Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2013

Skoleåret er på oppløpssida. Snart skal mange ungdommers orden og oppførsel karaktersettes. Jeg finner grunn til å spørre:

Hva slags posisjon ser man seg selv i når man ser seg i stand til å sette karakterer på andre menneskers orden og oppførsel?
Hvordan kan noen i fullt alvor tro at det er mulig å ha så god oversikt over et annet menneskes liv at det er mulig å sette en rettferdig karakter på dette medmenneskets karakter, – eller orden og oppførsel om du vil.

Jeg er selv lærer og har mange ganger vært med å sette karakterer i orden og oppførsel. Jeg liker det dårlig. Mange av disse karaktermøtene husker jeg tilbake på som svært snurrige. Ikke rent sjelden har jeg vært i forhandlinger om elevers oppførselskarakterer. Er oppførselen til eleven god, nokså god eller lite god? Ja, det har med mye annet enn elevens indre å gjøre.

Hva slags karakterer eleven får, kan bestemmes av hvilken skole han går på, hva slags studieretning han har valgt, og om han har noen til å tale sin sak på karaktermøtet. Ulike skoler har ulik praksis. Ulike studieretninger har ulike standarder. Ulike lærere tenker ulikt. Ganske mange lærere er så uordentlige at de ”glemmer” å sette anmerkninger på sine elever. Andre lærere er ordensmennesker av rang. Hvis eleven har noen som taler hans sak på karaktermøtet, kan oppførselen hans bestemmes til god, mens om han ikke hadde hatt en forkjemper blant lærerne, kunne den samme eleven, med den samme oppførselen, fått en mindre god karakter.

I forskrift til opplæringslova står det at man skal ta hensyn til elevenes forutsetninger. Noen elever er flinke til å skaffe seg papirer på at de har en eller annen slags forutsetning og/eller diagnose som skal tas hensyn til. Andre elever kan ha minst like trøblete bakgrunn, eller problemer som helt sikkert kunne vært diagnostisert og attestifisert. Hva hvis eleven ikke har forutsetninger til å dokumentere sine sviktende forutsetninger? Da sitter de der, med skjegget i postkassa og en mindre god karakter i oppførsel

Jeg vil også spørre: Hvorfor akkurat orden og oppførsel? Ved siden av fagkarakterer, er det akkurat dette elevene får karakter i. Hvorfor er det ikke egne karakterer også i virketrang, kreativitet og pågangsmot, bare for å nevne noe?

Først og fremst er jeg motstander av ordningen fordi jeg mener at grunnene til at et menneske oppfører seg slik det gjør, det er så komplekst at det ikke lar seg gjøre å redusere dette til en karakter i form av en bokstavkode.

På bakgrunn av disse kjetterske tankene var det jeg tok kontaakt med nyetablerte Nasjonalt senter for læringsmiljø og adferdsforskning. Jeg stilte spørsmålet: Er det virkelig mulig å sette en rettferdig karakter på et medmenneskes atferd?

Svaret jeg fikk var grundig og tankevekkende:

«Det er ikke umiddelbart enkelt å gi et så godt spørsmål et tilsvarende bra svar. Samtidig kan det se ut til at du legger din egen skepsis inn i måten du formulerer spørsmålet på.
Det er fullstendig ok. Et mulig utgangspunkt er jo å lure på hvordan behovet for å gi karakterer til andre menneskers atferd oppstår. Det ser ut til at etterspørselen etter å få tildelt karakter på egen atferd ikke er tilsvarende påtrengende. Heller ikke blant dem som vil putte oppførselskarakter på andre. Her kunne jeg valgt å sette punktum. Men går litt videre. Jeg har arbeidet i 25 år med barn og ungdom som oppleves utfordrende av lærere i skolen. Mange dyktige lærere har bidratt til at barn har funnet seg bedre til rette blant voksne og sine medelever. Ingen av de lærerne jeg har møtt har lyktes med dette gjennom å gi karakterer på sine elevers atferd. Vekter en karakterer som tilbakemeldingsform skaffer en seg fort noen dilemmaer. Det er et grunnleggende etisk spørsmål om karaktersetting er en tilstrekkelig anstendig tilbakemeldingsform på barns oppførsel. Den kan synes å være lite sofistikert. En risikerer samtidig ikke å ta tilstrekkelig høyde for at barns atferd også har et rasjonale. Utfordringen er at barns perspektiv er noe man erverver seg gjennom tillitt og gode samtaler. Karaktersetting kan derfor fort bli forhastet og, i verste fall, hasardiøs. Samtidig er instrumentell karaktersetting ikke effektiv med tanke på reell atferdsendring. Så oppsummert, læreres positive atferd og evne til relasjonsbygging er en langt mer egnet vei å gå enn å distribuere tallverdier etter en fastsatt skala. Et paradoks er at slike karakterer sjelden måler karakter. Å tenke seg om er i det fleste tilfeller en hensiktsmsesig strategi.»

Read Full Post »

Den første reiseskildrer, hvem var det? Herodot vil mange svare. Han foretok vidstrakte reiser omlag 450 år f.Kr. Og han skrev om reisene sine.

Senere har Ryzard Kapuscinski, en av vår tids største reiseskildrere, skrevet en bok med tittelen «Reiser med Herodot». Det var nemlig én bok Kapuscinski alltid hadde med seg når han var ute og reiste og rapporterte, nemlig Herodots «Historier», også kalt «Herodots undersøkelser.» Og Herodot var en undersøkende type. Han har blitt kalt reportasjens far, historiens far, og altså reiseskildringens far. En produktiv far med andre ord som har påvirket mange. Han ble rett og slett retningsgivende innen reiseskildring.

Det er ellers ikke så godt å si nøyaktig hva en reiseskildring er. Det er ikke så og så mye karbohydrat, så og så mye fett, så og så mye protein i en reiseskildring. Reiseskildring er den mest utprega blandingssjangeren vi har innen saktekster. Hvordan har det blitt slik?

For å finne svar på det kan vi leite i litteraturen om reiseskildringer. Det finnes mye. Percy Adams og Mary Louise Pratt peker seg ut. Ifølge Adams er det slik at det er reisemotivet som binder en reiseskildring sammen. Reisemotiv kan man jo finne i nær sagt all slags litteratur.

