Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Livets viderverdigheter’ Category

Dagens ord: Takk

Takk for nå, og takk for da

Takk for godt og takk for bra

Takk for sist og takk for først

Takk for minst og takk for størst

Takk for glede, takk for trist

Takk for sikkert, takk for visst

Takk for teater takk for bøker

Takk for alvor takk for spøker

Takk for meg og takk for deg

Takk for torsk og takk for sei

Takk for ditt og takk for datt

Takk for deling gjennom formueskatt

Takk for fiskeboller og marsipan

Takk for furu og takk for gran

Takk for salt, takk for sukker

Takk for neier takk for bukker

Takk for kjøkken takk for stue

Takk for tommeltott og hue

Takk for musikk, takk for sang

Takk for ding og takk for dang

Takk for idrett, takk for sport

Takk for sakte, takk for fort

Takk for fjell og takk for sjø

Takk for bæ og takk for mø

Takk for stedfast, takk for reise

Takk for senke, takk for heise

Takk for plomme, takk for sviske

Takk for rope, takk for hviske

Takk for Jak og takk for okse

Takk for genser takk for bukse

Takk for hverdag, takk for fest

Takk for øst og takk for vest

Takk for maur og takk for løve

Takk for blinde, takk for døve

Takk for berøring, takk for hud

Takk for brudgom takk for brud

Takk for negler takk for hår

Takk for det som kommer takk for det som går

Takk for regn og takk for sol

Takk for ekvator og for pol

Takk for solidaritet med andre

Ta en ring og la den vandre

Takk for magma takk for hav

Takk for høy og takk for lav

Takk for Shakespeare takk for Ibsen

Takk for vaksine og for gipsen

Takk for nærhet takk for varme

Takk for fred men også for rettferdig harme

Takk for tanken takk for drømmen

Takk for Nordkapp og for Strømmen

Takk for pampas takk for savanne

Takk for byen takk for landet

Takk for rynker takk for skjegg

Takk for dør og takk for vegg

Takk for mennesker takk for “vi”

Takk for hver gang vi kan si:

Tusen takk for gode ord

Takk for himmel, takk for jord

Takk for at alt har sin tid

Takk for himmelport så vid

Takk for litt, takk for alt

Takke ofte, kort fortalt


Kjære alle som har abonnert på min kalender. Takk for support. Takk for at du bestilte. Takk for at du leste. Takk for mange tomler opp. Takk for kommentarer og oppmuntringer.

Jeg vil ønske alle en alle tiders jul og et meningsfullt 2021.

Read Full Post »

Dagens ord: musikk

Når man skal få fram at noe var virkelig vakkert, så brukes gjerne uttrykket “det var som musikk i mine ører.” Musikk blir på en måte gjort til gullstandarden på det vakre og det behagelige.

Musikk skal først og fremst lyttes til og nytes, ikke defineres. Her er dog et forsøk:

kunsten å sette sammen eller framføre toner i en estetisk helhet av rytme, melodi og harmoni; komposisjoner

En av abonnentene på min kalender lager sin egen musikk-kalender. Han har leita fram mange godbiter, og jeg har hatt stor glede av den. Se om ikke denne lenken kan funke: https://www.facebook.com/711592666/videos/10158851578792667/

Musikk har den fordelen at den ikke trenger ta omveien om hjernen. Den går snarveien rett inn i hjertene våre. Dermed gjør den sin virkning, uten at vi alltid legger så godt merke til det. Et fenomenalt verktøy for dem som vil spille (sic!) på følelsene våre. Det kan brukes i reklame, det kan brukes i film. En annen av dem som abonnerer på min adventskalender er Johannes Ringen. Han har jobbet mye med filmmusikk, blant annet til filmen Stormen. Jeg stilte ham en del spørsmål om hvordan han tenker om filmmusikk til en artikkel om nettopp dette som jeg skrev for Aftenposten Innsikt. 

Det er så himla mye man kunne sagt om musikk. Men nå rett før jul får vi gjøre det enkelt. 

Min bestefar mente at det bare finnes to typer musikk. Den første, og desidert viktigste typen, var koraler. Det var salmer som han spilte på orgelet i kirka. Han tok seg ofte en koral på pianoet hjemme i stua på gården også.Alt som ikke var koraler, ja all annen musikk, definerte han som jazz. Jazz var ikke bra.

Den som vil lese mer kan bestille min masteroppgave. Oppgaven var kort (nei, ikke kort!) og godt å skrive et bokmanus. Manuset har fått tittelen “Slik slipper lyset inn. Et essayistisk skråblikk på livets byggesteiner.” Kapittelet om musikk heter “Lyden av trevirke, hestehår og kattetarm”. Ellers finnes kapitler om språk, ensomhet, håp, reise, vennskap, trær, Solen, nysgjerrighet, rus, tid og anstendighet. Prisen er 299,99, siden trykkekostnaden for små opplag er uforholdsmessig stor. Du får da 100 A4-sider om livets små og store viderverdigheter. 

Vi skal slutte med en koral. “Å kunne jeg bare bli barn igjen”. Dette var min bestefars yndlingsjulesang. Jeg hørte ham ofte synge den for kyrne da jeg i mine gutteår hjalp ham med fjøsstellet. Tipper mjølka som ble tappet på kartong fra disse kyrne hadde litt ekstra fylde og smakte aldri så lite hellig, for dem som var så heldig å helle i sine glass av koralamjølka frå Nils-garden.

På Spotify kan man høre Solveig Slettahjell synge “Å kunne jeg bare bli barn igjen”.

Sangen er høytidelig, noen vil kanskje si gammelmodig, i stilen, men legg også merke til at uttrykket festers fest blir brukt. Håper alle får en alle tiders dag i morgen!

Å, kunne jeg bare bli barn igjen 

Når juleklokkene ringer! 

Å, kunne jeg salig i ånden se 

:/: De skinnende englevinger! :/: 

Å, den som blott kunne med barnets sinn 

Få hilse sin frelser kjære. 

Og synge med barnets røst så klar 

:/: Den Herre Kristus til ære. :/: 

Om verden så larmer og stormen slår, 

Dog barnet eier Guds rike. 

