Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘tuberkulose’

En kortversjon av denne bloggposten har stått på trykk som leserinnlegg i Aftenposten, der med overskriften «Pressens ulykker».

Nepal kan være et godt eksempel på hvor fjern norsk mediedekning kan være. Søker man på «Nepal» i Aftenposten på nett får man opp treff som «5 mennesker drept av leopard» og «Minst 15 omkom i bussulykke i Nepal». Er disse 20 menneskenes død det viktigste å rapportere om fra Nepal? Neppe.

Jeg mener det er perspektivløst når norske aviser så lett skriver om den type ulykker, og sjelden vil skrive om det som virkelig er verdens ulykker. Et håndfast eksempel:

Tuberkulose. Halvparten av Nepals befolkning er smittet. En tredjedel av verdens befolkning er smittet. Dødstallet på verdensbasis tilsvarer en jumbo jet-krasj hver annen time, døgnet rundt, året rundt. Likevel skrives det forbausende lite om saker som dette, og hva som kan gjøres med det kjempeproblemet dette er for menneskeheten.

I Kongo-Brazzaville er 200 døde i en eksplosjon, javel, viktig å fortelle, men hvor er informasjonen om at i dette landet vil 1 av 39 mødre på livstidsbasis dø av å føde? I Liberia vil 1 av 20 mødre dø av å føde. Hvor er informasjonen om at på verdensbasis dør hver dag 25000 barn under 5 år, de aller fleste av dem i utviklingsland, og de aller fleste av sykdommer som menneskeheten har lært seg å bekjempe? De dør fordi ikke noen vil hjelpe dem. Man skulle tro at det var viktigere enn det er for norsk presse å skrive om slikt.25000 barn dør hver dag! Er ikke dét en kjempe-eksplosjon?

Selv ikke når man har gode løsninger å lansere er det nok til å få spalteplass. Jeg har studert UNITAIDs arbeid i land som Kamerun og Liberia, men det er vanskelig å få norsk presse til å bry seg. UNITAID, sier du? Hva er det? Grunnen til at du ikke har hørt om dem er norske mediers forskrudde perspektiv, ikke at UNITAID ikke er viktige. Tvert imot. De er livsviktige. De har det som reklameguruer ville kalt et hårete mål. De vil at de aller fattigste i verden skal få tilgang på den aller beste og aller nyeste medisinen i verden. UNITAID har funnet en nøkkel av dimensjoner. Skal vi nå målet vårt, skal FNs tusenårsmål kunne realiseres, må vi tenke innovativt, sier UNITAID. Vi må finne nye finansieringsmetoder. De har begynt med å innføre en mikroskatt på flyreiser i enkelte land. De jobber også med å innføre mikroskatter på finansprodukter, selv om en kynisk og motvillig finanselite stritter imot. Siden UNITAIDs start i 2006 har de samlet inn 14.6 milliarder norske kroner på denne måten. Milliarder, ikke millioner. Det er dagens tall.

I et bortgjemt lite leserinnlegg i Dagsavisen skriver veteranjournalist Bjørn Hansen:

Hvem har hørt om UNITAID? Nesten ingen. Selv ikke ledende diplomater kjenner til eksistensen av organisasjonen.

Likevel dreier det seg om den mest nyskapende organisasjon i internasjonal politikk i dag. For det er politikk det dreier seg om: Skattepolitikk, internasjonal handel med medisiner og utviklingspolitikk. Målet er dristig, nemlig å fjerne fattigdommens dødelige svøpe over menneskeheten – hiv, tuberkulose, malaria, dysenteri og underernæring. Den fattige manns diagnoser.

Mye tyder på at Hansen har rett. Hvorfor i hule heiteste bryr ikke norsk presse seg mer, mye mer, da?

Nå skal det sies at Aftenposten ikke er blant de verste avisene. Langt ifra. De har nylig hatt reportasjer om tuberkulose i Myanmar og om Det globale fondet. Men er Aftenposten gode nok? Også der mener jeg at svaret må bli: Langt ifra. De tallene norske medier gir oss for å rapportere om verdens gang, er fjerne, men ikke passe fjerne.

Reklamer

Read Full Post »

Jeg sendte dette innlegget til Aftenposten som valgte å «takke høflig nei». Jeg publiserer det her på bloggen i stedet. Mitt syn på saken er at dette er en livsviktig tekst.

Om FNs kvinnedag skrev Aftenposten, heldigvis, mye. Om FNs vanndag 22. mars ble det lite. Om FNs tuberkulosedag 24. mars ingenting. Hva man velger å fylle sine aviser og dager med, er et sentralt spørsmål. Hver dag skriver Aftenposten om seg selv at de “gir deg det vesentlige”. Mon det.

