Med norske stortingsrepresentanter i Liberia

I 2012 reiste jeg som journalist til Liberia. Jeg fulgte tre norske stortingsrepresentanter. Med på turen var også Philippe Douste-Blazy, tidligere utenriksminister og helseminiser i Frankrike. Nå er han spesialrådgiver i FN på feltet innovativ finansiering. Han leder også hjelpeorganisasjonen UNITAID. Nå som Liberia har kommet i medias søkelys på nytt, poster jeg denne tidligere upubliserte artikkelen. Det handler ikke spesifikt om ebola. Det handler mer generelt om helse og skole i Liberia.

Delegasjonen utenfor Monrovias fineste hotell. Her bodde vi bak skuddsikre dører.

Stortingsrepresentantene Sylvi Graham (H), Marit Nybakk (Ap) og Jon J. Gåsvatn(FRP) har besøkt Liberia. Det ble en studietur der helse og skole kom til å stå i sentrum.

De norske politikerne fikk et verdifullt innblikk i hvordan norske bistandsmidler kommer til nytte. Politikerne fikk møte Liberias president Ellen Johnson Sirleaf. Dessuten fikk de treffe norsk politi som driver en rådgivende tjeneste for liberisk politi, Flyktninghjelpen og representanter for NVE i Liberia.

Liberia er et land som fortsatt er sterkt preget av borgerkrigene som totalt raserte landet i perioden 1989 – 2003.

Tegning fra en bok UNICEF har laget. Gjennom tegninger får barn bearbeide inntrykkene sine fra borgerkrigen.

Blant annet forsvant 85 % av landets utdannede helsepersonell i denne tiden. Tilbake sto et ribbet og knust Liberia. I dag forsøker diverse hjelpeorganisasjoner, i samarbeid med Liberias helsedepartement, å bygge opp et godt helsetilbud til landets befolkning. Ikke minst er malaria, tuberkulose og HIV/AIDS store utfordringer.

Tuberkulose er en av Liberias store helseproblemer.

Marit Nybakk i fremoverlent samtale.

De tre stortingsrepresentantene fikk særlig anledning til å se hva UNITAID gjør i landet.

Stortingsrepresentantene i samtale med Phillipe Douste Blazy, leder av UNITAID.

UNITAID er et globalt helseinitiativ som ved hjelp av innovativ finansiering forsøker å bringe den aller beste og aller nyeste medisinen ut til de aller fattigste i verden. Pengene kommer inn hovedsakelig gjennom mikroskatter på flyreiser og finanstransaksjoner. Norge støtter UNITAID gjennom CO2-avgiften. Siden starten i 2006, som Norge var med på, har UNITAID samlet inn 14.5 milliarder kroner på denne måten.

– Vi kan være stolte over at Norge har vært med og brøytet vei for UNITAIDs nye løsninger. Jeg mener at UNITAIDs alternative måter å skaffe midler til bistand er bra. Ikke minst har de klart å skaffe medisiner til priser som utviklingsland klarer å betale. Dermed når man flere med de bistandskronene som er tilgjengelige. Mer igjen for pengene rett og slett. Dette vil alltid være noe som Høyre er positive til, sier Graham.

– Mitt viktigste inntrykk var at opplegget til UNITAID i Liberia så ut til å virke og at de, under kummerlige forhold, hadde klart å bygge opp et medisinsk tilbud som nådde aktuelle grupper, sier Gåsvatn. Med sin bakgrunn fra sykehus og sykehjem gjorde nok de usedvanlig vanskelige forholdene helsepersonell i Liberia jobber under, ekstra sterkt inntrykk påGåsvatn.

Gåsvatn inspiserer et medisindepot.

Gåsvatn i samtale med helsepersonell.

– Jeg må si det gjorde dypt inntrykk på meg at de hadde sterkt begrensede ressurser til diagnostisering og oppfølging på laboratoriesiden i Liberia. Det er bra at organisasjoner som UNITAID tar tak i dette. Det kan redde mange liv. For Sylvi Graham var det spesielt viktig å fokusere på den tette forbindelsen mellom helse og utdanning.

– Jeg kjente på den tunge erkjennelsen av at det tar så lang tid å bygge kunnskap og endre holdninger og kulturelle sannheter. Helseutfordringene er kjempemessige, men jeg opplever at skole og utdanning likevel blir viktigst. For å brøyte plass for dette må fattigdommen angripes. Vi kan ikke stoppe å hjelpe!

Det var lett å merke at Graham var tilstede i Liberia med både hjerne og hjerte. Hun var ikke redd for å stille kritiske spørsmål underveis, og lære nok mye på den måten. Men mennesket er slik laget at det lærer og utvider sin forståelse ved hjelp av hjertet også, og da Graham fikk møte en gruppe HIV-smittede mødre, ble hun sterkt beveget.

– Som mor og mormor var det fryktelig å se smerten og frykten i en annen mors øyne. Bare tenk hvordan det må føles ikke å kunne tilby sitt barn en sikker framtid og et godt liv. Disse barnas situasjon grep meg veldig. Og de stigmatiserte HIV-positive mødrene hadde jo ikke engang støtte fra sine sosiale nettverk i landsbyen, eller fra familien. For en vond ensomhetsfølelse det må gi.

I løpet av besøket ble det også plass til to korte møter med Liberias president, Ellen Johnson Sirleaf. Hun viste den norske delegasjonen at hun er en dame med snert og humor i replikken, og at hun er en dame med stor styrke. Man kommer rett og slett ikke til makten sånn helt uten videre i et Land som Liberia. Siden Marit Nybakk var med i gruppen som foreslo Johnson Sirleaf, var dette møtet av ekstra stor betydning for henne.

På besøk hos president, og fredsprisvinner, Ellen Johnson Sirleaf. For en landsens freelance-journalist som meg, var det spesielt å sitte i samme rom som henne. Og en tidligere fransk utenriksminister. Og tre norske stortignsrepresentanter. For å snakke om de to tingene som opptar meg mest: God skole og god helsehjelp for alle.

Nybakk brakte spørsmålet om kjønnsrelatert vold på banen. Her bærer Liberia på en vond tradisjon fra den lange borgerkrigen. Johnson Sirleaf innrømmet at ikke nok har blitt gjort på dette feltet.