Hvor himmelens juleklokker går, 

:/: Må mørket og angsten vike. :/: 

Så ring da, Guds klokker, til festers fest

Vekk barnet til liv her inne! 

Vi reder deg leie, du himlens sønn 

:/: Og slipper deg ingensinne :/: 

Jeg bringer ei myrra, jeg har ei gull. 

Jeg er ingen konge fra Østen. 

Mitt fattige hjerte er alt jeg har, – 

:/: Så såre det trenger trøsten. :/:

La gråne vårt hår og bøyes vårt mot. 

Og dagene fort henrinne, 

Ved barnehånden fra Betlehem 

:/: Vi Paradiset skal vinne. :/:

Av Karl Marthinussen

Jeg er tilbake i morgen med en siste, liten hilsen.

Read Full Post »

Dagens ord: Frihet

“Frihet er den kilde hvorfra all mening og alle verdier oppstår.”

Simone de Beauvoir, fransk forfatter og feminist

Slavemonument fra Zanzibar. Jeg kan ennå huske etterkulden fra da Kristin og jeg var og så det i 2005.

Oh freedom

Oh freedom

Oh freedom over me

And before I´ll be a slave

I´ll be buried in my grave

And go home to my Lord

And be free

Når man bygger en tekst, står man i høy grad fritt. Hvordan skal man slutte og begynne? Du står veldig fritt. Hvordan skal hoveddelen utformes? Hvlke ord skal velges? Vil du skrive mest informativt, appellativt, ekspressivt eller hva? Kanskje har sjangeren du skriver i noen konvensjoner man oftest følger? Du kan jo ta deg den frihet å bryte dem. For som Jens Bjørneboe skrev:

“Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den .Ingen gir oss frihet. Vi må ta den selv. Frihet er altså noe man gjerne må kjempe for.”

På den annen side er det sagt at fattigdommens svøpe er mangel på valg. Den fattige sitter i klisteret. Sitter fast i kvikkleire. Er bundet og bastet. Fattigdom er mangel på ressurser og muligheter. Fattigdommen holder sine fanger i et jerngrep, i lenker. Hva gjør en far, da, når barnet hans er sykt og det ikke finnes penger til sykehus, eller til transport til sykehus? Hva gjør en mor som ikke har mat å gi sitt barn? Hva gjør barn som mistet begge foreldrene til tuberkulose? Hvordan står det til med friheten?

Bryr vi oss om andres mangel på frihet? Har det noe med vår egen frihet å gjøre?

“Absolutt frihet er det samme som absolutt meningsløshet, for mennesket er bare menneske i kraft av utallige avhengighetsforhold.”

Slik jeg leser det antuder den tyske forfatteren H. C. Brabber her at firhet, paradoksalt nok, kan ha noe å gjøre med viljen og evnen til å binde seg til andre. Han er ikke alene om tanker som går i den retning:

“Kjærligheten til frihet er kjærligheten til andre, kjærligheten til makt er kjærligheten til oss selv.”

William Hazlitt, engelsk forfatter

Selv om det ser ut til å være en nokså utbredt oppfatning mener jeg at frihet ikke kan være å strebe etter en slags ytterliggående hedonisme. Med hedonisme menes å betrakte egen nytelse som det øverste gode og en betingelse for lykke. Hedonisme har lett for å bli veldig egoistisk, men kan også kombineres med utilitarisme (se kapittelet om hedonisme og etikk).  Da ser man ikke lenger bare på hva som gir nytelse, men også hva som er nyttig.

Enkelt sagt: Det er ikke frihet å koble seg av alle forpliktelser og alt ansvar slik at man setter seg i posisjon til å jobbe mest mulig for egen nytelse. Det, min venn, tror jeg heller vi skal kalle egoisme. Paradoksalt nok blir frihet ofte forvekslet med egoisme. Det er vel noe av dette tenkeren Blaise PAscal minner oss på når han sier:

“Det er ikke godt å være for fri. Det er ikke godt å få alle sine behov tilfredsstilt.”

Vi ser at frihet ikke er et så opplagt begrep som man kanskje umiddelbart tenker. Det er stort og mangslungent og det kan være i noens interesse å utnytte akkurat dette:

“Å frihet! Hvilke forbrytelser begår man ikke i ditt navn!”

Madame Manon Roland, fransk revolusjonær

I det siste har jeg tenkt en del på dette: Når noen sier: “Jeg vil være fri!” eller: “Jeg må sette meg selv fri.”, – hva er det da de vil være fri til? Og hva vil de være fri fra? Franklin D. Roosevelt trakk fram disse frihetene i en tale i 1941:

  • Frihet fra nød
  • Frihet fra frykt
  • Frihet til tale
  • Frihet til religion

Å leve i frihet høres jo feiende flott ut. Det er det også, hvis man i sitt indre får ryddet litt opp i hva man mener med frihet. For sann frihet er ikke for pingler og pyser:

“Frihet betyr ansvar. Det er derfor de fleste frykter den.”

George Bernard Shaw, engelsk forfatter

For meg er frihet forbundet med balanse og rom. Jeg vil kunne skape meg et rom jeg kan vandre fritt rundt i. Samtidig må jeg gi rom til andre, slik at de har mulighet til å vandre like fritt som meg. Så kan det hende at noen vil hevde at det er deres rett å stå fritt til å narre andre, dominere andre, undertrykke andre. Det kan aldri bli gyldige friheter. Å tråkke på andre for å løfte seg selv opp, få ting står fjernere fra frihet enn det. Selvinnlysende, er det ikke det, enda så mange ganger vi ser det skje rundt oss.

“Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse.”

Så mye for FrPs mas om “lykkejegere”. Vi er alle lykkestrebere og har rett til å være det. Når FrP klistrer merkelappen “lykkejeger” å folk de ikke liker, er det et stjerne-eksempel på at man selv vil ha friheter man ikke vil innvilge andre. 

Den type frihet er ikke verdt en eneste sur sild. 

