Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

FLAGGDAG

https://spleis.no/174916

McMeny

Kva ligg i eit flagg?
Kva ligg i fridom?
Kva ligg i ei dobbeltseng?
Kva ligg på eit geiteskinn?
Kva ligg i eit val?
Kva ligg i ei krise?
Kva ligg i panikk?
Kva ligg i ei omvelting?
Kva ligg i uforskylda?
Kva ligg i flaks?
Eller skulle eg seie uflaks?
Kva ligg i ei hand?
Kva ligg i utstrakt?
Kva ligg i landegrenser?
Er det grenser for grenser?
Kva ligg i dele?
Kva ligg i litt?
Kva ligg i mange?
Kva ligg i likesæle?

Kva ligg i deg?

Eg ligg på kne.
Eg ber om hjelp
på vegner av ein ven
som helsar eit anna flagg
men bur på den same kloden
med det same menneskeverd

Eg ber om hjelp.

https://www.spleis.no/project/174916/embed

Read Full Post »

Dagens ord: Takk

Takk for nå, og takk for da

Takk for godt og takk for bra

Takk for sist og takk for først

Takk for minst og takk for størst

Takk for glede, takk for trist

Takk for sikkert, takk for visst

Takk for teater takk for bøker

Takk for alvor takk for spøker

Takk for meg og takk for deg

Takk for torsk og takk for sei

Takk for ditt og takk for datt

Takk for deling gjennom formueskatt

Takk for fiskeboller og marsipan

Takk for furu og takk for gran

Takk for salt, takk for sukker

Takk for neier takk for bukker

Takk for kjøkken takk for stue

Takk for tommeltott og hue

Takk for musikk, takk for sang

Takk for ding og takk for dang

Takk for idrett, takk for sport

Takk for sakte, takk for fort

Takk for fjell og takk for sjø

Takk for bæ og takk for mø

Takk for stedfast, takk for reise

Takk for senke, takk for heise

Takk for plomme, takk for sviske

Takk for rope, takk for hviske

Takk for Jak og takk for okse

Takk for genser takk for bukse

Takk for hverdag, takk for fest

Takk for øst og takk for vest

Takk for maur og takk for løve

Takk for blinde, takk for døve

Takk for berøring, takk for hud

Takk for brudgom takk for brud

Takk for negler takk for hår

Takk for det som kommer takk for det som går

Takk for regn og takk for sol

Takk for ekvator og for pol

Takk for solidaritet med andre

Ta en ring og la den vandre

Takk for magma takk for hav

Takk for høy og takk for lav

Takk for Shakespeare takk for Ibsen

Takk for vaksine og for gipsen

Takk for nærhet takk for varme

Takk for fred men også for rettferdig harme

Takk for tanken takk for drømmen

Takk for Nordkapp og for Strømmen

Takk for pampas takk for savanne

Takk for byen takk for landet

Takk for rynker takk for skjegg

Takk for dør og takk for vegg

Takk for mennesker takk for “vi”

Takk for hver gang vi kan si:

Tusen takk for gode ord

Takk for himmel, takk for jord

Takk for at alt har sin tid

Takk for himmelport så vid

Takk for litt, takk for alt

Takke ofte, kort fortalt


Kjære alle som har abonnert på min kalender. Takk for support. Takk for at du bestilte. Takk for at du leste. Takk for mange tomler opp. Takk for kommentarer og oppmuntringer.

Jeg vil ønske alle en alle tiders jul og et meningsfullt 2021.

Read Full Post »

Dagens ord: musikk

Når man skal få fram at noe var virkelig vakkert, så brukes gjerne uttrykket “det var som musikk i mine ører.” Musikk blir på en måte gjort til gullstandarden på det vakre og det behagelige.

Musikk skal først og fremst lyttes til og nytes, ikke defineres. Her er dog et forsøk:

kunsten å sette sammen eller framføre toner i en estetisk helhet av rytme, melodi og harmoni; komposisjoner

En av abonnentene på min kalender lager sin egen musikk-kalender. Han har leita fram mange godbiter, og jeg har hatt stor glede av den. Se om ikke denne lenken kan funke: https://www.facebook.com/711592666/videos/10158851578792667/

Musikk har den fordelen at den ikke trenger ta omveien om hjernen. Den går snarveien rett inn i hjertene våre. Dermed gjør den sin virkning, uten at vi alltid legger så godt merke til det. Et fenomenalt verktøy for dem som vil spille (sic!) på følelsene våre. Det kan brukes i reklame, det kan brukes i film. En annen av dem som abonnerer på min adventskalender er Johannes Ringen. Han har jobbet mye med filmmusikk, blant annet til filmen Stormen. Jeg stilte ham en del spørsmål om hvordan han tenker om filmmusikk til en artikkel om nettopp dette som jeg skrev for Aftenposten Innsikt. 

Det er så himla mye man kunne sagt om musikk. Men nå rett før jul får vi gjøre det enkelt. 

Min bestefar mente at det bare finnes to typer musikk. Den første, og desidert viktigste typen, var koraler. Det var salmer som han spilte på orgelet i kirka. Han tok seg ofte en koral på pianoet hjemme i stua på gården også.Alt som ikke var koraler, ja all annen musikk, definerte han som jazz. Jazz var ikke bra.

Den som vil lese mer kan bestille min masteroppgave. Oppgaven var kort (nei, ikke kort!) og godt å skrive et bokmanus. Manuset har fått tittelen “Slik slipper lyset inn. Et essayistisk skråblikk på livets byggesteiner.” Kapittelet om musikk heter “Lyden av trevirke, hestehår og kattetarm”. Ellers finnes kapitler om språk, ensomhet, håp, reise, vennskap, trær, Solen, nysgjerrighet, rus, tid og anstendighet. Prisen er 299,99, siden trykkekostnaden for små opplag er uforholdsmessig stor. Du får da 100 A4-sider om livets små og store viderverdigheter. 

