Mediekritikk av Aftenposten

Jeg sendte dette innlegget til Aftenposten som valgte å «takke høflig nei». Jeg publiserer det her på bloggen i stedet. Mitt syn på saken er at dette er en livsviktig tekst.

Om FNs kvinnedag skrev Aftenposten, heldigvis, mye. Om FNs vanndag 22. mars ble det lite. Om FNs tuberkulosedag 24. mars ingenting. Hva man velger å fylle sine aviser og dager med, er et sentralt spørsmål. Hver dag skriver Aftenposten om seg selv at de “gir deg det vesentlige”. Mon det.

En liten bortgjemt NTB-notis på 35 ord er alt de har av redaksjonelt stoff om verdens vanndag. Dermed rammes avisen av ironien som oppstår ved det de faktisk skriver i denne notisen: “Hvis 90 skolebusser fylt med barnehagebarn hadde krasjet ville verden ha reagert.”

Daglig tar skittent vann livet av 1800 småbarn. Det burde jo ha fulgt et ekstranummer i kjølvannet av slike grufulle fakta! Diaré, tyfus, kolera og difteri er vonde sykdommer å dø av. 5-åringer bør spares for slikt. Aftenposten bør reservere spaltepass for å peke på dette.

Da jeg en stund bodde i Tanzania, lærte jeg at ungjenter, som har ansvaret for å skaffe storfamilien nok vann, måtte selge kroppen sin i bytte for vann. Er det uinteressant?

Det gode er at det går an å gjøre noe. Verden mangler ikke vann. Verden mangler anstendighet. Kristine Sverdrup er inne på dette i sitt innlegg på Aftgenpostens debatt-side for ungdom, SI;D. Det er bra at Aftenposten slipper til unge og engasjerte stemmer, men tallene Sverdrup bruker i sitt innlegg ser i hovedsak ut til å være fra 2006. Enten er dette gamle tall, eller ingenting har forandret seg siden da. Uansett bør Aftenposten utdype og oppdatere. Snakk gjerne med noen av damene i Global Women´s Water Initiative.

Det står ikke noe bedre til på tuberkulosefronten. Ikke ett ord om denne lumske sykdommen i Aftenposten på FNs tuberkulosedag. La meg prøve å konkretisere: Dødstallene på verdensbasis tilsvarer en jumbojet-kræsj hver annen time. Døgnet rundt. Året rundt. Men det er de fattiges sykdom, dette. Derfor har ingen sett seg tjent med å utvikle gode medisiner og vaksiner.

Og nå er resistente former av tuberkulose på frammarsj. De finnes i rikt monn i vårt naboland, Russland. Den som smittes, kan se fram til minst to år med behandling. Prognosene for vellykket behandling er usikre. Bivirkningene er kraftige. Dessuten ser man nå i India en totalresistent form. For alle former av tuberkulose gjelder det at kvinner og barn rammes hardest. Millioner av kvinner dør unødvendig.

En organisasjon som jobber bevisst og seriøst med dette, er UNITAID. De skaper markeder for medisiner til fattige land. De skaper markeder for skreddersydde medisiner til barn. Veteranjournalisten Bjørn Hansen har kalt UNITAID “den mest nyskapende organisasjon i internasjonal politikk i dag”. Hvis Aftenposten mener alvor med å gi meg “det vesentlige”, ja, så ber jeg dem se mer til Forente Nasjoners arbeid. Det vesentlige ligger nemlig i hva som forener nasjoner og individer.

Til sist denne lille vrien på en salmestrofe: Hver avisdag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. (…) Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav.Hver aften står hvite stjerner og spør deg hva du gav.

Read Full Post »

90 BUSSER FYLT MED BARNEHAGEBARN KRASJET I DAG!

Hver dag dør 1800 småbarn på grunn av skittent vann. Det vil si, ett lite barn dør hvert minutt på grunn av diaré – av årsaker relatert til mangel på rent vann, hygiene og dårlige sanitære forhold, ifølge UNICEF.

– Hvis 90 skolebusser fylt med barnehagebarn hadde krasjet, og ingen overlevde, da ville verden reagert. Det er nettopp dette som skjer hver eneste dag på grunn av skittent vann, dårlig hygiene og elendige sanitære forhold, sier Sanjay Wijesekera, leder av UNICEFs globale vann-, sanitær- og hygieneprgram,.

