Manyeleti -mitt Mjelle

Manyeleti Game Reserve er en stjerne som skinner sterkt på safarihimmelen, men som likevel få har sett.

5 minutter før denne gjengen med hann-bøfler kom traskende hadde vi en liten tissepause her…

Kruger Nasjonalpark er velkjent for mange. Likeså Sabi Sands, og kanskje også Timbavati. Manyeleti Game Reserve grenser til dem alle. Reservatet er minst like bra når det kommer til muligheten for å se dyr, men er svært lite kjent. Hvordan kan det ha seg?

Først bør det presiseres at det ikke er noen fysiske grenser mellom disse parkene. Dyrene kan vandre fritt mellom dem. Landskap, flora og fauna er stort sett likt. Det er bare for menneskene grensene gjelder.

Manyeleti er altså en del av det store økosystemet som går under navnet Greater Kruger, et område på over 20 000 km2. Forskjellene består i ulike regler for de respektive parkene, ulike overnattingsmuligheter og ulik historie.

Inngangsporten ser kanskje stusselig ut, men skinnet kan bedra…

Kanskje er det nettopp i Manyeletis historie vi finner forklaringen på at den i våre dager så lite kjent og verdsatt? Vi skal tilbake til tiden for apartheid.

En tid for segregering. En tid for oss og dem. Basert på svart-hvitt-tenking. Bile er hentet fra https://worldschildrensprize.org/childrenunderapartheid

Det var ikke mange steder de som ble stemplet som “svarte” kunne reise for rekreasjon i denne horrible tiden. Professor Albert Grundlingh ved Stellenbosch University skriver at det i praksis bare var tre feriesteder. Blant disse tre var Manyeleti det eneste naturreservatet. Manyeleti Game Reserve ble offisielt åpnet i 1967 av Department of Bantu Development and Administration. Siden det ble administrert som et sted tillatt for svarte, droppet de hvite Manyeleti, til fordel for Kruger. Jeg synes det er fryktelig å høre om ting som dette.

I påfølgende tiår investerte myndighetene lite eller ingenting i infrastruktur og tilrettelegging for turister. Nabo-områdene derimot ble kraftig turistifisert. Sabi Sand og Kruger har i dag utallige lodger. I Manyeleti finnes bare 6 camper og 1 lodge på det 23 000 hektar store området.

Det er også slik at maksimum 12 kjøretøyer får være ute samtidig. Dette gir en ultra-lav tetthet av turister. Det er dette som er ekte eksklusivitet, – at ikke så mange har adgang til reservatet om gangen. At ikke så mange vet om det. Kommer du over en løveflokk, og det gjør du nok, så er sjansen mye større i Manyeleti for at du får opplevelsen for deg selv. I Kruger, særlig den sørlige delen, har jeg opplevd regelrett trafikk-kork, om det skulle dukke opp en løve eller leopard.

I Manyeleti kommer du tett på dyrene, og det er fred og ro over møtene.

Det klassiske bildet av safari er kanskje slik: Man sitter i en jeep. Man kjører rundt. Av og til dukker det opp dyr. Selv synes jeg dette er en flott form for safari. Gjennom årenes løp har dyrene vendt seg til kjøretøyene. Om man ikke kjører for nærme, vil dyrene oppføre seg helt naturlig og drive med sitt. Det handler ofte om å spise, hvile, drepe, eller forsøke å unngå å bli drept. Det finnes også gode alternativer til denne safariformen. I stedet for å kjøre rundt og oppsøke dyr, kan du sitte rolig på terrassen din, eller på et utkikkspunkt, og la dyrene komme til deg.

Hytte-telt eller telt-hytte? Fra terrassen min kunne jeg se ned til vannhullet, drøyt 50 meter unna. På 2 overnattinger så jeg følgende dyr: Elefant, sjiraff, impala, kudu, vortesvin, sebra, bavian, afrikansk villhund, sebra, flekkhyene og løve komme dit for å drikke. Buffelshoek Camp i Manyeleti er mitt Mjelle!

I Manyeleti bodde jeg blant annet på Buffelshoek Tented Camp. Den har 5 to-persons “telt”, så det blir aldri ståkete og masete i leiren. De som kommer hit er folk som er interessert i det sørlige Afrikas dyreliv på ekte. Det knytter sammen folk uavhengig av alder.  Naturligvis ikke betyr ikke rase noe heller, ikke nå lenger. De som jobber på overnattigsstedene er svært imøtekommende og oppmerksomme. De merker seg fort hva slags ønsker og behov de ulike gjestene har. I leirens hovedbygning kan man utveksle erfaringer med andre gjester. Eller gå opp en trapp og kikke ned på vannhullet, mindre enn 100 meter unna. Teltene er konstruksjoner av kanvas, tre og stråtekket tak. Det er en uinngjerdet camp, så i teorien kan all slags dyr bevege seg inn i campen. Det skulle snart vise seg å bli mer enn teori.

