250 Ord

I PARENTES BEMERKET

På et skrivekurs fikk jeg i oppgave å skrive 250 ord om bøker jeg hadde lest i det siste. Det klarte jeg ikke. Det var da jeg kom på den genistrken å ta i bruk parentesen, – en sann venn i nødens stund.

250 ord. Det er ikke en gang nok til å nevne titlene på de bøkene jeg har lest så langt i år .Titlene på bøker i våre dager har blitt lange. Hvem bestemmer over livet? Biografien som historisk og litterær genre. 25 bøker med titler av den typen er alene nok til å fylle kvoten på 250 ord. Jeg leser langt flere bøker enn det hvert år. Når jeg ikke engang får lov å nevne dem, langt mindre skrive om dem alle, blir det vanskelig. Seleksjon og kombinasjon, mye handler om det, og det kan drive en til vanvidd. Se det, nå har jeg allerede brukt 108 ord!

250 ord. Min tildelte kvote oppleves som urimelig. Hvem kom egentlig opp med uttrykket ”kort og godt”? Spør du meg er det kort og godt, som så mange andre uttrykk, fyndord og ordtak, usannsynlig intetsigende. Olga Dysthe sier et sted at jo kortere, jo bedre. Det er vanskelig for meg å være enig. I så fall burde alt i sin ytterste konsekvens kokes ned til et haikudikt.

Gammal dam. Ein frosk hoppar. Lyden av vatn.

Flott, bevares, men lite egna til å skrive biografien om Olav H. Hauges liv, eller Per Sivles. Sistnevnte har riktignok fått tittelen Eit halvt liv, men er likevel på 428 sider. Jeg har for øvrig lest i dem begge. Så fikk jeg iallfall sagt det i det jeg har brukt akkurat 236 ord. Hvis jeg tillater meg å spørre om H. før Hauge er ett ord, har jeg brukt 254 ord.

Dermed kommer jeg ikke engang i gang med min protest. Som en innsigelse mot kravet om å skrive så kort, hadde jeg, for å slippe å velge mellom alle bøker jeg har lest, tenkt å skrive om min lommebok. Med det utvidede tekstbegrep, burde det være fullt mulig. Ordet ”å lese” betyr jo opprinnelig ”å samle”. Prøv bare å lesse alt du har samlet i din lommebok på et bord foran deg. Der har det samlet seg litt av hvert, vil jeg tro. Kanskje vil du få trøbbel med å greie ut om all teksten en lommebok inneholder med kun 250 ord. Eller er du ordkunstner nok til å lage et haikudikt om det?

Jøye meg! 373 ord allerede. På høy tid da å innføre min lille genistrek, nemlig parentesen. Det som står innenfor en parentes både er og er ikke, jamfør uttrykket ”en historisk parentes”. Noe har skjedd, men det gjelder liksom ikke. Norsk nettskole skriver at vi setter parentes når det er noe vi vil forklare nærmere. Og ja, jeg vil absolutt forklare nærmere om noen av bøkene jeg har lest. Jeg har 4 sider med  sidebemerkninger. Helt til slutt, før min firesiders parentes starter, vil jeg skyte inn at ifølge Nils Kjær er det omveiene og forsinkelsene og sidesporene som beriker et menneskes liv.

(Fra nå av skal mye handle om pupp. Jeg har støtt på pupper i nær sagt alle bøker jeg har satt mine hender i de siste månedene. Min fascinasjon for kvinnebrystet har alltid vært stor, men jeg har ikke akkurat oppsøkt dem i typiske puppebøker. Iallfall hadde jeg ikke regnet med å dumpe borti dem i en historisk roman om Roma. Så viser det seg at bokens forfatter, professor i historie, Steven Saylor, gjør oppmerksom på at byens navn kan relateres til de sju høydene den er omgitt av:

”Høydene hadde ennå ikke blitt gitt individuelle navn. (…) Nylig hadde en besøkende på gjennomreise for spøk omtalt trakten som ruma, som var det samme ordet menn brukte når de snakket om en kvinnes bryster, eller jurene på en ku, og nå var ruma ordet folk ikke så sjelden brukte om det kuperte distriktet. For nybyggerne virket det som en helt naturlig sak å sammenligne landskapsformasjoner på jorden med delene av en kropp.”

