Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Tanzania’ Category

Den første reiseskildrer, hvem var det? Herodot vil mange svare. Han foretok vidstrakte reiser omlag 450 år f.Kr. Og han skrev om reisene sine.

Senere har Ryzard Kapuscinski, en av vår tids største reiseskildrere, skrevet en bok med tittelen «Reiser med Herodot». Det var nemlig én bok Kapuscinski alltid hadde med seg når han var ute og reiste og rapporterte, nemlig Herodots «Historier», også kalt «Herodots undersøkelser.» Og Herodot var en undersøkende type. Han har blitt kalt reportasjens far, historiens far, og altså reiseskildringens far. En produktiv far med andre ord som har påvirket mange. Han ble rett og slett retningsgivende innen reiseskildring.

Det er ellers ikke så godt å si nøyaktig hva en reiseskildring er. Det er ikke så og så mye karbohydrat, så og så mye fett, så og så mye protein i en reiseskildring. Reiseskildring er den mest utprega blandingssjangeren vi har innen saktekster. Hvordan har det blitt slik?

For å finne svar på det kan vi leite i litteraturen om reiseskildringer. Det finnes mye. Percy Adams og Mary Louise Pratt peker seg ut. Ifølge Adams er det slik at det er reisemotivet som binder en reiseskildring sammen. Reisemotiv kan man jo finne i nær sagt all slags litteratur.

Med en slik tenkemåte vil man finne reiseskildringer i dikt like gjerne som i reportasjer. Brev og dagbøker har vært dominerende.

Det er en subjektiv skrivemåte vi finner i reiseskildringene. Hver reiseskildrer har sin stil. Reiseskildringene har også vært en arena for den glade amatør. Mange er de som har skrevet reiseskildringer: Sjørøvere, erobrere, handlesmenn, misjonærer, pilegrimer.

Ordet «pilegrim» betyr «fremmed». Det de fremmede trengte var en reiseguide. Der det var pilegrimer, var det et marked for reisehåndbøker. Reisehåndboka kommer altså før reiseskildringa som sjanger

Tilbake til reiseskildringene, og det subjektive ved dem. De ulike skrivrne hadde ulike formål med sine reiseskildringer, og ulike målgrupper i tankene. Det preget selvsagt utformingen av dem.

Ta nå misjonærene. Det er mange fordommer å finne i deres skrifter, men de representerte også en åpning fra bygda og ut mot verden.

Lenge handla reiseskildringene om overvinning av kritiske situasjoner. Det handler om helten som overlever. Det handler om dramatiske bergingsaksjoner. Det handler om navigering. Prøvelser og farer. Vitelyst og underverker. Det er fortellinger med en jeg-forteller som skildrer skipsvrak, mytteri, strandinger og fangenskap. Dette var populært alt fra den tidlige europeiske ekspansjon på 1400-tallet.

Midt på 1700-t endrer mye seg i Europa. Reiseskildringa blir i stor grad omforma fra overlevingslitteratur til det nye store prosjektet: å bygge opp naturhistoria. Et sentralt navn vi må få med: Linné.

Nå skulle alle ekspedisjoner gi ny kunnskap til naturhistoria. Det gjaldt å finne og gjenkjenne arter, aller helst oppdage nye. Kartlegging og katalogisering av naturen kommerinn som integrert del av fortellinga. Vi får høre om jordomseilinger og kartlegging av kystlinje. Etter hvert går oppdagerne og inn på land og inn i naturen og reiseskildrer derfra også. James Cooks ekspedisjon i 1770 markerer et tidsskille.

Reiseskildringa får en populærvitenskaplig funksjon som tjener til å legitimere vitenskapens autoritet og globale perspektiv.Innlandsreisene og oppdagingsekspedisjonene skulle finne både handelsruter og studere overlevingsmåter, naturressurser og administrativ kontroll.

Dette betyr ikke at overlevingsberetningene blir borte. De fortsetter å leve side om side med den mer vitenskapelige reiseskildringa. Enn i dag lever helteberetningene videre på sitt vis.

