– Modernistisk biografi

BIOGRAFI. WALTON, SIDE 27 – 91

 

• Ordet betyr «å skrive liv».
• Damaskios brukte det først.
• Det latinske ordet vita kan bety både liv og skrift om et liv.
• Det vesentlige for Plutark var ikke praxeis, handlinger, men ethos, hva slags mann gjenstanden var. Handlingene skulle brukes i fortellingen for å vise fram en essens. Det er den egentlige gjenstanden.
• Negative ting utelates. Ting som skipler fortellingen om essensen på ymse vis utelates.
• I kontrast til dette står biografier som prøver å få med alt. Strengt faktisk anlagte biografier. Kronologisk oppbygd. Faktasankeren Sveton.
• I middelalderen: hagiografien. Ikke den historiske personen som står i sentrum, men det teologiske og didaktiske formålet med fortellingen.
• Individualisering, og dermed biografien, er et utprega krisefenomen. Institusjoner msk er avh av,bryter sammen. Autoritetsstrukturer løses opp.
• Har alltid vært ulike strømdrag innenfor biografisjangeren. Den monumantalistiske svetonske varianten ved siden av biografiske leksika. Slående trekk ved 1800-t. DNB. 29120 personer oppført.
• Kriteriet for å bli biografert er suksess.
• Biografigjenstanden skulle helst være død. Avslutta personlighet. Helstøpt. Enhetlig. Kronlogisk utvikling mot en fullbyrdelse. Inspirasjon og modell for den realistiske romanen.
• Psykologien kommer inn. Deterministisk.
• Den omtrent sammenhengende krisa i det 20 århundre, blomstringstid for biografien.

 

DEN MODERNE OG DEN MODERNISTISKE BIOGRAFIEN

• Moderne: Psykologisk innretta biografi. Forutsetter et freudiansk verdensbilde. Innlevelse i livet til gjenstanden som sentral målsetting. Blir lagt vekt på å framheve det vanlige, det jordnære, det hverdagslige. Pseudointimitet.
• Står dette i kontrast til homo biographicus, som Åmås snakker om?
• Seksuell intimitet spiller sentral rolle. Populærvitenskapen noe av skylda.
• Disse arkaiske forestillingene eksisterer fortsatt, særlig i mediebildet.
• Fire definerende innslag i moderne biografi:
• 1. Forteller historien om et menneskeliv. Kronologisk.
• 2. Krav om intimitet som gjerne har sitt tyngdepunkt i erotikken.
• 3. En forestilling om at den biograferte representerer et mønster til etterligning. Eller at han representerer en tanke eller ideal som biografen vil ha utdypa.
• 4. Mer eller mindre anekdotisk disposisjon.

 

• Modernistisk: Mer tungvinn å lese. Mye mindre vanlig. Tar utgangspunkt i formeksperiment og verdensbilde i en viss type romaner. Ikke helt ny. Woolf. Prosessen heller enn resultatet. Tvilserklæring og problematisering av den vissheten som preger biografers fastslåinger om den biograferte. Denne skepsisen har ført til en rad alternative fortellerstrukturer.
• Overture. Variations. Coda. Problematiserer tanken om et liv som en målbar enhet uten samtidig å miste gjenstanden av sikte.

 

PROBLEM MED BIOGRAFISJANGEREN

• Den moderne biografien er positivistisk, den modernistiske er stort sett ikke det.
• Positivismen hevder generelt at det i siste instans er mulig å forklare de fenomena vi ser omkring oss. Epistemologisk bedøvende modell fra romanen.
• Good-bad biografi. God fordi den glir rett ned, motstandsløs. Farlig fordi den underslår at man har med en historisk person å gjøre, og det stiller helt andre krav til forfatterens egen rolle i teksten enn det en roman gjør. Hm!
• Leon Edel innføres her.
• Tre tvilsomme påstander innebygd i positivismen:
• 1. Det er mulig å leve seg inn i tankeverdenen til et annet menneske. Men, – størsteparten av livet til en biografigjenstand er skjult. Også når det gjelder liv som er svært godt dokumentert, mangler det meste. Som all annen historieskriving er biografering et forsøk på å greie ut på grunnlag av sviktende opplysninger om handlinger som har blitt gjennomført på grunnlag av sviktende kunnskape. Swift. Passe seg for psykodramatiske rekonstruksjoner. Også oppfordre til tvil selv når b.gjenstanden personlig har gitt uttrykk for hvordan noe føltes.
• 2. Trua på at et menneskeliv kan skildres som en forståelig og smh helhet ut fra et kronologisk handlingsforløp. Livsremaet finnes ikke. Det blir skapt. Meningsproduksjonen ikke kongruent med livsremaet.Kan bli biografert om og om igjen. Jakta på utviklinga. I en biografi er det også forfatteren som gir konstruksjonen, ikke bare livet til gjenstanden, men det er nettopp oppgaven til konvensjonene i den moderne biografi å stenge for denne innsikten. Bildungsromanlignende lesesituasjon. Må smadre forestillinga om et enhetlig smg jeg.
• 3. En avskriving av selektivitetsprinsippet som uproblematisk. Man kan ikke og skal ikke prøve å ta med alt, men man skal la de skriftlige kildene tale og synliggjøre hvilke premisser utvalget frå kildematerialet går ut fra. Man kan ikke vente at en biografi skal fortelle hvem den biograferte «egentlig» var. Da projiserer man vår ultraindividualistiske og personsentrerte nåtid tilbake på biografigjenstanden.En del av livet egner seg likevel godt til objektivisering. Arbeidet. Walton skiller ikke mellom mannen og arbeidet.