Hva blir din reaksjon på dette?

Jeg foreslår et bidrag til UNICEF,en av de organisasjonene som jobber best og mest for barns velferd rundt omkring på kloden vår.

Om du bruker kontaktinformasjonen jeg her gir deg eller ikke, kan bety forskjellen på liv og dod:

https://www.unicef.no/Hjelp+verdens+barn/Gi+en+enkeltgave

Read Full Post »

Hvorfor jeg ikke låner eller sparer i en av storbankene

En norsk bank har valgt seg slagordet ”Bank fra A til Å.” I den grad det er treffende i det hele tatt, så er det seg selv banken gir et rapp over baken. En baksmell for banken kan det bli om kundene kjenner sin besøkelsestid. Nå skal lånerenta opp og sparerenta ned, hva er det som er så feiende flott med det, – for kunden? DNB tar i begge ender.

Bank fra A til Å lønner seg ikke. Med bank fra A til Å, mener de egentlig bank som sluker deg med hud og hår. Men det klinger jo ikke like godt.

Vi skaper verdier gjennom kunsten å møte kunden, sier banken om seg selv. Nei, sier jeg. Det er ikke min erfaring. Så er jeg heller ikke ”helkunde”. Hva er jeg da? Delkunde? Lusekunde? Ukunde? Veiet og funnet for lett. A for avdanka. Å for årelatt. Banken tyner meg og suger penger ut av meg ved å være høy for lav og lav for høy. Det er ikke kundevennlighet fra A til Å. Det er kundevennlighet fra sans og samling.

Burde jeg ikke da bare gi etter og bli helkunde? Nei. Jeg vil for eksempel ikke ha forsikringene mine i en bank. Forsikringer vil jeg ha hos dem som kan det, et forsikringsselskap.

De såkalte totalpakkene som bankene nå tilbyr, er forvirrende og totalt unyttige for kunden. Det er bare et grep fra banken for å kunne sluke deg fra ende til annen. Så nå har jeg forlatt totalbanken og flyttet lånet mitt til Statens pensjonskasse. Hvorfor skulle jeg ikke det? De tilbyr en lånerente på 2.227, totalt uten betingelser, bortsett fra at jeg må være medlem. Det blir ca halvparten av hva jeg som annenrangskunde hos DNB måtte betalt for samme lån derigården.

Også sparepengene mine tjener jeg mer på å ha i en annen bank enn i gamlebanken min. De er også flyttet. Betingelsene på min gamle lønnskonto var katastrofalt dårlige. Konklusjon: Farvel gamle, avdanka, griske storbank. Nå er jeg fri og totalt uavhengig, fra A til Å.

Read Full Post »

Lojal eller lydig?

Hvis noen ber deg være lojal, ber de deg ofte egentlig om å være lydig. Det er uheldig at disse to, lydighet og lojalitet, såpass ofte blandes sammen da de er vesensforskjellige av art.

Opprinnelig betydde lojalitet undersåtters lydighet i forhold til en fyrste. Slik er det ikke mer, skriver Signe Røynås, medlem av Yrkesetisk råd. Hvor foreldet denne tenkemåten er, kommer tydelig fram hvis man setter det opp slik professor Paul Leer-Salvesen ved Universitetet i Agder har gjort:

– Lydigheten er blind.

– Lojaliteten er alltid seende, kritisk og verdiforankret.

Se det, de er slett ikke så like som et litt for hastig øyekast, eller automatisert tenkemåte, kan gi inntrykk av. Nei, det er ikke mye om å gjøre at vi kan betrakte dem som rake motsetninger. Sånn kan det gå når man tar seg tid til å tenke seg om. Eller kanskje det ikke alltid er tid det står om. Noen ganger kan det kanskje handle om det å stå for noe, integritet og vågemot.

Lydighet er det når man ukritisk følger ordre fra en overordnet. Sånn sett kan lydighet godt kobles til ordet «dressur.»
Lojalitet innebæreren mye sterkere grad av to ( likeverdige) parter som kommuniserer aktivt sammen.

