En fars fødselshistorie

Lille Leo blir født

 Alt flyter for tida flyter flyter uten punktum uten komma uten dag uten natt om klokka er fem eller fem det vet ikke jeg på ettermiddagen på natta flyter flyter flyter sol og måne stjerner og asteroider himmel og hav du store kineser! Innimellom får man en og annen bråstopp. Plutselig står man der i en slags tankelomme. Alt har stoppet opp, og det er rom for før- og ettertanke.

 

Jeg har aldri vært med på maken til den opplevelsen jeg nå har av tid. Eller snarere mangel av opplevd tid. Jeg kan ikke si om jeg synes de tre siste ukene har gått fort eller sakte. De har gått på en helt annen måte enn noen andre uker jeg har opplevd i mitt liv. Det som har skjedd er ikke bare lett å få ned få ned få ned men det må ned må ned må ned på papiret. Og Måne, du har nå tatt deg én runde rundt jorda mens lille Leo har levd sin første måned, travelt opptatt med å supe i seg melk, bæsje, tisse, skrike, smile, le, hikke, kikke, rape, prompe, hikste, gulpe er det bare en salig suppe av solskinn, vælvære og lykke nei det kan jeg ikke si  sorger og gleder håp og bekymringer blander seg og flyter sammen til den helt særegne miksen det er å oppleve å være far for første gang. Jeg er i flytsonen snakk om å flyte flyte ja jeg vil snakke om denne flyten ja jeg vil tale om flytsonen og sønnen min som har bragt meg dit. Jeg flyter flyter flyter flyter flyter. Bråstopp. Jeg flytter flytter flytter. Grenser forskyves.

 

* Jeg forsøker å hekte meg fast i en stjerne. Men hvor lett er det egentlig å hekte seg fast i et lyspunkt?

 

˚˚Jeg forsøker å skrive i punkter for å sortere og systematisere.

 

˚˚ Jeg kan jo ikke kalle det en ut-av-meg-selv-opplevelse. Det det var var jo en ut-av-Kristin-opplevelse. Leos innhopp i det vi kaller Verden var større, mer ekstraordinært, mer spektakulært enn noen OL-åpning kan framvise. Så merkverdig var det at jeg ikke riktig forsto hva jeg så det er derfor jeg omtaler det som en utenomordentlig usannsynlig nærmest ubeskrivelig ut-av-opplevelse. Det som skjer i en fødsel er jo intet mindre enn at Noen går fra en innenomkroppslig tilværelse til å stupe ut, med hodet først, ut, i det vi kaller Verden. Og denne Noen, jeg så ham jo, det var ikke det at jeg manglet utsikt, jeg hadde beste tilskuerplass, men hvem var nå egentlig det som kom hodestups , jeg kunne ikke riktig forstå hva jeg så.  Min første tanke, kall den gjerne underlig, men den er iallfall ærlig, var at det jeg så, var meg selv. Jeg tenkte: Noen, som ligger der på senga, fortsatt knytta til min kone med en streng, det er meg selv. Han ligner på meg! Men ikke bare det: Han ligner nesten like mye på E.T. For dem som ikke har sett filmen om E.T. kan jeg opplyse at han er en alien. Og jeg visste at Noen hadde med Kristin å gjøre, for han hang jo fast i henne, i navlestrengen sin. Det jeg hadde framfor meg var altså en blanding av Kristin, meg selv og en alien. En slik tanke burde være nok til å sette noen hver ut av spill. Men det var ikke det som skjedde.

 

˚˚ Kristin burde bare gått rett inn i en lang søvn. Leo burde også vært helt utslitt. Selv hadde jeg vel også grunner til å gå i oppløsning. Hvorfor gikk det ikke slik? Nå skal jeg ikke gjøre dette til en historie om kjemi og stoffene adrenalin og endomorfiner. Men det var fri flyt av adrenalin. Det var det som holdt oss oppe. Adrenalinet holdt Kristin våken og i form, selv etter den kraftanstrengelsen en fødsel er. Adrenalinet gjorde at Leo forsto, som nesten alle nyfødte forstår, at han skulle søke puppen. Og adrenalinet gjorde at jeg gjorde det jeg fra naturens side var bestemt til å gjøre: Jeg våket over min lille familie. Jeg beskyttet dem. Vi var en familiebønsj av adrenalin.

