Et øyeblikk! Jeg protesterer. Det har lite for seg å skrive om ”dagens digitale virkelighet”. Alle dager går mot en slutt. I våre dager går dagene så fort at de er passé nærmest før de har begynt. Det er for så vidt ikke noe nytt. En elv, en brusende strøm er tiden. Knapt har noe dukket opp før det skylles bort og annet har drevet frem som i sin tur skyller bort. Allerede på Marcus Aurelius’ tid visste man dette. Men nå. Nå går det så fort at selv Thomas Hylland Eriksen har problemer med å henge med. Vi lever ikke bare i et raskt samfunn, men i et akselererende informasjonssamfunn, som han skriver i Øyeblikkets tyranni. Poenget er: Skal vi forstå hva som er dagens digitale virkelighet, må vi også holde et øye med framtiden. Morgendagens digitale virkelighet vil straks skylde inn over oss. I morgen heter vårt i dag i går.
Mediene endrer seg i svimlende tempo, og ingen vet helt hvor det bærer hen, sier førsteamanuensis Jo Bech-Karlsen ved Handelshøyskolen BI til forskning.no. Han er ikke bare i tvil om papiravisene vil overleve, men om journalistikken vil overleve. Den må forandre seg og bli åpnere, mer dialogisk, enda mer personlig og mindre profesjonsstyrt.
Hvis ingen vet helt hvor det bærer hen, hva skal vi gjøre da? Da trenger vi en guru. Don Tapscott er guru. Al Gore har iallfall uttalt at Don Tapscott is one of the world’s leading cyber gurus. Den siste boka heter Grown up digital. How the net generation is changing the world. Det er akkurat det som er saken: Hvordan endres min verden som faglitterær forfatter av den nye digitale teknologien med Internett i spissen? Hva betyr det for meg som forfatter at det vokser opp en ny generasjon som kanskje vil ha et helt annet forhold til tradisjonelle papirbøker?
Nettgenerasjonen er i ifølge Tapscott mellom 11 og 31 år gammel, de er altså for eksempel på universitetet allerede: Around the world the generation is flooding into the workspace, marketplace, and every niche of society. They are bringing their demographic muscle, media smarts (…) and political power into the world (Tapscott 2009: 3). Tapscott setter også opp en liste på åtte karakteristika for denne generasjonen:
- freedom – The Internet has given them the freedom to choose what to buy, where to work, when to do things. They value freedom to be who they are, freedom of choice.
2. customization – NetGeners get something, and customize it to make it theirs. The want to customize everything, even their jobs.
3. scrutiny – NetGeners appear to have high awareness about the world around them and want to know more about what is happening. They learn to be sceptical, to scrutinize what they see and read in the media, including the Internet.
4. integrity – being honest, considerate, transparent, and abiding by their commitments.
5. collaboration – this is the relationship generation. They are great collaborators, with friends online and at work.
6. entertainment – for NetGeners, work should be fun, NetGeners see no clear dividing between the two;
7. speed – corporations that are quick to respond to inquiries are praised as trustworthy; while long wait times are critized;
8. innovation – this generation has been raised in a culture of invention. Innovation takes place in real time. They love to innovate.
Ungdommen er fremtiden. Jeg ser på det som en klar styrke for meg som faglitterær forfatter at jeg også har et liv som lærer, at jeg oppholder meg mye blant ungdom og trives med det. Min rolle, slik tenker jeg, er å være brobygger mellom ungdommene og fagstoffet. Da må jeg kjenne både fagstoffet og elevene godt. Mye av det samme vil være oppdraget i mitt populærvitenskapelige bokprosjekt. Boka er tenkt utformet i en essayistisk stil. Det vil kunne tilfredsstille ungdommens skeptisisme (punkt 3). Essaysisten er som kjent en skeptiker.
Samtidig vil jeg legge stor vekt på å skrive underholdende (punkt 6). Tidligere elever av meg vil kunne skrive under på at vi har jobbet mye med infotainment. Tanken i seg selv er ikke ny. Allerede salig Holberg jobbet med å belære gjennom å underholde som ideal. Merkelig nok er det aldri blitt særlig vanlig verken blant lærere eller forfattere. Min hypotese er at mange ikke vil, andre vil, men får det ikke til Kun et fåtall mestrer kunsten. Dette har også å gjøre med at man har sin egen Stemme. Siden jeg får mange tilbakemeldinger på at jeg har denne særegne stemmen, tror jeg det vil være noe som gir meg muligheter i dagens digitale terreng.
Integritet (punkt 4) har med noe helhetlig å gjøre. Jeg vil skrive ærlig, åpent, personlig og perspektivrikt om Livet. Intet mindre. Det er et stort prosjekt som man trenger ungdommelig glød og et erfaringsrikt liv for å gå løs på. At man har lest usedvanlig mange bøker, både bredt og dypt, er heller ingen ulempe.