Hvis noen ber deg gå med flokken, og svinger lydighets-pisken for å holde flokken samlet, mens fanen de går under er lojalitet, da kan det være grunn til å gjøre et aldri så lite utbrudd fra kravet om flokkmentalitet. Ingen bedrift er tjent med en samling nikkedokker, eller en flokk som ukritisk følger lederen, eller majoriteten.

For gruppepresset blant menneskene er stort. Kanskje finnes det ikke mange mekanismer som virker sterkere. Mekanismens knokkelhånd, i jernhanske, har festet sitt grep om arbeidslivet også, naturligvis. Det kan opplevels som klamt. Det gjelder å ikke skille seg ut. Et teppe av skinn-enighet senker seg over bedriften. Bestemmelser tas og få, om noen, protesterer. Mye av dette skjer i lojalitetens navn.

Men la oss se litt nærmere på hva Leer-Salvesen kan ha ment med at lojaliten alltid er kritisk, verdiforankret og seende.

I en kronikk skriver han: «(…) det blir riv ruskende galt å si at arbeidslivet alltid er slik at de ansattes lojalitet er det samme som lydighet i linjen oppover i organisasjonen. En trygg og god leder vet at hun alltid er bedre tjent med å ha kritiske og etiske bevisste medarbeidere rundt seg enn lydige medarbeidere. Lojalitet kan også innebære kritikk og engasjement.»

Mens lydigheten som regel bare utspiller seg i én relasjon: til den som har kommandoen, fyller allid lojaliteten flere relasjoner samtidig. For meg er det nærliggende å bruke min egen profesjon, lærer, som eksempel. Hvem skal jeg være (mest) lojal mot?

Her kan det være hensiktsmessig å trekke inn det utvidede lojalitetsbegrepet. Det er noe en nestor innen organisasjonsutvikling og lederskap (han har en doktorgrad på feltet), Johannes Ulltveit-Moe, har vært opptatt av. På http://www.blogg.regjeringen.no, under avdelingen for fornying og IKT skriver han: «I nyere arbeidslivsetikk er lojalitetsbegrepet blitt utvidet. Lojaliteten går ikke bare oppover, men også nedover, innover og til siden:

Lojaliteten strekker seg mot dem som virksomheten er til for. Jeg er forpliktet til å lage produkter eller levere tjenester som holder høy kvalitet og som brukerne blir fornøyd med.»

Det er altså ikke alltid det er forenlig å være lojal overfor alle parter. Man havner i en lojalitetskonflikt. Så hvem skal vi være mest lojale overfor? Ofte er det riktig å være lojal mot den som blir mest berørt.

Det åpner for mange spennende perspektiver. Her er det mulig å utvide egen horisont og komme ut av djupe traktorspor. Vi trenger å gå opp noen nye løyper.

La oss si at jeg som faglærer har en mening som strider mot andre læreres. Eller rektors. Men jeg er altså faglig, ikke hellig, overbevist om at det er nettopp denne ideen, dette opplegget, denne prøveformen, denne tolkningen av læreplanen, denne måten å organisere tilpasset opplæring på, denne måten å gi eller ikke gi lekser på, som er den rette. selv om andre på skolen mener noe annet. Ja, kanskje de til og med har vedtatt at noe annet enn hva jeg finner best er det rette. Hva gjør jeg da?

Ja, hva gjør jeg hvis jeg er den faglig best kvalifiserte og på bakgrunn av dett mener at «brukerne», altså elevene, bør behandles på en annen måte enn flertallet og/eller Sjefen har sett det for seg? Hva gjør man i en sånn setting, hvis man aksepterer at lojalitet ikke bare går oppover, men også nedover, til siden og ikke minst innover?

Jeg har ikke noe fasitsvar, men vil til sist i denne bloggposten gi til kjenne hva som står å lese i innledningen til de føderale amerikanske reglene for byråkratiet:

«Hver offentlig ansatt bør sette lojalitet mot de høyeste moralske prinsipper og mot landet foran lojalitet mot personer, parti eller myndighet.»

Read Full Post »

Brev fra en døvblind

Det har dumpet ned et brev fra en døvblind i min epostkasse. For at Harald Viks brev skal bli sett og hørt i størst mulig grad, trykker jeg det i sin helhet her på bloggen min.

