Med norske stortingsrepresentanter i Liberia

I 2012 reiste jeg som journalist til Liberia. Jeg fulgte tre norske stortingsrepresentanter. Med på turen var også Philippe Douste-Blazy, tidligere utenriksminister og helseminiser i Frankrike. Nå er han spesialrådgiver i FN på feltet innovativ finansiering. Han leder også hjelpeorganisasjonen UNITAID. Nå som Liberia har kommet i medias søkelys på nytt, poster jeg denne tidligere upubliserte artikkelen. Det handler ikke spesifikt om ebola. Det handler mer generelt om helse og skole i Liberia.

Delegasjonen utenfor Monrovias fineste hotell. Her bodde vi bak skuddsikre dører.

Stortingsrepresentantene Sylvi Graham (H), Marit Nybakk (Ap) og Jon J. Gåsvatn(FRP) har besøkt Liberia. Det ble en studietur der helse og skole kom til å stå i sentrum.

De norske politikerne fikk et verdifullt innblikk i hvordan norske bistandsmidler kommer til nytte. Politikerne fikk møte Liberias president Ellen Johnson Sirleaf. Dessuten fikk de treffe norsk politi som driver en rådgivende tjeneste for liberisk politi, Flyktninghjelpen og representanter for NVE i Liberia.

Liberia er et land som fortsatt er sterkt preget av borgerkrigene som totalt raserte landet i perioden 1989 – 2003.

Tegning fra en bok UNICEF har laget. Gjennom tegninger får barn bearbeide inntrykkene sine fra borgerkrigen.

Blant annet forsvant 85 % av landets utdannede helsepersonell i denne tiden. Tilbake sto et ribbet og knust Liberia. I dag forsøker diverse hjelpeorganisasjoner, i samarbeid med Liberias helsedepartement, å bygge opp et godt helsetilbud til landets befolkning. Ikke minst er malaria, tuberkulose og HIV/AIDS store utfordringer.

Tuberkulose er en av Liberias store helseproblemer.

Marit Nybakk i fremoverlent samtale.

De tre stortingsrepresentantene fikk særlig anledning til å se hva UNITAID gjør i landet.

Stortingsrepresentantene i samtale med Phillipe Douste Blazy, leder av UNITAID.

UNITAID er et globalt helseinitiativ som ved hjelp av innovativ finansiering forsøker å bringe den aller beste og aller nyeste medisinen ut til de aller fattigste i verden. Pengene kommer inn hovedsakelig gjennom mikroskatter på flyreiser og finanstransaksjoner. Norge støtter UNITAID gjennom CO2-avgiften. Siden starten i 2006, som Norge var med på, har UNITAID samlet inn 14.5 milliarder kroner på denne måten.

– Vi kan være stolte over at Norge har vært med og brøytet vei for UNITAIDs nye løsninger. Jeg mener at UNITAIDs alternative måter å skaffe midler til bistand er bra. Ikke minst har de klart å skaffe medisiner til priser som utviklingsland klarer å betale. Dermed når man flere med de bistandskronene som er tilgjengelige. Mer igjen for pengene rett og slett. Dette vil alltid være noe som Høyre er positive til, sier Graham.

– Mitt viktigste inntrykk var at opplegget til UNITAID i Liberia så ut til å virke og at de, under kummerlige forhold, hadde klart å bygge opp et medisinsk tilbud som nådde aktuelle grupper, sier Gåsvatn. Med sin bakgrunn fra sykehus og sykehjem gjorde nok de usedvanlig vanskelige forholdene helsepersonell i Liberia jobber under, ekstra sterkt inntrykk påGåsvatn.

Gåsvatn inspiserer et medisindepot.

Gåsvatn i samtale med helsepersonell.

– Jeg må si det gjorde dypt inntrykk på meg at de hadde sterkt begrensede ressurser til diagnostisering og oppfølging på laboratoriesiden i Liberia. Det er bra at organisasjoner som UNITAID tar tak i dette. Det kan redde mange liv. For Sylvi Graham var det spesielt viktig å fokusere på den tette forbindelsen mellom helse og utdanning.

– Jeg kjente på den tunge erkjennelsen av at det tar så lang tid å bygge kunnskap og endre holdninger og kulturelle sannheter. Helseutfordringene er kjempemessige, men jeg opplever at skole og utdanning likevel blir viktigst. For å brøyte plass for dette må fattigdommen angripes. Vi kan ikke stoppe å hjelpe!

Det var lett å merke at Graham var tilstede i Liberia med både hjerne og hjerte. Hun var ikke redd for å stille kritiske spørsmål underveis, og lære nok mye på den måten. Men mennesket er slik laget at det lærer og utvider sin forståelse ved hjelp av hjertet også, og da Graham fikk møte en gruppe HIV-smittede mødre, ble hun sterkt beveget.

– Som mor og mormor var det fryktelig å se smerten og frykten i en annen mors øyne. Bare tenk hvordan det må føles ikke å kunne tilby sitt barn en sikker framtid og et godt liv. Disse barnas situasjon grep meg veldig. Og de stigmatiserte HIV-positive mødrene hadde jo ikke engang støtte fra sine sosiale nettverk i landsbyen, eller fra familien. For en vond ensomhetsfølelse det må gi.

