Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Jeg er jeger!

 

Lykkejegere? Hva er det? Er ikke jeg en lykkejeger? Er ikke du en lykkejeger? Forsøker vi ikke alle å finne fram til lykken? Men i tillegg har mange av flyktningene reist fra krig, terror og vold. Vi må møte dem som medmennesker, ikke med stempelmaskinen klar. «Lykkejeger» er bare en retorisk oppfinnelse. Det er et verdiladet ord som ikke gjør stort mer nytte for seg enn propaganda gjør.

Advertisements

Read Full Post »

Av Kjetil Dybvik, verdensborger, lektor og far 

(Denne teksten sto på trykk som kronikk i Stavanger Aftenblad, 23.12.15)

Jeg er på besøk. Ikke bare her i Stavanger og på byens ærverdige universitet. Nei, jeg besøker planeten vår. Jeg er innom. Universitetet og Universet. På universitetet får jeg høre om sammenhengen mellom lesing, vurdering og læring. Jeg lærer at elevene skal ha læringsmål som er presise, relevante, individuelle, og målbare. Med Universet og Kloden vår er det litt verre. Hvordan henger ting sammen her?

 

Heldigvis besøkte jeg teateret også. Der fikk jeg sortert tankene mine. Og følelsene mine. Jeg lo og gråt. Jeg ble beveget. Eller gjorde jeg det? Å bli beveget vil vel si at noe i meg har flyttet på seg. At noe er forandret. At jeg ikke bare går ut fra teatersalen, fornøyet og såkalt beveget, og så vil jeg fortsatte i samme i samme bane. Både jeg og universet, vi går vår skjeve gang.

 

«A Christmas for Carol» sto på plakaten. Carol er en kyniker. Kynikere er sånne som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe. Har hun noe med meg å gjøre? Å, jada! Men mest av alt identifiserte jeg meg med en liten gutt. Han lider av tuberkulose. Jeg er en av få nålevende nordmenn som har hatt den sykdommen. Jeg har kjent den på kroppen. På verdensbasis er dette en av de virkelig «big killers». Dødstallene tilsvarer en flystyrt hver andre time. Døgnet rundt. Året rundt. Det er uhorvelig mange flystyrter. Men vi hører ikke om tuberkulose i media. Hva er problemet? Er ikke denne sykdommen der folk tæres bort og hoster seg til døde like sexy for media som en dramatisk flystyrt? Hvem sine problemer er interessante?

 

Barn dør av tuberkulose. Jeg har selv sett det. Jeg har reist i Liberia og Kamerun som journalist for WHO. Barn tæres bort. De dør. Hva gjør det med meg? Jeg er selv far til to gutter, en toåring og en sjuåring. De er dyrebare for meg. Som barna i Liberia er dyrebare for sine foreldre. Jeg gråter. Hvert år dør 140 000 barn av tuberkulose på verdensbasis, ifølge WHO. 1 million individer blir syke. 10 millioner har blitt foreldreløse. Tuberkulosen tok begge foreldrene. Millioner av ødelagte eventyr.

 

Jeg er en historieforteller. Jeg forteller fra virkeligheten. Nå forteller jeg deg at barna dør ikke fordi det ikke finnes en kur. Legevitenskapen har utviklet medisiner. Men barna har ikke rike nok foreldre. Hvem skal hjelpe dem da? Carol? Jeg? Du? Ja, skal du gjøre noe?

 

Hvis vi går ut fra Rogaland Teater og ikke gjør noe, da er vi kynikere. Hvis vi entrer livets scene og ikke spiller rollen vår med innlevelse, hvilken rolle spiller vi da? «Den som letter byrdene for en annen, har ikke levd forgjeves», sier Fortelleren i stykket. Han sier også, før han slipper oss ut i den virkelige verden igjen, at denne julen handler ikke om deg. Den handler om de andre. Altså, den handler om relasjon. Hvordan kan vi hjelpe hverandre? Hvordan kan vi stå sammen? Hvordan kan vi gå sammen? Hva beveger oss? Hva styrer oss? Hva er retningen? Hvem og hva skal styre og rettlede oss? Markedet? Frykten? Hege Storhaug? Carol? Kynismen? Mistenksomhetens ånd? Eller, – barmhjertighetens ånd?

