Å løpe for livet, menneskeverdet, kjærligheten, barn, unge og Bangladesh

Hei kjære verdensborger

Jeg har nettopp deltatt i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerte. Vi løp for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løp for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løp for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring som står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss.

De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. Som oss.

Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Se for deg deg selv stå fast i kvikksand. Vil du hjelpe dem løs?

Spons løpet mitt Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for SOLIDARITET og FELLESSKAP.

Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn.

Jeg løper med blodsmak i munnen

Jeg løper for MENNESKEVERDET og KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

Read Full Post »

Å løpe for livet. Hjelp til selvhjelp i Bangladesh.

Hei kjære verdensborger og blogg-leser:

I dag skal jeg delta i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerer. Vi løper for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løper for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løper for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring som står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss.

De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. Som oss.

Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Se for deg deg selv stå fast i kvikksand. Vil du hjelpe dem løs?

Spons meg når jeg løper i morgen. Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for SOLIDARITET og FELLESSKAP.

Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn.

Jeg løper med blodsmak i munnen

Jeg løper for MENNESKEVERDET og KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

Read Full Post »

Svein Magne Pedersen, – en ydmyk Guds tjener, eller en sjarlatan av dimensjoner?

Det har vært en del mediefokus på Svein Magne Pedersen i det siste. Selv kaller han seg for helbredelsespredikant. Ikke rent få mener at det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme. De ser på Pedersen som en reinhekla sjarlatan.

Er Pedersen en ydmyk Guds tjener? Eller er han en sjarlatan av dimensjoner? Eller noe midt i mellom? Jeg har ingen fasit, men jeg har gjort meg noen personlige erfaringer med Pedersen.

I en kritisk fase av livet mitt, hvor jeg var veldig syk, reiste jeg en gang fra Stranda på Sunnmøre til Vennesla med buss – det er langt og lenger enn langt – for å treffe Pedersen. Jeg var desperat. Jeg var sårbar. Pedersen møtte meg med lunkenhet.

Jeg kom riktignok uten å ha noen avtale, men jeg kom i kontortida. Likevel virket det som det passet Pedersen dårlig. Han virket stresset og motvillig. Jeg kom av tro. Jeg tror på nådegaver, og jeg tror på Gud, men jeg tror ikke på lenger på Pedersen.

Slukøret, nedbrutt og ensom reiste jeg den ytterst lange veien tilbake. Hovedproblemet var kanskje ikke at jeg ikke var helbredet. Hovedproblemet var at Pedersen lot en ung mann i en særdeles tung og vanskelig situasjon dra avgårde uten å tilby nødvendig støtte, forklaring eller hjelp.

Etter min mening burde han ha vært fratatt retten til å praktisere som mirakelmann på flekken.

Hva Pedersen tror mest på skal jeg ikke ha sagt, men det kan virke som han har en ikke helt ubetydelig tro på Mammon. 14 kroner minuttet skal han gjennom sin forbønnstelefon ha for å hjelpe mennesker i den ytterste nød. Dette er gjerne mennesker som er villige til å prøve hva som helst i sin desperasjon.

Etikkprofessor Paul Leer-Salvesen har i sannhet et viktig poeng når han er kritisk til sammenblandingen mellom bønn og kommersialisering. Å markedsføre en tjeneste med argumenter som nettopp appellerer til mennesker som har stor angst, slik Pedersen gjør, er slett ikke uten problemer.

Hva Pedersen mener om følgende bibelvers, vites ikke, men mon tro om det ikke har irritert ham en smule? For hvordan skal han bortforklare dette:

Når dere går av sted, så forkynn: Himlenes rike er kommet nær! Helbred syke, vekk opp døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.» (Matt. 10,7-8) »

For intet skal dere gi det, står det. Pedersen, han tar 840 kroner timen, han.

Read Full Post »

Julen er over oss

Like sikkert som at julemarsipanen kommer i salg tidlig i oktober, er det at de indignerte reaksjonene ikke lar vente på seg. Før var jeg også blant indignert-per-ene som ikke nølte med å legge ut om hvor forferdelig det er at julemarsipanen kommer så ukristelig tidlig.