I løpet av besøket ble det også plass til to korte møter med Liberias president, Ellen Johnson Sirleaf. Hun viste den norske delegasjonen at hun er en dame med snert og humor i replikken, og at hun er en dame med stor styrke. Man kommer rett og slett ikke til makten sånn helt uten videre i et Land som Liberia. Siden Marit Nybakk var med i gruppen som foreslo Johnson Sirleaf, var dette møtet av ekstra stor betydning for henne.

På besøk hos president, og fredsprisvinner, Ellen Johnson Sirleaf. For en landsens freelance-journalist som meg, var det spesielt å sitte i samme rom som henne. Og en tidligere fransk utenriksminister. Og tre norske stortignsrepresentanter. For å snakke om de to tingene som opptar meg mest: God skole og god helsehjelp for alle.

Nybakk brakte spørsmålet om kjønnsrelatert vold på banen. Her bærer Liberia på en vond tradisjon fra den lange borgerkrigen. Johnson Sirleaf innrømmet at ikke nok har blitt gjort på dette feltet.

Dette bildet måtte jeg «slåss» for. I hvert fall skubbe vekk et par sikkerhetsvakter.

Askeladden og Johnson Sirleaf

For Gåsvatn var det også et møte av sjeldent kaliber: – Det var en spesiell, og hyggelig opplevelse. Presidenten takket for det gode arbeidet Norge gjorde i landet. Vi snakket om opplæringen av politimenn i landet, som norske tjenestemenn bistår med, energiutvikling med bistand fra NVE, Flyktningerådets arbeid, og ikke minst problemene med kjønnsrelatert vold. Presidenten sa hun ville ha økt fokus på dette fremover. Hun takket også igjen for den æren det var å få Nobels fredspris. I det hele var det et positivt møte som jeg kommer til å huske med glede.

På mitt spørsmål om hva stortingsrepresentantene vil gjøre med det de erfarte og opplevde på studieturen, svarte Graham slik: – Vi skal lage en rapport fra dette besøket. Ellers vil jeg selvfølgelig sørge for at det vi lærte bringes videre i mitt parti, ikke minst til fraksjonen i utenrikskomiteen som primært steller med bistandsspørsmål. Dette bidrar så til å danne bakgrunn for arbeidet med partiets alternative statsbudsjett.

Gatebilde fra Monrovia

Kanskje har Liberia stolt litt for mye på Gud? Eller overlatt litt for mye til tilfeldighetene? pluss at de har blitt sviktet av sine egne politikere. Og verdenssamfunnet…

Hvor går stien og veien videre for Liberia? Hvem skal være stifinnere og kartlesere? Hvem skal hjelpe dem? Hvordan og hvorfor?

—

I skrivande stund, 14. oktober 2014, sitter jeg på Sandefjord bibliotek. Det er et godt sted for ettertanke og refleksjon. Jeg tenker:

Hva er mest skakk-kjørt? Liberia, – eller vår holdning til Liberia?

Landet var skakk-kjørt i 2012. Det var det gjengse vestlige menneskes holdning til landet også.

Landet er enda mer ute å kjøre nå i 2014 med det påtrengende ebola-problemet. Og Vesten har vist en ufattelig stillesittende tilnærming til dette.

Noen gjorde noe i 2012. Noen har gjort noe lenge. Jeg vil holde fram Leger uten grenser, UNICEF og UNITAID som gode eksempler.

Hva kan gjøres i dag? Hva kan du bidra med?

La oss ta utgangspunkt i UNITAIDS idé med mikroskatter på flyreiser. La oss skalere den ned og tilpasse den våre lokale forhold.

La vinlotteriet bli én krone dyrere.

La kundene i butikken din få tilbud om å betale én krone mer per handlekurv.

La personalturen koste én krone mer per deltager.

Pluss én krone på sluttsummen i kantina.

Og så videre. Mange gode, lokale ideer kan bygges ut her.

La så alle enkroningene komme for eksempel UNICEF til gode. Gjerne i Liberia. Jeg har selv sett hvor godt UNICEF driver der, Eller der du/dere synes det er ekstra viktig å trå til.

Jeg oppfordrer herved alle til å pønske ut og gjennomføre mange mikroskatter på lokalt plan.

Send meg gjerne en melding om du får til noe sånt.

 

 

 

 

Reklame

Read Full Post »

Dårlig kamuflert alkoholreklame fra Aftenposten, DN og VG

Ingen redaksjon anmelder bare gode bøker. Ingen redaksjon anmelder bare gode filmer. Redaksjonen i DN anmelder bare gode viner. Dette lukter det surt av. Her er det mer enn et hint av råtten skosåle.

Uhildet, balansert og edruelig journalistikk er det iallfall ikke. Noe stikker under. Noe er skjøvet under teppet. Noe er lagt lokk på. At disse journalistene bobler kan jeg godt forstå. De er overbetalt så det holder. De har sjampagnelønn. Man burde kunne forvente store ting av dem. Eller iallfall basiskunnskaper. Med et hint av etikk og samfunnsoppdrag.