 

Like etter at jeg selv var blitt frisk, reiste jeg til Liberia som journalist for å studere hvordan de behandler tuberkulose der. Det er ingen overdrivelse å si at helsevesenet er skakk-kjørt. Ressurser mangler. Resultatet er at folk, sånne som deg, dør helt unødvendig. Hva kan gjøres? Jeg fulgte Philippe Douste-Blazy, tidligere utenriksminister i Franrike, nå spesialrådgiver i FN, på en rundreise til landets helseinstitusjoner. Hans kongstanke er at mikroskatter på produkter som tobakk, teknologi, finans og flyreiser kan generere store summer. Dette kan brukes til å ruste opp skole- og helsevesen i fattige land. Finansbransjen, med sånne som Carol i spissen, vil ikke være med. De er seg selv nok. I en del land er mikroskatt på flyreiser implementert. Passasjerene merker det ikke engang. Den bittelille skatten er bakt inn i prisen. 2.4 milliarder dollar har blitt skaffet til veie på denne måten siden UNITAID (en gren av FN-systemet) startet opp i 2006

 

Kan vi gjøre dette i nærmiljøet også? En krone ekstra i kantina. En krone mer for å delta i vinlotteri. Vil lokale kjøpmenn være med? Mange andre former for støtte kan tenkes og utføres. Bruk fantasien. Det er ikke det som setter grenser her. Dette kan bare stoppes om vi har vondt i viljen. Mange tiltak små gjør en stor å. Altfor ofte gjør vi ingenting. Eller det jobbes i helt gal retning. Hatprat. Brannstiftelser. Mistenkeliggjøringer.

 

Mange er på flukt i dag. Mennesker av kjøtt og blod, sjel og ånd. Ikke figurer. Ikke tall og nummere som sånne som Storhaug og hennes disipler kan leke seg med i teorien. Det koker ned til: Det kunne vært deg! Det kunne vært ditt barn. Vi er mennesker sammen og må hjelpe hverandre. Ingen kan flykte fra seg selv. Vi må ta tilflukt hos hverandre. Det finnes ikke noe sånt som «dem» og «vi». Det finnes bare et stort «oss».

 

Jeg har ikke målt, sånn helt presist, hva jeg lærte i teateret og i Liberia. Slike ting lar seg ikke måle. Læring har skjedd likevel. Jeg sitter igjen med en dyp forståelse. I nestekjærlighetens og solidaritetens ånd, og med julens ånd, oppsummerer jeg:

 

Barn skal ikke behøve å hoste seg ihjel. Barn skal ikke behøve å lide. Ikke barn i Stavanger. Ikke barn i Liberia. Hvem skal leve? Hvem skal leve godt? Jeg avgjør. Du også.

 
 

 

 

 

 

 

Read Full Post »

(En versjon av denne bloggposten har vært på trykk i Prosa)

Faglig artikkel kan man saktens snakke om. Eller personlig essay. Men faglig essay, hva er det?

Mange høyskolemiljøer velger en umulig mellomposisjon, sier forfatter, journalist og forsker Jo Bech-Karlsen. De har ikke klart for seg om de egentlig mener artikkel eller essay. Høyskolene sier til studentene: Skriv gjerne essay, men vær nøytral.

Men essayet er jo ikke nøytralt! Det er per definisjon personlig og subjektivt. Derfor skaper slike doble signaler forvirring og frustrasjon blant oppegående studenter. Det er som å si: Nå skal dere padle dette vassdraget her, uten kano.

Heldigvis har jeg Bibelen med meg. Skriveboka. Ikke «en skrivebok», men selveste Skriveboka av Merete Morken Andersen. Det er en hendig bibel, for den har register. Vi slår opp på «essay». Da blir vi henvist til sidene 106, 354 og 377. Men ikke til side 445. Og det er jo der det mest matnyttige om essay står. Hva er dette? Er ikke Bibelen til å stole på? Snakker Bibelen mot seg selv? Må man tenke sjøl, være våken, tolke, lete, granske også når man leser Bibelen? Ja, en seriøs essayist må det.

Sidene 446 og 447 i Morken Andersens testament byr på en inndeling i det informale og det formale essayet med henholdsvis Montaigne og Bacon som deres fedre. I vår sammenheng, det faglige essayet, er det Bacon som blir mest aktuell. Hans essays, står det i Skriveboka, var belærende, moraliserende og traktataktige, hans essays er preget av en nesten vitenskapelig distanse, konsentrert og saksrettet.