Med en slik tenkemåte vil man finne reiseskildringer i dikt like gjerne som i reportasjer. Brev og dagbøker har vært dominerende.

Det er en subjektiv skrivemåte vi finner i reiseskildringene. Hver reiseskildrer har sin stil. Reiseskildringene har også vært en arena for den glade amatør. Mange er de som har skrevet reiseskildringer: Sjørøvere, erobrere, handlesmenn, misjonærer, pilegrimer.

Ordet «pilegrim» betyr «fremmed». Det de fremmede trengte var en reiseguide. Der det var pilegrimer, var det et marked for reisehåndbøker. Reisehåndboka kommer altså før reiseskildringa som sjanger

Tilbake til reiseskildringene, og det subjektive ved dem. De ulike skrivrne hadde ulike formål med sine reiseskildringer, og ulike målgrupper i tankene. Det preget selvsagt utformingen av dem.

Ta nå misjonærene. Det er mange fordommer å finne i deres skrifter, men de representerte også en åpning fra bygda og ut mot verden.

Lenge handla reiseskildringene om overvinning av kritiske situasjoner. Det handler om helten som overlever. Det handler om dramatiske bergingsaksjoner. Det handler om navigering. Prøvelser og farer. Vitelyst og underverker. Det er fortellinger med en jeg-forteller som skildrer skipsvrak, mytteri, strandinger og fangenskap. Dette var populært alt fra den tidlige europeiske ekspansjon på 1400-tallet.

Midt på 1700-t endrer mye seg i Europa. Reiseskildringa blir i stor grad omforma fra overlevingslitteratur til det nye store prosjektet: å bygge opp naturhistoria. Et sentralt navn vi må få med: Linné.

Nå skulle alle ekspedisjoner gi ny kunnskap til naturhistoria. Det gjaldt å finne og gjenkjenne arter, aller helst oppdage nye. Kartlegging og katalogisering av naturen kommerinn som integrert del av fortellinga. Vi får høre om jordomseilinger og kartlegging av kystlinje. Etter hvert går oppdagerne og inn på land og inn i naturen og reiseskildrer derfra også. James Cooks ekspedisjon i 1770 markerer et tidsskille.

Reiseskildringa får en populærvitenskaplig funksjon som tjener til å legitimere vitenskapens autoritet og globale perspektiv.Innlandsreisene og oppdagingsekspedisjonene skulle finne både handelsruter og studere overlevingsmåter, naturressurser og administrativ kontroll.

Dette betyr ikke at overlevingsberetningene blir borte. De fortsetter å leve side om side med den mer vitenskapelige reiseskildringa. Enn i dag lever helteberetningene videre på sitt vis.

I Norge representerer Nansen en kombinasjon av det dramatiske og det observerte. Dette kan senere etterspores hos Amundsen, Ingstad og Heyerdahl. (Nå også Cecilie Skog og andre kvinner.)

Forsøk på objektiv framstilling i mange av disse reiseskildringenefjerner ikke det subjektive. Den naturvitenskaplige grunnholdning kombineres med en essayistisk subjektivitet.

At sjangeren blir essayifisert betyr at den reisendes erkjennelser gradvis blir mer sentrale. I dag regnes reiseskildring som en undersjanger til selvbiografisk framstilling.

Reiseskildringa er også i slekt med romanen. Alt før romanen var etablert som sjanger, hadde mange reiseskildrere blandet inn fiktive elementer. Dette sådde tidlig tvil om reiseskildringenes troverdighet som sakprosa. Gråsonen mellom reiseskildring og romanen er bemerkelsesverdig. Blandingsformer eksisterer også i stort monn. I grunn er de færreste romaner uten innslag av reiseskildring, og det er heller nesten ikke mulig å skrive reiseskildring uten fiktive elementer.

Et godt eksempel kan være dialog. Dialog skrives ofte inn i reiseskildringer. Det skal tjener til å sannsynliggjøre det autentiske, men representerer også en fiksjonalisering. For hvem kan ordrett huske hva som har blitt sagt?

Reiseskildringa har også vært et forbilde for romanen med tanke på det å tillate seg digresjoner. I begge sjangre tillater fortelleren seg mange avstikkere. Grepstad nevner den menippeiske satire her. (En typisk menippeisk satire er strukturert rundt en filosofisk reise til et fremmed rike, gjerne himmelen eller underjorden.)

For reiser trenger jo ikke være fysiske. Man kan reise i tanken og i drømmen også.

Hvordan skriver man godt om reiser?

Redaktør for Spor-serien, Asbjørn Øverås, sa på en forelesning en gang noe sånt som: En god reiseskildring er dristig, vittig og har et bestemt blikk.

Blikket, ja. Det er viktig både når man reiser og når man skriver. «Å skrive er å se», sa mester Ibsen. Kort og godt. Langt på vei er det vel slik med reising også. Det handler om hva og hvordan og hvorfor man ser. Her følger noen betraktninger om det:

I boka «Kunsten å reise» kan man lese om seriøs forskning på såkalt mikro-reising. Den reisende kunne bruke en hel dag, ja en hel uke, på å reise gjennom sitt eget soverom. Han observerte nok da mange detaljer han aldri før hadde lagt merke til. Ideen er ikke så dum som den ved første øyekast kan se ut til, synes jeg. At det kan ligge sannhet og klokhet i denne formen for reising, gjør man vel i å merke seg. Det er mulig å reise kloden rundt uten å lære noe særlig. Peer Gynt, og mange med ham, har gjort det. Andre kan få mye ut av å reise soverommet rundt.

Xavier de Maitre het mannen som i 1790 foretok en reise rundt sitt soverom for så å gi ut bok om det han hadde sett. Der anbefaler han denne reiseformen særlig for fattige folk, og for dem som er redde for storm, tyverier og store høyder. Selv likte han denne reiseformen, så åtte år senere la han ut på en ny tur. Denne gangen reiste han om natta, og våget seg helt bort til vinduskarmen. Boka fikk tittelen Nattlig ekspedisjon rundt i mitt værelse.

