Hvis noen ber deg være lojal, ber de deg ofte egentlig om å være lydig. Det er uheldig at disse to, lydighet og lojalitet, såpass ofte blandes sammen da de er vesensforskjellige av art.
Opprinnelig betydde lojalitet undersåtters lydighet i forhold til en fyrste. Slik er det ikke mer, skriver Signe Røynås, medlem av Yrkesetisk råd. Hvor foreldet denne tenkemåten er, kommer tydelig fram hvis man setter det opp slik professor Paul Leer-Salvesen ved Universitetet i Agder har gjort:
– Lydigheten er blind.
– Lojaliteten er alltid seende, kritisk og verdiforankret.
Se det, de er slett ikke så like som et litt for hastig øyekast, eller automatisert tenkemåte, kan gi inntrykk av. Nei, det er ikke mye om å gjøre at vi kan betrakte dem som rake motsetninger. Sånn kan det gå når man tar seg tid til å tenke seg om. Eller kanskje det ikke alltid er tid det står om. Noen ganger kan det kanskje handle om det å stå for noe, integritet og vågemot.
Lydighet er det når man ukritisk følger ordre fra en overordnet. Sånn sett kan lydighet godt kobles til ordet «dressur.»
Lojalitet innebæreren mye sterkere grad av to ( likeverdige) parter som kommuniserer aktivt sammen.
Hvis noen ber deg gå med flokken, og svinger lydighets-pisken for å holde flokken samlet, mens fanen de går under er lojalitet, da kan det være grunn til å gjøre et aldri så lite utbrudd fra kravet om flokkmentalitet. Ingen bedrift er tjent med en samling nikkedokker, eller en flokk som ukritisk følger lederen, eller majoriteten.
For gruppepresset blant menneskene er stort. Kanskje finnes det ikke mange mekanismer som virker sterkere. Mekanismens knokkelhånd, i jernhanske, har festet sitt grep om arbeidslivet også, naturligvis. Det kan opplevels som klamt. Det gjelder å ikke skille seg ut. Et teppe av skinn-enighet senker seg over bedriften. Bestemmelser tas og få, om noen, protesterer. Mye av dette skjer i lojalitetens navn.
Men la oss se litt nærmere på hva Leer-Salvesen kan ha ment med at lojaliten alltid er kritisk, verdiforankret og seende.
I en kronikk skriver han: «(…) det blir riv ruskende galt å si at arbeidslivet alltid er slik at de ansattes lojalitet er det samme som lydighet i linjen oppover i organisasjonen. En trygg og god leder vet at hun alltid er bedre tjent med å ha kritiske og etiske bevisste medarbeidere rundt seg enn lydige medarbeidere. Lojalitet kan også innebære kritikk og engasjement.»
Mens lydigheten som regel bare utspiller seg i én relasjon: til den som har kommandoen, fyller allid lojaliteten flere relasjoner samtidig. For meg er det nærliggende å bruke min egen profesjon, lærer, som eksempel. Hvem skal jeg være (mest) lojal mot?
Her kan det være hensiktsmessig å trekke inn det utvidede lojalitetsbegrepet. Det er noe en nestor innen organisasjonsutvikling og lederskap (han har en doktorgrad på feltet), Johannes Ulltveit-Moe, har vært opptatt av. På http://www.blogg.regjeringen.no, under avdelingen for fornying og IKT skriver han: «I nyere arbeidslivsetikk er lojalitetsbegrepet blitt utvidet. Lojaliteten går ikke bare oppover, men også nedover, innover og til siden:
Lojaliteten strekker seg mot dem som virksomheten er til for. Jeg er forpliktet til å lage produkter eller levere tjenester som holder høy kvalitet og som brukerne blir fornøyd med.»
Det er altså ikke alltid det er forenlig å være lojal overfor alle parter. Man havner i en lojalitetskonflikt. Så hvem skal vi være mest lojale overfor? Ofte er det riktig å være lojal mot den som blir mest berørt.
Det åpner for mange spennende perspektiver. Her er det mulig å utvide egen horisont og komme ut av djupe traktorspor. Vi trenger å gå opp noen nye løyper.
La oss si at jeg som faglærer har en mening som strider mot andre læreres. Eller rektors. Men jeg er altså faglig, ikke hellig, overbevist om at det er nettopp denne ideen, dette opplegget, denne prøveformen, denne tolkningen av læreplanen, denne måten å organisere tilpasset opplæring på, denne måten å gi eller ikke gi lekser på, som er den rette. selv om andre på skolen mener noe annet. Ja, kanskje de til og med har vedtatt at noe annet enn hva jeg finner best er det rette. Hva gjør jeg da?
Ja, hva gjør jeg hvis jeg er den faglig best kvalifiserte og på bakgrunn av dett mener at «brukerne», altså elevene, bør behandles på en annen måte enn flertallet og/eller Sjefen har sett det for seg? Hva gjør man i en sånn setting, hvis man aksepterer at lojalitet ikke bare går oppover, men også nedover, til siden og ikke minst innover?
Jeg har ikke noe fasitsvar, men vil til sist i denne bloggposten gi til kjenne hva som står å lese i innledningen til de føderale amerikanske reglene for byråkratiet:
«Hver offentlig ansatt bør sette lojalitet mot de høyeste moralske prinsipper og mot landet foran lojalitet mot personer, parti eller myndighet.»
Read Full Post »
Kjetils faglitterære blogg 