Ikke alle er enig i en slik inndeling. Det er ikke mulig å skille ut fagessay som egen essaysjanger; det inngår i det store essaybegrepet, sier Jo Bech-Karlsen i sin bok Gode fagtekster. Essayskriving for begynnere. For ham er det viktigst at det går et grunnleggende skille mellom artikkel og essay, et skille som har med logisk struktur å gjøre. Der artikkelen er en systematisk jakt på definisjoner, svar og konklusjoner, er essayet (uansett type) åpent, søkende, sanselig og reflekterende.

En annen måte å få fram forskjellen mellom fagartikkel og fagessay på, kan være å sammenligne dem med henholdsvis en kikkert og et prisme, slik Siri Meyer gjør. I artikkelen skal tankens lyskraft «rettes mot et enkelt og disiplinæravgrenset mål. Et essay derimot kan være som et prisme, hvor en og samme lysstråle brytes i ulike retninger som overskridende fagtradisjoner og genrekonvensjoner».

Jo Bech-Karlsen skriver: «Den vitenskapelige essayisten må kjenne feltet sitt og samtidig kunne ta et steg tilbake og se det i en videre sammenheng.» Forfatteren av en vitenskapelig eller faglig artikkel kjenner sitt felt og sin sjanger. Essayisten ser videre og er bredere litterært orientert, hun er både vidsynt og tvisynt.

Sammendragstesten til Morken Andersen er også fin å bruke for å skille mellom artikkel og essay. I et essay har mening og skrivemåte smeltet sammen. Det blir umulig, og meningsløst, å lage et sammendrag. En vitenskapelig artikkel, derimot, kan lett dras sammen.

Til tross for disse åpenbare forskjellene settes det ofte likhetstegn mellom artikkel og essay i universitetssammenheng. Her er et eksempel fra «Utfyllende reglement for eksamen» ved Det teologiske menighetsfakultet:
«Faglig essay: Et skriftlig arbeid, på masternivå, med et fastsatt omfang, der emne er avtalt i samråd med faglærer, skrevet i sjangeren fagartikkel.»

Klarere enn denne selvmotsigelsen i et eksamensreglement kan det ikke påpekes at essay er blitt et akademisk moteord.

Til slutt: Mange strever hardt for å virke nøytrale. Nøytral, hva er det? Fagteksten er også en språklig konstruksjon, selv om den kanskje prøver å late som noe annet. Fagtekster prøver å gjøre seg usynlig som språk, for eksempel ved å velge en klisjé framfor en nyskapende metafor. Men hva er ærligst? Hva er modigst? Jeg tror det er å vise tydelig at man selv er til stede i teksten. Heldigvis er dette noe som har blitt vanligere også i fagtekster. Ingen tror lenger på språkets nøytralitet likevel.

Fakta har aldri annet enn lingvistisk eksistens, skriver Roland Barthes. Og Sissel Lie skriver i Fri som foten: «Den såkalte nøytrale fagteksten vi kjenner, er klisjeenes seier. Fordi vi ikke er sikre på hvor grensene går, holder vi oss på god avstand innenfor.»

Read Full Post »

2013 in review

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2013 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

The Louvre Museum has 8.5 million visitors per year. This blog was viewed about 98,000 times in 2013. If it were an exhibit at the Louvre Museum, it would take about 4 days for that many people to see it.

Click here to see the complete report.

Read Full Post »

Mangler lærere karakterer? Det kan se slik ut, siden mange av dem praktiserer u/skikken med å gi to karakterer på én gang. Hvordan og hvorfor har disse skråstrekskarakterene oppstått? Er det et pluss eller et minus for elevene at de får karakterer som 3/4 og 6/5?

 Jeg mener bruk av slike hybridkarakterer er unødvendig uavhengig av fag, men spesielt ille blir det når språk- og norsklærere gir seg til å vurdere tekster på denne måten. Hvordan kan en norsklærer tro at hun kan skille mellom 3/4, 4/3, 3 +, 4 – og 4 på en stil? Hvordan kan hun ha så høye tanker om seg selv som tekstvurderer? Sitter hun på en allmenngyldig og eksplisitt uttrykt formel som definerer den gode tekst? Det betviles.