Alle veier fører til Rom, sies det. Da går det vel også an å se det sånn at alle veier fører fra Rom. Det finnes andre sivilisasjoner det kan være vel så viktig å snakke om. Ta Persia for eksempel. Ukjent territorium for de fleste av oss, men vil du lære mer, skal du ikke nøle med å skaffe deg Marjane Satrapis beretning Persepolis. Enkelte anmeldere har kalt det en ny sjanger. Andre velger å feste merkelappen selvbiografi i tegneserieform til boka. Forfatteren er oldebarn av en iransk keiser samtidig som foreldrene hennes er intellektuelle og politisk bevisste. Det er litt av et spenningsfelt å stå i. Motsetningene mellom folks privatliv og det offentlige livet i Iran blir nærmest absurde. Det offentlige livet er preget av en usedvanlig svart-hvitt-tenkning, og sjelden har jeg sett kontrasten svart-hvitt brukt så effektivt som i Satrapis strek. Etter hvert blir det for farlig å prøve å lure myndighetene. Marjane sendes til Østerrike. Det kunne like gjerne vært Mars. Kanskje ikke så rart da at hun flipper totalt ut. Om jeg hadde havnet på Mars ville kanskje jeg også prøvd narkotika for å slippe unna frykten. Østerrike blir, iallfall i starten, bare en ny måte å være innestengt på. Det hjelper ikke at burkaen kastes, håret slippes løs og puppene flagrer på såkalt hemningsløse fester. Men kom i gang med boka selv. Du vil være solgt fra det første klassebildet, der Marjane bare skimtes så vidt i bildekanten, men det gjør ikke noe, for alle jentene er helt like likevel. Snakk om effektiv måte å illustrere et regimes forsøk på å knekke individets egenart.

Så har vi de bøkene der pupper er helt fraværende, – påfallende fraværende. Vi skal til et miljø, et land og et system som er sterilt, gjennomkontrollert og iskaldt. Denne gangen skjer møtet gjennom hva vi muligens kan kalle en tegnet roman. Boka Pyongyang. En tegnet og meget begrenset reise i Nord-Korea, kan minne litt om Persepolis. Denne gangen er særlig virkemiddelet gråsvart skyggelegging brukt for å gjøre det klarere for oss hvor skremmende Nord-Koreas styringssystem er. Hos meg er det særlig ett bilde som har brent seg fast. Forfatteren har tegnet et langt og veldig smalt bilde. Det viser en rulletrapp. Jeg hadde mareritt om slike rulletrapper som liten. Man kommer liksom aldri fram. Den følelsen gjennomsyrer inntrykket jeg får av Nord-Korea. Noen har all kontroll. Noen trekker i trådene. Noen bestemmer alt. Det er en forferdelig maktkontroll et sted. Men det synes umulig å gjøre noe med det og forandre på ting.

Etter at jeg nå har besøkt diverse metropoler og regimer, finner jeg det opportunt å avlegge en visitt i den norske villmarka. Der holdt Anna i ødemarka til. Boka med denne tittelen, karet seg så vidt inn på Dagbladets liste over Norges 25 viktigste faglitterære bøker. Mye av grunnen ligger i at boka skrev forlagshistorie på 70-tallet. Boka kom da på knappe tre måneder i et opplag på 160 000. Historien er gripende. Anna opplever stort sett bare slit og nød. Mannen hennes selger henne for 300 kroner. Hun fikk ingen egne barn. Slik sett fikk hun verken særlig glede eller nytte av brystene sine, men under bringa, hvilte et stort hjerte. Hun brukte livet sitt til å tjene andre. For en kraftfull dame, tenker jeg! Ikke bare at hun jakter og fisker, redder både folk og dyr opp av råker i isvannet, kaver seg vei med hest og slede gjennom snøstorm, bærer sekker så tunge at ingen som i dager med i programmet 72 grader nord ville ha klart det. Imponerende alt sammen, men først og fremst tenker jeg på hvordan hun fikk mening ut av et liv i tjeneste for andre, uten lønn, bare skrall kost og losji, og nærmest uten et ord til takk. Men silt gjennom det rette temperamentet, viljen og personligheten kan også et slikt liv ende opp i takknemlighet. Man kan holde ut nesten et hvilket som helst hvordan bare man vet hvorfor, og Anna gjorde livet i ødemarka, i tjeneste for andre, til en livsoppgave. Boka slutter med denne setningen: Gud og hendene mine har gjort meg lykkelig.