Den ameriaksnke uavhengighetserklæringen ser fint ut, men det kan være greit  å huske på at den eksisterte side om side med slaveriet. Før den fikk sin endelige utforming, ble mange formuleringer fjernet, blant dem formuleringer som gikk mot slaveriet. Retten til frihet for alle mennesker var ikke så selvinnlysende likevel, viste det seg.

Friheten må kjempes for. “Frihet” og “kamp” henger på det nøyeste sammen. Kaare Torgny Pettersen, professor emeritus ved Universitetet i Sørøst-Norge og jeg er bysbarn. Han har vært frimodig nok til å skrive om filosofi i lokalavis vår, Sandefjords Blad, det skjer ikke hver dag. Han skriver om den brasilianske pedagogen og filosofen Paulo Freire, som Sandefjords Blad morsomt nok, siden det handler om frihet, har omdøpt til Paulo Friere. Det blir kjempemorsomt og veldig passende når de gjengir Pettersen på denne måten: “Friere er opptatt av en kamp mot autoriteter:” Avslutningen i Pettersens innlegg fortjener en enda større lesergruppe:

“Frihet er ikke en gave som er gitt oss. Det er noe personer og samfunn har gjort seg fortjent til gjennom kamp. Vår frihet trues stadig og vi må derfor hele tiden kjempe for å beholde den. Det handler om å kjempe mot alle former for vold, enten det er vold mot naturen, eller vår kultur. Det er en kamp mot holdninger som oppmuntrer til kriminalitet, mishandling, mangel på respekt for de svake og alt som er levende blant oss. Uten denne kampen ville livet i seg selv ikke lenger hatt noen verdi. Drømmen om en bedre verden krever at alle kjemper sine kamper uten å miste håpet. Uansett hvilket samfunn vi tilhører, er det påtrengende, at vi kjemper med håp og uten frykt. “

Vel. Det var noen krumspring hit og dit, bundet sammen av ordet “frihet”. Fortsatt vet jeg ikke sikkert hva det er. Likevel håper jeg dagens kalendertekst har gitt deg noe å tenke på. Det er fint hver gang en tekst kan fungere som springbrett for andres tanker. Viktigere enn å spikre en definisjon for evig og alltid, er det å holde en dialog i gang.

Det finnes, heldigvis, drøssevis av definisjoner på frihet. Jeg valgte å falle ned på denne, nettopp fordi den kan gi luft under vingene til nye tanker:

“The really important kind of freedom involves attention, and awareness, and discipline, and effort, and being able truly to care about other people and to sacrifice for them, over and over, in myriad petty little unsexy ways, every day.

David Foster Wallace (her sitert fra “Frihetens filosofi” av lars Fr. H. Svendsen)

Read Full Post »

Dagens ord: feig

Vi skal starte med å ta litt mot til oss og gå i rette med selveste Nynorskordboka hos Språkrådet. Den definerer nemlig ordet feig slik:

Reddhuga, umannsleg, stakkarsleg

Så en må liksom være mannsleg (hva nå enn det er) for ikke å være feig? Vel, jeg har møtt mange menn som har utvist feighet. Og motsatt, naturligvis utviser kvinner rett som det er mot. Her er den klare beskjeden til Nynorskordbokas redaksjon: Skjerpings!

Men hva er feighet, da? Jeg har forsøkt å pusle sammen en regle. Om ikke annet kan den kanskje by på noen hint og tjene som et frampek:

Feige Fredrik forsvant fordi fembarnsmoren Fryktløse Frida framsatte fatale fakta.

Så kan vi prøve å formulere noe mer presist og leksikalsk:

“Feighet er en egenskap med viljen, som ytrer seg i å gå for langt i å unnvike alle farer og ubehag.” skriver Wikipedia. Det kan jeg godt være med på. Men da blir jo hva som er feighet en smakssak? For hva vil det si å “gå for langt i å unnvike”? Noen ganger er det jo smart å unnvike farer og ubehag. Andre ganger er det altså feigt. Hva er hva? Hvor går grensene?

En gang hadde jeg en kollega som sa om seg selv at han var feig. Faktisk var han litt stolt av det. Først hadde jeg litt problemer med å forstå tenkemåten hans. Så forsto jeg at det kunne ha noe å gjøre med vårt medfødte fluktinstinkt å gjøre. Det er ikke noe småtteri vi snakker om i møte med slike instinkter. De har jo fra eldgamle tider virket livreddende i helt bokstavelig forstand. Og mange har kommet med utsagn som kan understøtte min eks-kollegas måte å se det på:

  • Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss.

Hans Børli

  • Alle ville være feige om de bare torde.

John Wilmot, jarl av Rochester

  • Mennesket er feigt. Det er en grunnegenskap. Det finnes ikke mot. Under den største heltegjerning vil du finne feigheten.

Aksel Sandemose

  • Mot er ofte mangel på kunnskap, mens feighet i mange tilfeller er basert på god informasjon.

Peter Ustinov, skuespiller og forfatter

Opp mot dette kan vi holde selveste William Shakespeare:

  • En feig dør mange ganger før sin død; den tapre lider døden kun én gang.
Ikke høre (noe ondt), ikke se (noe ondt), ikke si (noe ondt). Er disse apene kloke, eller feige? Det kommer kanskje an på øyet som ser. Kulturell bakgrunn spiller også inn.

Det er sant at feighet som instinkt kan bekjempes. Man har jo et valg. Flight or fight? En kan bruke både sin forstand, sin pliktfølelse og sitt mot for ikke å vike i møte med en vanskelig, ubehagelig og kanskje til og med farlig situasjon. 

Hvilken posisjon har feighet i våre hverdagsliv? Vi kan spørre: Hvordan står det til med hverdagsfeigheten? Nå stunder det mot jul, en tid for familiesammenkomster. I år blir de mindre enn vanlig, men bare man får kohorter og kanutter og kahooter (og hva det nå heter alt sammen) til å gå opp, så blir det nok en del familiekonstellasjoner likevel. Hva snakker vi om da? Hvor ærlige er vi med hverandre? Hvor mye feies under teppet, – for husfredens skyld? Og har alt dette noe med feighet å gjøre? La meg være litt feig å si: Mitt kall er ei at svare, jeg spørger helst.