Jeg tror mange av disse fingraderte karakterene settes for mye på gefühlen. For en fingerspitzfølelse disse lærerne må ha… Selv har jeg en fersk masterutdannelse i faglitterære tekster og 17 års fartstid i videregående skole. Det har fått meg til å konkludere med at det er enklest, mest presis og riktigst å holde seg til hele karakterer. Enten 5. Eller 6.

Mon tro om ikke skråstrekslærerne overvurderer seg selv og bortvurderer elevene? For hvordan skal en elev gi seg til å sette spørsmålstegn ved disse kryptisk komponerte karakterene? Min vurdering er at det ville være mer renhårig å holde seg mest mulig til helstøpte karakterer, og så aller nødtørftigst føye til en pluss eller minus, om nå det kan ha en pedagogisk merverdi.

 Språklærerne har flere kreative kombi-løsninger i ermet. De har kommet på ordet skriftligmuntlig – eller er det muntligskriftlig – prøve. I mitt pedagogiske vokabular er dette et tøyseord. Her bruker lærerne altså en skriftlig prøve til å vurdere elevens muntlige kompetanse. La meg så skriftligmuntlig som jeg kan si om verdien av dette: Dra te Hæljeroa!

Til sist vil jeg si at jeg synes det er mer enn merkelig at noen tror at det går an å sette en rettferdig karakter på medmenneskers oppførsel. Det er en snurrig idé at akkurat orden og oppførsel er plukket ut som eget område for karaktersetting, mens områder som for eksempel kreativitet, virketrang og evne til å tenke selv ikke skal opphøyes til egne karakterfelt.

Mang en elev har blitt felt av lærere på karakterskråplanet. Karakterfeltet er et minefelt. Minefelt går det an å rydde opp i.

Read Full Post »

En nokså kjent norsk forfatter skrev på Twitter:

«Idag så min sønn en tigger fra leiren nær skolen hans stjele brød fra nærbutikken. «Hvorfor gjør ikke politiet noe?» sa han. Godt spørsmål.»

Selv synes jeg vel spørsmålet bare var sånn passe godt og bare kan lede fram til sånn passe viktige svar. Derfor svarte jeg:

«Et vel så godt spørsmål som hvor politiet er, ville kanskje vært: Hvor er rettferdigheten i verden?»

Legg merke til den spørrende holdningen i mitt svar. Den nokså kjente norske forfatteren svarte tilbake med et anstrøk av ironi:

«Sant. Det er ikke rettferdig at ungene i Norges fattigste strøk skal bære belastningen ved denne typen økonomisk migrasjon.»

Dette svaret er ikke uten betydning og viktighet. Heller ikke er det usant. Men kanskje er perspektivet litt smalt? Jeg repliserte:

«Det er ett sant svar. Det er ett sant perspektiv. Ikke det mest perspektivrike. Men sant.»

Det fikk den nokså kjente norske forfatteren til å fortsette på ironisporet. Nå med et tillegg av en lukket kommunkiasjons-stil. Her er hva han tvitret:

«Nei, perspektivrikdom følger som kjent av å betrakte en situasjon på god og trygg avstand. Levd liv er lite verdt.»

Dette svaret er lukket fordi det tar sitt utgangspunkt i at jeg bare er en bettakter, og attpåtil en som betrakter på god og trygg avstand. Dette vet jo den nokså kjente norske forfatteren ingenting om. Han er også sår fordi jeg ikke har vektlagt «levd liv» i stor nok grad. Heller ikke her har han tatt seg bryet med å undersøke hva slags levd liv mine 43 år kan ha bydd på. Jeg tenkte jeg fikk opplyse han litt:

«Sentrum er ofte et dårlig utkikkspunkt, i hvert fall alene. Jeg tror både sentrum og peripeti må til for perspektivrikdom.For øvrig lever jeg i dag med svært redusert helse som følge av at jeg har bodd i strøk langt fattigere enn noe strøk i Oslo.»

Det personlige perspektivet gjorde ikke noe inntrykk på den nokså kjente norske forfatteren whatsoever. Nå satte han inn med det jeg leser som nedlatenhet, sarkasme, latterliggjøring. Alt sammen effektive stoppere for videre kommunikasjon, for hvordan svarer man egentlig på denslags dersom man ønsker en levende, åpen, nysgjerrig og utviklende debatt om et viktig spørsmål, nemlig livsvilkårene til tiggere, leirbeboere, medmennesker, – kall dem hva du vil, men vær i samme slengen klar over at det ikke er det samme hva vi kaller hverandre, eller hvordan vi tiltaler hverandre. Her er hva han svarte:

«Du har overbevist meg. Dine perspektiver er utvilsomt rikere og viktigere enn virkeligheten til barna her. Godt jobbet.»

