Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Livets viderverdigheter’ Category

Jeg har i grunn ingen nyttårsforsetter, men noen nyttårsfortsetter har jeg satt opp:

 

NYTTÅRSFORTSETTER

1. Fortsette å lese og skrive mye forskjellig.
2. Fortsette å tale rettferdighetens sak.
3. Fortsette ås spise god sjokolade og drikke mye kaffe.
4. Fortsette å verdsette vennskapets gave.
5. Forsette å spise deilig potetgull og drikke brus til.
6. Sa jeg kaker?
7. Fortsette å være modig.
8. Fortsette å svømme motstrøms nå og da. Det er på den måten man kommer til kilden.
9. Fortsette å hevde at miljøsaken trumfer alt. Uten miljø, har ingen av oss, og særlig ikke våre barnebarn, noe sted å være til slutt.
10. Fortsette å ha «balanse» som ett av mine favorittord.
11. Fortsette å digge snø, polarhunder, ski, vinter og friluftsliv sånn generelt.
12. Fortsette å verne om, dele mye tid med og bli enda bedre kjent med min kjære kjernefamilie.

Read Full Post »

Jeg er far. Derfor har jeg noen er-far-inger. Først ble jeg far til én. Det lærte jeg jo noe av. Så ble jeg far til en til. Det lærte jeg enda mye mer av. For nå kunne jeg begynne å sammenligne.

Jeg så likheter og forskjeller. Ikke minst det siste. Jeg lærte at det som fungerer for et barn i en setting til en tid, slett ikke fungerer likt for et annet barn i en annen tid, selv om det var mye ved settingene som kunne minne om hverandre.

Slik sett erfarte jeg at erfaringer er noe skrøpelig. men tross alt, opplevelsene med den førstefødte kunne anvendes på den andrefødte, bare de ble tilpasset. Det må skje gjennom refleksjon. Jeg mener man lærer aller mest gjennom refleksjon. Erfaring uten refleksjon er ikke verdt all verdens.

I yrkeslivet finner man dem som har 1 års erfaring 30 ganger, og dem som har 30 års erfaring. For de førstnevnte er erfaring det som hender med dem. For de sistnevnte er erfaring refleksjoner over det som har hendt med dem.

Man kan med fordel trekke andres erfaringer inn i sine refleksjoner. Man må bare vite at de ikke kan anvendes på eget liv sånn helt uten videre. Erfaringer er alltid situasjonsbaserte. Skal de brukes til noe myttig i en annen situasjon, må de tilpasses. Og mitt mantra er at dette skjer gjennom refleksjon. Gjerne gjennom å skrive. Altfor mange har levet uten å ha skrevet.

Read Full Post »

Du reiser deg fra stolen. Har du da reist? Hvor kort kan en reise være? Ja, hva er det egentlig å reise?

Og hvorfor reiser folk? Aftenposten skriver i dag om en økende reisetrend blant unge. Hvorfor?

Mange mennesker i verden i dag reiser fordi de . Tenk på flyktninger, for eksempel. Det er 45,2 millioner mennesker på flukt i dag, skriver Flyktninghjelpen.

jeg har skrevet en artikkel om det å reise der jeg ser nærmere på reisingens (ikke «reisningens») hva og hvorfor. Der skriver jeg meg fram til at en reisendes tenkemåte er viktigere enn den reisendes reisemål.

Slik sett kunne vel den reisende nesten vel så gjerne blitt hjemme?

Artikkelen finner du her.

Read Full Post »

Jeg har ikke noe ønske om å bite eller slite i stykker Norge. Norge virker tålelig slitesterkt også.

Men, – hva binder oss sammen? Finnes det lenger noe typisk norsk?

I 2005 arrangerte P4 i samarbeid med handelstanden konkurransen «Jakten på nasjonalskatten». Premien skulle være en skattkiste full av Freia Melkesjokolade.

Freia har vært freidige nok til å kalle melkesjokoladen sin en «norskekte nasjonalskatt». Det er vaskeekte svada!

