Ha-ha havresekken passes av bukken

Berlusconi, av alle, sier nå at mafiaen vil bli beseiret innen tre år. Tro det den som vil! Selv tror jeg vi her har å gjøre med en gedigen bukk, sulten på «havre», som har satt seg selv i superposisjon til å passe sekken, ja, alle sekker, alt som minner om sekker, ikke minst pengesekker, i hele Italias land. Han er selv en betydelig mafioso.

Terrorisme kan ikke beseires med krig. Det går ikke an å drepe en idé med våpen.

Kan mafiaen tas knekken på med våpen, militære, paramilitære, parapoliti og politi? Hva har korrupt politi å bidra med? Noen ganger tenker jeg at mafiaen og deres måte å tenke på også er en ide. Det har blitt noe som gjennomsyrer hele Italia, nærmest en måte å tenke på. Det offentelige og dets tjenester er rustent og upålitelig. Det er hver mann for seg selv. Det gjelder å karre til seg. En ypperlig grobunn for mafiøse operasjoner.

Boka «Gomorra» av Roberto Saviano vil gi deg et godt innblikk i hva mafia er og hva den betyr for vanlige folk i Italia. Uansett hvor mye du vet fra før, du vil bli overraska og sjokka over hvor omfattende det er. Og hvor stygt. Og hvor sykt. Og hvor umenneskelig. Og hvor skittent. Og hvor kapitalistisk. Og hvor ugjennomtrengelig. Men vent, – ikke helt ugjennomtrengelig!

Saviano har klart det. Det finnes andre enkeltpersoner som også har klart det. Det gir et slags håp, en strime av lys.

Reklamer

Read Full Post »

Elle melle pottita

Mor mi har alltid ment at en skikkelig middag skal inneholde poteter. Selv lar jeg vel kjøtt og fisk like ofte følges av ris eller pasta. Men aldri pommes frites. Det er vel muligens noe potet i pommes frites, men mest papp, og fett.

Nordmenn anno 2010 spiser minst potet av alle europere. Vi er på potetjumboplass i Europa.

Hviterussere svelger unna 337 kilo hver seg i året.

I Storbritannia fortærer hver brite 114 kilo.

Og Ola Dunk? Bare 32 kilo per innbygger.

Read Full Post »

Bilder kan lyve så det renner av dem

I våre dager er det meste tekst. Verbalspråk, det som har med ord å gjøre, så klart. Men også bilder, musikk, kroppsspråk og dans. Det går også an å føye til arkitektur og mote.

Alt dette kan regnes som tekst, eller som forskjellige tegnsystemer. Ulike semiotiske systemer kan vi også kalle dem. Hver av dem har sine spesielle fordeler, eller på fagspråket, affordanser. Mens verbaltekst er god på å si noe om tid, er bilder gode på å si noe om rom, – bare for å ta ett eksempel.

At et bilde skulle kunne si mer enn tusen ord er bare viss-vass. Det er iallfall like sant at ett ord kan si mer enn tusen bilder. Et bilde sier ikke noe mer, det sier bare noe annet.

Både verbaltekst og bildespråk kan brukes til å si noe sant, og til å lyve så det renner. Det kommer an på perspektiv, på forfatterens og fotografens vilje og evne til å formidle sannhet. Noen ganger har forfatteren og fotografen sine helt spesielle kunsteriske hensikter som gjør at de lyver og manipulerer med vilje. Andre ganger taler de usant uten å vite det, kanskje?

I vår digitaliserte photoshop-verden er det verdt å merke seg at bilder nå kan manipuleres så effektivt at selv ekspertene blir i alvorlig tvil: Er dette bildet av en hval som knuser en båt ekte eller ei?

I et blad som Shape Up er majoriteten av bildene manipulert. Ved å lese dette bladet får du glansbilder av stramme rumper, glansbilder av smale hofter, glansbilder av babyglatt hud, – så å si alt sammen er fake. Jeg foreslår at man melder overgang til et annet magasin. Det finnes rikelig med gode fotoblader.