Ja, hva kan man svare på ting som det? Ønsker denne mannen i det hele tatt noen utviklende diskusjon, eller ønsker han bare å få lov til å bli værende i fred der han var? Egentlig har de fleste muligheter for å fortsette på noen konstruktiv måte blitt lukket nå, men her er hva jeg svarte:

«Er ikke så opptatt av hva som er viktigST og riktigST. Men av at flere ting kan være viktige og riktige samtidige».

Det var jo ikke ment som en skjellsettende og oppsiktsvekkende informasjon. Det var ment som en invitasjon til videre samtale og refleksjon. Men her klarer, eller vil, ikke den nokså kjente norske forfatteren se at språket kan ha flere funksjoner. Han later som jeg har skrevet dette som en ren informativ ytring, og nå begynner han å bli varm i sarkasmetrøya si:

«Å, det visste jeg ikke. Godt jeg har en pedagog til å forklare meg det. Skal videreformidle budskapet.»

Jeg tipper han var godt fornøyd med seg selv etter å ha servert denne. Tenk å få angripe en pedagog fordi han er pedagog. Men ved nærmere ettertanke Herr nokså kjente norske forfatter, – hva har det egentlig med saken å gjøre? Hva vil du oppnå med slike usakligheter og unnamanøvreringer?? Er det et mål for deg å få dratt meningsmotstandere ned i en eller annen form for søledam?

Jeg innrømmer glatt at jeg etter å ha lest dette, ble provosert. Men ikke så prvosert at jeg mistet av syne det jeg synes han hele veien i denne twitter-dialogen har glemt litt bort: De fleste saker har mer enn én side og ett perspektiv. Så før jeg fyrte av en aldri så liten bredside, tok jeg opp igjen den tråden:

Poengterte det med»viktigst» bare for å vise at jeg ikke underkjenner sannheten til barna hos deg. Gjør bare narr av det om du vil! Og siden du er så glad i pedagog-ord: Den nedlatende tonen din kommer til å bringe deg langt, gjøre deg glad og vidsynt.

Herfra og ut ville det jo vært et under om det kom noe positivt ut av videre «samtale». Det gjorde det heller ikke:

«Mens jeg er sikker at ditt belærende tonefall kommer til å bringe deg langt. Du ser jo hvor godt du lyktes med meg.»

Som om han er alle tings målestokk. Som om jeg bruker det samme tonefall overalt og alltid. Men igjen forsøkte jeg å gi han delvis rett:

«Jeg ser at du til en viss grad har rett der. Ser du at jeg kan ha hatt rett i noe som helst?»

Det kunne han ikke. Han svarte aldri på det, ei heller på denne:

«Ikke noe svar på denne, ser jeg. Det er jo også et slags svar.»

Jeg ble ikke noe klokere av svarene til denne nokså kjente norske forfatteren. Så jeg sitter her. Med dette brødet. Og denne tiggeren. Og ønsket hans om mer resolutt politi. Mon tro hva litteraturen, sånn ellers, sier om slike ting? Kanskje vi til og med skal våge å se over Norges landegrenser etter svar?

Jean Valjean i «De elendige» stjal jo et brød.

Heldigvis kom politiet slik at Valjean kunne idømmes 5 års fengsel. Det finnes vel ikke den sjel som ikke synes det var på sin moralske plass! Det er nettopp moral stykket ønsker å diskutere. Det tar opp forholdet mellom straff og nåde. Merkelig nok, for noen, er det nåden som gjør at Valjean ser at han har gjort noen gale valg her i lviet, og som får han til å endre syn på saker og ting.

Det er noe som heter å la nåde gå for rett.

Valjean får på ytterst sterkt vis, og over ytterst lang tid, kjenne på kropp og sjel hva som ligger i dette.