For la oss se hvor norsk denne melkesjokoladen, som liksom skal være det norskeste av det norske, i virkeligheten er:

** Oppskriften på melkesjokolade er fra Sveits
** Kakaoen er fra Ghana og Elfenbenskysten
** Kakaoplanten ble opprinnelig dyrket av aztekerne
** Sukkeret dyrkes i Danmark og England
** På hver eneste liten sjokoladerute er det inngravert bilde av en stork. Det er Marabou-storken. Den lever i land sør for Sahara.
** Designeren av emballasjen til melkesjokoladen er gjort av Amar Aziz. Han er født i Lahore, Pakistan.
** Freia eies av Kraft Foods, et multinasjonalt selskap med base i USA.

Typisk norsk? Jommen sa jeg kakaosmør!

Et lite stykke Norge? Snarere er vel Freia Melkesjokolade et lite stykke verden.

Norge er et land med interesser og påvirkningskraft i så å si hele verden. Og så å si hele verden finnes representert i Norge.

Norge i verden. Verden i Norge.

Kilde: Bromark og Herbjørnsrød: «Norge. Et lite stykke verdenshistorie.» Cappelen Damm 2008

Read Full Post »

Ønsker alle medmennesker og verdensborgere et nyttig, nådig og nakent nyttår, fullt av:

** Fryd og gammen
** Opprømthet
** Humor
** Ettertenksomhet
** Poesi
** Overraskelser
** Potetgull
** Kameratskap
** Kjæresterier
** Skjønnhet
** Trygghet
** Medfølelse
** Spenning
** Lys
** Varme
** Kaffe
** Kaker
** Arbeidslyst
** Virketrang
** Naturopplevelser
** Utvikling
** Innlevelse
** Ekthet
** Samtale
** Generasjonsbrobygging
** Grensesprenging
** Eventyr
** Ro
** Filosofi
** Velsignelse
** Søtt. Og salt. Kort fortalt: Litt av alt.

Read Full Post »

Snåsa er en plass så norsk som noen. Hva vet den jevne nordmann om Snåsa, mon tro? De fleste må vel svare at de vet det kommer en mann derfra. Snåsamannen. De færreste har hørt om, eller tenker på, de 2181 andre innbyggere av kommunen. Visste du at vokalist og bassist i bandet Motorpsycho er snåsning? Skiskytteren Jon Åge Tyldum kan også nevnes. Eller visste du at Snåsa er et kjerneområde for sør-samisk språk? Kjenner du til at nesten halvparten av kommunen er lagt ut som nasjonalparken Blåfjella-Skjænkerfjella? De fleste av dere må si nei. Men blånissene har dere alle hørt om. Hva vet egentlig vi nordmenn om hverandre? Hva vil det si å være norsk? Hva har vi i grunn felles? Har vi tid til hverandre?

Snåsa ligger nær det geografiske midtpunktet i Norge. Finnes det et verdimessig midtpunkt i Norge? Hvor ligger i så fall det?

Jorden har vandret en runde rundt Solen. Flott! Men den er vel ikke framme akkurat 31. desember? For de gamle egyptere startet året ved høstjevndøgn. I Thailand feires den buddhistiske nyttårsfesten Songkran 15. april. Muslimene forskyver nyttårsaften slik at de til slutt har fått feiret nyttårsaften året rundt. Og for de gamle romere startet året 1. mars. Slik henger det sammen at månedsnavnet februar betyr renselse. Februar er tiden for å springe naken rundt og piske det motsatte kjønn. Alt slikt måtte være i orden før det nye året kom med den 1. mars. Slik henger det sammen at månedsnavnet september betyr den syvende, enda det er den niende måneden. At vi sitter her med fyrverkeriet og sjampanjen vår i kveld, er resultatet av en rekke tilfeldigheter.

Kloden har promenert en runde rundt Helios. Er det noe å skyte opp raketter for? Er det noe å miste et øye for? Det er så mye som surrer rundt der oppe i Verdensrommet. Men nyttårsaften dreier seg nå engang om dette. Definisjonsordboka slår fast at et år er tidsrom som omtrent svarer til jordklodens omløpstid omkring sola. Det er altså noe omtrentlig vi feirer. Selv nyttårsaften er ikke eksakt. Selv nyttårsaften er ikke sann. I 2008 ble det lagt til ett sekund, et såkalt skuddsekund. I år 1700 hoppet man over dagene fra 18.februar til 1.mars. Hvor ble det av Sannheten i alt mylderet? Er nyttårsaften Tiden for å finne ut av dette?