Dette bildet måtte jeg «slåss» for. I hvert fall skubbe vekk et par sikkerhetsvakter.

Askeladden og Johnson Sirleaf

For Gåsvatn var det også et møte av sjeldent kaliber: – Det var en spesiell, og hyggelig opplevelse. Presidenten takket for det gode arbeidet Norge gjorde i landet. Vi snakket om opplæringen av politimenn i landet, som norske tjenestemenn bistår med, energiutvikling med bistand fra NVE, Flyktningerådets arbeid, og ikke minst problemene med kjønnsrelatert vold. Presidenten sa hun ville ha økt fokus på dette fremover. Hun takket også igjen for den æren det var å få Nobels fredspris. I det hele var det et positivt møte som jeg kommer til å huske med glede.

På mitt spørsmål om hva stortingsrepresentantene vil gjøre med det de erfarte og opplevde på studieturen, svarte Graham slik: – Vi skal lage en rapport fra dette besøket. Ellers vil jeg selvfølgelig sørge for at det vi lærte bringes videre i mitt parti, ikke minst til fraksjonen i utenrikskomiteen som primært steller med bistandsspørsmål. Dette bidrar så til å danne bakgrunn for arbeidet med partiets alternative statsbudsjett.

Gatebilde fra Monrovia

Kanskje har Liberia stolt litt for mye på Gud? Eller overlatt litt for mye til tilfeldighetene? pluss at de har blitt sviktet av sine egne politikere. Og verdenssamfunnet…

Hvor går stien og veien videre for Liberia? Hvem skal være stifinnere og kartlesere? Hvem skal hjelpe dem? Hvordan og hvorfor?

—

I skrivande stund, 14. oktober 2014, sitter jeg på Sandefjord bibliotek. Det er et godt sted for ettertanke og refleksjon. Jeg tenker:

Hva er mest skakk-kjørt? Liberia, – eller vår holdning til Liberia?

Landet var skakk-kjørt i 2012. Det var det gjengse vestlige menneskes holdning til landet også.

Landet er enda mer ute å kjøre nå i 2014 med det påtrengende ebola-problemet. Og Vesten har vist en ufattelig stillesittende tilnærming til dette.

Noen gjorde noe i 2012. Noen har gjort noe lenge. Jeg vil holde fram Leger uten grenser, UNICEF og UNITAID som gode eksempler.

Hva kan gjøres i dag? Hva kan du bidra med?

La oss ta utgangspunkt i UNITAIDS idé med mikroskatter på flyreiser. La oss skalere den ned og tilpasse den våre lokale forhold.

La vinlotteriet bli én krone dyrere.

La kundene i butikken din få tilbud om å betale én krone mer per handlekurv.

La personalturen koste én krone mer per deltager.

Pluss én krone på sluttsummen i kantina.

Og så videre. Mange gode, lokale ideer kan bygges ut her.

La så alle enkroningene komme for eksempel UNICEF til gode. Gjerne i Liberia. Jeg har selv sett hvor godt UNICEF driver der, Eller der du/dere synes det er ekstra viktig å trå til.

Jeg oppfordrer herved alle til å pønske ut og gjennomføre mange mikroskatter på lokalt plan.

Send meg gjerne en melding om du får til noe sånt.

 

 

 

 

Read Full Post »

Er alle menneskeliv like mye verd?

OPERATION PROTECTIVE EDGE

Det er nå 27 dager siden den siste offensiven startet. 330 barn er døde. 330 for mye! Som seg hør og bør er dette behørig omtalt.
Samtidig, på verdensbasis, de siste 27 dagene, er 777600 barn døde av sykdommer som malaria, tuberkulose, AIDS, kolera osv. Alt sammen er sykdommer som menneskeheten har lært seg å behandle. Altså er også alle disse dødsfallene unødvendige. Hvorfor får dette så lite oppmerksomhet?
Den gode nytheten er at noe kan gjøres.
Den dårlige nyheten er at altfor få gjør noe.
Moralen her? Gjør noe!

Støtt f.eks Redd Barna eller UNICEF.

http://www.savethechildren.org/site/c.8rKLIXMGIpI4E/b.7892381/k.F0A6/Every_3_Seconds_a_Child_Needlessly_Dies.htm

Read Full Post »

Å løpe for livet. Hjelp til selvhjelp i Bangladesh.

Hei kjære verdensborger og blogg-leser:

I dag skal jeg delta i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerer. Vi løper for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løper for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løper for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring som står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss.

De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. Som oss.

Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Se for deg deg selv stå fast i kvikksand. Vil du hjelpe dem løs?

Spons meg når jeg løper i morgen. Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for SOLIDARITET og FELLESSKAP.

Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn.

Jeg løper med blodsmak i munnen

Jeg løper for MENNESKEVERDET og KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

Read Full Post »

Alkohol og narkotika.

Hva som skal kalles narkotika er skjønnsmessig. Hvilken side av gjerdet, lettere tilfeldig, et stoff faller ned på, har dramatiske konsekvenser. Få ting straffes like hardt som narkotika-forseelser. Det måtte være overlagt drap.

Dermed blir det betenkelig i aller høyeste potens at media skildrer alkohol som en gylden drikk og en edel vare, mens narkotika skildres dramatisk som en djevelsk fiende.

Politikerne også ser ut til å ha en ide om at skader av narkotika skyldes onde stoffer, mens skader av alkohol, skyldes feilaktig bruk.

Mens alkohol og narkotika ofte omtales ulikt som natt og dag, ser fagfolk annerledes på det. Det er ingen prinsipiell forskjell på alkoholrus og narkotikarus, annet enn juridiske og historiske grunner.

Man blir sittende og klø seg i hodet når man ser med hvilken enestående intensitet totalforbudet mot de illegale rusmidlene håndheves. Samtidig er de langt mildere tiltakene mot alkohol i ferd med å bli enda mykere. Mens staten sender spesialtrente hunder inn for å finne hasjklumper, øker den samme staten tilgangen på alkohol. Større tankekors skal man lete lenge etter.

Mange østafrikanere oppfatter nordmenn som gale som kan forby khat og samtidig tillate alkohol. Det er en legitim innvending. I lengden vil det ikke være mulig å opprettholde den store og kunstige forskjellen.

