Kritisk reflekterende artikkel
Kjetil Dybvik
I studieplanen heter det: Studentene skal utfordres til å krysse sjangergrenser og prøve ut nye skrivemåter. Det er en utfordring jeg har tatt på alvor. Ved å legge meg trygt innenfor rammene til velkjente sjangrer, kunne jeg nok ha skrevet mer stilsikkert, men den framgangsmåten ville ikke vært i tråd med studiets intensjon.
Oppgavene har gitt meg sjansen til å utforske fenomenene tid (oppgave 1, et essay), individet (oppgave 2, biografi) og mennesket i miljøet (oppgave 3, reisetekst). Det er et krav at denne fagartikkelen skal koble analysen til egen skriving. I det følgende vil jeg bruke de tre oppgavesvarene som struktur.
Nåsamannens nyttårstale
Skriv en tekst med utgangspunkt i en historisk eller aktuell hendelse eller saksforhold. Teksten skal være rettet mot et allment publikum, – en svært vid oppgave. Saksforholdet jeg tar opp i min tekst er at mennesket til alle tider har fundert på hva tid er. Den hendelsen jeg belyser, er at det hver nyttårsaften holdes taler. Jeg har gitt min egen tekst form av en tale, mens den egentlig er et kamuflert essay. Det ser jeg klarere etter å ha drøftet teksten i skrivegruppa. Før det møtet tenkte jeg slik om teksten min, formulert i en tidligere logg: Min tekst er skrevet som manus til en tale tenkt holdt på fjernsyn.
Selv om sjangeren er essay, tror jeg det kan være fruktbart å gå helt tilbake til retorikkens utspring, de tre taleartene, for å se på teksten min med et kritisk fagblikk. Min tekst er en blandingsform. Den er belærende om hva tid som fenomen er, den er rådgivende om hva man bør bruke tid til. I og med at teksten har form som festtale, er det epideiktiske aspektet også til stede. Om dette sier Grepstad: Den epideiktiske talen var ein sjanger å vise seg fram i. Som epideiktisk er difor også kåseriet ei framvisning av ordkunst (Grepstad 1997: 237). Dermed finner jeg at teksten min er et essay, formet som en tale, med islett av kåseri. Det er en sjanger på tvers.
Det er definitivt en framvisning av ordkunst i min tekst. I skrivegruppa fikk jeg denne kommentaren: ”Kjetil har som vanlig en tekst som holder gjennomgående veldig høyt nivå. Og som vanlig mangler det ikke på ordspill, ordlek og orderi.” I dette siste, orderi, ligger det vel at det kanskje blir litt for mye av det gode? Det er også en reaksjon jeg har fått fra andre lesere. Hva vil jeg så med den massive ordleken? Ikke minst vil jeg leke. Dessuten vil jeg være en ”utrøttelig skaper av sammenstillinger” som Bense har formulert det. (Haas 1982: “Essayets særmerke og topoi”) Jeg vil også tvinge leseren til å senke sitt lesetempo. Slik sett er det meningen at det skal være sammenheng mellom form og innhold. Innholdet tar jo opp hvordan tid disponeres.
Det første ordspillet, Nåsamannen, dukker opp alt i tittelen. Tankene bringes hurtig over til Snåsamannen, en salgssuksess. En effekt kan være at det kan vekke den allmenne lesers nysgjerrighet. En annen effekt der den motsetningen som skapes mellom nå, og preteritumsformen sa. Det er med å problematisere det teksten dveler ved, – hva er tid? Øyeblikket er historie i samme stund det blir til. Nok et mål er å skape en undring over hvem denne mannen er. Når han lenger ut i teksten blir kalt bare Mannen og sier ting som Gå nå!, kan kanskje tankene vandre til en annen mann som befalte folk å gå ut.
Nå er ikke fortellerstemmen i denne teksten noen religiøs profet, men jeg som forfatter vil at leserne skal undre seg over hvem denne Nåsamannen kan være. Han påstår i innledningen at han er en folketaler, men språket han benytter, viser vel at han kanskje ikke er en helt typisk nordmann. Delvis er fortellerstemmen en røst som roper i den moderne Norge-jungelen og krever forandring. Han moraliserer. Han kritiserer andre nyttårstalere. Han diagnostiserer Norge og foreskriver medisin. Det er altså ikke her teksten er på sitt mest essayistiske. Essayet viser seg i at det er en intellektuell tankereise, i frihet og lek, i variasjon og eksperiment og i ”forming av det forma” for å bruke noen av de topoi som Haas stiller opp. Teksten er også ment å skulle ha en dialogisk form, og dette skal visst være det aller viktigste ved et essay.[i] Modelleseren må være en smule belest, like å leke og inneha en dose tålmodighet. Teksten er ment å behage, gjennom lek, belære, om tid og ikke minst, bevege, til en ny måte å bruke Tiden på.
