Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2011

VERDENSBALANSEN STÅR PÅ SPILL
– Et møte med Philippe Douste-Blazy i Kamerun

Douste-Blazy er ukjent i Norge, men har A-status i Kamerun, Frankrike og FN.

Philippe Douste-Blazy er tidligere kulturminister, helseminister og utenriksminister i Frankrike. For tiden er han, blant annet, Under-secretary-General of the United Nations, Chairman of the UNITAID executive board og FNs spesialrådgiver på innovativ finansiering for utvikling . Han er en mann med mange og lange titler. Ikke så rart da kanskje at han rynker på nesen og hever sitt franske øyebryn før han avbryter intervjuet allerede etter mitt første spørsmål. Det lyder:

What kind of kid where you? What opportunities and possibilities were you given?

Douste-Blazy forstår ikke. Det vil si, han tror han forstår, men han vil være sikker på at han forstår. Derfor sier han til meg, un moment, før han reiser seg og går. Han kommer tilbake med to tolker. Douste-Blazy er en mann som kvalitetssikrer arbeidet sitt. Selv om han snakker godt engelsk, vil han at to tolker som begge kan fransk og engelsk ut og inn skal være bisittere, slik at det er helt sikkert at han forstår meg og vice versa. Jeg forstår nemlig ikke særlig mye fransk, og han mener selv at han ikke er tilstrekkelig god i engelsk.

På reise i Kamerun med Philippe Douste-Blazy

Vi sitter på en restaurant i Kamerun. Douste-Blazy er i landet for å promotere et hjertebarn, nemlig hjelpeorganisasjonen UNITAID. Jeg er i landet for å portrettintervjue ham. Med tolkene til stede prøver jeg å forklare ham hvorfor jeg vil vite hva slags barn han var og hva slags muligheter han ble gitt. Grunnen ligger i at Douste-Blazy er veldig opptatt av mulighetene verdens fattigste barn og kvinner har. Jeg vil gjøre en sammenligning for å få fram de enorme forskjellene mellom den vestlige verdens barn, og den sørlige verdens barn. Et ”Ah!” slipper ut. Douste-Blazy smiler, gnisten i øynene tennes, hele mannen lyser opp og han opplyser meg:

– Vi var en liten og sammensveiset familie. Vi var veldig nære. Én bror har jeg. Min far var doktor, som meg selv. Min mor pianist. Hver sommer besøkte vi mine besteforeldre i Pyreneene. Der fikk jeg muligheten til å klatre og gå turer i fjellene, noe jeg liker godt. Jeg hadde en god og trygg barndom. Jeg hadde det jeg trengte. Foreldrene mine elsket meg og inspirerte meg. Det var nok min far som påvirket meg og på et tidlig tidspunkt i livet mitt tente det sosiale engasjementet for de svakest stilte i verden.

Det naturligste oppfølgingsspørsmål av verden, i verden, om verden, for meg var da: Hvilken framtid tror du barna her i Kamerun, og andre fattige land, vil møte?

Uten å nøle svarer Douste-Blazy at en røff og hard hverdag venter på alle disse millionene av barn. – Husk på at hvert tredje sekund dør et barn og hvert minutt dør en mor, – fordi vi lar dem gjøre det. De dør av sult, og av de tre store epidemiene tuberkulose, malaria og AIDS, epidemier det finnes medisiner mot og som vi vet hvordan vi skal hanskes med. Hovedsakelig dør de fordi de ikke har råd til medisinene. Dette er menneskehetens absolutte skam! Jeg er sjokkert over verdens selviskhet. Tilsvarer en baby i Oslo, Norge, en baby i Yaoundé, Kamerun? Det internasjonale svaret er nei. Det er som om et liv i sør ikke er like mye verdt som et liv i nord. En milliard tohundre millioner mennesker prøver å overleve på mindre enn en dollar og 25 cent per dag. Hvorfor skulle ikke også disse menneskene ha rett på den nyeste og beste medisinen?

Legg merke til at Douste-Blazy her bruker superlativ-formen. Han mener at de fattigste i verden ikke bare skal ha bedre og nyere medisin enn det de får nå, de skal ha den beste og den nyeste. Han tror det er realistisk å få til dette. Hans visjon, det som driver arbeidet hans, er troen på at vi kan sikre den første AIDS-frie generasjonen siden epidemien startet. Det høres fantastisk ut. Det høres for godt ut til å være sant. Så jeg spør: Hvor sterk er du i troen på at denne visjonen kan bli virkelighet?

– Som du vet er jeg spesielt dedikert til kampen for barn og kvinner. Det er der vi må begynne. Det finnes 1.4 millioner hiv-smittede mødre i verden. Det finnes en mor-barn-pakke, en medisinpakke som kan hindre at mødrene overfører smitten til sine barn. Den koster 60 dollar. 1.4 millioner ganger 60 dollar, hva blir det? Småpenger i internasjonal sammenheng! Det er klart visjonen kan bli virkelighet, – hvis vi vil.

For tidlig født inn i en for sent utviklet verden. Men takket være UNITAID kan dette barnet, og mange andre, berges.

Og hva mer er, Douste-Blazy vil ikke stoppe der. Han mener også at det absolutt bør være mulig å nå de ambisiøse milleniumsmålene FN har laget. Slik situasjonen er i dag er det lite eller ingenting som tyder på at verdens fattige skal få det de etter menneskehetens forpliktelse har rett til innen 2015. Men hvor mye er det egentlig som mangler?

– Vi må bruke 150 milliarder dollar hvert år for å få dette til. 110 er på plass. Altså mangler det 40 milliarder per år. Skulle ikke dette gå? Jo, også det får vi til, hvis vi vil.