Her er en oppsummering av et kapittel i en bok  av Jens Kjeldsen om visuell retorikk.

Read Full Post »

Hvordan er det å jobbe som talsmann eller baktalsmann?

Talsmann. Informasjonsmedarbeider. Kommunikasjonsdirektør. Kall det hva du vil. Det jeg lurer på er hvordan det oppleves å bruke livet sitt til å lire. Lire av seg pjatt. Lire av seg fraser. Lire dritt. Lire av seg utsagn som ofte er helt på kanten, og mange ganger bikker kanten, av hva som er sant. Jobben som talsmann ser ut til grovt sett å bestå i:

Beskytt bedriften din for enhver pris. Snikksnakk er et helt greit virkemiddel dersom talsmannen vurderer det slik at dette må til. Å snakke vås og samtidig få det til å se smart og sannsynlig ut, er en talsmanns fremste attribut.

Noen ganger butter det likevel. Hvem tror på kommunikasjonsdirektøren i Ryanair, Stephen McNamara, når han øfrst gjør seg utilgjengelig, for så aller motvilligst å snekre sammen en liten e-post, hvor han skriver:

– Kapteinen om bord på flight FR8904 ba om politiassistanse ved ankomst etter at en passasjer laget forstyrrelser om bord i flighten. De ansatte i Ryanair ber kun om assistanse når det er absolutt nødvendig, basert på deres vurdering av den forstyrrende passasjeren

«Laget forstyrrelser». Det kan bety alt og ingenting. Ja, passasjeren har nok laget none forstyrrelser i hodet til McNamara. For øvrig er det mye som taler for at han har oppført seg helt comme il faut.

«De ansatte ber kun om assistanse når det er absolutt nødvendig». Ikke et ord her om at ansatte i Ryanair, hvis de ikke er overmennesker, da, vel også kan komme til å gjøre feil, og ta beslutninger som ikke er så kloke. I denne saken tyder mye på at flyvertinnen ikke har hatt verdens beste dag på jobben. Kan det hende at flyvertinner av og til overreagerer? Kan det hende at blant alle de dyktige flyvertinnene som svever der oppe, så er det en og annen surmugga burugle blant dem også, som aldri skulle ha hatt en slik sørvis-jobb?

Hvordan er det å gi gass og forsvare bedriften sin, samma hva? Samma om man veit at denne gangen var det faktisk bedriften, og ikke kunden, som dreit seg ut? For det gjør talsmenn. Om og om igjen. Hva slags moral har de innebygd da? Hva slags hjerter er de utstyrt med?

Steinhjerter?

For det at de taler for bedriften sin, betyr nesten alltid at de taler mot kunden. Og hvis de står der og vet at egentlig har kunden rett, og samtidig lirer og lirer og lirer av seg sin vanlige bullshit, da vet de jo at de faktisk står der og baktaler kunden, – bare for å beskytte bedriften sin. Hvordan kjennes det? Hvordan er det å bruke livet sitt på slikt?

En av de verste, synes jeg, er Informasjonsdritteksekutør, i UNE, Bjørn Lyster. Han står der og forsvarer vedtak som sender andre mennesker, medmennesker, rett ut i kulda. Han sender dem ut i en iskald verden, mens han selv går hjem i stua si og varmer seg litt. Når han har blitt skikkelig varm i trøya, stiller han opp på Dagsrevyen og sier med et smil at det var helt riktig av nemnda at de sendte mennesker som var godt integrert i Norge, rett ut i kulda. At noen av disse menneskene er syke, at noen av dem er et halvt år gamle, nei, det betyr ingenting. Bjørn Lyster er rytter også. Paragrafrytter.

Å være talsmann er mange ganger det samme som å være baktalsmann. Hvordan kjennes det? Hvordan er det for en talsmann å ligge på dødsleie og tenke tilbake. Jeg brukte livet mitt på, bevisst, å baktale mennesker som ikke hadde gjort noe galt?

Read Full Post »

FRP og Senterpartiet de største biedreperne?