Nå har jeg fått sortert juletankene mine. Nå har jeg fått jula på formel. Jeg har presset og skviset jula inn i noen få kulepunkter. Nu er alt så meget tydeligere for meg. Det jeg har funnet ut når det gjelder sannheten om jula, er at alt kommer an på hvilket perspektiv man anlegger.

* Jula er en vinterfest. Ordet “jul” er norrønt, og dagens feiring bærer fortsatt i høy grad preg av norrøne innslag. For dem var jul en midtvintermarkering. Vinteren er mørk. Da er det naturlig å prøve å live og lyse litt opp. Jul er i høy grad en lysfest. Jeg ser lite galt i å ta fram all julepynt som har med lys å gjøre tidlig og vente lenge med å ta den ned igjen. Jula kan i dette vinter- og lysperspektivet gjerne vare hele vinteren. Det er bedre å tenne mange julelys en å forbanne en liten marsipangris.

* Jula er en moderne kjøpefest. Tempelet og det aller helligste er ikke hva det en gang var. Nå befinner det seg ikke mer i Jerusalem. Nå er det byttet ut med kjøpesenterlederens kontor. Der sitter hun og godter seg over salgstallene. Hver nordmann handlet for tett oppunder 10 000 kroner i desember ifjor. Over 45 milliarder lå igjen etter kjøpekåte julenordmenn i butikkene. Ikke nok med at vi kjøpte mer enn nok i fjor. I år kjøper vi enda mer! Hvis jula er en kjøpefest, og det er vanskelig å nekte for det, så er det ikke rart at butikkene ser sitt snitt til å selge mest mulig. Naturlig nok har de funnet ut at det er lurt å begynne å introdusere julevarene i god tid. Er man med på denne leken, og hvem kan med hånden på hjertet si at de ikke er det, ja, så får man tåle steken.Hvis jula er en kjøpefest, og hvem kan si seg fri fra at dette er en viktig ingrediens i julelapskausen også for en selv, – hva er så galt med å kjøpe en tidlig julegave da? Det logiske alternativet vil være å kutte ut så å si all julehandel. Først da kan man med særlig troverdighet grynte om at det er tidlig med julemarsipan i oktober.

* Jula er et etegilde. I Nord-Europa, der vinteren kan være streng, er det mengden av vinterfôr som avgjør hvor stor buskapen kan være. På seinhøsten er det nødvendig å redusere flokken til et antall som man kan fø over vinteren. Som avslutning på slaktingsperioden er det naturlig å ha en fest. Slik var det og slik er det. Slik forklares delvis tradisjonen med overdådige julebord. Lurer du på om det er galt av deg å begynne julebaksten allerede nå? Nei slett ikke, ikke hvis vi anlegger et juleetegildeperspektiv på jula. God mat er viktig for å markere fellesskap og fest i nærsagt alle kulturer. Finn deg en venn eller to og kjøp en tidlig julemarsipangris på deling. Moms i dere av hjartans fryd. Det du spiser, spis fullt og helt, – ikke stykkevis og delt.

Synes du ikke vi skulle putte en stjerne i toppen av treet i år, Maria?

* Jula er ikke jul. Jula er Kristusmesse. De engelskspråklige landene har det talende ordet “Christmas” for sin feiring. Da blir det med en gang tydeligere hva det, ideelt sett, skal handle om. Kristusmesse er en fering av at Kristus ble født. Det er en feiring av at menneskene ble gitt en frelsesvei. Det er en feiring av at endelig ble det bygd en god og solid vei ut av menneskenes uføre. Hvis det er Kristusmesse og ikke jul du feirer, kan det være god grunn til å tone ned kjøpefesten og til dels etegildet. Er det Kristusmesse du feirer, tar du først med deg adventsperioden, en god ventetid, før du feirer selve Kristusmessen. Er du en tilhenger av Kristusmesse så er ikke det dummeste du kan gjøre å holde deg selv og dine egne impulser litt tilbake.Er du en Kristusmessetilhenger er det viktig at du ikke legger mest vekt på stuffing og ytre staffasje, men det indre.