I Norge representerer Nansen en kombinasjon av det dramatiske og det observerte. Dette kan senere etterspores hos Amundsen, Ingstad og Heyerdahl. (Nå også Cecilie Skog og andre kvinner.)

Forsøk på objektiv framstilling i mange av disse reiseskildringenefjerner ikke det subjektive. Den naturvitenskaplige grunnholdning kombineres med en essayistisk subjektivitet.

At sjangeren blir essayifisert betyr at den reisendes erkjennelser gradvis blir mer sentrale. I dag regnes reiseskildring som en undersjanger til selvbiografisk framstilling.

Reiseskildringa er også i slekt med romanen. Alt før romanen var etablert som sjanger, hadde mange reiseskildrere blandet inn fiktive elementer. Dette sådde tidlig tvil om reiseskildringenes troverdighet som sakprosa. Gråsonen mellom reiseskildring og romanen er bemerkelsesverdig. Blandingsformer eksisterer også i stort monn. I grunn er de færreste romaner uten innslag av reiseskildring, og det er heller nesten ikke mulig å skrive reiseskildring uten fiktive elementer.

Et godt eksempel kan være dialog. Dialog skrives ofte inn i reiseskildringer. Det skal tjener til å sannsynliggjøre det autentiske, men representerer også en fiksjonalisering. For hvem kan ordrett huske hva som har blitt sagt?

Reiseskildringa har også vært et forbilde for romanen med tanke på det å tillate seg digresjoner. I begge sjangre tillater fortelleren seg mange avstikkere. Grepstad nevner den menippeiske satire her. (En typisk menippeisk satire er strukturert rundt en filosofisk reise til et fremmed rike, gjerne himmelen eller underjorden.)

For reiser trenger jo ikke være fysiske. Man kan reise i tanken og i drømmen også.

Hvordan skriver man godt om reiser?

Redaktør for Spor-serien, Asbjørn Øverås, sa på en forelesning en gang noe sånt som: En god reiseskildring er dristig, vittig og har et bestemt blikk.

Blikket, ja. Det er viktig både når man reiser og når man skriver. «Å skrive er å se», sa mester Ibsen. Kort og godt. Langt på vei er det vel slik med reising også. Det handler om hva og hvordan og hvorfor man ser. Her følger noen betraktninger om det:

I boka «Kunsten å reise» kan man lese om seriøs forskning på såkalt mikro-reising. Den reisende kunne bruke en hel dag, ja en hel uke, på å reise gjennom sitt eget soverom. Han observerte nok da mange detaljer han aldri før hadde lagt merke til. Ideen er ikke så dum som den ved første øyekast kan se ut til, synes jeg. At det kan ligge sannhet og klokhet i denne formen for reising, gjør man vel i å merke seg. Det er mulig å reise kloden rundt uten å lære noe særlig. Peer Gynt, og mange med ham, har gjort det. Andre kan få mye ut av å reise soverommet rundt.

Xavier de Maitre het mannen som i 1790 foretok en reise rundt sitt soverom for så å gi ut bok om det han hadde sett. Der anbefaler han denne reiseformen særlig for fattige folk, og for dem som er redde for storm, tyverier og store høyder. Selv likte han denne reiseformen, så åtte år senere la han ut på en ny tur. Denne gangen reiste han om natta, og våget seg helt bort til vinduskarmen. Boka fikk tittelen Nattlig ekspedisjon rundt i mitt værelse.

Som en kontrast kan nevnes Alexander Humboldt som levde på samme tid. Hans reise til Sør-Amerika i 1799 – 1804 krevde ti muldyr, tretti kolli bagasje, fire tolker, et kronometer, en sekstant, to teleskop, et barometer, et kompass, et hygrometer, introduksjonsbrev fra kongen i Spania og et gevær. Alt Xavier de Maitre trengte var en rosa og blå bomullspyjamas… For ordens skyld, og for at de Maitre ikke skal fremstå som den reneste tusseladd, skal det også sies at han visste hva det var å reise ”på ordentlig” også. Blant annet var han med på et felttog til Kaukasus.