Det er prinsippløst og lite heroisk å selektivt kjempe mot de rusmidlene som er av nyere dato og som pga. denne historiske tilfeldigheten kalles ”narkotika” og er strengt forbudt, skriver Hans Olav Fekjær i boka «RUS». Etter vanlig rettsbevissthet skal likt behandles likt, og verst skal behandles strengest. Det skjer ikke med narkotika og alkohol i dag.

Alle som er interessert i å lære mer om rus og rusforskning bør lese Hans Olav Fekjærs bok «RUS. Bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historie.»

Read Full Post »

Simpelthen si nei. Simpelthen si ja.

Lille julaften hadde FrP-politikeren Ole T. Hoelseth en hilsen til det han kaller byens «liksomfattige» på trykk i Sandefjords Blad. Han kalte den «Simpelthen nei». Siden den inneholdt formuleringer og tanker som simpelthen ikke ligner grisen, valgte jeg å svare på den i et innlegg titulert «Si ja». Redaksjonen i Sandefjords Blad har simpelhen forandret dette til «Simpelthen si ja». Det er simpelthen greit.

Hoelseths «Simpelthen si nei» kan du lese her.

Svaret mitt som står på trykk i Sandefjords Blad i dag, ble sånn:

Lille julaften har Ole T. Hoelseth påtatt seg rollen som doktor. Han skriver ut én medisin til alle sosialhjelpssøkere: Arbeid. Denne doktorleken hvor han skjærer alle over én kam faller ikke heldig ut. Det er en grunn til at det tar 7.5 år å utdanne seg til lege. Lekfolk bør ligge langt unna doktorering.

Hoelseth ser for eksempel ut til å mene at det går en magisk grense ved 35 år. Det er ingen magi i legevitenskapen i Norge anno 2013. Leger og andre fagfolk vet at mennesket kan få slagsider, sår og sjeleskader både før og etter fylte 35. Livet er komplekst, noe FrP i ofteste laget ser ut til å ha problemer med å ta innover seg. Livet er ikke et skjema. Livet er ikke en formel. Livet er bygget av kjøtt og blod, sjel og ånd, – en sammensatt og vanskelig materie. Det gjelder å tenke seg om. Det gjelder ikke å ta for lett på det. Å sette skrekkelige, stygge og stigmatiserende merkelapper på medmennesker er lite gavnlig.

For hobbypsykologen Hoelseth, han har sett inn i sandefjordborgernes indre. Helt på egenhånd har han klart å skille byens fattige i to grupper. På den ene gruppa setter han stempelet «virkelig fattige». Dette dreier seg om noen ytterst få. Ja, det ser ut som de er så få at de nesten ikke finnes. Hvis man møter på en fattig her i byen er det, ut fra Hoelseths kategoriseringsapparat, nesten helt sikkert at den fattige er en liksomfattig. I praksis har Hoelseth dermed stigmatisert en hver fattig som en arbeidssky slusk. For hvordan skal et eksemplar av den sjeldne arten «ekte fattig» kunne bevise at han er det? Skal han gå med et merke på seg, der det for eksempel står, med store bokstaver: OF (Ordentlig fattig). For at det skal bli noe redelighet i debatten, må Hoelseth bli mer konkret. Han må komme med tall, tabeller og statistikk. Da blir debatten i hvert fall noe mer håndfast og ikke fullt så synsete.

I kronikken kritiserer Hoelseth Helse- og sosialutvalget for å lene seg for tungt til en rapport fra Fafo. Selv har han én kilde som bakgrunn for alle sine grove insinueringer. Den er fra Storbritania på 1980-tallet. Altså fjern både i tid og sted. Den beviser ingenting, og i møte med våre hjemlige forhold blir den ikke stort mer enn en anekdote. Hoelseth skyter seg selv i foten.

Hoelseth er i det hele tatt en argumentasjonens krumspringmester. Han bruker det som et argument mot sosialhjelpsøkerne at de faktisk klarer å fylle ut skjemaene. Mine elever i norsk som opererer med så forvrengte og baklengse utlegninger, de stryker. Hvis skjemaene er for komplekse, så er det NAV han bør angripe. All honnør til dem som klarer å kjempe seg gjennom skjemaveldet. Det er ikke noe man gjør for moro skyld. Det er ikke noe man gjør av latskap. Det er noe man gjør av livsnødvendighet. Det er mennesker som kjemper for et grunnlag for sitt liv med nebb og klør Hoelseth så lettvint nedgraderer. Det er ikke noen doktorlek på papiret dette her, Hoelseth. Vi snakker om virkelige mennesker, hele og sammensatte, og ingen av dem passer fullstendig inn i et skjema, uansett hvor lette du måtte ønske å gjøre skjemaene.

Langtidssmottakeren har en opphopning av problemer på flere områder. Det er stor utbredelse av helseproblemer. Hele 45 % oppgir at de har så dårlig helse at det påvirker evnen til å fungere i dagliglivet. Nær 60 % har dårlig mental helse, og ca 33 % har rusproblemer. Det er Kai-Rune Myhrer som skriver dette på Kirkens Bymisjons nettside. Tallene er kanskje uinteressante for Hoelseth som ser sosialhjelps-søkere som én stor masse, men jeg synes de hører med.

Stønaden er ellers i hovedsak ment som en midlertidig inntektssikring, og den tar derfor sikte på å gjøre klienten selvhjulpen. Mener Hoelseth at det sjelden eller aldri er slik at mennesker kan havne i bakleksa, havne mellom to stoler, havne mellom barken og veden, havne i klemma mellom institusjoner, havne mellom to skjemaer, og at de i en overgangstid kan trenge dette siste sikkerhets-nettet samfunnet vårt har spent opp? Ja, i så fall må han saklig og velbegrunnet fortelle hvorfor og hvordan dette skal skje.

Tidlig i kronikken skriver Hoelseth at problemet ligger i systemet. Samtidig avslutter han med å tale direkte til den enkelte «liksomfattige». Ved å påstå at han kritiserer systemet, men oppsummere hele kronikken med et personlig moralistisk piskeslag til unge utslåtte mennesker om å sykle rundt i romjulas uvær, taler han med to tunger. Det henger ikke på greip det han skriver.