Med dette vil jeg, allerede nå, ønske alle en riktig god jul.

Read Full Post »

Dagens sureste mine

Fædrelandsvennen skriver i dag at noen såkalte Israels-venner har satt i gang en boikottaksjon av dagens tv-aksjon. Det er en SMS-aksjon hvor de har sendt ut en, etter mitt syn, temmelig surmaga melding.

Nok en gang slynger du ut ordet «antisemittistisk» og håper og tror at det skal virke som en magisk brannfakkel som brenner ned alt ondt, det vil si alt som de ikke selv er 100% enig i. Det blir smalt, ensidig, autoritært og ytterliggående.

Poenget med tv-aksjonen er å fjerne miner og redde liv. Hvorfor boikotte det? Hvis man først skal boikotte, finnes det en lang rekke andre ting som egner seg bedre.

Read Full Post »

Barna jeg ikke kan glemme

ET INNLEGG TIL ADRESSEAVISA, – SOM DE IKKE VILLE TRYKKE

Jeg er en fremmed i Trondheim. Det har gått 10 år siden sist jeg var her. Nå er jeg her igjen en svipptur og er så heldig at jeg får med meg en gudstjeneste i Nidarosdomen. Presten taler blant annet barnas sak. Barn kan også fort bli fremmede, – fremmede i de voksnes verden.

I kirken kjenner jeg meg hjemme. Presten vil løfte fram de minste. La alle barn i verden få det like godt som meg. Barn i Trondheim. Barn i Sandefjord, der jeg bor. Og barn i Yaoundé, Kamerun. Selvsagt bør lokal- og distriktsaviser skrive om barn i Kamerun. Alle barn i alle land, de binder oss sammen, – vår lille verden.

Jeg reiste til Kamerun sammen med Philippe Douste Blazy, tidligere fransk utenriksminister og helseminister, nå leder av UNITAID. UNITAID? sier du, det har jeg aldri hørt om. La meg opplyse deg.

I Kamerun fødes mange barn med HIV. Dømt til døden ved fødselen. Noen synes at det er fryktelig. Noen synes til og med at det er så fryktelig at man bør gjøre noe med det. Douste-Blazy er en sånn mann. Han mener at det eneste rettferdige er at barn i land som Kamerun får tilgang på det nyeste og beste innen medisin, akkurat som barn i Trøndelag og Vestfold skal ha det. Dette er fullt mulig, sier Douste-Blazy. Om vi ikke får det til er det bare fordi vi har vondt i viljen.

UNITAID tar konsekvensen av at vår lille verden er en kapitalistisk verden. Så bruker de kapitalismen. De har startet med å få innført en mikroskatt på flyreiser i 15 land. De planlegger å utvide mikroskattordningen til å gjelde finanstransaksjoner også. De som tjener mest på globaliseringen av kapital bør også bidra til globaliseringen av kapital, sier Douste-Blazy. Det er teknisk lett å få til, og moralsk helt nødvendig å gjøre.

Så langt har UNITAID samlet inn drøyt 2.2 milliarder dollar siden oppstarten i 2006. Det kan ikke hjelpe alle. En milliard tohundre millioner mennesker lever for en dollar om dagen. Hvert tredje sekund, hver dag, året rundt, dør et barn av sykdommer det er mulig å kurere. Hvert minutt dør en mor. Istedenfor å bli paralysert av slike tall gyver UNITAID løs. De tar mål av seg til å sikre den første AIDS-frie generasjon. De har utviklet en medisinpakke som stopper smitten fra mor til barn. På verdensbasis finnes det 1.4 millioner hiv-smittede mødre. Medisinpakken koster 70 dollar. Hvor mye blir det? Småpenger i internasjonal sammenheng, sier Douste-Blazy.