Vi skal slutte med en koral. “Å kunne jeg bare bli barn igjen”. Dette var min bestefars yndlingsjulesang. Jeg hørte ham ofte synge den for kyrne da jeg i mine gutteår hjalp ham med fjøsstellet. Tipper mjølka som ble tappet på kartong fra disse kyrne hadde litt ekstra fylde og smakte aldri så lite hellig, for dem som var så heldig å helle i sine glass av koralamjølka frå Nils-garden.

På Spotify kan man høre Solveig Slettahjell synge “Å kunne jeg bare bli barn igjen”.

Sangen er høytidelig, noen vil kanskje si gammelmodig, i stilen, men legg også merke til at uttrykket festers fest blir brukt. Håper alle får en alle tiders dag i morgen!

Å, kunne jeg bare bli barn igjen 

Når juleklokkene ringer! 

Å, kunne jeg salig i ånden se 

:/: De skinnende englevinger! :/: 

Å, den som blott kunne med barnets sinn 

Få hilse sin frelser kjære. 

Og synge med barnets røst så klar 

:/: Den Herre Kristus til ære. :/: 

Om verden så larmer og stormen slår, 

Dog barnet eier Guds rike. 

Hvor himmelens juleklokker går, 

:/: Må mørket og angsten vike. :/: 

Så ring da, Guds klokker, til festers fest

Vekk barnet til liv her inne! 

Vi reder deg leie, du himlens sønn 

:/: Og slipper deg ingensinne :/: 

Jeg bringer ei myrra, jeg har ei gull. 

Jeg er ingen konge fra Østen. 

Mitt fattige hjerte er alt jeg har, – 

:/: Så såre det trenger trøsten. :/:

La gråne vårt hår og bøyes vårt mot. 

Og dagene fort henrinne, 

Ved barnehånden fra Betlehem 

:/: Vi Paradiset skal vinne. :/:

Av Karl Marthinussen

Jeg er tilbake i morgen med en siste, liten hilsen.

Read Full Post »

Q

Read Full Post »

Dagens sykdom: COVID-19

Innestengt og utestengt. Isolasjon og karantene, Digitalt fellesskap, men sitte alene. Smitte og frykt. Mistenksomme og noen ganger aggressive blikk bak ansiktsmaskene. Husk på meteren! Kohort meg her og nærkontakt meg der. Og nå endelig, von i hengande snøre, – en vaksine er så smått under utrulling.

Det har vært et spesielt år. Eller har det det?

VG oppgir at per 18. desember har 1 678 000 mennesker dødd av COVID-19. Om vi regner 1. januar som et startpunkt betyr det 4753 døde per dag.

La oss så sammenligne med for eksempel tuberkulose. I 2019 døde 3835 mennesker per dag av tuberkulose. Ikke like høyt som for COVID, men farlig nærme. Og for tuberkulose har tallene vært omtrent slik i tiår etter tiår etter tiår. Men, – det har ikke rammet “oss”. Det har rammet “dem”. Og “vi” har ikke brydd oss særlig. Det må det bli en forandring på.

Det er mye som kan, bør og må forandres etter COVID-19. Når alle har fått vaksine – for ingen er trygge før alle er trygge – har vi alle tiders sjanse til å bygge verden på nytt. Vi trenger da noen andre byggesteiner for å unngå at Verden skal krasje igjen. For om vi fortsetter som før kan et nytt virus overført fra dyr til mennesker dukke opp igjen før vi rekker å si “solidaritet”. Er du klar for en ny runde, med et potensielt enda farligere virus? Nei, tenkte meg det. Da bør vi tenke nøye gjennom hvilke byggesteiner vi skal velge. Jeg har noen forslag, og tar gjerne imot andre. 

Byggestein 1: Rettferdig fordeling av mat. Så lenge mennesker sulter vil de gå ut og skyte ville dyr og spise bush meat. De vil gå på dyremarkeder og kjøpe mat der. Dermed har vi høyrisikofaktorer for ny smitte gående. Hvis ikke vi i rike land blir flinkere til å dele, vil det fortsette å ramme dem som sulter. Det vil også slå tilbake på oss selv. Det finnes nok mat i verden. Dessverre finnes det mer enn nok egoisme og vanstyre. Politiske ledere må straks begynne å jobbe annerledes. Vi får de politikerne vi stemmer fram. Partier som Frp, Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har lenge vist at de jobber altfor sakte og altfor svakt med disse spørsmålene. Vi har ikke tid til å gi dem flere sjanser. Selvsagt gjør de mye bra og de er kanskje gode på en eller flere saker som ligger ditt hjerte nært. Men det holder ikke lenger. Det blir for farlig.

Byggestein 2: Rettferdig fordeling av medisin og vaksiner. I januar var jeg i Malawi. Veldig få ting er på stell i helsevesenet der. De mangler sykehus. De mangler leger og sykepleiere. De mangler utstyr og medisiner. Samtidig florerer det av sykdommer som malaria, HIV og tuberkulose. Tuberkulose-situasjonen har forverret seg mange steder etter at COVID-19 dukket opp. I Øst-Europa. Ikke langt unna oss, har de spesielt mange tilfeller av multiresistent tuberkulose. De er ikke langt unna oss, og hvis du eller noen du kjenner skulle bli smittet venter kanskje årelang behandling, tung medisinering, leie bivirkninger.  Rike land må hjelpe fattigere lang. Særlig fordi det er moralsk riktig. Men også fordi det ellers fort kan slå tilbake på oss selv. Det er derfor nedslående å se at det allerede nå er tendenser til at rike land “hamstrer” vaksine, mens fattige land muligens må vente flere år. Det er en erkedum og farlig måte å handle på. Igjen, tenk nøye gjennom hva slags politikere du stemmer på. Tiden for somling er forbi. Som Norges bistandsminister uttalte på herlig bilateralt norsk-engelsk til VG her om dagen: Nå må vi cut the crap

