Mange lurer på hvordan vi skal «løse tiggerutfordringen». Eller «romproblemet». Formuleringen i seg selv er jo forskrekkelig. Det er ikke så lenge siden noen forsøkte å løse «jødeproblemet». Hvis vi med denne korte og gode kommentaren fra Vepsen kan kvitte oss med de verste rasistiske tankene, så mener jeg svaret er ganske greit:
Svaret er at hele debattens kjerneord er: Anstendighet. Vi løser alt dette med anstendighet.
Jeg vil forsøke å utdype hva jeg mener i denne artikkelen:
Noen gir en tier. Noen nøyer seg med et smil. Noen gir dem all sin distanserte forakt. Noen spytter. Mange er ute med sterke beskyldninger. Særlig er det dette med ”organisert kriminalitet” som repeteres og repeteres. Men hvor er bevisene? Politiet kan mistenke meg for hva de vil, men så lenge jeg ikke er dømt er jeg heller ikke skyldig. Slik fungerer en rettsstat. Det gjelder for alle individer, og alle grupper. De stygge beskyldningene bør snart opphøre og byttes ut med bevis og fellende dommer. Eller hvorfor ikke litt anstendighet og medmenneskelighet?
Mye av debatten styres av sviktende dokumentasjon. Mange kommer med lettvinte påstander og synsinger. Mange har veldig sterke meninger om noe de egentlig vet lite om. Det er vondt å lese hvor forutinntatt og fordømmende mange er. Menneskefiendtlige utsagn florerer i nettavisenes kommentarfelt. Det er ille nok. Enda verre er det at lettvinthetene også har sin plass blant politi og politikere. De som ønsker et forbud og som begrunner dette med kriminalitet eller menneskehandel, gjør dette på sviktende grunnlag, ifølge Kirkens Bymisjon.
Bymisjonen sier at deres erfaring er at de sterkeste drivkreftene bak tigging er fattigdom, diskriminering og mangel på muligheter i hjemlandet. Hva med menneskehandel og kriminalitet? Det forekommer også unntaksvis, men da er det nettopp unntak og ikke hovedsaken. Ingen har kunnet dokumentere eller påvise at omfanget av dette er stort. Her får Kirkens Bymisjon støtte av Frelsesarmeen og av forskere. Det er kort sagt konklusjonen til alle som har tatt seg bryet med å bry seg om tiggerne. Det er konklusjonen til alle som har tatt seg bryet med å snakke med dem, og ikke bare om dem.
Er du blant dem som mener mye og vet lite? Kanskje skulle du, i anstendighetens navn, slutte med det. Tenk på hva konsekvensene for andre menneskers liv kan bli. Kanskje skulle du ikke snakke så mye om tiggerne før du har snakket litt mer med dem?
En av de fremste forskerne på tiggere fra Romania heter Ada Ingrid Engebrigtsen. Hun har studert dette i mer enn ti år. Blant annet har hun bodd et år med romanigrupper i landsbyer i Romania. Hun har virkelig satt seg inn i det. Hun har peiling. Hun vet ting. Hva sier så hun?
– Tiggerne er ikke kriminelle.
- Ingen som forsker på slike ting har funnet noen forbindelse mellom tigging og kriminelle bakmenn.
- Det beste du kan gjøre for å hjelpe en tigger, er å gi en skjerv i pappkruset hennes.
– Tiggerne er ikke trafikkerte ofre, de er heller ikke skurker fra mafiabander. Slike påstander er hentet ut av det blå.
Det blå partiet Høyre, vanligvis ansett som anstendig, respektabelt og seriøst, gikk i 2012 likevel, nettopp med begrunnelse i kriminelle bakmenn, inn for å forby tigging. Det ser ut som de holder fast ved dette i 2013. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende useriøst. Mon tro om ikke Høyre opererer med en (dårlig) skjult agenda her? Er Høyre bare overflateanstendige? Det er ting som kan tyde på det, siden de får på pukkelen fra både høyre og venstre i denne saken. Etter Høyres vedtak om å forby tigging forsvarte stortingsrepresentant Michael Tetzschner vedtaket slik:
«Dette er et klart signal om at vanlige folk kan ta plasser og torg tilbake. Tigging er selve bruhodet inn i Norge for dem som har kriminelle hensikter. Vår tikrone i koppen er en del av den tilbakebetalingen de må gjøre for en 3.000 kilometer lang bussreise.»