Den første ettermiddagen kunne jeg sittende på terrassen, bivåne 10 fullvoksne elefant-hanner ta sine gjørmebad i vannhullet. I og med at dette var i november, skulle det vært regntid og vann overalt. I virkeligheten var det knusktørt i reservatet, ja, i hele reservatet, ja i hele Sør-Afrika. Langt fra normalt, men med klimaforandringene har det unormale blitt det normale. Med så lite vann i omløp, trekkes dyrene, også de som vanligvis er av det mer sky slaget, til de få vannhullene som finnes. Elefantene er vannhullets bøller.Så lenge de var der, kom det ikke så mange andre dyr. Noen impalaer, vortesvin, gnuer og sebraer våget seg frampå. Mot kvelden trakk elefantene vekk. I og med at jeg var preget av en lang reise, trakk også jeg meg tilbake,  inn i teltet og ned i senga. Selv i 40 varmegrader, sloknet jeg ganske fort. Utpå natta våknet jeg av en tropisk kakafoni. Det var særlig én lyd som dominerte, og som jeg nok syntes å kunne dra kjensel på: Hyener. Rett ved teltveggen var de, og med sine mange lyder gjorde de det til en natt jeg sent vil glemme.

Flekkhyene, her i ensom Majestet. Egentlig er disse hyenene veldig sosiale dyr som lever i store klaner. Dessverre har den ellers gode filmen «Løvenes konge» bidratt sterkt til at mange har et feilaktig inntrykk av dette flotte og viktige dyret.

Dessverre har mange et negativt inntrykk av hyener. De mange fordommene gjør at mange møter hyener på feil grunnlag. Hyener er ikke siklende, ekle . Flekkhyene er et svært sosialt dyr. Flokkene kan være så store som 70 dyr. Da er det nyttig å ha et stort vokalt repertoar. Den velkjente latteren er bare én av hyenenens mange lyder. Jeg var slett ikke redd der jeg lå. Det var bare uendelig vilt og vakkert. Det var dette jeg var kommet for. Jeg kjente meg, i dobbelt forstand, nær naturen. Å være nær naturen kan kanskje defineres som et ønske om å forstå den og sette pris på den.

Denne ferske hyenen får melk. Voksne hyener kan spise omtrent hva det skal være. De kan også knuse knokler med tennene, fordøye det og nyttiggjøre seg næringsinnholdet. Faktisk består såpass mye av hyenenes diett av beinet de har hvit avføring som inneholder mye kalk. Den blir i din tur spist av skilpadder som trenger kalk for å bygge opp skallet. Naturen er kompleks og finurlig.

BBC Earth-journalist Henry Nicholls har dedisert en artikkel til sin svigermor, som hadde et stereotypisk syn på hyener. Der skriver han at det ikke finnes noe sted i Afrika hvor flekkhyene ikke selv jakter og dreper minst 50% av maten de fortærer. Det er minst like sannsynlig at løver stjeler byttet fra hyener som omvendt. Dette bør gjøre noe med bildet mange har av hyener som stygge og ekle. Samtidig er det klart at de er dyktige åtseletere som sørger for å holde bushen ren. De kan oppdage et åtsel ved hjelp av luktesansen på 4 kilometers avstand. Hyener er savannens ryddehjelp. Det hadde ikke sett pent ut hos oss heller uten renovatører. Skulle de streike, vil det fort bli ulevelig.

På safari lønner det seg å stå tidlig opp. Det er grytidlig, eller aller helst før sola gryr, at sjansen for å se det ekstraordinære er størst. Så sånn i firetida på natta, begynte jeg å romstere rundt i teltet mitt for å finne fram kikkert, kamera, vannflaske og de andre nødvendighetene. Jeg ville gå de 200 metrene bort til campens hovedbygning. Da hørte jeg fra naboteltet, der guiden min, Armand, bodde: “Kjetil, ikke gå ut nå! Det er løver i campen!” Nå var ikke dét teori lenger. Nå var det praksis for alle penga! Tenk å stå opp til en slik beskjed: “Det er løver i campen! Ikke gå ut. Vent til det blir lyst! Jeg kommer og henter deg!” Er dette fantastisk flott, eller fryktelig farlig?