Charles Dickens har jo også skrevet ett og annet om hvor vanskelig det kan være en fattigfant. Jeg tror ikke leserne av bøkene hans uten videre vil ha som sin førstereaksjon at de spør hvor politiet var i møte med en del av hovedpersonene i disse fortellingene…

Anne Grethe Preus har i sangen «Verden er et vakkert sted (For noen)» skrevet om hvordan det kan gå når politiet arresterer en tyv for å ha stjålet et brød…

Så har vi nobelprisvinneren Anatole France. Han skrev i 1894:

«»Loven forbyr, i sin majestetiske likhet, både fattige og rike fra å sove under broene, tigge i gatene og stjele brød»

Akkurat hva han mente med det, vet jeg ikke, men jeg vil gjerne diskutere det med noen andre enn en nokså kjent norsk forfatter.

Read Full Post »

Den første reiseskildrer, hvem var det? Herodot vil mange svare. Han foretok vidstrakte reiser omlag 450 år f.Kr. Og han skrev om reisene sine.

Senere har Ryzard Kapuscinski, en av vår tids største reiseskildrere, skrevet en bok med tittelen «Reiser med Herodot». Det var nemlig én bok Kapuscinski alltid hadde med seg når han var ute og reiste og rapporterte, nemlig Herodots «Historier», også kalt «Herodots undersøkelser.» Og Herodot var en undersøkende type. Han har blitt kalt reportasjens far, historiens far, og altså reiseskildringens far. En produktiv far med andre ord som har påvirket mange. Han ble rett og slett retningsgivende innen reiseskildring.

Det er ellers ikke så godt å si nøyaktig hva en reiseskildring er. Det er ikke så og så mye karbohydrat, så og så mye fett, så og så mye protein i en reiseskildring. Reiseskildring er den mest utprega blandingssjangeren vi har innen saktekster. Hvordan har det blitt slik?

For å finne svar på det kan vi leite i litteraturen om reiseskildringer. Det finnes mye. Percy Adams og Mary Louise Pratt peker seg ut. Ifølge Adams er det slik at det er reisemotivet som binder en reiseskildring sammen. Reisemotiv kan man jo finne i nær sagt all slags litteratur.

Med en slik tenkemåte vil man finne reiseskildringer i dikt like gjerne som i reportasjer. Brev og dagbøker har vært dominerende.

Det er en subjektiv skrivemåte vi finner i reiseskildringene. Hver reiseskildrer har sin stil. Reiseskildringene har også vært en arena for den glade amatør. Mange er de som har skrevet reiseskildringer: Sjørøvere, erobrere, handlesmenn, misjonærer, pilegrimer.

Ordet «pilegrim» betyr «fremmed». Det de fremmede trengte var en reiseguide. Der det var pilegrimer, var det et marked for reisehåndbøker. Reisehåndboka kommer altså før reiseskildringa som sjanger

Tilbake til reiseskildringene, og det subjektive ved dem. De ulike skrivrne hadde ulike formål med sine reiseskildringer, og ulike målgrupper i tankene. Det preget selvsagt utformingen av dem.

Ta nå misjonærene. Det er mange fordommer å finne i deres skrifter, men de representerte også en åpning fra bygda og ut mot verden.

Lenge handla reiseskildringene om overvinning av kritiske situasjoner. Det handler om helten som overlever. Det handler om dramatiske bergingsaksjoner. Det handler om navigering. Prøvelser og farer. Vitelyst og underverker. Det er fortellinger med en jeg-forteller som skildrer skipsvrak, mytteri, strandinger og fangenskap. Dette var populært alt fra den tidlige europeiske ekspansjon på 1400-tallet.

Midt på 1700-t endrer mye seg i Europa. Reiseskildringa blir i stor grad omforma fra overlevingslitteratur til det nye store prosjektet: å bygge opp naturhistoria. Et sentralt navn vi må få med: Linné.

Nå skulle alle ekspedisjoner gi ny kunnskap til naturhistoria. Det gjaldt å finne og gjenkjenne arter, aller helst oppdage nye. Kartlegging og katalogisering av naturen kommerinn som integrert del av fortellinga. Vi får høre om jordomseilinger og kartlegging av kystlinje. Etter hvert går oppdagerne og inn på land og inn i naturen og reiseskildrer derfra også. James Cooks ekspedisjon i 1770 markerer et tidsskille.

Reiseskildringa får en populærvitenskaplig funksjon som tjener til å legitimere vitenskapens autoritet og globale perspektiv.Innlandsreisene og oppdagingsekspedisjonene skulle finne både handelsruter og studere overlevingsmåter, naturressurser og administrativ kontroll.