Som en kontrast kan nevnes Alexander Humboldt som levde på samme tid. Hans reise til Sør-Amerika i 1799 – 1804 krevde ti muldyr, tretti kolli bagasje, fire tolker, et kronometer, en sekstant, to teleskop, et barometer, et kompass, et hygrometer, introduksjonsbrev fra kongen i Spania og et gevær. Alt Xavier de Maitre trengte var en rosa og blå bomullspyjamas… For ordens skyld, og for at de Maitre ikke skal fremstå som den reneste tusseladd, skal det også sies at han visste hva det var å reise ”på ordentlig” også. Blant annet var han med på et felttog til Kaukasus.

Hva tenkte de Maitre på da han la ut på reise i soverommet sitt? Dette arbeidet hans springer ut fra en dyp og tankevekkende innsikt, nemlig at den gleden vi har av våre reiser kanskje er mer avhengig av hvilken tenkemåte vi bringer med oss enn av hvilket reisemål vi velger. Hvis vi bare kunne bruke den reisendes tenkemåte på våre hjemlige steder, ville vi kanskje oppdage at våre hjem ikke er noe mindre spennende enn de høye fjellpass og frodige jungler Humboldt oppdaget på sin ekspedisjon til Sør-Amerika.

Hva er så den reisendes tenkemåte? Det viktigste kjennetegn hos en sann reisende kan sies å være mottagelighet. Da nærmer vi oss nye steder med ydmykhet. Vi bringer ikke med oss rigide forestillinger om hva som er interessant. Man kan bli usedvanlig fascinert av noe som for lokalbefolkningen er helt trivielt. Selv blir jeg ofte fascinert av andre lands supermarked. Andre kan fascineres av en frisørsalong. Det kan være hva som helst. Poenget er at man opererer med en helt annen mottagelighet, åpenhet, sensivitet og nysgjerrighet enn hjemme. Hjemme har vi mer ferdiggjorte forventninger. Man har blitt tilvennet, og derfor blind. Selv stjernehimmelen hjemme neglisjerer de fleste av oss!

Forbausende mange tar med seg disse skylappene på reise. Man drar ut med forhåndsinnstilt filter. Da blir det jo også slik at man ser akkurat det man trodde man skulle få se. Fordommer bekreftes. Vel hjemme har man ikke lært noe nytt, verken om seg selv eller den omkringliggende verden. Nettopp slik var det for Peer Gynt. Sin omfattende reisevirksomhet til tross: Han sto egentlig på stedet hvil hele tiden. Null utvikling.

Har du blikket? Da kan reising være noe for deg. Da har du noe å fortelle når du kommer hjem. Da kan du oppnå erkjennelsesutviding. Hva slags reisebriller du tar på deg er essensielt. Blikk er alt. Hvordan ser du verden? Ser du med det store overblikket? Ser du med nisselua godt trukket ned over øynene? Ser du motsols? Er du blenda? Ser du kritisk og selvkritisk? Ser du tvilende og tolkende? Ser du med et øyeblikksblikk, fragmentert og usammenhengende? Ser du som Henry Stanley i In darkest Africa eller ser du som Joseph Conrad i Heart of Darkness? Har et forgangent imperialistisk blikk kastet blår i øynene på deg? ”For hva annet er vel reiselitteraturens livsrom – møtet mellom jeget og det fremmede andre – enn en arena for maktutøvelse overfor det Andre?” skriver Arne Melberg i sin bok om reising og skriving. Melberg lanserer også følgende posisjoner for den reisende:

Vitnet. Vitnet foreller om det ingen andre har sett.

Turisten. Dette blir nærmest vitnets motsetning. Turisten søker etter det ”alle” andre har sett, det man ”er nødt til” å se. Denne posisjonen er foraktet av en del garvede reiseberettere. Det er ikke uten grunn Robyn Davidson kaller boken sin Egne veier. Hun blir irritert når hun møter på turister. Hun vil være alene i ørkenen, med sine kameler og med sin hund.

Flanøren. Flanøren slentrer gjennom verden, sikter seg ikke inn mot noe bestemt mål, stiller seg åpen overfor de inntrykk og muligheter som måtte by seg fram. Denne type reisende har evnen til å stoppe opp. Flanøren har ikke tenkt på returbilletten. Det er ingen tid å passe på.

Oppdageren. Stakkars oppdagere. Det er jo ikke stort mer å oppdage. Man kan selvsagt bli den første som hinker til Sydpolen eller går baklengs til Nordpolen, men det sier vel i så fall mer om oppdageren enn om polene. Det dufter ikke lenger så imperialistisk av oppdageren som det gjorde på 1800-tallet. Dagens oppdagere oppdager først og fremst seg selv.

Emigranten. Ikke alle reiser fordi de vil. Mange reiser fordi de må. I verden av i dag finnes om lag 43 millioner flyktninger. I Norge bor mer enn 1500 på hemmelig adresse.

Til sist vil jeg gjerne ta deg med på en reise til Tanzania. Her er min beretning om hvordan det var for meg å bo i Tanzania en tre måneders tid.

Bon Voyage!

Read Full Post »

De unge av i dag har dårlige manerer, forakter autoritet, har ingen
respekt for eldre mennesker, og de prater i stedet for å arbeide.

Dette sa en irritert Sokrates for ca 2500 år siden.

Det er altså lite nytt i Sandra Borchs utblåsning mot den kravstore,
norske ungdommen. Det er heller ikke mye hold i innlegget hennes.

Tidligere har hun ungdomsergret seg i Aftenposten. Der nevnte hun ikke ett eneste tall. Innlegget hennes, formulert på vegne av Senterungdommen, framsto som vagt og upresist. Det er skummelt når man snakker om hele menneskers liv, mennesker av kjøtt, blod, sjel og ånd. Hva skal en vanskeligstilt ungdom ha rett
til å kreve? Akkurat når blir det for mye?

Det hele blir ikke det grann bedre av at hun i dag gjentar, og utvider, sin ryktespredning om norsk ungdom i Dagbladet.

Her forsøker hun å lene seg på statistikk fra NAV. Hun er ikke den første som har forsøkt å lene seg på statistikk, og falt.

Hun gjentar også sin store bekymring og beskyldning om naving. Men i dette spørsmålet gadd hun visst ikke lene seg på noen statistikk. Gad vite hvorfor?

For hvor stort er egentlig problemet med “naving”? Hvor mange gjelder det? Først når vi vet det,
kan vi snakke særlig meningsfylt om det virkelig er sant at norsk
ungdom er blitt for kravstore.