Verden kan bringes på rett kjøl igjen, hvis vi vil. La alle barn i Trondheim, Sandefjord og Yaoundé få det godt. Jeg sitter i Nidarosdomen. Der har dere trøndere noe stort. Tanken løftes. Plutselig er jeg tilbake i Kamerun. Jeg ser for tidlig fødte barn i en for sent utviklet verden ligge i kuvøsene sine. Uten UNITAID hadde de vært fortapt. Vi mennesker hører sammen. Hvert lille menneskebarns liv er hellig.

Kjetil Dybvik, sandefjording, trøndertilhenger og verdensborger

Read Full Post »

Kirke-Kjetil vil kaste Siv INN i kirkeasyl

Siv Jensen har det travelt med å kaste forsvarsløse mennesker ut av deres siste-skanse. Huv vil hive etioperne ut av kirkeasylet. Da blir det god plass til henne selv der inne i domkirken. Hun burde virkelig prøve.

Jeg foreslår at hun tar med seg sin kumpan, Herr Sandberg (et annet innlegg på bloggen), som også ville finne det lærerikt å sitte i kirkeasyl noen uker. Tiden går litt fortere når man er flere. Det å være i kirkeasyl er nemlig ikke så lukrativt i utgangspunktet. Det er en desperat handling som etioperne har valgt fordi de ikke ser noen annen løsning. De har ikke gått i kirkeasyl forå være vrange eller slemme, eller fordi etiopere er så umulige av natur.

Livet, og delvis norske myndigheter, har drevet dem inn i et umulig hjørne.

Når lover og regler ikke passer Siv Jensen, vil hun enkelt og greit hurtigforandre dem. Hun ber Regjeringen gjøre dette. Det er nemlig slik at Justisdepartementet har instruert politiet om ikke å gå inn i kirkerommet for å hente ut flyktninger. Siden hun ikke liker det som her er vedtatt, vil hun bare lage en ny regel. Samtidig kritiserer hun andre for ikke å være lovlydige. Vel, det er ikke alle som er i posisjon til å hurtigforandre byråkratiske føringer. De må velge andre virkemidler.

Nå er det ikke akkurat lovstridig å gå i kirkeasyl, selv om Jensen ikke liker det. Jensen er vel ikke så barnslig at hun tror at alt hun ikke liker er ulovlig?

Jensen prøver å få det til å se ut som Norge flommer over av papirløse flyktninger. Derfor løfter hun fram det mest teoretisk baserte og høyeste tallet hun kan finne. Hun vil ha det til at det er 30 000 papirløse flyktninger i landet vårt, og dermed er situasjonen ute av kontroll. Når ble Jensen så glad i teori? Hvorfor ikke forholde seg til et mer praktisk og edruelig tall?

Politiets Utlendigsenhet mener det er et sted mellom 6000 og 8000 papirløse innvandrere i dette landet. Kjenner ikke Jensen til dette tallet, eller velger hun bare glatt å overse det, slik at skremselspropagandaen hennes kan framstå sterkere? Ikke så rettskaffen metode det heller, vil jeg mene. Siv Jensen som er så veldig opptatt av lov, orden, regler og den slags må selv gå foran med et godt eksempel. Nå er hun i stedet i ferd med å bli ei slumse med tall, jamfør skattetall hun har oppgitt i utlandet.

Jensen har, slik jeg ser det, misforstått sin plassering på denne kloden kapitalt. Hun har ikke forstått at man er medmenneske først, og nordmann siden.

FRPs tilnærming til denne saken er overhodet ikke dialogisk og demokratisk. Den er hjerteløs, byråkratisk, ovenfra-og-ned.

Read Full Post »

Juritzen forlag gjør seg bort

Av og til kan det være greit å ha en storebror. Eller en far. Eller en ærlig venn. Eller en mentor. Ja, eller en ansvarlig forlegger.

En forlegger har mange oppgaver. Han skal ikke bare sørge for å selge flest mulig bøker før jul. Bokbransjen kan aldri bli bare børs. Da dør den. Sånn sett mener jeg at Juritzen forlag med geliusboka si er med å gi bokbransjen et stikk som ikke påfører bransjen annet enn sott og sykdom. 