For formuleringer som at NAV-konsulenter skal gjøre sitt beste for å tolke paragrafer i søkerens disfavør, og at et plakater med et talende «Nei» skal lyse mot søkere som våger seg inn dørene på Nav-kontoret, fortjener Hoelseths kronikk herostratisk berømmelse. Dette er vemmelig. Hoelseth skriver på Twitter at han står for alt han har skrevet, så jeg regner med at dette ikke bare er illeuktende løskrutt.

Vi kommer ingen vei med løsaktige påstander som dette: «NAV-konsulentene gjør unge mennesker en bjørnetjeneste ved å si ja. Et nei vil ha den konsekvensen at de måtte jobbe. Verre er det ikke.» Ingen forsøk på bevis følger. Verre er det ikke? Påstanden henger i løse lufta. Slik blir hele kronikken til Hoelseth et luftslott. Slik den nå står har den ingen verdi, i hvert fall ikke av det konstruktive slaget. Hvis vi derimot kan begynne å diskutere statistikk fra SSB, og lover, reglement og rundskriv som knytter seg til disse, kan det bli en debatt å vokse på. Hoelseth kan begynne med å bevise at arbeidslivet er i stand til, og villig til, å ta imot bortimot alle som søker sosialhjelp.

Vi kommer ingen vei med løsaktige påstander som dette heller: at ungdoemmen vår skulle være kollektivt ødelagt. Vet ikke Hoelseth at Norge aldri har hatt bedre ungdom enn nå? Elisabeth M. Lie, lektor ved Politihøgskolen sier dette. NOVA-rapporten «Ungdata. Nasjonale resultater 2010 – 2012» bekrefter det hun sier. Både erfaring og analyse, som Hoelseth er så glad i, går imot hans egen synsing.

I en passiar jeg har hatt med Hoelseth på Twitter, skriver han nemlig: «Analyse og erfaring er mine verktøy.» Vel, hvis bidraget hans skal bli noe mer enn drønnende malm og klingende bjeller, så kom med det! Særlig det med analyse er jeg interessert i. Hoelseth utfordrer det bestående. Det har jeg sans for. Men det må gjøres renhårig. Å begrunne et generelt nei til all sosialhjelp med en gammel sosiologisk undersøkelse av parlamentsmedlemmer i Storbritannia, det blir for grumsete.

Hoelseth må gjere leke cowboy og være tøff. Men han kan ikke gjøre det under dekke av å være kjærlig. Det oppkonstruerte uttrykket hans «Tøff Kjærlighet» faller pladask til jorden i møte med Bibelens mest berømte passasje om kjærlighet. Der står at kjærligheten den er tålmodig og velvillig, den krenker ikke, den utholder alt, tror alt, håper alt. Den er ikke oppfarende heller står det, i motsetning til Hoelseths lysende nei-plakater.

Jeg sier simpelthen ja til livets kompleksitet. Jeg sier ja til kjærligheten. Jeg sier ja til tillit. Jeg sier ja til kunnskapen om at et menneske alltid er mer enn det man ser. Jeg sier ja til fagkunnskap. Jeg sier ja til videre debatt og utvikling. Jeg sier ja til grundighet. Jeg sier ja til et ark, både på NAV-konsulenter og plitikeres pult med ti gode tips, ikke til hvordan man avviser, men hvordan man aviser, altså til hvordan man best kan hjelpe. Mange mennesker trenger hjelp til å få tint isen i sitt indre.

Read Full Post »

Alle er vi flyktninger!

Det er forskjellig hva vi flykter fra, – og til.

Mange flykter fra seg selv, til alkoholmisbruk.

Mange flykter fra seg selv, til sneversyn og ekstremegoisme. De går fra å være seg selv, til å være seg selv nok.

Mange flykter fra seg selv, til kjøpesentre og forsøk på selvbekreftelse gjennom shopping.

Mange flykter fra seg selv, gjennom hektisk aktivitet. Når døden kommer, har de gjort mye, tenkt lite og dermed, når de tenker etter for alvor, tok kanskje aktiviteten deres en helt feil retning.

Mange flykter fra naturen og miljøet, alt de er avhengig av, og inn i en teknologisk liksomverden.

Mange flykter fra medmenneskelig ansvar.

Så har vi de som flykter fra krig, vold og forfølgelse. På verdensbasis finnes ifølge Flytktningehjelpen 45.2 millioner flyktninger. Det er mennesker som har mistet alt.

Hver eneste en av disse er et medmenneske av kjøtt og blod, sjel og ånd. De er ikke et nummer. De er fullverdige mennesker. Nå trenger de vår hjelp.

Jeg forstår like godt som noen annen at vi ikke kan hjelpe alle sammen i Norge eller Sandefjord, der jeg bor.

At vi ikke kan hjelpe alle, betyr ikke at vi ikke kan hjelpe noen, slik det av og til kan se ut når de som er redd for innvandrere deltar i debatten.

Spørsmålet er: Når verden er som den er, skulle det ikke være mulig å heller hjelpe litt fler enn litt færre enn det Integrerings- og mangfoldsdirektoratet anbefaler? Det er ikke uten betydning om vi hjelper 10, 20 eller 45 medmennesker i nød. Det er gjerne et spørsmål om liv eller død. 45 er ikke akkurat noe for mye det heller.

For ikke lenge siden var jeg i Liberia. Det er et lutfattig land. Likevel har de tatt imot 180 000 flyktninger fra nabolandet Elfenbenskysten. De har kanskje ikke så mye annet enn hjertevarme å gi flyktningene, men det er jo faktisk ikke så rent lite.

Politikere fra Høyre og FRP her i Sandefjord har dessverre fått for vane å satse på å hjelpe færrest mulig. Det sier noe om det provinsielle og egosentriske ved Sandefjord. Det er smålig og urettferdig.

Det blir ikke bedre av at de som støtter en slik politik, skinnhellig nok, prøver å gi politikken et skinn av menneskelighet ved å si at før vi kan hjelpe mange, så må vi hjelpe de få vi tar imot skikkelig. Her aner jeg ugler i mosen og vikarierende motiver.

For hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor legges det ikke større vekt på å utarbeide programmer, modeller og løsninger som faktisk vil hjelpe flyktningene til å finne sin plass i et nytt land og i vår by? Ja, hva har egentlig helt konkret blitt gjort her?