Naving er et verdiladet ord som vekker bilder hos oss av en hær av
fløteskummende slappfisker som sitter med bena på borda, har Thorgeir
Kolshus skrevet i en kronikk. Naving er et verdiladet uttrykk. Det vet
Borch godt. Men hva hvis naving er en myte? Hva har Borch gjort seg
skyldig i da?

Ifølge Anniken Beckstrøm, fylkesleder i Fellesorganisasjonen (FO) i
Vestfold og ansatt i Nav Nøtterøy, er det akkurat slik det forholder
seg.

LO-aktuelt skriver at fylkeslederen mener begrepet har oppstått fordi
ungdom velger å fortelle vennene sine at de utnytter systemet heller
enn å si sannheten – at de sliter, ikke takler skolen, ruser seg og
ikke klarer å være i en jobb. Oppfølgingen av ungdom som faller
utenfor, er svært tett. Så tett at det å jukse seg til stønad er
bortimot umulig, ifølge Beckstrøm.

Tjenestedirektør i NAV, Bjørn Gudbjørgsrud, har pekt på at det er
ingenting som tyder på at ungdom er mer skurkaktige enn andre.
Sannsynligvis er de heller ikke slappere, eller mer kravstore enn
andre.

Forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring (NOVA) tyder på at vi aldri har hatt så bra ungdom
som i dag.
Det er mindre problemer med dem enn noen gang før. Vi har å gjøre med en flink og seriøs generasjon. Hvis
Borch har andre tall eller annen forskning å vise til, vil jeg gjerne
se dette.

Det er ikke kravstorhet som først og fremst kjennetegner norsk ungdom.
Min erfaring som lærer i den videregående skolen er at norsk ungdom
kjennetegnes av innsatsvilje, høflighet og pågangsmot. Blant tusenvis
av elever har jeg kanpt nok møtt noen som ikke selv ønsker å bidra.

Når Borch etterlyser et samfunn som stiller større forventninger til
ungdommen, slår hun inn vidåpne dører. Presset på norsk ungdom av i
dag er knallhardt. Vårt samfunn har gjort effektivitet, produktivitet
og prestasjon til halvguder. Kanskje dette er noe av grunnen til at så mange norske ungdommer må ha hjelp av NAV?

Det er sannelig ikke rart om noen faller utenfor. I motsetning til
Borch er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar
sosialhjelp og annen stønad fra NAV er syke mennesker, utslåtte
mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside. Borch
nevner i et par bisetninger at vi må ta vare på disse også, men for
meg virker det som hun taler med to tunger her. Dette er noe hun bare
aller pliktskyldigst tar med i forbifarten, mens hennes egentlige
anliggende er å stresse det famtum at norsk ungdom er slapp og
storforlangende.

Hva godt gjør Borchs innlegg? I all hovedsak bidrar det bare til å sementere
feilaktige stereotypier av trygdemottakere som sleipe, slappe og
snyltende.

Read Full Post »

Mange lurer på hvordan vi skal “løse tiggerutfordringen”. Eller
“romproblemet”. Formuleringen i seg selv er jo forskrekkelig. Det er
ikke så lenge siden noen forsøkte å løse “jødeproblemet”.

Svaret er at hele debattens kjerneord er: Anstendighet. Vi løser alt
dette med anstendighet. I alle fall er det der vi må begynne.

I Norge er det kanskje Dag Solstad som er den fremste
anstendighets-dikteren. Espen Hammer har iallfall kalt sin tolkning av
Solstads forfatterskap ”Anstendighet og revolt”. Der skriver han at
anstendighet handler om ” – det å ikke måtte eksistere som en skygge
av seg selv, i en rolle, men oppleve et ekte samvær i et fellesskap av
mennesker som virkelig respekterer hverandre. Anstendighet betyr at
menneskene i dette felleskapet deler en meningshorisont. (…) De kan
kommunisere som hele og fulle mennesker uten en isnende følelse av
isolasjon.”

Det er akkurat den isnende følelsen jeg får når de menneskefiendtlige
utsagnene florerer. Utsagn er ikke bare utsagn. De får praktiske
konsekvenser. Medmennesker kan bli syke og dø av utsagn.

Kanskje lar ikke det fullstendig meningsfulle livet seg leve. Kanskje
bærer Solstads hovedpersoner på en drøm om autensitet som er umulig.
Men mens vi søker og leter, la oss gi, heller enn å gi opp. La oss
senke vårt legeme og skjenke en mynt i tiggerens krus.
La oss søke menneskelig kontakt i tiggerens blikk. For
kroppsposisjonering og blikk er ikke uten betydning. Forsøk en stakket
stund å se for deg en politiker, gjerne en av de høye herrer i Høyre
bøye seg ned og snakke til en tigger. Da ville kanskje perspektivene
endret seg litt. Da ville Politikeren ikke sett ned på Tiggeren på
samme måte. Det er den som ser ned på tiggeren som former stillingen.
Alt kommer an på perspektiv. Ved at politikeren bøyde seg og nedlot
seg til en samtale, ville ryddetrangen minsket og hjelpetrangen økt.

Mye av debatten styres av sviktende dokumentasjon. Mange kommer med
lettvinte påstander og synsinger. Mange har veldig sterke meninger om
noe de egentlig vet lite om. Det er vondt å lese hvor forutinntatt og
fordømmende mange er. Menneskefiendtlige utsagn florerer i
nettavisenes kommentarfelt. Det er ille nok. Enda verre er det at
lettvinthetene også har sin plass blant politi og politikere. De som
ønsker et forbud og som begrunner dette med kriminalitet eller
menneskehandel, gjør dette på sviktende grunnlag, ifølge Kirkens
Bymisjon.

Bymisjonen sier at deres erfaring er at de sterkeste drivkreftene bak
tigging er fattigdom, diskriminering og mangel på muligheter i
hjemlandet. Hva med menneskehandel og kriminalitet? Det forekommer
også unntaksvis, men da er det nettopp unntak og ikke hovedsaken.
Ingen har kunnet dokumentere eller påvise at omfanget av dette er
stort. Her får Kirkens Bymisjon støtte av Frelsesarmeen og av
forskere. Det er kort sagt konklusjonen til alle som har tatt seg
bryet med å bry seg om tiggerne. Det er konklusjonen til alle som har
tatt seg bryet med å snakke med dem, og ikke bare om dem.