Douste-Blazy har sett seg lei på den blodige og dødelige urettferdigheten som ligger i at verdens svakest stilte ikke får den hjelpen som etter hans syn uten tvil er innen rekkevidde, om vi bare ikke hadde hatt så vondt i viljen i den rike del av verden. I disse dager kommer han ut med boken ”Declaration in favour of universal public goods”, hvor han beskriver metoder for å ta kverken på mange av menneskehetens verste uhumskheter.

– Du skriver i boken din at det eneste spørsmålet som er verdt å stille er: ”Hva er den økonomiske, sosiale og politiske modellen som er kapabel til å levere globale fellesgoder til en milliard tohundre millioner mennesker som sitter fast i ekstrem fattigdom?” Så, hvis jeg stiller deg det essensielle spørsmålet, hva vil ditt svar være?

– Dette kan jeg snakke om i timer og dager! Utgangspunktet er at kapitalismen er det økonomiske systemet som har vunnet. Jeg er tilhenger av en sosial form for kapitalisme. Vi må bruke det systemet og lage innovative finansieringsløsninger med det som basis.

Ja, de løsningene må i sannhet være innovative, tenker jeg. Kamerun er et av verdens mest korrupte land. Infrastrukturen er elendig. Hiv-smittede mødre jeg har snakket med forteller at de knapt nok har råd til å reise til sykehuset, langt mindre betale for nødvendig medisin. 50% av barna under fem år er smittet av malaria. På verdensbasis er det slik at det årlig dør mer enn 4.5 millioner mennesker grunnet de tre store epidemiene AIDS, malaria og tuberkulose. Hver dag fødes det 1000 barn med HIV. Annethvert minutt hver dag, året rundt, dør et barn av AIDS. Hvordan skal man skaffe nok penger og nå ut med hjelpen når problemene er så store?

– Vi begynte i 2006 i Frankrike med en mikroskatt på flybilletter. Nå har 15 land sagt ja til å være med. I Norge samles det inn penger til UNITAID gjennom CO2-avgiften på flyreiser. I dag har UNITAID samlet inn 2.2 milliarder dollar, hovedsaklig på denne type skatter. Og dette er bare begynnelsen. Denne måten å tenke på kan innføres på andre økonomiske sektorer også. Vi kan legge småskatter på internett-tjenester, tobakksprodukter, andre former for reiser og ikke minst finansielle transaksjoner. Skatter så små at de er helt smertefrie for den som må betale, men som totalt sett samler inn betydelige midler. La meg gi noen eksempler. Tre av fire barn som blir behandlet for HIV/AIDS får sin behandling betalt av UNITAID. Vi har også klart å senke prisen på spesialmedisin for barn med HIV 50%. Dette gjør at langt flere kan få hjelp. Så UNITAIDs arbeid har massive virkninger, allerede nå, på dette tidlige stadiet.

UNITAID så dagens lys i 2006, med støtte fra Kofi Annan og FN, og statsoverhodene i Norge, Chile, Brasil, Storbritannia og Frankrike. Organisasjonen er ment som et tillegg til allerede eksisterende ordninger, ikke som en erstatning. Men siden de fattige i verden på langt nær får nok hjelp har UNITAID lett etter nye og innovative finansielle løsninger. Douste-Blazy beskriver UNITAID som et eksperiment, eller et laboratorium for innovative løsninger på verdens fattigdomsproblem. Noe av det nye ved UNITAID er hvordan organisasjonen i sin styrelses-struktur inkluderer både FN, regjeringer, private fond og andre samarbeidspartnere. Eksempler kan være WHO, The Gates Foundation, The Global Found og Stop TB Partnership. UNITAID er ikke ute i felten selv, men de finansierer andres arbeid.

En annen innovativ løsning som Douste-Blazy fester stor lit til, er det som kalles Medicines Patent Pool. Her kan store patenteiende medisinprodusenter frivillig gi lisens, slik at andre kan få tilgang til patentene til å produsere billig medisin for bruk i utviklingsland. Hvorfor skulle noen frivillig gi fra seg patentene sine? Et svar kan være: fordi det lønner seg. De som får lisens, betaler for den. Kanskje ikke så mye, men i hvert fall litt. Det skapes nemlig nye markeder. Etter hvert vil disse vokse. Et annet svar kan være: fordi det er en moralsk forpliktelse. Kanskje er det derfor ingen tilfeldighet at GILEAD er det første, og hittil eneste, selskapet som har sagt ja til å være med i poolen. Douste-Blazy tror at vi i dette selskapet ser begynnelsen på en ny tenkemåte. Prosessen har ennå ikke kommet så langt at nye medisiner har kommet i produksjon som følge av arbeidet i poolen, men mye tyder på at det vil skje i løpet av det neste halve året. Det vil da være snakk om medisiner som er spesialtilpasset bruk i utviklingsland, for eksempel at de tåler hete og ikke må kjøles ned, eller at de er laget spesielt med tanke på barn med HIV/AIDS.

– At GILEAD har blitt med legger et press på de andre store selskapene. Vi regner med at flere selskaper blir med i løpet av september og oktober. Både økonomisk og image-messig vil de tjene på det.

Douste-Blazy har tenkt å legge press på andre instanser også. Han påpeker at de som skuffer inn aller mest på kommersielle transaksjoner paradoksalt nok er de som bidrar aller minst til internasjonal solidaritet. Bare ved å innføre en mikroskatt på 0.005% på pengeveksling ville man hvert år kunne få inn 40 milliarder dollar. Andre spekulative finansprodukter bør også kunne skattlegges. Mange slike produkter kan hvert og ett innbringe over 100 milliarder dollar årlig. Kunne ikke det være en passende gave? Fra: De som trenger det minst. Til: De som trenger det mest.

– Med alle disse milliardene i bakhodet, milliarder det teknisk sett er lett å få gitt og moralsk sett er helt nødvendig å gi, kanskje det kan være verdt å minne om at ett års skolegang for et barn i Afrika koster omtrent 100 dollar. Tenk hva vi kan gjøre! Hvis vi vil.