Hva tenkte de Maitre på da han la ut på reise i soverommet sitt? Dette arbeidet hans springer ut fra en dyp og tankevekkende innsikt, nemlig at den gleden vi har av våre reiser kanskje er mer avhengig av hvilken tenkemåte vi bringer med oss enn av hvilket reisemål vi velger. Hvis vi bare kunne bruke den reisendes tenkemåte på våre hjemlige steder, ville vi kanskje oppdage at våre hjem ikke er noe mindre spennende enn de høye fjellpass og frodige jungler Humboldt oppdaget på sin ekspedisjon til Sør-Amerika.

Hva er så den reisendes tenkemåte? Det viktigste kjennetegn hos en sann reisende kan sies å være mottagelighet. Da nærmer vi oss nye steder med ydmykhet. Vi bringer ikke med oss rigide forestillinger om hva som er interessant. Man kan bli usedvanlig fascinert av noe som for lokalbefolkningen er helt trivielt. Selv blir jeg ofte fascinert av andre lands supermarked. Andre kan fascineres av en frisørsalong. Det kan være hva som helst. Poenget er at man opererer med en helt annen mottagelighet, åpenhet, sensivitet og nysgjerrighet enn hjemme. Hjemme har vi mer ferdiggjorte forventninger. Man har blitt tilvennet, og derfor blind. Selv stjernehimmelen hjemme neglisjerer de fleste av oss!

Forbausende mange tar med seg disse skylappene på reise. Man drar ut med forhåndsinnstilt filter. Da blir det jo også slik at man ser akkurat det man trodde man skulle få se. Fordommer bekreftes. Vel hjemme har man ikke lært noe nytt, verken om seg selv eller den omkringliggende verden. Nettopp slik var det for Peer Gynt. Sin omfattende reisevirksomhet til tross: Han sto egentlig på stedet hvil hele tiden. Null utvikling.

Har du blikket? Da kan reising være noe for deg. Da har du noe å fortelle når du kommer hjem. Da kan du oppnå erkjennelsesutviding. Hva slags reisebriller du tar på deg er essensielt. Blikk er alt. Hvordan ser du verden? Ser du med det store overblikket? Ser du med nisselua godt trukket ned over øynene? Ser du motsols? Er du blenda? Ser du kritisk og selvkritisk? Ser du tvilende og tolkende? Ser du med et øyeblikksblikk, fragmentert og usammenhengende? Ser du som Henry Stanley i In darkest Africa eller ser du som Joseph Conrad i Heart of Darkness? Har et forgangent imperialistisk blikk kastet blår i øynene på deg? ”For hva annet er vel reiselitteraturens livsrom – møtet mellom jeget og det fremmede andre – enn en arena for maktutøvelse overfor det Andre?” skriver Arne Melberg i sin bok om reising og skriving. Melberg lanserer også følgende posisjoner for den reisende:

Vitnet. Vitnet foreller om det ingen andre har sett.

Turisten. Dette blir nærmest vitnets motsetning. Turisten søker etter det ”alle” andre har sett, det man ”er nødt til” å se. Denne posisjonen er foraktet av en del garvede reiseberettere. Det er ikke uten grunn Robyn Davidson kaller boken sin Egne veier. Hun blir irritert når hun møter på turister. Hun vil være alene i ørkenen, med sine kameler og med sin hund.

Flanøren. Flanøren slentrer gjennom verden, sikter seg ikke inn mot noe bestemt mål, stiller seg åpen overfor de inntrykk og muligheter som måtte by seg fram. Denne type reisende har evnen til å stoppe opp. Flanøren har ikke tenkt på returbilletten. Det er ingen tid å passe på.

Oppdageren. Stakkars oppdagere. Det er jo ikke stort mer å oppdage. Man kan selvsagt bli den første som hinker til Sydpolen eller går baklengs til Nordpolen, men det sier vel i så fall mer om oppdageren enn om polene. Det dufter ikke lenger så imperialistisk av oppdageren som det gjorde på 1800-tallet. Dagens oppdagere oppdager først og fremst seg selv.