Mange mener mye og vet lite. Kanskje skulle man, i anstendighetens
navn, slutte med det. Tenk på hva konsekvensene for andre menneskers
liv kan bli. Kanskje skulle man ikke snakke så mye om tiggerne før man
har snakket litt mer med dem?

En av de fremste forskerne på tiggere fra Romania heter Ada Ingrid
Engebrigtsen. Hun har studert dette i mer enn ti år. Blant annet har
hun bodd et år med romanigrupper i landsbyer i Romania. Hun har
virkelig satt seg inn i det. Hun har peiling. Hun vet ting. Hva sier
så hun?

– Tiggerne er ikke kriminelle.
- Ingen som forsker på slike ting har
funnet noen forbindelse mellom tigging og kriminelle bakmenn.
- Det
beste du kan gjøre for å hjelpe en tigger, er å gi en skjerv i
pappkruset hennes.
– Tiggerne er ikke trafikkerte ofre, de er heller ikke skurker fra
mafiabander. Slike påstander er hentet ut av det blå.

Det blå partiet Høyre, vanligvis ansett som anstendig, respektabelt og
seriøst, gikk i 2012 likevel, nettopp med begrunnelse i kriminelle
bakmenn, inn for å forby tigging. Det ser ut som de holder fast ved
dette i 2013. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende useriøst. Og
uanstendig.

Glemmer de som skal forme politikken at folk ikke er brikker? Det
gjelder all slags folk, også dem man måtte ha kommet til å tenke på
som fantefolk. De er ikke brikker på et monopolbrett. De kan ikke
sendes tilbake til Start. De kan ikke veltes. De kan ikke puttes
tilbake i esken når man er lei av å spille. Da forsvinner
anstendigheten med det samme. Folk kan ikke forbys fordi de lider nød.

Høyres hovedslagord har vært: ”Muligheter for alle.” Det er ikke så dumt hvis
partiet har anstendighet nok til å ta seg selv, og alle andre, på
alvor.

Ta nå bare tiggeren som har sittet utenfor hotellet mitt i hele dag.
Han må være en av Norges minst aggressive menn. Hvordan er det mulig?
Hvis det var Tetzschner som hadde måttet sitte der hele dagen, – ville
han vært like blid? De norsketniske selgerne av mobilabonnementer og
alarmsystemer er som oftest fryktelig mye mer aggressive.

Alarm! Tetzschner kunne ha godt av å lese litt John Rawls. Hvordan
ville Tetzschner utformet politikken dersom vi skulle starte helt på
nytt, og ingen visste hvilken posisjon de ville få i samfunnet etter
at politikken var meislet ut? Alle og enhver kunne like gjerne havne
på toppen som på bunnen? Ja, hva slags politikk ville Høyre lage da?

”Mennesker skulle slippe å ydmyke seg selv offentlig”, har leder i
Oslo Høyre, Nikolai Astrup uttalt. Det ser jo vakkert ut. Men vent
litt, går det opp? Et parti som er for forbud mot tigging og mot
forbud av sexsalg. Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv,
konkluderte slik:

”Høyre synes altså det er en større fornedrelse for et menneske å
sitte med et pappkrus og be om en slant enn å tilby en liggetur på
Bankplassen. Beskjeden til rusmisbrukere i akutt pengenød og fattige
rumenere er at de skal slippe å nedverdige seg ved å be om litt
penger. Men de kan godt selge sex. Det må være hva økonomene kaller
perverse incentiver.”

Partier skulle slippe å ydmyke seg selv offentlig. Men det er altså
det Høyre, de ordentlige og sosialt konforme små- og høyborgernes
parti, har gjort her. De tramper på konsekvens. De tramper på
anstendighet. De tramper på tiggernes muligheter. Partiet snur kappen
etter vinden. De argumenterer på én måte i saken om sexkjøp. I saken
om tigging snur de argumentasjonen på hodet. De tar heller ingen ting
for å komme med lettvinte, hardhendte og udokumenterte påstander. Ta
nå bare dette mantraet til Tetzschner om at tiggerne er «organiserte».
Høyre er her med på å legitimere.det Frank Rossavik i Morgenbladet har
kalt «de lett apokalyptiske forestillingene om bakmenn, menneskehandel
og organisert kriminalitet”.

Organisert virksomhet er ikke nødvendigvis kriminelt organisert. Det
kan se ut som mange glemmer å få med seg en såpass viktig nyanse. De
fleste kulturer er mer kollektive enn vår. Det tror jeg er bra. Hvis
alle mennesker i hele verden var like selvsentrerte som vi er hos oss,
sto ikke verden til påske. Et tett bygdesamfunn i Romania er
organisert. Eller, vi kan like gjerne si at innbyggerne samarbeider
tettere enn vi gjør hos oss. Kanskje forstår ikke vi som lever i en
veldig annerledes kultur alltid alle mekanismene? Kanskje er vi av og
til for raske med å stemple alt mulig som “organisert”?

Jeg bor og lever i Sandefjord by. Sandefjord er nok ikke veldig
annerledes enn andre byer og plasser i Norge og får stå som symbol på
det typiske norske sted. De fleste her er mot tiggerne, og det helt
uten at de noen gang har snakket ordentlig med dem. Dermed har de gått
glipp av denne innsikten: I Romania er det mange som ikke har noen
muligheter. Ingen muligheter. Så ille er det. Den ”vanlige” nordmannen
vet altfor lite om hvor vanskelig det er. Kanskje er han for
bortskjemt? Kanskje har han bare ikke orket å sette seg inn i det?
Kanskje projiserer han egen frykt og uro over på tiggerne? Kanskje er
han uanstendig? Uansett, sterke meninger om “organiserte bander”, det
har han!

At det finnes bander av utenlandske kriminelle i Norge er helt
sikkert, men å sause dem sammen med en mor som ser tigging som sin
eneste mulighet for å forsørge barna sine, uten noen beviser, bare
basert på antagelser, løse rykter, eller egen indre uro, det er
fryktelig dårlig tenkt og dårlig gjort.

