Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2012

(En versjon av dette innlegget har stått på trykk i Aftenposten)

 Nepal kan være et godt eksempel på hvor fjern norsk mediedekning kan være. Søker man på «Nepal» i Aftenposten på nett får man opp treff som «5 mennesker drept av leopard» og «Minst 15 omkom i bussulykke i Nepal». Er disse 20 menneskenes død det viktigste å rapportere om fra Nepal? Neppe. 

Jeg mener det er perspektivløst når norske aviser så lett skriver om den type ulykker, og sjelden vil skrive om det som virkelig er verdens ulykker. Et håndfast eksempel:

 Tuberkulose. Halvparten av Nepals befolkning er smittet. En tredjedel av verdens befolkning er smittet. Dødstallet på verdensbasis tilsvarer en jumbo jet-krasj hver annen time, døgnet rundt, året rundt. Likevel skrives det forbausende lite om saker som dette, og hva som kan gjøres med det kjempeproblemet dette er for menneskeheten.

 I Kongo-Brazzaville er 200 døde i en eksplosjon, javel, viktig å fortelle, men hvor er informasjonen om at i dette landet vil 1 av 39 mødre på livstidsbasis dø av å føde? I Liberia vil 1 av 20 mødre dø av å føde. Hvor er informasjonen om at på verdensbasis dør hver dag 25000 barn under 5 år, de aller fleste av dem i utviklingsland, og de aller fleste av sykdommer som menneskeheten har lært seg å bekjempe? De dør fordi ikke noen vil hjelpe dem. Man skulle tro at det var viktigere enn det er for norsk presse å skrive om slikt.25000 barn dør hver dag! Er ikke dét en kjempe-eksplosjon?

Selv ikke når man har gode løsninger å lansere er det nok til å få spalteplass. Jeg har studert UNITAIDs arbeid i land som Kamerun og Liberia, men det er vanskelig å få norsk presse til å bry seg. UNITAID, sier du? Hva er det? Grunnen til at du ikke har hørt om dem er norske mediers forskrudde perspektiv, ikke at UNITAID ikke er viktige. Tvert imot. De er livsviktige. De har det som reklameguruer ville kalt et hårete mål. De vil at de aller fattigste i verden skal få tilgang på den aller beste og aller nyeste medisinen i verden. UNITAID har funnet en nøkkel av dimensjoner. Skal vi nå målet vårt, skal FNs tusenårsmål kunne realiseres, må vi tenke innovativt, sier UNITAID. Vi må finne nye finansieringsmetoder. De har begynt med å innføre en mikroskatt på flyreiser i enkelte land. De jobber også med å innføre mikroskatter på finansprodukter, selv om en kynisk og motvillig finanselite stritter imot. Siden UNITAIDs start i 2006 har de samlet inn 14.6 milliarder norske kroner på denne måten. Milliarder, ikke millioner. Det er dagens tall. 

 Nå skal det sies at Aftenposten ikke er blant de verste avisene. Langt ifra. De har nylig hatt reportasjer om tuberkulose i Myanmar og om Det globale fondet. Men er Aftenposten gode nok? Også der mener jeg at svaret må bli: Langt ifra. De tallene norske medier gir oss for å rapportere om verdens gang, er fjerne, men ikke passe fjerne. 

 

 

 

Advertisements

Read Full Post »

I seg selv er det ikke noe galt med ordet. Opprinnelig betydde det «noe som inngyter ærefrykt».

Det er bare at ordet har blitt så fryktelig overforbrukt. Dermed blir det kjedelig og platt å si at noe er Awesome! Og det er jo både trist og unødvendig når meningen egentlig er å si at noe er:

Formidabelt, stilig, kult, supert, fenomenalt, fantastisk, fabelaktig, eventyrlig, sagnomsust, vidunderlig, imponerende, mektig, overordentlig, ekstraordinært, enestående, henrivende, epokegjørende, fremragende, glimrende, makeløs, storartet, storslått,praktfull, paradisisk, overjordisk, mirakuløst, herlig, liflig, deilig, bedårende, betakende, livsalig, briljant, sublimt, eksellent, glansfullt, strålende, pasjonert, sjelfullt, lidenskapelig, flott, fint, bra, overdådig, staselig, elegant raffinert, smart, fjong, fiks, ypperlig, utmerket og så videre og så videre…

Det hadde vært awesome om språkbrukere over det ganske land hadde begynt å variere litt mer.

Read Full Post »

Har du tenkt på hvor stor del av livet ditt du bruker på å lese? Det er ingen uvesentlig aktivitet, akkurat.

Jeg snakker ikke bare om bøker, selv om det kanskje er det første man tenker på i forbindelse med lesing. Leser du ikke også skilt? Brosjyrer? Reklame? Instrukser? E-post? Tekst på klær? Tekst på handleposer? Tekst på te-poser? Tekst på forkostblandingspakka? Tekst på tv?

Med det utvidede tekstbegrep kan vi også snakke om å lese bilder, ja, en film kan også sees på som en tekst, og dermed leses. Det samme gjelder for en dans. Alt kropps-språk, egentlig. Ansiktsuttrykk kan fortelle mye når de leses. Noen vil også si at mote og arkitektur er språk. Dermed burde det også kunne leses. Enkelte leser jo også i kaffegrut og innvoller.