Foto fra kondis.no

Les, og del det videre, dersom du berøres av det du leser:

Mitt navn er Harald Vik. Jeg er 69 år gammel og døvblind.Jeg ble født i Hardanger, nærmere bestemt i Jondal. Jeg ble født uten hørsel.

Da det ikke fantes tegnspråkkompetanse blant lærerne i min hjembygd, gjennomførte jeg grunnskolen ved Skådalen skole (døveskole) i Oslo. Allerede tidlig i min barndom ble det avdekket at jeg i tillegg til min døvhet hadde problemer med synet. Etter endt grunnskole utdannet jeg meg til skredder ved yrkesskolen i Stavanger. Jeg var svært glad i virket som skredder. Etter endt eksamen som skreddersvenn (1964) var mitt synstap blitt så stort at planen om en karriere som skredder måtte skrinlegges. Jeg flyttet til Oslo. I Oslo fikk jeg meg jobb som fabrikkarbeider.

Etter som årene gikk ble mitt synstap så stort at jeg ikke våget å bevege meg utendørs etter mørkets frembrudd. Jeg var på vei inn i isolasjon. Under et besøk i Trondheim i 1978, traff jeg min kone Bente. Vi giftet oss vinteren 1980. Samme år flyttet vi inn på Eikholt, senter for døvblinde i Drammen. Det var en fin tid. Min kone hadde tidligere blitt rammet av kreft i hjernen. Etter hvert som svulsten vokste ble hennes syn og hørsel stadig svakere, og til slutt ble hun helt døv og blind. Bente døde i 1984.

Jeg hadde i mange år forberedt meg på at jeg ville komme til å miste synet helt. Jeg hadde lært meg brail (punktskrift) og tatt i bruk hjelpemidler som kunne være nyttige den dagen synet forsvant helt. Sommeren 1985 var jeg helt blind.

Jeg slet med angst og depresjon. Min lege på den tiden var meget bekymret for min tilstand. Han anbefalte meg på det sterkeste å komme meg ut og i aktivitet. Som døvblind krevde dette selvsagt at jeg fikk tilgang på personer som kunne kommunisere med meg. Jeg var heldig og etter hvert ble jeg en del av et miljø som hadde de samme interessene som meg. Sykling og løp. Jeg var i svært dårlig form når jeg tok mine første forsiktige treningsturer med mine ledsagere, men jeg merket rask fremgang, både ved min fysiske- og mentale helse.

Sommeren 1987 syklet jeg tandem fra Oslo til Roma. Dette skulle vise seg og bli et stort vendepunkt i mitt liv. I Roma fikk jeg audiens hos Pave Johannes Paul II. Jeg hadde med meg tegnspråktolk (jeg føler på tolkens hender hva som blir sagt og formidlet) og ble overrasket da tolken sa at paven ønsket å hilse på meg personlig. Da jeg rakte ut hånden for å hilse, kunne jeg kjenne at han la noe i min hånd. Det var et gullkors. Jeg hadde ikke bare blitt velsignet av paven, men også mottatt gullkorset. Etter denne hendelsen gjorde jeg det til min livs oppgave å kjempe for funksjonshemmedes rett til deltakelse på alle arenaer.

Denne oppgaven har sendt meg på reiser rundt omkring i hele verden. Jeg har besøkt skoler både for funksjonsfriske og funksjonshemmede i over 50 land.

Min siste reise var til Burma. Her besøkte jeg en skole for blinde. Jeg trodde jeg var den første døvblinde som besøkte denne skolen, men jeg tok feil. Helen Keller besøkte skolen i 1959. Jeg møtte Helen Keller under hennes norgesbesøk i 1957. Lite visste jeg den gang om hvor lik vår skjebne skulle komme til å bli. Hun har vært et stort forbilde og til stor inspirasjon.

Det er i dag lenge siden 1985 og tanken på alt jeg har opplevd disse årene gjør meg takknemmelig. Jeg har løpt New-York Marathon 19 ganger, og syklet Trondheim-Oslo (Den store styrkeprøven) like mange. Min deltakelse er viktig. Viktig fordi den viser hva som er mulig selv med store utfordringer knyttet til tap av funksjoner.
Våren 2006 mottok jeg Kongens fortjenestemedalje for min innsats for funksjonshemmede. Det var en stor dag. Kongefamiliens innsats og deltakelse ved arrangementer for funksjonshemmede er svært viktig, og ikke minst til stor inspirasjon.