I couldn’t bear it. Can Berit? Et biografisk portrett.
Denne delen av fagloggen kunne vært gjort meget kort ved å vise til Ray Monk: Biografi, tror jeg, er en ikke-teoretisk aktivitet (…). Innsiktene den har å tilby må vises heller enn å erklæres.(Sitert fra Hide 2005: 166)
I et forsøk på å teoretisere likevel, vil jeg starte med å si litt om valg av objekt, eller gjenstand, som Walton insisterer på å kalle det. (Walton 2008: 38ff) Walton skriver: Romein er inne på at talrike biografiar realiserer biografens svikta ønskjedraumar for sitt eige liv, eller utgjer eit terapeutisk surrogat for stengd narsissistisk sjølvbeundring (…). (Walton, side 40) Er det dette jeg har gjort? Ganske visst nærer jeg beundring for mye av det mitt objekt har fått til. Og helt sikkert er det at jeg kan se likhetstrekk mellom oss. Likevel er min selvanalyse at jeg ikke driver et ”kannibalistisk frigjeringsprosjekt.”
Jeg synes det er greit å være beundrende så lenge man er tydelig på sin egen posisjon. Flere teoretikere, blant annet Marianne Egeland, er inne på at biografen selv alltid vil være til stede i teksten.[ii] Da er det mest redelig å gjøre sin egen subjektivitet og fortolkning synlig, synes jeg. Spørsmålet om hvor mye man skal trenge seg på og hvor mye man skal skjule seg er ellers et spørsmål uten fasit (Backscheider i Hide, side 134). I dette portrettet velger jeg å kontrastere meg mot objektet med ett tydelig ”I” allerede i overskriften. For øvrig er motivasjonen bak en engelsk overskrift å få fram at mitt objekt er en kosmopolitt.
En virkelig stor utfordring har vært å skrive innenfor oppgavens grense på 15 000 tegn. Mitt førsteutkast var på nesten 20 000 tegn. Da hadde jeg, fra mitt store intervjumateriale, allerede kuttet og valgt bort uhorvelig mye. Det er ikke uten grunn at biografier i våre dager ofte nærmer seg 1000 sider. Det er tross alt et menneskeliv som skal dekkes. Det ofte refererte rådet, kill your darlings, har vært flittig brukt. Det er en spesiell følelse å se et avsnitt man har jobbet lenge med måtte gi tapt for delete-knappen. Jeg håper jeg ikke har kuttet på feil steder slik at teksten fortsatt har den gode sammenhengen førsteutkastet mitt hadde, og som jeg fikk ros for i skrivegruppa mi.[iii]
Jeg valgte formen biografisk portrettintervju, blant annet fordi det er et format som lettere lar seg forene med begrensningen på 15 000 tegn. Hallgeir Opedal er en av dem som bruker dette begrepet. I en slik tekst ligger det en fare i at objektet får slippe for mye til orde. Jeg ser at dette kan tenkes på som en svakhet ved teksten. Selv vil jeg iallfall et stykke på vei forsvare det ved å referere til Maurois’ artikkel i Hide: Det må ikke glemmes at oppstillingen og grupperingen av fakta i seg selv er en tolkning.(Hide, side 73) Det er jeg som forfatter som bestemmer hvilke stemmer som får slippe til, hvordan delene settes sammen til en helhet, hva objektet får lov til å si. At objektet får stor plass, er ikke det samme som at det styrer teksten. Forfatteren kan jo eksempelvis bruke det til å la objektet ”avsløre” sider ved seg selv for leserne som det ikke selv ser.
Et annet fiksjonaliseringsgrep er starten. Der gir jeg fremtredende plass til en liten tekstbrokk som i utgangspunktet ikke var noe annet enn en hastig sidekommentar i en mail. Jeg mener likevel den sier noe sentralt om mitt objekt. Det er én måte å selektere på.