Det jeg sliter mest med, er nok speed (punkt 7). I våre dager skal ting gå fort. Og overalt får man beskjed om: Skriv kort. Kort er godt, slås det bombastisk fast. Jeg er ikke så sikker. Det kan like gjerne være en kortslutning. Jeg liker å la en tanke få utvikle seg. Det må nødvendigvis ta plass.
Denne teksten skrives for blogg. Da bør den ideelt sett være kort, mener mange. Selv tror jeg at det godt går an å skrive langt på nett også. Dette kobler jeg til Chris Andersons teorier om The Long Tail og nisjeprodukter. Peter Bae Brandtzæg omtaler Andersons bok slik i en kronikk i Aftenposten: «Den lange halen» har nyfortolket vårt syn på verden, ifølge avisen The Times. Massenes tilgang på nye digitale medier som Internett har rett og slett endret vår kulturelle orientering. For på Internett dyrkes nisjene og den smale kulturen på tvers av tid og rom.
Måten å lese på er rett og slett annerledes på nettet. Det har mye med søk å gjøre. Hvis noen befinner seg på en spesiell side, for eksempel din blogg, er det gjerne som resultat av et nøye spesifisert søk. Dermed er sjansen stor for at de har kommet fram til en side som oppleves som relevant for dem. Dermed blir også viljen til å lese langt, større.
Anderson framhever en “democratizing of production”. Veldig mange mennesker har nå fått tilgang på de verktøyene de trenger for å publisere egne bilder, egne tekster, egne småfilmer og egen musikk. Og veldig mange benytter seg av det. Som ivrig blogger merker jeg meg at “it’s blogging that has really sparked the renaissance of the amateur publisher.” Selv er jeg snart oppe i 50 000 treff på ett år og er relativt fornøyd med det. På kullet mitt er nummer to på lista oppe i 5200 treff. Samtidig vet jeg at de mest leste bloggene i Norge har et sted mellom 35 000 og 50 000 treff daglig. Noen av dem har flere treff enn dn.no på en vanlig dag. Bemerkelsesverdig er det at de fleste av disse bloggene handler om mote. De utgjør Hodet. Selv befinner jeg meg mye lenger ned på halen. Det er tydeligvis mer “nisje” å skrive om faglitterære temaer.
Jeg tenker på min erfaring med blogging som noe som klart styrker mine muligheter som faglitterær forfatter. Blogging er en fin måte å knytte kontakter på. Det er også en glitrende mulighet til å presentere seg selv og tekster man lager. Dessuten gir det god skrivetrening. En levende blogg må nemlig jevnlig oppdateres, – det må skrives hele tiden.
Anderson diskuterer motiver for å ville publisere, – for eksempel en bok (Anderson 2006:74). Ja, hvorfor vil jeg nå egentlig skrive bok? For penger? For fun, reputation, expression, for å sette spor? For mange handler publisering, ikke minst på nett, om å bli sett og lagt merke til. Fenomenet P2P (peer to peer) kan vise seg å bli et nøkkelbegrep for den som vil gjøre seg selv kjent og få oppmerksomhet rundt det en selv vil publisere. Jeg tar konsekvensen av det på strak arm og ber alle om å merke seg at i taktisk tid, rett før jul, ikke denne julen, men kanskje neste, kommer det et må-ha-produkt fra Kjetis hånd, hode og hjerte. Denne boken vil du ikke gå glipp av. Kom tilbake til denne bloggen med ujevne, men ikke altfor lange, mellomrom for oppdateringer!
Etter å ha publisert så mye på blogg, etter å ha blitt bedre kjent med mulighetene digitale tekster har å by på, – kanskje “self publishing” er løsningen? Hvis ikke et av de store forlagene kjenner sin besøkelsestid, kan dette være løsningen. I snitt selger hver bok i USA 500 eksemplarer, skriver Anderson. Jeg er hellig overbevist om at hvis jeg gir ut en bok, self published, vil den selge langt mer enn det. Kanskje vil jeg ikke tjene uhorvelig mye penger, men det er ganske visst en måte å sette spor etter seg på, en måte to ”distribute my message”. Self publishing er ikke lenger på samme måte forbundet med skam. Det er ikke bare en løsning for den som ikke nådde fram, for taperne. Et kan rett og slett være en smart løsning for den fremsynte og selvdrevne forfatteren. Anderson refererer en talsmann for bokhandlerkjeden Barnes & Nobles: ”Over the next few years, the traditional definition of what a published book is will have less meaning.” (2006:77) Noen av fordelene med self publising er:
– Man beholder full kunstnerisk frihet. Denne forfatter setter umåtelig stor pris på det. Jeg er ikke interessert i at et veletablert forlag skal gripe inn og forandre på min kunst.