Fine betraktninger rundt hva dette bildet sier om feighet i Tidsskriftet.

Mennesket er et flokkvesen. Vi er nøye med å passe på at vi ikke risikerer å bli støtt ut av flokken. Å bli oppfattet som en oppvigler, urokråke eller kranglefant (det er jo ikke sikkert man er noe av dette, men det bryr ikke alltid flokken) kan være opptakten til å bli utsatt for ulike former for utestengelsesmekanismer og hersketeknikker. Hvem tør å risikere det? Så går vi heller litt langt i å være høflige, unngå å ta opp “touchy” temaer og under teppet samler det seg sammen med hybelkaninene flere og flere dotter av feighet. Det er naturligvis til å forstå, man vil jo ikke få en festdag spolert. Samtidig er det jo ofte bare ved slike anledninger at storfamilien samles… Hvor ille det kan gå når det ikke er plass til mer under teppet kan man på en særdeles illustrerende måte få levendegjort ved å se filmen Festen. Filmen har fått god kritikk.

God kritikk er det ikke vanskelig å motta. Men kritikk, det oppleves jo ofte som fryktelig vanskelig. Både å gi kritikk og få kritikk. Kanskje er det faktisk enda vanskeligere å gi kritikk enn å få det. 

Men når det heter “gi og få” kritikk går det kanskje an å tenke på det som en gave? Det ligger i hvert fall et potensial der. Dersom kritikken blir levert på en god måte, og har et konstruktivt innhold, – og man har trent seg opp til å motta kritikk på en konstruktiv og god måte, så kan kritikken føre til utvikling og vekst. Jeg fant en fin podkast som handler om at du kan styrke relasjoner ved å gi og ta imot kritikk på en ordentlig måte. 

Det finnes også en del gode bøker om temaet. Selv likte jeg “Gi og ta kritikk på rett måte” av Hendrie Weisinger. Den kom ut i 2000, men kan fremdeles kjøpes hos en del bruktbok-forhandlere. Jeg tar gjerne imot tips om andre gode bøker.

En lettvint og vanlig, men samtidig dårlig, måte å forholde seg til kritikk på, er å projisere den tilbake på den som kom med kritikken, uten å våge å gå i seg selv og se om iallfall noe av kritikken kanskje kan ha noe for seg.

Den som i stedet for å tåle konstruktiv kritikk alltid svarer med å forsøke å overbevise andre om at de tar feil, bør kanskje lese denne artikkelen. Går det altfor langt kan det være noe sykelig over det. Går det litt for langt, kan vi kanskje se på det som en form for feighet. Går det passelig langt, kan vi se på det som mot, og et springbrett for vekst, og sannere, ærligere og sunnere relasjoner.

Mye mer kan sies, men denne teksten er lang nok, og vi skal fade ut med følgende fint formulerte tristesse:

“Han stoppet alltid før leken ble god.”

Nils-Fredrik Nielsen

Read Full Post »

Dagens ord: savn

Illustrasjonen ble funnet her: https://anitasskriverier.blogg.no/1344845435_savn.html

Alt vi knytter oss til, kan vi siden komme til å savne.

Vi mennesker er skapt slik at vi kan knytte oss til andre mennesker, dyr, steder og opplevelser. Alt dette kan være svært sterke bindinger.

Kolbein Falkeid skriver:

Å bli glad i

er å legge grunnsteinen

til et savn

Og han visste det vel han. Som mistet en datter. Først til sykdommen spisevegring. Så til selvmord.Les for eksempel diktet hans “Et rom står avlåst”.

Savn kan komme i mange grader og i mange former. Dessuten kommer et savn sjelden alene. Det kan henge sammen med bunnløs sorg og fortvilelse. Da kan det skli over i noe sykelig, som depresjon. Savnet kan også drasse med seg bitterhet, angst, uro og tankekjør. 

Andre ganger kan savn ha med seg fine ting, som følelser og tanker som kjærlighet, omtanke, glede og takknemlighet. “Å sakne folk er den finaste triste kjensla som finst” har Maria Parr skrevet. Slik kan savn også arte seg. Det er en merkelig blanding av følelser, litt på linje med bittersøthet. Språkrådets bokmålsordbok har definert “savn” som “mangel”. Det er en mangelfull definisjon. Savn er mye mer komplekst enn som så.

Det er fascinerende at savn kan merkes som kroppslige reaksjoner. Ung.no skriver: 

Eksempler på fysiske symptomer kan være hjertebank, økt puls, pusting, svetting, varmebølger eller frysninger som går igjennom kroppen. Hvis du savner noen veldig mye, kan det også gi ubehagelige symptomer som hodepine, kvalme, svimmelhet, utmattelse og rastløshet.”

Selv har jeg kjent sterkt på en rastløshet i dag. Denne hvileløsheten kjennes som å stå på stedet hvil uten å få hvile. Nettopp fordi du vil videre, du vil vekk fra en fastlåst situasjon, men finner ingen vei. Heller enn å være der du er, vil du være et hvilket som helst annet sted. Slik kan det kjennes å bli forlatt av noen som har betydd mye for deg over lang tid. Vigdis Hjorth har stilt et spørsmål som fikk den aller største aktualitet for meg i dag:

“De som velger oss bort, hvordan savner vi dem?”

Jeg vet ikke svaret. Skulle gjerne ha visst det. Men ikke før i ettermiddag har jeg visst hvordan det kjennes at en som har stått meg veldig nær i lang tid, har valgt meg bort. Det gjør det ikke lettere at jeg ikke forstår hvorfor. Men jeg tror det har noe å gjøre med at vedkommende (som nå ser på meg som uvedkommende) har forvekslet depresjon med negativitet. 