Som døvblind er jeg helt avhengig av å bruke tolk når jeg skal kommunisere med hørende. NAV har gjort dette mulig for meg siden 1985. Den tolketjenesten jeg har mottatt har vært helt avgjørende for mitt liv og min helse. Jeg har møtt statsledere og guvernører over hele verden. På spørsmål om hvordan jeg som døv og blind kan kommunisere så godt med omgivelsene, har jeg alltid pekt på den norske velferdsmodellen som fasit. Det er den som har realisert mine drømmer.

Mange har tatt opp notatblokken når jeg har holdt foredrag om hvordan den norske modellen fungerer, og det har vært med stolthet jeg har presentert den.Det var derfor med skuffelse og sorg jeg mottok meldingen om at arbeids- og velferdsdepartementet har fjernet mulighetene for tolk til fritids- og treningsaktiviteter.

Jeg har allerede mottatt mitt første avslag om tolk. Avslaget var begrunnet med utgifter knyttet til tolkens lønns- og reisekostnader. Sjokket ble desto større når jeg oppdaget at de hadde sendt meg kostnadsoverslag over en tidligere reise. Dersom hensikten til NAV var å gi meg dårlig samvittighet for bruken av ressurser, så klarte de det!
Denne uken skulle jeg ha vært på Beitostølen. Beitostølen er et eldorado for blinde og svaksynte, og jeg anser det som mitt andre hjem. Dit har jeg reist for trening og rekreasjon de siste 30 årene. Jeg og Bente reiste dit på bryllupsreise nettopp fordi det var så godt tilrettelagt for våre funksjonsutfordringer.

Svaret fra NAV var at jeg kunne gå på ski i Drammen. Jeg fikk altså tolk til ski og trening dersom jeg holdt meg hjemme, men dersom jeg skulle til Beitostølen kunne jeg ikke få med meg tolk.
Gruppen med døvblinde i Norge er svært liten. Kostnadene knyttet til å gi oss muligheten til deltakelse og et fullverdig liv er små i forhold til den gevinsten vi opplever.

Det er nå snart 30 år siden jeg kunne se. Det er 30 år siden jeg slet med angst og depresjoner. Det er snart 30 år siden jeg ble gitt muligheten til et fullverdig liv.

Hadde jeg ikke hadde evnet å komme ut av det uføre jeg befant meg i for 30 år siden, hadde jeg i stedet for å bo i min egen leilighet i dag, vært pasient ved et spesialsykehjem. Denne kostnaden ville vært betydelig større enn kostnadene knyttet til min bruk av tolk/ledsager.

Dersom disse mulighetene nå forsvinner, er jeg redd for at den isolasjon dette vil medføre, i løpet av kort tid vil resultere i at jeg igjen kjemper mot angst og depresjon. Ensomheten i total stillhet og mørke er grusom. Jeg vil heller ønske å dø så fort som mulig, enn å kjempe mot ensomheten og dens demoner igjen.
Endringene vedrørende døvblindes rettigheter ble gjort med et pennestrøk. Jeg håper at de rette myndigheter nå retter opp det som må ha vært en forhastet og udrøftet avgjørelse.

Harald Vik

Read Full Post »

Vagt fra Senterungdommen

De unge av i dag har dårlige manerer, forakter autoritet, har ingen
respekt for eldre mennesker, og de prater i stedet for å arbeide.
Dette sa en irritert Sokrates for ca 2500 år siden.

Det er altså lite nytt i Sandra Borchs utblåsning mot den kravstore,
norske ungdommen i Aftenposten i dag. . Det er heller ikke mye hold i innlegget hennes.
Borch nevner for eksempel ikke ett eneste tall. Innlegget hennes,
formulert på vegne av Senterungdommen, framstår som vagt og upresist.
Det er skummelt når man snakker om hele menneskers liv, mennesker av
kjøtt, blod, sjel og ånd. Hva skal en vanskeligstilt ungdom ha rett
til å kreve? Akkurat når blir det for mye? Og hvor stort er egentlig
problemet med “naving”? Hvor mange gjelder det? Først når vi vet det,
kan vi snakke særlig meningsfylt om det virkelig er sant at norsk
ungdom er blitt for kravstore.