Philippe Douste-Blazy er en mann som vil. Han vil så mye, og han har så sterk tro på UNITAID, at han har dedisert sitt liv til dette arbeidet.

– Mitt liv ble snudd på hodet da jeg tok over som leder for organisasjonen. For seks år siden begynte jeg å vie all min tid til dette arbeidet. All min energi og all min overbevisning, for ikke å snakke om mitt håp, gir jeg til UNITAID. Det er både meningen med mitt liv og min daglige eksistens.

Store ord, men alt jeg ser han gjøre de fire dagene jeg får følge ham i Kamerun, forteller meg at han ikke overdriver. Jeg ser det i de lange dagene han arbeider. Blir mannen aldri sliten? Jo, selvsagt, men han gir seg ikke likevel. Han gir utallige intervjuer, er i utallige møter, prater med utallige fagfolk. Jeg ser det i iveren han legger for dagen. Gløden som alltid kommer når han snakker om UNITAID. Jeg ser det i omsorgen og ømheten han viser for de svakeste. Jeg ser det på hans franske øyebryn som hever seg hvis en tolk ikke innfinner seg fort nok, eller hvis oppmerksomheten ikke er rettet dit han vil, eller hvis en opplysning ikke er helt korrekt. Jeg ser det på en lett utålmodighet som kan dukke opp. Jeg ser det i blikket hans som forlanger handling. Og jeg hører det i ordene han bruker:

– Det er en tid for alt. Det er en tid for medfølelse, en tid for refleksjon og en tid for rettferdig sinne. Det er også en tid for handling. Den tiden har kommet.

Den tidligere utenriksministeren understreker at UNITAIDs arbeid handler om langt mer enn uhjelp og helsepolitikk. Dette handler i aller høyeste grad om internasjonal og generell storpolitikk.

– Verdensbalansen står på spill. Vi risikerer at den neglisjerte delen av verdens befolkning, og den er stor, vil komme til å kjenne på et stadig sterkere sinne og en stadig sterkere følelse av ydmykelse. De kan komme til å ty til voldelig revolt. Med økende utbredelse av mobiltelefoner, tv og internett blir det stadig lettere for dem å få innblikk i hvordan vi lever våre liv i den vestlige verden. Ingen kan si at de tar feil når de mener at forskjellene er uhyrlige og urettferdige.

Midt oppe i alt dette skriver vi 2011. Det kan bli et merkeår. 2011 er ”make or break” skriver Douste-Blazy i boka si. I november holdes G20-toppmøtet. Frankrike sitter med presidentskapet. Douste-Blazy har selvsagt inngående kjennskap til Sarkozy. Mange legger press på Frankrike nå for at de skal sette finansskatt på agendaen til dette møtet.

Douste-Blazy og UNITAIDs arbeid involverer alt og alle. Verdens helseorganisasjon er med. Mange nasjoner er med. Hjelpeorganisasjoner og NGO-er. Private fond. Næringslivet. Og enkeltpersoner. Det er ingen grunn for enkeltpersoner til ikke å involvere seg.

– Mange er redde for at pengene ikke kommer fram, eller ikke virker. Det er en lettkjøpt, dødelig pessimisme. Pengene kommer som oftest fram, og de gjør underverker. På grunn av penger som organisasjoner har bidratt med, har dødeligheten knyttet til meslinger falt med 90% i Afrika. På verdensbasis har antall barn som dør før de fyller fem år, gått ned med en tredjedel. Antall barn som nå har råd og mulighet til å gå på skole har steget voldsomt. Og se på malaria. På 1990-tallet ble det gitt 250 millioner dollar per år. I dag ligger tallet på en drøy milliard. Resultatet er en voldsom forbedring. Fortsetter vi som dette, kan malaria være borte innen 2015. Forsvinner pengene i korrupsjon? Mange internasjonale organisasjoner står bak undersøkelser som viser at 2% av hjelpen blir borte. 98% livsviktige prosent gjenstår. Det er bare å fortsette å gi.

Et sukk. Og talende fransk kroppsspråk. Før Douste-Blazy sier:

– Hva snakker folk om? TV-serier. Nyhetssaker i avisene. Men hvorfor skriver ikke avisene om at fattige mødre og barn dør i hopetall? Fordi det ikke er en typisk nyhetssak. Hvis en jumbojet krasjer, kommer det i avisen. At to millioner mennesker dør av tuberkulose er det lite fokus på. Vel, det tilsvarer en jumbo-crash annenhver time, hver dag, hele året. Det er vel fordi vi i Vesten ikke kjenner slike problemer på kroppen at vi ikke har mer fokus på det. Men, for meg er hvert menneskeliv hellig. Person, det går foran alt.

Nytt sukk. Mer kropps-språk. Før Douste-Blazy sier:

Enhver må erkjenne avhengighet av internasjonal solidaritet. Vi er inter-avhengige av hverandre. Uten globalisering av solidariteten vil vi feile. Vi vil aldri få fred.

Douste-Blazy er opptatt av forskjellen på solidaritet og sjenerøsitet. Dette knytter han til sine tanker om at kapitalismen er det systemet man må bygge på når innovative økonomiske løsninger skal utvikles for å kunne hjelpe de svakest stilte. Kapitalismen, den sosiale varianten vel å merke, har for lengst vist hvilken driver den kan være. Det er, enten man liker det eller ikke, kapitalismen som vil gjøre det mulig å oppnå avgjørende framgang i vår verden. Helseforsikring, mikrokreditt, arbeidsløshetstrygd, – alt er gjort mulig av kapitalismen. Og det er ikke vanskelig å se at dette henger sammen med solidaritet.