Byggestein 3: Vi mennesker må slutte å trampe inn på dyrenes enemerker og jaktmarker. Vi har i altfor stor grad over altfor lang tid stjålet hardt tiltrengte leveområder for dyr. Regnskog forsvinner. MAngroveskog forsvinner. Også viktige skogstyper i Norge har for dårlig vern. Tankegangen har vært at vi bare kan valse over naturen, dundre inn i den og ta for oss. Veier, flyplasser og bebyggelse kommer opp. Våtmarker, myr og skog må vike. Med det forsvinner mange arter og hele naturen kommer i ubalanse. På bare 50 år har verdens dyrebestander blitt redusert med 68 prosent (!) 75 prosent av alle økosystemer på land og 66 prosent av økosystemene i havet er betydelig endret som følge av menneskelig aktivitet. (Kilde: WWF) Det er intet mindre enn sjokkerende! Det er intet mindre enn uhørt. Det er i aller høyeste grad farlig.

Gepard. Et sterkt utrydningstruet dyr, blant annet som følge av tap av leveområder. Denne traff jeg i Manyeleti, Sør-Afrika. Foto: Armand Grobler

Det fører blant annet til at ville dyr og mennesker kommer for tett på hverandre. Her ligger også en stor risiko for ny overføring av smitte. Når skal vi begynne å ta det på alvor? Varsellampene har blinket lenge. Alarmene har ult. Likevel sanker  et parti som Senterpartiet stadig flere stemmer i Norge. Det er mye bra med det partiet. Skolepolitikken, for eksempel. Men de er altfor orientert mot at menneskene kan utnytte naturen etter eget forgodtbefinnende og legge den under seg. 

Ved å bli såpass politisk i en adventskalender kan jeg ha kommet i skade for å ha trampet noen på tærne. Det får ikke hjelpe. For det første er det ikke så farlig å være uenig. Det kan være utviklingsmuligheter i det. For det andre mener jeg at vi som bor på planeten Tellus står foran et paradigmeskifte. Ingen av oss vil gå gjennom flere pandemier hvis det kan unngås. Vi kan kanskje aldri komme ned i 0 prosent sjanse for nye overføringer av virus fra dyr til mennesker. Men vi kan redusere sjansen betydelig ved å starte å opptre klokere. Det er ikke noe å vente med. Vi er allerede på overtid. De samme tiltakene vil ha god effekt med tanke på global oppvarming og andre miljøtrusler også.

  1. Mer rettferdig fordeling av mat. Nødvendig og fullt mulig. Det haster!
  2. Mer rettferdig fordeling av medisiner og vaksiner. Nødvendig og fullt mulig. Det haster!
  3. Mer rom til dyr og planter. Nødvendig og fullt mulig. Det haster!

Vær forsiktig! Snart er vaksinene her. Bruk tiden til å tenke på hva slags framtid du ønsker for deg selv, barn og barnebarn. Tenk også på hvordan vi skal komme dit. Vi har allerede mistet for mye tid. Vi har ikke mer tid å miste. 

  1. Hvem er du?
  2. Hva vil du?
  3. Hva slags fotavtrykk setter du på planeten.

Hvis alle mennesker på kloden skulle hatt samme forbruk som en nordmann, ville vi trengt 3,6 kloder. Har vi det? Det må da være verdens største selvfølgelighet at vi ikke kan fortsette slik.

Hvis alle mennesker på kloden skulle hatt same forbruk som en somalier, ville vi trengt 0,7 kloder. Et somalisk forbruk er altså mer bærekratig. Litt for bærekraftig.

Point taken?

Ready for action?

2021. Bring it on!

Stay tune! I morgen har Kjetils Kalender en gjest. Det er ingen ringere enn Norges bistandsminister, Dag Inge Ulstein. (Han var min elev da han gikk på videregående på Vestborg vgs, på Stranda) Han har spilt inn en liten video, eksklusivt for dere som abonnerer på min kalender! 

Read Full Post »

Luke 19

Dagens ord: ettervarme

Lang ettervarme…

Jeg liker ord som setter etter- først. Altså ord som har etter- som forstavelse. Da tenker jeg ikke først og fremst på ord som etterape, etterbetale eller etterplapre. Nei, jeg tenker på varmere ord.

Som etterkommer.

Som etterlengtet.

Som ettermiddagskaffe.

Som ettersmak (den kan jo både være god og mindre god, alt ettersom)

Som etterspurt.

Som ettervarme.

Jeg vet at jeg har en bok et sted om dette med ettervarmen. Så er det bare det at vi har, bokstavelig talt, tusenvis av andre bøker også. Det er lenge siden vi sluttet, av ulike grunner, å etterstrebe et veldig godt system. I ettertid har vi forstått at det kanskje ikke var så lurt å gi slipp på det rigide systemet som en gang rådet i bokhyllene våre. Vel, nå går jeg for å ettersøke den.

(30 minutter senere)

Puh! Fant den. Og det vil jeg slå ettertrykkelig fast, at den boka er verd å etterspørre. Den er ettertraktelsesverdig så det holder. Den er fortsatt å få tak i, for tiden på tilbud her. (Jeg tjener akkurat null kroner på å anbefale boka.)

Jeg leste den første gang i 2005 og siden har den fortsatt å stråle ut sin ettervarme i mitt sinn. Den etterlater noe viktig i alle som leser den, vil jeg tro. Den er skrevet av Tomas Sjödin, en mann som virkelig har fått kjenne på livets svingninger. To av hans tre barn var såkalt multihandikappede og døde i sine ungdomsår. Når han i tillegg er i besittelse av en spesiell lun og ettertenksom skrivestil, så blir det bøker som har sterk ettervirkning på de fleste som leser dem

Jeg er glad jeg fant den, for den inneholder noen gode ord som har vært til stor ettertanke for meg. Sjödin skriver:

“Jeg liker ordet ettervarme. Det forteller om noe som var, men som nå er forbi. Men likevel ikke er forbi. Ikke helt. Det er som om det lyse og våkne og vakre ikke helt vil gi seg for kvelden og natten, ikke helt vil gi plass til kulden. Derfor svøper de aftenene inn i denne blandingen. Dagen kan fortsatt merkes. Og natten kan ikke fornektes.”