Naving er et verdiladet ord som vekker bilder hos oss av en hær av
fløteskummende slappfisker som sitter med bena på borda, har Thorgeir
Kolshus skrevet i en kronikk. Naving er et verdiladet uttrykk. Det vet
Borch godt. Men hva hvis naving er en myte? Hva har Borch gjort seg
skyldig i da?

Ifølge Anniken Beckstrøm, fylkesleder i Fellesorganisasjonen (FO) i
Vestfold og ansatt i Nav Nøtterøy, er det akkurat slik det forholder
seg.

LO-aktuelt skriver at fylkeslederen mener begrepet har oppstått fordi
ungdom velger å fortelle vennene sine at de utnytter systemet heller
enn å si sannheten – at de sliter, ikke takler skolen, ruser seg og
ikke klarer å være i en jobb. Oppfølgingen av ungdom som faller
utenfor, er svært tett. Så tett at det å jukse seg til stønad er
bortimot umulig, ifølge Beckstrøm.

Tjenestedirektør i NAV, Bjørn Gudbjørgsrud, har pekt på at det er
ingenting som tyder på at ungdom er mer skurkaktige enn andre.
Sannsynligvis er de heller ikke slappere, eller mer kravstore enn
andre. Forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring (NOVA) tyder på at vi aldri har hatt så bra ungdom
som i dag. Det er mindre problemer med dem enn noen gang før. Hvis
Borch har andre tall eller annen forskning å vise til, vil jeg gjerne
se dette.

Det er bra at Aftenposten bringer balanse i regnskapet ved å slippe til skribenter som med tungt forskningsmessig belegg peker på at norsk ungdom av i dag er veldig ordentlige, veldig disiplinerte og veldig flinke. Menns Borch ser det kravstore hos ungdommen, har disse forskerne kalt sin artikkel «En flink og seriøs generasjon.» Så langt har det gått at de blir stresset av alt presset samfunnet legger på dem.

Det er ikke ungdommen som er for kravstore. Det er samfunnet rundt dem. Sandra Borch bærer mer stein til byrden med sitt synsete og udokumenterte innlegg. Kanskje bør politikerne sånn på det jevne bruke litt mindre tid på tjatring og litt mer tid på faglig oppdatering? Kanskje bør de lære av dem som er mindre enn seg?

Det er ikke kravstorhet som først og fremst kjennetegner norsk ungdom.
Min erfaring som lærer i den videregående skolen er at norsk ungdom
kjennetegnes av innsatsvilje, høflighet og pågangsmot. Blant tusenvis
av elever har jeg kanpt nok møtt noen som ikke selv ønsker å bidra.

Når Borch etterlyser et samfunn som stiller større forventninger til
ungdommen, slår hun inn vidåpne dører. Presset på norsk ungdom av i
dag er knallhardt. Vårt samfunn har gjort effektivitet, produktivitet
og prestasjon til halvguder.

Det er sannelig ikke rart om noen faller utenfor. I motsetning til
Borch er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar
sosialhjelp og annen stønad fra NAV er syke mennesker, utslåtte
mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside. Borch
nevner i et par bisetninger at vi må ta vare på disse også, men for
meg virker det som hun taler med to tunger her. Dette er noe hun bare
aller pliktskyldigst tar med i forbifarten, mens hennes egentlige
anliggende er å stresse det famtum at norsk ungdom er slapp og
storforlangende.

Det mest konstruktive i Borchs innlegg er det hun sier om
arbeidsgivernes ansvar. Jeg vil gjerne høre mer konkret om hvordan de
skal tørre å satse på arbeidstagere som har problemer med å komme inn
på arbeidsmarkedet. Hvordan skal denne skreddersyingen konkret foregå?

Resten av Borchs innlegg bidrar stort sett bare til å sementere
feilaktige stereotypier av trygdemottakere som sleipe, slappe og
snyltende.

Read Full Post »