Så viktig er det for Douste-Blazy å skille mellom sjenerøsitet og solidaritet, at han i boka si lar André Comte-Sponville slippe til med et sitat som fyller opp nesten en hel side. Essensen er at solidaritet kommer fra hodet og sjenerøsitet fra hjertet. Sjenerøsitet er det motsatte av egoisme. Solidaritet er ikke det. Solidaritet handler mer om å være egoistiske sammen, på en intelligent måte. Til syvende og sist vil solidariteten være nyttig for oss alle. Veldedighet og sjenerøsitet er moralsk sett mest beundringsverdig. Solidaritet er sosialt sett mest nødvendig. Vær sjenerøs med pengene dine hvis du kan og utøv gjerne veldedighet. Men stol ikke på gode intensjoner og følelser for å få oss ut av krisen.

– Innovativ finansiering og UNITAIDs arbeid er først og fremst bygget på solidaritet. Vi skulle vel nå ha lært at urettferdighet alltid ender opp med å slå tilbake på den som utøver urettferdigheten. Samtidig vet vi at vår ære, vår storhet, ligger i vår kapabilitet til å se bak horisonten, kapabiliteten til å ha en framtidsvisjon og gjennomføre et prosjekt. Det prosjektet eksisterer. Det heter UNITAID.

Det drar seg mot kveld, og jeg vet at jeg snart må avslutte intervjuet. Jeg ser på Philippe Douste-Blazy og tenker: Den mannen trenger ingen tolk. Han er en tolk. Han må være en av klodens fremste tolkere av hvordan verden fremstår i dag, og hva vi skal gjøre for å få vår vesle verden på rett kjøl. Før vi avslutter vil jeg likevel spørre Douste-Blazy om hva han sa i sitt møte med den kamerunske presidenten, Paul Biya.

– Jeg sa to ting. Jeg sa at jeg var glad for å jobbe med myndighetene i Kamerun og for det engasjementet de viser i arbeidet med helsepolitikken. Jeg sa også at de må øke helsebudsjettet sitt fra 5% av det totale budsjettet til 15% av totalen. Det kan de gjøre fordi de er et land rikt på natur-ressurser

– Hva sa president Biya til det?

– Han sa: Jeg forstår hva du sier.

Douste-Blazy hadde en god barndom. Han ble gitt all verdens muligheter. Nå vil han gi all verden de samme mulighetene. Douste-Blazy har brukt mulighetene sine godt. Kanskje verden står foran en ny vår? For som han sier: Vi har ikke rett til å feile.

Read Full Post »

ET INNLEGG TIL ADRESSEAVISA, – SOM DE IKKE VILLE TRYKKE

Jeg er en fremmed i Trondheim. Det har gått 10 år siden sist jeg var her. Nå er jeg her igjen en svipptur og er så heldig at jeg får med meg en gudstjeneste i Nidarosdomen. Presten taler blant annet barnas sak. Barn kan også fort bli fremmede, – fremmede i de voksnes verden.

I kirken kjenner jeg meg hjemme. Presten vil løfte fram de minste. La alle barn i verden få det like godt som meg. Barn i Trondheim. Barn i Sandefjord, der jeg bor. Og barn i Yaoundé, Kamerun. Selvsagt bør lokal- og distriktsaviser skrive om barn i Kamerun. Alle barn i alle land, de binder oss sammen, – vår lille verden.

Jeg reiste til Kamerun sammen med Philippe Douste Blazy, tidligere fransk utenriksminister og helseminister, nå leder av UNITAID. UNITAID? sier du, det har jeg aldri hørt om. La meg opplyse deg.

I Kamerun fødes mange barn med HIV. Dømt til døden ved fødselen. Noen synes at det er fryktelig. Noen synes til og med at det er så fryktelig at man bør gjøre noe med det. Douste-Blazy er en sånn mann. Han mener at det eneste rettferdige er at barn i land som Kamerun får tilgang på det nyeste og beste innen medisin, akkurat som barn i Trøndelag og Vestfold skal ha det. Dette er fullt mulig, sier Douste-Blazy. Om vi ikke får det til er det bare fordi vi har vondt i viljen.

UNITAID tar konsekvensen av at vår lille verden er en kapitalistisk verden. Så bruker de kapitalismen. De har startet med å få innført en mikroskatt på flyreiser i 15 land. De planlegger å utvide mikroskattordningen til å gjelde finanstransaksjoner også. De som tjener mest på globaliseringen av kapital bør også bidra til globaliseringen av kapital, sier Douste-Blazy. Det er teknisk lett å få til, og moralsk helt nødvendig å gjøre.

Så langt har UNITAID samlet inn drøyt 2.2 milliarder dollar siden oppstarten i 2006. Det kan ikke hjelpe alle. En milliard tohundre millioner mennesker lever for en dollar om dagen. Hvert tredje sekund, hver dag, året rundt, dør et barn av sykdommer det er mulig å kurere. Hvert minutt dør en mor. Istedenfor å bli paralysert av slike tall gyver UNITAID løs. De tar mål av seg til å sikre den første AIDS-frie generasjon. De har utviklet en medisinpakke som stopper smitten fra mor til barn. På verdensbasis finnes det 1.4 millioner hiv-smittede mødre. Medisinpakken koster 70 dollar. Hvor mye blir det? Småpenger i internasjonal sammenheng, sier Douste-Blazy.

Verden kan bringes på rett kjøl igjen, hvis vi vil. La alle barn i Trondheim, Sandefjord og Yaoundé få det godt. Jeg sitter i Nidarosdomen. Der har dere trøndere noe stort. Tanken løftes. Plutselig er jeg tilbake i Kamerun. Jeg ser for tidlig fødte barn i en for sent utviklet verden ligge i kuvøsene sine. Uten UNITAID hadde de vært fortapt. Vi mennesker hører sammen. Hvert lille menneskebarns liv er hellig.

Kjetil Dybvik, sandefjording, trøndertilhenger og verdensborger

Read Full Post »

Hjelpeorganisasjonen UNITAID med Philippe Douste-Blazy i spissen jobber for at verdens første AIDS-frie generasjon kan se dagens lys. De har utviklet nye og innovative finansierings-ordninger som gjør at de har stor tro på at visjonen kan bli virkelighet.