Av og til bruker jeg å konkretisere og levendegjøre ordet ettervarme for meg selv ved å tenke på det å sitte på terrassen på hytta en dag solen skinner og varmer. Mot kvelden kan man kjenne ettervarmen, både mot huden og om man legger hånden inntil plankene i hytteveggen. Eller å kjenne på en stein solen har sendt sine stråler på en hel lang, varm ettersommerdag.

Å nyte ettervarmen i solvarm stein

Solvarm stein, det er godt å kjenne på, det.

Sjödin skriver også:

“Jeg tror den følelsen av respekt og ærefrykt man kjenner i en gammel kirke er ettervarmen fra utallige hverdagshelgener.”

Ja, personer vi en gang kjente og var glad i, kan også etterlate seg ettervarme. Selv om de er døde og savnet er stort og sårt, kan de fortsatt kaste lys over livene våre og gi varme til dem. Vi kan minnes ting de fortalte oss, ting vi gjorde sammen og gode stunder i en lun solvegg.

Gode stunder i en lun solvegg. Ettervarmen kan kjennes i treverket. Den fester seg hukommelsen, og en gang kan den også bli til mellommenneskelig ettervarme.

Read Full Post »

Dagens ord: feig

Vi skal starte med å ta litt mot til oss og gå i rette med selveste Nynorskordboka hos Språkrådet. Den definerer nemlig ordet feig slik:

Reddhuga, umannsleg, stakkarsleg

Så en må liksom være mannsleg (hva nå enn det er) for ikke å være feig? Vel, jeg har møtt mange menn som har utvist feighet. Og motsatt, naturligvis utviser kvinner rett som det er mot. Her er den klare beskjeden til Nynorskordbokas redaksjon: Skjerpings!

Men hva er feighet, da? Jeg har forsøkt å pusle sammen en regle. Om ikke annet kan den kanskje by på noen hint og tjene som et frampek:

Feige Fredrik forsvant fordi fembarnsmoren Fryktløse Frida framsatte fatale fakta.

Så kan vi prøve å formulere noe mer presist og leksikalsk:

“Feighet er en egenskap med viljen, som ytrer seg i å gå for langt i å unnvike alle farer og ubehag.” skriver Wikipedia. Det kan jeg godt være med på. Men da blir jo hva som er feighet en smakssak? For hva vil det si å “gå for langt i å unnvike”? Noen ganger er det jo smart å unnvike farer og ubehag. Andre ganger er det altså feigt. Hva er hva? Hvor går grensene?

En gang hadde jeg en kollega som sa om seg selv at han var feig. Faktisk var han litt stolt av det. Først hadde jeg litt problemer med å forstå tenkemåten hans. Så forsto jeg at det kunne ha noe å gjøre med vårt medfødte fluktinstinkt å gjøre. Det er ikke noe småtteri vi snakker om i møte med slike instinkter. De har jo fra eldgamle tider virket livreddende i helt bokstavelig forstand. Og mange har kommet med utsagn som kan understøtte min eks-kollegas måte å se det på:

  • Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss.

Hans Børli

  • Alle ville være feige om de bare torde.

John Wilmot, jarl av Rochester

  • Mennesket er feigt. Det er en grunnegenskap. Det finnes ikke mot. Under den største heltegjerning vil du finne feigheten.

Aksel Sandemose

  • Mot er ofte mangel på kunnskap, mens feighet i mange tilfeller er basert på god informasjon.

Peter Ustinov, skuespiller og forfatter

Opp mot dette kan vi holde selveste William Shakespeare:

  • En feig dør mange ganger før sin død; den tapre lider døden kun én gang.
Ikke høre (noe ondt), ikke se (noe ondt), ikke si (noe ondt). Er disse apene kloke, eller feige? Det kommer kanskje an på øyet som ser. Kulturell bakgrunn spiller også inn.

Det er sant at feighet som instinkt kan bekjempes. Man har jo et valg. Flight or fight? En kan bruke både sin forstand, sin pliktfølelse og sitt mot for ikke å vike i møte med en vanskelig, ubehagelig og kanskje til og med farlig situasjon. 

Hvilken posisjon har feighet i våre hverdagsliv? Vi kan spørre: Hvordan står det til med hverdagsfeigheten? Nå stunder det mot jul, en tid for familiesammenkomster. I år blir de mindre enn vanlig, men bare man får kohorter og kanutter og kahooter (og hva det nå heter alt sammen) til å gå opp, så blir det nok en del familiekonstellasjoner likevel. Hva snakker vi om da? Hvor ærlige er vi med hverandre? Hvor mye feies under teppet, – for husfredens skyld? Og har alt dette noe med feighet å gjøre? La meg være litt feig å si: Mitt kall er ei at svare, jeg spørger helst.

Fine betraktninger rundt hva dette bildet sier om feighet i Tidsskriftet.

Mennesket er et flokkvesen. Vi er nøye med å passe på at vi ikke risikerer å bli støtt ut av flokken. Å bli oppfattet som en oppvigler, urokråke eller kranglefant (det er jo ikke sikkert man er noe av dette, men det bryr ikke alltid flokken) kan være opptakten til å bli utsatt for ulike former for utestengelsesmekanismer og hersketeknikker. Hvem tør å risikere det? Så går vi heller litt langt i å være høflige, unngå å ta opp “touchy” temaer og under teppet samler det seg sammen med hybelkaninene flere og flere dotter av feighet. Det er naturligvis til å forstå, man vil jo ikke få en festdag spolert. Samtidig er det jo ofte bare ved slike anledninger at storfamilien samles… Hvor ille det kan gå når det ikke er plass til mer under teppet kan man på en særdeles illustrerende måte få levendegjort ved å se filmen Festen. Filmen har fått god kritikk.

