Talsmann. Informasjonsmedarbeider. Kommunikasjonsdirektør. Kall det hva du vil. Det jeg lurer på er hvordan det oppleves å bruke livet sitt til å lire. Lire av seg pjatt. Lire av seg fraser. Lire dritt. Lire av seg utsagn som ofte er helt på kanten, og mange ganger bikker kanten, av hva som er sant. Jobben som talsmann ser ut til grovt sett å bestå i:
Beskytt bedriften din for enhver pris. Snikksnakk er et helt greit virkemiddel dersom talsmannen vurderer det slik at dette må til. Å snakke vås og samtidig få det til å se smart og sannsynlig ut, er en talsmanns fremste attribut.
Noen ganger butter det likevel. Hvem tror på kommunikasjonsdirektøren i Ryanair, Stephen McNamara, når han øfrst gjør seg utilgjengelig, for så aller motvilligst å snekre sammen en liten e-post, hvor han skriver:
– Kapteinen om bord på flight FR8904 ba om politiassistanse ved ankomst etter at en passasjer laget forstyrrelser om bord i flighten. De ansatte i Ryanair ber kun om assistanse når det er absolutt nødvendig, basert på deres vurdering av den forstyrrende passasjeren
«Laget forstyrrelser». Det kan bety alt og ingenting. Ja, passasjeren har nok laget none forstyrrelser i hodet til McNamara. For øvrig er det mye som taler for at han har oppført seg helt comme il faut.
«De ansatte ber kun om assistanse når det er absolutt nødvendig». Ikke et ord her om at ansatte i Ryanair, hvis de ikke er overmennesker, da, vel også kan komme til å gjøre feil, og ta beslutninger som ikke er så kloke. I denne saken tyder mye på at flyvertinnen ikke har hatt verdens beste dag på jobben. Kan det hende at flyvertinner av og til overreagerer? Kan det hende at blant alle de dyktige flyvertinnene som svever der oppe, så er det en og annen surmugga burugle blant dem også, som aldri skulle ha hatt en slik sørvis-jobb?
Hvordan er det å gi gass og forsvare bedriften sin, samma hva? Samma om man veit at denne gangen var det faktisk bedriften, og ikke kunden, som dreit seg ut? For det gjør talsmenn. Om og om igjen. Hva slags moral har de innebygd da? Hva slags hjerter er de utstyrt med?
Steinhjerter?
For det at de taler for bedriften sin, betyr nesten alltid at de taler mot kunden. Og hvis de står der og vet at egentlig har kunden rett, og samtidig lirer og lirer og lirer av seg sin vanlige bullshit, da vet de jo at de faktisk står der og baktaler kunden, – bare for å beskytte bedriften sin. Hvordan kjennes det? Hvordan er det å bruke livet sitt på slikt?
En av de verste, synes jeg, er Informasjonsdritteksekutør, i UNE, Bjørn Lyster. Han står der og forsvarer vedtak som sender andre mennesker, medmennesker, rett ut i kulda. Han sender dem ut i en iskald verden, mens han selv går hjem i stua si og varmer seg litt. Når han har blitt skikkelig varm i trøya, stiller han opp på Dagsrevyen og sier med et smil at det var helt riktig av nemnda at de sendte mennesker som var godt integrert i Norge, rett ut i kulda. At noen av disse menneskene er syke, at noen av dem er et halvt år gamle, nei, det betyr ingenting. Bjørn Lyster er rytter også. Paragrafrytter.
Å være talsmann er mange ganger det samme som å være baktalsmann. Hvordan kjennes det? Hvordan er det for en talsmann å ligge på dødsleie og tenke tilbake. Jeg brukte livet mitt på, bevisst, å baktale mennesker som ikke hadde gjort noe galt?
Read Full Post »