 

GJENSTANDEN

• Stilnormene og fortellemåten til biografien er henta fra romanen, men gjenstanden har vært historisk. Resultat: Sviktende tiltro til biografien.
• «Når det dreier seg om ei vurdering av det indre, underforstått eigentlege, mennesket, blir det ytre stofftilfanget gjerne for skaralt.» Side 39.
• «I andre typar historieskriving, som dreier seg om målbare tilhøve og samhandlingar mellom menneske, kan ein stø konklusjonane sine ved å vis etil kjeldetilfanget.»
• «Paradokset ved den positivistiske moderne biografien er at den medvitslause skråsikkerheita på at ein har eit uproblematisk objekt, avslører nett dette objektet som ikkje-eksisterande.»

 

FIRE FOKUS FOR GJENSTANDEN

• 1. Den biograferte. Blir satt sammen av det tilfanget av fakta biografen har vært i stand til å sanke.
• 2. Intersubjektiviserende. Man håper at en kollisjon mellom to subjekt nødvendigvis vil føre til at det oppstår et endegyldig og uangripelig objekt i en slags fusjon.
• 3. Biografen kan utgjøre fokus. Biografi i selvbiografiens tjeneste? Tallrike biografier realiserer biografens svikta ønskedrømmer for sitt eget liv, eller utgjør et terapeutisk surrogat for stengt narsissistisk selvbeundring. Fører også til en idealisering av gjenstanden? Biografen tilegner seg gjenstanden ubevisst. Denne skjulte tendensen kan være en fare for forskningsresultatene biografien bærer fram. Men i nyere tid har noen villet opphøye biografen, eller den biografiske skriveprosessen til den egentlige gjenstanden. Bennett: «Biografen er ein åndspygme som hemnar seg på det han ikkje kan nå opp til, freistar å overta den stordomen han ikkje sjølv eig, driv rovdrift på minnet om eit anna menneske til eigen fordel, er oppteken av trivialitetar heller enn meiningsfylte samanhengar, historiar heller enn historia.»
• 4. Historia kan utgjøre fokus. Den biograferte fungerer mest som symptom. Perspektivløst å skildre samfunnet gjennom et individ, sier Walton. Knirk.

 

MANGELEN PÅ EN KLAR METODIKK

• Flaubert’s Parrot.
• Hevet over enhver tvil at biografiens metodikk er problematisk. Side 43. Den biografiske metalitteraturen er heller skral.
• En konsekvens at mangelen på klare sjangerkrav, er at biografikritikken gjerne har fokusert på delfenomen.
• For mye kildemateriale kan være et like stort problem som for lite.

 

