KRITISK FAGLOGG TIL POPULÆRVITENSKAPELIG ARTIKKEL
populæ’r a1 (gj fr fra lat., av populus ‘folk’)
- 1. godt likt, avholdt
- 2. lett forståelig, enkelt framstilt en p- framstilling av et komplisert tema
- 3. vanlig utbredt, gjengs
vitenskap m1 (fra lty, ty.)
- 1. metodisk innsamling, ordning og etterprøving av kunnskaper etter allment godkjente regler og krav (om intersubjektivitet, klarhet osv) formalv-/empiriskv- vitenskap som bygger på observasjoner /v- og teknikk / ofre seg for v-en
- 2. fagområde som er emne for *vitenskap (1)
Når man setter disse to oppslagsordene fra Bokmålsordboka sammen, kan de umiddelbart se ut som en selvmotsigelse. Sammenstillingen viser iallfall at den som skriver populærvitenskapelig har hensyn å ta både til høyre og venstre. Grepstad sier da også i sin gjennomgang av populærvitenskapelige framstillinger, i sin 624 sider lange bok om sakprosa, at knapt noen sakprosasjanger er under større press. Den som skriver må være ydmyk både overfor forskningen og stoffet på den ene side, og publikum på den andre. «Krava til ein populærvitskapleg tekst er at den må vere korrekt og begripeleg.»(Grepstad 1997:344)
Det å gjøre stoffet begripelig for et «bredt publikum», samtidig som man er forpliktet til å være korrekt i forhold til forskningen er, sagt med en underdrivelse, ikke lett. Grepstad refererer Sven Öhman som har dette å melde:
«Vad det handlar om âr (…) att det är lika omöjligt att förstå vetenskapens teorier genom populärvetenskapliga böcker som det er omöjligt att lära sig gå på lina genom att titta mycket på cirkus.»
En slik måte å se tingene på åpner en avgrunn mellom vitenskap på den ene siden og populærvitenskap på den andre, sier Grepstad. Han konkluderer med at: «Berre ved å forstå populærvitskap som akademiets pedagogiske tekster kan det byggjast bru over avgrunnen.» (Grepstad 1997: 350)
Hvilke grep kan skriveren ta i bruk for å gjøre sin populærvitenskaplige tekst pedagogisk? Som yrkespedagog og norsklærer med tolv års fartstid, har jeg forholdt meg til egen erfaringskompetanse i arbeidet med å bygge opp teksten min. For systematikkens skyld vil jeg her bruke Gunnar Eriksson og Lena Svenssons katalog over grepene som til sammen danner den populærvitenskaplige teksten, referert hos Grepstad. Etter hans mening er det disse forskerne som har kommet lengst i et «retorisk signalement» av populærvitenskap. Grepstad har plukket ut følgende grep som de viktigste:
- – Konkretisering og eksemplifisering
- – Jamføring
- – Personifisering
- – Ordforklaringer
- – Forenkling, i form av utelatelse, stryking av forbehold, se bort fra motforestillinger etc.
Før jeg i henhold til disse grepene ser nærmere på om min populærvitenskapelige artikkel er blitt en vellykket pedagogisk tekst, er det naturlig å resonnere litt rundt spørsmålet: For hvem? Hvilken mottakergruppe skal teksten tilpasses? Hva i all verden er «et bredt publikum» som oppgaveteksten så bredt formulerer det? Det må defineres. Flere har forsøkt seg. Denne definisjonen er hentet fra et strateginotat, laget av NTNU, om allmennrettet forskningsformidling:
«Det brede publikum» er ingen ensartet målgruppe. Fellesnevneren er at det dreier seg om mennesket som vanligvis ikke er direkte brukere av forskning, men som likevel kan ha behov for eller nytte av kunnskap om forskningen selv og dens resultater. Forskningsrådet trekker frem tre målgrupper som er spesielt interessante for allmennrettet forskningsformidling: barn og unge, lærere i skoleverket og journalister.»
Grepstad opererer også med en tredeling Den ser slik ut:
- – Den indre krets av forskere på andre fagfelt
- – Personer med en viss akademisk utdannelse
- – Alle med mindre utdannelse som er interesserte i populærvitenskap
Med dette vil Grepstad også si at forholdet mellom tekst og leser ikke er tilstrekkelig for å bestemme den populærvitenskapelige framstillingen. «Vi kjem lenger ved å sjå på forholdet mellom tekst og institusjon,» sier han (Grepstad 1997: 343). Her mener jeg å ha pekt på en liten svakhet ved oppgaveformuleringen.
Lenger ut i kapittelet sitt peker Grepstad på at de akademisk utdanna nå utgjør et så bredt lag av befolkninga at forholdet mellom de tre gruppene har endret seg mye. Dette leser jeg slik at når man skal skrive for et bredt publikum må det være kurant å ta høyde for at mange i denne gruppen har relativt god utdannelse.
Med bakgrunn i de to tredelingene har jeg tenkt at det brede publikum jeg skriver for kan være alle som er interessert i populærvitenskap. Mange av disse igjen vil sannsynligvis ha en viss akademis k utdannelse og være fortrolig med et visst innslag av akademisk språkbruk. Teksten min er slett ikke ment bare for lærere i skoleverket, men jeg håper at denne gruppen, ikke minst, kan lese artikkelen med interesse. Slik jeg ser det får nemlig både film, musikk og filmmusikk for liten plass i norskfaget. Heller ikke de nye læreplanene som trekker fram multimodale tekster på en annen måte enn før, har forandret nok på det.
