I dag har jeg vært med i Distriktsprogrammet til NRK P1 i Vestfold. Der snakket jeg om hva sosiale medier kan og ikke kan brukes til. Ett av spørsmålene var: Hva er en Facebook-venn verdt?
Det hele begynte med at jeg sendte ut følgende melding til de aller fleste Facebook-vennene mine:
ET KAV MED NAV, EN BØNN OM LØNN
I vinter var jeg langtidssykmeldt. Etter å ha vært i Tanzania for noen år siden, fikk jeg et utbrudd av tuberkulose. Intet mindre!
Fordi NAV har noen spesialbestemmelser (ganske mange, egentlig) fikk jeg nylig beskjed om at jeg ikke hadde rett på sykepenger. Det blir for teknisk å forklare hvorfor (Det har noe å gjøre med at jeg en periode har mottatt en attføringsstønad). Dermed fikk jeg beskjed om å betale tilbake 22 000 kroner!
Jeg har klaget, men jeg kommer ingen vei.
Dermed er resultatet altså at jeg ikke hadde rett på noen form for inntekt eller stønad mens jeg lå på sykehus.
Dette oppleves dypt urettferdig. Jeg har ikke akkurat noen skyhøy inntekt fra før. Det blir stridt å skulle betale tilbake så mye.
Nå er jeg nysgjerrig på hvor mye en Facebook-venn er verdt. Jeg sender denne meldingen til alle mine venner og ber om støtte til en kronerullingsaksjon.
Bli med å ta innersvingen på NAV. Hvis alle mine facebook-kontakter kan bidra med et sted mellom 50 og 100 kroner, så kan felleskapets ånd ta knekken på NAVs åndssvake bestemmelser.
Jeg blir dypt takknemlig om du vil sende et lite bidrag til kontoen min, slik at jeg ikke trenger å sove dårlig og bekymre meg for lån og avdrag.
Kontonummer: 9710 40 58594
Vennlig hilsen
Kjetil D
Dette ble snappet opp av NRK P1. Det var ikke mye tid til disposisjon i studio, og jeg vil gjerne utdype saken her på min egen blogg.
Hva slags reaksjoner har jeg fått på min utsendte facebookmelding? La meg starte med de mest kontante:
***Tilsammen har jeg fått inn 12 000 kroner. Det vil si at jeg har fått halvert tapet mitt og vel så det. Jeg er utrolig glad og takknemlig for det. 36 personer har bidratt.36 personer har hjulpet meg opp av grøfta og inn på landeveien igjen. Nedstemthet, oppgitthet og den snikende bitterheten er borte. Dere har gitt meg håp og gnist igjen. Takk, alle sammen!
***Noen har svart at de er fattige studenter for tiden og ikke har råd til å hjelpe meg, selv om de gjerne skulle ha gjort det. De har i stedet delt ut trøstende ord og klemmer. Jeg er glad for det også.
***Jeg sendte ut temmelig nøyaktig 300 meldinger. De fleste har svart ved ikke å svare, verken på den ene eller andre måten. Det er også et svar.
***Noen få har reagert negativt. Det vil si to.
Én mener at jeg burde ha tenkt meg om to ganger før jeg sendte ut et slikt brev til (fattige) studenter. Vel, jeg har tenkt meg om mer enn to ganger før jeg sendte meldingen min. Jeg skriver såpass mye i såpass mange settinger at jeg vet at det er lurt. Det går jo an å sende spørsmålet i retur. Har hun tenkt seg om? FOr jeg ser jo på Facebooksiden hennes at hun har råd til det flotteste innen mobiltelefon, ganke mye vin og ganske mye reising. Hun er ikke fattigere enn at hun i nokså høy grad har råd til å velge hva hun vil bruke pengene sine på. Mange andre studenter jeg har henvendt meg til, har valgt å sende meg både 50, 100 og 200 kroner.