FREUDIANISMEN

• All grunn til å forkaste f. selv om enkeltbegreper kan være nyttige.
• Har overlevd blant litterater som et mytesystem.
• F. var et tilfredsstillende totaliserende system fordi det var selvoppfyllende.
• Det sanne hos Freud var ikke nytt, og det nye var ikke sant.
• Hvor tjenlige kan begreper fra f. være når vi snakker om biografier?
• Lystprinsippet og realitetsprinsippet. Alle msk er nødt til å gi etter for realitetsprinsippet. Av og til bevisst hva vi gir avkall på, andre ganger ikke. Gir vi avkall på for mye, kan vi bli sjuke. Vi vil alltid ha ønsker vi ikke får utløp for.
• Kortslutning. Hvis vi ikke trengte å arbeide, vil vi bare drive dank. Hvis vi ikke får utløp for seksuelle behov, vil vi ikke drive dank, men energien overføres til kunstnerisk virksomhet. Sublimering.
• Ødipuskomplekset.
• Det orale, anale og genitale stadiet. Mens barnet ikke skiller mellom morens og egen kropp.
• Under det genitale stadiet blir libido sentrert rundt kjønnsorgana. Ifølge Freud er det bare penis små barn er i stand til å kjenne igjen som fullgodt kjønnsorgan.
• Hos både gutter og jenter driver nærheten til morskroppen fram ubevisst ønske om seksuell sameining. Ødipuskomplekset oppstår når farsfiguren bryter inn.
• Faren truer gutten med kastrering slik at gutten gir opp ønsket. Incesttabu. Gutten ser kastering som reell fare fordi han ser jenter er kastrerte. Undertrykker lyst på mora, gir etter for realitetsprinsippet til faren. Lysta etter mora blir overført til en annen kvinne. Retten til en framtidig fallos gjenspeiles i hans penis.
• Fallos er et tegn som i patriarkalske samfunn er transcenderende. Fallosen betegner eller symboliserer makta som strukturbærende prinsipp.
• Jenter har det ikke så greit. Innser at de er mindreverdige fordi de er kastrert. Jenta vil få det eneste hun kan erstatte en penis med, et barn. Bryter med incesttabuet. Solidariserer seg med morens rolle, selv om det er en ynkelig afallisk figur.
• Skillet mellom ønske og virkelighet, skaper behovet for et felt som de ulovlige ønska kan sendes til. Dette ble hetende underbevisstheten. Nøkkelen hit er drømmene. Ikke nytt med f.
• Drømmer ikke den eneste veien. Paraprakser, altså forsnakkelser, minnesvikt, feillesinger, vitser. Det underbevisste også til stede i psykiske forstyrrelser.
• Viktig å huske på at Freud så metoden sin som en terapi. Ble utarbeida i en sosial og historisk kontekst.
• Analysanden skal overføre konfliktene sine til analytikeren, slik at han til en viss grad kan bli identifisert med dem. Sentralt i den prosessen står det narrative aspektet. Analysanden skal bli i stand til å fortelle livet sitt, skape en fiksjon som innlemmer det som tidligere er undertrykt.
• Samtidig som man problematiserer de grunnleggende f. grunnbegrep, må seksualitetsbegrepet vårt belyses. Den som har vardet vegen grundigst, Foucalt.

 

FOUCALT

• Striden mellom lystprinsippet og realitetsprinsippet går ut fra at all seksualitet, er mer eller mindre undertrykt. Dette virker bestemmende for annen msk aktivitet. Da blir det opplagt at den veien til den dypeste forståelsen av msk går gjennom seks.
• Denne forståelsen av msk får nådestøtet dersom en ikke godtar at seks er like generelt undertrykkende som teorien forutsetter.
• Foucalts store tilskudd til problemstillinga, var å foskyve fra spørsmålet: Hvorfor er vi seksundertrykte til: Hvorfor sier vi at vi er seksundertrykte?
• Italesetting av sex har blitt mer pirrende enn undertrykkende. Knirk.
• Skriftemålte har vært redskapet som har skapt den seksuelle diskursen.
• Peker på det paradoksale ved at det blir snakke så mye om noe som etter myten skal være et tabu.
• Seks er en idelologi som msk har skapt seg imellom, ingen urkraft gjemt nede i sjeledypet.
• Kontrollmomentet inntreffer når seks blir lokalisert som eneste mulige arena for frigjøring. Blir en kvasifrigjøring på premissene til de som gjør samfunnet ufritt. De dypereliggende årsakene til ufrihet hos enkeltmsk ligger iforhold mellom msk, ikke i tilstanden inni msk.
• Årsakene bunner i økonomisk bestemte maktforhold
• Den andre funksjonen italesetting av seks har, er subjektivisering. Har også med klasse å gjøre. Borgerskapet prøver å heve sin egen verdi.
• Når postulatet om generell seksundertrykking faller bort, blir det vsk å se hvordan livsverket til gjenstanden kan føres tilbake til seksualiteten hans.
• Hvorfor skulle egentlig seks så i en særstilling blant lystene? Kan andre lyster fungere like sterkt som motiv for handling?
• Seks skulle stå som en forklaring på alt. Som biografisk metode forklarer seks til slutt ingenting.
• Foucalt påstår ikke at seksundertrykking ikke finnes. Finnes der særskilte former for lyst blir bannlyst. Fire slike former: Den hysteriske kvinna, det onanerende barnet, det malthusiske paret, den perverse voksne.
• Lett å problematisere, lett å få det til å se ut som Aasen kan ha vært homofil. Spørsmålet er: Hva så?
• Ikke dermed sagt at man ikke skal skrive om erotikk. Problemet ligger i den spesifikt fortellende formen til den f. seksforståelsen.
• Det som i særlig grad gjør f. usikka som biografisk tilnærmingsmåte, er at gjenstanden oftest er død. Umulig å trenge inn i det ubevisste, som er det sentrale for denne analysen. Det ville heller ikke hatt så mye å si om vi kunne gjort det. Psykoanalysen var en terapi. Døde biografigjenstander har i påfallende liten grad behov for det. Teorien også avh av at det er analysanden selv som skaper sin egen fortelling. Den narrative gjenfortellingen er selve hovedproblemet med f. som biografisk tilnærmingsmåte.
• Som handlende subjekt i egne fortellinger for en tildelt en plass ved midtpunktet i universet. Opplever ikke oss selv slik vi i virkeligheten fungerer i samfunnet, dvs som aktører som kan skiftes ut med andre aktører når som helst.
• «Om biografen derimot skal prøve å ta på seg analytikaren si rolle og lage ei kronologisk, narrativ, seksuelt teleologisk forteljing på grunnlag av det ein tilfeldigvis veit om gjenstanden, vil denne gjenforteljinga uansett ikkje kunne vere i stand til å reprodusere den subjektive sentreringa hos gjenstanden som likevel utgjorde livsopplevinga hans.» Side 55.
• Foucalt var opptatt av hvordan kravet om å snakke om seks og grunngi andre fenomen som gjenspeilinger av den tjente et sosialt og politisk siktemål som var undertrykkende.
• Kvasifrigjøringa er nettopp det både fordi den ikke forandrer noe, eller forklarer noe.
• Den narrative kronologien er det bærende prinsipp i det f. verdensbilde.
• Borte-der-speilet. Den kortest mulige fortelling? Borte trenger ikke der. Både borte og der kan stå som erfaringer uavh av hverandre i en biografisk tekst. Biografen vil ofte mangel det som binder sammen borte og der.
• Det realistisk narrative handlingsforløpet i ødipuskomplekset er opphøyd fra analysemodell til allmenngyldig prinsipp, styrende og foreskrivende. Representerer gjennomført dogmatisering og banalisering av den narrative fortellinga.