– Man beholder mesteparten av pengene selv.
Noen drawbacks finnes selvsagt også. Det vil ta tid. Det vil koste noe penger, selv om det blir billigere og billigere å publisere på denne måten. Den største begrensingen jeg ser, er at jeg ikke har nok kunnskap om grafisk design. Kanskje må jeg leie inn hjelp til dette for å få et resultat som er profesjonelt nok. I min bok er nemlig illustrasjoner viktig. Kvaliteten på dem er svært gode. Det er snakk om fotografier tatt av en venn av meg som er profesjonell naturfotograf. Den grafiske designen må sørge for at samspillet mellom tekst og bilde blir av ypperste klasse. Det går også godt an å lære seg mye grafisk design på egenhånd. Jeg er sikker på at jeg kan få til mye bra på den måten, men heller mot at det ikke vil bli bra nok. Heldigvis har jeg i min bekjentskapskrets folk som jobber med dette også.
Hvis Anderson har rett i at vi med digitalisering mer og mer lever i en verden av nisjer, – vil det være en mulighet eller en begrensning for min første faglitterære bok? Den skal handle om Livet. Hele Livet ( Her finner du prosjektbeskrivelse og innledning). Jeg vil på essayistisk vis kaste et skråblikk på livets byggesteiner. Uansett hvor mange bitte små nisjer man kan klare å lokalisere, mener jeg at det finnes sentrale byggesteiner som er felles for alle menneskers liv: Sorg, nysgjerrighet, skole, musikk, farger, sollys, – alle har et forhold til disse elementene. Jeg tror at jeg kan formidle en undring rundt disse byggesteinene som kan nå ut til mange mennesker. Ord og bilder i samspill skal makte det. Jeg tror det finnes en nisje der ute, trolig en veldig stor nisje, som kan være interessert i en bok som ikke later som om verden kunstig kan deles opp i fag, biter, fragmenter, men som vil kaste lys over livet i sin helhet. Dette synspunkt henter jeg kraft til fra det faktum at en bok som Kunsten å leve hittil har solgt i 135 000 eksemplarer. Det gjør den til Norges mest solgte gavebok gjennom tidene. De to siste årene har den kommet i nye opplag og versjoner i form av paperback, mp3-lydbok, digibok og en hardback praktversjon. Forlaget Aschehoug ser tydeligvis et stort potensial i denne type litteratur.
Min bok både ligner og ligner ikke på Johannessens bok. Han har et kjent navn, det har ikke jeg. Hans illustratør var veldig kjent og populær. Min illustratør er nok mindre kjent, men har like fullt fått utgitt to bøker. Johannessens bok har jeg lest med stort utbytte, men rett ut sagt; jeg tenker at mitt manus ikke står tilbake for dette. De sitatene jeg bruker glir inn i manuset på en smidigere og mer elegant måte. Dessuten er ikke min bok så full av råd. Den er i enda større grad enn Kunsten å leve ment å skape undring. Min bok er morsommere. Samtidig er den mer faktaorientert. Bildene er også annerledes. Naturfotografiene er konkrete på en annen måte enn Weidemanns akvareller. Jeg er sikker på at min bok skal kunne skape minst like spennende sammenhenger mellom tekst og illustrasjoner.
Det ville ikke være meg i mot å selge 135 000 (selv om dette langt fra er mitt primære motiv for å gi ut bok). Det kan jeg ikke makte på eget forlag. Før vi eventuelt gir ut boka som self published, vil vi ta kontakt med noen av de etablerte forlagene. Hvem kan passe best? Etter å ha lest Trond Andreassens presentasjon av en rekke forlag i Bok-Norge, har jeg blinket ut følgende:
– Selvsagt kan allroundforlagene Gyldendal og Aschehoug være aktuelle. Som avholdsmann vil jeg jo gjerne på hagefesten.
– Forlaget Oktober. De ”finsikter” forfatterne sine, skriver Andreassen (2006:145). Hvis man blir antatt er det jo litt deilig å vite at man har blitt finsiktet.
– Bazar. Dette forlaget har vist seg å ”ha god teft”. Uten sammenligninger for øvrig oppdaget de Harry Potter. Hvorfor skulle de ikke oppdage meg? Jeg er også en arbeidsløs person som sitter på et bokprodukt av høy klasse.
– Pantagruel. Disse ”satser sterkt på bedriftsgavemarkedet”. Det vil jo være en av flere effektive måter å få spredd og solgt boka si på.