Emigranten. Ikke alle reiser fordi de vil. Mange reiser fordi de må. I verden av i dag finnes om lag 43 millioner flyktninger. I Norge bor mer enn 1500 på hemmelig adresse.

Til sist vil jeg gjerne ta deg med på en reise til Tanzania. Her er min beretning om hvordan det var for meg å bo i Tanzania en tre måneders tid.

Bon Voyage!

Reklamer

Read Full Post »

«Har du tenkt på hva du skal spise i morgen?»

La du merke til hvordan spørsmålet var stilt? «Har du tenkt på hva du skal spise i morgen?»

Det blir litt annerledes om vi stiller det slik:

«Har du tenkt på om du skal spise i morgen?»

Jeg kjenner et uvær av ei dame som i høy grad vier livet sitt til å hjelpe barn og ungdom i Tanzania. Berit Skaare heter hun. Blant mye annet har hun fått bygget et barnehjem for foreldreløse jenter. Der kan jentene bo mens de går på skole. Da har de et trygt og sikkert oppholdssted. Alternativet er ofte gata, eller hos slektninger som allerede har altfor mange barn å ta seg av.

Hvor hadde disse jentne vært uten hjelp?

Det er vanskelig å tenke seg en vanskeligere stilt og mer forsvarsløs gruppe enn foreldreløse jenter i Tanzania. Det er lett å forestille seg hva de kan utsettes for… Det er av livsviktig betydning at noen vil jobbe for å beskytte dem. Hvis det var din datter som måtte vandre gatelangs i en håpløs jakt på mat, med fare for å bli voldtatt, og med stor ensomhetsfølelse, ville det ikke vært bra om noen ville støtte henne?

Berit har nettopp sendt meg et brev. Jeg siterer:

«Jentehjemmet vårt her sliter voldsomt med økonomien. Jeg ser med bekymring på neste år!!! Vi hadde omtrent ikke regn i år, og fikk veldig små avlinger. Tomater, som vi kan leve lenge på, ble regelrett svidd av. Jordbruk og dyrehold, og derigjennom folk også, er avhengig av REGN. Vi vet ikke hvor dette bærer for om halvannen måned må vi pløye og plante, men har ikke penger til slikt. Er det mulig å få noe hjelp noe sted? Kunne en kirke, noen klubber, skoler, familier, naboer klare å samle inn 10 000 – 15 000 kroner til vårt hjem for jenter? Takk for alt dere vil hjelpe med – for dyrke MÅ vi. Bibi Berit i Ilula.»

Jeg har vært med å bygge opp dette barnehjemmet. Jeg har sett det ta form. Jeg kjenner Berit personlig. Jeg vet at pengene kommer fram, og at de redder liv. Slik jeg tenker er ethvert menneskeliv hellig. Det er tilfeldigheter og flaks at vi ble født i Norge, og ikke har endt opp som foreldreløse i Tanzania.

Derfor nøler jeg ikke med å oppfordre deg til å sende en hundrelapp eller fem, hit:

IOP Norge
Kontonummer: 0537 33 66309
v/øk.ansv. Anne Sveum

Merk betalingen «Jentehjemmet».

Read Full Post »

Moren hans fødte tre barn. Ingen av dem levde opp. Da den fjerde kom, døpte hun ham Washiwasi. Det betyr «Tvil». 

 I to dager nå har jeg hatt Tvil på besøk i mitt typiske norske hjem. 160 kvadrat. Innlagt vann. Innlagt strøm. Mange soverom. Myke senger. Varme dyner.

Washiwashi viser bilder fra Ilula, sin landsby

Wasiwasi viser bilder fra Ilula, sin landsby

Der Tvil kommer fra, går man en mil for å hente vann. Elektrisiteten virker nå og da. Enkelte landsbyer har ingen tilgang på strøm. Hver jordhytte har ett soverom. Mange har ikke annet enn et geiteskinn å ligge på.