De sier selv at de vil være en liten hissig mygg der andre forlag er tunge mette humler. Fint det. Men det er vanskelig å se at de stikker nesa si borti noe sentralt med den famøse sexboka til Gelius. Hvis dét er en hissig mygg, så er det en hissig malariamygg som bringer livsfarlige feberfantasier.

Hva Gelius har tenkt med boka, synes jeg er litt vanskelig å vite. Hva forlaget går rundt og skumler med, er det lettere å sette fingeren på. Jeg ser denne boka som en eneste stor melkeku som skal sprute krone på krone ned i Juritzens spann.

Boka holder nemlig ikke mål. Sånn faglig sett. Det er grundig påvist av mange nok kommentatorer nå. Synes ikke Juritzen det betyr noe?

Gelius tolker ikke bibeltekster i boka si. Han bruker dem. Forleggere og andre som ikke forstår seg på den forskjellen, kan finne ut mer om det her, i et annet innlegg på bloggen.

Kanskje en eller annen i forlaget kunne vært en bedre mentor for Gelius? Det går an å si nei til kjendiser også.

Penger lukter ikke, sa keiser Vespasian da han sopte inn flust av dem gjennom en kloakkavgift han innførte.

Denne boken lukter ikke, sier Juritzen forlag. Ja, hvis den lukter, så lukter den idel roser og myrra.

De skriver at: Sex i Bibelen er en vakker bok om sex og menneskers naturlige drifter. Boken er med på å sette nytt søkelys på religion og deres syn på seksualitet.

Jeg kan ikke se at noe av dette er riktig. For meg nærmer det seg pisspreik. Denne boka stinker av både det ene og det andre. Det har, ikke minst, forlaget, et stort ansvar for.

Read Full Post »

Gelius tolker sin arbeidsgiver i ryggen

Kommentar snappet opp på Facebook: «Forundrer meg over hårsårheten de pietistiske kristne viser i møte med Gelius’ bok.»

Som om man må være hårsår og pietistisk for å reagere på dette makkverket. For et makkverk er det og et makkverk blir det.

I den påfølgende facebookdebatten ble også ytringsfriheten bragt på bane. » Jeg liker at han skriver, alle har rett til å ytre seg.»

Og jada, vi har ytringsfrihet i dette landet, så vær så god for den del, pøs på, men det er aldeles ikke det denne saken dreier seg om. Det er få eller ingen som har ment at det ikke skal være lov å skrive om bibel og sex, religion og sex, mennesker med kjødets lyst og sex. Det blir da også gjort over en lav sko.

Det mange har tillat seg å reagere på er at boka fra perm til perm holder et skremmende lavt nivå. Professor i teologi, Jone Salomonsen, skriver i en kronikk i Dagbladet at den står til stryk, for å si det sånn.Sexboka føyer seg inn i rekken av bøker som ser ut til å ha kommet ut først og fremst i ett øyemed: Å sope inn penger, sånn i passe tid før jul. Man trenger verken være pietsist, hårsår eller motstander av ytringsfriheten for å mene at dette er en udelikat beveggrunn for å utgi en trykksak. Det er lov, bevares! Men er det nødvendig, – og ønskelig?

Dagbladet kan beskyldes for mye men neppe for å være pietistiske og mot ytringsfrihet. I artikkel etter artikkel har de sablet ned Gelius’ pisspreikbok. Bokanmelderen deres spør med ettertrykk: Kan man oppfinne Bibelen på ny? Kan man vifte bort årtuseners fortolkning?

Å reagere på denne boken gjør man ikke fordi man er hårsår pietist, men fordi man er et opplyst oppegående menneske.

At APs Stokkan Grande er full av harme og kaller biskopen «Mullah Kvarme», sier definitivt mest om Stokkan Grande selv. Han mener at Gelius’ bok er et kjærlighetsskrift. Så skjevt går det altså an å se.

Gelius har gjentatte ganger dolket sin arbeidsgiver i ryggen. Når han nå også har tolket den norske kirkes grunnlagsdokument, Bibelen, på den aller villeste, mediekåteste og kapitalistiske måte, får det være måte på. Ikke rart at arbeidsgiveren hans vurderer å gi mannen sparken. Det rare er at de ikke har gjort det for lenge siden.