Politikerne er langt ivrigere til å fortelle oss hvor kostbare og problematiske flyktningene er. Hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor taler de ikke oftere om hvilken ressurs de kan være for byen?

Nettopp dette satte Rasmus Hansson fokus på under Debatten på NRK1 10. oktober. Der viste han tydelig hvor galt det kan gå når underliggende premisser altfor lenge og altfor sterkt får snikstyre hvordan vi diskuterer en sak. Han sa:

«Jeg kommer fra en flyktningfamilie. Moren og faren min måtte flykte da det var krig her i landet. Moren min ble godt mottatt i Sverige, faren min var ikke så heldig.

Jeg syns det er ganske ille å måtte høre år ut og år inn på en flyktningedebatt som bare handler om problemene ved å ta i mot flyktninger.

Det å kunne ta i mot flyktninger i et land er først og fremst en berikelse, og det er en forpliktelse. Vi har en flyktningedebatt i Norge som tar utgangspunkt
i en slags underliggende forestilling om at flyktninger er noe vi egentlig ikke skulle hatt, men så har vi fått dem likevel, og så må vi løse de problemene.

Utgangspunktet skal være et helt annet. Det skal for det første være at dette er en hyggelig, god, viktig, berikende plikt. For det andre skal utgangspunktet
være Libanon, som i dag har en million flyktninger fra Syria, omtrent 1000 ganger så mange som det vi tar i mot. Det er det nivået vi skal sammenligne oss med når
vi ser på hvilke forpliktelser vi har for å hjelpe folk som er i nød.

Så får vi løse de tekniske problemene som vi har aldeles utmerket god kapasitet til å løse, og så får vi gjøre det til en berikelse for Norge at vi hjelper de menneskene som skal komme hit.

Og så må vi holde opp med denne debatten som bare fokuserer på andre menneskers nød som et problem for søkkrike Norge.»

Slik politikertale er det sjelden man hører. Så ble da også resten av panelet veldig stille…

For meg er det mer enn betenkelig at flyktningepoltikk skal avgjøres av politikere som sitter på sine kjepphøye hester, i et lite land mot det kjepphøye nord og soper inn sine, i et globalt perspektiv, ultra-fete lønninger. Ingen slike avgjørelser burde tas uten at minst én blant beslutningstakerne har vært i en flyktningeleir.

Det er ikke uproblematisk å ta imot flyktninger. Men istedet for å nærmest avvise hele problemstillingen, bør vi stå sammen om å finne best mulig løsninger for flest mulig. Hva om hele byen, hele nasjonen, hele verden, gikk samen i en idédugnad for å utvikle gode tiltak? Disse tiltakene bør bygge på at flyktninger slett ikke bare er en belastning, men også en ressurs.

Read Full Post »

Partiprogrammet til Norges Kristne. Eller tidenes kåseri?

Fra partiprogrammet til Norges Kristne:

«Dersom ingen land vil ta i mot dem (kriminelle innvandrere) skal de sendes til et internasjonalt ingenmannsland, f.eks. Sahara eller Nordpolen. De får en boks med fiskeboller, en genser og en tollekniv med seg i slike situasjoner. Fiskebollene kan erstattes med tre sardinbokser dersom det er rimeligere for staten.»

«Alle må i tillegg kunne deklamere Henrik Ibsens dikt «Terje Vigen» utenat i løpet av femten minutter før norsk pass utstedes.»

Jeg tuller ikke. Dette står faktisk i partiprogrammet.

Skal man le eller gråte? Jeg velger å lese dette som tidenes kåseri!

Read Full Post »

Forskning og synsing om alkohol

Fredag 26. juli skriver Andre Bråthen, (FrP) i Sandefjords Blad at dagens alkoholpolitikk går utover vanlige mennesker. Blant mye annet rart og uriktig, kommer han med følgende synsing:

«Alkoholproblemer bekjempes ikke med lover og regler som rammer vanlige mennesker, men gjennom behandling og forebygging i rusomsorgen.»

«FrP mener det bør åpnes for vinsalg i butikk, økte utsalgstider på Vinmonopolet og vil fjerne tidsbegrensningene for salg av øl i dagligvarebutikken.»

Jeg har formulert et svar til Bråthen som står på trykk i Sansdefjords Blad idag. Det kan også leses her:

Andre Bråthen starter sitt innlegg i Sb med å definere hva som er feilvinklet og rettvinklet. Klavenes (AP) skriver feilvinklet, påstår han. (Klavenes har hatt et tidligere innlegg i debatten) Bråthen har ingen små tanker om seg selv. For meg framstår det som litt av et under at et vanlig menneske fra Vestfold er den som kan bestemme hva som er rett innfallsvinkel til et sakskompleks.

I min verden er det slik at de fleste sannheter er sammensatte og med fordel kan ses fra ulike vinkler. Siden Bråthen tar sats og glatt hopper bukk over forskningsresultater i sitt alkoholpolitiske innlegg, vil jeg bruke forskning som innfallsvinkel. Det rimer jo med FrPs eget handlingsprogram der det pekes på viktigheten av at «forskningen får best mulige vekstvilkår», uten at Bråthen ser ut til å ha tatt nevneverdig notis av dette. Han er nemlig full av synsing når han utbasunerer at «Alkoholproblemer bekjempes ikke med lover og regler» som rammer det han kaller «vanlige» mennesker. Om han tar sitt eget partis flotte ord om forskning på alvor, kan han gjerne tygge i seg synsingen sin igjen, for forskningen er krystallklar. Nettopp lover og regler er det som fungerer best i kampen mot alkoholproblemer.

Mye av den beste forskningen som er gjort er oppsummert i Hans Olav Fekjærs bok «RUS». Fekjær er en av de mest anerkjente fagfolk på feltet. Ale som leser boken vil se at Bråthens lettvinte oog inkompetente politikerpopulisme stilles i et dårlig lys. Under overskriften «Hvordan kan alkoholskadene reduseres» skriver Fekjær om en forskningsgruppe som er så autorativ at å bestride dens resultater «må anses som jevngodt med å søke medlemskap i den amerikanske foreningen «Flat Earth Society»».