Mye hviler på sekundet, eller pars minuta secunda om du vil. Her er en liten skoletime i sekundet: I riktig gamle dager var et sekund beregnet til tiden mellom to hjerteslag. I vitenskapen er sekundet teknisk definert som varigheten av 9 192 631 770 perioder av strålingen som svarer til overgangen mellom de to hyperfine nivåene av grunntilstanden til cesium-133 atomet ved null kelvin.

Det handler om cesium og om å se seg om.

Det handler om nuet. Det er nå det gjelder. Det sier Nåsamannen. Det svinger av tiden. Det er om å gjøre å henge med i svingene.

I et nå skal vi bevege oss fra sekundet til året. Det er 31558432,896 sekunder i et anomalistisk år, litt mindre i sideriske og tropiske år. Vi snakker om Jordens omløpstid rundt Sola i forhold til henholdsvis perihel, stjernene og vårjevndøgnspunkt. Men Sola er ikke alt, selv om den utgjør mer enn 99,8 % av solsystemets masse.

”Det er noe uendelig mirakuløst ved historien om Gud som stanset solen slik at Josva skulle beseire sine fiender ved Jeriko. Han fikk et tidsrom i gave utenfor de vanlige regnestykkene. Jeg tenker på Josva hver høst når vi avslutter sommertiden og får en time ekstra til morgenkaffen. Gleden over den ekstra morgentimen er nok beslektet med gleden over en utsatt henrettelse. Man får tid i fanget, som ikke var disponert på forhånd.”

Det er år og dag siden jeg leste en like god bok som Trond Berg Eriksens Tidens historie som sitatet er hentet fra.

Det finnes så mange slags år. Tiden lager alle år, men det er av mindre interesse å lokalisere hvor mange sekunder forår og etterår, kornår og kronår, skoleår og ferieår består av. For ikke å snakke om budsjettår og lemenår som begge fort kan gå på en sprekk. Det finnes også noe så paradoksalt som uår.

”Tid”. Ordet nyttes om både varighet og tidspunkt. Ikke uten videre uproblematisk det. De to aspektene er like forskjellige som avstand og sted. Tid brukes om prosesser, kvantiteter og kvaliteter. Tidsmetaforene og tidslignelsene er så mange at man kan tvile på om det har noe bestemt, avgrenset innhold.

– Å møte tiden selv er like umulig som å møte selve kjærligheten eller selve været, sier Berg Eriksen.

– Tiden er ingen skjebne, men en tanke som også kan tenkes annerledes, sier Lennart Lundmark.

– Det er en tid til å ta i favn, en til å la det være, sier Bibelen.

– Vi har tolv klokker i huset. Likevel strekker ikke tiden til, sier Benny Andersen.

– Tid er selve det stoff livet er laget av, sier Benjamin Franklin.

– Den som fordriver tiden, sårer evigheten i seg, sier Stein Mehren.

– Å spørre hva tid er, innebærer å avkreve språket mer enn det kan yte, hevder Wittgenstein.

Glem Snåsamannen. Det er i hvert fall ikke han det handler om nå. Nå er det nå. Nå er det Nå-sa-mannen. Nå er det Nåsamannen. Og Nåsamannen, hva sier han?

Nå, sa Mannen, må vi bruke tiden vår godt.
Nå, sa Mannen, må vi handle.
Nå, sa Mannen, må vi gå.

Med det mener jeg ikke at vi skal skynde oss. Gå nå, men pass tempoet. Festina lente. Få ting står så fjernt fra Nåsamannen som hastverk. Det er akkurat det vi skal fjerne oss fra. Det er den som har dårlig tid, som får minst gjort. Tenk å ha dårlig tid, når tid er det stoffet livet er bygget av.