I det følgende skal det handle mest om lesing av verbaltekst. Verbaltekst kan nemlig leses på mange forskjellige måter, med mange ulike briller og med mange ulike mål for øyet.

Konformativ lesing. Vi leser for å få bekreftet oss selv og det vi «vet» fra før.

Formativ lesing. Vi lar det vi leser være med å forme oss.

Diversiv lesing. Denne lesingen er styrt av et ønske om å la seg avkoble, ta fri fra verden, drømme seg bort.

Ta nå en kokebok, for eksempel. Den kan leses konformativt (du får bekreftet dine formeninger og antagelser om hvordan verden egentlig er bygget opp. ) Den kan leses formativt (du får noen nye tanker, ny kunnskap, kanskje til og med noen nye meninger. Du ser verden rett og slett litt annerledes etter å ha lest i boka). Kokeboka kan også leses diversivt (du blar i den for å få en pause fra hverdagens tjas og mas. Du kikker på bildene og drømmer deg vekk).

En annen måte å kategorisere tekstlesing på tar utgangspunkt i hvilken dybde og nærhet du ønsker å møte teksten med.

Skumlesing. Når man ønsker å få overblikk over en tekst. Fanger særlig opp overskrifter, uthevede ord og begynnelsen av avsnitt. (Noen mener at dette er den skumleste formen for lesing. Alt til sitt bruk, sier nå jeg.)

Punktlesing. Fokuserer på spesielle punkter i teksten, f.eks. i en rutetabell eller en kokebok.

Nærlesing. Grundig lesing av teksten, når man ønsker å fordype seg i den.

«Noen bøker bør en smake på – andre bør en sluke – noen kan tygges og fordøyes.» Hvem det var som var så opptatt av hvordan bøker «spises»? Francis med det kjøttfulle etternavnet Bacon.

Det finnes de som har tatt slike råd litt for bokstavelig. Den amerikanske bok- og kulturhistorikeren Robert Darnton forteller endatil om en bokstavtro dame i Hampshire i England. Hun spiste et nytestamente, side for side, dag etter dag, som medisin.

Kanskje kan man snakke om mannlig og kvinnelig lesing også? Denne artikkelen i Dagbladet, som inkluderer et bilde av en lesende Marilyn Monroe, framholder iallfall en slik inndeling.

Høyt eller stille er også en måte å dele inn lesing på:

På Cuba har man praktisert høytlesing på arbeidsplassen som et populært tiltak. Mange av arbeidernes kunne ikke lese selv. Ved at det ble leid inn høytlesere, fikk arbeiderne med seg både kunnskap, dannelse og personlig utvikling. Alberto Manguel forteller mer om dette i boka «Lesningens historie».

Manguel viser i denne boka at måten vi leser på er nøkkelen til vår forståelse av verden rundt oss. Det er altså ikke småtterier vi snakker om.

Har du tanker om andre lesemåter? Legg gjerne igjen en kommentar.

Read Full Post »

Er dette uthenging? Er dette comme il faut? Hva med etikk, og jus, når noen i det offentlige rom utsettes for en ulykke? Fotografen sier han ikke lenger kunne kalt seg fotograf om han ikke knipset denne hengerumpa, men kan han fortsatt kalle seg lovlydig borger, og kan han kalle seg et godt medmenneske?

Hva kan man ta bilde av, og hva kan man ikke ta bilde av?

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=546016

Read Full Post »

Askeladden og Johnson Sirleaf

Jeg har nylig vært i Liberia. Som eneste norske journalist fikk jeg følge tre norske stortingsrepresentanter på deres studietur til dette ekstra-ordinære landet. Jeg har allerede laget mye stoff fra turen. I Vestfold Blad har jeg publisert artikkelen Fra Vestfold til Liberia.

Hovedstikkordene for studieturen: Helse og skole.

Under en mottagelse i utenriksdepartementet, fikk jeg hilse på president Ellen Johnson Sirleaf.

Først ble jeg to ganger holdt tilbake av livvaktene hennes. Men siden det bor ikke så rent lite Askeladd i meg, bestemte jeg meg for å prøve en tredje gang. Nå allierte jeg meg med en stedlig representant for UNICEF som jeg hadde blitt kjent med. Isabel het hun. Isabel kjente presidenten godt. Hun fortalte presidenten at jeg er en dedikert lærer som burde få hilse på henne. Presidenten vinket da på meg, og jeg kunne slite meg løs fra den grobianaktige livvakten som hadde tatt tak i nakke-kraven min.

Til presidenten sa jeg at jeg hadde sans for tankene hennes om å bygge egne internatskoler for jenter, slik at de kan være trygge mens de utdanner seg. Liberia er nemlig et land hvor kjønnsrelatert vold er uhyre utbredt. Dette er en vond arv og tradisjon som Liberia bærer med seg, ikke minst fra den langvarige borgerkrigen som utspilte seg på 90-tallet.

Det raser et kappløp i Liberia nå. Noen av deltagerne heter heter Håp, Desperasjon, Etnisitet og Gjeld.Med nyinnsettelsen av Johnson Sirleaf har Håp fått et lite forsprang. For at Håp skal vinne, må alle gode krefter stå sammen.

Du kan gi din støtte gjennom for eksempel UNICEF eller Flyktningehjelpen. Tenk på at kronene du gir kan være med å gjøre livet bedre for jenter og kvinner som er trakassert på det voldsomste.

Read Full Post »