For meg var det fabelaktig. I Norge tenker mange på løver som farlige. Og javisst, det er et kraftfullt dyr. Løver er fullt kapable til å ta livet av mennesker. Men farlige? Hva som er farlig er veldig subjektivt. Vi lærer hva som skal være farlig for oss. I Norge lærer barn at løver er farlig. I Kenya lærer løver at Masaii-barn er farlig. Det gjelder å ha kunnskap. Det gjelder å forberede seg godt. Det gjelder å velge en god guide.

Vi ventet til det ble lyst. Fra terrassen vår kunne vi se løveflokken nede ved vannhullet. Så startet brølinga. Og nå reise hårene seg på kroppen min. Det gikk gjennom marg og bein. Det var ikke frykt jeg kjente, men snarere ærbødighet.

Etter en stund startet vi å bevege oss rolig bortover mot hovedbygningen. Vi så hele tiden løvene. Løvene så oss. Alt var ro. Ingen aggressive tegn. Mens vi spaserte bortover sa Armand til meg at hvis løvene mot formodning skulle ha kommet nærmere oss, var det dummeste å gjøre å løpe. Det trigger noe i en løve. Det riktige å gjøre er å stå stille. Jeg håper jeg hadde klart det.

Neste morgen sto jeg like tidlig opp. Armand hadde noen ærender å utrette i teltet sitt, men jeg fikk klarsignal til å gå bort til utkikkspunktet. Ingen løver i campen nå. På en måte var det bra, for da ville kanskje andre dyr våge seg fram. Ingen andre gjester var våkne. Ingen av de ansatte var å se heller. Helt alene. Villmarka og meg. Jeg rettet kikkerten mot vannhullet og hva fikk jeg se?

En hyene. Det nest største rovdyret på savannen. Alltid et mektig syn. Jeg flyttet blikket mot høyre. Var det også en hyene? Nei, dette dyret var litt annerledes. Kunne det være..? Det kunne vel ikke være..? Jammen, det er da..? Var det virkelig mitt favorittdyr jeg satt og så på? Etter å ha søkt etter dette dyret i årevis, uten å lykkes, på safarier i Kenya, Tanzania og gjentatte ganger i Sør-Afrika, – satt jeg nå og så på en afrikansk villhund? Nei, det var nok bare enda en hyene. Men de runde satelittørene, da? Og den hvite haletippen? Og de karakteristiske fargetegningene, nesten som et maleri? Det måtte da være en villhund, dette? Og der, én til!

Afrikansk villhund. Ikke en hund. Ikke en ulv. Et helt eget hundedyr. Bare ca 5500 individer igjen i Verden.

Jeg var fylt av et adrenalinrush og en følelsesmiks som er vanskelig å videreformidle. Det var en ekstrem gledeskjensle. Samtidig var jeg desperat opptatt av å finne videokameraet mitt for å få festet det hele til film. Også denne nagende tvilen da, var det virkelig villhunder? Jeg så det jeg så, men det var liksom for godt til å være sant. Det var som å tre inn i en av de dokumentarfilmene jeg var så bergtatt av som ungdom. Jeg var midt oppi en faktisk opplevelse av mine dypeste lengsler. Da jeg sprang inn i campens fellesrom for å se etter kameraet, traff jeg på en av campens guider som nå var på beina. Han ante nok på gløden i ansiktet mitt at her var ikke alt ved sitt vante. Jeg ba ham bli med ut for å bekreftet at jeg fortsatt kunne tro på mine øyne og at jeg var ved mine fulle fem. Det var en lettelse da han sa at joda, ingen tvil, der har du to villhunder. Skal vi ikke ta bilen og kjøre helt ned til vannhullet så du får sett enda nærmere på dem?

Ikke bare gåsehud! Men puls i vill galopp! Ikke bare så jeg mitt favorittdyr, etter mange års søken, men jeg så den i interaksjon med en hyene. Når man ser dem slik, sammen, skulle det være enkelt å merke seg noen iøynefallende forskjeller.

Du har nok noen dager i livet ditt som peker seg ut du også. En bryllupsdag, kanskje. Et barn som kom til verden. En drøm som gikk i oppfyllelse. Dette  var en sånn dag for meg. Nede ved vannhullet holdt villhundene og hyenene på å småkrangle litt. Men det var vann nok til alle, og de roet seg fort ned. Selv kommer jeg aldri til å bli helt den samme mer. Livet mitt kan nå deles i tre. Tiden før, med og etter villhundene.