I tre år levde jeg i, reell, gru for å bli blind. Legene sa det kunne bikke begge veier. I den grad jeg levde disse årene, levde jeg i framtiden og i frykt. Jeg kom ut av krisen. Etterpå har det å leve i nuet blitt noe mer enn en talemåte for meg. Jeg har gjort meg selv til Nå-sa-mannen. Det er nå jeg taler, og det er nå jeg vil at du skal forstå dette: Du lever i et av verdens mest bortskjemte land til en av verdens mest bortskjemte tider. Det kan være farlig. Samtidig lever du i et land som har latt seg innringe av effektivitetens og produksjonens høyborg. Murene blir høyere, tjukkere, lengre for hvert sekund. Det kan være farlig. Denne talen er ment å være din wake-up-call fra Nåsamannen. Dette er ikke nok en nyttårstale som luller deg inn i klisjeene.

”Det kommer både sorg og glede med de kalenderbladene som vi ennå ikke har snudd. Så har vi alle lov til å håpe på det beste”, sa Stoltenberg i år. Og det er klart man stoler på Stoltenberg. Og det er klart han har rett. Og det er klart at jeg ikke vil rakke ned på håpet. Men alle vil tale om håpet, ofte på håpløst kjedelig vis. Det kan være farlig. Det kan fungere som byssanlull og natti natti. Stoltenberg prøver å bruke «håpet» som Obama gjør i talene sine, men det funker ikke. Han sier at «håpet om fred i Midtøsten er rammet på nytt», når det ikke dreier seg om noe annet enn et brutalt angrep fra Israel. Det er hårreisende å bruke så vage begreper om noe så konkret, sier retorikkekspert Kjell-Lars Berge.

Mens alle andre taler om håp, holder Arne Shceie seg til hopp. Rettere sagt hopphåp. Til avisa Vårt Land sier han: ”Nå har ikke jeg vært hjemme på nyttårsaften siden 1972 på grunn av den tysk-østerrikske hoppuka. Så jeg vet jo ikke helt hva sånne taler skal inneholde. (…) For idrettsåret 2009 håper jeg at hopperne våre følger opp de fine prestasjonene (…)”

Hopp og håp henger sammen, det er tindrende klart. Se for deg en sjuåring sette utfor sin første hoppbakke. Kunne han gjort det uten håp? Noen ganger må det hoppes. Man kommer ikke over avgrunnen med korte steg. Hopp og håp!Stillestående og intetsigende håp oppnår man ingenting med.

Nåsamannen ser et sykt Norge. Noen mirakelkur har jeg ikke, men her er min diagnose og mine hoppefulle håp:

* Nordmannens rytme har gått i stå. Vi marsjerer alle i takt. Vi styres alle av effektivitetstyranniets strenge timeplan. Det hele overvåkes av en protestantisk og puritansk Gud. Tiden er kort og evigheten lang. Gud er en revisor som undersøker om du har papirene i orden. Har du stått på nok du da, gutten min? Utnyttet du hvert sekund du fikk på jord?

* Hvorfor koser vi oss, på fritiden, med å se topptrente typer kjempe om hundredeler og tusendeler av et sekund? Søker jeg i Google på bobsleigh får jeg vite at søket tar 0, 19 sekunder. Er ikke det erkedumt?

* Skillet mellom arbeid og fritid viskes ut. Forbrukernes fritid er nå ofte like strengt regulert som arbeidstiden, skriver Berg-Eriksen. Det vet vel alle som har barn som skal kjøres hit og dit for å være med på en aktivitet. Arbeidslivets rytmer har spist seg inn i fritiden, og vi har fått én livsrytme i stedet for den sunne tempovekslingen. Er det derfor mine medborgere nærmest skryter av å kjøre litt for fort på vei til hytta? Er det. Derfor fastfood. Supersizer. Nasjonen vår? Svisj svisj forbikjøring svisj og fastfood sparer deg for tid svisj fortere enn du aner kan det ha kostet deg livet og hva, om jeg svisj svisj svisj svisj svisj svisj svisj tør spørre, sitter du igjen med da?

* En slik dødelig effektiv marsjtakt – pamparapam – er naturlig nok farlig både for individet, samfunnet og naturen. Medisinen er at nordmannen oppsøker og respekterer de rytmiske forbindelsene som finnes mellom natur, samfunn og seg selv.