God kritikk er det ikke vanskelig å motta. Men kritikk, det oppleves jo ofte som fryktelig vanskelig. Både å gi kritikk og få kritikk. Kanskje er det faktisk enda vanskeligere å gi kritikk enn å få det. 

Men når det heter “gi og få” kritikk går det kanskje an å tenke på det som en gave? Det ligger i hvert fall et potensial der. Dersom kritikken blir levert på en god måte, og har et konstruktivt innhold, – og man har trent seg opp til å motta kritikk på en konstruktiv og god måte, så kan kritikken føre til utvikling og vekst. Jeg fant en fin podkast som handler om at du kan styrke relasjoner ved å gi og ta imot kritikk på en ordentlig måte. 

Det finnes også en del gode bøker om temaet. Selv likte jeg “Gi og ta kritikk på rett måte” av Hendrie Weisinger. Den kom ut i 2000, men kan fremdeles kjøpes hos en del bruktbok-forhandlere. Jeg tar gjerne imot tips om andre gode bøker.

En lettvint og vanlig, men samtidig dårlig, måte å forholde seg til kritikk på, er å projisere den tilbake på den som kom med kritikken, uten å våge å gå i seg selv og se om iallfall noe av kritikken kanskje kan ha noe for seg.

Den som i stedet for å tåle konstruktiv kritikk alltid svarer med å forsøke å overbevise andre om at de tar feil, bør kanskje lese denne artikkelen. Går det altfor langt kan det være noe sykelig over det. Går det litt for langt, kan vi kanskje se på det som en form for feighet. Går det passelig langt, kan vi se på det som mot, og et springbrett for vekst, og sannere, ærligere og sunnere relasjoner.

Mye mer kan sies, men denne teksten er lang nok, og vi skal fade ut med følgende fint formulerte tristesse:

“Han stoppet alltid før leken ble god.”

Nils-Fredrik Nielsen

Read Full Post »

Luke 15

Helt bortreist

En reise starter selvsagt ikke i det øyeblikk flyet letter fra rullebanen. Mange reiser har en lang forhistorie. Ser jeg på min kanskje viktigste reise, som gikk til Tanzania, startet den allerede da jeg var en 7-8 år. Jeg leste bøker om Afrika. Jeg leste spennende ord som masaii og Ngorongoro. Ngorongoro, – et typisk ord som bare klistrer seg til hjernen. En drøm hadde festet seg. Reisen hadde begynt.

En reise er selvsagt ikke slutt i det landingshjulene på flyet treffer fast grunn på flyplassen i det landet man tok av fra. Tankene fortsetter å vandre, – for ikke å si streife. Man er ikke den samme lenger. Tanzania er nå en del av meg, og ser vi litt stort på det, er jeg en del av Tanzania.

For meg er det slik at tankene daglig reiser tilbake til den lille landsbyen jeg bodde i. Hver kveld sånn i sjutida tenker jeg på George som legger de fem barna sine på gulvet i jordhytta. Jeg tenker på blinde Robert som sover på et hardt geiteskinn. Jeg tenker på Eda som er delvis lammet av polio, men som tar seg fram ved hjelp av sterke armer og en enda sterkere vilje. Jeg tenker på Clara med klumpfoten. Hun som fikk livet snudd opp-ned da noen så henne og hjalp henne.

Clara før operasjonen.
Clara etter operasjonen.

Jeg tenker på alle vennene jeg nå har fått i den lille landsbyen Ilula. De strever. Selv sitter jeg i en godt oppvarmet stue og kikker ut på det spesielle novemberkveldslyset. Jeg tenker: Hvorfor reiste jeg til Tanzania? Hvorfor reiste jeg tilbake til Norge igjen?

Hvorfor reiser folk i det hele tatt?

Eller la oss snu det på hodet: Hvorfor er det noen som ikke reiser? Iallfall ikke med fly. Bare fem prosent av jordas befolkning har satt sine ben i et fly.

Reise kan man gjøre på uendelig mange måter. Hvem har vel ikke lagt ut på de forunderligste turer i drømme? Eller kanskje du har hatt det som meg at du har ligget på et fremmed rom og sett inn i et ukjent tapetmønster. Plutselig blir de i utgangspunktet abstrakte mønstrene til helt konkrete bilder. Man kan med letthet forflytte seg fra det ene spennende stedet til det andre i tapetene. Hva man har på tapetet, begrenses bare av fantasien. Og den lar seg ikke så lett begrense.

I boka Kunsten å reise kan man lese om seriøs forskning på såkalt mikro-reising. Den reisende kunne bruke en hel dag, ja en hel uke, på å reise gjennom sitt eget soverom. Han observerte nok da mange detaljer han aldri før hadde lagt merke til. Ideen er ikke så dum som den ved første øyekast kan se ut til, synes jeg. At det kan ligge sannhet og klokhet i denne formen for reising, gjør man vel i å merke seg. Det er mulig å reise kloden rundt uten å lære noe særlig. Peer Gynt, og mange med ham, har gjort det. Andre kan få mye ut av å reise soverommet rundt. 

Xavier de Maitre het mannen som i 1790 foretok en reise rundt sitt soverom for så å gi ut bok om det han hadde sett. Der anbefaler han denne reiseformen særlig for fattige folk, og for dem som er redde for storm, tyverier og store høyder. Selv likte han denne reiseformen, så åtte år senere la han ut på en ny tur. Denne gangen reiste han om natta, og våget seg helt bort til vinduskarmen. Boka fikk tittelen Nattlig ekspedisjon rundt i mitt værelse.

Som en kontrast kan nevnes Alexander Humboldt som levde på samme tid. Hans reise til Sør-Amerika i 1799 – 1804 krevde ti muldyr, tretti kolli bagasje, fire tolker, et kronometer, en sekstant, to teleskop, et barometer, et kompass, et hygrometer, introduksjonsbrev fra kongen i Spania og et gevær. Alt Xavier de Maitre trengte var en rosa og blå bomullspyjamas… For ordens skyld, og for at de Maitre ikke skal fremstå som den reneste tusseladd, skal det også sies at han visste hva det var å reise ”på ordentlig” også. Blant annet var han med på et felttog til Kaukasus.