Til sist noen ord om bildebruk. Blant tusenvis av personer Berit har snakket med for å skaffe midler til IOP, har jeg valgt et bilde av statsministeren. Det får Berit til å fremstå i et spesielt lys. Blant tusenvis av mennesker Berit har hjulpet, velger jeg bilder av Clara, fordi de er ekstra spektakulære. Egeland er en av få teoretikere som sier noe om biografi og bildebruk.[iv] Kjeldsen sier i sin retorikkbok at bilder kan brukes til å oppnå retorisk nærvær, realisme, umiddelbarhet og fortetning. (Kjeldsen 2006: 266 – 271)
Av de tre tekstene i mappa er dette den jeg er minst fornøyd med. Jeg synes ikke jeg klarte å få fortalt nok, og levende nok, om mitt objekt innenfor oppgavens ramme. Likevel må jeg ha fått til noe, for skrivegruppas kommentarer var overveiende positive.[v]
Artenes påminnelse.
Bruce Chatwin ga ikke sin bok «Drømmespor» noen sjangerplassering, skriver Terje Larsen i en anmeldelse.[vi] Også min tekst unndrar seg sjangerplassering. Iallfall ble teksten lest veldig ulikt i skrivegruppa. Kåseri, sa en. Først og fremst poesi, sa en annen.[vii] Et uforståelig språkspill var et tredje innspill. Selv trodde jeg det var en populærvitenskapelig artikkel med reise, i form av utvikling, som underliggende tema.[viii] Jeg sendte teksten min til Erik Tunstad, tidligere redaktør av forskning.no, et populærvitenskapelig nettsted. Han mente at teksten hadde gode kvaliteter, men at det ikke var noen populærvitenskapelig artikkel. (Vedlegg 1) Han antyder at teksten mer er ”et kunstverk for de få”. Arne Melberg har også lest min tekst og han har denne kommentaren: Hej. Kul uppsats. Darwin själv skulle ha gillat den. (…) Att döma av din avslutande nomadologiska fantasi skulle du gilla Chatwins The songlines.”(Vedlegg 2)
Dette ga meg innskytelsen til å undersøke nærmere om det finnes et slektskap mellom Chatwins reiseberetning og min tekst. Teksten min er en liste.[ix] Nokså løsrevne biter er føyd sammen til en helhet.[x] Her mener jeg å kunne spore et slektskap med Chatwins måte å skrive om reiser på. I Patagonia er satt sammen av 97 nummererte småstykker. Boken er montert sammen av uensartede biter: anekdoter, minnebilder, småfortellinger, intervjuer, sitater (…) (Melberg, side 56) Min tekst er også en slags montasje. Ingrediensene er blant annet naturvitenskap, poesi og kåseri. Det er også en pedagogisk tekst. Den vil lære og oppdra leseren. Hovedhensikten med teksten er å minne leseren om at det finnes et uoverskuelig antall arter og at det (over)siviliserte mennesket har et ansvar for at arter ikke utryddes. Homo sapiens er både ansvarlig for og avhengig av andre arter. Én måte å vise dette på er å la menneskene, representert ved navnet Charles Darvvin, utgjøres av dyrearter. Artene er tilfeldig, om enn ikke helt tilfeldig, valgt.[xi]
Ordet ”jeg” brukes bevisst ikke i teksten. Det er en viss agensskjuling og bortgjømming av fortelleren. Andre steder i teksten er fortelleren mer tydelig til stede og subjektiviteten større.[xii]
Siden førsteutkastet mitt min ble lest på mange ulike måter, og til dels ikke forstått, har jeg måttet forandre på det. Hovedstrukturen er beholdt, men jeg har føyd til en forklarende ingress. Dessuten har jeg byttet ut avslutningen. Siste bokstav i Darwin er jo ”n” og først kalte jeg dette landskapet Neverland. Det ble ikke forstått. Etter at jeg fant ordet ”nomadeland” i Chatwins ”Drømmespor”,[xiii] tenkte jeg at jeg kunne gjøre noe ut av det. Det ville tydeliggjøre det nomadiske både i innhold og skrivemåte ved teksten min. Ved dette tydeliggjøres også det sivilisasjonskritiske ved min tekst.[xiv] Det er en tekst som på sin særegne måte roper: Tilbake til naturen! Jeg mener at, som hos Chatwin, får den nomadiske tankes bevegelser sitt motsvar i vandringen mellom konkresjon og fiksjon, bevegelse framover og stillstand, prosa og poesi.[xv]
Nå tror jeg ikke at min miks har blitt like god som Chatwins, eller andre som står i samme tradisjon,[xvi] men for meg har det vært et lærerikt forsøk på å utfordre og blande sjangre. Morken Andersen sa i sin siste forelesning til oss: De spennende sjangereksperimentene skjer ofte når en tekst ”plukker noe fra ulike steder på skalaen”.[xvii]
One of the central issues in travel reportage has always been the relationship between self and world, heter det hos Casey Blanton.[xviii] “Det Andre” er i min tekst, uvanlig nok, de artene vi deler Jorda med. Med det mener jeg å ha gjort som Melberg sier reiselitteratur skal til sist i sin bok. Jeg har arbeidet med å forstå hva verden var og er, hva den kan være og skulle kunne bli. Og hva som er min plass og hva den kunne være.[xix]
[i] Viktigast av alt er at essayet er ein samtale mellom likemenn (Askeland i Skrivekurs for skrivelystne.)