FALLOGOSENTRISMEN

• Først brukt av Derrida.
• En erkjenningsmodell som preger den moderne biografien.
• Fallosentrisme og logosentrisme bakt sammen.
• Fallosentrisme. Maktforhold under patriarkatet. Autoritetssymbolet fallosen har privilegert status som tegn på makt, lov og selvsagt sannhet.
• I og for seg er ikke penis mer misunnelsesverdig enn vagina og klitoris. At Freud kan gjøre den til det, har med samfunnsforhold å gjøre. Når småjenter kunne misunne gutter, var det ikke fordi de hadde penis, men fordi de kunne bli menn. Fallogosentrismen skildrer en vesentlig struktur i den dominerende ideologi i et patriarkalsk samfunn som vårt.
• Logosentrismen. Opphav i «I opphavet var ordet». En bibelfesta forestilling om at ordet betyr noe, at det har en mening i og for seg som har vært et fundament for vestlig filosofisk trad. Forestillingen om at diskursene våre kan ha reelt semantisk innhold og at referentene som det vises til, på et eller annet virkelig vis er til stede i ytringene våre. Derrida ser på fonemet. Får sin betydning fordi det er ulikt andre, ingen betydning i seg selv. All mening blir endeløst utsatt. Tegn er avh av andre tegn som ennå ikke finnes.
• Fallogosentrismen smelter sammen fallos og logos i en retorikk som innsnever et flerformig og flertydig stofftilfang til et sett med ensformige betydninger.
• Bautaen er like fallisk i utforming som han er biografisk i innhold. Side 58.
• Koblinga mellom fallogosentrismen og biografien kommer til uttrykk i Kafkas dick. Ikke så mye i forskning.
• «Det er forma som er den delen av innhaldet som er problematisk. Det å skrive om eit individ, om eit einskildt menneske, er legitimt. Individet kan agrensast som forskningsobjekt og har ein reell eksistens, jamvel om det også går an å oppfatte den eksistensen på ein annan måte enn den som synest sjølvskreven og opplagd. Det er likevel først og fremst forma som er problematisk. Ho har vorte knytt til grav- og lovtalesjangeren, har utvikla seg i ly av den positivistiske epistemologien til den relaistiske utviklingsromanen, ho har gått i teneste hos ein autoritær og patriarkalsk hermenutikk og støtta opp om ein reaksjonær og autoritær sosial praksis. Ho har og i liten grad vore gjenstand for teoretisk metarefleksjon. Her skal det lite til for å skjøne at vi treng ei alternativ form, ein modernistisk biografi som kan romme positivismekritikken, og som kan forstyrre dei trygge og godtekne førestillingane om kvae it menneskeliv er, og korleis det vert til. Det som stengjer den dominerande biografitypen av frå slike erkjenningar, er kronologien og forteljinga.» Side 59 og 60.