Hva tenkte de Maitre på da han la ut på reise i soverommet sitt? Dette arbeidet hans springer ut fra en dyp og tankevekkende innsikt, nemlig at den gleden vi har av våre reiser kanskje er mer avhengig av hvilken tenkemåte vi bringer med oss enn av hvilket reisemål vi velger. Hvis vi bare kunne bruke den reisendes tenkemåte på våre hjemlige steder, ville vi kanskje oppdage at våre hjem ikke er noe mindre spennende enn de høye fjellpass og frodige jungler Humboldt oppdaget på sin ekspedisjon til Sør-Amerika.

Hva er så den reisendes tenkemåte? Det viktigste kjennetegn hos en sann reisende kan sies å være mottagelighet.

Da nærmer vi oss nye steder med ydmykhet. Vi bringer ikke med oss rigide forestillinger om hva som er interessant. Man kan bli usedvanlig fascinert av noe som for lokalbefolkningen er helt trivielt. Selv blir jeg ofte fascinert av andre lands supermarked. Andre kan fascineres av en frisørsalong. Det kan være hva som helst. Poenget er at man opererer med en helt annen mottagelighet, åpenhet, sensivitet og nysgjerrighet enn hjemme. Hjemme har vi mer ferdiggjorte forventninger. Man har blitt tilvennet, og derfor blind. Selv stjernehimmelen hjemme neglisjerer de fleste av oss!

Det gjelder å finne nye vinkler, se det vante på en ny måte.

Forbausende mange tar med seg disse skylappene på reise. Man drar ut med forhåndsinnstilt filter. Da blir det jo også slik at man ser akkurat det man trodde man skulle få se. Fordommer bekreftes. Vel hjemme har man ikke lært noe nytt, verken om seg selv eller den omkringliggende verden. Nettopp slik var det for Peer Gynt. Sin omfattende reisevirksomhet til tross: Han sto egentlig på stedet hvil hele tiden. Null utvikling.

Hvordan ser vi verden? Et essensielt spørsmål for den reisende.

Har du blikket? Da kan reising være noe for deg. Da har du noe å fortelle når du kommer hjem. Da kan du oppnå erkjennelsesutviding. Hva slags reisebriller du tar på deg er essensielt. Blikk er alt. Hvordan ser du verden? Ser du med det store overblikket? Ser du med nisselua godt trukket ned over øynene? Ser du motsols? Er du blenda? Ser du kritisk og selvkritisk? Ser du tvilende og tolkende? Ser du med et øyeblikksblikk, fragmentert og usammenhengende? Ser du som Henry Stanley i In darkest Africa eller ser du som Joseph Conrad i Heart of Darkness? Har et forgangent imperialistisk blikk kastet blår i øynene på deg? ”For hva annet er vel reiselitteraturens livsrom – møtet mellom jeget og det fremmede andre – enn en arena for maktutøvelse overfor det Andre?” skriver Arne Melberg i sin bok om reising og skriving. Melberg lanserer også følgende posisjoner for den reisende:

Vitnet. Vitnet foreller om det ingen andre har sett. 

Turisten. Dette blir nærmest vitnets motsetning. Turisten søker etter det ”alle” andre har sett, det man ”er nødt til” å se. Denne posisjonen er foraktet av en del garvede reiseberettere. Det er ikke uten grunn Robyn Davidson kaller boken sin Egne veier. Hun blir irritert når hun møter på turister. Hun vil være alene i ørkenen, med sine kameler og med sin hund.

Flanøren. Flanøren slentrer gjennom verden, sikter seg ikke inn mot noe bestemt mål, stiller seg åpen overfor de inntrykk og muligheter som måtte by seg fram. Denne type reisende har evnen til å stoppe opp. Flanøren har ikke tenkt på returbilletten. Det er ingen tid å passe på. 

Oppdageren. Stakkars oppdagere. Det er jo ikke stort mer å oppdage. Man kan selvsagt bli den første som hinker til Sydpolen eller går baklengs til Nordpolen, men det sier vel i så fall mer om oppdageren enn om polene. Det dufter ikke lenger så imperialistisk av oppdageren som det gjorde på 1800-tallet. Dagens oppdagere oppdager først og fremst seg selv.

Emigranten. Ikke alle reiser fordi de vil. Mange reiser fordi de må. I verden av i dag finnes om lag 43 millioner flyktninger. I Norge bor mer enn 1500 på hemmelig adresse.

En reise kan bli god hvis du på reise forstår at det ikke bare er det ukjente som er ukjent, men også forstår at reisen kan avdekke ukjente og avvikende sider ved deg selv også. Da vil det ukjente som avvik, merkverdighet eller inversjon kunne erstattes med interaksjon. Da blir reisen et vellykket spill mellom ditt indre og verdens ytre, og ikke en kollisjon.

Det viktigste kjennetegnet på den reisendes tenkemåte bør altså være mottagelighet. Hva var det så jeg mottok på min foreløpig siste lange reise? Hva var jeg ekstra mottagelig for i Tanzania? Hva har jeg mottatt som jeg gjerne vil bringe videre?

** Møtet med en leopard på kloss hold. Det usedvanlig rike dyre- og plantelivet i landets nasjonalparker. Undringen og ærbødigheten det inngyter.

** Møtet med meg selv under svært nøkterne forhold og fravær av alt som smaker av luksus. Det kolossale tankekorset jeg sitter igjen med.

** Møtet med en vennligere kultur. Et folk som hilser. Møtet med et syngende og dansende folk. Kall det gjerne en eksotisme, men jeg opplevde Tanzania som Danzania. 

Møte med Albie.