For ikke lenge siden lukket natten byportene og soveværelsene. Nå har kunstig belysning utvisket skillet mellom natt og dag. Natt og dag, fritid og arbeid, – hele tiden den samme rytmen. Nordmannen trenger temposkifter i større grad. Alle gode musikkstykker krever taktbytte, rytmeskifte og pauser. Berg-Eriksen. Livet er avhengig av tidsnisjer. Verden ødelegges ikke bare av Co2 og industriavfall, men også av rytmisk støy. Som alle andre kjente organismer har mennesket et indre ur som styrer en lang rekke biorytmiske prosesser. Vi skiller oss ikke fra sopp, lav og alger her. Bestemte verdier av lys, varme og fuktighet må veksle innenfor definerte tidsrom for at livet skal trives. Nordtyske bønder delte i gamle dager natten i to – før og etter pissingen. Det tror jeg er god medisin.

Medisinen er også å lære av kulturer som betrakter punktlighet som anmassende og vulgært. Møtet begynner når alle er kommet. Bussen går når den er full. Du sitter under et tre. Ingenting hender. Kaster du bort tiden? Ikke hvis du tenker i hendelsestid. Tid er når noe hender. En konsekvens av tidsforståelse som dette blir sterk nåtidsorientering. Planlegging av framtid blir illusorisk, tidsfrister uten mening, fødselsdagsfeiring dumt. Tenkemåten kan virke eksotisk, men også du har vel opplevd tid subjektivt? Tiden går fort i lystig lag. Tiden går sakte når du venter på en buss som aldri kommer.

Stopp. Tenk.

Jeg protesterer ikke mot all form for tidsplanlegging. Jeg blir bare opprørt av banksjefer som lar mindre viktige kunder vente. Jeg blir opprørt over folk som avbryter under en samtale. Jeg opprøres også over all klagingen på at tiden ikke strekker til. Gjør noe med det nå. Medisinene her kan være mange. Prøv for eksempel en uke på Finnmarksvidda under høststjernehimmelen. Gå. Nå. Du kan gå langt der.

For nordmenn går ikke nok. Vi er nest dårligst i klassen. Bare Belgia beseires. I landene med mest fritid beveger folk seg minst, og omvendt. Det er statistikkbyråer i 14 land som har gått sammen i den omfattende kartleggingen av befolkningens tidsbruk. Generalsekretær Kari Vanebo i Norges Gang- og Mosjonsforbund er overrasket over tallene, men hun tror forklaringen skyldes at vi har for dårlig tid.

– Det skyldes tidspress og ubevissthet. Alt skal gå så fort og derfor velger man bilen i stedet for å gå en tur og få med seg naturopplevelsen samtidig. Trening blir en programpost, i stedet for noe som integreres i hverdagen, sier hun.

Så langt, eller kort, har det gått at vi blir innbilt syke og har fått lavere smerteterskel. Hvorfor? Fordi vi ikke kjenner andre måter å begrunne vår uvirksomhet på enn å bli syke. Det er virkelig, virkelig, virkelig,- sykt.

Hva gjør vi med sykdom i vårt samfunn? Vi triller piller. Norske leger elsker piller. Piller er stabile, sier de, og kan ikke ta feil. Du får piller mot verk og herk, vond mage og nærmest en hver plage. Du får pepp-piller som gir deg pepp, og p-piller som ikke gir deg noe som helst. Tannverk forsvinner som dugg for solen, hvilket ikke er dårlig. Likevel er jeg pillekritisk. Takk og lov vil visse typer piller aldri se dagens lys.

Hvordan ville du stille deg til en innstillingspille? Folk med litt slapp innstilling går til fastlegen sin, hvis de orker da, og sier: Du, jeg sliter med litt slapp innstilling. Har du noen råd? Nja, råd og råd, sier legen. Det er vel mer spørsmål om du har råd, for jeg har en fin liten pille her, men den er temmelig dyr.

Eller hva med god samvittighets-pillen. Du har gjort noe galt og sliter med en ekkel følelse som ligger og murrer. Da er det bare å gå i pilleskapet, som nå har blitt det største skapet i huset, og ta to av de små, rosa samvittighetspillene. Vips, – de sikrer deg god samvittighet i et helt døgn. Hvis du ikke har drept noen da. Da må du ta fire, og kanskje spe på med en meningen-med-livet-pille eller to.