En AIDS-fri generasjon, er det virkelig mulig? Det høres ut som en fin visjon, en vakker drøm, men helt urealistisk. Det er helt til man begynner å se nærmere på hvilke tall som gjelder i denne saken.

På verdensbasis er det 1.4 millioner mødre som er hiv-smittet. Sammenholder man dette med det faktum at det finnes en medisinpakke som hindrer overføring av smitten fra mor til barn til en kostnad av 60 dollar, ja, da får vi en sluttsum på 84 millioner dollar. – Hva er dette i internasjonal sammenheng? Småpenger! sier Philippe Douste-Blazy. Han er tidligere fransk utenriksminister og helseminister. Nå leder han UNITAID. – Det er klart vi kan få fram den første AIDS-frie generasjonen siden epidemien startet, hvis vi vil. Det er det det står på.

Det første elementet består i å analysere situasjonen. Douste-Blazy er som en levende oppslagsbok, full av tall:

• På verdensbasis lever 33.3 millioner mennesker med HIV.
• Det er 2.5 millioner barn mellom 0 og 14 som lever med HIV.
• 1. 8 millioner mennesker døde av HIV/AIDS i 2009. Av disse var 260 000 barn under 15.
• 370 000 nye barn ble smittet i 2009.
• 90% av alle barn fra 15 og nedover som lever med HIV fikk smitten under graviditeten, fødselen eller perioden hvor de fikk brystmelk.

Disse tallene, og i særdeleshet det siste, forteller at et strategisk viktig punkt å sette inn en formidabel innsats vil være nettopp der hvor man kan hindre smitten i å overføres fra mor til barn. Uten noen form for behandling vil 30% av barn født av HIV-smittede mødre fødes inn i vår verden med smitten i seg. Det er jevngodt med en dødsdom. Dømt til døden ved fødselen. Ved å ta i bruk de gode medisinene som nå er utviklet, kan dette reduseres til under 5%.

Det neste elementet ligger i å skaffe gode finansieringsformer. Her har UNITAID vært nytenkende. De realitetsorienterer seg, ser at vi lever i en kapitalistisk verden, og derfor bruker de dette systemet til å generere penger. Helt konkret har de klart å jobbe fram en mikroskatt på flyreiser. Denne er implementert i 15 land. I Norge går en del av det som kommer inn gjennom CO2-avgiften til UNITAID. Siden starten i 2006, har man klart å samle inn 2.2 milliarder dollar. UNITAID planlegger å utvide dette med mikroskatter. Det kan legges på tobakksprodukter, andre type reiser, og ikke minst finansielle transaksjoner, som pengeveksling. Douste-Blazu har jobbet for at dette skal bli en viktig sak på G20-møtet i Frankrike i november.

360 000 barn har mottatt behandling for HIV, betalt av UNITAID. To av tre barn som i det hele tatt får behandling får HIV, får det gjennom UNITAID. Organisasjonen har også bidratt til å gjøre medisinene billigere, ved å skape nye markeder. De har også hatt fokus på å lage spesialtilpassede medisiner til barn, slik at de skal slippe å ta enorme pillemengder. For bare 5 år siden fantes det ikke i det hele tatt passende medisiner for barn.

UNITAID har samlet inn nesten 1 milliard dollar til bekjempelse av HIV/AIDS. Det går til å utvikle bedre medisiner, utvikle bedre tester og diagnostiseringsformer, og dessuten betale medisiner for dem som ikke har råd selv. Om lag en million mennesker i 51 land har så langt fått hjelp.

Ikke dårlig, for som Douste-Blazy sier: For meg er et liv hellig. Person, det går foran alt.

Read Full Post »

Ikke alltid like lett å være Obama.

Snart heilt aleine?

Blant verdens ti verste land å bo i for kvinner, er sju afrikanske. I Kongo og Somalia er 98% av kvinnene kjønnslemlestet. På verdensbasis dør det en kvinne i forbindelse med fødsel hvert minutt, – de aller fleste er afrikanske. Voldtekt av kvinner er en utbredt krigsstrategi. Gifte kvinner er heller ikke trygge. Det betales ofte en brudepris for dem. Dermed regnes de som mannens eiendom, kun en ting blant flere ting. Mannen kan skalte og valte med kvinnen som han vil. Kvinner i Afrika får bank på så mange måter. Det er på høy tid å slå et slag for dem. Det er viktig at noen anerkjenner dem og løfter dem opp. Det er på tide å vende knyttneven en annen vei.

Søker man på ”kvinner i Afrika” i Google, vil det øverste treffet fortelle deg at du som mann lett kan få tilgang på vakre afrikanske kvinner. Også her trampes det på den afrikanske kvinnen. Dette er å underkjenne og redusere henne. For ja visst er hun vakker, – men hun er så mye mer, og det glemmes. Ja, er det ikke sånn at den afrikanske kvinnen glemmes av den norske? Den norske kvinnen, som ennå ikke er fullt likestilt, burde likevel ha overskudd til å komme sin afrikanske søster i møte, og ikke bare lene seg tilbake i sofaen for å nyte fruefrustrasjonen og singelsexlivet sitt.

Tross, og delvis på grunn av, all sin motbør, er den afrikanske kvinnen sterk. Det er kvinnene som bærer Afrika, i bokstavelig og overført betydning. Jeg har sett kvinner i Tanzania bære bører på hodene sine som ikke jeg kunne gjort dem etter. De bærer lett 70% av sin egen kroppsvekt. Ifølge FN bidrar kvinner med 70 prosent av all matvareproduksjon i Afrika.

