Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar 2012

Hvor kommer du fra da? spør folk. Hva svarer man på slikt?

Er det det stedet jeg ble født (Eidsvoll) jeg kommer fra?

Er det det stedet jeg har bodd lengst (Frogner i Sørum) jeg kommer fra?

Er det det stedet jeg har de aller beste minnene fra (Sunnmøre) jeg kommer fra?

Er det det stedet jeg bor akkurat nå (Sandefjord) jeg kommer fra?

Kanskje er det spesielt viktig for folk i Norge å vite hvor andre rundt en kommer fra. Det finnes jo så mange snåle steder det går an å komme fra. Da tenker jeg ikke først og fremst på plasser som Ytre Enebakk, Snertingdal, Snåsa og Surnadal. Nei, jeg tenker på steder som heter Kukkeluren, Lortegrauten og Tissvassklumptjønnin.

Det er greit å ha klart for seg om den du snakker med kommer fra Tissvassklumptjønnin eller ikke.

Men kanskje er spørsmålet galt stilt. Kanskje er det viktigere hvor man er enn hvor man kommer fra.

Sikkert er det at 2012-utgaven av Kjetil Dybvik, og det er jo i grunn den eneste gyldige utgaven akkurat nå, er bosatt i Sandefjord. Så da har kanskje lokalavisa rett når den skriver «Kjetil Dybvik fra Sandefjord…»

Deretter fortsetter de med å fortelle hvor jeg nylig har vært (I Liberia). Så er den siden av saken også dekket.

Hvor kommer du fra?
Hvor har du vært?
Hvor er du?

Da gjenstår bare: Hvor skal du?

Og det kan ingen svare på, for morgendagen kjenner ingen…

Read Full Post »

ÅPENT BREV TIL ADMINSTRASJONSKONTORET FOR BUSS-TRAFIKK I VESTFOLD

Denne rapporten har sitt utspring i en episode som inntraff på 03-ruta denne formiddagen. Jeg gikk om bord i bussen i Dronningens gate i Sandefjord, klokken 0913.

På rutebilstasjonen kommer det om bord en ung kvinne. Hun har tydeligvis et eller annet problem med kortet sitt. Sjåføren holder veldig steilt på at da må hun enten gå av bussen, eller betale for seg med kontanter. Dette er for så vidt et greit prinsipp, og det er ikke det jeg kritiserer, selv om jeg nok må si at jeg som regel opplever større smidighet fra sjåførene i lignende situasjoner.

Det er måten sjåføren tiltaler passasjeren på som er bakgrunnen for klagen. Jeg vil beskrive den som en regelrett utskjelling, og det er ikke greit. Alle passasjerer skal i utgangspunktet behandles med samme verdighet fra sjåførene sin side. Sjåførene skal ikke gjøre forskjell på unge og gamle, etnisk norske og passasjerer med annen etnisk bakgrunn, og så videre.

Det er diskriminering og rammes av diskrimineringsloven. Jeg er overbevist om at denne sjåføren aldri ville snakket til en etnisk norsk pensjonist på samme måten som han her brukte.

Det er ikke greit at en sjåfør prater til en passasjer som om vedkommende var dum. Det er ikke greit at en sjåfør prater til en passasjer som om han var læreren og passasjeren en elev. Det gjorde denne sjåføren.

Da passasjeren etter en stund hadde fått nok av skjenneprekenen, gikk hun for å sette seg. Sjåføren sier da, høyt, slik at hele bussen kan høre det: ”Overser du alt hva jeg sier?” Med dette kalte han henne tilbake slik at han kunne fortsette sin tordentale. Det var det ingen grunn til. Passasjeren hadde på ingen måte ”oversett” det han sa til henne. Dessuten er en slik form for kommunikasjon ikke å ta passasjerens verdighet på alvor.

En mer profesjonell opptreden fra sjåføren ville være å snakke på en mindre oppbrakt måte og ikke la følelsene løpe av med seg.