 

˚˚ Lille Leo gråt ikke da han ble født, skreik ikke, han kom til det vi kaller Verden med et lite klynk. Han gråt ikke, men han var helt grå. Jeg var ikke forberedt på det, og det var vel derfor jeg fikk innskytelsen om at han lignet på en alien. Jeg observerte at jordmoren og barnepleieren så på hverandre. Etterpå fortalte de oss at de også lurte på hvorfor han var så grå. De kunne fortelle oss hva dette grå besto av. Det var et tjukt lag med babyfett. Å fødes med så mye babyfett utenpå kroppen, er typisk for for tidlig fødte barn. Leo var, etter beregnet termin, født to uker for sent. Var gutten vår født tidlig eller sent? Fri flyt av forvirring. Uansett, for oss var det akkurat passe at han kom da han kom.

 

˚˚ Jordmor Maren kom også da hun kom. Hun kom sent, men godt. Nå blir jeg nødt til å bli litt teknisk her. Kristin ble «satt i gang». Det er det de kaller det på fødeavdelinger når de stikker en eller to piller opp i hm-hm-hm og sier: «Nå skjer det nok noe snart.» Og det gjorde det! Det som skjedde var at plutselig var ikke bare Kristin, men alle Vestfolds fruktbare kvinner klare til å føde. Det oppsto et rush. Det var kork. Som et resultat av det, var alle gode fødselshjelpere forsvunnet som dugg for solen. De satt Kristin i gang, og så forsvant de. Vi var på et venterom så vi ble ikke prioritert. Fødselshjelperne rakk å måle 2 centimeter åpning før de forsvant til kvinner med mer åpning. Siden så vi så å si ikke noe til dem før en svett, sliten, sårbar, en smule engstelig og vidåpen Kristin mellom harde rier, fikk presset ut: «Jeg tror jeg føder!» Da ble også jeg mektig svett under armene! Det tidligere omtalte adrenalinet hjalp meg og jeg husker jeg tenkte ok kommer babyen nå så skal jeg klare å ta imot den men jeg håper egentlig jeg slipper så jeg trakk i snora en rød snor som hang over senga og gjett hvem som heldigvis heldigvis i aller høyeste potens responderte på vårt nødrop: det var jordmor Maren! Hun var koordinator for fødeavdelingen og skulle egentlig ikke operere som jordmor denne natten. Siden alle de andre var opptatt, måtte også hun i ilden og det ble hun som tok imot Leo. Den aller mest rutinerte. Sent kom hun, men du verden så godt! Hun besatt en bortimot perfekt kombinasjon av lunhet, varme, humor, trøsteegenskaper, faglig kompetanse og evne til å utfordre der det var det rette. Det var ikke noe jeg kunne sagt eller gjort som ville fått Kristin til å le der hun lå. Det klarte jordmor Maren. Riktignok hadde hun lystgass til sin disposisjon, men den ville Kristin nesten ikke ha noe av. Faktisk fødte hun med et minimum av smertestillende midler. Hennes beste middel var effektiv og riktig pusting. Pust inn dypt pust ut rolig pust inn dypt pust ut rolig. Fri flyt av oksygen.

 

˚˚ Jordmor Maren var nok av den jordnære typen, men omtrent i det Leo ble født, utbrøt hun: «Han ble født i løvens tegn, da, denne gutten.» For oss var det et litt småirriterende faktum. Det er ingen av oss som tror noe som helst på at stjerner som befinner seg på helt ulike kanter av himmelen, men som tilfeldigvis danner noe som kan se ut som bilder av ditt eller datt fra vårt jordiske perspektiv, for eksempel en løve eller en kreps, på noen måte innvirker på hva som skjer i et menneskes liv. Det er bare for dumt! At vår gutt skal hete Leo, har altså intet med latterlige stjernetegn å gjøre. Dessverre er det kanskje noen som vil tro det. For å ta kverken på en slik fri flyt av imbesill tro på tilfeldigheter, trengs et eget punkt om navnevalg.