Denne personen har tenkt, tror jeg, at jeg må skjerpe meg, at jeg må slutte å tenke og snakke og handle så negativt, at jeg må ta meg bedre av familien min og at jeg må gjøre det med en gang. Det er bare ikke slik en depresjon fungerer. Jeg har forsøkt å være åpen om det. Stort sett har det falt heldig ut, og jeg har opplevd det som viktig og riktig. Men så kostet det meg en sentral relasjon. Jeg kjenner på tristhet og frustrasjon og savn, med islett av sinne. Så ja, hvordan savner jeg en som har valgt meg bort..?

Savn er hjernens måte å fortelle oss at noen har vært viktige for oss (eller er viktige for oss). 

Kanskje har du savnet en du er glad i, som for kortere eller lenger tid var borte, for eksempel på en reise? Da kan savnet ha vinger. Det kan bringe fram gode minner. Det kan sette deg i kontakt med følelsene dine. Det kan bringe fram takknemlighet og kjærlighet i deg.

Så kan savn også være svart som en ufyselig novembernatt. Svart som bek. Svart som en ravn.

Bilde fra snl.no

Ravnen er en myteomspunnet fugl. I nordamerikanske mytologier har den blitt regnet som verdens skaper. Den regnes som svært klok (Hugin og Munin). Noa sendte ut en ravn for å speide etter land. Ravnen har også vært sett på som en fugl som kan varsle ulykke. Rent biologisk er den en dyktig flyger. Og siden ravn nå engang rimer på savn, egner den seg ypperlig til et ravnesavne–dikt:

Det var en gang en ravn

som kjente på et savn

Det fløy forbi en kråke

så fulgte det en måke

Begge sa hallo

Tonen den var god

Men fortsatt var det slik at ravnesavnet kjentes.

Så en dag fløy ravn

og satt seg på en stavn

Der fra akterenden

innså han trenden

til tross for et og annet hei

var han grundig lei

av at fortsatt var det slik at ravnesavnet kjentes.

Vårt bekjentskap ravn

Han savnet nok en favn

En åndsfrende av rang

En som sang samme sang

En av hans eget slag

som var trofast, natt og dag

en som kunne lindre det ravnesavn han kjente.

En vakker dag fløy ravn

til en trygg og utsøkt havn

Der satt han temmelig lenge

Han trodde hjertet skulle sprenge

og mer enn noen gang flenget ravnesavnet opp hans bryst.

Da fra en uant kyst fløy inn

med hjelp fra pålandsbris og søravind

en annen svartfjør til vår ravn

en som var til trøst og gavn

En sjelevenn, det største funn

Hvor deilig er ikke det i grunn?

Sareptas krukke åpnet seg

Ravn slo inn på gledens vei

og ravnesavnet kunne nå få vente.

Read Full Post »

Jeg har i grunn ingen nyttårsforsetter, men noen nyttårsfortsetter har jeg satt opp:

 

NYTTÅRSFORTSETTER

1. Fortsette å lese og skrive mye forskjellig.
2. Fortsette å tale rettferdighetens sak.
3. Fortsette ås spise god sjokolade og drikke mye kaffe.
4. Fortsette å verdsette vennskapets gave.
5. Forsette å spise deilig potetgull og drikke brus til.
6. Sa jeg kaker?
7. Fortsette å være modig.
8. Fortsette å svømme motstrøms nå og da. Det er på den måten man kommer til kilden.
9. Fortsette å hevde at miljøsaken trumfer alt. Uten miljø, har ingen av oss, og særlig ikke våre barnebarn, noe sted å være til slutt.
10. Fortsette å ha «balanse» som ett av mine favorittord.
11. Fortsette å digge snø, polarhunder, ski, vinter og friluftsliv sånn generelt.
12. Fortsette å verne om, dele mye tid med og bli enda bedre kjent med min kjære kjernefamilie.

Read Full Post »

Jeg er far. Derfor har jeg noen er-far-inger. Først ble jeg far til én. Det lærte jeg jo noe av. Så ble jeg far til en til. Det lærte jeg enda mye mer av. For nå kunne jeg begynne å sammenligne.

Jeg så likheter og forskjeller. Ikke minst det siste. Jeg lærte at det som fungerer for et barn i en setting til en tid, slett ikke fungerer likt for et annet barn i en annen tid, selv om det var mye ved settingene som kunne minne om hverandre.

Slik sett erfarte jeg at erfaringer er noe skrøpelig. men tross alt, opplevelsene med den førstefødte kunne anvendes på den andrefødte, bare de ble tilpasset. Det må skje gjennom refleksjon. Jeg mener man lærer aller mest gjennom refleksjon. Erfaring uten refleksjon er ikke verdt all verdens.

I yrkeslivet finner man dem som har 1 års erfaring 30 ganger, og dem som har 30 års erfaring. For de førstnevnte er erfaring det som hender med dem. For de sistnevnte er erfaring refleksjoner over det som har hendt med dem.

Man kan med fordel trekke andres erfaringer inn i sine refleksjoner. Man må bare vite at de ikke kan anvendes på eget liv sånn helt uten videre. Erfaringer er alltid situasjonsbaserte. Skal de brukes til noe myttig i en annen situasjon, må de tilpasses. Og mitt mantra er at dette skjer gjennom refleksjon. Gjerne gjennom å skrive. Altfor mange har levet uten å ha skrevet.

Read Full Post »

Jeg har ikke noe ønske om å bite eller slite i stykker Norge. Norge virker tålelig slitesterkt også.

Men, – hva binder oss sammen? Finnes det lenger noe typisk norsk?

I 2005 arrangerte P4 i samarbeid med handelstanden konkurransen «Jakten på nasjonalskatten». Premien skulle være en skattkiste full av Freia Melkesjokolade.

Freia har vært freidige nok til å kalle melkesjokoladen sin en «norskekte nasjonalskatt». Det er vaskeekte svada!

For la oss se hvor norsk denne melkesjokoladen, som liksom skal være det norskeste av det norske, i virkeligheten er:

** Oppskriften på melkesjokolade er fra Sveits
** Kakaoen er fra Ghana og Elfenbenskysten
** Kakaoplanten ble opprinnelig dyrket av aztekerne
** Sukkeret dyrkes i Danmark og England
** På hver eneste liten sjokoladerute er det inngravert bilde av en stork. Det er Marabou-storken. Den lever i land sør for Sahara.
** Designeren av emballasjen til melkesjokoladen er gjort av Amar Aziz. Han er født i Lahore, Pakistan.
** Freia eies av Kraft Foods, et multinasjonalt selskap med base i USA.