Piller kan hjelpe oss med mye. Bra er det. Pillene jeg har nevnt vil gud skje lov forbli fantasi For alt skal ikke være lett her i livet. Hvorfor gjøre ting lettere enn de er?

Jeg er ikke Snåsamannen. Jeg kan ikke legge varme hender på vår klode og vår nasjon for å kjøle ned klimaet. Jeg kan heller ikke legge kalde, klamme hender om nakken på Effektiviteten og strupe den. Jeg er Nåsamannen. Jeg sa det i går. Jeg sier det i dag. Gå. Nå. Dette er mine magiske ord. De går til Snåsas Vakkerlifjell, midt i Norge, Kinnarodden i nord, Lindesnes i sør, Vardetangen i vest, Kibergneset i øst. De går til verdens ender og verdens venner:

Vendetida er nær. Den er her. Nå. Venn deg til å tenke annerledes. Vend deg mot vennene. Jeg har venner som bor to og en halv times kjøring, om man holder fartsgrensene, unna meg, men som jeg ikke har sett på et helt år. De har ikke tid. Dette er ingen vennevendetta mot venner som datt av, men Nåsamannen vil si: Vend deg ikke fra vennene. Venn deg ikke til vennene heller. Den som har venner vanter ingenting. Det blir ikke krise av å sitte rundt et bål, i samtale med to-tre venner, under stjernehimmelen.

Det er de timene som ikke telles, som teller.

Verre er det ikke. Klimakrisa, finanskrisa, krigskrisa, tidsklemmekrisa, alt er avblåst. Alle tidstyver er fengslet. En ny vind venter i vennskapets tegn.

Tiden, min venn, finnes ikke i klokkene. Den virkelige tiden finnes i kroppene. For det er ikke klokken, men hjertet som stanser når tiden er ute.

Read Full Post »

Hva er en ”latsabb”? Ordet finnes ikke i Språkrådets ordbok. Det blir temmelig subjektivt og uklart hva som skal legges i begrepet. Hvordan defineres en latsabb? Hvor mange slike sabber har vi i Sandefjord? Først når vi vet det, kan vi få en klar idé om hvor stort problem vi snakker om.

Kjersti Isaksen skriver i sitt innlegg ”Ut i jobb!” ( Sandefjords Blad, 14.04.12) om latsabber. Hun skriver på en måte som gjør at man kan få inntrykk av at de fleste som mottar økonomisk sosialhjelp, er snyltere. Det er en drøy påstand som rammer mange uskyldige hardt.

Urimeligheten i Isaksens snylteutslyngede påstand ligger fortsatt og gnager i meg. Den er så utbredt denne tankegangen. Isaksen er nemlig slett ikke alene i sin forenklingsiver.

Her om dagen var jeg involvert i en Twitter-samtale. Et lite utdrag vil vise hva jeg mener:

Skjermbilde 2013-11-21 kl. 01.08.58

Denne Brinchern er en av mange som finner mening i å belemre mennesker i pressede situasjoner ved å innlemme dem i grupper hvor de med stor sannsynlighet aldeles ikke hører hjemme. Hva godt kommer ut av å omtale andre som kyllinger? Hva får Brinchern ut av å ruge på den slags lettvintheter?

Brinchern setter også opp en dobbeltfelle for de syke, – en felle det er umulig å rømme unna. De syke er dømt til å tape i Brincherns spill, uansett hvordan de oppfører seg. Slappfisker er de og slappfisker blir de i Brincherns hjernevelv.

For den syke skal ikke kunne ha det morsomt. Da er hun ikke virkelig syk.
Men hva om den syke nå, etter Brincherns ønske, holder seg for seg selv, går hjemme, og på andre måter lever opp til dette innsnevrede bildet av hvordan en syk skal være? Jo, da vil man veldig lett få høre at man er tungsindig, depressiv, tiltaksløs og så videre ad infinitum.

Ethvert menneske er mer enn hva du ser.