 

˚˚ Falk var mitt favorittnavn, det var uaktuelt for Kristin. Filip var Kristins favoritt, men uaktuelt for meg. I og med at Falk Filip kanskje passer bedre på Bærums beste vestkant enn i Utkant-Sandefjord, gikk ikke det heller. Andre alternativer vi var inne på, var Bjørn, Bjørne og Lars. Det har ellers ikke manglet på gode forslag. Leo var vel først Kristins idé. For henne var ikke minst klangen i navnet viktig. For meg er ikke et navns betydning av mindre betydning. Leo er latin for «løve». Jeg tenkte at det blir vel folk av Falk, han jeg hadde tenkt på som Falk, selv om han får navn etter et dyr fra sydligere strøk. Det er jo et kraftfullt, majestetisk og vakkert dyr. Dessuten er det det eneste kattedyret som lever i permanente sosiale grupper. For meg er det nok også sånn at Leo gir assosiasjoner til dyret leopard. Det er et dyr mange ønsker å oppleve når de legger ut på safari. For mange blir det med ønsket, eller et lite glimt på langt hold. Leoparden er ikke et dyr som liker å vise seg fram i utide. Den er flink til å gjemme seg. På vår bryllupsreise til Tanzania og Ngorongoro, gikk det ikke mer enn fem minutter før Kristin og jeg fikk se en leopard på tre meters hold. Den spaserte rolig ved siden av bilen vår. Faktisk var den det første dyret vi i det hele tatt så. Vanligvis er leoparden det siste dyret folk får se, etter å ha lett etter den i dagevis, – hvis de da ser den i det hele tatt. At nettopp jeg skulle få et så intimt møte med leoparden, jeg som har vært ekstraordinært opptatt av dyr siden jeg var en baby, vel, det sto vel skrevet i stjernene, det da…

 

˚˚ Fra å være grå, gikk Leo etter hvert over til å bli gul. Med gul kropp og svart hår, kan man gjerne si at han kledde løvenavnet sitt. Noe mandig løvebrøl hørte vi dog ikke noe til. Leo var for slapp til det. Gulsotten gjorde at han var temmelig sløv. Vår sløve løve sov mye og spiste lite. Siden han i utgangspunktet hadde en noe lav fødselsvekt, bekymret dette oss en del. Det ble tatt blodprøver for å se om han hadde noen infeksjon. Det er hjerteskjærende å se på helsepersonell som prøver å tappe blod fra en så liten kropp. Til ingen nytte var det også skulle det vise seg, blodårene hans var for små til at de fikk det til. Leo ga ikke fra seg så mye om et knyst. Det råder ulike teorier om hvorfor ikke:

 

 

• a) Han er så ufattelig tøff og tapper!
• b) Han var for slapp til å kjenne smerte
• c) Han ble avledet av sukkervannet de gav ham.

 

Selv tror jeg at Leo tok alt dette på hælen. Det var iallfall der sykepleierne til slutt fant det blodet de trengte. Ingen infeksjon, hurra! Og gulsotten var ikke verre enn at den skulle få lov å gå over av seg selv. I all vår glede over dette sendte jeg en tanke til dem som opplever å få altfor tidlig fødte barn. Disse små forsvarsløse nurkene, de minste av alle mennesker, får sonder og slanger og spisser stukket i seg så det ikke ligner grisen. Men det er som det heter, til deres eget beste. Hvor bra det kan bli, er på mange måter usikkert for premature barn. De er overrepresentert på mange negative statistikker.

 

˚˚Vel hjemme i Hunsrødlia begynte Leo å få den rette lyse rosarøde fargen som vi blekansikter skal ha. De eneste gangene han antar en annen farge, nemlig en knall, mørk og intens rødfarge, er når han ikke får mat fort nok. Utålmodigheten hans på dette feltet, kjenner for tiden ingen grenser. Han har en glupende, for ikke å si gulpende, appetitt. Etter den noe trege starten, er det godt å oppleve at den lille mannen har næringsvett. Mye, veldig, veldig, veldig mye, eller meget, som dronningen bruker å si; meget dreier seg om pupp hjemme hos oss for tida. Jeg har faktisk vurdert å melde meg på Vil du bli millioner? med amming som tema. Om jeg ikke tar mye feil, må jeg være helt på mannetoppen hva kunnskap om amming angår. Jeg har snart ikke tall på alle de brosjyrer, blogger og bøker jeg har lest om amming. Min kunnskap er teoretisk, jeg medgir det, men det er liksom så langt jeg kan komme på dette feltet.