I steden fremstår de som alkoholens trellbundne marionetter. Noen trekker i trådene, og de danser lydig. Hvem «noen» er? I hvert fall vinbransjen. Og et slagt uskrevet press fra samfunnet vi lever i om at Alkoholen er Konge. Den slags Konger får sjelden eller aldri dårlige anmeldelser.

En kjapp titt på noen vinanmeldelsene til alkoholtilbederne i DN, er talende:

*Frisk og tiltrekkende barbera (Med hint av moden ost).

* Søritalienske godbiter (Med duft av røk, mørke bær og lær.)

*Forførende rødvin (fint krydderpreg, noe Penja-pepper og litt sevje. Tett, lag på lag med forførende frukt.)

* Fantastiske Piemonte-viner (Tørt treverk, litt humus).

* Hvite italienere man må prøve (Mineralsk finish).

Sånn fortsetter det. Det er nesten ikke mulig å finne en negativ anmeldelse. Da er det ikke anmeldelse. Det er reklame i fårete anmeldelsesklær.

VG er ikke det spøtt bedre. Blant de ti siste vinene de har anmeldt er det gitt fem 6-ere, fire 5-ere, og en enslig 4-er.

Og det kan ikke være mye tvil om at det Aftenposten leverer her, er dårlig kamuflert alkoholreklame. Anmeldelse er det i hvert fall ikke. 10 av 10 viner får terningkast 5 og 6. Dette er så slurvete journalistikk at man jo vurderer å «anmelde» den. Men Aftenposten har kanskje fått en overdose PPU som det er i det siste…

Heller ikke avisenes øvrige saker hvor alkohol berøres, tar i nevneverdig grad opp de problematiske sidene ved alkohol. Alkohol som samfunnsproblem er bortimot neglisjert. At svært mye av sykefraværet skyldes alkoholmisbruk, burde ha vært en viktig sak for avisene. Hint, hint…

Read Full Post »

Er alle menneskeliv like mye verd?

OPERATION PROTECTIVE EDGE

Det er nå 27 dager siden den siste offensiven startet. 330 barn er døde. 330 for mye! Som seg hør og bør er dette behørig omtalt.
Samtidig, på verdensbasis, de siste 27 dagene, er 777600 barn døde av sykdommer som malaria, tuberkulose, AIDS, kolera osv. Alt sammen er sykdommer som menneskeheten har lært seg å behandle. Altså er også alle disse dødsfallene unødvendige. Hvorfor får dette så lite oppmerksomhet?
Den gode nytheten er at noe kan gjøres.
Den dårlige nyheten er at altfor få gjør noe.
Moralen her? Gjør noe!

Støtt f.eks Redd Barna eller UNICEF.

http://www.savethechildren.org/site/c.8rKLIXMGIpI4E/b.7892381/k.F0A6/Every_3_Seconds_a_Child_Needlessly_Dies.htm

Read Full Post »

Å løpe for livet. Hjelp til selvhjelp i Bangladesh.

Hei kjære verdensborger og blogg-leser:

I dag skal jeg delta i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerer. Vi løper for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løper for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løper for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring som står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss.

De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. Som oss.

Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Se for deg deg selv stå fast i kvikksand. Vil du hjelpe dem løs?

Spons meg når jeg løper i morgen. Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for SOLIDARITET og FELLESSKAP.

Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn.

Jeg løper med blodsmak i munnen

Jeg løper for MENNESKEVERDET og KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

Read Full Post »

Alkohol og narkotika.

Hva som skal kalles narkotika er skjønnsmessig. Hvilken side av gjerdet, lettere tilfeldig, et stoff faller ned på, har dramatiske konsekvenser. Få ting straffes like hardt som narkotika-forseelser. Det måtte være overlagt drap.

Dermed blir det betenkelig i aller høyeste potens at media skildrer alkohol som en gylden drikk og en edel vare, mens narkotika skildres dramatisk som en djevelsk fiende.

Politikerne også ser ut til å ha en ide om at skader av narkotika skyldes onde stoffer, mens skader av alkohol, skyldes feilaktig bruk.

Mens alkohol og narkotika ofte omtales ulikt som natt og dag, ser fagfolk annerledes på det. Det er ingen prinsipiell forskjell på alkoholrus og narkotikarus, annet enn juridiske og historiske grunner.

Man blir sittende og klø seg i hodet når man ser med hvilken enestående intensitet totalforbudet mot de illegale rusmidlene håndheves. Samtidig er de langt mildere tiltakene mot alkohol i ferd med å bli enda mykere. Mens staten sender spesialtrente hunder inn for å finne hasjklumper, øker den samme staten tilgangen på alkohol. Større tankekors skal man lete lenge etter.

Mange østafrikanere oppfatter nordmenn som gale som kan forby khat og samtidig tillate alkohol. Det er en legitim innvending. I lengden vil det ikke være mulig å opprettholde den store og kunstige forskjellen.