Dette betyr ikke at overlevingsberetningene blir borte. De fortsetter å leve side om side med den mer vitenskapelige reiseskildringa. Enn i dag lever helteberetningene videre på sitt vis.

I Norge representerer Nansen en kombinasjon av det dramatiske og det observerte. Dette kan senere etterspores hos Amundsen, Ingstad og Heyerdahl. (Nå også Cecilie Skog og andre kvinner.)

Forsøk på objektiv framstilling i mange av disse reiseskildringenefjerner ikke det subjektive. Den naturvitenskaplige grunnholdning kombineres med en essayistisk subjektivitet.

At sjangeren blir essayifisert betyr at den reisendes erkjennelser gradvis blir mer sentrale. I dag regnes reiseskildring som en undersjanger til selvbiografisk framstilling.

Reiseskildringa er også i slekt med romanen. Alt før romanen var etablert som sjanger, hadde mange reiseskildrere blandet inn fiktive elementer. Dette sådde tidlig tvil om reiseskildringenes troverdighet som sakprosa. Gråsonen mellom reiseskildring og romanen er bemerkelsesverdig. Blandingsformer eksisterer også i stort monn. I grunn er de færreste romaner uten innslag av reiseskildring, og det er heller nesten ikke mulig å skrive reiseskildring uten fiktive elementer.

Et godt eksempel kan være dialog. Dialog skrives ofte inn i reiseskildringer. Det skal tjener til å sannsynliggjøre det autentiske, men representerer også en fiksjonalisering. For hvem kan ordrett huske hva som har blitt sagt?

Reiseskildringa har også vært et forbilde for romanen med tanke på det å tillate seg digresjoner. I begge sjangre tillater fortelleren seg mange avstikkere. Grepstad nevner den menippeiske satire her. (En typisk menippeisk satire er strukturert rundt en filosofisk reise til et fremmed rike, gjerne himmelen eller underjorden.)

For reiser trenger jo ikke være fysiske. Man kan reise i tanken og i drømmen også.

Hvordan skriver man godt om reiser?

Redaktør for Spor-serien, Asbjørn Øverås, sa på en forelesning en gang noe sånt som: En god reiseskildring er dristig, vittig og har et bestemt blikk.

Blikket, ja. Det er viktig både når man reiser og når man skriver. «Å skrive er å se», sa mester Ibsen. Kort og godt. Langt på vei er det vel slik med reising også. Det handler om hva og hvordan og hvorfor man ser. Her følger noen betraktninger om det:

I boka «Kunsten å reise» kan man lese om seriøs forskning på såkalt mikro-reising. Den reisende kunne bruke en hel dag, ja en hel uke, på å reise gjennom sitt eget soverom. Han observerte nok da mange detaljer han aldri før hadde lagt merke til. Ideen er ikke så dum som den ved første øyekast kan se ut til, synes jeg. At det kan ligge sannhet og klokhet i denne formen for reising, gjør man vel i å merke seg. Det er mulig å reise kloden rundt uten å lære noe særlig. Peer Gynt, og mange med ham, har gjort det. Andre kan få mye ut av å reise soverommet rundt.

Xavier de Maitre het mannen som i 1790 foretok en reise rundt sitt soverom for så å gi ut bok om det han hadde sett. Der anbefaler han denne reiseformen særlig for fattige folk, og for dem som er redde for storm, tyverier og store høyder. Selv likte han denne reiseformen, så åtte år senere la han ut på en ny tur. Denne gangen reiste han om natta, og våget seg helt bort til vinduskarmen. Boka fikk tittelen Nattlig ekspedisjon rundt i mitt værelse.

Som en kontrast kan nevnes Alexander Humboldt som levde på samme tid. Hans reise til Sør-Amerika i 1799 – 1804 krevde ti muldyr, tretti kolli bagasje, fire tolker, et kronometer, en sekstant, to teleskop, et barometer, et kompass, et hygrometer, introduksjonsbrev fra kongen i Spania og et gevær. Alt Xavier de Maitre trengte var en rosa og blå bomullspyjamas… For ordens skyld, og for at de Maitre ikke skal fremstå som den reneste tusseladd, skal det også sies at han visste hva det var å reise ”på ordentlig” også. Blant annet var han med på et felttog til Kaukasus.