Lykke, ja. Det har kommet et skred av bøker om lykke. I sin bok Jakten på den norske lykken, bruker Ottar Hellevik 41 ord bare på å nevne noen av dem. Lykkeligvis tror jeg at jeg ved å lese Helleviks bok har fått tak i en av de bedre lykkebøkene. Den får tydelig fram at et liv i evig jakt på lykke uten engasjerende utfordringer i det lange løp kan gå utover lykkefølelsen. Han refererer til det lille øysamfunnet Nauru for å si noe om dette. De har ikke så mye annet enn fuglemøkk å livnære seg av. Fuglemøkk inneholder rike forekomster av fosfat, noe verdensmarkedet er underernært på. Dette har gjort det mulig for befolkningen å leve et tilsynelatende sorgløst liv i overflod, mens fremmedarbeidere gjorde arbeidet med å utvinne fosfaten. Lykkeforskeren Vittersø skriver om konsekvensene av et slikt slaraffenliv:

Med verdens høyeste gjennomsnittsinntekt (bare slått av Kuwait) kunne Nauru-innbyggerne skumme fløten av andres arbeidsinnsats og bruke dagene til det søte liv langs øyas vakre strender. Her spiste de feit og usunn mat og drakk alkohol. Tretti prosent av ungene skulket skolen, og foreldrene brydde seg lite. Denne livsstilen førte til en rask økning av helseproblemer som fedme og diabetes. Levealderen sank dramatisk. Meningsløsheten som også fulgte i kjølvannet av et liv uten forpliktelser eller utfordringer, førte også til et annet problem: folk hadde lite å ta seg til, mange fordrev tiden med å kjøre i fylla. Øya har nemlig en 22 km lang veistubb som omkranser den og her forlyster berusede øyboere seg med fyllekjøring i høy fart. Fyllekjøring er sammen med diabetes og hjertesvikt den viktigste dødsårsak på øya.

Den varmeste boka jeg har lest er Tove Janssons allalderbok Pappaen og havet. Man vet at det har skjedd noe stort når selveste Hufsa nokså tydelig viser at hun blir glad for å se Mummitrollet.

Den rareste boka jeg har lest, er Fernando Pessoas Uroens bok. Samtidig er det en bok full av glitrende formuleringer: ”Dagen gryr, og sorgen gryr i meg slik dagens brutale virkelighet bryter frem; alt det jeg drømte, tenkte, glemte – skyggenes, fiksjonenes og kvalenes amalgam – hvirvles sammen i dragsuget etter passerende verdener og faller ned blant livets ting, som stilken som er igjen av en drueklase, spist og fortært på gatehjørnet av slynglene som nasket den.”

Jeg har lest én saga blott i året som er gått: Sagaen om Gunnlaug Ormstunge. Ved denne gangs gjennomlesning, var det først og fremst Helga jeg beit meg merke i. Skjønne Helga. Skjønnheten hennes trekkes alltid fram, særlig håret. Likevel forblir hun fjern, ikke minst fordi hun nesten ikke slippes til orde. Hun kommer oss aldri nær nok til at vi riktig synes synd på henne og føler med henne. Hun blir som en skinnende stjerne, uoppnåelig, og alltid bare til stede i bakgrunnen.

Den eneste boka som har fått meg til å felle tårer, er Hva skal vi med stjerner nå? En fortelling om kjærlighet, sorg og resten av vårt liv. Tsunamien tok livet av Elfrid og Frøya. Tsunamien sparte Espen og Balder. Mannen mistet kone og datter. Gutten mistet mor og søster.

Alle mennesker gjennomlever skjelv og rystelser. Den som vil leve uten lidelse, mister livet. Det tar tid å fortelle om slikt.