– Andresen og Butenschøn. Et lite forlag, dette. De færreste lesere av denne bloggen har vel hørt om dem. Men slik de presenteres hos Andreassen virker de jo som skreddersydd for meg: ”Forlaget gir ut bøker om kunst og kultur, natur og reiser, historie og humanisme. Bøkene er gjerne rikt illustrert.”
– Dinamo forlag gir ut lettere faglitteratur og praktbøker. Dermed kan de også være en mulighet.
– Genesis gir ut generell sakprosa og populærvitenskap. Dermed kan de også være en mulighet.
– Novus er det forlaget som får aller best tilbakemelding av sine faglitterære forfattere (Andreassen 2006:220). Dessuten gir de ut fagbøker for allmennmarkedet. Dermed kan de også være en mulighet.
Slik kan man fortsette. Og det er jo det mange forfattere gjør. Lykkes man ikke én plass, kan det godt hende man lykkes en annen plass. Jeg liker å tenke muligheter fremfor begrensninger. Når det er sagt, mener jeg å ha fått fram at jeg er realitetsorientert ved å peke på at det også kan bli aktuelt å gi ut bok hos et self publish-forlag.
Det forlaget jeg i samråd med min illustratør har blitt enig om å prøve først, er Kagge.
Kagge forlag er, om ikke den stygge andungen, eller en hakkekylling, så iallfall på mange måter et annerledes forlag. De selger bøker i dagligvarebutikken, kvalitetsbøker. To melk, et brød og Forbrytelse og straff. Dette går godt overens med mitt populærvitenskapelige prosjekt.
I 2009 gir Kagge ut litt over 50 nye titler. Siden oppstarten i 1996 har de gitt ut likt og ulikt. La meg eksemplifisere ved to ytterpunkter:
Martine Aurdals biografi om Siv Jensen fikk hard medfart av kritikerne: «Siv. Portrett av en formann er faktisk en forvokst, dårlig redigert ukebladreportasje, pakket inn i en bok så prangende at den ville vært dronning Sonja verdig.» Aurdal skrev boka i løpet av et par hektiske ferieuker. I deler av boka finnes mye selvros. Hvor var redaktøren som slapp dette gjennom?
Skjønnhetens historie av Umberto Eco må være en av de vakreste bøker som noen gang har kommet ut. All ros til redaktøren som slapp dette gjennom.
Poenget mitt er at Kagge ikke er verken bedre eller verre enn mer etablerte forlag når det gjelder kvalitet på det de gir ut. Også Gyldendal gir ut likt og ulikt. Etter hvert har jo også Familievennen, som Kagge forlag først het, blitt godt etablert. De har en driftsmargin som er betydelig høyere enn det som er vanlig. I forlagsvrimmelen er de inne som et av landets tolv største forlag. Presentasjonen Andreassen gir av Kagge forlag i Bok-Norge er tynnere og slappere enn den burde ha vært.
Kagge gir i år ut mye dokumentarisk litteratur. Det er litt i samme gate som jeg selv beveger meg. Dessuten tror jeg Kagge vil ha sans for den blandingen av livsfilosofi og naturfotografier boka mi kan by på. Han har jo selv med Alt jeg ikke lærte på skolen skrevet en slags livsfilosofisk oppsummering, og han har sett rikelig med mektig natur (Boka vant for øvrig pris for god visuell kommunikasjon). Nå nylig har han trådt ned fra forlagsjefsstolen for å ha bedre tid til det han liker best; å ha tid til kontakt med forfatterne. Det hadde vært riktig spennende å få snakke med han om mitt prosjekt.
Fra Erling Kagges egen bok Alt jeg ikke lærte på skolen, sakser jeg følgende små ”hilsninger” eller skal vi heller kalle dem motivasjonsbriketter:
”Hvis jeg kunne drømme eller tenke det, så kunne jeg også gjøre det.”
”Alt er mulig mellom ørene når man ikke vet bedre”
”Det du etter som tiden går kommer til å angre på, er sjansene du ikke tok. De initiativene du ikke viste, det du ikke gjorde.”
Så her kommer jeg, for å gi ut bok på Kagge forlag!
Kilder:
Anderson, Chris: The Long Tail. London 2006
Andreassen, Trond: Bok-Norge. Oslo 2006
Cope og Phillips: The future of the book in the Digital Age. 2006.
Johannessen, Jan Vincent: Kunsten å leve. Oslo 2009
Kagge, Erling: Alt jeg ikke lærte på skolen. Oslo 2005
Rich, Jason R: Self-Publishing for Dummies. 2006.
Tapscott, Don: Grown up digital. How the net generation is changing your world. New York 2009
[…] kan lese det fulle og hele svaret mitt her. Uansett hvem du er og hva slags bakgrunn du har, – legg gjerne igjen en kommentar etter at […]
Her lærte jeg mye, Kjetil – takk for det!