Hva tenkte de Maitre på da han la ut på reise i soverommet sitt? Dette arbeidet hans springer ut fra en dyp og tankevekkende innsikt, nemlig at den gleden vi har av våre reiser kanskje er mer avhengig av hvilken tenkemåte vi bringer med oss enn av hvilket reisemål vi velger. Hvis vi bare kunne bruke den reisendes tenkemåte på våre hjemlige steder, ville vi kanskje oppdage at våre hjem ikke er noe mindre spennende enn de høye fjellpass og frodige jungler Humboldt oppdaget på sin ekspedisjon til Sør-Amerika.

Hva er så den reisendes tenkemåte? Det viktigste kjennetegn hos en sann reisende kan sies å være mottagelighet. Da nærmer vi oss nye steder med ydmykhet. Vi bringer ikke med oss rigide forestillinger om hva som er interessant. Man kan bli usedvanlig fascinert av noe som for lokalbefolkningen er helt trivielt. Selv blir jeg ofte fascinert av andre lands supermarked. Andre kan fascineres av en frisørsalong. Det kan være hva som helst. Poenget er at man opererer med en helt annen mottagelighet, åpenhet, sensivitet og nysgjerrighet enn hjemme. Hjemme har vi mer ferdiggjorte forventninger. Man har blitt tilvennet, og derfor blind. Selv stjernehimmelen hjemme neglisjerer de fleste av oss!

Forbausende mange tar med seg disse skylappene på reise. Man drar ut med forhåndsinnstilt filter. Da blir det jo også slik at man ser akkurat det man trodde man skulle få se. Fordommer bekreftes. Vel hjemme har man ikke lært noe nytt, verken om seg selv eller den omkringliggende verden. Nettopp slik var det for Peer Gynt. Sin omfattende reisevirksomhet til tross: Han sto egentlig på stedet hvil hele tiden. Null utvikling.

Har du blikket? Da kan reising være noe for deg. Da har du noe å fortelle når du kommer hjem. Da kan du oppnå erkjennelsesutviding. Hva slags reisebriller du tar på deg er essensielt. Blikk er alt. Hvordan ser du verden? Ser du med det store overblikket? Ser du med nisselua godt trukket ned over øynene? Ser du motsols? Er du blenda? Ser du kritisk og selvkritisk? Ser du tvilende og tolkende? Ser du med et øyeblikksblikk, fragmentert og usammenhengende? Ser du som Henry Stanley i In darkest Africa eller ser du som Joseph Conrad i Heart of Darkness? Har et forgangent imperialistisk blikk kastet blår i øynene på deg? ”For hva annet er vel reiselitteraturens livsrom – møtet mellom jeget og det fremmede andre – enn en arena for maktutøvelse overfor det Andre?” skriver Arne Melberg i sin bok om reising og skriving. Melberg lanserer også følgende posisjoner for den reisende:

Vitnet. Vitnet foreller om det ingen andre har sett.

Turisten. Dette blir nærmest vitnets motsetning. Turisten søker etter det ”alle” andre har sett, det man ”er nødt til” å se. Denne posisjonen er foraktet av en del garvede reiseberettere. Det er ikke uten grunn Robyn Davidson kaller boken sin Egne veier. Hun blir irritert når hun møter på turister. Hun vil være alene i ørkenen, med sine kameler og med sin hund.

Flanøren. Flanøren slentrer gjennom verden, sikter seg ikke inn mot noe bestemt mål, stiller seg åpen overfor de inntrykk og muligheter som måtte by seg fram. Denne type reisende har evnen til å stoppe opp. Flanøren har ikke tenkt på returbilletten. Det er ingen tid å passe på.

Oppdageren. Stakkars oppdagere. Det er jo ikke stort mer å oppdage. Man kan selvsagt bli den første som hinker til Sydpolen eller går baklengs til Nordpolen, men det sier vel i så fall mer om oppdageren enn om polene. Det dufter ikke lenger så imperialistisk av oppdageren som det gjorde på 1800-tallet. Dagens oppdagere oppdager først og fremst seg selv.

Emigranten. Ikke alle reiser fordi de vil. Mange reiser fordi de må. I verden av i dag finnes om lag 43 millioner flyktninger. I Norge bor mer enn 1500 på hemmelig adresse.

Til sist vil jeg gjerne ta deg med på en reise til Tanzania. Her er min beretning om hvordan det var for meg å bo i Tanzania en tre måneders tid.

Bon Voyage!

Read Full Post »

Older Posts »