 

˚˚ Visste du at det viktigste ammehormonet heter oksytosin? Når det nyfødte barnet dier, flommer okystosinet gjennom kroppen. En rekke prosesser starter som en følge av det. Ikke minst får det livmoren til å trekke seg kraftig sammen og stopper blødningen. Smart, ikke sant? Det nyfødte barnet som har sprengt seg vei gjennom moren sin, rydder på en måte opp etter seg ved å die. Samtidig får det i seg den viktige kolostrum. Hvis du sier «Kolstrum???» nå, så er det en glede for meg å kunne opplyse deg om at det er den aller første råmelken som dannes. Disse første, gyldne dråpene, er gull verd for barnet. Det inneholder store mengder antistoffer, ikke minst mot tarmbakterier. Viselig innrettet siden barnet normalt utsettes for morens tarmbakterier under fødselen. Det mangler heller ikke på antioksydanter. Og ingenting er bedre enn kolostrum når det gjelder å bygge opp og sette i gang barnets tarmer. Tarmen er jo full av mekonium. Mekonium er, for uinnvidde, den første bæsjen, tarmavfall fra fosterlivet. Den er svart og seig og må ut. Avføringsmiddel: Kolostrum. Heldigvis er man ikke lenger så panisk opptatt på norske sykehus av å få veid og målt og badet barnet. Man forstår nå at det aller viktigste rett etter fødselen, er at mor og barn skal knytte bånd. Det var helt merkelig å se nyfødte Leo og hva han var opptatt av sånn helt i starten. Det var ikke tvil om at han søkte etter noe. Og dette noe, det var pupp!

 

˚˚ Du husker kanskje oksytosinet fra forrige punkt? Det er for viktig til å gi slipp på alt nå. Det er dette hormonet som får små muskler i brystet til å jobbe på riktig vis slik at utdrivningsrefleksen kommer skikkelig i gang og melken kan flomme. Det tar for øvrig ca tre dager før melkeproduksjonen for alvor starter. I mellomtiden lever babyen på en nistepakke den har med seg fra fosterlivet. Oksytosinet finner også veien til morens hjerne. Stoffet får henne til å føle en behagelig døsighet, det hever humøret, demper angst, senker stress. Også pappa’n lager oksytosin når han har hundkontakt med babyen, men i mindre mengder.

 

˚˚ Det hormonet som styrer melkemengden, heter prolaktin. (For melk, betyr det.) Jo lenger moren lar babyen die, jo mer prolaktin dannes, og jo mer melk blir det. De fleste må amme iallfall rundt to timer i døgnet for at det skal dannes nok melk. Slik kunne jeg fortsatt. Jeg er nå i stand til å greie ut om ammestillinger, forskjellen på brystspreng og melkespreng, hvordan man ammer tvillinger, hva man gjør med babyer med stort sugebehov og liten mage, lite sugebehov og stor mage, hvor ofte og hvor lenge amming bør pågå, hva gulping betyr, forskjellen på gulping og oppkast, hvorfor den nyfødte gjerne veiver fælt med armene når han suger, hvordan såre brystknopper behandles og så videre og så videre. Men nå vil jeg gi deg en historie om en periode i norsk helsevesen da man ga små babyer 40 liter brus i uka. Ja, du leste riktig.