Så spør du kanskje hva som er så spesielt med dette dyret? De fleste har jo leoparder, løver, neshorn og elefanter øverst på lista si. Vel, jeg kan ikke helt forklare det. Akkurat som man ikke helt kan forklare hvorfor man elsker kjæresten sin. Det er en X-faktor der. Men noe kan forklares: Det er et veldig sosialt dyr. De samarbeider ekstremt godt under jakt, og under oppfostring av barn. Hos avillhundene er det barna som spiser først. Hos løver må ungene vente til slutt. De er lekne. De er utholdende. Det er slik de jakter. De løper byttet sitt i senk. De lykkes i ca 70% av angrepene sine. Det gjør dem til den mest effektive jegeren blant pattedyrene.

Nok en vellykket jakt. Villhunder blir aldri slitne. De kan holde en fart på 40-50km/t aldri så lenge. De løper rett og slett byttedyrene sine i senk.

Til sammenligning lykkes løver i ca 30 % av sine angrep. I mine øyne er villhunder vakre. Og de er sjeldne. Dette er et av Afrikas mest sjeldne pattedyr, ved siden av svart neshorn og etiopisk ulv. Det finnes ca 6500 individer i hele Afrika, og bare 500 i Greater Kruger som Manyeleti er en del av. Dessuten har ikke disse dyrene noe fast territorium. De forflytter seg over enorme områder. Det er lettere å finne nåla i høystakken.

Stilstudie av villhund.

Etter noen dager forflyttet jeg meg til en annen del av parken. Her var landskapet mindre åpent. Mitt nye hjemsted, het Ndzhaka Tented Camp. Den lå midt inne i tett skog. Egentlig ingen utsikt, men her var rom for mye innsikt. Jeg likte å ta med meg notatblokka mi, sette meg på campens utkikksplattform, under et gigantisk jackalberry-tre, og grunne over livet. Hvorfor navnet Ndzhaka, tenkte jeg. Det betyr “arv”. Kanskje fordi “arv” er noe vi har overtatt fra eldre generasjoner. Kanskje det var noe med de lange linjene her?

Ndzhaka Tented Camp. Lite utsikt, mye innsikt.

Ingen elektrisitet. Ingen dekning på telefonen. Ingen wifi. Jeg hadde nær sagt: Ingen bekymringer heller. Blikket festet på en beitende bushbukk. En fantastisk vakker og veltilpasset antilope. Der den sakte beveget seg framover, satt den bakbena nøyaktig på samme sted som forbena hadde trådt. Risikoen for å knekke en kvist reduseres. Sjansen for å unngå et leopardangrep økes.

Bushbuck. En sky antilope. Grasiøs som få.

For meg derimot var noe av vitsen med å flytte seg til denne delen av parken, nettopp at det var bedre muligheter for å se leopard.

Det slo til neste dag. Jeg var eneste gjest i bilen denne dagen. Med meg hadde jeg Prince som sjåfør, sporfinneren Farney (sporfinneren sitter på et sete på utsiden av bilen og følger med på alle typer spor) og min private guide Armand. Verdien av gode guider på safari kan ikke overvurderes. Som Odd Børretzen synger: Noen ganger er det all right! Jeg kunne ikke hatt et bedre team rundt meg. Det er mange måter å finne en leopard på. Mange baserer seg på flaks. Ikke så her. Disse gutta kjente vanene til områdets leoparder. De kunne med letthet kjenne det ene individet fra det andre, og ikke bare det: De kjente dyrenes “stamtavle”. Leoparder er territoriale. De har relativt faste ruter de går opp for å duftmarkere. Har det nettopp regnet, må de ut på patrulje igjen. Det kan være en god tid for å se etter dem. Og den lyden, hva var det? Et ekorns alarmsignal. Det kan være verdt å sjekke ut. Vi dro til et område hvor de visste at en stor hannleopard hadde tilhold.

Ganske raskt fant Farney fotspor i sanden. 10 minutter etter så vi leoparden. Den lå i skyggen av et tre.

Mange fine frøkner og fruer liker å freshe seg opp med leopard-mønstrede plagg. Ikke så rart. En leopard er selve innbegrepet av ynde.

Helt avslappet. Ikke noen vits i å kaste bort krefter i drøyt 40 varmegrader. Etter en stund reiste den seg og forflyttet seg til et nytt skyggested. Det er stor skjønnhet i å se en leopard bevege seg.For meg er det selve innbegrepet av ynde. All verdens moteshow med sine cat walks, – go home!