** Først og fremst: Møtet med enkeltpersoner. Reisen inn i andre menneskers hverdag og tankeliv, og dermed en dypere reise inn i meg selv.

Så er det dem som vil gå slike påstander i møte og si at reising ikke representerer noe annet enn en flukt. Professor Bård Mæland har skrevet at: ”Vårt reiseproblem er at reisingen synliggjør en identitetskrise og tomhetsfølelse, det som kan omtales som eksistensiell kjedsomhet.” Den typiske feriereisen vil ikke løse problemet, snarere tvert imot. Den feriereisende vil bare grave seg dypere ned i kjedsomheten. 

Begrip det den som kan. Men Mæland er i selskap med mange store tenkere her. Kierkegaards diagnose var at de travleste og mest reisende menneskene også var de mest kjedsommelige. Bruno Hübner, en tysk filosof, mente at reising ikke var noe annet enn topofobi, frykt for stedet. Og en stor tenker som Blaise Pascal bestemte menneskets grunnproblem som problemet med å sitte stille. 

Mælands alternativ er besnærende:

”Hva er så det alternative perspektivet? Det tror jeg er å forbli på kjente steder til de åpner seg på nytt for oss. Det innebærer i så fall at venting er vel så viktig som reising.”

Langt på vei kan jeg være enig, men jeg vil nok, nå og da, fortsette å reise.

Planlegging er, om ikke alfa og omega, så iallfall alfa. Mye begynner her. Sannsynligheten for at enden blir god, er mye større dersom reisen begynner med god planlegging. En viktig del av den planleggingen bør være å stille seg selv spørsmålet:

Hvorfor reiser jeg? Er det alfa, vil omega sannsynligvis bli at du sitter igjen med en dypere forståelse av deg selv og verden rundt deg. Tenk på det når du reiser gjennom soverommet ditt i kveld!

Read Full Post »

Luke 14

Dagens ord: Savanne

Soloppgang i Kruger Nasjonalpark under mitt besøk der, mai 2017. Foto: Kjetil Dybvik

Tankene vandrer fort til Afrika, ikke sant? Men ordet “savanne” har vi fra spansk som i sin tur fikk det fra et indianerspråk i Vestindia, som jo egentlig er i Amerika. Dermed har vi på sett og vis vært innom Afrika, Europa, Asia og Amerika i løpet av de tre første setningene. Hvis vi plusser på med stedet Mjelle, fra den nordlige delen av Norge, så har vi satt tonen for hva denne teksten skal handle om. 

Hva er egentlig et sted (eller en stad)? Hva slags forhold har du til ulike steder?

 Hvor er ditt hjemsted? Har du et favorittsted? Kanskje familien din har et sommersted? Har du noen gang vært i den evige stad (også kjent som Roma)? Innimellom må vi alle et visst sted. Ikke rent få har opplevd at det bar galt av sted da de oppsøkte filmens arnested, Hollywood, i jakten på ære og berømmelse. Kanskje du har et tryggere arbeidssted, eller sånn som meg, er arbeidsstedshjemløs? Ikke dermed sagt at du står på stedet hvil. I min selvutvikling har jeg hatt nytte av mangt et bibelsted. Men om man slår hver andre i hodet med bibelsteder, vil fort noen rammes av et slag under beltestedet. Skulle det gjøre for vondt, finnes det mange bra salver man kan smøre på det vonde stedet. Noen ganger kan det være lurt å tilkalle hjelp til åstedet. Da kan det være lettere å få gjort opp på stedet, slik at det vonde ikke blir liggende å gnure og gnage. Ellers kan man alltids søke trøst på et bevertningssted.

Finnes det uoverstigelige hindere her i livet? La oss si at du kommer til ei stri elv som synes umulig å passere. Leter man lenge nok vil det muligens finnes et vadested? Og skulle noe gå i stykker i livet ditt finnes det mange slags verksted.

Uansett gjelder det å ha hjartet på rette staden. Da kan man til slutt dø i fred og få et gravsted. 

Bli hvis du kan. Reis hvis du må. heter en bok av Helga Flatland. Den fikk ungdommens kritikerpris. Og et sentralt spørsmål er: Hvilke krefter påvirker våre veivalg? Bli eller reise? Should I stay or should I go? Dra av sted, eller være til stede, – eller begge deler på en gang?

Det som nå skal finne sted er en beskrivelse av mitt favorittsted, – mitt Mjelle. Slik heter det om Mjelle i Terje Nilsens vakre vise, i mine tre favorittvers:

Solnedgang ved Mjelle. Bildet er hentet fra ut.no. Foto: Henrik Dvergsdal

Og sanda e så mjuk og fin på Mjelle,

Som balsam førr en bygutts såre bein

Selja lyse grønn i ly av fjellet

Og lufta e så velsigna rein

Vess aille hadde funnet sæ et Mjelle,

Ei stille strand som fylte dæm med fred

Der de kun sætt sæ ned i ly av fjellet

Og tenk i gjennom tingan en gang te

Da hadde kanskje verden vært en ainna

Og sinte rop blitt overdøvd av sang

Førr bølgan som bryt brått opp etter stranda,

De trekk sæ stilt telbake kvær en gang

Mitt favorittsted har verken fjell eller strand (selv om jeg liker begge deler svært godt). Mitt Mjelle har likevel den samme roen og helende effekten som beskrives i sangen.

Mitt Mjelle er savannen. Og dit reiser Kjetil-Kalenderen i morgen.

Fra et besøk til Kruger Nasjonalpark, oktober 2019. Foto: Armand Grobler, min guide og venn fra Sør-Afrika.
Slettelandskap i Malawi, januar 2020. Foto: Turist fra Canada som jeg har glemt navnet på.

Read Full Post »

Luke 13

Dagens ord: lus

Foto: Folkehelseinstituttet

Lus, ja. Mens mange andre i dag skriver om Sankta Lucia, helgenerklæringer, martyrer og lys, vil jeg skrive om lus. Hvorfor? Vel, noen må jo ta på seg jobben.