 

KRONOLOGIEN OG FORTELLINGA

• Saussure tok avstand fra den diakrone tilnærmingsmåten til språkgransking.
• S forutsetter to akser, vertikal og horisontal.
• Den vertikale er synkron. Skal synliggjøre seleksjonsaspektet ved språkbruken, og motstykket assosiasjonsaspektet. Hvert ord, hvert morfem, bærer betydning i språksystemet bare fordi det er ulikt andre ledd. Bunner i en forståelse av språket som vilkårlig.
• S viste at det ikke fantes noen iboende mening, at det ikke er noe trygt og beregnelig samsvar mellom orda og fenomena vi bruker for å skildre vår opplevelse av verden, på den ene siden, og verden selv på den andre. Illustrerer de metaforiske egenskapene ved språket.
• Horisontal akse. Skildrer språket i sine kombinative, syntagmatiske aspekt. Vi slår sammen ord i rekker og lager syntagmer. Diakron. Viser at språket består av sekvenser i tid.
• Vi kan applisere Saussures og Jacobsons tanker på den kronologiske biografien og si at den er afatisk på den måten at den lager en syntaktisk korrekt fortelling ut fra de narrative reglene til utv.romanen, positivismen og realismen, men at denne innkodinga, denne pseudofortellinga, skjer på bekostning av ei fortrening av det vertikale aspektet.
• For å si det på en enklere måte: Den kronologiske framstillinga er selve grunnproblemet ved biografien. Den k. narrative strukturen er falsk, fordi den legger opp til en kontekstualisering som det opplevde livet ikke byr på, skaper smh av løsrevne fakta og hendelser som slett ikke nødvendigvis utgjør smh, og legger opp til en tvilsom kausalitet. Det som kommer føre får ufravikelig skylda for det som kommer etter. Framfor alt legger den dominerende biografitypen skjul på at den gjør dette, ved å appellere til en naiv forventning hos leserne om at k. virkelig utgjør vår dypeste felles opplevelsesstruktur, trass i at ingen, når de reflekterer over det, husker sitt liv kronologisk.
• Biografien er meningsproduksjon, det er tekst ,det er tolkning. Provisorisk. Ikke endelig på samme måte som døden er det.
• Falsk forestilling om at den biograferte tida faller sammen med den opplevde tida. Det faktum at den blir skrevet , er interferens fra en tid inn i en annen.
• Det faktum at en biografi skrives, er i seg selv en ekplosjon i forhold til ivet til den biograferte. Når en prøver å etablere kronologien som fortellende prinsipp, vil teksten implodere, ødelegge seg selv i den innstramminga og innsnevring kronologien fører med seg.
• Avgrensa og foreløpige konklusjoner får strukturere hele biografien. Teksten er konstruert, som alle tekster er, men legger skjul på konstruksjonen sin ved å gi inntrykk av å bestå av ei naturlig, logisk og aksiomatisk slutningsrekke.
• I virkeligheten består den ave ei rekke vagt skimta øyeblikk, forstørra gjennom et forstørrelsesglass.
• Mange avbrudd, avsporinger og motsigelser i livet.
• Vi liker best de historiene vi har hørt før. Trygghet i gjenkjennelse. Biografier ligner for mye på hverandre?
• En annen ting som gjør biografien til yndet folkelesning: Myten om kunstnerlivet bunner i tanken om at kunstneren måtte lide. Han måtte lide.
• Et msk som blir gjort til gjenstand for biografisk diskurs, er nesten per def et msk som har lvd et friere liv enn livet til de fremmedgjorte lønnsslavene som leser biografien.
• Biografien lærer oss at friheten, den frie utøvelse av skaperkraft og skaperglede, fører med seg ei straff.
• Barnes gir eksempler på søkte og sære konstruksjoner. De ligger eksplisitt i dagen som konstruksjon. Gjør ingenting for det er jo akkurat konstruksjon biografien er.
• Walton sterkt i tvil om sjangeren i det hele tatt kan forsvares. Enkeltmsk er en struktur som finnes, men skillet mellom enkeltmsk og omverdenen er utelukkende fysisk. En biografi må speile den oppfatninga. Dessuten må den minne om at den er en konstruksjon. Ikke gi seg ut for å være naturlige opplevingsstrukturer. Det bør være en direkte smh mellom oppfatninga av personen det gjelder og den tekstlige oppbyggelsen.