Ordføreren i Sandefjord. Bjørn Ole Gleditsch (H), vil ikke ha tiggere
han heller . Han har uttalt til Sandefjords Blad at han “tror”
tiggingen kan være et ledd i økonomisk kriminalitet og svarte penger.
Det er bare å håpe at ordføreren ikke er like slumsete i andre viktige
saker han har befatning med. Hva hvis jeg “tror” at ordføreren er et
ledd i økonomisk kriminalitet og at han har noen svarte penger på
samvittigheten? Må han slutte som ordfører da, eller må jeg
dokumentere at det jeg “tror” er riktig først?

Sandefjords Blad har skrevet at 9 av 10 sandefjordinger støtter
Gleditsch. Jeg er nummer ti. Jeg sier: Gleditsch aner ikke hva han
prater om. Han lever et for fett liv til å kunne ha noen verdifull
mening. Og til ni av ti sandefjordinger sier jeg: Skam dere! Kom dere
på studietur til Romania så fort som råd.

Hvorfor jeg snakker om skam? Fordi jeg har nobelprisvinner J. M.
Coetzee i tankene. I boka «Vanære» kobles begrepene anstendighet og
skam sammen. Et anstendig menneske kan ikke leve med skammen over å
være ett med et samfunn som er umenneskelig. Og umenneskelig mener jeg
altså at det er ikke å behandle mennesker rundt seg som medmennesker,
men som brikker, fanter, ugress. Tenk å tenke på medmennesker først og
fremst som noe som skjemmer bybildet. Bybildet, – hva slags ord er nå
det, da? Det er i alle fall ikke noe godt bilde på hvordan mennesker
bør behandle hverandre. Tenk å tenke på medmennesker som forurensning.
Hvis ikke det er uanstendig og skammelig, kan du kalle meg en fant.

Er Høyre bare et overflateanstendig parti? Eller er de med på at
tiggeren først og fremst er et medmenneske og ikke først og fremst et
problem? Er de med på at også tiggere må møtes med anstendighet, slik
begrepet her er forklart? Er de med på at helt til de strukturelle
problemene i Romania er løst, må vi sette hjelpsomhetsbrillene og ikke
forbudsbrillene på?

Det finnes ingen endelig løsning på «romproblemet» skriver redaktør
Andresen i Minerva. Tillat meg, i anstendighetens navn, å si at der
tar han ganske enkelt feil.

Read Full Post »

Mange lurer på hvordan vi skal «løse tiggerutfordringen». Eller «romproblemet». Formuleringen i seg selv er jo forskrekkelig. Det er ikke så lenge siden noen forsøkte å løse «jødeproblemet». Hvis vi med denne korte og gode kommentaren fra Vepsen kan kvitte oss med de verste rasistiske tankene, så mener jeg svaret er ganske greit:

Svaret er at hele debattens kjerneord er: Anstendighet. Vi løser alt dette med anstendighet.

Jeg vil forsøke å utdype hva jeg mener i denne artikkelen:

Noen gir en tier. Noen nøyer seg med et smil. Noen gir dem all sin distanserte forakt. Noen spytter. Mange er ute med sterke beskyldninger. Særlig er det dette med ”organisert kriminalitet” som repeteres og repeteres. Men hvor er bevisene? Politiet kan mistenke meg for hva de vil, men så lenge jeg ikke er dømt er jeg heller ikke skyldig. Slik fungerer en rettsstat. Det gjelder for alle individer, og alle grupper. De stygge beskyldningene bør snart opphøre og byttes ut med bevis og fellende dommer. Eller hvorfor ikke litt anstendighet og medmenneskelighet?

Mye av debatten styres av sviktende dokumentasjon. Mange kommer med lettvinte påstander og synsinger. Mange har veldig sterke meninger om noe de egentlig vet lite om. Det er vondt å lese hvor forutinntatt og fordømmende mange er. Menneskefiendtlige utsagn florerer i nettavisenes kommentarfelt. Det er ille nok. Enda verre er det at lettvinthetene også har sin plass blant politi og politikere. De som ønsker et forbud og som begrunner dette med kriminalitet eller menneskehandel, gjør dette på sviktende grunnlag, ifølge Kirkens Bymisjon.

Bymisjonen sier at deres erfaring er at de sterkeste drivkreftene bak tigging er fattigdom, diskriminering og mangel på muligheter i hjemlandet. Hva med menneskehandel og kriminalitet? Det forekommer også unntaksvis, men da er det nettopp unntak og ikke hovedsaken. Ingen har kunnet dokumentere eller påvise at omfanget av dette er stort. Her får Kirkens Bymisjon støtte av Frelsesarmeen og av forskere. Det er kort sagt konklusjonen til alle som har tatt seg bryet med å bry seg om tiggerne. Det er konklusjonen til alle som har tatt seg bryet med å snakke med dem, og ikke bare om dem.

Er du blant dem som mener mye og vet lite? Kanskje skulle du, i anstendighetens navn, slutte med det. Tenk på hva konsekvensene for andre menneskers liv kan bli. Kanskje skulle du ikke snakke så mye om tiggerne før du har snakket litt mer med dem?

En av de fremste forskerne på tiggere fra Romania heter Ada Ingrid Engebrigtsen. Hun har studert dette i mer enn ti år. Blant annet har hun  bodd et år med romanigrupper i landsbyer i Romania. Hun har virkelig satt seg inn i det. Hun har peiling. Hun vet ting. Hva sier så hun?

– Tiggerne er ikke kriminelle.
- Ingen som forsker på slike ting har funnet noen forbindelse mellom tigging og kriminelle bakmenn.
- Det beste du kan gjøre for å hjelpe en tigger, er å gi en skjerv i pappkruset hennes.
– Tiggerne er ikke trafikkerte ofre, de er heller ikke skurker fra mafiabander. Slike påstander er hentet ut av det blå.

Det blå partiet Høyre, vanligvis ansett som anstendig, respektabelt og seriøst, gikk i 2012 likevel, nettopp med begrunnelse i kriminelle bakmenn, inn for å forby tigging. Det ser ut som de holder fast ved dette i 2013. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende useriøst. Mon tro om ikke Høyre opererer med en (dårlig) skjult agenda her? Er Høyre bare overflateanstendige? Det er ting som kan tyde på det, siden de får på pukkelen fra både høyre og venstre i denne saken. Etter Høyres vedtak om å forby tigging forsvarte stortingsrepresentant Michael Tetzschner vedtaket slik:

«Dette er et klart signal om at vanlige folk kan ta plasser og torg tilbake. Tigging er selve bruhodet inn i Norge for dem som har kriminelle hensikter. Vår tikrone i koppen er en del av den tilbakebetalingen de må gjøre for en 3.000 kilometer lang bussreise.»