«En mystisk død har rammet milliarder av mennesker i flere land. Hvis menneskedøden treffer Norge for alvor, kan det få store konsekvenser for blant annet resten av naturen.» Slik kan man parafrasere VGs ingress til artikkelen om biedød. Meningen er å få fram at uansett vil vi ikke reagere, – før det er for sent.

Det er allerede slik at mennesker i andre land dør i hopetall. Av krig. Av sult og nød. Av sykdommer som de ikke har immunforsvar til å tåle og ikke lommebok til å gjøre noe med. Vi i den rike del av verden, vi i bobla vår, bryr oss bare marginalt.

Nå kommer meldinger om at biene dør, milliardvis av bier blir borte. Ikke engang det faktum at det vil få direkte konsekvenser for oss mennesker, ser ut til å få oss opp og ut av godstolen. Hva med å få rævva i gir? Hva med å få hjernen i høygir? Hva med en helt ny speed på naturfilosofi, naturmoral og naturinnsikt?

Det er på høy tid at mennesket slutter å ture fram. Her i Norge står FRP og Senterpartiet i front. De andre ligger ikke langt etter. Grunnsynet er at naturen er til for oss. Det er bare å forsyne seg. Næringsinteresser kommer alltid først. Passer det mennesket å hogge ned en skog, så hogger vi ned en skog. Passer det mennesket å pumpe ut klimagasser, så pumper vi ut klimagasser.

Skal det bygges en vei så er metoden i dag: Vi går rett på samma hva vi støter på. Legg bare merke til hvor mye mer naturvennlig måten å legge vei på var bare for noen tiår siden. Terrenget bestemte, veien måtte føye seg. I dag er det motsatt.

Menneskets ubehøvlede og superegoistiske oppførsel, koster mange arter leveområdene deres. Ingen i dag har tid, lyst, råd til eller interesse av å ta vare på en blomstereng. Kanskje biene ikke liker det så godt?

Kommer biedøden til oss, så har politikerne ingen plan.

Politikerne våre klarer ikke å la den enestående hardangernaturen være i fred, heller. I steden for å spille på lag med naturen, i steden for å satse på strømsparing, så kliner de opp en masse høyspentmaster. Ja, spenningen begynner å bli høy nå. Hvor lang tid vil det ta før vi ødelegger vårt eget livsgrunnlag fullstendig? Hvor lang tid vil det gå før alt det vakre, alt det opprinnelige, er lagt i grus?

Jeg har aldri gjort det før, men neste gang stemmer jeg De Grønne. For biene. For Hardanger. For opprinnelig skjønnhet. For at mine barn og barnebarn skal ha en levelig klode. Ja, for Kloden.

Read Full Post »

GHB – problemet er et annet sted

Det er feil å gjøre GHB til førstesidestoff. Det er feil å gjøre GHB til toppsak i Dagsrevyen. På den måten får rusproblematikken en kraftig slagside. GHB er et farlig stoff, javisst, men et marginalt samfunnsproblem.

På samme måte er det feil å snakke så mye om de narkomane. Eller alkoholikerne. På den måten gjør vi rusproblematikk til noe som angår noen få avvikere. Det egentlige rusproblemet ligger et helt annet sted. Det virkelig store rusproblemet i Norge i dag er det folk flest som står bak. Folk flest vil gjerne beskytte seg selv. De vil ikke ha fokus på sitt eget såkalt «vanlige» forbruk. Derfor snakker de så mye heller om alkoholikerne, de narkomane og skumle stoffer med kryptiske betegnelser som GHB.

Det er greit å snakke om narkotika og GHB også, men det er ikke hovedsaken.

Det er hvermannsens bruk av alkohol som er farligst. Nettopp denne bruken er det som gir alkoholgiften dens legitimitet. At alkohol skal ha denne beskyttede posisjonen er mer enn merkelig. Ingenting som er like giftig og farlig som alkohol er i nærheten av å være like sosialt akseptert. Faktisk er det slik at hvis du avstår fra å bruke denne giften i Norge, så blir du sosialt stigmatisert.