 

BIOS + GRAPHEIN

• Å biografere er å skrive liv. Liv og tekst har mye til felles.
• Forestillinga om et «liv» er like mye konstruksjon som en tekst er det.
• Forfatteren må ikke legge skjul på at det han først og fremst gjør, er å ordne.
• Teksten må stå synlig fram som konstruksjon, men uten at konstruksjonen glir ut til å bli selve temaet.
• Individ betyr det som ikke kan spaltes.
• Forestillinga om hvert enkelt individ som vesensulikt alle andre individ, som en størrelse med egen psyke, egent perosnlighet, sitt eget indre territorium er ny. (De som prøvde å innføre gaffelen først, ble utstøtt. De signaliserte at de ville stå utenfor, være noe for seg selv, en uhyrlig tanke. Omtrent som å møte opp med gaffel til nattverd i dag)) I tidligere samfunn finner vi heller ikke tanken om kunstverk som eiendommen til én person. Plagiatbegrepet var ukjent.
• Det moderne borgerlige individbegrepet er ikke materielt, men grammatisk fundert. Den språklige vending.
• Et morfem, minste betydningsbærende element i et språk, kan ikke deles opp. Men morfemet har ikke bare mening. Det reproduserer mening hver gang det blir brukt. Slik er det også med det borgerlige individbegrep. Man reproduserer den ideologiske (og ikke naturgitte) strukturen det borgerlige individet er, hver gang en skriver biografi som om dette individet finnes. Det borgerlige individbegrep er også i høy grad selvkonserverende.
• Trua på kronologiske, realistiske, enhetlige fortellinger henger nært sammen med opphøyelsen av det «morfemiske individ» til en hellighet».
• Tekst, tekstil: Sammenvevd tett nett. Slik er det også med msk. Her er smh mellom kropp og tekst.

 

KROPP OG TEKST

• Hvordan skrive metareflekterende uten at fokuset i teksten flyttes iver på skriveprosessen? Ha nødvendig teori i innledningen. Dessuten ha en struktur, som f.eks kroppen.
• Å la kroppen, eller noe annet, stå som en biografisk struktur, fremmedgjør leseren fra sjangeren.
• Uventa, ukonvensjonell. River stoffet løs fra de formelle retoriske grepene teksten vanligvis blir fremstilt i.
• Modernistisk teknikk som har røtter tilbake til Brechts verfremdungeffekt.
• I siste instans eksisterer individet som uspaltelig subjekt utelukkende som kropp. Strider mot en tilvant sentimental tenkemåte som kjennes god og trygg.
• Poenget ikke å underslå spennvidda i væremåtene til msk. Poenget er at det mest intense som menneska møter, møtet med døden, møter med andre msk i vennskap og kjærlighet, hat og svik, redsel for det ukjente, lengt etter det uoppnåelige, mobiliserer reaksjoner og følelser vi har felles, og som derfor er påfallende lette å kjenne igjen hos andre.
• Språket gjør oss til msk, men ikke «individuelle».
• Kroppen derimot er objektivt kvanifiserbart fenomen i verden. Egner seg derfor godt som utgpunkt for vitenskapelig drøfting. Som tekststruktur kan den også stå som påminning om verdien av det kjente, det konkrete.
• Brechts Verfremdung ikke bare teknikk. Politisk også. Realisering av Marx’ utopiske visjon om en omveltning, der høyt blir lavt og lavt blir høyt. Snur opp på hierarki og etablerte maktsystemer.
• Kan være en motstemme mot postmodernismen der historia er erklært sluttført. Alle ambisjoner om å forandre er erstattet med flimrende, underholdende bilder.
• Karnevalet står sentralt i tilblivelsen av et begrep om fremmedgjøring der kroppen spiller en særlig rolle.
• En klassisk lærd referanseramme og kjennskap til middeladrens dystre, offisielle teologi, forenes med folkelige ytringsformer i renessansen. Særlig med latteren som en del av folkelig estetikk. Den groteske realisme.
• Det materielt kroppslige prinsipp.
• Oppvurdering av det kjøttlige, legemlige.
• Går sammen med et folkeligutopisk ønske om å snu på etablerte hierarki. Det hellige og alvorlige blir utsatt for systematisk degradering og profanering.
• Rabelais. Stiller sammen element fra kirkelig ideologi med profanerende bilder. Gjerne kroppslige. Ikke alle deler av den dissekerte kroppen er like mye verd hos Rabelais.
• Kroppsdelene som sterkest oppvurderes er de som forlenger kroppen, knytter kroppen sammen med andre kropper, og ellers med verden. Munnen aller viktigst.
• Bare Fløgstad skiller seg ut i den omfattende norske biografiproduseringa de siste åra. Satire over den biografiske sjanger.

 

LAR DET SEG GJØRE Å SKRIVE EN GOD MODERNISTISK BIOGRAFI?