Gruppas forskning forteller oss at tiltakene som virker best er aldersgrenser, statsmonopol, begrensede salgstider, begrensede antall utsalg, alkoholavgifter og lav promillegrense. Det som Bråthen holder fram som effektivt, nemlig alkoholistbehandling, gir bare liten effekt. Verdens kanskje ledende rusforsker, Robin Room, har pekt på at politisk populære forslag, sånne som Bråthen har forelsket seg i, er lite effektive. Vi ser at Bråthen har snudd hele den viktige og alvorlige saken på hoddet.Det er aldeles ikke den (nokså) restriktive alkoholpolitikken som går utover vanlige mennesker. Tvert imot er det liberaliseringen Bråthen står for som vil ramme vanlige mennesker. Eller er ikke de titusenvis av barn som gruer seg til jul pga. av foreldrenes alkoholinntak vanlige nok for Bråthen? Mellom 50 000 og 150 000 barn og mellom 50 000 og 100 000 ektefeller/partnere bor sammen med personer med et risikofylt alkoholkonsum i Norge. Det er rørende at Bråthen har omsorg for de 4000 som står i kø i rusomsorgen. Det er rørete at han glemmer, eller velger å overse, de avsindig mange «vanlige» folk som rammes av uvettig, men dog vanlig, alkoholoverforbruk. Forskningen viser at i løpet av et år plages halvannen million nordmenn av atferden til fulle folk. Hensynsløs rusatferd er det mest utbredte av alle rusproblemer. Flere titusener familiers daglige liv ødelegges. Det er i aller høyeste grad vanlige mennnesker vi snakker om her, Bråthen.

Politikken Bråthen foreslår ble satt ut i praksis i Finland tidlig på syttitallet. Alle med kunnskap om ruspolitikk vet hvor dårlig det finske eksperimentet gikk. Fra 1968 til 1975 økte antall tilfeller av skrumplever med 75%, promillekjøring økte med 157% og voldsforbrytelser med 80%, for å nevne noe. På motsatt side viser undersøkelser fra Det psykiatriske forskningsinstitutt i Moskva at 1, 22 millioner liv ble spart i perioden 1986 – 1991. Under Gorbatsjov ble det da innført en rekke tiltak som gjorde alkohol dyrere og mindre tilgjengelig. Forskningen, som FrP skryter opp i skyene i sitt program, viser klart og tydelig hva vi bør gjøre. Bråthen vil gjøre så å si stikk motsatt. Er det det at han ikke vet hva som må gjøres? Eller vil han bare ikke vite? Boka «RUS» koster ikke stort mer enn en god portvin. Den kan også oppdrives på bilioteket.

Kjetil Dybvik, lektor

Read Full Post »

Norsk politikerstand er blitt for slumsete. Borchs uttalelser holder ikke mål.

De unge av i dag har dårlige manerer, forakter autoritet, har ingen
respekt for eldre mennesker, og de prater i stedet for å arbeide.
Dette sa en irritert Sokrates for ca 2500 år siden.

Det er altså lite nytt i Sandra Borchs utblåsning mot den kravstore,
norske ungdommen. Det er heller ikke mye hold i innlegget hennes.

Tidligere har hun ungdomsergret seg i Aftenposten. Der nevnte hun ikke ett eneste tall. Innlegget hennes, formulert på vegne av Senterungdommen, framsto som vagt og upresist. Det er skummelt når man snakker om hele menneskers liv, mennesker av kjøtt, blod, sjel og ånd. Hva skal en vanskeligstilt ungdom ha rett
til å kreve? Akkurat når blir det for mye?

Det hele blir ikke det grann bedre av at hun i dag gjentar, og utvider, sin ryktespredning om norsk ungdom i Dagbladet.

Her forsøker hun å lene seg på statistikk fra NAV. Hun er ikke den første som har forsøkt å lene seg på statistikk, og falt.

Hun gjentar også sin store bekymring og beskyldning om naving. Men i dette spørsmålet gadd hun visst ikke lene seg på noen statistikk. Gad vite hvorfor?

For hvor stort er egentlig problemet med “naving”? Hvor mange gjelder det? Først når vi vet det,
kan vi snakke særlig meningsfylt om det virkelig er sant at norsk
ungdom er blitt for kravstore.

Naving er et verdiladet ord som vekker bilder hos oss av en hær av
fløteskummende slappfisker som sitter med bena på borda, har Thorgeir
Kolshus skrevet i en kronikk. Naving er et verdiladet uttrykk. Det vet
Borch godt. Men hva hvis naving er en myte? Hva har Borch gjort seg
skyldig i da?

Ifølge Anniken Beckstrøm, fylkesleder i Fellesorganisasjonen (FO) i
Vestfold og ansatt i Nav Nøtterøy, er det akkurat slik det forholder
seg.

LO-aktuelt skriver at fylkeslederen mener begrepet har oppstått fordi
ungdom velger å fortelle vennene sine at de utnytter systemet heller
enn å si sannheten – at de sliter, ikke takler skolen, ruser seg og
ikke klarer å være i en jobb. Oppfølgingen av ungdom som faller
utenfor, er svært tett. Så tett at det å jukse seg til stønad er
bortimot umulig, ifølge Beckstrøm.

Tjenestedirektør i NAV, Bjørn Gudbjørgsrud, har pekt på at det er
ingenting som tyder på at ungdom er mer skurkaktige enn andre.
Sannsynligvis er de heller ikke slappere, eller mer kravstore enn
andre.

Forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring (NOVA) tyder på at vi aldri har hatt så bra ungdom
som i dag. Det er mindre problemer med dem enn noen gang før. Vi har å gjøre med en flink og seriøs generasjon. Hvis
Borch har andre tall eller annen forskning å vise til, vil jeg gjerne
se dette.

Det er ikke kravstorhet som først og fremst kjennetegner norsk ungdom.
Min erfaring som lærer i den videregående skolen er at norsk ungdom
kjennetegnes av innsatsvilje, høflighet og pågangsmot. Blant tusenvis
av elever har jeg kanpt nok møtt noen som ikke selv ønsker å bidra.

Når Borch etterlyser et samfunn som stiller større forventninger til
ungdommen, slår hun inn vidåpne dører. Presset på norsk ungdom av i
dag er knallhardt. Vårt samfunn har gjort effektivitet, produktivitet
og prestasjon til halvguder. Kanskje dette er noe av grunnen til at så mange norske ungdommer må ha hjelp av NAV?