Tvil hadde aldri sett havet før, aldri flydd før, aldri brukt kniv og gaffel før. Bare for å nevne noe. Det interessante var at når hans verden og kultur og min verden og kultur kolliderte, så slo det gnister, så klart. De gnistene fikk vi et godt og varmt bål utav.

Washiwasi kom seg fra Tanzania og hit fordi han fikk et stipend fra FOVEAs Gaiabarna-prosjekt. De betalte flybilletten hans slik at han kunne komme og fortelle om et prosjekt han er involvert i; han jobber nemlig for å støtte foreldreløse i Tanzania. Dem er det mange av! Kan man tenke seg noe mer sårbart og ensomt enn et barn uten foreldre i et land så å si uten sosiale sikkerhetsnett i det hele tatt? Bli bedre kjent med IOP (Ilula Orphan Program) her. Det er den vesle organisasjonen Wasiwasi jobber for.

Washiwashi har besøkt meg i mitt hjem og er nå min bror. Uten tvil!

Wasiwasi har besøkt meg i mitt hjem og er nå min bror. Uten tvil!

 Wasiwasi ble født. Under tvil. Han overlevde de første sårbare og farlige årene. Under tvil. Han overlevde malaria, gul feber, tuberkulose, tyfus og diaré. Nå har han vært i mitt hjem. Født. Et under. Tvil. Wasiwasi.

Read Full Post »

Tidligere har jeg skrevet kritisk om russefeiring som fenomen, og gitt eksempler på uverdig oppførsel fra enkeltruss. Selv om jeg fortsatt mener at russeordningen som sådan har lite eller ingenting for seg – det er en ordning som er overmoden for revisjon – så er det viktig å få fram at det finnes russ som opptrer positivt.

I denne posten ønsker jeg å trekke fram russ fra Vestborg vgs. Der holder 41 russ på med å samle inn 400 00 kroner til veldedige formål. Det skulle bli 9756 kroner per russ, det. Noen bedre?

Blant annet skal en delsum gå til: 

Kompetansebygging ved sykehuset i Haydom, Tanzania

Sykehuset er ett veldig viktig sykehus, de prøver, for eksempel, å holde nede spredningen av AIDS. Ellers dekker sykehuset ett område med ca. 2 millioner mennesker. De driver dette sykehuset under mye dårligere tilstander enn sykehusene i Noreg, men klarer likevel å utrette mye. Prosjektet vil vere med å finansiere denne kompetansebyggingen, slik at sykehuset i Haydom kan bli ett enda  viktigere og bedre sykehus.

NORAD dekker 90% av prosjektet på sykehuset. Dette fører til at de 55 000 kronene i russens prosjekt, fører til at sykehuset får en støtte på 550 000 kroner.

Read Full Post »

http://www.dagbladet.no/2009/01/18/nyheter/taliban/utenriks/utdanning/sharia/4419197/

Prøv Kjetils Tekster 2009. Hver måned produserer jeg en tekst som jeg sender ut til mine «abonnenter» på e-mail. Tekstene er varierte, – morsomme, underlige, saklige, kunnskapsrike, av og til kanskje også provoserende.Uansett er de ment å skape en undring hos leseren, slumrende tanker skal våkne og begynne å strekke på seg.

I tillegg til dette sender jeg i adventstiden ut én liten tekst hver dag.

Kjetils Tekster 2009 koster 300 kroner. Av disse går 225 direkte til å gi tanzanianske foreldreløse jenter utdanning. Resten går til et reisedond slik at jeg kan få råd til å dra tilbake og besøke mine venner i Tanzania.

Skriv til: kdybvik@gmail.com for å melde din interesse.

Read Full Post »

Tanzaniaoppholdet har merket meg for livet. På skinka har jeg ennå arr etter stikk fra noen blodtørstige insekter som holdt til i senga mi. Det var likevel ikke det som festet seg aller best. Hvis du vil vite hva det var, kan du lese om det her.

Read Full Post »