Det er prinsippløst og lite heroisk å selektivt kjempe mot de rusmidlene som er av nyere dato og som pga. denne historiske tilfeldigheten kalles ”narkotika” og er strengt forbudt, skriver Hans Olav Fekjær i boka «RUS». Etter vanlig rettsbevissthet skal likt behandles likt, og verst skal behandles strengest. Det skjer ikke med narkotika og alkohol i dag.

Alle som er interessert i å lære mer om rus og rusforskning bør lese Hans Olav Fekjærs bok «RUS. Bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historie.»

Read Full Post »

Simpelthen si nei. Simpelthen si ja.

Lille julaften hadde FrP-politikeren Ole T. Hoelseth en hilsen til det han kaller byens «liksomfattige» på trykk i Sandefjords Blad. Han kalte den «Simpelthen nei». Siden den inneholdt formuleringer og tanker som simpelthen ikke ligner grisen, valgte jeg å svare på den i et innlegg titulert «Si ja». Redaksjonen i Sandefjords Blad har simpelhen forandret dette til «Simpelthen si ja». Det er simpelthen greit.

Hoelseths «Simpelthen si nei» kan du lese her.

Svaret mitt som står på trykk i Sandefjords Blad i dag, ble sånn:

Lille julaften har Ole T. Hoelseth påtatt seg rollen som doktor. Han skriver ut én medisin til alle sosialhjelpssøkere: Arbeid. Denne doktorleken hvor han skjærer alle over én kam faller ikke heldig ut. Det er en grunn til at det tar 7.5 år å utdanne seg til lege. Lekfolk bør ligge langt unna doktorering.

Hoelseth ser for eksempel ut til å mene at det går en magisk grense ved 35 år. Det er ingen magi i legevitenskapen i Norge anno 2013. Leger og andre fagfolk vet at mennesket kan få slagsider, sår og sjeleskader både før og etter fylte 35. Livet er komplekst, noe FrP i ofteste laget ser ut til å ha problemer med å ta innover seg. Livet er ikke et skjema. Livet er ikke en formel. Livet er bygget av kjøtt og blod, sjel og ånd, – en sammensatt og vanskelig materie. Det gjelder å tenke seg om. Det gjelder ikke å ta for lett på det. Å sette skrekkelige, stygge og stigmatiserende merkelapper på medmennesker er lite gavnlig.

For hobbypsykologen Hoelseth, han har sett inn i sandefjordborgernes indre. Helt på egenhånd har han klart å skille byens fattige i to grupper. På den ene gruppa setter han stempelet «virkelig fattige». Dette dreier seg om noen ytterst få. Ja, det ser ut som de er så få at de nesten ikke finnes. Hvis man møter på en fattig her i byen er det, ut fra Hoelseths kategoriseringsapparat, nesten helt sikkert at den fattige er en liksomfattig. I praksis har Hoelseth dermed stigmatisert en hver fattig som en arbeidssky slusk. For hvordan skal et eksemplar av den sjeldne arten «ekte fattig» kunne bevise at han er det? Skal han gå med et merke på seg, der det for eksempel står, med store bokstaver: OF (Ordentlig fattig). For at det skal bli noe redelighet i debatten, må Hoelseth bli mer konkret. Han må komme med tall, tabeller og statistikk. Da blir debatten i hvert fall noe mer håndfast og ikke fullt så synsete.

I kronikken kritiserer Hoelseth Helse- og sosialutvalget for å lene seg for tungt til en rapport fra Fafo. Selv har han én kilde som bakgrunn for alle sine grove insinueringer. Den er fra Storbritania på 1980-tallet. Altså fjern både i tid og sted. Den beviser ingenting, og i møte med våre hjemlige forhold blir den ikke stort mer enn en anekdote. Hoelseth skyter seg selv i foten.

Hoelseth er i det hele tatt en argumentasjonens krumspringmester. Han bruker det som et argument mot sosialhjelpsøkerne at de faktisk klarer å fylle ut skjemaene. Mine elever i norsk som opererer med så forvrengte og baklengse utlegninger, de stryker. Hvis skjemaene er for komplekse, så er det NAV han bør angripe. All honnør til dem som klarer å kjempe seg gjennom skjemaveldet. Det er ikke noe man gjør for moro skyld. Det er ikke noe man gjør av latskap. Det er noe man gjør av livsnødvendighet. Det er mennesker som kjemper for et grunnlag for sitt liv med nebb og klør Hoelseth så lettvint nedgraderer. Det er ikke noen doktorlek på papiret dette her, Hoelseth. Vi snakker om virkelige mennesker, hele og sammensatte, og ingen av dem passer fullstendig inn i et skjema, uansett hvor lette du måtte ønske å gjøre skjemaene.

Langtidssmottakeren har en opphopning av problemer på flere områder. Det er stor utbredelse av helseproblemer. Hele 45 % oppgir at de har så dårlig helse at det påvirker evnen til å fungere i dagliglivet. Nær 60 % har dårlig mental helse, og ca 33 % har rusproblemer. Det er Kai-Rune Myhrer som skriver dette på Kirkens Bymisjons nettside. Tallene er kanskje uinteressante for Hoelseth som ser sosialhjelps-søkere som én stor masse, men jeg synes de hører med.