Det er sannelig ikke rart om noen faller utenfor. I motsetning til
Borch er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar
sosialhjelp og annen stønad fra NAV er syke mennesker, utslåtte
mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside. Borch
nevner i et par bisetninger at vi må ta vare på disse også, men for
meg virker det som hun taler med to tunger her. Dette er noe hun bare
aller pliktskyldigst tar med i forbifarten, mens hennes egentlige
anliggende er å stresse det famtum at norsk ungdom er slapp og
storforlangende.

Hva godt gjør Borchs innlegg? I all hovedsak bidrar det bare til å sementere
feilaktige stereotypier av trygdemottakere som sleipe, slappe og
snyltende.

Read Full Post »

Kjernen i tiggerdebatten: Anstendighet!

Mange lurer på hvordan vi skal “løse tiggerutfordringen”. Eller
“romproblemet”. Formuleringen i seg selv er jo forskrekkelig. Det er
ikke så lenge siden noen forsøkte å løse “jødeproblemet”.

Svaret er at hele debattens kjerneord er: Anstendighet. Vi løser alt
dette med anstendighet. I alle fall er det der vi må begynne.

I Norge er det kanskje Dag Solstad som er den fremste
anstendighets-dikteren. Espen Hammer har iallfall kalt sin tolkning av
Solstads forfatterskap ”Anstendighet og revolt”. Der skriver han at
anstendighet handler om ” – det å ikke måtte eksistere som en skygge
av seg selv, i en rolle, men oppleve et ekte samvær i et fellesskap av
mennesker som virkelig respekterer hverandre. Anstendighet betyr at
menneskene i dette felleskapet deler en meningshorisont. (…) De kan
kommunisere som hele og fulle mennesker uten en isnende følelse av
isolasjon.”

Det er akkurat den isnende følelsen jeg får når de menneskefiendtlige
utsagnene florerer. Utsagn er ikke bare utsagn. De får praktiske
konsekvenser. Medmennesker kan bli syke og dø av utsagn.

Kanskje lar ikke det fullstendig meningsfulle livet seg leve. Kanskje
bærer Solstads hovedpersoner på en drøm om autensitet som er umulig.
Men mens vi søker og leter, la oss gi, heller enn å gi opp. La oss
senke vårt legeme og skjenke en mynt i tiggerens krus.
La oss søke menneskelig kontakt i tiggerens blikk. For
kroppsposisjonering og blikk er ikke uten betydning. Forsøk en stakket
stund å se for deg en politiker, gjerne en av de høye herrer i Høyre
bøye seg ned og snakke til en tigger. Da ville kanskje perspektivene
endret seg litt. Da ville Politikeren ikke sett ned på Tiggeren på
samme måte. Det er den som ser ned på tiggeren som former stillingen.
Alt kommer an på perspektiv. Ved at politikeren bøyde seg og nedlot
seg til en samtale, ville ryddetrangen minsket og hjelpetrangen økt.

Mye av debatten styres av sviktende dokumentasjon. Mange kommer med
lettvinte påstander og synsinger. Mange har veldig sterke meninger om
noe de egentlig vet lite om. Det er vondt å lese hvor forutinntatt og
fordømmende mange er. Menneskefiendtlige utsagn florerer i
nettavisenes kommentarfelt. Det er ille nok. Enda verre er det at
lettvinthetene også har sin plass blant politi og politikere. De som
ønsker et forbud og som begrunner dette med kriminalitet eller
menneskehandel, gjør dette på sviktende grunnlag, ifølge Kirkens
Bymisjon.

Bymisjonen sier at deres erfaring er at de sterkeste drivkreftene bak
tigging er fattigdom, diskriminering og mangel på muligheter i
hjemlandet. Hva med menneskehandel og kriminalitet? Det forekommer
også unntaksvis, men da er det nettopp unntak og ikke hovedsaken.
Ingen har kunnet dokumentere eller påvise at omfanget av dette er
stort. Her får Kirkens Bymisjon støtte av Frelsesarmeen og av
forskere. Det er kort sagt konklusjonen til alle som har tatt seg
bryet med å bry seg om tiggerne. Det er konklusjonen til alle som har
tatt seg bryet med å snakke med dem, og ikke bare om dem.

Mange mener mye og vet lite. Kanskje skulle man, i anstendighetens
navn, slutte med det. Tenk på hva konsekvensene for andre menneskers
liv kan bli. Kanskje skulle man ikke snakke så mye om tiggerne før man
har snakket litt mer med dem?

En av de fremste forskerne på tiggere fra Romania heter Ada Ingrid
Engebrigtsen. Hun har studert dette i mer enn ti år. Blant annet har
hun bodd et år med romanigrupper i landsbyer i Romania. Hun har
virkelig satt seg inn i det. Hun har peiling. Hun vet ting. Hva sier
så hun?

– Tiggerne er ikke kriminelle.
- Ingen som forsker på slike ting har
funnet noen forbindelse mellom tigging og kriminelle bakmenn.
- Det
beste du kan gjøre for å hjelpe en tigger, er å gi en skjerv i
pappkruset hennes.
– Tiggerne er ikke trafikkerte ofre, de er heller ikke skurker fra
mafiabander. Slike påstander er hentet ut av det blå.

Det blå partiet Høyre, vanligvis ansett som anstendig, respektabelt og
seriøst, gikk i 2012 likevel, nettopp med begrunnelse i kriminelle
bakmenn, inn for å forby tigging. Det ser ut som de holder fast ved
dette i 2013. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende useriøst. Og
uanstendig.

Glemmer de som skal forme politikken at folk ikke er brikker? Det
gjelder all slags folk, også dem man måtte ha kommet til å tenke på
som fantefolk. De er ikke brikker på et monopolbrett. De kan ikke
sendes tilbake til Start. De kan ikke veltes. De kan ikke puttes
tilbake i esken når man er lei av å spille. Da forsvinner
anstendigheten med det samme. Folk kan ikke forbys fordi de lider nød.

Høyres hovedslagord har vært: ”Muligheter for alle.” Det er ikke så dumt hvis
partiet har anstendighet nok til å ta seg selv, og alle andre, på
alvor.

