(En versjon av denne bloggposten har stått på trykk som kronikk i Bergens Tidende)
Hvordan kan noen i fullt alvor tro at det er mulig å ha så god oversikt over et annet menneskes liv at det går an å sette en rettferdig karakter på dette medmenneskets orden og atferd?
Jeg har selv har mange ganger vært med å sette karakterer i orden og atferd. Jeg liker disse snurrige karaktermøtene dårlig. Ikke sjelden har jeg vært i forhandlinger om elevers atferdskarakterer. Er atferden til eleven god, nokså god eller lite god? Ja, det har med mye annet enn elevens indre å gjøre.
Hva slags karakterer eleven får, kan bestemmes av hvilken skole han går på, valgt studieretning og lærerne han utsettes for. Ganske mange lærere er så uordentlige at de ”glemmer” å sette anmerkninger på sine elever. Andre lærere er ordensmennesker av rang. Det hele blir altfor tilfeldig i en så alvorlig sak. Vi mennesker mangler forutsetninger for å behandle hverandre slik.
Forutsetninger, ja. I forskrift til opplæringslova står det at man skal ta hensyn til elevenes forutsetninger. Noen elever er flinke til å skaffe seg papirer på at de har en eller annen slags forutsetning eller diagnose som skal tas hensyn til. Andre kan ha minst like trøblete bakgrunn, som helt sikkert kunne vært diagnostisert og attestert. Hva hvis eleven ikke har forutsetninger til å dokumentere sine sviktende forutsetninger? Da sitter de der, med skjegget og en mindre god atferdskarakter i postkassa.
Allerede i 2002 gikk professor Terje Ogden ved Senter for klinisk psykologisk forskning ut og sa at disse karakterene er meningsløse.
– En elev som ikke passer inn på skolen, kan klare seg utmerket i arbeidslivet. Det har vi sett flere eksempler på, sier Ogden, og presiserer at skolene legger opp til en viss type atferd som elevene må innrette seg etter.
På forbløffende vis går mange fra å være en uordentlig-stemplet elev til å bli en engasjert og dyktig ansatt med upåklagelig orden. Hva har skjedd? Er det magi? Eller må skolene gå litt i seg selv og spørre om de kan ha vært medvirkende årsak til at eleven ble oppfattet som uordentlig? Heldigvis er mange arbeidsgivere klar over at verden og tiden og eleven kan ha beveget og utviklet seg siden eleven gikk på skole og legger ikke vekt på en ordenskarakter som er foreldet nærmest i det den er satt.
Selv mener jeg at hele systemet med anmerkninger, som ordenskarakteren bygges på, står til lite godt. Jeg kan ikke se at det rommer noe nyttig eller kommer noe godt ut av det. Hva slags menneskesyn ligger til grunn for å anmerke sårbare ungdommer? Også her tror jeg det hjelper mye mer med et klapp på skuldra enn et tupp i rævva. Det er bare et par ryggvirvler, og et hav, som skiller.
Skulle liksom ungdommene skjerpe seg når de får anmerkninger? Noen gjør det kanskje. Av frykt. Jeg nekter å bruke frykt som del av min pedagogiske virksomhet. Man kan sette seg i skrekk, men det går ikke an å sette seg i respekt. Respekt oppnås på andre måter.
Lærerens organisering av undervisningen kan være en opprettholdende faktor for problematferd. Hvis eleven gruer seg til timene, eller kjeder seg i dem, kan uheldig oppførsel oppstå. Det er urimelig å bare straffe eleven for dette. Det handler om interaksjon.
Ungdommer, som andre folk, søker alltid en mening med det de gjør. Det gjelder å få tak i den. For den kan være en viktig årsak til at eleven kommer for sent til tilmen, har “glemt” boka, eller har såkalt “ugyldig” fravær.
Det kan være mange grunner til at elever ikke så lett oppgir den virkelige grunnen til sin oppførsel. Det påhviler enhver lærer et stort ansvar til å se bak fasaden. Der kan det gjemme seg store floker som det er umulig å sette karakter på.
Jeg vil også spørre: Hvorfor akkurat orden og oppførsel? Hvorfor er det ikke egne karakterer også i virketrang, kreativitet og pågangsmot, for å nevne noe?
På bakgrunn av disse kjetterske tankene var det jeg tok kontakt med Nasjonalt senter for læringsmiljø og adferdsforskning. Jeg stilte spørsmålet: Er det virkelig mulig å sette en rettferdig karakter på et medmenneskes atferd?
Svaret jeg fikk var tankevekkende:
“Et mulig utgangspunkt er jo å lure på hvordan behovet for å gi karakterer til andre menneskers atferd oppstår. Det ser ut til at etterspørselen etter å få tildelt karakter på egen atferd ikke er tilsvarende påtrengende. Heller ikke blant dem som vil putte oppførselskarakter på andre.
(…) Mange dyktige lærere har bidratt til at barn har funnet seg bedre til rette blant voksne og sine medelever. Ingen av de lærerne jeg har møtt har lyktes med dette gjennom å gi karakterer på sine elevers atferd.
(…) Det er et grunnleggende etisk spørsmål om karaktersetting er en tilstrekkelig anstendig tilbakemeldingsform på barns oppførsel. Den kan synes å være lite sofistikert. En risikerer samtidig ikke å ta tilstrekkelig høyde for at barns atferd også har et rasjonale.
Utfordringen er at barns perspektiv er noe man erverver seg gjennom tillitt og gode samtaler. Karaktersetting kan derfor fort bli forhastet og, i verste fall, hasardiøs. Samtidig er instrumentell karaktersetting ikke effektiv med tanke på reell atferdsendring.
Så oppsummert, læreres positive atferd og evne til relasjonsbygging er en langt mer egnet vei å gå enn å distribuere tallverdier etter en fastsatt skala.”
Min konklusjon blir: Et lærer-elev-forhold er først og fremst et menneske-menneske-forhold. Der kan vi ikke holde på å sette anmerkninger og ordenskarakterer på hverandre.
Kjetils faglitterære blogg 