[ii] En biograf benytter i sin alminnelighet andres liv til å femme sine personlige prosjekter. (Egeland 2000: 13).
[iii] ”Det er god bruk av skifte mellom presens og preteritum, det samme med skifting av stemme. Jeg har som leser ingen problemer med å forstå hvem som snakker og hvem som kommenterer, når det blir sagt, eller om det bare blir antydet – rent teknisk.” Og: ”Den kjappe formen er positiv, den har framdrift.” Skriftlig tilbakemelding fra Bjørn Rudborg
[iv] ”Bilder av hovedpersonen i ulike livsstadier, av familien, steder de har bodd, og andre motiver eller personer av varierende relevansgrad, er nå å regne for standard utstyr i en moderne biografi. De bidrar til å skape atmosfære, forsterker det insider-preget som er så fremtredende i genren, og fikserer lerernes oppfatninger av de involverte.” (Egeland 2000: 92)
[v] Bjørn Rudborg har blitt kjent på kullet vårt som en ekstra grundig og dyktig ”konsulent” og tekstleser. Jeg vil derfor gjengi hans sluttkommentar til min biografitekst her: Teksten er takknemmelig og logisk å lese. (…) det er viktig for meg å påpeke din gode evne til å skildre et menneske, en skjebne og en karakter.
[vi] Også I Patagonia av Chatwin fikk en forvirret mottagelse. (…) kritikerne mente det var umulig å klassifisere den: den ble for eksempel kalt ”mosaikk”, ”gobeleng”, ”puslespill”, og ”collage”, skriver Melberg. (Melberg 2005:12) Dette er en skjebne boka har delt med mange reiseberetninger, særlig de som har fått en påfallende litterær utforming. (Melberg, side 56) Her mener jeg å stå i en tradisjon.
[vii] Tone G Stabell er gruppas poet. Nylig har hun utgitt diktsamling på et stort forlag. Hun har lest teksten min slik: (…) først og fremst som poesi. Hovedårsaken til dette er at den språkfunksjonen som Jakobson kaller den poetiske, dominerer. (…) En tekst komponert som en liste utfra språklige, lekne og lydlige hensikter – ikke trivielle og rasjonelle – sender strak et signal som ber leseren justere lesemåten. Den oppmerksomme og kritiske leser vil nemlig oppdage listen med en gang, og åpne opp, puste dypt, gi pannerynkene og ørneblikket litt fri. (…) Når listeformen først er introdusert, dukker også andre lister opp i teksten, nærmest selvlysende. Særlig tydelig er det i avsnittet om Homo (…). Dessuten peker hun på at utvalget av dyr er uransakelig og ikke følger andre kriterier enn sine egne. Reiseaspektet finner hun i en allegorisk reise i tid og utvikling.
[viii] Først tenkte jeg å skrive slik at jeg begynte med den mest primitive arten og så tok for meg mer og mer høyerestående arter. Jeg ville altså lage en fortelling som sa at livet har gått fra primitivt til avansert, og endt opp med mennesket på topp. Det ville kanskje vært lettere å se at teksten min var en reise i utviklingshistorien da. Etter hvert som jeg leste mer om Darwin og hans teori, skjønte jeg at dette ikke ville være å yte teorien rettferdighet. Dagens zoologer vet at selv de mest ”primitive” encellede dyr kan være ekstremt kompliserte og spesialiserte – med en evolusjonshistorie bak seg, like lang som alle andre organismer. Disse encellede dyrene kan altså på mange måter betraktes som like avanserte som oss mennesker. Alle dyr er gode til å være det de er. Dette synet illustreres godt gjennom Darwins oppfatning av livets tre som ”livets busk” – et tett kratt av slekter og arter, uten at noen av dem nødvendigvis er bedre enn de andre. (Tunstad 2009: 56) Derfor er det at jeg i teksten min hopper, flakker, reiser mellom høyt og lavt hele tiden, fram og tilbake.