La meg helle litt isvann i øynene på den gjengse alkoholbruker, alkoholbrukeren som er overbevist om at han har kontroll. Nesten alle tenker slik om sitt eget forbruk. Min påstand er at ingen som drikker seg til rus har kontroll.

Du skulle bare visst hvor fnisete du blir. Eller hvor sløv. Eller hvor pratete. Eller hvor innpåsliten.

Dessuten er det slik at totalforbruket i et samfunn har signifikant innvirkning på en rekke skadevirkninger (Fekjær 2004:313). Totalforobruket er en viktigere faktor enn for eksempel drikkemåte og drikkemønster. I et land der mange drikker, og der mange drikker litt mer enn de gjorde før, øker også antallet stordrikkere.

Jeg gjentar: Gjennomsnittsforbruket har stor betydning for all slags alkoholskader i et samfunn. Skadeomfanget bestemmes i stor grad av de kollektive drikkevanene i samfunnet.

Hvordan kan forbruket reduseres? Hvordan kan skadeomfanget gå ned? Man vet hva som virker. Den internasjonale rusmiddelforskningen er entydig. Sjelden er forskning så entydig som på dette området. Å ikke tro på tiltakene som her presenteres, er som å tro at jorda er flat:

* Færre utsalgssteder

* Høyere priser

* Begrense salgstidene mer

Likevel finnes det partier som går mot alt dette. De synes heller vi kan kjøre en og annen holdningskampanje i skolen, men den type tiltak virker faktisk svært dårlig. Skal vi følge FRPs strutsehodepolitikk på dette feltet, kommer vi til å gjenta det finske eksperimentet.

De prøvde ut en liberalisering der tilgjengeligheten på alkohol økte dramatisk. Prisene gikk ned. Argumentasjonen var at dette ville føre til mer måtehold og mindre fyll. Slik gikk det ikke. Bare det første året økte forbruket med 46%, og det var høyt fra før. Voldsforbrytelser økte med 80% i en sjuårsperiode. Promillekjøring økte med 157%. Døde av skrumplever økte med 75%. Finland er nå vaksinert mot flere slike eksperiment. Hvorfor skal Norge kjøre i samme grøft?

Under Gorbatsjov ble det innført omfattende alkoholbegrensninger. Det er beregnet at dette sparte 1, 22 millioner menneskeliv i perioden 1986 – 1991. Da Jeltsin kom på banen, og opphevet tiltakene, gikk forbruket raskt opp igjen. Det samme gjorde ulykkestallene.

Norge hadde stått seg bedre som et land totalt fritt for alkohol.

Read Full Post »

Verdens dummeste idrett

Det verste er vel ikke å bli tatt i doping, det verste må være å bli tatt i kappgang. Kappgang? Ordet rommer en selvmotsigelse. Om å gjøre å gå fortest? Det blir som å konkurrere i å hviske høyest.

Kappgang. Jeg sliter med å ta det seriøst. En morsom selskapslek, kanskje, men ingen idrett. Hva skulle vitsen med å komme seg først til topps på Galdhøpiggen med sammenbundne bein være? Kappgang er en selvplagende idrett hvor man har lagt inn en helt unaturlig begrensning. Om å gjøre å komme fortest mulig fram, men vent litt, – bare lov å gå! Hvis ikke kommer dommeren og tar deg. Særlig kommer han og tar deg hvis du ikke har det rette navnet og kommer fra den rette nasjonen.

Til selve dopingsaken: Når en nordmann blir tatt, må det selvsagt være noe galt med laboratoriet som tok prøven.

Når en utlending blir tatt, er alt prat om at man er utsatt for sabotaje, det var noe rart i kosttilskuddet, de tok tisseprøve og ikke blodprøve, bare snikksnakk og pisspreik. Når en nordmann blir tatt, da er det samme pratet svært sannsynlige forklaringer. For nordmenn doper seg ikke. Like fullt, eksperter mener at Tysse har liten sjans til å bli frikjent.

Read Full Post »