• Egeland fremhever Fløgstad og Walton som de eneste modernistiske biografer? Åmås også?
• Moderne og modernistisk. Begrepene er for like til å være heldige.
• Moderne biografi er henta fra Romein. Psykologiserende ut fra f. begrepsapparat. Analyserende heller enn hyllende. Sterkt avslørende. Prinsipielt hemningsløse. Ut fra en mistankens hermeneutikk skulle det oppstå et sannferdig portrett. Leseren skulle ha mulighet til å leve seg inn i tankeverden til gjenstanden og forstå drivkreftene i livet hennes.
• Kan, eller bør, kalles realistiske, positivistiske. Deler forestillingsverdenen til romanen. Et tvillingpar epistemologisk og historisk. Symbiose.
• Kretsing rundt helt som gjennomlever personlig utvikling, bildung. Konsipert som den vegen bare han skal gå.
• Gir detaljer symbolsk betydning, som i romanen.
• Den realistiske biografi rommer et stort spenn av ideologier, som den litterære realismen ellers.
• En av de beste realistiske biografiene: Dag Østerbergs om Sartre. Sartre skrev biografier selv. Anvendt filosofi for Sartre. En bekreftelse på individets absolutte frihet.
• Den postmoderne, modernistiske, biografi. Postmodernistene har tatt over modernistmens formspråk og estetikk og tømt det for politisk og etisk refleksjon. Framheva det asymmetriske, det absurde, det burleske, ironien, det uforutsigelige.
• Surrealismen. Smh med første verdenskrig. Ikke så mye surrealisme i Norge. Smh med mindre lidelser her. I den grad det finnes her, er det i Bygde-Norge. Tap og lidelse for fiskerne.
• Holder opp et speil der det moderne blir framstilt gjennom sitt vrengebilde.
• Hvor finnes de postmoderne biografene? Når subjektet er oppheva i en endeløs gjensidig språklek, finnes det ikke lenger noen å skrive om. Side 81.
• Den modernistiske biograf kan plasseres i et tenkt tidsforløp mellom den moderne og den knapt nok eksisterende postmoderne biografien.
• Deskriptivt. 6 grunnleggende trekk som til sammen konstituerer den modernistiske biografi.
• 1. Må blottstille konstruksjonen sin. Synlige avløpsrør, elkabler, heissjakter og luftanlegg, som i Pompidousenteret.
• 2. Det må være ironisk distanse mellom gjenstanden og fortellerstemmen. Ofte er forestillinga om forholdet mellom fortellerstemme og biograf naivt i biografien. Den siste naive sjanger?
• 3. Må tenke i alternativ. Gjøre mulighetene for alternative tolkninger synlige.
• 4. Må forholde seg aktivt og kritisk til de innebygde mytene i den realistiske biografien.
• 5. Må operere med en forestilling om et subjekt.
• 6. Har et etisk eller politisk siktemål. Skal vise hvordan subjektet skapte seg et rom for handling under de vilkåra som gjaldt og de normene som gjaldt.

 

GOD

• Kan være rent subjektivt. Ellers må det knyttes opp til en funksjon. Walton lister opp 5.
• Skal den være god for gjenstanden? Hvis han er død, betyr det ikke så mye? Om den er skrevet av noen som sto i gjeld til han, er den kompromitterende? En bør være hensynsløs i forhold til ettermælet til gjenstanden. Bedre å få et slag i trynet enn å bli glømt.
• Skal den være god for biografen? Kan gi penger og status. I akademisk smh har det vært lite meritterende. Iallfall i Norge. Strukturalismen kom før til Danmark. Tvinga dem til å ha annen innstilling til håndverket. Teoriløs sjanger er lavstatussjanger. Særnorsk sjanger med forfatterbiografier. Bør kunne formidle innsikt i egne prosesser. Biografene vil da bli oppfatta mer som fagperson, noe som vil være bra for dem.
• Skal den være god for forlagene? Kan øke den kulturelle og økonomiske kapitalen.
• Skal den være god for leserne? Ingen ensartet gruppe. En stor gruppe vil være ute etter lettfordøyelige biografier. Lesing og lesere inne i en dynamisk utvikling. Kanskje den delen av lesinga som har tilfredstilt de behova som nå blir dekket av Big Brother, såpeoperaer osv, ikke lenger er særlig aktiv? Den typen nysgjerrighet får bedre utløp i andre kanaler enn i biografien? Leserne er blitt flinkere lesere. 50% høyere utdannelse mot 10% før. Har nå sterkere abstraksjonsevne. Seinmodernitetens institusjonalisering av avantgarden. Riktignok ujevn. Når det gjelder visuell og plastisk kunst, går toleransen for det modernistiske og avantgardistiske over i moteriktig oppgløding. I det andre ytterpunktet finner vi musikken. Modernistisk musikk har liten aksept. Kinoen og teateret en mellomstilling. Konklusjonen er at for stadig flere lesere vil den modernistiske biografien kunne være god.
• Skal den være god for felleskulturen? Er tjent med at det kommer fram mest mulig presis og saklig kunnskap. Filtrert gjennom klart og selvbevisst blikk. Den modernistiske biografien må sees som potensielt god for felleskulturen.