Det fikk Frank Rossavik i Morgenbladet til å sette tastaturet i dissekerings-modus. De tre setningene kaller han Tetzschners tre teser mot tiggerne. Den første har med renovasjon å gjøre. Tiggerne, som skjemmer bybildet, skal forbys og fjernes. ”Vanlige” folk, hvem enn nå det måtte være, kan med Høyres vedtak endelig våge seg tilbake på plasser og torg. Jeg må jo si at jeg kjenner meg ganske vanlig. Ikke spesielt stor. Ikke spesielt sterk. Ikke spesielt modig. Ikke spesielt svak og puslete heller. I denne vanlige tilstanden har jeg aldri, verken før eller etter Høyres vedtak, følt meg redd for å ta i bruk plasser og torg. Noe så lite aggressivt som tiggere i Sandefjord og Oslo kan jeg vanskelig tenke meg. Opp til flere av dem er jo direkte blide og lystelige. Jeg finner de av mine landsmenn som vil pushe strømavtaler og mobilabonnementer på meg mye mer skremmende. Og visst finnes det både sure og aggressive politikere også i Norge, uten at jeg synes vi skal forby politikere sånn generelt. Dette med at tiggere fra Romania skal være så aggressive, det ser for meg ut til å være en slags urban myth. Det vil jeg fortsette å mene helt til dem som legger fram slike historier også kan legge fram noe som minner om bevis. Uansett er aggressive tiggere et unntak og ikke hovedsaken. Dessuten finnes det allerede et forbud mot aggressiv tigging. Hva skal vi med nok et forbud?

Den andre tiggertesen mener Rossavik er temmelig avslørende. Den viser nemlig at det er de utenlandske tiggerne Høyre har hatt i tankene da de gjorde forbudsvedtaket sitt, selv om de har utformet det som om det gjelder alle tiggere. I praksis er det altså bare én type tiggere Høyre vil til livs, – de utenlandske. Høyre sier én ting og gjør noe annet. Men det er jo uanstendig, Høyre?

Tetzschners tredje tiggertese tar oss til hva Rossavik omtaler som ” de lett apokalyptiske forestillingene om bakmenn, menneskehandel og organisert kriminalitet”. Ja, hvor tar Høyre disse apokalypsene fra? Og hvorfor disker de opp med dem? Jeg er redd for at svaret på det er temmelig uanstendig. Svaret er iallfall ikke at også tiggerne kan være vanlige folk. Hvis litt flere høyrepolitikere hadde snakket med litt flere tiggere, hadde de kanskje sett det klarere. Ved å snakke med en tigger, er det lettere å oppdage at man har med et helt menneske å gjøre. Ingen er bare ”tigger”, ”politiker” eller ”vanlig”. Alle har de en livshistorie. Alle har vi en livshistorie. Tiggeren er også mor, med ansvaret for sju barn. Tiggeren er også medmenneske i nød, som ikke ser noe annen mulighet enn å tigge for å redde sin familie. Det er i det hele tatt svært reduserende å klistre merkelappen ”tigger” på et medmenneske og nøye seg med det.

Ja, prøv å se det for deg. De høye herrer i Høyre bøyer seg ned og snakker til en tigger. Da ville kanskje perspektivene endret seg litt. Da ville Politikeren ikke sett ned på Tiggeren på samme måte. Det er den som ser ned på tiggeren som former stillingen. Alt kommer an på perspektiv. Ved at politikeren bøyde seg og nedlot seg til en samtale, ville ryddetrangen minsket og hjelpetrangen økt.
I stedet for å uffe og akke seg over trekkspillere som ikke kan spille trekkspill, kunne noen tilbudt trekkspillkurs. Det ville vært en mer inkluderende tilnærming, men den ideen kommer man ikke så lett på uten å skifte perspektiv. Alt kommer an på perspektiv. Perspektivet kan være mer eller mindre anstendig.

Glemmer de som skal forme politikken at folk ikke er brikker? Det gjelder all slags folk, også dem man måtte ha kommet til å tenke på som fantefolk. De er ikke brikker på et monopolbrett. De kan ikke sendes tilbake til Start. De kan ikke veltes. De kan ikke puttes tilbake i esken når man er lei av å spille. Da forsvinner anstendigheten med det samme. Folk kan ikke forbys fordi de lider nød.

Høyres hovedslagord: ”Muligheter for alle.” Det er ikke så dumt hvis partiet har anstendighet nok til å ta seg selv, og alle andre, på alvor. Hvis vi nå kobler dette slagordet til hva som er lov og ikke lov, og hva som er mulig og ikke mulig, kan det komme til å se sånn ut:

I 1899 kom denne Odeltingspreposisjonen:

”Allerede forlængst har det været erkjendt, at Omstreifervæsenet og navnlig da det saakaldte Fantefolks Omstreiferi ikke alene er en Plage for mange Landdistrikter, hvis spredte Befolkning ofte formelig tyranniseres af de regelmæssig i større Følge optrædende Omstreifere, men ogsaa i sig selv indebærer en Fare for Retssikkerheden i Samfundet.”

I 1907 trådte lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab i kraft, og med den forbudet mot tigging.

Etter 99 år, i 2006, ble loven opphevet. Alle partiene på Stortinget, Høyre også, støttet dette. De mente loven var utdatert. Hovedbegrunnelsen var at det ikke er riktig å straffe noen for noe som ikke er til skade for andre.

Nå i 2014 vil Høyre igjen, sammen med sin blå bror, FrP, forby tigging. Man kan saktens spørre seg hvorfor Høyre nå vil ha en total snuoperasjon. Ikke bare er den total. Den er prinsippløs også. Ja, til og med pervers, skriver Kjetil B. Alstadheim, av alle steder i Dagens Næringsliv. Hva får en Høyre-venn som DN til å ta noe såpass stort i sin munn?