Det fikk Frank Rossavik i Morgenbladet til å sette tastaturet i dissekerings-modus. De tre setningene kaller han Tetzschners tre teser mot tiggerne. Den første har med renovasjon å gjøre. Tiggerne, som skjemmer bybildet, skal forbys og fjernes. ”Vanlige” folk, hvem enn nå det måtte være, kan med Høyres vedtak endelig våge seg tilbake på plasser og torg. Jeg må jo si at jeg kjenner meg ganske vanlig. Ikke spesielt stor. Ikke spesielt sterk. Ikke spesielt modig. Ikke spesielt svak og puslete heller. I denne vanlige tilstanden har jeg aldri, verken før eller etter Høyres vedtak, følt meg redd for å ta i bruk plasser og torg. Noe så lite aggressivt som tiggere i Sandefjord og Oslo kan jeg vanskelig tenke meg. Opp til flere av dem er jo direkte blide og lystelige. Jeg finner de av mine landsmenn som vil pushe strømavtaler og mobilabonnementer på meg mye mer skremmende. Og visst finnes det både sure og aggressive politikere også i Norge, uten at jeg synes vi skal forby politikere sånn generelt. Dette med at tiggere fra Romania skal være så aggressive, det ser for meg ut til å være en slags urban myth. Det vil jeg fortsette å mene helt til dem som legger fram slike historier også kan legge fram noe som minner om bevis. Uansett er aggressive tiggere et unntak og ikke hovedsaken. Dessuten finnes det allerede et forbud mot aggressiv tigging. Hva skal vi med nok et forbud?
Den andre tiggertesen mener Rossavik er temmelig avslørende. Den viser nemlig at det er de utenlandske tiggerne Høyre har hatt i tankene da de gjorde forbudsvedtaket sitt, selv om de har utformet det som om det gjelder alle tiggere. I praksis er det altså bare én type tiggere Høyre vil til livs, – de utenlandske. Høyre sier én ting og gjør noe annet. Men det er jo uanstendig, Høyre?
Tetzschners tredje tiggertese tar oss til hva Rossavik omtaler som ” de lett apokalyptiske forestillingene om bakmenn, menneskehandel og organisert kriminalitet”. Ja, hvor tar Høyre disse apokalypsene fra? Og hvorfor disker de opp med dem? Jeg er redd for at svaret på det er temmelig uanstendig. Svaret er iallfall ikke at også tiggerne kan være vanlige folk. Hvis litt flere høyrepolitikere hadde snakket med litt flere tiggere, hadde de kanskje sett det klarere. Ved å snakke med en tigger, er det lettere å oppdage at man har med et helt menneske å gjøre. Ingen er bare ”tigger”, ”politiker” eller ”vanlig”. Alle har de en livshistorie. Alle har vi en livshistorie. Tiggeren er også mor, med ansvaret for sju barn. Tiggeren er også medmenneske i nød, som ikke ser noe annen mulighet enn å tigge for å redde sin familie. Det er i det hele tatt svært reduserende å klistre merkelappen ”tigger” på et medmenneske og nøye seg med det.
Ja, prøv å se det for deg. De høye herrer i Høyre bøyer seg ned og snakker til en tigger. Da ville kanskje perspektivene endret seg litt. Da ville Politikeren ikke sett ned på Tiggeren på samme måte. Det er den som ser ned på tiggeren som former stillingen. Alt kommer an på perspektiv. Ved at politikeren bøyde seg og nedlot seg til en samtale, ville ryddetrangen minsket og hjelpetrangen økt.
I stedet for å uffe og akke seg over trekkspillere som ikke kan spille trekkspill, kunne noen tilbudt trekkspillkurs. Det ville vært en mer inkluderende tilnærming, men den ideen kommer man ikke så lett på uten å skifte perspektiv. Alt kommer an på perspektiv. Perspektivet kan være mer eller mindre anstendig.