Saken er jo at Gelius aldels ikke tolker Bibelen i boka si. Det er overholdet ikke hold for å si det han sier. Mye av det han påstår er tatt ut av løse lufta.. Når kong Xerxes’ harem blir nevnt, forkynner Gelius at der kan det ha foregått lesbiske orgier – selv om det overhodet ikke finnes spor av noe sånt i teksten. Bare for å ta ett eksempel. Dette er ikke å tolke teksten. Dette er å bruke teksten. Det er to vidt forskjellige ting.

Teoretikeren Umberto Eco har skrevet mye om denne forskjellen. Her siterer jeg litt fra  Anne Mangens artikkel i Nordlitt.

Selv om et åpent verk byr på mange tolkningsmuligheter, betyr ikke det for Eco at antallet mulige tolkninger er uendelig; det finnes mange ulike måter å lese og tolke Joyces Finnegans Wake, men ikke uendelig mange: Poenget er at det finnes langt flere muligheter i de åpne verk enn i de lukkede; men det er altså grenser for fortolkningsfrihet og, kan det synes som, også for bruk: «You cannot use the text as you want, but only as the text wants you to use it.

Grensene for fortolkning settes av forfatteren, i form av hva Eco kaller en modell-leser. Denne er en størrelse som skrives inn i teksten, og som teksten både skaper for sin leser og også forutsetter samarbeid med, og i de såkalte lukkede tekstene er modell-leseren klarere styrt enn i de åpne tekstene. Det er rom for en mer mangefasettert og nærmest fler-dimensjonal modell-leser i Joyces tekster enn i en Morgan Kane-roman, og det skal også på en måte mer til å bevege seg utenfor fortolkningsgrensene i en ekstremt åpen tekst enn hva er tilfellet i en lukket tekst. Men mulighetene for bruk, og altså feil-lesning/-tolkning, er tilstede i begge.

Gelius har så definitivt feillest Bibelen og brukt den etter sitt eget forgodtbefinnende. Radbrekningene hans går så langt at han ender opp med å idyllisere overgrep. Avisen Vårt Land skriver mer om dette.

Er Gelius så forblindet av sin solstråle at han ikke vet hva han gjør? Eller er han en sjarlatan i presteforkledning som vet så altfor godt hva han gjør, hvordan media fungerer, og hvordan han skal prakke julepakker av luguber sort på folk, gjennom å pirre den sensasjonshungrige nysgjerrigheten mange går rundt og bærer på?

Jeg tror han vet hva han gjør. Jeg tror også han på forhånd visste at han kan utnytte den offer-rollen han nå lett kan tre inn i. «Å, kirken er så intolerant! Å, kirken er så seksualfiendtlig. Å, det er ikke rom for annerledestenkende.» Alt dette er veldig lettvinte påstander som ikke viser seg å holde stikk ved nærmere ettersyn. Kanskje var det i større grad sant for tretti år siden, men de mange som målbærer den type kritikk i dag, er flere tiår for seint ute.

Gelius har i lang tid opptrådt illojalt overfor sin arbeidsgiver. Så å si alle andre steder er dette en legitim oppsigelsesgrunn. Kirken har aldeles ikke vært intolerant. Tvert imot. Den har vært meget tolerant meget lenge. Gelius har nytt godt av denne sterke toleransen, og han har utnyttet den til å drive med sine mange krumspring. La han for all del gjøre krumspring, men da innenfor andre rammer.

Å mene at kritikere av Gelius’ bok må være hårsåre pietister, er en forenkling i kraftig potens.

Read Full Post »

Usexy, Usmart, Unyttig Gelius-bok

Kommentar snappet opp på Facebook: «Forundrer meg over hårsårheten de pietistiske kristne viser i møte med Gelius’ bok.»

Som om man må være hårsår og pietistisk for å reagere på dette makkverket. For et makkverk er det og et makkverk blir det.

I den påfølgende facebookdebatten ble også ytringsfriheten bragt på bane. » Jeg liker at han skriver, alle har rett til å ytre seg.»