Én mener at siden jeg bor i verdens rikeste land, blir det jeg har skrevet for selvsentrert. Han mener at jeg heller burde tenkt på de fattige i Afrika. Vel, jeg gjør det også. Jeg synes ikke det trenger å være noen motsetning her. For verken han eller jeg er så prektige at vi helt vil gi slipp på de godene vi har her i vår vestlige verden. Og da trenger vi ikke å late som det heller! Jeg ser jo for øvrig på Facebooksiden hans at han har tenkt å sette kursen mot Cuba og røyke sigarer så fort juleferien kommer… Han skriver også at han kjenner han en mann som har mistet foten i Afghanistan. Han har ikke fått hjelp av NAV. Moralen ser ut til å være at da bør ikke jeg få det heller…
Jeg er dypt uenig i den måten å tenke på. NAV har gjort mye bra for mange, og er på mange måter et solid sikkerhetsnett. Av og til svikter det, slik det har gjort i min sak. Det er grenser for hvor lenge jeg finner det hensiktsmessig å stange hodet i NAV-veggen. Det er ikke konstruktivt. Det er bare vondt. Det var da jeg tenkte jeg ville finne ut hvor sosiale sosiale medier egentlig er. Et sosialt medium er jo i sitt vesen en dele-kultur. Man deler opplysninger og oppmuntringer og selvskryt, blant annet. Folk markedsfører seg selv, og investerer i andre. Man samler inn sosial kred. Men kan man også samle inn cash, til seg selv?
Jeg har i flere år brukt Facebook til å kjempe for andre. Jeg har brukt Facebook til å samle inn penger til foreldreløse jenter i Tanzania. Og mon tro om det ikke er der denne historien starter?
Jeg dro dit for å være med å bygge opp et barnehjem for foreldreløse jenter. Jeg kom hjem med følelsen av å ha gjort noe godt, -og jeg kom hjem med tuberkulose. Den slo ut i full blomst sist vinter.
Jeg ble sykmeldt ganske lenge. Jeg fylte ut sykemeldinger og fikk lønn fra jobben som vanlig. Når det ble sommer, altså veldig lenge etterpå, fikk jeg brev fra NAV der det sto at jeg ikke hadde rett på disse pengene likevel.
Det er nemlig sånn at siden jeg også har en kronisk sykdom så har jeg noen år mottatt en attføringsstønad fra NAV. 50% av tiden min bruker jeg på et studium for å omskolere meg. Dette er altså støttet av NAV, men jeg trodde ikke at støtten som jeg får til denne halvparten av tida mi, skulle virke inn på den andre halvparten av tida mi, den tida jeg bruker til å jobbe på en vgs. Men NAV har en regel som sier at dersom man mottar denne form for støtte, anses man ikke som helt arbeidsfør. Dermed har jeg heller ikke opptjeningsrett til sykepenger. Altså: Fordi jeg får støtte til studier i en del av livet mitt, så kan jeg ikke bli syk i en annen del av livet mitt. Fordi jeg har en kronisk sykdom i bånn, så får jeg ikke lov til å pådra meg smittsomme sykdommer i tillegg. Det synes jeg var svært urimelig.
Det blir litt som om NAV synes jeg har vært uskikkelig og uordentlig fordi jeg har pådratt meg tuberkulose. Det skal de straffe meg for ved å påføre meg et økonomisk tap på 22 000 kroner.
Jeg blir arg. Jeg føler meg urettferdig behandlet i en himmelhøy potens. Jeg har hatt uflaks og måttet slite med mye sykdom i mitt liv. Men jeg står på, hardt, og gjør en drivende god jobb. Jeg har også fått til å ta en solid utdannelse. Siden sykdommene som har rammet meg, ikke har tillatt meg å jobbe fullt, taper jeg mye penger hvert år. Jeg har godtatt det. jeg har vært glad for at man i Norge, i motsetning til mange andre land, tross alt får en trygd.