Typisk norsk? Jommen sa jeg kakaosmør!

Et lite stykke Norge? Snarere er vel Freia Melkesjokolade et lite stykke verden.

Norge er et land med interesser og påvirkningskraft i så å si hele verden. Og så å si hele verden finnes representert i Norge.

Norge i verden. Verden i Norge.

Kilde: Bromark og Herbjørnsrød: «Norge. Et lite stykke verdenshistorie.» Cappelen Damm 2008

Read Full Post »

Ønsker alle medmennesker og verdensborgere et nyttig, nådig og nakent nyttår, fullt av:

** Fryd og gammen
** Opprømthet
** Humor
** Ettertenksomhet
** Poesi
** Overraskelser
** Potetgull
** Kameratskap
** Kjæresterier
** Skjønnhet
** Trygghet
** Medfølelse
** Spenning
** Lys
** Varme
** Kaffe
** Kaker
** Arbeidslyst
** Virketrang
** Naturopplevelser
** Utvikling
** Innlevelse
** Ekthet
** Samtale
** Generasjonsbrobygging
** Grensesprenging
** Eventyr
** Ro
** Filosofi
** Velsignelse
** Søtt. Og salt. Kort fortalt: Litt av alt.

Read Full Post »

Snåsa er en plass så norsk som noen. Hva vet den jevne nordmann om Snåsa, mon tro? De fleste må vel svare at de vet det kommer en mann derfra. Snåsamannen. De færreste har hørt om, eller tenker på, de 2181 andre innbyggere av kommunen. Visste du at vokalist og bassist i bandet Motorpsycho er snåsning? Skiskytteren Jon Åge Tyldum kan også nevnes. Eller visste du at Snåsa er et kjerneområde for sør-samisk språk? Kjenner du til at nesten halvparten av kommunen er lagt ut som nasjonalparken Blåfjella-Skjænkerfjella? De fleste av dere må si nei. Men blånissene har dere alle hørt om. Hva vet egentlig vi nordmenn om hverandre? Hva vil det si å være norsk? Hva har vi i grunn felles? Har vi tid til hverandre?

Snåsa ligger nær det geografiske midtpunktet i Norge. Finnes det et verdimessig midtpunkt i Norge? Hvor ligger i så fall det?

Jorden har vandret en runde rundt Solen. Flott! Men den er vel ikke framme akkurat 31. desember? For de gamle egyptere startet året ved høstjevndøgn. I Thailand feires den buddhistiske nyttårsfesten Songkran 15. april. Muslimene forskyver nyttårsaften slik at de til slutt har fått feiret nyttårsaften året rundt. Og for de gamle romere startet året 1. mars. Slik henger det sammen at månedsnavnet februar betyr renselse. Februar er tiden for å springe naken rundt og piske det motsatte kjønn. Alt slikt måtte være i orden før det nye året kom med den 1. mars. Slik henger det sammen at månedsnavnet september betyr den syvende, enda det er den niende måneden. At vi sitter her med fyrverkeriet og sjampanjen vår i kveld, er resultatet av en rekke tilfeldigheter.

Kloden har promenert en runde rundt Helios. Er det noe å skyte opp raketter for? Er det noe å miste et øye for? Det er så mye som surrer rundt der oppe i Verdensrommet. Men nyttårsaften dreier seg nå engang om dette. Definisjonsordboka slår fast at et år er tidsrom som omtrent svarer til jordklodens omløpstid omkring sola. Det er altså noe omtrentlig vi feirer. Selv nyttårsaften er ikke eksakt. Selv nyttårsaften er ikke sann. I 2008 ble det lagt til ett sekund, et såkalt skuddsekund. I år 1700 hoppet man over dagene fra 18.februar til 1.mars. Hvor ble det av Sannheten i alt mylderet? Er nyttårsaften Tiden for å finne ut av dette?

Mye hviler på sekundet, eller pars minuta secunda om du vil. Her er en liten skoletime i sekundet: I riktig gamle dager var et sekund beregnet til tiden mellom to hjerteslag. I vitenskapen er sekundet teknisk definert som varigheten av 9 192 631 770 perioder av strålingen som svarer til overgangen mellom de to hyperfine nivåene av grunntilstanden til cesium-133 atomet ved null kelvin.

Det handler om cesium og om å se seg om.

Det handler om nuet. Det er nå det gjelder. Det sier Nåsamannen. Det svinger av tiden. Det er om å gjøre å henge med i svingene.

I et nå skal vi bevege oss fra sekundet til året. Det er 31558432,896 sekunder i et anomalistisk år, litt mindre i sideriske og tropiske år. Vi snakker om Jordens omløpstid rundt Sola i forhold til henholdsvis perihel, stjernene og vårjevndøgnspunkt. Men Sola er ikke alt, selv om den utgjør mer enn 99,8 % av solsystemets masse.

”Det er noe uendelig mirakuløst ved historien om Gud som stanset solen slik at Josva skulle beseire sine fiender ved Jeriko. Han fikk et tidsrom i gave utenfor de vanlige regnestykkene. Jeg tenker på Josva hver høst når vi avslutter sommertiden og får en time ekstra til morgenkaffen. Gleden over den ekstra morgentimen er nok beslektet med gleden over en utsatt henrettelse. Man får tid i fanget, som ikke var disponert på forhånd.”

Det er år og dag siden jeg leste en like god bok som Trond Berg Eriksens Tidens historie som sitatet er hentet fra.

Det finnes så mange slags år. Tiden lager alle år, men det er av mindre interesse å lokalisere hvor mange sekunder forår og etterår, kornår og kronår, skoleår og ferieår består av. For ikke å snakke om budsjettår og lemenår som begge fort kan gå på en sprekk. Det finnes også noe så paradoksalt som uår.

