JEG VIL SKRIVE
Jeg vil skrive at blanke ark ikke finnes. Fra du er født, er det for sent. Arket er ikke blankt, har aldri vært det. Men fargestifter er det mange av. Du kan klusse over med dem. Klusser du for mye, går du i svart. Kanskje det er bedre å fargelegge nye områder av arket, så vakkert du kan.
Jeg vil skrive. Jeg vil streke opp mening.
Jeg vil skrive Lille Leo. Min sønn. Ett år. Det er alltid moren hans som synger for han om kvelden. Hun spinner sølvtråder. Om jeg skulle prøve meg, ville jeg legge grove anleggsrør. Én kveld var Leo og jeg alene hjemme. Jeg sang. Da opplevde jeg en hellig stund. Leo satt på fanget mitt, la hodet på skakke og så skjevt opp på meg. Jeg vil skrive det blikket. Jeg vil skrive det smilet. Jeg vil skrive den varmen. Den prikkende ømheten som spredde seg i hele kroppen, kan man skrive den? Vi begynte å le begge to. Vi lo så vi rista mens vi sang go’nattsangen. Like etterpå sov Leo trygt. Like etterpå gråt jeg.
Jeg vil skrive Dieu. Hvor bor Dieu?
Jeg vil skrive at man kan lese så mye Bourdieu man bare vil, men om man ikke også har kryssa Finnmarksvidda, har man ikke grepet. Man kan lese seg mett på Genette, men den som ikke også har skuet ned fra en tind, har ikke sett. Den som ikke har ligget i soveposen sin, under åpen himmel, under et furutre, sammen med én venn, og to polarhunder, og i løpet av natten, har latt seg snø ned, har ikke forstått. Den som ikke har fyrt bål, kokt kaffe og grilla ostesmørbrød med tørka reinsdyrhjerte, har ikke smakt. Den som er for mye inne, stenger seg ute.
Regnbuen er i ferd med å miste et ankerfeste eller to, om man ikke fortøyer den i både natur og kultur. En regnbue med slark. En regnbue i drift. Jeg vil skrive. Jeg vil fargelegge.
Jeg vil skrive om det som henger og slenger, det som knirker i hengslene, det som er løst, det som er ledig, det som er i drift.
Jeg vil ikke skrive min kamp. Livet er ingen kamp. Livet er ikke hardt. Livet er ikke knall heller, og aldeles ikke knallhardt. Livet er betydelig mer sammensatt enn som så. Livet i virkeligheten, og virkeligheten i livet, i den grad virkeligheten virkelig er virkelig, er komplekst. Det er noe mykt ved selv den hardeste stein.
På arbeidspulten min har jeg en stein. Den tok jeg med fra Femundsmarka. Det vokser kartlav på den. 0,5 millimeter i året vokser den. Tankene vandrer. Tankene vokser. Kart og kart. Er det ikke egentlig mer en labyrintlav? Jeg vil skrive meg gjennom labyrintene. Av og til tar jeg steinen og laven ut. Ute er det fuktighet.
Fy f»#¤»#%#»%n, (ja jeg vet, fattig ordforråd) Men når folk skriver så godt, blir jeg betatt og overveldet. Når de skriver bedre enn meg blir jeg inspirert og beveget. Dette var veldig veldig godt. Nydelig.