Når jeg nå, Gert, kaller deg Nypa, er det bare for å erte, Gert. Nypa, mener jeg. Godmodig og godslig ert.
Du har skrevet et åpent brev til Karl Ove Knausgård, valgt å sette det på trykk i avisen Dagbladet, som igjen har valgt å gi brevet overskriften Jeg har elsket med i overkant 400 kvinner… I hvilken hensikt skjer dette?
Kan det være så enkelt, Nypa, som at du bare ønsker å kritisere din forfatterkollega Knaus’ saus? Du sier jo nærmest at han har sauset sammen seks bind om seg selv, seks bind om seg selv, og ikke én setning, ikke én eneste ny tanke som har kunnet bevege verden bare én millimeter framover.
Du ville ikke hatt problemer med å skrive 12 bind om deg selv, sier du. Det har nemlig skjedd så uendelig mye i ditt liv. Fitte og fisk. Fitte og fisk. Og ost. Og 73 land. Men, – du er for edel til å skrive om deg selv. Du skriver om jungelen.
Selvinnsikt er også en jungel. Ikke lett å finne fram, ikke lett å hogge seg vei, ikke lett å få oversikt i seg-selv-jungelen.
Jeg tror, Nypa, at du vil noe mer med brevet ditt enn å kritisere Knaus og bøkene hans. Jeg tror du vil framheve deg selv. Ikke i en bok, nei du er for edel til det. Men dagbladartikler leses fortsatt de også, og vil bli diskutert i de rette kretser, målt med dine kretsende øyne.
Innholdet i kritikken din er nemlig ikke så spennende. Du kritiserer Knausgård for ikke å komme med noe nytt, men det er ingen ny kritikk. Det poenget er det flere tungvektere av noen kritikere som har pekt på allerede, og på mye mer edruelig og mindre selvfokuserende vis enn det du får til i ditt brev, Nypa. Bare for å gi ett eksempel: Gerd Brantenbergs innlegg i Aftenposten, Livet er en kamp.
Du skriver også at Knausgårds bøker ikke er gode, – eller holder mål, eller har livets rett, eller er viktige, eller hva vi skal kalle det hvis vi liker å bygge ut setningene våre, som vi elsker, å joda, du også!, i det uendelige, – fordi bøkene hans er selvbiografiske. Sludder og vås! (Godslig ment, godslig ment!)
Det er ikke noe problem i seg selv at bøker er selvbiografiske. Det er sant nok en problematisk, men samtidig ærverdig og viktig sjanger.
Et menneske skriver om seg selv. Det er nesten ikke til å unngå at man da tøtsjer borti noe allmenn-menneskelig. Noe å kjenne seg igjen i. Noe å ta avstand fra. Noe å ta utgangspunkt i. Jeg skriver mer om biografiske tekster på bloggen min her.
Når det gjelder å fremstille seg selv i tekst, bør også Arne Melbergs bok «Selvskrevet» nevnes. Om du vil ta utgangspunkt i noe du finner der, Nypa, og ikke i ditt eget lurvete sexliv, neste gang du vil kritisere noen for ikke å skrive entusiastisk og våkent og djervt nok om de store kampene som må føres på vår kloden, ja, så tror jeg du når lenger. Jeg skjønner at du trekker fram ditt eget sexliv for å lyskaste hvor tåpelig Knausgårds fokus på sitt sexliv er, det er et virkemiddel som det heter, men det fungerer ikke, synes jeg.
Nok om sex. Jeg har ikke tenkt å si noe om mitt sexliv i dette innlegget, i denne debatten, hvorfor i huleste skulle jeg det?
Problemet er ikke at Knausgård eller hvem-som-helst skriver 6 eller 12 eller 18 selvbiografiske bind. Om vedkommende har levd et samfunnsengasjert liv, kan det jo godt bli en provoserende, hardtslående og dyptpløyende bok med intens inngripen i samfunnet.
Ved siden av at Knausgårds prosjekt ikke bringer noe nytt til torgs, er det to hovedproblemer med det slik jeg ser det.
1. Bøkene er ikke spesielt godt skrevet. I beste fall kan det kalles ujevnt, svært ujevnt. Knausgård har skrevet mye bedre før.
2. Knausgård knoter det til med kategorier og merkelapper. Han, og forlaget, kaller utgivelsen en roman, når det vitterligen er en selvbiografi. Kall noe for «roman» og du har et frikort. Da kan du gjøre hva du vil og slippe unna med det. Det er en trend jeg liker dårlig. Hva blir det neste? At branninstruksene på alle landets institusjoner også utstyres med merkelappen «roman», sånn for sikkerhets skyld?
Kjetils faglitterære blogg 