”Tid”. Ordet nyttes om både varighet og tidspunkt. Ikke uten videre uproblematisk det. De to aspektene er like forskjellige som avstand og sted. Tid brukes om prosesser, kvantiteter og kvaliteter. Tidsmetaforene og tidslignelsene er så mange at man kan tvile på om det har noe bestemt, avgrenset innhold.

– Å møte tiden selv er like umulig som å møte selve kjærligheten eller selve været, sier Berg Eriksen.

– Tiden er ingen skjebne, men en tanke som også kan tenkes annerledes, sier Lennart Lundmark.

– Det er en tid til å ta i favn, en til å la det være, sier Bibelen.

– Vi har tolv klokker i huset. Likevel strekker ikke tiden til, sier Benny Andersen.

– Tid er selve det stoff livet er laget av, sier Benjamin Franklin.

– Den som fordriver tiden, sårer evigheten i seg, sier Stein Mehren.

– Å spørre hva tid er, innebærer å avkreve språket mer enn det kan yte, hevder Wittgenstein.

Glem Snåsamannen. Det er i hvert fall ikke han det handler om nå. Nå er det nå. Nå er det Nå-sa-mannen. Nå er det Nåsamannen. Og Nåsamannen, hva sier han?

Nå, sa Mannen, må vi bruke tiden vår godt.
Nå, sa Mannen, må vi handle.
Nå, sa Mannen, må vi gå.

Med det mener jeg ikke at vi skal skynde oss. Gå nå, men pass tempoet. Festina lente. Få ting står så fjernt fra Nåsamannen som hastverk. Det er akkurat det vi skal fjerne oss fra. Det er den som har dårlig tid, som får minst gjort. Tenk å ha dårlig tid, når tid er det stoffet livet er bygget av.

I tre år levde jeg i, reell, gru for å bli blind. Legene sa det kunne bikke begge veier. I den grad jeg levde disse årene, levde jeg i framtiden og i frykt. Jeg kom ut av krisen. Etterpå har det å leve i nuet blitt noe mer enn en talemåte for meg. Jeg har gjort meg selv til Nå-sa-mannen. Det er nå jeg taler, og det er nå jeg vil at du skal forstå dette: Du lever i et av verdens mest bortskjemte land til en av verdens mest bortskjemte tider. Det kan være farlig. Samtidig lever du i et land som har latt seg innringe av effektivitetens og produksjonens høyborg. Murene blir høyere, tjukkere, lengre for hvert sekund. Det kan være farlig. Denne talen er ment å være din wake-up-call fra Nåsamannen. Dette er ikke nok en nyttårstale som luller deg inn i klisjeene.

”Det kommer både sorg og glede med de kalenderbladene som vi ennå ikke har snudd. Så har vi alle lov til å håpe på det beste”, sa Stoltenberg i år. Og det er klart man stoler på Stoltenberg. Og det er klart han har rett. Og det er klart at jeg ikke vil rakke ned på håpet. Men alle vil tale om håpet, ofte på håpløst kjedelig vis. Det kan være farlig. Det kan fungere som byssanlull og natti natti. Stoltenberg prøver å bruke «håpet» som Obama gjør i talene sine, men det funker ikke. Han sier at «håpet om fred i Midtøsten er rammet på nytt», når det ikke dreier seg om noe annet enn et brutalt angrep fra Israel. Det er hårreisende å bruke så vage begreper om noe så konkret, sier retorikkekspert Kjell-Lars Berge.

Mens alle andre taler om håp, holder Arne Shceie seg til hopp. Rettere sagt hopphåp. Til avisa Vårt Land sier han: ”Nå har ikke jeg vært hjemme på nyttårsaften siden 1972 på grunn av den tysk-østerrikske hoppuka. Så jeg vet jo ikke helt hva sånne taler skal inneholde. (…) For idrettsåret 2009 håper jeg at hopperne våre følger opp de fine prestasjonene (…)”

Hopp og håp henger sammen, det er tindrende klart. Se for deg en sjuåring sette utfor sin første hoppbakke. Kunne han gjort det uten håp? Noen ganger må det hoppes. Man kommer ikke over avgrunnen med korte steg. Hopp og håp!Stillestående og intetsigende håp oppnår man ingenting med.

Nåsamannen ser et sykt Norge. Noen mirakelkur har jeg ikke, men her er min diagnose og mine hoppefulle håp:

* Nordmannens rytme har gått i stå. Vi marsjerer alle i takt. Vi styres alle av effektivitetstyranniets strenge timeplan. Det hele overvåkes av en protestantisk og puritansk Gud. Tiden er kort og evigheten lang. Gud er en revisor som undersøker om du har papirene i orden. Har du stått på nok du da, gutten min? Utnyttet du hvert sekund du fikk på jord?

* Hvorfor koser vi oss, på fritiden, med å se topptrente typer kjempe om hundredeler og tusendeler av et sekund? Søker jeg i Google på bobsleigh får jeg vite at søket tar 0, 19 sekunder. Er ikke det erkedumt?

* Skillet mellom arbeid og fritid viskes ut. Forbrukernes fritid er nå ofte like strengt regulert som arbeidstiden, skriver Berg-Eriksen. Det vet vel alle som har barn som skal kjøres hit og dit for å være med på en aktivitet. Arbeidslivets rytmer har spist seg inn i fritiden, og vi har fått én livsrytme i stedet for den sunne tempovekslingen. Er det derfor mine medborgere nærmest skryter av å kjøre litt for fort på vei til hytta? Er det. Derfor fastfood. Supersizer. Nasjonen vår? Svisj svisj forbikjøring svisj og fastfood sparer deg for tid svisj fortere enn du aner kan det ha kostet deg livet og hva, om jeg svisj svisj svisj svisj svisj svisj svisj tør spørre, sitter du igjen med da?

* En slik dødelig effektiv marsjtakt – pamparapam – er naturlig nok farlig både for individet, samfunnet og naturen. Medisinen er at nordmannen oppsøker og respekterer de rytmiske forbindelsene som finnes mellom natur, samfunn og seg selv.

