å gi karakterer til andre menneskers atferd oppstår. Det ser ut til at etterspørselen etter å få tildelt karakter på egen atferd ikke er tilsvarende påtrengende. Heller ikke blant dem som vil putte oppførselskarakter på andre. Her kunne jeg valgt å sette punktum. Men går litt videre. Jeg har arbeidet i 25 år med barn og ungdom som oppleves utfordrende av lærere i skolen. Mange dyktige lærere har bidratt til at barn har funnet seg bedre til rette blant voksne og sine medelever. Ingen av de lærerne jeg har møtt har lyktes med dette gjennom å gi karakterer på sine elevers atferd. Vekter en karakterer som tilbakemeldingsform skaffer en seg fort noen dilemmaer. Det er et grunnleggende etisk spørsmål om karaktersetting er en tilstrekkelig anstendig tilbakemeldingsform på barns oppførsel. Den kan synes å være lite sofistikert. En risikerer samtidig ikke å ta tilstrekkelig høyde for at barns atferd også har et rasjonale. Utfordringen er at barns perspektiv er noe man erverver seg gjennom tillitt og gode samtaler. Karaktersetting kan derfor fort bli forhastet og, i verste fall, hasardiøs. Samtidig er instrumentell karaktersetting ikke effektiv med tanke på reell atferdsendring. Så oppsummert, læreres positive atferd og evne til relasjonsbygging er en langt mer egnet vei å gå enn å distribuere tallverdier etter en fastsatt skala. Et paradoks er at slike karakterer sjelden måler karakter. Å tenke seg om er i det fleste tilfeller en hensiktsmsesig strategi.»

Read Full Post »

Hvis noen ber deg være lojal, ber de deg ofte egentlig om å være lydig. Det er uheldig at disse to, lydighet og lojalitet, såpass ofte blandes sammen da de er vesensforskjellige av art.

Opprinnelig betydde lojalitet undersåtters lydighet i forhold til en fyrste. Slik er det ikke mer, skriver Signe Røynås, medlem av Yrkesetisk råd. Hvor foreldet denne tenkemåten er, kommer tydelig fram hvis man setter det opp slik professor Paul Leer-Salvesen ved Universitetet i Agder har gjort:

– Lydigheten er blind.

– Lojaliteten er alltid seende, kritisk og verdiforankret.

Se det, de er slett ikke så like som et litt for hastig øyekast, eller automatisert tenkemåte, kan gi inntrykk av. Nei, det er ikke mye om å gjøre at vi kan betrakte dem som rake motsetninger. Sånn kan det gå når man tar seg tid til å tenke seg om. Eller kanskje det ikke alltid er tid det står om. Noen ganger kan det kanskje handle om det å stå for noe, integritet og vågemot.

Lydighet er det når man ukritisk følger ordre fra en overordnet. Sånn sett kan lydighet godt kobles til ordet «dressur.»
Lojalitet innebæreren mye sterkere grad av to ( likeverdige) parter som kommuniserer aktivt sammen.

Hvis noen ber deg gå med flokken, og svinger lydighets-pisken for å holde flokken samlet, mens fanen de går under er lojalitet, da kan det være grunn til å gjøre et aldri så lite utbrudd fra kravet om flokkmentalitet. Ingen bedrift er tjent med en samling nikkedokker, eller en flokk som ukritisk følger lederen, eller majoriteten.

For gruppepresset blant menneskene er stort. Kanskje finnes det ikke mange mekanismer som virker sterkere. Mekanismens knokkelhånd, i jernhanske, har festet sitt grep om arbeidslivet også, naturligvis. Det kan opplevels som klamt. Det gjelder å ikke skille seg ut. Et teppe av skinn-enighet senker seg over bedriften. Bestemmelser tas og få, om noen, protesterer. Mye av dette skjer i lojalitetens navn.

Men la oss se litt nærmere på hva Leer-Salvesen kan ha ment med at lojaliten alltid er kritisk, verdiforankret og seende.

I en kronikk skriver han: «(…) det blir riv ruskende galt å si at arbeidslivet alltid er slik at de ansattes lojalitet er det samme som lydighet i linjen oppover i organisasjonen. En trygg og god leder vet at hun alltid er bedre tjent med å ha kritiske og etiske bevisste medarbeidere rundt seg enn lydige medarbeidere. Lojalitet kan også innebære kritikk og engasjement.»

Mens lydigheten som regel bare utspiller seg i én relasjon: til den som har kommandoen, fyller allid lojaliteten flere relasjoner samtidig. For meg er det nærliggende å bruke min egen profesjon, lærer, som eksempel. Hvem skal jeg være (mest) lojal mot?