Stønaden er ellers i hovedsak ment som en midlertidig inntektssikring, og den tar derfor sikte på å gjøre klienten selvhjulpen. Mener Hoelseth at det sjelden eller aldri er slik at mennesker kan havne i bakleksa, havne mellom to stoler, havne mellom barken og veden, havne i klemma mellom institusjoner, havne mellom to skjemaer, og at de i en overgangstid kan trenge dette siste sikkerhets-nettet samfunnet vårt har spent opp? Ja, i så fall må han saklig og velbegrunnet fortelle hvorfor og hvordan dette skal skje.

Tidlig i kronikken skriver Hoelseth at problemet ligger i systemet. Samtidig avslutter han med å tale direkte til den enkelte «liksomfattige». Ved å påstå at han kritiserer systemet, men oppsummere hele kronikken med et personlig moralistisk piskeslag til unge utslåtte mennesker om å sykle rundt i romjulas uvær, taler han med to tunger. Det henger ikke på greip det han skriver.

For formuleringer som at NAV-konsulenter skal gjøre sitt beste for å tolke paragrafer i søkerens disfavør, og at et plakater med et talende «Nei» skal lyse mot søkere som våger seg inn dørene på Nav-kontoret, fortjener Hoelseths kronikk herostratisk berømmelse. Dette er vemmelig. Hoelseth skriver på Twitter at han står for alt han har skrevet, så jeg regner med at dette ikke bare er illeuktende løskrutt.

Vi kommer ingen vei med løsaktige påstander som dette: «NAV-konsulentene gjør unge mennesker en bjørnetjeneste ved å si ja. Et nei vil ha den konsekvensen at de måtte jobbe. Verre er det ikke.» Ingen forsøk på bevis følger. Verre er det ikke? Påstanden henger i løse lufta. Slik blir hele kronikken til Hoelseth et luftslott. Slik den nå står har den ingen verdi, i hvert fall ikke av det konstruktive slaget. Hvis vi derimot kan begynne å diskutere statistikk fra SSB, og lover, reglement og rundskriv som knytter seg til disse, kan det bli en debatt å vokse på. Hoelseth kan begynne med å bevise at arbeidslivet er i stand til, og villig til, å ta imot bortimot alle som søker sosialhjelp.

Vi kommer ingen vei med løsaktige påstander som dette heller: at ungdoemmen vår skulle være kollektivt ødelagt. Vet ikke Hoelseth at Norge aldri har hatt bedre ungdom enn nå? Elisabeth M. Lie, lektor ved Politihøgskolen sier dette. NOVA-rapporten «Ungdata. Nasjonale resultater 2010 – 2012» bekrefter det hun sier. Både erfaring og analyse, som Hoelseth er så glad i, går imot hans egen synsing.

I en passiar jeg har hatt med Hoelseth på Twitter, skriver han nemlig: «Analyse og erfaring er mine verktøy.» Vel, hvis bidraget hans skal bli noe mer enn drønnende malm og klingende bjeller, så kom med det! Særlig det med analyse er jeg interessert i. Hoelseth utfordrer det bestående. Det har jeg sans for. Men det må gjøres renhårig. Å begrunne et generelt nei til all sosialhjelp med en gammel sosiologisk undersøkelse av parlamentsmedlemmer i Storbritannia, det blir for grumsete.

Hoelseth må gjere leke cowboy og være tøff. Men han kan ikke gjøre det under dekke av å være kjærlig. Det oppkonstruerte uttrykket hans «Tøff Kjærlighet» faller pladask til jorden i møte med Bibelens mest berømte passasje om kjærlighet. Der står at kjærligheten den er tålmodig og velvillig, den krenker ikke, den utholder alt, tror alt, håper alt. Den er ikke oppfarende heller står det, i motsetning til Hoelseths lysende nei-plakater.

Jeg sier simpelthen ja til livets kompleksitet. Jeg sier ja til kjærligheten. Jeg sier ja til tillit. Jeg sier ja til kunnskapen om at et menneske alltid er mer enn det man ser. Jeg sier ja til fagkunnskap. Jeg sier ja til videre debatt og utvikling. Jeg sier ja til grundighet. Jeg sier ja til et ark, både på NAV-konsulenter og plitikeres pult med ti gode tips, ikke til hvordan man avviser, men hvordan man aviser, altså til hvordan man best kan hjelpe. Mange mennesker trenger hjelp til å få tint isen i sitt indre.

Read Full Post »

To gamle damer og bussholdeplassen

Lokasjon: Bussholdeplass
Drama: Det kommer en dame inn fra høyre. Det kommer en dame inn fra venstre. De kjenner hverandre ikke fra før. De setter seg på samme benk.
De som er med: Ada (85) og Berit (80)

Det begynte litt sånn klisjé da de to damene kom i snakk. «Du verden for et skiftende vær vi har hatt i sommer.» sa den ene til den andre. Tenk om vi litt oftere kunne byttet ut ordet «vær» med «liv». «Du verden som livet har skiftet i sommer.» Nå var det jo forsåvidt slik de la an den videre samtalen. De snakket om livet. Jeg observerte. Her er et forsøk på en slags oppsummering.