Denne gangen er det likevel helt annerledes. NAV gir meg rett og slett ikke lov til å bli syk i jobbdelen av livet mitt, fordi de de gir meg en viss støtte til studielivet mitt. Jeg føler meg nærmest ranet for 22 000 kroner.
For ikke å bli for frustrert og forbistra, – hvor kunne jeg søke hjelp? For meg er det nemlig ikke noe alternativ å mure denslags vonde følelser inne i meg selv. Å bite smerten i seg og liksom skulle klare seg selv, hva er det godt for? Som regel ender det med bitterhet. Nei, jeg tenkte heller at jeg kunne søke hjelp hos venner. Og etter å ha tenkt meg om, både to og tre ganger, har jeg kommet fram til at Facebook-venner, faktisk er nettopp det, – venner.
Det går selvsagt ikke an å ha 300 bestevenner. Likevel går det an å tenke på alle facebook-venner som venner. Kanskje får vi sortert dem litt bedre om vi trekker Aristoteles opp av hatten. Han kategoriserte venner slik: Nyttevenner, lystvenner og gode venner. De to første vennekategoriene er venner som er venner fordi de får et spesifikt utbytte av det. Enten har de nytte av hverandre, eller de kan underholde hverandre. Når det gjelder gode venner, er man ikke ute etter å hente ut noe spesielt. Man er bare sammen fordi man liker hverandre.
Derfor har det faktisk vært verst å spørre min beste venner om økonomisk hjelp.
En annen vennskapsforsker, Alberoni, har sagt det sånn:
Venn er den som, hver gang, gjør at vi skimter målet, og hun går sammen med oss et stykke på veien til det målet.
Jeg tenkte slik at dersom mange nok venner ga en liten respons hver, så kunne man i en delingens og en fellesskapets ånd ta knekken på en urettferdighet. Jeg kunne nå målet mitt ved at mang venner gikk sammen med meg, hver sin lille bit.
Jeg tror faktisk fortsatt på at det er slik at mange synes det er godt å få lov til å være med på det. Det kan være godt å være med og gi.
En av de aller fineste kommentarene jeg fikk, var denne:
«Jeg gir 50. Som fattig student er det alt jeg har råd til, men det er 50 kroner mer enn ingenting. Fordi jeg tror på rettferdighet pluss at du har vært den mest inspirerende læreren jeg noen gang har hatt. Jeg husker enda, etter 4 år, verdens 11 minste land i stigende rekkefølge.»
Hun ville være med på aksjonen, i rettferdighetens navn. Og hun har forstått at det er bedre å gi litt enn ingenting. Og hun gir meg noe nå når jeg spør henne om det, fordi jeg har gitt henne noe før. Vi har både nytte og glede av hverandre. Dermed synes jeg hun har fått tak i essensen av det jeg ville.
Hva er en Facebook-venn så verdt? Mer enn kroner og øre. FB-vennen kan gi deg nytte og hygge på mange vis. Det er nyttig og gledelig for deg at noen trykker «Like» når statusen din forteller at du har bakt 200 muffins, ikke sant? Og det er til nytte, og kanskje glede, for deg at du trykker «Like» nå og da også.
Jeg tror ikke jeg har skapt en ny trend. Jeg tror ikke det blir direkte vanlig å sette igang kronerullinger til inntekt for seg selv. Det er ikke noe folk vil finne på å gjøre med «jevne mellomrom». Men nå og da, en gang eller to i livet, hvis du har stanget hodet mot en knallhard vegg lenge nok, da synes jeg denne muligheten er verdt å prøve.
Jeg skriver en bok som, kanskje, skal hete ”Slik slipper lyset inn”. Den skal handle om hva det vil si å være menneske. Naturlig da å ha med et kapittel om vennskap. Jeg skriver et sted der at: ”Det finnes ingen sterkere erklæring om håp og tro enn å være noens venn.” Det var med håp og tro jeg startet min facebookvennaksjon.
Det er med håp og tro, en ikke fullt så slunken konto, og hevet hode jeg går ut av den.
Kjetils faglitterære blogg 