For ikke lenge siden lukket natten byportene og soveværelsene. Nå har kunstig belysning utvisket skillet mellom natt og dag. Natt og dag, fritid og arbeid, – hele tiden den samme rytmen. Nordmannen trenger temposkifter i større grad. Alle gode musikkstykker krever taktbytte, rytmeskifte og pauser. Berg-Eriksen. Livet er avhengig av tidsnisjer. Verden ødelegges ikke bare av Co2 og industriavfall, men også av rytmisk støy. Som alle andre kjente organismer har mennesket et indre ur som styrer en lang rekke biorytmiske prosesser. Vi skiller oss ikke fra sopp, lav og alger her. Bestemte verdier av lys, varme og fuktighet må veksle innenfor definerte tidsrom for at livet skal trives. Nordtyske bønder delte i gamle dager natten i to – før og etter pissingen. Det tror jeg er god medisin.

Medisinen er også å lære av kulturer som betrakter punktlighet som anmassende og vulgært. Møtet begynner når alle er kommet. Bussen går når den er full. Du sitter under et tre. Ingenting hender. Kaster du bort tiden? Ikke hvis du tenker i hendelsestid. Tid er når noe hender. En konsekvens av tidsforståelse som dette blir sterk nåtidsorientering. Planlegging av framtid blir illusorisk, tidsfrister uten mening, fødselsdagsfeiring dumt. Tenkemåten kan virke eksotisk, men også du har vel opplevd tid subjektivt? Tiden går fort i lystig lag. Tiden går sakte når du venter på en buss som aldri kommer.

Stopp. Tenk.

Jeg protesterer ikke mot all form for tidsplanlegging. Jeg blir bare opprørt av banksjefer som lar mindre viktige kunder vente. Jeg blir opprørt over folk som avbryter under en samtale. Jeg opprøres også over all klagingen på at tiden ikke strekker til. Gjør noe med det nå. Medisinene her kan være mange. Prøv for eksempel en uke på Finnmarksvidda under høststjernehimmelen. Gå. Nå. Du kan gå langt der.

For nordmenn går ikke nok. Vi er nest dårligst i klassen. Bare Belgia beseires. I landene med mest fritid beveger folk seg minst, og omvendt. Det er statistikkbyråer i 14 land som har gått sammen i den omfattende kartleggingen av befolkningens tidsbruk. Generalsekretær Kari Vanebo i Norges Gang- og Mosjonsforbund er overrasket over tallene, men hun tror forklaringen skyldes at vi har for dårlig tid.

– Det skyldes tidspress og ubevissthet. Alt skal gå så fort og derfor velger man bilen i stedet for å gå en tur og få med seg naturopplevelsen samtidig. Trening blir en programpost, i stedet for noe som integreres i hverdagen, sier hun.

Så langt, eller kort, har det gått at vi blir innbilt syke og har fått lavere smerteterskel. Hvorfor? Fordi vi ikke kjenner andre måter å begrunne vår uvirksomhet på enn å bli syke. Det er virkelig, virkelig, virkelig,- sykt.

Hva gjør vi med sykdom i vårt samfunn? Vi triller piller. Norske leger elsker piller. Piller er stabile, sier de, og kan ikke ta feil. Du får piller mot verk og herk, vond mage og nærmest en hver plage. Du får pepp-piller som gir deg pepp, og p-piller som ikke gir deg noe som helst. Tannverk forsvinner som dugg for solen, hvilket ikke er dårlig. Likevel er jeg pillekritisk. Takk og lov vil visse typer piller aldri se dagens lys.

Hvordan ville du stille deg til en innstillingspille? Folk med litt slapp innstilling går til fastlegen sin, hvis de orker da, og sier: Du, jeg sliter med litt slapp innstilling. Har du noen råd? Nja, råd og råd, sier legen. Det er vel mer spørsmål om du har råd, for jeg har en fin liten pille her, men den er temmelig dyr.

Eller hva med god samvittighets-pillen. Du har gjort noe galt og sliter med en ekkel følelse som ligger og murrer. Da er det bare å gå i pilleskapet, som nå har blitt det største skapet i huset, og ta to av de små, rosa samvittighetspillene. Vips, – de sikrer deg god samvittighet i et helt døgn. Hvis du ikke har drept noen da. Da må du ta fire, og kanskje spe på med en meningen-med-livet-pille eller to.

Piller kan hjelpe oss med mye. Bra er det. Pillene jeg har nevnt vil gud skje lov forbli fantasi For alt skal ikke være lett her i livet. Hvorfor gjøre ting lettere enn de er?

Jeg er ikke Snåsamannen. Jeg kan ikke legge varme hender på vår klode og vår nasjon for å kjøle ned klimaet. Jeg kan heller ikke legge kalde, klamme hender om nakken på Effektiviteten og strupe den. Jeg er Nåsamannen. Jeg sa det i går. Jeg sier det i dag. Gå. Nå. Dette er mine magiske ord. De går til Snåsas Vakkerlifjell, midt i Norge, Kinnarodden i nord, Lindesnes i sør, Vardetangen i vest, Kibergneset i øst. De går til verdens ender og verdens venner:

Vendetida er nær. Den er her. Nå. Venn deg til å tenke annerledes. Vend deg mot vennene. Jeg har venner som bor to og en halv times kjøring, om man holder fartsgrensene, unna meg, men som jeg ikke har sett på et helt år. De har ikke tid. Dette er ingen vennevendetta mot venner som datt av, men Nåsamannen vil si: Vend deg ikke fra vennene. Venn deg ikke til vennene heller. Den som har venner vanter ingenting. Det blir ikke krise av å sitte rundt et bål, i samtale med to-tre venner, under stjernehimmelen.

Det er de timene som ikke telles, som teller.

Verre er det ikke. Klimakrisa, finanskrisa, krigskrisa, tidsklemmekrisa, alt er avblåst. Alle tidstyver er fengslet. En ny vind venter i vennskapets tegn.

Tiden, min venn, finnes ikke i klokkene. Den virkelige tiden finnes i kroppene. For det er ikke klokken, men hjertet som stanser når tiden er ute.

Read Full Post »

Older Posts »