I enkelte afrikanske land begynner også kvinnene å få mer de skulle sagt. Presidenten i Liberia, Ellen Johnson-Sirleaf, er Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige statsleder. I Rwanda er kvinneandelen i parlamentet på 56 prosent. Bistandsnytt oppgir at Rwanda har avskaffet foreldede patriarkalske lover som fremdeles gjelder i mange afrikanske land, for eksempel lovene som hindrer kvinner i å arve jord. På fabrikken til Kilombero Sugar Comapny i Tanzania ansettes helt bevisst mange kvinner. Når kvinnene styrer lønningsposen, har hele husholdningen det bedre. Det lå en klart-talende symbolikk i å se de vevre kvinnene styre enorme dumpere og bulldosere. Vi skal fram!

Afrikas kvinner er fargesprakende. De er blide. De er dansende. Det er ikke myter, klisjeer og stereotypier. Det er realitet. I all elendigheten som omgir dem, viser afrikanske kvinner sin imponerende styrke. Men det koster. I Botswana er gjennomsnittelig levealder for kvinner 36 år. Det er 45 år mindre enn i Norge, der forventet levealder nå er 81 år for kvinner.

Noe av det farligste en afrikansk kvinne kan gjøre er å føde. Se for deg hele Oslos befolkning forsvinne. Da har du et bilde av hvor mange kvinner som dør i forbindelse med komplikasjoner knyttet til fødsel. Hvert år skjer dette. CARE kaller det å bli mamma for verdens farligste jobb. Det å skape nytt liv er ensbetydende med å risikere livet. For et fryktelig paradoks. Og hva med det nyfødte barnet som kanskje overlever sin mor? De løper ti ganger så stor risiko for å dø i løpet av sine to første leveår enn barn som har en mor gjør.

Hvert tredje sekund dør et barn av sykdommer som HIV/AIDS, malaria og tuberkulose. Dette er sykdommer menneskeheten har lært seg å behandle. Medisiner finnes. Grunnen til at barna dør er at vi som bor i den vestlige verden har vondt i viljen. Helt unødvendig må mødre se sine barn gi slipp på livet før det for alvor har tatt fatt. Det er ikke mindre vondt for en afrikansk mor enn for enn norsk.

Jeg har akkurat vært i Kamerun. Om dette landet sies det at det er et Afrika i miniatyr. Her finnes om lag 250 kulturer og folkeslag, og dermed også 250 ulike tenkemåter. Her finnes en rik diversitet i landskapstyper. Natur-ressursene er store. Dessverre er landet på mange måter vanskjøttet. Flere ganger har Kamerun hatt den tvilsomme ære å bli utpekt av Transparency International til å være verdens aller met korrupte land. En slik korrupsjon skader kvinnene i særdeleshet. Selv om Kamerun etter hvert har fått på plass et lovverk som på papiret sikrer kvinnene flere rettigheter, er det lett for menn som har forulempet kvinner å bestikke lovens menn, slik at de slipper unna med det utroligste. Riktignok er flere kvinner enn før journalister, leger, borgermestere og parlamentsmedlemmer. Men fortsatt er en sex-for-jobb-filosofi utbredt. Dette skjer jo i Norge også, uten at det gjør saken bedre. Dersom ikke myndighetene i Kamerun i større grad begynner å holde løftene sine og vise større forpliktelse overfor vedtatte internasjonale avtaler, ja, så blir de kamerunske menn stående som løgnhalser og svikere.

I Kamerun møtte jeg en kvinne som presenterte seg som Obama. Hun var HIV-positiv og mor til fire. Gjennomsnittlig føder hver kvinne i Kamerun 4,3 barn. Obama var kommet til et sykehus for å få behandling. Over 100 kilometer hadde hun reist. Å reise koster. For Obama var det problematisk siden hun ikke hadde noen fast inntekt. Etter at reisen var betalt var det lite eller ingenting tilbake. Det var enda mer problematisk for Obama, for hvordan skulle hun da betale sin livsnødvendige medisin? Med tårer i øynene fortalte hun meg at fra februar ville prisene på medisin sannsynligvis tidobles. Når en i utgangspunktet bortimot umulig pris tidobles, blir det ti ganger så umulig. Den syngende, dansende, fargesprakende, vakre Obama ba meg skrive i norske aviser at det er tøft for hodet å leve på denne måten. Psykisk tungt er det. Det er mitt håp at norske avislesere forstår dette. Hvordan skal Obama orke å fortsette? Hvordan skal hun klare å synge, danse og fargesprake videre når hun ikke vet om hun vil få tak i medisinen som holder liv i henne? Hva med barna hennes hvis hun faller fra? Obama lengter etter stabilitet.

Det gode er at noe kan gjøres. I Kamerun reiste jeg sammen med Philiippe Douste-Blazy, tidligere utenriksminister og helseminister i Frankrike. Nå er han leder for UNITAID. Douste-Blazys visjon er at det er mulig å sikre den første AIDS-frie generasjonen siden epidemien brøt løs. Det vil han gjøre gjennom UNITAIDs arbeid.

En AIDS-fri generasjon, er det virkelig mulig? Det høres ut som en fin visjon, en vakker drøm, men helt urealistisk. Det er helt til man begynner å se nærmere på hvilke tall som gjelder i denne saken. Det første elementet består altså i å analysere situasjonen.

– På verdensbasis er det 1.4 millioner mødre som er hiv-smittet. Sammenholder man dette med det faktum at det nå er utviklet en medisinpakke som hindrer overføring av smitten fra mor til barn til en kostnad av 70 dollar, ja, da får vi en sluttsum på 98 millioner dollar. – Hva er dette i internasjonal sammenheng? Småpenger! sier Philippe Douste-Blazy. Det er klart vi kan få fram den første AIDS-frie generasjonen siden epidemien startet, hvis vi vil. Det er det det står på.

Douste-Blazy forer meg med flere tall, slik at det skal være tindrende klart hva det er vi dealer med:

• På verdensbasis lever 33.3 millioner mennesker med HIV.
• Det er 2.5 millioner barn mellom 0 og 14 som lever med HIV.
• 1. 8 millioner mennesker døde av HIV/AIDS i 2009. Av disse var 260 000 barn under 15.
• 370 000 nye barn ble smittet i 2009.
• 90% av alle barn fra 15 og nedover som lever med HIV fikk smitten under graviditeten, fødselen eller perioden hvor de fikk brystmelk.

