Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2014

Å skrive essayistisk er ikke nødvendigvis det samme som å skrive et reinhekla essay. Det kan være nyttig å vite om for alle som nå posisjonerer seg i forhold til de nye eksamensoppgavene som vil komme i kjølvannet av revidert læreplan i norsk.

Norges første professor i sakprosa, Johan L. Tønnesson, siterer i boka «Hva er sakprosa» litteraturforskeren Leif Longum:

«Forestillingen om et idealtypisk essay oppmuntrer til å tenke i enkle motsetninger: Essay kontra ikke-essay. En type purisme som leter etter «rene» tekster. Men i praksis møter vi ofte tekster som representerer blandinger av ulike elementer, og derfor motstår alle forsøk på plassering i et entydig skjema, eller – ut fra en normativ sjangerteori må aviises som «psevdo»-produkter»

Longum anbefaler en essayistisk skrivemåte som ideal i stedet for å dyrke idealet om det rene essay. Hva er så dette idealet?

Å skrive essayistisk er å skrive «med omsorg for uttrykket» sier Anders Johansen i sin bok «Skriv! Sakprosaens håndverk». Johansen forklarer nærmere grunnen til at han er så opptatt av uttrykket sitt:

«(…) det er ikke for å presentere et faglig innhold på en spennende måte at jeg legger slikt arbeid i formen. Det er for å vinne fram til dette innholdet.»

Sagt på en annen måte: Form og innhold kan like lite skilles som de to sidene av et ark kan det. For meg betyr det at når jeg noen ganger fletter inn personlige og humoristiske innslag i mine fagtekster, er ikke det bare virkemidler, men en del av selve innholdet og innsikten.

Det viktigste for meg er ikke å fastslå om teksten min kan regnes som et rent essay, eller et kåseri, eller i det hele tatt defineres som en eller annen soleklar og fasttømret sjanger. Det viktigste for meg er å fastslå at den essayistiske uttrykksmåten er heldig for den som vil operere både faglig og litterært.

Det store skillet går ikke mellom romanforfattere og sakprosaforfattere, sier Johansen. Det går mellom den som tar anstrengelsen ved skriving på alvor, og den som bare prater i vei.

Den tryggeste, den tilsynelatende mest seriøse måten å skrive faglitteratur på, er den pedantiske. Det er den måten man velger dersom man engster seg for hva folk måtte tro.

Nå håper jeg elevene ikke trenger å engste seg for sensorenes dom dersom elevene finner det for godt å blande sjangre på eksamen. Gjør de det, er de helt på linje med noen av Norges fremste sakprosakjennere.

Mange norsklærere og sensorer har vært (og er?) redde for blandinger av essay og kåseri. Nå er det på tide å la den engstelsen slippe taket. De som synes det er vanskelig, og som på død og liv må ha en merkelapp på alt, må rett og slett omdefinere sin forståelse av hva gode tekster er. Men en liten livbøye på veien skal de få med.

Det finnes en merkelapp på blanding av essay og kåseri.

I artikkelen «Forvirring om essayet» skriver Jo Bech-Karlsen om epistelet at det er «en kåsernede essaysjanger, der formen er overordnet innholdet.»

Men ett skal både elever, sensorer og andre med interesse for de nye eksamensoppgavene som ligger og venter på oss et par nautiske mil der fremme ha i mente: Det essensielle er hva formålet med teksten er. Hvilken hensikt den skal tjene. Hvilken jobb den skal utføre.

I møte med mine yrkesfaglige elever, liker jeg best å bruke det siste uttrykket: jobb. De vet hva en jobb er. De vet mye om hva som skal til for å utføre en god jobb.

Da må du være presis. Da må du ha utholdenhet. Til å stole på må du være. Gjerne ha kraft. Gjerne ha godt humør. Å vise initiativ og handlekraft er ikke dumt. Og du kommer ikke langt uten samarbeidsevne. Det samme kan man jo si om tekster.

Både informative, argumenterende og resonnerende tekster kan skrives på denne måten, mener jeg. Blandingsforholdet kan nok være litt ulikt, men alt dette kan bruks inn i disse tekst-typene. Også såkalte kreative tekster kan snekres av de nevnte materialene.

Udir har lagt ut informasjon om eksamen i norsk for våren 2014 her.

Advertisements

Read Full Post »