Denne leoparden så vi på ca 10 meters hold. Ingen andre biler. Et vakkert og intenst møte i villmarken.

Etter åtte dager var det på tide for meg å vende snuten hjemover. Budsjetter har grenser. Noen venter der hjemme. Ellers kunne jeg blitt her i Manyeleti veldig lenge. På det lokale shangaan-språket betyr Manyeleti “stjernenes sted”. Med minimal lysforurensing skjønner man hvorfor når man står der en sen kveldstime og beundrer stjernemyriadene  på Manyeleti Skyline. Manyeleti er i seg selv en stjerne som henger høyt og skinner sterkt og klart på safari-himmelen. Den kan sees av alle som vet hvor de skal rette blikket. 

—-

De fleste bildene er tatt av Armand Grobler, fotograf og guide, bosatt i Hoedspruit, Sør-Afrika. Vårt kjennskap til hverandre startet som et guide-kunde-forhold. Det utviklet seg raskt til å bli et vennskap. Så fort jeg er vaksinert mot Covid-19 reiser jeg for å besøke min venn igjen.

Read Full Post »

Reiseskildring som sjanger

Den første reiseskildrer, hvem var det? Herodot vil mange svare. Han foretok vidstrakte reiser omlag 450 år f.Kr. Og han skrev om reisene sine.

Senere har Ryzard Kapuscinski, en av vår tids største reiseskildrere, skrevet en bok med tittelen «Reiser med Herodot». Det var nemlig én bok Kapuscinski alltid hadde med seg når han var ute og reiste og rapporterte, nemlig Herodots «Historier», også kalt «Herodots undersøkelser.» Og Herodot var en undersøkende type. Han har blitt kalt reportasjens far, historiens far, og altså reiseskildringens far. En produktiv far med andre ord som har påvirket mange. Han ble rett og slett retningsgivende innen reiseskildring.

Det er ellers ikke så godt å si nøyaktig hva en reiseskildring er. Det er ikke så og så mye karbohydrat, så og så mye fett, så og så mye protein i en reiseskildring. Reiseskildring er den mest utprega blandingssjangeren vi har innen saktekster. Hvordan har det blitt slik?

For å finne svar på det kan vi leite i litteraturen om reiseskildringer. Det finnes mye. Percy Adams og Mary Louise Pratt peker seg ut. Ifølge Adams er det slik at det er reisemotivet som binder en reiseskildring sammen. Reisemotiv kan man jo finne i nær sagt all slags litteratur.

Med en slik tenkemåte vil man finne reiseskildringer i dikt like gjerne som i reportasjer. Brev og dagbøker har vært dominerende.

Det er en subjektiv skrivemåte vi finner i reiseskildringene. Hver reiseskildrer har sin stil. Reiseskildringene har også vært en arena for den glade amatør. Mange er de som har skrevet reiseskildringer: Sjørøvere, erobrere, handlesmenn, misjonærer, pilegrimer.

Ordet «pilegrim» betyr «fremmed». Det de fremmede trengte var en reiseguide. Der det var pilegrimer, var det et marked for reisehåndbøker. Reisehåndboka kommer altså før reiseskildringa som sjanger

Tilbake til reiseskildringene, og det subjektive ved dem. De ulike skrivrne hadde ulike formål med sine reiseskildringer, og ulike målgrupper i tankene. Det preget selvsagt utformingen av dem.

Ta nå misjonærene. Det er mange fordommer å finne i deres skrifter, men de representerte også en åpning fra bygda og ut mot verden.

Lenge handla reiseskildringene om overvinning av kritiske situasjoner. Det handler om helten som overlever. Det handler om dramatiske bergingsaksjoner. Det handler om navigering. Prøvelser og farer. Vitelyst og underverker. Det er fortellinger med en jeg-forteller som skildrer skipsvrak, mytteri, strandinger og fangenskap. Dette var populært alt fra den tidlige europeiske ekspansjon på 1400-tallet.

Midt på 1700-t endrer mye seg i Europa. Reiseskildringa blir i stor grad omforma fra overlevingslitteratur til det nye store prosjektet: å bygge opp naturhistoria. Et sentralt navn vi må få med: Linné.

Nå skulle alle ekspedisjoner gi ny kunnskap til naturhistoria. Det gjaldt å finne og gjenkjenne arter, aller helst oppdage nye. Kartlegging og katalogisering av naturen kommerinn som integrert del av fortellinga. Vi får høre om jordomseilinger og kartlegging av kystlinje. Etter hvert går oppdagerne og inn på land og inn i naturen og reiseskildrer derfra også. James Cooks ekspedisjon i 1770 markerer et tidsskille.

