Det er lett å forstå loven. Barnas beste skal tas hensyn til. Innvandringsregulerende hensyn kan tas hensyn til. Hvem vinner her?
De færreste er så dumme at de ikke forstår dette. Den ekstremerfarne politikeren Kjell Magne Bondevik og den toppkvalifiserte juristen Vigdis Vevstad gjorde det ellers tindrende klart i sin kronikk i Aftenposten 15. mars hva loven sier. Når Faremos svar på denne kronikken er at hun ikke forstår, enda så lett det skulle være å forstå, betyr ikke det at hun er dum. Det betyr bare at hun ikke vil forstå.
I sin motvilje mot å forstå skyver hun barn av kjøtt og blod, sjel og ånd foran seg som om de var laget av statistikk.
Enhver mor og far vet godt at barna deres ikke er laget av statistikk. De fleste foreldre vil gjøre alt hva de kan til barnas beste. Ingen kan klandre dem for det. Jeg har selv en sønn på tre år. Daglig blir jeg øm langt inn i hjerterota over tilliten han viser meg. Daglig lar jeg meg bevege av den levende gnisten i blikket hans. Han er nysgjerrig på og glad i livet. Jeg gjør nær sagt hva som helst for å ta vare på livsgnisten hans. Spiller jeg på følelser nå? Klart jeg gjør. Er det så galt?
Forskning på beslutningspsykologi og affektheuristikk viser at følelser inngår som et betydelig element når viktige beslutninger tas. Som statistikk og logikk, kan også følelser brukes på gode og mindre gode måter, men de bør ikke avskrives som ugyldige.
Jeg synes alle som roser Faremo og Stoltenberg for deres standhaftighet utviser en ufølsomhet av dimensjoner. Hva hvis det var deres barn det gjaldt? Ville de ikke satt pris på litt menneskelighet oppi det hele, særlig når loven så tydelig gir adgang til det?
Ville de da, som de gjør nå, heiet fram politikere som fremstiller seg selv som riddere av Rettferdigheten, mens de i virkeligheten er kyniske forsvarere av sin egen politiske karriere?
Loven er klar: Regjeringen hadde ikke trengt å forsvare at disse barna kastes ut av Norge. De gjør det fordi de vil, – fordi de føler for det. Mange har pekt på det inhumane i en slik type virksomhet. Det hjelper ikke. Faremo, Stoltenberg og deres kumpaner står knallhardt på sitt: Barna skal ut, koste hva det koste vil. Forsvaret for dette?
Ja, det er basert på følelser, – dårlige følelser. Det bør være til ettertanke for APs ledelse at Antirasistisk senter etterlyser fakta og ikke skremselspropaganda fra AP.
Både Faremo og Stoltenberg liker å gjenta myten om at ved å la disse barna bli, vil man oppmuntre personer uten beskyttelsesbehov til å søke asyl. Jon Ole Martinsen har med sitt innlegg ”Stoltenbergs asylfrykt” i Dagsavisen 20. mars belagt med forskning at politikerne ikke trenger å frykte dette. Martinsen er langt mer rasjonell enn Stoltenberg, som riktignok prøver å kamuflere sine emosjoner som rasjonell tenking.
Stoltenberg prøver å få sin egen frykt til å se ut som styrke. Det er ikke dumt. Det er heller ikke spesielt edelt. Og det er totalt unødvendig.
Konsekvensen er at lovers intensjon brytes, samfunnet brutaliseres og barn blir redde.
Når biografiene om noen av Norges mest framstående politikere engang skal skrives, bør ikke biografene hoppe over dette skammens kapittel.