Mennesker er forskjellige.

Så enkelt. Så vanskelig. Så fort å glemme.

Brinchern har glemt det. Isaksen har glemt det.

Isaksen klinker til med følgende:

Alle som mottar trygd burde ha oppmøteplikt klokken 08.00, skriver hun. Det vitner om at hun ikke har klart for seg hvor uensartet gruppen som mottar trygder og stønader er. Et slikt krav betrakter jeg som en dårlig vits.

Ja, i etterkant av dette innlegget har jeg tenkt mye. Det er mye som er dårlig, usant og urettferdig ved de tankene Isaksen gjør seg til talskvinne for. Hvor kommer denne ubendige trangen til å stemple andre rundt seg som det ene og det andre? Hvorfor denne lysten, eller hva vi skal kalle det, til å klistre merkelapper på andre? Hvordan kan det ha seg at så mange finner det interessant å gi seg til å definere andre, ofte på særs spinkelt grunnlag?

Ethvert menneske er mer enn det du ser. Jeg gjentar det.

Argumentasjonen til Isaksen er syltynn. Mesteparten av innlegget hennes består av en fortelling om én person som hun kjenner. Vi får blant annet høre at han aldri har gjort et arbeidsslag og at han har fått nye tenner. Dette er lite interessant.

Å slutte fra enkelttilfeller til generelle konklusjoner, er sjelden vellykket.

Jeg undrer meg også over Isaksens evne til å avgjøre hva som er en vond barndom eller ikke. Hvor får hun oversikten og kunnskapen sin fra? Hvordan kan Isaksen dømme i saker som dette? Skal ikke folk selv få bestemme om de har hatt en vond barndom eller ikke?

Fagfolk kan nok også gjøre en vurdering av hva en barndomshistorie skal ha å si i en trygdesak, men jeg tror Isaksen med fordel skal la være å blande seg inn i den slags vurderinger. Ting er ikke alltid som de ser ut på overflaten.

Det som for Isaksen virker som latskap, kan dypest sett være noe helt annet. Mennesket er et komplisert vesen, og det er ikke til å undres over at saksbehandlere gjør feil. Noen ganger gjør de det for lettvint for klientene sine. Andre ganger gjør de det for vanskelig.

Det siste ser det ikke ut til at Isaksen, og mange med henne, har tenkt på.

Innlegget fremstår som ensidig og tendensiøst. ”Se å få de sleipe, udugelige ut i jobb.” Det kommer ikke tydelig fram av Isaksens innlegg hvor stort hun mener problemet er. Hvor stor del av dem som mottar økonomisk sosialhjelp er sleipe og udugelige? Ja, hvor mange sleipe sandefjordinger har vi?

Og hvordan ser Isaksen for seg at de skal fungere i arbeidslivet, dem hun snakker om? For de er jo sleipe. Og udugelige. Når de er sånn, – hvem skal ansette dem?

I motsetning til Isaksen er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar sosialhjelp er syke mennesker, utslåtte mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside.

I møte med trygdevesenet er det også mange som ikke får den hjelp de burde få. Man må nærmest være norsklærer for å forstå alle skjemaer og søknader som skal fylles ut. Det er ikke alltid det hjelper heller.

Isaksen og Brinchern er blant de mange som bidrar til å forsterke stereotypien av den typiske trygdemottaker som sleip, slapp og snyltende.I saksen og gapestokken med hele hurven, kan det synes som de mener. Eller mesteparten av hurven. Eller store deler av hurven. Ja, hvor stor del av hurven, mener de egentlig?

De er bemerkelsesverdig utydelige på det punktet. Dermed rammer utsagnene deres i grunn alle. Slik blir det den effektive mistenkeliggjøringen det er ment som, i all sin urimelighet.

For den som ønsker personlig utvikling og språklig oppgradering, anbefales kronikken «Når orda røpar verdiane våre» av Språkrådets direktør, Arnfinn Muruvik Vonen.

Kronikken «Når ord blir virkelighet» av postdoktor og spaltist i Aftenposten, Thorgeir Kolshus, anbefales også varmt.

Mennesket.Mer enn merkelapp

Read Full Post »

Older Posts »