Glemmer de som skal forme politikken at folk ikke er brikker? Det gjelder all slags folk, også dem man måtte ha kommet til å tenke på som fantefolk. De er ikke brikker på et monopolbrett. De kan ikke sendes tilbake til Start. De kan ikke veltes. De kan ikke puttes tilbake i esken når man er lei av å spille. Da forsvinner anstendigheten med det samme. Folk kan ikke forbys fordi de lider nød.
Høyres hovedslagord: ”Muligheter for alle.” Det er ikke så dumt hvis partiet har anstendighet nok til å ta seg selv, og alle andre, på alvor. Hvis vi nå kobler dette slagordet til hva som er lov og ikke lov, og hva som er mulig og ikke mulig, kan det komme til å se sånn ut:
I 1899 kom denne Odeltingspreposisjonen:
”Allerede forlængst har det været erkjendt, at Omstreifervæsenet og navnlig da det saakaldte Fantefolks Omstreiferi ikke alene er en Plage for mange Landdistrikter, hvis spredte Befolkning ofte formelig tyranniseres af de regelmæssig i større Følge optrædende Omstreifere, men ogsaa i sig selv indebærer en Fare for Retssikkerheden i Samfundet.”
I 1907 trådte lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab i kraft, og med den forbudet mot tigging.
Etter 99 år, i 2006, ble loven opphevet. Alle partiene på Stortinget, Høyre også, støttet dette. De mente loven var utdatert. Hovedbegrunnelsen var at det ikke er riktig å straffe noen for noe som ikke er til skade for andre.
Nå i 2014 vil Høyre igjen, sammen med sin blå bror, FrP, forby tigging. Man kan saktens spørre seg hvorfor Høyre nå vil ha en total snuoperasjon. Ikke bare er den total. Den er prinsippløs også. Ja, til og med pervers, skriver Kjetil B. Alstadheim, av alle steder i Dagens Næringsliv. Hva får en Høyre-venn som DN til å ta noe såpass stort i sin munn?
Jo, Alstadheim kobler forbudet mot tigging opp mot forbudet mot sexkjøp som kom i 2008. Det var Høyre imot. For tiggerforbud. Mot sexkjøpsforbud. Og hele tiden veldig opptatt av at mennesker skal slippe å fornedre seg. ”Mennesker skulle slippe å ydmyke seg selv offentlig”, har leder i Oslo Høyre, Nikolai Astrup uttalt. Alstadheim konkluderer slik i sin kommentar:
”Høyre synes altså det er en større fornedrelse for et menneske å sitte med et pappkrus og be om en slant enn å tilby en liggetur på Bankplassen. Beskjeden til rusmisbrukere i akutt pengenød og fattige rumenere er at de skal slippe å nedverdige seg ved å be om litt penger. Men de kan godt selge sex. Det må være hva økonomene kaller perverse incentiver.”
Partier skulle slippe å ydmyke seg selv offentlig. Men det er altså det Høyre, de ordentlige og sosialt konforme småborgernes parti, har gjort her. De tramper på konsekvens. De tramper på anstendighet. De tramper på tiggernes muligheter. Partiet snur kappen etter vinden. De argumenterer på én måte i saken om sexkjøp. I saken om tigging snur de argumentasjonen på hodet. De tar heller ingen ting for å komme med lettvinte, hardhendte og udokumenterte påstander. Vi skal tilbake til de apokalyptiske forestillingene Høyre er med på å legitimere.
Organisert virksomhet er ikke nødvendigvis kriminelt organisert. Det kan se ut som mange glemmer å få med seg en såpass viktig nyanse. De fleste kulturer er mer kollektive enn vår. Det tror jeg er bra. Hvis alle mennesker i hele verden var like selvsentrerte som vi er hos oss, sto ikke verden til påske. Et tett bygdesamfunn i Romania er organisert. Eller, vi kan like gjerne si at innbyggerne samarbeider tettere enn vi gjør hos oss. Kanskje forstår ikke vi som lever i en veldig annerledes kultur alltid alle mekanismene? Kanskje er vi av og til for raske med å stemple alt mulig som “organisert”?