Om man skulle tenke seg et mulig publiseringsorgan for artikkelen, kunne Norsklæreren være en mulighet. Da måtte det nok kuttes ytterligere i artikkelen, selv om jeg synes jeg har kuttet mye allerede. Eksamensoppgaven gir rom for å skrive en artikkel på inntil 15 000 tegn, og den grensen er jeg innenfor.
Etter at jeg nå har redegjort for hvem teksten er ment for, vil jeg nå si noe mer om hvilke grep teksten tar i bruk. Jeg forholder meg da til grepene Grepstad har listet opp.
Konkretisering og eksemplifisering. Lang pedagogisk erfaring har vist meg at eksempelet er en god læremester. I artikkelen min har jeg trukket fram mange konkrete filmer som skal illustrere fenomenene jeg skriver om. Jeg forsøker også å være konkret når jeg tøtsjer inn på semantikk, noe som mange vil oppfatte som relativt komplisert. Ordet «stein» er da unektelig konkret? Derfor bruker jeg ikke ord som arbitrært, symbolsk og ikonisk når jeg vil forklare noe om tegnlære, og at musikk ikke representerer noe i verden utenfor. Jeg bruker heller et stein-eksempel.
Jamføring. Dette grepet kunne jeg kanskje brukt mer. Et sted har jeg iallfall sammenlignet opplevelsen man får ved å oppleve dusjscenen i Psycho med og uten musikk. Dessuten har jeg tatt i bruk et beslektet virkemiddel, nemlig kontrastering. Jeg setter Oscar-prisen filmen Atonement vant for beste filmmusikk opp mot det faktum at norske filmanmeldere i stor grad har neglisjert musikkbruken i sin omtale av filmen.
Personifisering. Jeg ser at dette enkelte ganger kan være virkningsfullt og effektivt, men det er ikke en måte å skrive på man trenger å ta i bruk hver gang. Personifisering er én måte å konkretisere på. Denne gangen har jeg valgt andre måter å gjøre artikkelen min konkret på.
Forenkling. Også her har det vært vanskelige avveiinger. Jeg har skrevet andre tekster om beslektede emner før, da med større faglig tyngde. Mye av dette måtte jeg utelate her. Andre ting er forenklet. Ved å forenkle, forandrer man også. Det finnes ikke flere forskjellige måter å si én ting på. Ved å forandre sier man noe annet.
Hvordan har det så gått med balansen mellom det populære og det vitenskapelige i min tekst? Jeg kunne definitivt gått lenger i å popularisere. Jeg har jo ikke laget historier og diktet situasjoner, som Grepstad sier popularisatoren kan. Jeg har heller ikke brukt den kjapp-kjapp-kjapp-stilen Erik Tunstad, tidligere fagredaktør hos forskning.no, gjorde seg til talsmann for i en forelesning han holdt på Høgskolen i Vestfold 30. Oktober (Om popularisering. En artikkel på forskning.no. Hva skal til?) Tunstad vil kanskje protestere og si at han aldeles ikke har gjort seg til talsmann for kjapp-kjapp-kjapp-stil. Han brukte aldri selv det ordet, og han sa også at skriving er hardt arbeid. Men han gjorde et stort poeng ut av at det ikke finnes en grense for hvor kort det kan bli! Det er iallfall en popularisering. Hvis han skal tas på ordet her, kan jo alt kokes ned til et haiku-dikt. Jeg har nok heller ikke skrevet slik at en oppvakt 13-åring kan forstå alt i teksten min. Tunstad fortalte at han brukte å se for seg denne type mottager mens han skrev sine artikler. Dersom denne 13-åringen har en genuin interesse for film, tror jeg likevel hun kan forstå det meste av min tekst. Et par råd Tunstad ga, har jeg fulgt: Vit hvem du skriver for og hvorfor du skriver for dem. Dessuten har jeg ikke brukt mer enn tre setninger i ingressen.
Avslutningsvis vil jeg si at det ikke helt er gitt hvem som skal skrive de populærvitenskapelige tekstene. Er det utelukkende journalister? Bør forskerne komme sterkere på banen? Magasinet X har en tankevekkende artikkel om dette på Internett (2003/6) skrevet av Guro Aandahl. Her skriver hun:
«Francis Sejersted, professor i historie, styreleder i Fritt Ord og en av redaktørene i Nytt Norsk Tidsskrift, liker ikke begrepet «populærvitenskap». Han mener at formidling ikke skal ses som en populariserende sidevirksomhet, men som en integrert del av den normale vitenskapelige virksomhet.
– Det påligger alle fag å stå i en naturlig kommunikasjon med den opplyste allmennhet, sier han.
Slik er det dog ikke, for som artikkelen peker på, belønnes ikke forskere for å skrive for allmennheten. Karrieremessig og økonomisk er det mest lønnsomt for forskere å publisere for andre forskere.
Kanskje studentene ved master i faglitterær skriving kan bøte på dette? Forskning til folket!
Legg igjen en kommentar