 

˚˚ 1960- og 70-tallet var et blindspor i norsk helsevesens måte å ta imot nyfødte på. For å skåne moren ble barnet tatt fra henne. De lå på egne baby-saler og skrek om kapp. De savnet kroppskontakt og mors bryst. Så klart, sier vi i dag, men det forsto man ikke da. Mor fikk heller ikke lov å gi bryst det første døgnet. Deretter skulle det aldri skje oftere enn hver fjerde time. Og aldri mer enn én pupp om gangen. Alt dette er vel egnet til å ødelegge mulighetene for å få ammingen til å mislykkes. Ganske alvorlig når man vet en del om de uheldige konsekvensene det kan få. (Bare spør, hvis du lurer.) Klart det kan gå bra med morsmelkerstatning også, jeg er vel selv et brukbart eksempel på det, men det aller beste er altså the real thing. Siden veldig få av barna ville suge pupp på 60- og 70-tallet (burde det ikke ringt noen alarmklokker?), valgte man en stund å gi kumelkbaserte erstatninger. Så fant man ut at det ikke var så bra heller. Kumelk er jo ment for kalver. De er nesten alltid veldig mye større enn menneskebabyer. Dermed er for eksempel proteinkjedene og jerninnholdet helt annerledes i kumelk. Hva skulle man så gi? Svaret ble sukkervann! Norske barn fikk i snitt seks desiliter sukkervann de tre første levedagene. Prøver du å regne det om i forhold til hva en voksen mann måtte drikke i forhold til kroppsvekten sin, vil du finne at dette blir omtrent 40 liter brus i uka!

 

˚˚ Veldig mye handler om pupp de første ukene, har jeg funnet ut. En baby på en uke, kan finne på å be om mat så mye som 12 ganger i døgnet. Hvis han da ligger på puppen en halvtime hver gang, så blir det jo litt jobb. Innimellom rekker de å bæsje litt. Leo har heldigvis sovet en god del de siste nettene. En baby på fire uker sover i snitt 14 timer i døgnet.

 

˚˚ «Gullet vårt!» sier noen. «Verdens skjønneste!» sier andre om sine babyer. Jeg er ikke sikker på om jeg synes metaforene er så gode. For hvis det finnes gull, må det også finnes sølv og bronse. Hør for deg en mamma som stolt proklamerer: «Bronsebabyen min!» Og har du noen gang hørt foreldre snakke om at de har fått den sure fjerdeplassen? Dessuten blir jeg ikke helt klok på denne trangen til å rangere og skulle plassere sin baby foran andres. For det er jo det man gjør man sier at den er verdens skjønneste. Jeg forstår jo at foreldrene bare ønsker å uttrykke at de er veldig glade i og fornøyd med babyen sin, men det må da finnes bedre språklige bilder? For ordene man velger, er ikke uskyldige. Dette verdens-beste-pratet, er vel en følge av at vi lever i et konkurransesamfunn?

 

˚˚ For meg er Leo akkurat passe bra. Han er akkurat den sønnen jeg vil ha. Han er akkurat den gutten jeg ønsker meg. Han er seg selv. Jeg blåser en lang marsj i hvem han ligner og ikke ligner på. Han er en unik blanding. Jeg digger den silkemyke huden hans. Det er ren nytelse å kjenne babyhud mot sitt eget skjeggekinn. Hvordan det føles for babyen, er mer usikkert. Men han smiler ofte. Jeg digger det. Og jeg digger skinnet i hans mors øyne når hun er sammen med ham. Jeg digger bablinga hans på stellebordet. Jeg digger måten han nyser på og alle grimasene hans. Å se inn i øynene hans er som å se inn i en flik av himmelen.

 

˚˚ Jeg håper Leo vokser opp til å bli en gutt som har blikk for dem som får den sure fjerdeplassen. Jeg håper han vil passe på og hjelpe dem som ender på sisteplass. Det er det jeg først og fremst ønsker for min sønn: at han blir et snilt og empatisk menneske. Hvor flink han blir til ditt eller datt, hvor skjønn han måtte være nå, som 13-åring, som 31-åring og som 101-åring, det er av sterkt underordnet betydning. Jeg kjenner at jeg er uendelig glad i ham. Den kraften vil jeg at også han skal få kjenne. Et liv der han både gir og får kjærlighet, det vil være et godt liv for Leo.

 

* Fri flyt av kjærlighet. All you need is love, Leo. Love, Leo, is all you need.

Reklame