Og jada, vi har ytringsfrihet i dette landet, så vær så god for den del, pøs på, men det er aldeles ikke det denne saken dreier seg om. Det er få eller ingen som har ment at det ikke skal være lov å skrive om bibel og sex, religion og sex, mennesker med kjødets lyst og sex. Det blir da også gjort over en lav sko.

Det mange har tillat seg å reagere på er at boka fra perm til perm holder et skremmende lavt nivå. Professor i teologi, Jone Salomonsen, skriver i en kronikk i Dagbladet at den står til stryk, for å si det sånn.Sexboka føyer seg inn i rekken av bøker som ser ut til å ha kommet ut først og fremst i ett øyemed: Å sope inn penger, sånn i passe tid før jul. Man trenger verken være pietsist, hårsår eller motstander av ytringsfriheten for å mene at dette er en udelikat beveggrunn for å utgi en trykksak. Det er lov, bevares! Men er det nødvendig, – og ønskelig?

Dagbladet kan beskyldes for mye men neppe for å være pietistiske og mot ytringsfrihet. I artikkel etter artikkel har de sablet ned Gelius’ pisspreikbok. Bokanmelderen deres spør med ettertrykk: Kan man oppfinne Bibelen på ny? Kan man vifte bort årtuseners fortolkning?

Å reagere på denne boken gjør man ikke fordi man er hårsår pietist, men fordi man er et opplyst oppegående menneske.

Saken er jo at Gelius aldels ikke tolker Bibelen i boka si. Det er overholdet ikke hold for å si det han sier. Mye av det han påstår er tatt ut av løse lufta.. Når kong Xerxes’ harem blir nevnt, forkynner Gelius at der kan det ha foregått lesbiske orgier – selv om det overhodet ikke finnes spor av noe sånt i teksten. Bare for å ta ett eksempel. Dette er ikke å tolke teksten. Dette er å bruke teksten. Det er to vidt forskjellige ting.

Teoretikeren Umberto Eco har skrevet mye om denne forskjellen. Her siterer jeg litt fra  Anne Mangens artikkel i Nordlitt.

Selv om et åpent verk byr på mange tolkningsmuligheter, betyr ikke det for Eco at antallet mulige tolkninger er uendelig; det finnes mange ulike måter å lese og tolke Joyces Finnegans Wake, men ikke uendelig mange: Poenget er at det finnes langt flere muligheter i de åpne verk enn i de lukkede; men det er altså grenser for fortolkningsfrihet og, kan det synes som, også for bruk: «You cannot use the text as you want, but only as the text wants you to use it.

Grensene for fortolkning settes av forfatteren, i form av hva Eco kaller en modell-leser. Denne er en størrelse som skrives inn i teksten, og som teksten både skaper for sin leser og også forutsetter samarbeid med, og i de såkalte lukkede tekstene er modell-leseren klarere styrt enn i de åpne tekstene. Det er rom for en mer mangefasettert og nærmest fler-dimensjonal modell-leser i Joyces tekster enn i en Morgan Kane-roman, og det skal også på en måte mer til å bevege seg utenfor fortolkningsgrensene i en ekstremt åpen tekst enn hva er tilfellet i en lukket tekst. Men mulighetene for bruk, og altså feil-lesning/-tolkning, er tilstede i begge.

Gelius har så definitivt feillest Bibelen og brukt den etter sitt eget forgodtbefinnende. Radbrekningene hans går så langt at han ender opp med å idyllisere overgrep. Avisen Vårt Land skriver mer om dette.

Er Gelius så forblindet av sin solstråle at han ikke vet hva han gjør? Eller er han en sjarlatan i presteforkledning som vet så altfor godt hva han gjør, hvordan media fungerer, og hvordan han skal prakke julepakker av luguber sort på folk, gjennom å pirre den sensasjonshungrige nysgjerrigheten mange går rundt og bærer på?

Å mene at kritikere av Gelius’ bok må være hårsåre pietister, er en forenkling i kraftig potens.

Read Full Post »