Jeg bor og lever i Sandefjord by. Sandefjord er nok ikke veldig annerledes enn andre byer og plasser i Norge og får stå som symbol på det typiske norske sted. De fleste her er mot tiggerne, og det helt uten at de noen gang har snakket ordentlig med dem. Dermed har de gått glipp av denne innsikten: I Romania er det mange som ikke har noen muligheter. Ingen muligheter. Så ille er det. Den ”vanlige” nordmannen vet altfor lite om hvor vanskelig det er. Kanskje er han for bortskjemt? Kanskje har han bare ikke orket å sette seg inn i det? Kanskje projiserer han egen frykt og uro over på tiggerne? Kanskje er han uanstendig? Uansett, sterke meninger om “organiserte bander”, det har han!
At det finnes bander av utenlandske kriminelle i Norge er helt sikkert, men å sause dem sammen med en mor som ser tigging som sin eneste mulighet for å forsørge barna sine, uten noen beviser, bare basert på antagelser, løse rykter, eller egen indre uro, det er fryktelig dårlig tenkt og dårlig gjort.
Ordføreren i Sandefjord. Bjørn Ole Gleditsch (H), som ifølge skattelistene for 2009 hadde en årsinntekt på 2 339 007 kroner, vil ikke ha tiggere. Han sier til Sandefjords Blad at han “tror” tiggingen kan være et ledd i økonomisk kriminalitet og svarte penger. Det er bare å håpe at ordføreren ikke er like slumsete i andre viktige saker han har befatning med. Hva hvis jeg “tror” at ordføreren er et ledd i økonomisk kriminalitet og at han har noen svarte penger på samvittigheten? Må han slutte som ordfører da, eller må jeg dokumentere at det jeg “tror” er riktig først?
Sandefjords Blad har skrevet at 9 av 10 sandefjordinger støtter Gleditsch. Jeg er nummer ti. Jeg sier: Gleditsch aner ikke hva han prater om. Han lever et for fett liv til å kunne ha noen verdifull mening. Og til ni av ti sandefjordinger sier jeg: Skam dere! Kom dere på studietur til Romania så fort som råd.
Hvorfor jeg snakker om skam? Fordi jeg har nobelprisvinner J. M. Coetzee i tankene. I boka Vanære kobles begrepene anstendighet og skam sammen. Et anstendig menneske kan ikke leve med skammen over å være ett med et samfunn som er umenneskelig. Og umenneskelig mener jeg altså at det er ikke å behandle mennesker rundt seg som medmennesker, men som brikker, fanter, ugress. Tenk å tenke på medmennesker først og fremst som noe som skjemmer bybildet. Bybildet, – hva slags ord er nå det, da? Det er i alle fall ikke noe godt bilde på hvordan mennesker bør behandle hverandre. Tenk å tenke på medmennesker som søppel. Hvis ikke det er uanstendig og skammelig, kan du kalle meg en fant.
I Norge er det kanskje Dag Solstad som er den fremste anstendighets-dikteren. Espen Hammer har iallfall kalt sin tolkning av Solstads forfatterskap ”Anstendighet og revolt”. Der skriver han at anstendighet handler om ” – det å ikke måtte eksistere som en skygge av seg selv, i en rolle, men oppleve et ekte samvær i et fellesskap av mennesker som virkelig respekterer hverandre. Anstendighet betyr at menneskene i dette felleskapet deler en meningshorisont. (…) De kan kommunisere som hele og fulle mennesker uten en isnende følelse av isolasjon.”
Det er akkurat den isnende følelsen jeg får når de menneskefiendtlige utsagnene florerer. Utsagn er ikke bare utsagn. De får praktiske konsekvenser. Medmennesker kan bli syke og dø av utsagn.
Kanskje lar ikke det fullstendig meningsfulle livet seg leve. Kanskje bærer Solstads hovedpersoner på en drøm om autensitet som er umulig. Men mens vi søker og leter, la oss gi, heller enn å gi opp. La oss senke vårt legeme og skjenke en mynt i tiggerens krus. La oss søke menneskelig kontakt i tiggerens blikk.
Det finnes medmennesker som tigger. Livet har gitt disse medmenneskene en slagside. Jeg gir dem min støtte. I skrift, og i cash. Jeg oppfatter det som anstendig heller å gi en gang for mye enn en gang for lite.
Read Full Post »
Kjetils faglitterære blogg 