Sjåføren vil sikkert ha en annen oppfatning av situasjonen og beskrive den annerledes. Nå er ikke han en spesielt uhildet part i episoden, slik jeg er. Hans vitnemål kan derfor bare tillegges begrenset vekt. Selv var jeg ikke en del av episoden, jeg sto utenfor og betraktet den som vitne.

Jeg reagerer dessuten som fagmann i språk- og kommunikasjonsfag. I tillegg til å reagere som enkeltperson, medpassasjer og medmenneske, reagerer jeg altså på en faglig basis.

Mitt krav er at vedkommende sjåfør får en oppstrammer i form av en påtale. Han skal gjøres oppmerksom på viktigheten av å behandle alle typer passasjerer med samme verdighet. Norsk lov sier faktisk at det er ulovlig å gjøre noe annet. Han kan med fordel også få en vennlig oppfordring om å forholde seg mer smidig på jobb. Da vil jeg tro at han oftere kan unngå forsinkelser også (Bussen i dag var forsinket).

Jeg gjør oppmerksom på at jeg sa fra muntlig til sjåføren hva jeg mente om hans måte å takle episoden på, uten at han reagerte spesielt konstruktivt på det. Tvert imot opplevde jeg selv å bli snakket til på en nedlatende måte.

Jeg imøteser et snarlig svar fra VKT der dere informerer meg om hvordan dere oppfatter slike innspill og hva dere gjør med dem.

Vennlig hilsen

Kjetil Dybvik, lærer i språk- og kommunikasjonsfag

(Alle tall er fiksjonalisert.)

Read Full Post »

Det har vært en del mediefokus på Svein Magne Pedersen i det siste. Selv kaller han seg for helbredelsespredikant. Ikke rent få mener at det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme. De ser på Pedersen som en reinhekla sjarlatan.

Er Pedersen en ydmyk Guds tjener? Eller er han en sjarlatan av dimensjoner? Eller noe midt i mellom? Jeg har ingen fasit, men jeg har gjort meg noen personlige erfaringer med Pedersen.

I en kritisk fase av livet mitt, hvor jeg var veldig syk, reiste jeg en gang fra Stranda på Sunnmøre til Vennesla med buss – det er langt og lenger enn langt – for å treffe Pedersen. Jeg var desperat. Jeg var sårbar. Pedersen møtte meg med lunkenhet.

Jeg kom riktignok uten å ha noen avtale, men jeg kom i kontortida. Likevel virket det som det passet Pedersen dårlig. Han virket stresset og motvillig. Jeg kom av tro. Jeg tror på nådegaver, og jeg tror på Gud, men jeg tror ikke på lenger på Pedersen.

Slukøret, nedbrutt og ensom reiste jeg den ytterst lange veien tilbake. Hovedproblemet var kanskje ikke at jeg ikke var helbredet. Hovedproblemet var at Pedersen lot en ung mann i en særdeles tung og vanskelig situasjon dra avgårde uten å tilby nødvendig støtte, forklaring eller hjelp.

Etter min mening burde han ha vært fratatt retten til å praktisere som mirakelmann på flekken.

Hva Pedersen tror mest på skal jeg ikke ha sagt, men det kan virke som han har en ikke helt ubetydelig tro på Mammon. 14 kroner minuttet skal han gjennom sin forbønnstelefon ha for å hjelpe mennesker i den ytterste nød. Dette er gjerne mennesker som er villige til å prøve hva som helst i sin desperasjon.

Etikkprofessor Paul Leer-Salvesen har i sannhet et viktig poeng når han er kritisk til sammenblandingen mellom bønn og kommersialisering. Å markedsføre en tjeneste med argumenter som nettopp appellerer til mennesker som har stor angst, slik Pedersen gjør, er slett ikke uten problemer.

Hva Pedersen mener om følgende bibelvers, vites ikke, men mon tro om det ikke har irritert ham en smule? For hvordan skal han bortforklare dette:

Når dere går av sted, så forkynn: Himlenes rike er kommet nær! Helbred syke, vekk opp døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.»
(Matt. 10,7-8) »

For intet skal dere gi det, står det. Pedersen, han tar 840 kroner timen, han.