Noen ord om tid til slutt. I sin bok ”Møter mellom mennesker” har Øyvind Dahl plass til et stort kapittel om dette. Det finnes samfunn, sier han, som bruker metaforer som tyder på at fremtiden ligger bak dem, mens de ser inn i fortiden. På Madagaskar ønsker de hverandre godt nyttår ved å si: Gratulerer for året har innhentet deg. Det finnes lineær tid, det finnes syklisk tid og det finnes hendelsestid. Vår lineære tidsoppfattelse har sine soleklare fordeler. Men avslørende er det når vi sier til hverandre at vi har dårlig tid, eller at vi ikke har tid. Vi planlegger og planlegger, men får aldri nok tid. Jeg har ikke tid til å høre en tekst, eller 20, på 2552 ord. Hendelsestid derimot er en veldig subjektiv opplevelse av tid. Tid er når noe skjer. En slik tid kan ikke måles, kastes bort eller spares, bare erfares.

En afrikaner satt under et tre. En nordmann kom forbi. Han syntes afrikaneren kastet bort tiden og mumlet: Skaff deg et liv! For afrikaneren forholdt det seg sånn at så lenge intet skjedde, er det ingen hendelse, det er ikke-tid og følgelig er det intet å kaste bort.

Også vi med vår lineære tidsoppfattelse kan til en viss grad oppfatte tid subjektivt. Tiden går fort når vi leser en spennende Stieg Larson-bok eller annen god tekst. Det spiller liten rolle at det er bøker på over 700 sider fordi det er 700 gode sier. Tiden går fort i hyggelig selskap. En kjedelig skoletime, eller venting på en buss som ikke kommer, oppleves som saktegående.

Skaff deg et liv. Det er også tittelen på Stephen Waltons bok om biografisjangeren. Liv, og biografi i bokform, er to ulike medium. På en måte kan vi si at det er prinsipielt umulig å rekonstruere et liv. Biografien blir snarere enn konstruksjon enn en rekonstruksjon. Her kommer dette med seleksjon inn: Hva skal velges ut – og hvorfor?

Walton anbefaler alle som vil prøve seg på biografisjangeren å skrive sin egen selvbiografi. ”Først når ein prøver å minnast si eiga tid på jorda og feste desse minna i skrift, forstår ein kor mykje som har gått tapt, og kor mykje som er tilslørt og fortrengt hos andre. Og oftast med god grunn, får ein leggje til.” skriver Walton.

Da han selv ble bedt om å skrive sin intellektuelle selvbiografi endte han opp med en innledning på 125 sider, før selve teksten på ni sider. En så lang innledning er jo absurd, sier han, men det var jo også selve prosjektet.

Kanskje kan man si noe av det samme om denne oppgaven som var å skrive sin egen ”selvbibliografi” for det siste året. Hvorfor har jeg tatt med mye og utelatt mye annet. Hvem vet hva jeg har utelatt? Hvorfor har jeg for eksempel helt utelatt å fortelle noe om boka ”Mamma for første gang” som jeg har lest fra perm til perm? Hvorfor har jeg ikke fortalt deg noe om ammehormonene oksytosin og prolaktin som har gjort et uutslettelig inntrykk på meg? Jeg er også nå i stand til å greie ut om ammestillinger, forskjellen på brystspreng og melkespreng, hvordan man ammer tvillinger, hva man gjør med babyer med stort sugebehov og liten mage, lite sugebehov og stor mage, hvor ofte og hvor lenge amming bør pågå, hva gulping betyr, forskjellen på gulping og oppkast, hvorfor den nyfødte gjerne veiver fælt med armene når han suger, hvordan såre brystknopper behandles, hvorfor spedbarn på 60- og 70-tallet på norske sykehus ble foret med sukkervann i en mengde som svarer til at en voksen mann måtte drikke 40 liter brus i uka for å komme opp på samme sukkernivå i forhold til kroppsvekt, og så videre og så videre. Dette har jeg utelatt fram til nå fordi jeg ville spare denne godbiten helt til sist. Jeg har nylig  blitt forelder, en vitebegjærlig og bokglad far som altså gjerne også vil ha et teoretisk innblikk i hva det vil si å være mamma.

 Nå som Leo er født blir det utvilsomt noe mindre lesing enn før. Men, – bare bok gjør ingen klok. Parentes slutt.)

Reklame