Reiseskildringa får en populærvitenskaplig funksjon som tjener til å legitimere vitenskapens autoritet og globale perspektiv.Innlandsreisene og oppdagingsekspedisjonene skulle finne både handelsruter og studere overlevingsmåter, naturressurser og administrativ kontroll.

Dette betyr ikke at overlevingsberetningene blir borte. De fortsetter å leve side om side med den mer vitenskapelige reiseskildringa. Enn i dag lever helteberetningene videre på sitt vis.

I Norge representerer Nansen en kombinasjon av det dramatiske og det observerte. Dette kan senere etterspores hos Amundsen, Ingstad og Heyerdahl. (Nå også Cecilie Skog og andre kvinner.)

Forsøk på objektiv framstilling i mange av disse reiseskildringenefjerner ikke det subjektive. Den naturvitenskaplige grunnholdning kombineres med en essayistisk subjektivitet.

At sjangeren blir essayifisert betyr at den reisendes erkjennelser gradvis blir mer sentrale. I dag regnes reiseskildring som en undersjanger til selvbiografisk framstilling.

Reiseskildringa er også i slekt med romanen. Alt før romanen var etablert som sjanger, hadde mange reiseskildrere blandet inn fiktive elementer. Dette sådde tidlig tvil om reiseskildringenes troverdighet som sakprosa. Gråsonen mellom reiseskildring og romanen er bemerkelsesverdig. Blandingsformer eksisterer også i stort monn. I grunn er de færreste romaner uten innslag av reiseskildring, og det er heller nesten ikke mulig å skrive reiseskildring uten fiktive elementer.

Et godt eksempel kan være dialog. Dialog skrives ofte inn i reiseskildringer. Det skal tjener til å sannsynliggjøre det autentiske, men representerer også en fiksjonalisering. For hvem kan ordrett huske hva som har blitt sagt?

Reiseskildringa har også vært et forbilde for romanen med tanke på det å tillate seg digresjoner. I begge sjangre tillater fortelleren seg mange avstikkere. Grepstad nevner den menippeiske satire her. (En typisk menippeisk satire er strukturert rundt en filosofisk reise til et fremmed rike, gjerne himmelen eller underjorden.)

For reiser trenger jo ikke være fysiske. Man kan reise i tanken og i drømmen også.

Hvordan skriver man godt om reiser?

Redaktør for Spor-serien, Asbjørn Øverås, sa på en forelesning en gang noe sånt som: En god reiseskildring er dristig, vittig og har et bestemt blikk.

Blikket, ja. Det er viktig både når man reiser og når man skriver. «Å skrive er å se», sa mester Ibsen. Kort og godt. Langt på vei er det vel slik med reising også. Det handler om hva og hvordan og hvorfor man ser. Her følger noen betraktninger om det:

I boka «Kunsten å reise» kan man lese om seriøs forskning på såkalt mikro-reising. Den reisende kunne bruke en hel dag, ja en hel uke, på å reise gjennom sitt eget soverom. Han observerte nok da mange detaljer han aldri før hadde lagt merke til. Ideen er ikke så dum som den ved første øyekast kan se ut til, synes jeg. At det kan ligge sannhet og klokhet i denne formen for reising, gjør man vel i å merke seg. Det er mulig å reise kloden rundt uten å lære noe særlig. Peer Gynt, og mange med ham, har gjort det. Andre kan få mye ut av å reise soverommet rundt.

Xavier de Maitre het mannen som i 1790 foretok en reise rundt sitt soverom for så å gi ut bok om det han hadde sett. Der anbefaler han denne reiseformen særlig for fattige folk, og for dem som er redde for storm, tyverier og store høyder. Selv likte han denne reiseformen, så åtte år senere la han ut på en ny tur. Denne gangen reiste han om natta, og våget seg helt bort til vinduskarmen. Boka fikk tittelen Nattlig ekspedisjon rundt i mitt værelse.

Som en kontrast kan nevnes Alexander Humboldt som levde på samme tid. Hans reise til Sør-Amerika i 1799 – 1804 krevde ti muldyr, tretti kolli bagasje, fire tolker, et kronometer, en sekstant, to teleskop, et barometer, et kompass, et hygrometer, introduksjonsbrev fra kongen i Spania og et gevær. Alt Xavier de Maitre trengte var en rosa og blå bomullspyjamas… For ordens skyld, og for at de Maitre ikke skal fremstå som den reneste tusseladd, skal det også sies at han visste hva det var å reise ”på ordentlig” også. Blant annet var han med på et felttog til Kaukasus.