Read Full Post »

En president og en norsklærer. Presidenten til venstre.

Til slutt fikk jeg revet meg løs fra livvaktene og oppnådde en kort audiens. Det var ikke mye tid til rådighet, og man blir gjerne litt starstruck, men dialogen forløp omtrent sånn:

Norsklærer: Hello, I am a teacher from Norway.

President: Oh…

Norsklærer: Pleased to meet you!

President: Welcome to Liberia.

Norsklærer: I really like your idea of building own boarding schools for the girls in order to keep them safe. Keep up the good work.

President: Thank you.

Så var det bildetaking, og et minne for livet var sikret.

Read Full Post »

Gåsvatn inspiserer et medisinaldepot.

Jon J. Gåsvatn har besøkt Liberia sammen med stortingsrepresentantene Marit Nybakk (Ap) og Sylvi Graham (H). Med sin bakgrunn fra sykehus og sykehjem var Gåsvatn i Liberia hovedsakelig for å studere hvordan helsevesenet virker.

Han møtte også Liberias president, Johnson Sirleaf. Dessuten fikk han treffe norsk politi som driver en rådgivende tjeneste for liberisk politi, og representanter for NVE i Liberia.

Liberia er et land som fortsatt er sterkt preget av borgerkrigene som totalt raserte landet i perioden 1989 – 2003. Blant annet forsvant 85% av landets utdannede helsepersonell i denne tiden. Tilbake sto et ribbet og knust Liberia. I dag forsøker diverse hjelpeorganisasjoner, i samarbeid med Liberias helsedepartement, å bygge opp et godt helsetilbud til landets befolkning. Ikke minst er malaria, tuberkulose og HIV/AIDS store utfordringer.

Gåsvatn fikk særlig anledning til å se hva UNITAID gjør i landet. UNITAID er et globalt helseinitiativ som ved hjelp av innovativ finansiering forsøker å bringe den aller beste og aller nyeste medisinen ut til de aller fattigste i verden. Pengene kommer inn hovedsakelig gjennom mikroskatter på flyreiser og finanstransaksjoner. Norge støtter UNITAID gjennom CO2-avgiften. Siden starten i 2006, som Norge var med på, har UNITAID samlet inn 14.5 milliarder kroner på denne måten.

– Mitt viktigste inntrykk var at opplegget til UNITAID i Liberia så ut til å virke og at de, under kummerlige forhold, hadde klart å bygge opp et medisinsk tilbud som nådde aktuelle grupper, sier Gåsvatn.

Bortsett fra at Gåsvatn ikke har særlig sans for pengene skal komme gjennom en CO-avgift, men heller kunne tenke seg en slags frivillig ordning der folk gis sjansen til å betale en mikroskatt på flyreisene sine, har han mye positivt å si om UNITAIDS måte å tenke og handle på.

– Jeg deler UNITAIDS idé om at det må tenkes nytt i forhold til finansiering av bistand, og at en ikke kan basere seg på at det vil bli vekst på dette området over de nasjonale budsjettene. En beskjeden bistandsavgift som det her er snakk om med 1 dollar på flybilletten og 4 dollar på internasjonale flygninger, er etter min oppfatning en god idé.

Gåsvatn mener også at det at UNITAID velger å distribuere pengene de får inn gjennom partnere som UNICEF, WHO og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, er mye bedre enn å gi penger over nasjonale budsjetter. Sjansen for at pengene kommer fram dit de skal, mest mulig uavkortet, er større på denne måten, og det kan saktens trenges. Selv om Liberia er et land på frammarsj, er nøden fortsatt stor.

– Med min bakgrunn må jeg si det gjorde dypt inntrykk på meg at de hadde sterkt begrensede ressurser til diagnostisering og oppfølging på laboratoriesiden i Liberia. Det er bra at organisasjoner som UNITAID tar tak i dette. Det kan redde mange liv.