Her kan det være hensiktsmessig å trekke inn det utvidede lojalitetsbegrepet. Det er noe en nestor innen organisasjonsutvikling og lederskap (han har en doktorgrad på feltet), Johannes Ulltveit-Moe, har vært opptatt av. På http://www.blogg.regjeringen.no, under avdelingen for fornying og IKT skriver han: «I nyere arbeidslivsetikk er lojalitetsbegrepet blitt utvidet. Lojaliteten går ikke bare oppover, men også nedover, innover og til siden:

Lojaliteten strekker seg mot dem som virksomheten er til for. Jeg er forpliktet til å lage produkter eller levere tjenester som holder høy kvalitet og som brukerne blir fornøyd med.»

Det er altså ikke alltid det er forenlig å være lojal overfor alle parter. Man havner i en lojalitetskonflikt. Så hvem skal vi være mest lojale overfor? Ofte er det riktig å være lojal mot den som blir mest berørt.

Det åpner for mange spennende perspektiver. Her er det mulig å utvide egen horisont og komme ut av djupe traktorspor. Vi trenger å gå opp noen nye løyper.

La oss si at jeg som faglærer har en mening som strider mot andre læreres. Eller rektors. Men jeg er altså faglig, ikke hellig, overbevist om at det er nettopp denne ideen, dette opplegget, denne prøveformen, denne tolkningen av læreplanen, denne måten å organisere tilpasset opplæring på, denne måten å gi eller ikke gi lekser på, som er den rette. selv om andre på skolen mener noe annet. Ja, kanskje de til og med har vedtatt at noe annet enn hva jeg finner best er det rette. Hva gjør jeg da?

Ja, hva gjør jeg hvis jeg er den faglig best kvalifiserte og på bakgrunn av dett mener at «brukerne», altså elevene, bør behandles på en annen måte enn flertallet og/eller Sjefen har sett det for seg? Hva gjør man i en sånn setting, hvis man aksepterer at lojalitet ikke bare går oppover, men også nedover, til siden og ikke minst innover?

Jeg har ikke noe fasitsvar, men vil til sist i denne bloggposten gi til kjenne hva som står å lese i innledningen til de føderale amerikanske reglene for byråkratiet:

«Hver offentlig ansatt bør sette lojalitet mot de høyeste moralske prinsipper og mot landet foran lojalitet mot personer, parti eller myndighet.»

Read Full Post »

En versjon av denne teksten har også stått på trykk som leserinnlegg i papirutgaven av Dagbladet, 26. juni 2012, da med overskriften «Meningsløse ordenskarakterer»:

I disse dager karakterfestes mange ungdommers orden og oppførsel. Jeg finner grunn til å spørre:

Hva slags posisjon ser man seg selv i når man ser seg i stand til å sette karakterer på andre menneskers orden og oppførsel?

Hvordan kan noen i fullt alvor tro at det er mulig å ha så god oversikt over et annet menneskes liv at det er mulig å sette en rettferdig karakter på dette medmenneskets karakter, – eller orden og oppførsel om du vil.

Jeg er selv lærer og har mange ganger vært med å sette karakterer i orden og oppførsel. Jeg liker det dårlig. Mange av disse karaktermøtene husker jeg tilbake på som svært snurrige. Ikke rent sjelden har jeg vært i forhandlinger om elevers oppførselskarakterer. Er oppførselen til eleven god, nokså god eller lite god? Ja, det har med mye annet enn elevens indre å gjøre.

Hva slags karakterer eleven får, kan bestemmes av hvilken skole han går på, hva slags studieretning han har valgt, og om han har noen til å tale sin sak på karaktermøtet. Ulike skoler har ulik praksis. Ulike studieretninger har ulike standarder. Ulike lærere tenker ulikt. Ganske mange lærere er så uordentlige at de ”glemmer” å sette anmerkninger på sine elever, selv om de strengt tatt kanskje burde gjort det. Andre lærere er ordensmennesker av rang. Hvis eleven har noen som taler hans sak på karaktermøtet, kan oppførselen hans bestemmes til god, mens om han ikke hadde hatt en forkjemper blant lærerne, kunne den samme eleven, med den samme oppførselen, fått en mindre god karakter.

I forskrift til opplæringslova står det at man skal ta hensyn til elevenes forutsetninger. Noen elever er flinke til å skaffe seg papirer på at de har en eller annen slags forutsetning og/eller diagnose som skal tas hensyn til. Andre elever kan ha minst like trøblete bakgrunn, eller problemer som helt sikkert kunne vært diagnostisert og attestifisert. Hva hvis eleven ikke har forutsetninger til å dokumentere sine sviktende forutsetninger? Da sitter de der, med skjegget i postkassa og en mindre god karakter i oppførsel

Jeg vil også spørre: Hvorfor akkurat orden og oppførsel? Ved siden av fagkarakterer, er det akkurat dette elevene får karakter i. Hvorfor skal de råde grunnen alene? Hvorfor er det ikke egne karakterer også i virketrang, kreativitet og pågangsmot, bare for å nevne noe?

Først og fremst er jeg motstander av ordningen fordi jeg mener at grunnene til at et menneske oppfører seg slik det gjør, det er så komplekst at det ikke lar seg gjøre å redusere dette til en karakter i form av en bokstavkode.

Read Full Post »

Older Posts »