 

DEN NORMATIVE DELEN: HVORDAN BØR EN GOD MODERNE OG MODERNISTISK BIOGRAFI VÆRE?

• Det som fremfor alt kjennetegner moderniteten er selvrefleksjon. Evna til å relatere det man gjør til gyldighetskrav innenfor virkefelta til det vakre, det sanne, det gode. Medfører plagsom, men samtidig frigjørende bevissthet om at innholdet i disse krava stadig kan reforhandles. Ikke noe er gudegitt lenger. Knirk.
• Refleksjon overbruddlinjene mellom det levde livet og det tekstlige livet. I den grad den realistiske biografen har hatt ambisjoner om å gjenopplive livet til gjenstanden, har han løyet.
• Moderniteten bygger på det absolutte skillet mellom referent og tegn.
• Biografien som mer eller mindre tynt forkledd selvbiografi. Egeland: Biografer blir tiltrukket av personer som ligner dem selv. En modernistisk b bør konfrontere dette dilemmaet. Grenseoppgangen mellom subjekt og objekt må drøftes.
• Livet består av å gjøre og å føle. Som biograf har man tilgang til større eller mindre del av gjerningene, som regel liten. EN har null tilgang til følelseslivet. Primærkilder i form av brev og dagbøker, er gjerninger, ikke følelser. En modernistisk b skal ikke ta noen ting for god fisk. Ha (ironisk) avstand til gjenstanden. Hele tiden spørre hvorfor skriver gjenstanden dette. Finnes det ikke grunnlag for entydig svar, mobilisere aktuelle alternativ. Også dette markerer avstand.
• Ikke intimiserende bruk av fornavn.
• Må være antimytisk. Kritisk til alle mytedannelser om gjenstanden, ikke minst de gjenstanden setter ut om seg selv. Sette ulike myter opp mot hverandre?
• Den biografiske myten: Han betalte. Går igjen i alle realistiske biografier. Gjenstanden måtte betale for at han fikk lov å utfolde seg. Egeland. Melankoli trekk ved sjangeren.
• Denne myten kan sees som hevnlyst fra leserens side, og kanskje også biografen. Forh mellom biograf og biografert er asymmetrisk. Den biograferte er nesten alltid mer merittert.
• Den modernistiske b har i oppgave å motarbeide denne myten.
• En myte til å vokte seg for: Den biograferte skal ha vært enestående. Det er ikke noe spesielt å være enestående.
• All menneskelig handling er variasjoner over et felles tema. Side 89. Det uspaltelige atomiserte individet som vandrer som en egen agent gjennom si eiga fortelling er også en myte. Den myten som den modernistiske b med størst utbytte kan gå løs på.
• En biografi må knytte seg til livsløpet til en person, ellers er det ingen biografi. Personen må situeres i en smh, både samfunnshistorisk og personhistorisk. Det interessante knytter seg til hvordan vedkommende utnytta det rommet han fikk til å handle, altså til å bekrefte og skape seg selv som subjekt.
• Vanlige folk, til liks med biografigjenstandene, lever livet framlengs, mens biografiforfattere og romanforfattere sitter inne med fasiten, styrer livet framover mot et endepunkt de vet alt om, og et sett med konklusjoner som gjennomsyrer ferden mot målet. Side 90.
• I en kronologisk b blir temaa usynlige i en serie med øyeblikksbilder.
• Lagercrantz. Ikke bare det i et msk.liv st det skjer mange ting samtidig som ikke har noe særlig med hverandre å gjøre. Det som også særmerker et msk.liv er gjentakelse. Det sentrale draget i livet kan ikke komme til uttrykk uten at man tretter leseren. Livet er ikke som en vei. Livet ligner mer på et tre.
• En trestruktur ville være en b for så vidt med kronologi, men med klart metaperspektiv.
• Først tremodell. Så veimodell.
• Ringpermmodellen
• Fløgstad. Drepte gjenstanden da han ikke var spennende lenger. Et briljant metatekstlig grep.
• Kort sagt: Man kan gjøre som man vil, så lenge man viser fram biografien som biografens tekst, og ikke som direkte gjengivelse av et liv vi uansett bare har minimal kunnskap om. Side 91.
• Går det an? Alt går an. Man skal være pessimist i intellektet og optimist i viljen. Det er ikke prinsippielt umulig å skrive en modernistisk b.