Fortellingen om Jeter Staskjegg starter foran speilet. Selvdyrkingsarena nummer én. Med en slik hovedperson kan det være greit med en allvitende forteller. En som har litt mer overblikk. En som søker verdens navle mer enn sin egen. En som har perspektiv utover å gre seg selv, greie seg selv, pleie seg selv og å være seg selv nok.
Staskjeggs speilbilde så fornøyd ut. Pertentlig. Pedantisk. På grensen til pompøst. Pinlig nøyeregnende. Sprengfull av seg selv fikk Staskjegg bekreftet at den avgrensede, glatte overflaten han kalte speil, reflekterte det han likte så usannsynlig godt i denne verden: sitt eget bilde. Dette bildet fikk han aldri justert. Det fantes ikke det program, den impuls, den idé, det menneske som kunne røre ved Staskjeggs selvbilde. Retusjering, beskjæring, filtrering, – niks. Staskjegg var fiksert.
Staskjegg gikk ut av sitt hus, men kom aldri ut av skallet sitt. Han entret verden på autopilot. Forhåndsprogrammet hans rullet og gikk, og han kom aldri ut av det. Det var derfra han tok alle sine avgjørelser.
Jeter trodde selv han jobbet som byråkrat. Som allvitende forteller er det fristende å heller kalle ham aristokrat. Eller hvorfor ikke akrobat? En mester i å vri seg hit, hvis det var til egen fordel, dit, hvis det var til egenfordel, si ditt, hvis det var til egen fordel, si datt, hvis det var til egen fordel, til stadighet lire av seg pjatt. Et titallsganger hadde han vunnet NM i paragrafrytteri. Det er en sann aristokratakrobat med hang til narsissistiske looper og egoistiske saltomortaler denne fortellingen skal følge videre. Nå er Jeter på vei til kontoret hvor han jobber.
Med et fett smil entrer Jeter sitt palass av et kontor. Her tjener han sin feite lønn. Den allvitende fortelleren veit på krona hvor mye det dreier seg om, men vil ikke fortelle det her. Han nøyer seg med å oppfordre de leserne som er nysgjerrige nok til å sjekke skattelistene.
Noen luselønn er det ikke, og det er ikke vanskelig å slå fast at lusa lett kan kjennes på ganga: Rike folk blir selvfornøyde, selvsentrerte og selvopptatte. De mister evnen til empati med dem som er annerledes stilt. I Jeters jobb får dette store konsekvenser siden han jobber på et kontor som kaller seg selv Ut! Nei! Her vil vi ikke ha deg! Europeisk er best! Arrgh! Retur! Til pass for deg! Ofte, for enkelhets skyld, forkortet til UNHEART.
Jeter Staskjegg var direktør. Han var dirigent. Han pekte ut veien for sine medarbeidere. Arbeidet med å bestemme over død og liv gikk helt fint, syntes Staskjegg. Jobben gikk ut på å bestemme hvem som skulle få bli i Norge, og hvem som måtte reise tilbake til liv under langt mindre trygge omgivelser. Staskjegg sov ikke dårlig om natta av den grunn.
Han gjorde jo aldri feil. Jobben var lett. Han hadde jo paragrafene. Ingen kunne ri paragrafer som Staskjegg. Derfor nølte han ikke med å sende ut svært syke alenemødre med redde barn. Det sto i paragrafene at det var slik det skulle være. Han nølte ikke med å utvise tusenvis av somaliere enda FN bestemt forklarte at noe slikt var uansvarlig. Staskjegg hadde en paragraf parat.
Staskjegg lente seg på de paragrafene han likte best. For slik er det med paragrafer, Herr Staskjegg. De er ikke naturlover. De må, som alt annet, tolkes. Hver gang du har gjort et umenneskelig vedtak, forsvarer du deg med at det sto i paragrafene. Det holder bare ikke. Det er lavmål. Også du velger hvilke paragrafer som skal stå i høysetet, og hvordan de skal tolkes. Du kunne handlet annerledes hvis du ville.
Det manglet ikke på folk som prøvde å forklare Staskjegg slike ting. Framstående politikere sa klart i fra. Staskjegg fnyste. Erfarne og dyktige journalister og redaktører sa fra. Staskjegg kalte det ubalansert journalistikk. Advokater sa fra. Staskjegg skrev indignerte avisinnlegg. Mengder av enkeltpersoner sa fra. Det betydde null og niks for Staskjegg. Han var fiksert. Han var fiendtlig fiksert. Og dessuten skummelt opptatt av sitt eget speilbilde. Enkelte av kollegene hans turde også å si fra. Einar Beidskar, flyktningerettsekspert, regelrett sa opp stillingen sin, i protest mot Staskjeggs væremåte og styringssett.
Ingenting av dette fikk Staskjegg til å korrigere noe som helst. Han gikk rett på. Og skylappene vokste og vokste og vokste. Selv om konkurransen var hard, vant han i 2009 også NM i skylapper. Da var det mer enn én ansvarlig person som tenkte at Herr Staskjegg kunne trengt en ordentlig skyskrape. Staskjegg var godt i gang med å gå seg vill i en skog av stritt skjegg. Han hadde ikke tid til å se sine medmennesker, for han måtte kamme skjegget.
Det tristeste med Staskjegg er ikke at han tror at han gjør rett hele tiden, mens han handler helt galt, selv om det er trist nok at han sikkert kommer til å gå i graven med den troen. Det tristeste er at akkurat nå er det mang en enkeltperson, mangt et medmenneske, som lider under hans rigide avgjørelser. Siden Staskjegg mangler bakkekontakt, er det mang en person som må sove på en hard perrong eller et hardt jordgulv i natt og gå en hard morgendag i møte
[…] denne fortellingen om Jeter Staskjegg, en mann som minner en del om Terje Sjeggestad, går jeg mer i dybden på hva jeg […]