En kortversjon av denne bloggposten har stått på trykk som leserinnlegg i Aftenposten, der med overskriften «Pressens ulykker».
Nepal kan være et godt eksempel på hvor fjern norsk mediedekning kan være. Søker man på «Nepal» i Aftenposten på nett får man opp treff som «5 mennesker drept av leopard» og «Minst 15 omkom i bussulykke i Nepal». Er disse 20 menneskenes død det viktigste å rapportere om fra Nepal? Neppe.
Jeg mener det er perspektivløst når norske aviser så lett skriver om den type ulykker, og sjelden vil skrive om det som virkelig er verdens ulykker. Et håndfast eksempel:
Tuberkulose. Halvparten av Nepals befolkning er smittet. En tredjedel av verdens befolkning er smittet. Dødstallet på verdensbasis tilsvarer en jumbo jet-krasj hver annen time, døgnet rundt, året rundt. Likevel skrives det forbausende lite om saker som dette, og hva som kan gjøres med det kjempeproblemet dette er for menneskeheten.
I Kongo-Brazzaville er 200 døde i en eksplosjon, javel, viktig å fortelle, men hvor er informasjonen om at i dette landet vil 1 av 39 mødre på livstidsbasis dø av å føde? I Liberia vil 1 av 20 mødre dø av å føde. Hvor er informasjonen om at på verdensbasis dør hver dag 25000 barn under 5 år, de aller fleste av dem i utviklingsland, og de aller fleste av sykdommer som menneskeheten har lært seg å bekjempe? De dør fordi ikke noen vil hjelpe dem. Man skulle tro at det var viktigere enn det er for norsk presse å skrive om slikt.25000 barn dør hver dag! Er ikke dét en kjempe-eksplosjon?
Selv ikke når man har gode løsninger å lansere er det nok til å få spalteplass. Jeg har studert UNITAIDs arbeid i land som Kamerun og Liberia, men det er vanskelig å få norsk presse til å bry seg. UNITAID, sier du? Hva er det? Grunnen til at du ikke har hørt om dem er norske mediers forskrudde perspektiv, ikke at UNITAID ikke er viktige. Tvert imot. De er livsviktige. De har det som reklameguruer ville kalt et hårete mål. De vil at de aller fattigste i verden skal få tilgang på den aller beste og aller nyeste medisinen i verden. UNITAID har funnet en nøkkel av dimensjoner. Skal vi nå målet vårt, skal FNs tusenårsmål kunne realiseres, må vi tenke innovativt, sier UNITAID. Vi må finne nye finansieringsmetoder. De har begynt med å innføre en mikroskatt på flyreiser i enkelte land. De jobber også med å innføre mikroskatter på finansprodukter, selv om en kynisk og motvillig finanselite stritter imot. Siden UNITAIDs start i 2006 har de samlet inn 14.6 milliarder norske kroner på denne måten. Milliarder, ikke millioner. Det er dagens tall.
I et bortgjemt lite leserinnlegg i Dagsavisen skriver veteranjournalist Bjørn Hansen:
Hvem har hørt om UNITAID? Nesten ingen. Selv ikke ledende diplomater kjenner til eksistensen av organisasjonen.
Likevel dreier det seg om den mest nyskapende organisasjon i internasjonal politikk i dag. For det er politikk det dreier seg om: Skattepolitikk, internasjonal handel med medisiner og utviklingspolitikk. Målet er dristig, nemlig å fjerne fattigdommens dødelige svøpe over menneskeheten – hiv, tuberkulose, malaria, dysenteri og underernæring. Den fattige manns diagnoser.
Mye tyder på at Hansen har rett. Hvorfor i hule heiteste bryr ikke norsk presse seg mer, mye mer, da?
Nå skal det sies at Aftenposten ikke er blant de verste avisene. Langt ifra. De har nylig hatt reportasjer om tuberkulose i Myanmar og om Det globale fondet. Men er Aftenposten gode nok? Også der mener jeg at svaret må bli: Langt ifra. De tallene norske medier gir oss for å rapportere om verdens gang, er fjerne, men ikke passe fjerne.
Read Full Post »