Ada (85): Ikke-røyker. Trimmet mye. Dårlig helse. Dårlig til å lytte. Snakket helst om seg og sitt. Bekymret for framtiden.

Berit (80): Røyker. Trimmet lite. God helse. God til å lytte. Stilte spørsmål. Åpen. Ubekymret for framtiden.

Da Berit (80) fortalte at hun hadde vært alene siden hun var 51 år, responderte Ada (85) med å si at hun selv hadde vært heldig som hadde vært gift i 60 år. Altså: Seg og sitt. Ikke ETT medfølende ord til Berit.

Hvordan går det an å bli så (….), ja, la meg si det rett ut: FORSTOKKA.

Moral: Noen gamle damer er skikkelig kloke. De har akkumulert erfaring og visdom gjennom mange år. Andre gamle damer er skikkelig forstokka, egoistiske og bitre. Alt dette har de samlet på gjennom mange år og til slutt blitt gjennomsyra og gjennomsure av det.

Read Full Post »

Forskning og synsing om alkohol

Fredag 26. juli skriver Andre Bråthen, (FrP) i Sandefjords Blad at dagens alkoholpolitikk går utover vanlige mennesker. Blant mye annet rart og uriktig, kommer han med følgende synsing:

«Alkoholproblemer bekjempes ikke med lover og regler som rammer vanlige mennesker, men gjennom behandling og forebygging i rusomsorgen.»

«FrP mener det bør åpnes for vinsalg i butikk, økte utsalgstider på Vinmonopolet og vil fjerne tidsbegrensningene for salg av øl i dagligvarebutikken.»

Jeg har formulert et svar til Bråthen som står på trykk i Sansdefjords Blad idag. Det kan også leses her:

Andre Bråthen starter sitt innlegg i Sb med å definere hva som er feilvinklet og rettvinklet. Klavenes (AP) skriver feilvinklet, påstår han. (Klavenes har hatt et tidligere innlegg i debatten) Bråthen har ingen små tanker om seg selv. For meg framstår det som litt av et under at et vanlig menneske fra Vestfold er den som kan bestemme hva som er rett innfallsvinkel til et sakskompleks.

I min verden er det slik at de fleste sannheter er sammensatte og med fordel kan ses fra ulike vinkler. Siden Bråthen tar sats og glatt hopper bukk over forskningsresultater i sitt alkoholpolitiske innlegg, vil jeg bruke forskning som innfallsvinkel. Det rimer jo med FrPs eget handlingsprogram der det pekes på viktigheten av at «forskningen får best mulige vekstvilkår», uten at Bråthen ser ut til å ha tatt nevneverdig notis av dette. Han er nemlig full av synsing når han utbasunerer at «Alkoholproblemer bekjempes ikke med lover og regler» som rammer det han kaller «vanlige» mennesker. Om han tar sitt eget partis flotte ord om forskning på alvor, kan han gjerne tygge i seg synsingen sin igjen, for forskningen er krystallklar. Nettopp lover og regler er det som fungerer best i kampen mot alkoholproblemer.

Mye av den beste forskningen som er gjort er oppsummert i Hans Olav Fekjærs bok «RUS». Fekjær er en av de mest anerkjente fagfolk på feltet. Ale som leser boken vil se at Bråthens lettvinte oog inkompetente politikerpopulisme stilles i et dårlig lys. Under overskriften «Hvordan kan alkoholskadene reduseres» skriver Fekjær om en forskningsgruppe som er så autorativ at å bestride dens resultater «må anses som jevngodt med å søke medlemskap i den amerikanske foreningen «Flat Earth Society»».

Gruppas forskning forteller oss at tiltakene som virker best er aldersgrenser, statsmonopol, begrensede salgstider, begrensede antall utsalg, alkoholavgifter og lav promillegrense. Det som Bråthen holder fram som effektivt, nemlig alkoholistbehandling, gir bare liten effekt. Verdens kanskje ledende rusforsker, Robin Room, har pekt på at politisk populære forslag, sånne som Bråthen har forelsket seg i, er lite effektive. Vi ser at Bråthen har snudd hele den viktige og alvorlige saken på hoddet.Det er aldeles ikke den (nokså) restriktive alkoholpolitikken som går utover vanlige mennesker. Tvert imot er det liberaliseringen Bråthen står for som vil ramme vanlige mennesker. Eller er ikke de titusenvis av barn som gruer seg til jul pga. av foreldrenes alkoholinntak vanlige nok for Bråthen? Mellom 50 000 og 150 000 barn og mellom 50 000 og 100 000 ektefeller/partnere bor sammen med personer med et risikofylt alkoholkonsum i Norge. Det er rørende at Bråthen har omsorg for de 4000 som står i kø i rusomsorgen. Det er rørete at han glemmer, eller velger å overse, de avsindig mange «vanlige» folk som rammes av uvettig, men dog vanlig, alkoholoverforbruk. Forskningen viser at i løpet av et år plages halvannen million nordmenn av atferden til fulle folk. Hensynsløs rusatferd er det mest utbredte av alle rusproblemer. Flere titusener familiers daglige liv ødelegges. Det er i aller høyeste grad vanlige mennnesker vi snakker om her, Bråthen.