Når jeg spør Gåsvatn om hvordan det var å møte Liberias president Ellen Johnson Sirleaf, svarer han:

– Det var en spesiell, og hyggelig opplevelse. Presidenten takket for det gode arbeidet Norge gjorde i landet. Vi snakket om opplæringen av politimenn i landet, som norske tjenestemenn bistår med, energiutvikling med bistand fra NVE, Flyktningerådets arbeid, og ikke minst problemene med kjønnsrelatert vold. På det siste området innrømmet presidenten at de hadde fått gjort altfor lite, og hun sa hun ville ha økt fokus på dette fremover. Hun takket også igjen for den æren det var å få Nobels fredspris. I det hele var det et positivt møte som jeg kommer til å huske med glede.

(En utgave av denne blogg-posten har også stått på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad)

Read Full Post »

Askeladden og Johnson Sirleaf

I forrige uke var jeg i Liberia. Som eneste norske journalist fikk jeg følge tre norske stortingsrepresentanter på deres studietur til dette ekstra-ordinære landet. Jeg har allerede laget mye stoff fra turen. Det meste vil jeg etter hvert publisere på bloggen min.

Hovedstikkordene for studieturen: Helse og skole.

Under en mottagelse i utenriksdepartementet, fikk jeg hilse på president Ellen Johnson Sirleaf. Først ble jeg to ganger holdt tilbake av livvaktene hennes. Men siden det bor ikke så rent lite Askeladd i meg, bestemte jeg meg for å prøve en tredje gang. Nå allierte jeg meg med en stedlig representant for UNICEF som jeg hadde blitt kjent med. Isabel het hun. Isabel kjente presidenten godt. Hun fortalte presidenten at jeg er en dedikert lærer som burde få hilse på henne. Presidenten vinket da på meg, og jeg kunne slite meg løs fra den grobianaktige livvakten som hadde tatt tak i nakke-kraven min.

Til presidenten sa jeg at jeg hadde sans for tankene hennes om å bygge egne internatskoler for jenter, slik at de kan være trygge mens de utdanner seg. Liberia er nemlig et land hvor kjønnsrelatert vold er uhyre utbredt. Dette er en vond arv og tradisjon som Liberia bærer med seg fra den langvarige borgerkrigen på 1990-tallet.

Det raser et kappløp i Liberia nå. Deltagerne heter Håp og Desperasjon. Med nyinnsettelsen av Johnson Sirleaf har håpet fått et lite forsprang. For at Håpet skal vinne, må alle gode krefter stå sammen.

Hva kan akkurat du gjøre? Neste blogg-post vil svare på nettopp det.

Read Full Post »

Pomelo, - en sitrusfrukt fra Kina

Av og til liker jeg å gjøre ting jeg ikke vet hva er.

Kaste meg ut i noe nytt. Ta noen sjanser. Ikke ha begge bena trygt plantet på bakken.

Så vet du hva jeg gjorde her om dagen? Jo, jeg gikk faktisk så langt som til å kjøpe et produkt på OBS som jeg ikke visste hva var.

Det vil si, jeg så jo at det var en frukt, at den lignet på en stor appelsin og at den het Honey Pomelo. Men jeg visste ikke hva den kunne brukes til, eller hvordan den smakte. Likevel kjøpte jeg den.

Kassadama bladde og bladde i kodelistene sine. Hun visste tydeligvis heller ikke hva dette var. Så hun spurte meg. «Jeg aner ikke!» svarte jeg. Da så hun rart på meg. De fleste kunder aner hva de har kjøpt.

Hun tilkalte hjelp. OBS-dame to kom. Bladde og bladde. «Hvorfor må du kjøpe så vanskelige ting?» utbrøt hun.

Hun sa det ikke lettere irritert.
Hun sa det lettere lattermild.
Og det utgjør hele forskjellen.

Vi tenker gjerne for lite på viktigheten av hvordan noe blir sagt. Det kan i grunn ikke skilles fra hva som blir sagt. Hvordan og hva henger nøye sammen. Det kan ikke skilles mer enn de to sidene av et ark kan skilles.

En ting kan bare sies på én måte. Uttrykker du deg på en (litt) annen måte, har du i grunn sagt noe (helt) annet.

Nå skal jeg nyte min pomelo.

Read Full Post »