Kjære små søte nusselige sukkerklumper av noen polkagriser. Kjære slekt og venner.
Håper det går bra med dere alle sammen. Det gjør det sikkert. Her i Hunsrødlia 32 går det bare bra. Bare bare bare bra, går det. Vi er superglade, megahappy og delirisk fornøyde 100 % av tida.
Nå har Leo, vår førstefødte, som vi har svøpt og lagt i en himmelseng, vokst seg stor og sterk. På skolen får han bare gode karakterer. Bare bare bare gode karakterer, får han. Han har fått S i samfunnsfag, S i statsreligion, S i sport og S i salgerbra. Dessuten mange mange mange m-er. Det ble én G. I forming. He-he. Den gutten er sin far opp ad dage.
Det er ikke lett å konsentrere seg om skriving av julebrev, slik Leo raser rundt i huset på rulleskøytene sine. Han er en vital friskus, den fyren.
Leo er med i to korps. Sandefjord skolers musikkorps for de aller beste, og Sandefjord Røde Kors Super Kors Røde Røde Røde Kors Hjelpe Korps. Det er godt å se at han er seg bevisst sitt samfunnsansvar. Her om dagen trakk han to ispilkere som hadde gått gjennom isen opp av vannet. Den ene veide over 100 kilo så han måtte Leo bruke begge henda for å trekke opp. Derfor beit han seg fast i luggen på den andre karen og fikk trukket han opp på den måten. Tenk det, med bare tenna! Det er sant hvert evig ord. Banna bein! Etterpå dro han opp tre pene torsker på vel 10 kilo, hver sei (sic!), før han trakk hjemover, og fikk trukket dem i gryta. Da vi kom hjem, satt han nydusjet, stivpyntet og velfrisert ved bordet, med maten klar. Det er jo vanskelig å komme fra at han er et prakteksemplar. Han er unik. Nå er det ikke unikt å være unik, det er vi alle, men Leo er altså av en annen verden.
Med oss voksne går det så det suser. Vi pusler med vårt. Kristin skal fra januar av lede tv-programmet Ufrustrerte fruer. Der lærer hun opp fruentimmer med problemer i hverdagslivet sitt til å bli dannede damer. Kjetil er nettopp blitt forfremmet til Professor Emeritus. Det skjedde etter at han forsvarte doktorgraden sin ved å disputere over emnet Hvorfor stikker strutsen hodet sitt i sanda? Her skal ikke røpes hva han fikk på den, men det begynner på A.
Noen småturer har det også blitt plass til i løpet av året. En svipptur til Liberia. En snartur til Seychellene. Noen turer til New York, bare sånn for å koble av litt. Og så var det jo gøy å reise til Florida med Leo. Skal hilse og si de 14 dagene gikk fort! Det bør vel også nevnes i forbifarten at vår impulsive kulturtur til Egypt var aldeles pyramidalsk.
Vi er aldri syke. Vi sover alltid godt. Vi leser hverandre som åpne bøker og stuller og steller for hverandre. Aldri aldri aldri faller det et vondt ord mellom kone og mann i vår heim.
Ingen av oss har blitt påkjørt. Ingen har problemer med synet.Ingen har hatt drop foot. Ingen har hatt tuberkulose. Ingen har hatt rusk i øyet. Og ingen ingen ingen kaster opp her i gården!
Nå stunder det mot jul. Lette snøfjoner daler ned over byen vår. Det dufter så liflig fra bakst av de 77 sorter kaker. Mer rakk vi ikke i år. Leo og Kristin spiller firhendig piano mens far sitter i gyngestolen og røker pipe mens han forfatter julebrev.
Måtte en alle tiders Jul og et Nytt Godtår vederfares Eder alle.
Kjærlige hilsninger
familien Prikkfri Dybvik
Kjetils faglitterære blogg 