Politikken Bråthen foreslår ble satt ut i praksis i Finland tidlig på syttitallet. Alle med kunnskap om ruspolitikk vet hvor dårlig det finske eksperimentet gikk. Fra 1968 til 1975 økte antall tilfeller av skrumplever med 75%, promillekjøring økte med 157% og voldsforbrytelser med 80%, for å nevne noe. På motsatt side viser undersøkelser fra Det psykiatriske forskningsinstitutt i Moskva at 1, 22 millioner liv ble spart i perioden 1986 – 1991. Under Gorbatsjov ble det da innført en rekke tiltak som gjorde alkohol dyrere og mindre tilgjengelig. Forskningen, som FrP skryter opp i skyene i sitt program, viser klart og tydelig hva vi bør gjøre. Bråthen vil gjøre så å si stikk motsatt. Er det det at han ikke vet hva som må gjøres? Eller vil han bare ikke vite? Boka «RUS» koster ikke stort mer enn en god portvin. Den kan også oppdrives på bilioteket.

Kjetil Dybvik, lektor

Read Full Post »

Norsk politikerstand er blitt for slumsete. Borchs uttalelser holder ikke mål.

De unge av i dag har dårlige manerer, forakter autoritet, har ingen
respekt for eldre mennesker, og de prater i stedet for å arbeide.
Dette sa en irritert Sokrates for ca 2500 år siden.

Det er altså lite nytt i Sandra Borchs utblåsning mot den kravstore,
norske ungdommen. Det er heller ikke mye hold i innlegget hennes.

Tidligere har hun ungdomsergret seg i Aftenposten. Der nevnte hun ikke ett eneste tall. Innlegget hennes, formulert på vegne av Senterungdommen, framsto som vagt og upresist. Det er skummelt når man snakker om hele menneskers liv, mennesker av kjøtt, blod, sjel og ånd. Hva skal en vanskeligstilt ungdom ha rett
til å kreve? Akkurat når blir det for mye?

Det hele blir ikke det grann bedre av at hun i dag gjentar, og utvider, sin ryktespredning om norsk ungdom i Dagbladet.

Her forsøker hun å lene seg på statistikk fra NAV. Hun er ikke den første som har forsøkt å lene seg på statistikk, og falt.

Hun gjentar også sin store bekymring og beskyldning om naving. Men i dette spørsmålet gadd hun visst ikke lene seg på noen statistikk. Gad vite hvorfor?

For hvor stort er egentlig problemet med “naving”? Hvor mange gjelder det? Først når vi vet det,
kan vi snakke særlig meningsfylt om det virkelig er sant at norsk
ungdom er blitt for kravstore.

Naving er et verdiladet ord som vekker bilder hos oss av en hær av
fløteskummende slappfisker som sitter med bena på borda, har Thorgeir
Kolshus skrevet i en kronikk. Naving er et verdiladet uttrykk. Det vet
Borch godt. Men hva hvis naving er en myte? Hva har Borch gjort seg
skyldig i da?

Ifølge Anniken Beckstrøm, fylkesleder i Fellesorganisasjonen (FO) i
Vestfold og ansatt i Nav Nøtterøy, er det akkurat slik det forholder
seg.

LO-aktuelt skriver at fylkeslederen mener begrepet har oppstått fordi
ungdom velger å fortelle vennene sine at de utnytter systemet heller
enn å si sannheten – at de sliter, ikke takler skolen, ruser seg og
ikke klarer å være i en jobb. Oppfølgingen av ungdom som faller
utenfor, er svært tett. Så tett at det å jukse seg til stønad er
bortimot umulig, ifølge Beckstrøm.

Tjenestedirektør i NAV, Bjørn Gudbjørgsrud, har pekt på at det er
ingenting som tyder på at ungdom er mer skurkaktige enn andre.
Sannsynligvis er de heller ikke slappere, eller mer kravstore enn
andre.

Forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring (NOVA) tyder på at vi aldri har hatt så bra ungdom
som i dag. Det er mindre problemer med dem enn noen gang før. Vi har å gjøre med en flink og seriøs generasjon. Hvis
Borch har andre tall eller annen forskning å vise til, vil jeg gjerne
se dette.

Det er ikke kravstorhet som først og fremst kjennetegner norsk ungdom.
Min erfaring som lærer i den videregående skolen er at norsk ungdom
kjennetegnes av innsatsvilje, høflighet og pågangsmot. Blant tusenvis
av elever har jeg kanpt nok møtt noen som ikke selv ønsker å bidra.