Hva tenkte de Maitre på da han la ut på reise i soverommet sitt? Dette arbeidet hans springer ut fra en dyp og tankevekkende innsikt, nemlig at den gleden vi har av våre reiser kanskje er mer avhengig av hvilken tenkemåte vi bringer med oss enn av hvilket reisemål vi velger. Hvis vi bare kunne bruke den reisendes tenkemåte på våre hjemlige steder, ville vi kanskje oppdage at våre hjem ikke er noe mindre spennende enn de høye fjellpass og frodige jungler Humboldt oppdaget på sin ekspedisjon til Sør-Amerika.

Hva er så den reisendes tenkemåte? Det viktigste kjennetegn hos en sann reisende kan sies å være mottagelighet. Da nærmer vi oss nye steder med ydmykhet. Vi bringer ikke med oss rigide forestillinger om hva som er interessant. Man kan bli usedvanlig fascinert av noe som for lokalbefolkningen er helt trivielt. Selv blir jeg ofte fascinert av andre lands supermarked. Andre kan fascineres av en frisørsalong. Det kan være hva som helst. Poenget er at man opererer med en helt annen mottagelighet, åpenhet, sensivitet og nysgjerrighet enn hjemme. Hjemme har vi mer ferdiggjorte forventninger. Man har blitt tilvennet, og derfor blind. Selv stjernehimmelen hjemme neglisjerer de fleste av oss!

Forbausende mange tar med seg disse skylappene på reise. Man drar ut med forhåndsinnstilt filter. Da blir det jo også slik at man ser akkurat det man trodde man skulle få se. Fordommer bekreftes. Vel hjemme har man ikke lært noe nytt, verken om seg selv eller den omkringliggende verden. Nettopp slik var det for Peer Gynt. Sin omfattende reisevirksomhet til tross: Han sto egentlig på stedet hvil hele tiden. Null utvikling.

Har du blikket? Da kan reising være noe for deg. Da har du noe å fortelle når du kommer hjem. Da kan du oppnå erkjennelsesutviding. Hva slags reisebriller du tar på deg er essensielt. Blikk er alt. Hvordan ser du verden? Ser du med det store overblikket? Ser du med nisselua godt trukket ned over øynene? Ser du motsols? Er du blenda? Ser du kritisk og selvkritisk? Ser du tvilende og tolkende? Ser du med et øyeblikksblikk, fragmentert og usammenhengende? Ser du som Henry Stanley i In darkest Africa eller ser du som Joseph Conrad i Heart of Darkness? Har et forgangent imperialistisk blikk kastet blår i øynene på deg? ”For hva annet er vel reiselitteraturens livsrom – møtet mellom jeget og det fremmede andre – enn en arena for maktutøvelse overfor det Andre?” skriver Arne Melberg i sin bok om reising og skriving. Melberg lanserer også følgende posisjoner for den reisende:

Vitnet. Vitnet foreller om det ingen andre har sett.

Turisten. Dette blir nærmest vitnets motsetning. Turisten søker etter det ”alle” andre har sett, det man ”er nødt til” å se. Denne posisjonen er foraktet av en del garvede reiseberettere. Det er ikke uten grunn Robyn Davidson kaller boken sin Egne veier. Hun blir irritert når hun møter på turister. Hun vil være alene i ørkenen, med sine kameler og med sin hund.

Flanøren. Flanøren slentrer gjennom verden, sikter seg ikke inn mot noe bestemt mål, stiller seg åpen overfor de inntrykk og muligheter som måtte by seg fram. Denne type reisende har evnen til å stoppe opp. Flanøren har ikke tenkt på returbilletten. Det er ingen tid å passe på.

Oppdageren. Stakkars oppdagere. Det er jo ikke stort mer å oppdage. Man kan selvsagt bli den første som hinker til Sydpolen eller går baklengs til Nordpolen, men det sier vel i så fall mer om oppdageren enn om polene. Det dufter ikke lenger så imperialistisk av oppdageren som det gjorde på 1800-tallet. Dagens oppdagere oppdager først og fremst seg selv.

Emigranten. Ikke alle reiser fordi de vil. Mange reiser fordi de må. I verden av i dag finnes om lag 43 millioner flyktninger. I Norge bor mer enn 1500 på hemmelig adresse.

Til sist vil jeg gjerne ta deg med på en reise til Tanzania. Her er min beretning om hvordan det var for meg å bo i Tanzania en tre måneders tid.