Disse tallene, og i særdeleshet det siste, forteller at et strategisk viktig punkt å sette inn en formidabel innsats vil være nettopp der hvor man kan hindre smitten i å overføres fra mor til barn. Uten noen form for behandling vil 30% av barn født av HIV-smittede mødre fødes inn i vår verden med smitten i seg. Det er jevngodt med en dødsdom. Dømt til døden ved fødselen. Ved å ta i bruk de gode medisinene som nå er utviklet, kan dette reduseres til under 5%.

Det neste elementet ligger i å skaffe gode finansieringsformer. Her har UNITAID vært nytenkende. De realitetsorienterer seg, ser at vi lever i en kapitalistisk verden, og derfor bruker de dette systemet til å generere penger. Helt konkret har de klart å jobbe fram en mikroskatt på flyreiser. Denne er implementert i 15 land. I Norge går en del av det som kommer inn gjennom CO2-avgiften til UNITAID. Siden starten i 2006, har man klart å samle inn 2.2 milliarder dollar. UNITAID planlegger å utvide dette med mikroskatter. Det kan legges på tobakksprodukter, andre type reiser, og ikke minst finansielle transaksjoner, som pengeveksling. Douste-Blazy har jobbet for at dette skal bli en viktig sak på G20-møtet i Frankrike i november.

360 000 barn har mottatt behandling for HIV, betalt av UNITAID. To av tre barn som i det hele tatt får behandling får HIV, får det gjennom UNITAID. Organisasjonen har også bidratt til å gjøre medisinene billigere, ved å skape nye markeder. De har også hatt fokus på å lage spesialtilpassede medisiner til barn, slik at de skal slippe å ta enorme pillemengder. For bare 5 år siden fantes det ikke i det hele tatt passende medisiner for barn.

UNITAID har samlet inn nesten 1 milliard dollar til bekjempelse av HIV/AIDS. Det går til å utvikle bedre medisiner, utvikle bedre tester og diagnostiseringsformer, og dessuten betale medisiner for dem som ikke har råd selv. Om lag en million mennesker i 51 land har så langt fått hjelp.

Ikke dårlig, for som Douste-Blazy sier: For meg er et liv hellig. Person, det går foran alt.

Den som vil hjelpe mennesker som Obama og hennes barn, kan gi sin støtte til organisasjoner som Clinton Foundation og UNICEF, viktige samarbeidspartnere for UNITAID.

Read Full Post »

VERDENSBALANSEN STÅR PÅ SPILL
Tidligere fransk utenriksminister med innovativ løsning

Topp moderne tuberkulosemedisin har nådd et lager i Kamerun

Philippe Douste-Blazy er tidligere kunnskapsminister og utenriksminister i Frankrike. For tiden er han Under-secretary-General of the United Nations, Chairman of the UNITAID executive board og FNs spesialrådgiver på innovativ finansiering for utvikling. Han er en mann med mange og lange titler. Det gjør at han er i posisjon til å få satt sine empatiske, innovative, lindrende og effektive tanker ut i live. Jeg har fått følge ham på en firedagers reise i Kamerun.

En visjon driver mitt arbeid, sier Douste-Blazy: Å sikre den første AIDS-frie generasjonen. Er det virkelig mulig? Det høres ut som en vakker drøm, men helt urealistisk. Det er helt til man begynner å se nærmere på hvilke tall som gjelder i denne saken.

På verdensbasis er det 1.4 millioner mødre som er hiv-smittet. Sammenholder man dette med det faktum at det finnes en medisinpakke som hindrer overføring av smitten fra mor til barn til en kostnad av 60 dollar, ja, da får vi en sluttsum på 84 millioner dollar. – Hva er dette i internasjonal sammenheng? Småpenger! sier Philippe Douste-Blazy. – Det er klart vi kan få fram den første AIDS-frie generasjonen siden epidemien startet, hvis vi vil. Det er det det står på.

Det første elementet består i å analysere situasjonen. Følgende tall er sentrale:

• På verdensbasis lever 33.3 millioner mennesker med HIV.
• Det er 2.5 millioner barn mellom 0 og 14 som lever med HIV.
• 1. 8 millioner mennesker døde av HIV/AIDS i 2009. Av disse var 260 000 barn under 15 år.
• 370 000 nye barn ble smittet i 2009.
• 90% av alle barn fra 15 og nedover som lever med HIV fikk smitten under graviditeten, fødselen eller perioden hvor de fikk brystmelk.

Disse tallene, og i særdeleshet det siste, forteller at et strategisk viktig punkt å sette inn en formidabel innsats vil være nettopp der hvor man kan hindre smitten i å overføres fra mor til barn. Uten noen form for behandling vil 30% av barn født av HIV-smittede mødre fødes inn i vår verden med smitten i seg. Det er jevngodt med en dødsdom. Dømt til døden ved fødselen. Ved å ta i bruk de gode medisinene som nå er utviklet, kan dette reduseres til under 5%.

Det neste elementet ligger i å skaffe gode finansieringsformer. Her har UNITAID vært nytenkende. De realitetsorienterer seg, ser at vi lever i en kapitalistisk verden, og derfor bruker de dette systemet til å generere penger. Helt konkret har de klart å jobbe fram en mikroskatt på flyreiser. Denne er implementert i 15 land. I Norge går en del av det som kommer inn gjennom CO2-avgiften til UNITAID. Siden starten i 2006, har man klart å samle inn 2.2 milliarder dollar. UNITAID planlegger å utvide dette med mikroskatter. Det kan legges på tobakksprodukter, andre type reiser, og ikke minst finansielle transaksjoner, som pengeveksling. Douste-Blazy har jobbet for at dette skal bli en viktig sak på G20-møtet i Frankrike i november.