Når Borch etterlyser et samfunn som stiller større forventninger til
ungdommen, slår hun inn vidåpne dører. Presset på norsk ungdom av i
dag er knallhardt. Vårt samfunn har gjort effektivitet, produktivitet
og prestasjon til halvguder. Kanskje dette er noe av grunnen til at så mange norske ungdommer må ha hjelp av NAV?

Det er sannelig ikke rart om noen faller utenfor. I motsetning til
Borch er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar
sosialhjelp og annen stønad fra NAV er syke mennesker, utslåtte
mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside. Borch
nevner i et par bisetninger at vi må ta vare på disse også, men for
meg virker det som hun taler med to tunger her. Dette er noe hun bare
aller pliktskyldigst tar med i forbifarten, mens hennes egentlige
anliggende er å stresse det famtum at norsk ungdom er slapp og
storforlangende.

Hva godt gjør Borchs innlegg? I all hovedsak bidrar det bare til å sementere
feilaktige stereotypier av trygdemottakere som sleipe, slappe og
snyltende.

Read Full Post »

Passe fjern mediedekning

En kortversjon av denne bloggposten har stått på trykk som leserinnlegg i Aftenposten, der med overskriften «Pressens ulykker».

Nepal kan være et godt eksempel på hvor fjern norsk mediedekning kan være. Søker man på «Nepal» i Aftenposten på nett får man opp treff som «5 mennesker drept av leopard» og «Minst 15 omkom i bussulykke i Nepal». Er disse 20 menneskenes død det viktigste å rapportere om fra Nepal? Neppe.

Jeg mener det er perspektivløst når norske aviser så lett skriver om den type ulykker, og sjelden vil skrive om det som virkelig er verdens ulykker. Et håndfast eksempel:

Tuberkulose. Halvparten av Nepals befolkning er smittet. En tredjedel av verdens befolkning er smittet. Dødstallet på verdensbasis tilsvarer en jumbo jet-krasj hver annen time, døgnet rundt, året rundt. Likevel skrives det forbausende lite om saker som dette, og hva som kan gjøres med det kjempeproblemet dette er for menneskeheten.

I Kongo-Brazzaville er 200 døde i en eksplosjon, javel, viktig å fortelle, men hvor er informasjonen om at i dette landet vil 1 av 39 mødre på livstidsbasis dø av å føde? I Liberia vil 1 av 20 mødre dø av å føde. Hvor er informasjonen om at på verdensbasis dør hver dag 25000 barn under 5 år, de aller fleste av dem i utviklingsland, og de aller fleste av sykdommer som menneskeheten har lært seg å bekjempe? De dør fordi ikke noen vil hjelpe dem. Man skulle tro at det var viktigere enn det er for norsk presse å skrive om slikt.25000 barn dør hver dag! Er ikke dét en kjempe-eksplosjon?

Selv ikke når man har gode løsninger å lansere er det nok til å få spalteplass. Jeg har studert UNITAIDs arbeid i land som Kamerun og Liberia, men det er vanskelig å få norsk presse til å bry seg. UNITAID, sier du? Hva er det? Grunnen til at du ikke har hørt om dem er norske mediers forskrudde perspektiv, ikke at UNITAID ikke er viktige. Tvert imot. De er livsviktige. De har det som reklameguruer ville kalt et hårete mål. De vil at de aller fattigste i verden skal få tilgang på den aller beste og aller nyeste medisinen i verden. UNITAID har funnet en nøkkel av dimensjoner. Skal vi nå målet vårt, skal FNs tusenårsmål kunne realiseres, må vi tenke innovativt, sier UNITAID. Vi må finne nye finansieringsmetoder. De har begynt med å innføre en mikroskatt på flyreiser i enkelte land. De jobber også med å innføre mikroskatter på finansprodukter, selv om en kynisk og motvillig finanselite stritter imot. Siden UNITAIDs start i 2006 har de samlet inn 14.6 milliarder norske kroner på denne måten. Milliarder, ikke millioner. Det er dagens tall.

I et bortgjemt lite leserinnlegg i Dagsavisen skriver veteranjournalist Bjørn Hansen:

Hvem har hørt om UNITAID? Nesten ingen. Selv ikke ledende diplomater kjenner til eksistensen av organisasjonen.

Likevel dreier det seg om den mest nyskapende organisasjon i internasjonal politikk i dag. For det er politikk det dreier seg om: Skattepolitikk, internasjonal handel med medisiner og utviklingspolitikk. Målet er dristig, nemlig å fjerne fattigdommens dødelige svøpe over menneskeheten – hiv, tuberkulose, malaria, dysenteri og underernæring. Den fattige manns diagnoser.

Mye tyder på at Hansen har rett. Hvorfor i hule heiteste bryr ikke norsk presse seg mer, mye mer, da?

Nå skal det sies at Aftenposten ikke er blant de verste avisene. Langt ifra. De har nylig hatt reportasjer om tuberkulose i Myanmar og om Det globale fondet. Men er Aftenposten gode nok? Også der mener jeg at svaret må bli: Langt ifra. De tallene norske medier gir oss for å rapportere om verdens gang, er fjerne, men ikke passe fjerne.

Read Full Post »