Bon Voyage!

Read Full Post »

Fordrukken og mangelfull fortelling om Glasgow

Her er to fortellinger om Glasgow, en reisereportasje i VG og en artikkel i Wikipedia. Er det ikke fascinerende hvor forskjellige de er? Begge prøver å si noe sant om Glasgow. Her skal jeg nøye meg med å se litt nærmere på reisereportasjen.

Det mest overraskende for fortelleren er at Glasgow har noe mer enn barer å by på. Det er hennes utgangspunkt for fortellingen. Kanskje kan man si at det ligger en slags orientalisme i dette? Skottene, iallfall de som bor i Glasgow, er drankere, det er på en måte det som fortelles.

I ingressen har fortelleren fått til et (utilsiktet?) rim: billig penge/enn på lenge. Ellers rimer ikke resten av ingressen, ei heller resten av fortellingen. Det går ikke helt opp. Det virker som hun vil fortelle minst to fortellinger samtidig: Dette er byen for deg som elsker kunst, kultur og natur/til en billig penge. Er det det kunstneriske, eller er det det billige, eller er det det baraktige søkelyset skal rettes mot? Fortellingen hopper mellom de ulike momentene hele tiden,; fortelleren blir visst aldri enig med seg selv. Byen er en stund et paradis for shopaholikere, så er den full av grønne lunger før den blir «en ganske billig» by. Og det er visstnok det beste ved den. Men vips, i neste setning, i neste nå, er den en arkitektonisk perle. Hopp og sprett og tjo og hei!

Som nordmann stusser jeg også over formuleringen «natur til en billig penge». Det er mer enn nok av helt gratis og ekstremt storslagen natur i Norge, mitt hjemland.

Fra Kelvingrove Park. Hvilken fortelling om Skottland får vi her?

Den best besøkte attraksjonen i hele Skottland, Kelvingrove Art Gallery and Museum, befinner seg i Glasgow. I artikkelen er den ikke nevnt med et ord. I det hele tatt virker det litt tilfeldig hva som er plassert under de ulike mellomoverskriftene. Det første man leser om under overskriften Glasgows grønne side, er for eksempel lyssetting av broer. Grønt lys da, eller? For øvrig er det par tvilsomme setninger som her serveres: Om kvelden lyssettes flere av bygningene og broene. Dette gir en helt unik romantisk stemning. Man har da sett lyssatte broer og bygninger i andre byer også, så hvor unikt er egentlig det?

Selvsagt kan man ikke få plass til alt i en kort reisetekst. Det er ikke noe mål heller. Da gaper man over for mye. En viss orden, et visst system, kan man vel likevel få lov til å ønske seg. For eksempel kunne reportasjen bare handlet om handling, eller bare om alkohol, eller bare om «deilige gjørmebad».

Når «deilige gjørmebad» har kommet med, men fotball ikke er nevnt med et ord, skjønner alle at… Og det er forsåvidt greit, hvis det bare handler om gjørme. Men nå handler denne reportasjen om ditt og datt, smått og stort, litt av hvert. Da burde det vært plass til fotball og Skottlands største turistattraksjon også.

For den som ønsker å sette seg mer inn i dette med reising og skriving, anbefales boka Å reise og skrive av Arne Melberg.

 

Read Full Post »

Artenes påminnelse

Her er et utkast til oppgave 3 på modulen Litterær sakprosa. Tittelen er Artenes påminnelse. Det skal være en tekst med reisen som motiv. Les den og finn ut hva slags reise(r) det er snakk om. Du vil møte både folk og fe på ferden. Tilhørende faglogg kan leses her.

Read Full Post »

OPPSUMMERING AV PENSUMTEKSTER

Dette er vel først og fremst nyttig for meg selv og mine medstudenter, men andre tekstinteresserte kan også slumpe til å finne noe av interesse her. Foreløpig ligger det ute oppsummeringer om essayet som sjanger, orientalismen, ironi som reklamestrategi, visuell retorikk, reiseskildring som sjanger, populærvitenskapelige tekster, hva er sakprosa, den modernistiske biografi og metaforer i fagtekster. Oppsummeringene finner du her.

Read Full Post »

REISESKILDRING FRA TANZANIA

Tanzaniaoppholdet har merket meg for livet. På skinka har jeg ennå arr etter stikk fra noen blodtørstige insekter som holdt til i senga mi. Det var likevel ikke det som festet seg aller best. Hvis du vil vite hva det var, kan du lese om det her.

Read Full Post »