Ta nå bare tiggeren som har sittet utenfor hotellet mitt i hele dag.
Han må være en av Norges minst aggressive menn. Hvordan er det mulig?
Hvis det var Tetzschner som hadde måttet sitte der hele dagen, – ville
han vært like blid? De norsketniske selgerne av mobilabonnementer og
alarmsystemer er som oftest fryktelig mye mer aggressive.

Alarm! Tetzschner kunne ha godt av å lese litt John Rawls. Hvordan
ville Tetzschner utformet politikken dersom vi skulle starte helt på
nytt, og ingen visste hvilken posisjon de ville få i samfunnet etter
at politikken var meislet ut? Alle og enhver kunne like gjerne havne
på toppen som på bunnen? Ja, hva slags politikk ville Høyre lage da?

”Mennesker skulle slippe å ydmyke seg selv offentlig”, har leder i
Oslo Høyre, Nikolai Astrup uttalt. Det ser jo vakkert ut. Men vent
litt, går det opp? Et parti som er for forbud mot tigging og mot
forbud av sexsalg. Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv,
konkluderte slik:

”Høyre synes altså det er en større fornedrelse for et menneske å
sitte med et pappkrus og be om en slant enn å tilby en liggetur på
Bankplassen. Beskjeden til rusmisbrukere i akutt pengenød og fattige
rumenere er at de skal slippe å nedverdige seg ved å be om litt
penger. Men de kan godt selge sex. Det må være hva økonomene kaller
perverse incentiver.”

Partier skulle slippe å ydmyke seg selv offentlig. Men det er altså
det Høyre, de ordentlige og sosialt konforme små- og høyborgernes
parti, har gjort her. De tramper på konsekvens. De tramper på
anstendighet. De tramper på tiggernes muligheter. Partiet snur kappen
etter vinden. De argumenterer på én måte i saken om sexkjøp. I saken
om tigging snur de argumentasjonen på hodet. De tar heller ingen ting
for å komme med lettvinte, hardhendte og udokumenterte påstander. Ta
nå bare dette mantraet til Tetzschner om at tiggerne er «organiserte».
Høyre er her med på å legitimere.det Frank Rossavik i Morgenbladet har
kalt «de lett apokalyptiske forestillingene om bakmenn, menneskehandel
og organisert kriminalitet”.

Organisert virksomhet er ikke nødvendigvis kriminelt organisert. Det
kan se ut som mange glemmer å få med seg en såpass viktig nyanse. De
fleste kulturer er mer kollektive enn vår. Det tror jeg er bra. Hvis
alle mennesker i hele verden var like selvsentrerte som vi er hos oss,
sto ikke verden til påske. Et tett bygdesamfunn i Romania er
organisert. Eller, vi kan like gjerne si at innbyggerne samarbeider
tettere enn vi gjør hos oss. Kanskje forstår ikke vi som lever i en
veldig annerledes kultur alltid alle mekanismene? Kanskje er vi av og
til for raske med å stemple alt mulig som “organisert”?

Jeg bor og lever i Sandefjord by. Sandefjord er nok ikke veldig
annerledes enn andre byer og plasser i Norge og får stå som symbol på
det typiske norske sted. De fleste her er mot tiggerne, og det helt
uten at de noen gang har snakket ordentlig med dem. Dermed har de gått
glipp av denne innsikten: I Romania er det mange som ikke har noen
muligheter. Ingen muligheter. Så ille er det. Den ”vanlige” nordmannen
vet altfor lite om hvor vanskelig det er. Kanskje er han for
bortskjemt? Kanskje har han bare ikke orket å sette seg inn i det?
Kanskje projiserer han egen frykt og uro over på tiggerne? Kanskje er
han uanstendig? Uansett, sterke meninger om “organiserte bander”, det
har han!

At det finnes bander av utenlandske kriminelle i Norge er helt
sikkert, men å sause dem sammen med en mor som ser tigging som sin
eneste mulighet for å forsørge barna sine, uten noen beviser, bare
basert på antagelser, løse rykter, eller egen indre uro, det er
fryktelig dårlig tenkt og dårlig gjort.

Ordføreren i Sandefjord. Bjørn Ole Gleditsch (H), vil ikke ha tiggere
han heller . Han har uttalt til Sandefjords Blad at han “tror”
tiggingen kan være et ledd i økonomisk kriminalitet og svarte penger.
Det er bare å håpe at ordføreren ikke er like slumsete i andre viktige
saker han har befatning med. Hva hvis jeg “tror” at ordføreren er et
ledd i økonomisk kriminalitet og at han har noen svarte penger på
samvittigheten? Må han slutte som ordfører da, eller må jeg
dokumentere at det jeg “tror” er riktig først?

Sandefjords Blad har skrevet at 9 av 10 sandefjordinger støtter
Gleditsch. Jeg er nummer ti. Jeg sier: Gleditsch aner ikke hva han
prater om. Han lever et for fett liv til å kunne ha noen verdifull
mening. Og til ni av ti sandefjordinger sier jeg: Skam dere! Kom dere
på studietur til Romania så fort som råd.

Hvorfor jeg snakker om skam? Fordi jeg har nobelprisvinner J. M.
Coetzee i tankene. I boka «Vanære» kobles begrepene anstendighet og
skam sammen. Et anstendig menneske kan ikke leve med skammen over å
være ett med et samfunn som er umenneskelig. Og umenneskelig mener jeg
altså at det er ikke å behandle mennesker rundt seg som medmennesker,
men som brikker, fanter, ugress. Tenk å tenke på medmennesker først og
fremst som noe som skjemmer bybildet. Bybildet, – hva slags ord er nå
det, da? Det er i alle fall ikke noe godt bilde på hvordan mennesker
bør behandle hverandre. Tenk å tenke på medmennesker som forurensning.
Hvis ikke det er uanstendig og skammelig, kan du kalle meg en fant.

Er Høyre bare et overflateanstendig parti? Eller er de med på at
tiggeren først og fremst er et medmenneske og ikke først og fremst et
problem? Er de med på at også tiggere må møtes med anstendighet, slik
begrepet her er forklart? Er de med på at helt til de strukturelle
problemene i Romania er løst, må vi sette hjelpsomhetsbrillene og ikke
forbudsbrillene på?

Det finnes ingen endelig løsning på «romproblemet» skriver redaktør
Andresen i Minerva. Tillat meg, i anstendighetens navn, å si at der
tar han ganske enkelt feil.

Read Full Post »