Luseforsker Preben Ottesen ved Folkehelseinstituutet har sett nærmere på hva folk kan om den lille blodsugeren.

“Du verden, så mye feil det var. Det er litt overraskende hvor mye uvitenhet det er om hodelus — i et ellers så opplyst land som Norge.”

Vet vi i det hele tatt nok om våre medskapninger på denne planeten? Elefantene, froskene, bavianene, gaupene, nakensneglene, brugdene, beltedyrene, neseapene, kameleonene, termittene, fugleedderkoppene, flodsvinene, barracudaene, slettsnokene, gjøk og sisik, trost og stær, apollosommerfuglene, sjiraffene, snøleopardene, skolopenderne, kaprifolene, tistlene, blåklokkene, liljene på marken, – og ikke minst, lusene? For ikke å snakke om samspillet oss og dem i mellom..?

Lus er ikke så store. Fra 0,35 – 6,5 mm. En voksen hodelus er 2-3mm. Lusehud er seig og læraktig. Artig er det å vite at det finnes omlag 500 arter lus på verdensbasis, hvorav 20 er tilstede i Norge. 

De er sterkt spesialiserte, vingeløse insekter som er blodsugere på pattedyr. Munndelene er stikke- og sugeredskaper, som i hvile ligger inntrukket i hodet. Bena er utpregede klamreorganer, som ender i en enkel, kraftig klo. (Kilde: Store norske leksikon)

Ingenting av det nevnte er uvesentlig i lusas samspill med oss mennesker. For eksempel, og denne går til alle dere som har hår, lusa elsker hår! Den er en mester i å bevege seg med hår som underlag. De krokete klørne på lusebeina er skapt nettopp for å bevege seg hurtig langs hårstrå. Danse tango i ditt hår? Går helt fint for lus! Salsa, charleston, jazzballett, steppdans, reinlender og brudevals også. Lusa er en virtuos i hår! På andre overflater er den mer eller mindre hjelpeløs. Dette har betydning for hvordan lus overføres fra menneske til menneske. Med det hopper vi til neste avsnitt.

“Mange tror fortsatt at hodelusa hopper fra menneske til menneske. Nei, loppa hopper. Lusa lusker,” sier Preben Ottesen. Det finnes andre myter også. De fleste av oss har hørt at det å låne andre folks lue eller kam kan gi lus. Men det er svært tvilsomt, ifølge Ottesen.

“Dette er en utbredt og svært hardlivet myte, men forskning viser at lue eller kam er en svært underordnet smittevei – om det er en smittevei i det hele tatt”

De aller, aller fleste får nemlig lus fordi de har hatt hodet tett inntil en annen. For eksempel når vi sitter nært, gir hverandre en klem eller hvisker noe i øret. Og da er det bare snakk om sekunder. Lus er som vi husker veldig raske i hår, og danser lynkjapt fra den ene hårmanken til den andre.

Det finnes også et gammelt råd om å putte befengte gjenstander, som kosedyr, puter og sengetøy, i fryseren.

“Bare tull og tøys. Det er helt unødvendig å fryse ned ting. Og du trenger heller ikke å vaske ned hele huset eller spraye rundt med insektsspray,” sier Ottesen.

“Folk tror lus er like smittefarlig utenfor mennesket, men det er helt feil. Utenfor oss mennesker vil den dø i løpet av et par dager, men den blir immobil lenge før det. Så lus kan ikke smitte via verken puter eller kosedyr.”

Hvorfor driver vi mennesker da og stikker hodene våre sammen, hvis det er det, og det alene, som fører til spredning av hodelus? Svaret kan ligge i evolusjonen.

En sånn hodeberøring vil i store deler av verden tjene som et tegn på vennskap eller kjærlighet. Vi oppfatter det som behagelig. Kanskje er det også nyttig. Det er lettere å forstå når vi vet at en lus ikke bare er en lus. Så langt har vi snakket mest om hodelus. Men naturen har også en annen lus på lur. En farligere lus. Nemlig kroppslusa. Hodelusa er kanskje ekkel, men ikke farlig. Kroppslusa derimot kan overfre sykdommer som tyfus. I Vesten er trusselen fra kroppslus stort sett utryddet, men ikke i den tredje verden.

Siden menneskene er programmert til å like å lene hodene mot hverandre, vil hodelusa få lett spillerom, allerede fra vi er barn. Det høres jo dumt ut, men er egentlig en smart beskyttelsesmekanisme. 

Når insekter suger blod fra mennesker, sprøyter de inn et protein som hindrer at blodet størkner. Dette proteinet framkaller en respons fra immunforsvaret vårt, forklarer Lajos Rózsa, som har forsket på dette.

“Det er derfor du får et merke eller blir rød når du er blitt bitt av et insekt. Immunforsvaret registrerer et fremmed element og produserer antistoffer”, forteller han.

Har du antistoffer mot lus, betyr det at de suger mindre blod, produserer færre egg og har en høyere dødelighet, mener forskeren.

Antistoffene forblir i kroppen din, og du blir immun mot hodelus, og delvis kroppslus.

“Mennesker som har fått hodelus tidlig, har dermed hatt en fordel mot de sykdommene som kroppslus sprer. Det forklarer også at hodelus i dag er klart mest utbredt blant barn. Det gjelder å få en tidlig immunisering”, forklarer Rózsa.

Lus er et lite dyr, med stor betydning. Uten lus kunne menneskene historie sett helt annerledes ut, men det er en litt annen historie, som kan leses her.

Vi skal ikke la lus gå helt til hodet på oss, men bare få med til slutt at et dyr som bladlus faktisk ikke er en ekte lus. Bladlus (som det finnes 4000 ulike arter av) hører til ordenen nebbmunner. 

Ja, den som ikke kjenner lusa på gangen, kan fort komme til å kjenne seg som en lus mellom to negler. 

Read Full Post »

Older Posts »