[ix] Dette er blant annet motivert av at jeg på sett og vis tar for meg utviklingshistorien. Da ble det naturlig å spørre seg: Hva er verdens eldste ”sjanger”? Hva var det menneskene skrev først? Ett svar på det kan være lister.
[x] Jeg har satt bokstavene i navnet C H A R L E S D A R V V I N opp under hverandre og brukt det som komposisjonsprinsipp. Hver bokstav danner utgangspunktet for en artsbeskrivelse. Jeg forteller om et dyr. Unntaket er siste bokstav i for- og etternavn. De danner utgangspunkt for å si noe om et landskap. Artene må plasseres i et miljø.
[xi] Enhver art er viktig. Sånn sett kunne jeg like gjerne skrevet om caribou som cameleon og dingo istedenfor duefugler Samtidig har jeg valgt arter som lett kan relateres til et reisemotiv, arter som står i kontrast til hverandre, og arter fra ulike grupper som insekt, fugl, fisk og pattedyr. At den utdødde fuglen dodo etterfølges av en art som fritt kan krysse kontinenter, er ikke tilfeldig. At Homo sapiens rammes inn av en forkledningenes mester og noe så uanselig som et andeskjell er heller ikke uten mening. Det er mange slike sammenhenger for den som leser oppmerksomt.
[xii] I visse deler av teksten er det et poeng å få fortellerstemmen til å framstå som ekspertkommentator. (…) et fravær av subjekt kan forsterke inntrykket av troverdig dokumentasjon, skriver Melberg (Melberg, side 111) Der teksten er mer lekende, og der fortelleren kommer med sine kommentarer, ofte i form av retoriske spørsmål, kommer jegets subjektivitet mer frem.
[xiii] Chatwin, Bruce: Drømmespor. Gyldendal 2006, side 23
[xiv] (…) nomaden blir ikke bare påstått å befinne seg nærmere menneskets opprinnelse, men også (og nettopp derfor) å være sunnere og på en eller annen måte mer egentlig enn det mennesket som er underkastet en dekadent sivilisasjon. (Melberg, side 55)
[xv] Melberg 2005: 58
[xvi] Eksempelvis Anne-Marie Berglunds Episoderna: Episoderna tilvirker telt heller enn hus. Berglund slår opp teksten sin på de stedene det faller henne inn å gjøre det. (Melberg, side 44) Eller hos Martinson: Martinson flakker(…) mellom de skrivemåtene som ellers ligger noenlunde fast som ”prosa”, ”poesi”, ”biografi” og ”essay. (Melberg, side 49) Eller i den virkelig store klassikeren Bruken av verden som også er fragmentarisk, en collage. Eller hos Pessoa, som kanskje er den som bruker de litterære virkemidlene aller friest. Han vandrer i sin tekst mellom fiksjon, aforisme, drøm, dagbok, notis etc. (Melberg, side 95.) Eller hos Canetti, Kapuściński, Nooteboom og mange andre som skriver en løst og assosiasivt organsiert prosa som ikke danner en kronologisk og lineær bevegelse forover.
[xvii] http://skrivemaster.files.wordpress.com/2009/01/litterc3a6re-virkemidler-brukt-i-sakprosa.pdf
[xviii] Blanton, 2002: 29
[xix] Man kan også lese teksten min som Melberg leser Sebald: (…) et nærmest desperat forsøk på å konstruere sammenheng i den virkeligheten som ellers ville rast sammen i et uoverskuelig mangfold. På bakgrunn av dette konkluderer Melberg med: Den moderne reiselitteraturen bygger på tilfeldige møter, episoder, sights, spredte opplevelser, minner og erfaringer, men den forsøker like fullt å holde dette sammen i en meningsfylt sammenheng. (Melberg, side 253) Jeg har satset på å få til noe i nærheten av det.
Kjetils faglitterære blogg 
Legg igjen en kommentar