UNITAIDS modell er i høy grad effektiv og virksom. Den er verdt å kjempe for. 360 000 barn har mottatt behandling for HIV, betalt av UNITAID. To av tre barn som i det hele tatt får behandling får HIV, får det gjennom UNITAID. Organisasjonen har også bidratt til å gjøre medisinene billigere, ved å skape nye markeder. De har også hatt fokus på å lage spesialtilpassede medisiner til barn, slik at de skal slippe å ta enorme pillemengder. For bare 5 år siden fantes det ikke i det hele tatt passende medisiner for barn.

UNITAID har samlet inn nesten 1 milliard dollar til bekjempelse av HIV/AIDS. Det går til å utvikle bedre medisiner, utvikle bedre tester og diagnostiseringsformer, og dessuten betale medisiner for dem som ikke har råd selv. Om lag en million mennesker i 51 land har så langt fått hjelp.

Philippe Douste-Blazy er en mann som vil. Han vil så mye, og han har så sterk tro på UNITAID, at han har dedisert sitt liv til dette arbeidet.

– Mitt liv ble snudd på hodet da jeg tok over som leder for organisasjonen. For seks år siden begynte jeg å vie all min tid til dette arbeidet. All min energi og all min overbevisning, for ikke å snakke om mitt håp, gir jeg til UNITAID. Det er både meningen med mitt liv og min daglige eksistens.

Store ord, men alt jeg ser han gjøre de fire dagene jeg får følge ham i Kamerun, forteller meg at han ikke overdriver. Jeg ser det i de lange dagene han arbeider. Blir mannen aldri sliten? Jo, selvsagt, men han gir seg ikke likevel. Han gir utallige intervjuer, er i utallige møter, prater med utallige fagfolk. Jeg ser det i iveren han legger for dagen. Gløden som alltid kommer når han snakker om UNITAID. Jeg ser det i omsorgen og ømheten han viser for de svakeste. Jeg ser det på hans franske øyebryn som hever seg hvis en tolk ikke innfinner seg fort nok, eller hvis oppmerksomheten ikke er rettet dit han vil, eller hvis en opplysning ikke er helt korrekt. Jeg ser det på en lett utålmodighet som kan dukke opp. Jeg ser det i blikket hans som forlanger handling. Og jeg hører det i ordene han bruker:

– Det er en tid for alt. Det er en tid for medfølelse, en tid for refleksjon og en tid for rettferdig sinne. Det er også en tid for handling. Den tiden har kommet.

Den tidligere utenriksministeren understreker at UNITAIDs arbeid handler om langt mer enn uhjelp og helsepolitikk. Dette handler i aller høyeste grad om internasjonal og generell storpolitikk.

– Verdensbalansen står på spill. Vi risikerer at den neglisjerte delen av verdens befolkning, og den er stor, vil komme til å kjenne på et stadig sterkere sinne og en stadig sterkere følelse av ydmykelse. De kan komme til å ty til voldelig revolt. Med økende utbredelse av mobiltelefoner, tv og internett blir det stadig lettere for dem å få innblikk i hvordan vi lever våre liv i den vestlige verden. Ingen kan si at de tar feil når de mener at forskjellene er uhyrlige og urettferdige.

Midt oppe i alt dette skriver vi 2011. Det kan bli et merkeår. 2011 er ”make or break” skriver Douste-Blazy i boka han nettopp har gitt ut, ”Declaration in favour of universal public goods”. I november holdes G20-toppmøtet. Frankrike sitter med presidentskapet. Douste-Blazy har selvsagt inngående kjennskap til Sarkozy. Mange legger press på Frankrike nå for at de skal sette finansskatt på agendaen til dette møtet.

Douste-Blazy og UNITAIDs arbeid involverer alt og alle. Verdens helseorganisasjon er med. Mange nasjoner er med. Hjelpeorganisasjoner og NGO-er. Private fond. Næringslivet. Og enkeltpersoner. Det er ingen grunn for enkeltpersoner til ikke å involvere seg.

– Mange er redde for at pengene ikke kommer fram, eller ikke virker. Det er en lettkjøpt, dødelig pessimisme. Pengene kommer som oftest fram, og de gjør underverker. På grunn av penger som organisasjoner har bidratt med, har dødeligheten knyttet til meslinger falt med 90% i Afrika. På verdensbasis har antall barn som dør før de fyller fem år, gått ned med en tredjedel. Antall barn som nå har råd og mulighet til å gå på skole har steget voldsomt. Og se på malaria. På 1990-tallet ble det gitt 250 millioner dollar per år. I dag ligger tallet på en drøy milliard. Resultatet er en voldsom forbedring. Fortsetter vi som dette, kan malaria være borte innen 2015. Forsvinner pengene i korrupsjon? Mange internasjonale organisasjoner står bak undersøkelser som viser at 2% av hjelpen blir borte. 98% livsviktige prosent gjenstår. Det er bare å fortsette å gi.

Hva snakker folk om? TV-serier. Nyhetssaker i avisene. Men hvorfor skriver ikke avisene mer om at fattige mødre og barn dør i hopetall? Hvis en jumbojet krasjer, kommer det i avisen. At to millioner mennesker dør av tuberkulose er det lite fokus på. Vel, det tilsvarer en jumbo-crash annenhver time, hver dag, hele året. Det er fordi vi i Vesten ikke kjenner slike problemer på kroppen at vi ikke har mer fokus på det.

Douste-Blazy får avslutte denne kronikken med et hjertesukk: – For meg er hvert menneskeliv hellig. Enkeltpersonen, det går foran alt. Som enkeltpersoner må vi stå sammen. Enhver må erkjenne avhengighet av internasjonal solidaritet. Vi er inter-avhengige av hverandre. Uten globalisering av solidariteten vil vi feile. Vi vil aldri få fred.

Read Full Post »