Jo, Alstadheim kobler forbudet mot tigging opp mot forbudet mot sexkjøp som kom i 2008. Det var Høyre imot. For tiggerforbud. Mot sexkjøpsforbud. Og hele tiden veldig opptatt av at mennesker skal slippe å fornedre seg. ”Mennesker skulle slippe å ydmyke seg selv offentlig”, har leder i Oslo Høyre, Nikolai Astrup uttalt. Alstadheim konkluderer slik i sin kommentar:

”Høyre synes altså det er en større fornedrelse for et menneske å sitte med et pappkrus og be om en slant enn å tilby en liggetur på Bankplassen. Beskjeden til rusmisbrukere i akutt pengenød og fattige rumenere er at de skal slippe å nedverdige seg ved å be om litt penger. Men de kan godt selge sex. Det må være hva økonomene kaller perverse incentiver.”
Partier skulle slippe å ydmyke seg selv offentlig. Men det er altså det Høyre, de ordentlige og sosialt konforme småborgernes parti, har gjort her. De tramper på konsekvens. De tramper på anstendighet. De tramper på tiggernes muligheter. Partiet snur kappen etter vinden. De argumenterer på én måte i saken om sexkjøp. I saken om tigging snur de argumentasjonen på hodet. De tar heller ingen ting for å komme med lettvinte, hardhendte og udokumenterte påstander. Vi skal tilbake til de apokalyptiske forestillingene Høyre er med på å legitimere.
Organisert virksomhet er ikke nødvendigvis kriminelt organisert. Det kan se ut som mange glemmer å få med seg en såpass viktig nyanse. De fleste kulturer er mer kollektive enn vår. Det tror jeg er bra. Hvis alle mennesker i hele verden var like selvsentrerte som vi er hos oss, sto ikke verden til påske. Et tett bygdesamfunn i Romania er organisert. Eller, vi kan like gjerne si at innbyggerne samarbeider tettere enn vi gjør hos oss. Kanskje forstår ikke vi som lever i en veldig annerledes kultur alltid alle mekanismene? Kanskje er vi av og til for raske med å stemple alt mulig som “organisert”?

Jeg bor og lever i Sandefjord by. Sandefjord er nok ikke veldig annerledes enn andre byer og plasser i Norge og får stå som symbol på det typiske norske sted. De fleste her er mot tiggerne, og det helt uten at de noen gang har snakket ordentlig med dem. Dermed har de gått glipp av denne innsikten: I Romania er det mange som ikke har noen muligheter. Ingen muligheter. Så ille er det. Den ”vanlige” nordmannen vet altfor lite om hvor vanskelig det er. Kanskje er han for bortskjemt? Kanskje har han bare ikke orket å sette seg inn i det? Kanskje projiserer han egen frykt og uro over på tiggerne? Kanskje er han uanstendig? Uansett, sterke meninger om “organiserte bander”, det har han!
At det finnes bander av utenlandske kriminelle i Norge er helt sikkert, men å sause dem sammen med en mor som ser tigging som sin eneste mulighet for å forsørge barna sine, uten noen beviser, bare basert på antagelser, løse rykter, eller egen indre uro, det er fryktelig dårlig tenkt og dårlig gjort.

Ordføreren i Sandefjord. Bjørn Ole Gleditsch (H), som ifølge skattelistene for 2009 hadde en årsinntekt på 2 339 007 kroner, vil ikke ha tiggere. Han sier til Sandefjords Blad at han “tror” tiggingen kan være et ledd i økonomisk kriminalitet og svarte penger. Det er bare å håpe at ordføreren ikke er like slumsete i andre viktige saker han har befatning med. Hva hvis jeg “tror” at ordføreren er et ledd i økonomisk kriminalitet og at han har noen svarte penger på samvittigheten? Må han slutte som ordfører da, eller må jeg dokumentere at det jeg “tror” er riktig først?
Sandefjords Blad har skrevet at 9 av 10 sandefjordinger støtter Gleditsch. Jeg er nummer ti. Jeg sier: Gleditsch aner ikke hva han prater om. Han lever et for fett liv til å kunne ha noen verdifull mening. Og til ni av ti sandefjordinger sier jeg: Skam dere! Kom dere på studietur til Romania så fort som råd.

Hvorfor jeg snakker om skam? Fordi jeg har nobelprisvinner J. M. Coetzee i tankene. I boka Vanære kobles begrepene anstendighet og skam sammen. Et anstendig menneske kan ikke leve med skammen over å være ett med et samfunn som er umenneskelig. Og umenneskelig mener jeg altså at det er ikke å behandle mennesker rundt seg som medmennesker, men som brikker, fanter, ugress. Tenk å tenke på medmennesker først og fremst som noe som skjemmer bybildet. Bybildet, – hva slags ord er nå det, da? Det er i alle fall ikke noe godt bilde på hvordan mennesker bør behandle hverandre. Tenk å tenke på medmennesker som søppel. Hvis ikke det er uanstendig og skammelig, kan du kalle meg en fant.

I Norge er det kanskje Dag Solstad som er den fremste anstendighets-dikteren. Espen Hammer har iallfall kalt sin tolkning av Solstads forfatterskap ”Anstendighet og revolt”. Der skriver han at anstendighet handler om ” – det å ikke måtte eksistere som en skygge av seg selv, i en rolle, men oppleve et ekte samvær i et fellesskap av mennesker som virkelig respekterer hverandre. Anstendighet betyr at menneskene i dette felleskapet deler en meningshorisont. (…) De kan kommunisere som hele og fulle mennesker uten en isnende følelse av isolasjon.”

Det er akkurat den isnende følelsen jeg får når de menneskefiendtlige utsagnene florerer. Utsagn er ikke bare utsagn. De får praktiske konsekvenser. Medmennesker kan bli syke og dø av utsagn.

Kanskje lar ikke det fullstendig meningsfulle livet seg leve. Kanskje bærer Solstads hovedpersoner på en drøm om autensitet som er umulig. Men mens vi søker og leter, la oss gi, heller enn å gi opp. La oss senke vårt legeme og skjenke en mynt i tiggerens krus. La oss søke menneskelig kontakt i tiggerens blikk.

Det finnes medmennesker som tigger. Livet har gitt disse medmenneskene en slagside. Jeg gir dem min støtte. I skrift, og i cash. Jeg oppfatter det som anstendig heller å gi en gang for mye enn en gang for lite.

Read Full Post »