En liten bortgjemt NTB-notis på 35 ord er alt de har av redaksjonelt stoff om verdens vanndag. Dermed rammes avisen av ironien som oppstår ved det de faktisk skriver i denne notisen: “Hvis 90 skolebusser fylt med barnehagebarn hadde krasjet ville verden ha reagert.”

Daglig tar skittent vann livet av 1800 småbarn. Det burde jo ha fulgt et ekstranummer i kjølvannet av slike grufulle fakta! Diaré, tyfus, kolera og difteri er vonde sykdommer å dø av. 5-åringer bør spares for slikt. Aftenposten bør reservere spaltepass for å peke på dette.

Da jeg en stund bodde i Tanzania, lærte jeg at ungjenter, som har ansvaret for å skaffe storfamilien nok vann, måtte selge kroppen sin i bytte for vann. Er det uinteressant?

Det gode er at det går an å gjøre noe. Verden mangler ikke vann. Verden mangler anstendighet. Kristine Sverdrup er inne på dette i sitt innlegg på Aftgenpostens debatt-side for ungdom, SI;D. Det er bra at Aftenposten slipper til unge og engasjerte stemmer, men tallene Sverdrup bruker i sitt innlegg ser i hovedsak ut til å være fra 2006. Enten er dette gamle tall, eller ingenting har forandret seg siden da. Uansett bør Aftenposten utdype og oppdatere. Snakk gjerne med noen av damene i Global Women´s Water Initiative.

Det står ikke noe bedre til på tuberkulosefronten. Ikke ett ord om denne lumske sykdommen i Aftenposten på FNs tuberkulosedag. La meg prøve å konkretisere: Dødstallene på verdensbasis tilsvarer en jumbojet-kræsj hver annen time. Døgnet rundt. Året rundt. Men det er de fattiges sykdom, dette. Derfor har ingen sett seg tjent med å utvikle gode medisiner og vaksiner.

Og nå er resistente former av tuberkulose på frammarsj. De finnes i rikt monn i vårt naboland, Russland. Den som smittes, kan se fram til minst to år med behandling. Prognosene for vellykket behandling er usikre. Bivirkningene er kraftige. Dessuten ser man nå i India en totalresistent form. For alle former av tuberkulose gjelder det at kvinner og barn rammes hardest. Millioner av kvinner dør unødvendig.

En organisasjon som jobber bevisst og seriøst med dette, er UNITAID. De skaper markeder for medisiner til fattige land. De skaper markeder for skreddersydde medisiner til barn. Veteranjournalisten Bjørn Hansen har kalt UNITAID “den mest nyskapende organisasjon i internasjonal politikk i dag”. Hvis Aftenposten mener alvor med å gi meg “det vesentlige”, ja, så ber jeg dem se mer til Forente Nasjoners arbeid. Det vesentlige ligger nemlig i hva som forener nasjoner og individer.

Til sist denne lille vrien på en salmestrofe: Hver avisdag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. (…) Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav.Hver aften står hvite stjerner og spør deg hva du gav.

Read Full Post »

VERDENSBALANSEN STÅR PÅ SPILL
– Møter med Philippe Douste-Blazy i Kamerun og Liberia

Douste-Blazy er ukjent i Norge, men har A-status i Kamerun, Frankrike og FN.

De aller fattigste i verden skal få tilgang på den aller beste og aller nyeste medisinen menneskeheten har klart å utvikle. Fin tanke, ikke sant? Philippe Douste-Blazy mener ikke bare at tanken er god. Han mener dette er fullt mulig å få til i praksis, og mye har allerede blitt gjort gjennom UNITAID. Ved å legge bitte små skatter, mikroskatter, på flybilletter og finanstransaksjoner, kan vi på verdensbasis samle inn veldig mye penger. Det er disse pengene som skal sikre verdens fattige likeverdig helsetilbud med oss rikinger.

Philippe Douste-Blazy er tidligere kulturminister, helseminister og utenriksminister i Frankrike. For tiden er han, blant annet, Under-secretary-General of the United Nations, Chairman of the UNITAID executive board og FNs spesialrådgiver på innovativ finansiering for utvikling . Han er en mann med mange og lange titler. Ikke så rart da kanskje at han rynker på nesen og hever sitt franske øyebryn før han avbryter intervjuet allerede etter mitt første spørsmål. Det lyder:

What kind of kid where you? What opportunities and possibilities were you given?

Douste-Blazy forstår ikke. Det vil si, han tror han forstår, men han vil være sikker på at han forstår. Derfor sier han til meg, un moment, før han reiser seg og går. Han kommer tilbake med to tolker. Douste-Blazy er en mann som kvalitetssikrer arbeidet sitt. Selv om han snakker godt engelsk, vil han at to tolker som begge kan fransk og engelsk ut og inn skal være bisittere, slik at det er helt sikkert at han forstår meg og vice versa. Jeg forstår nemlig ikke særlig mye fransk, og han mener selv at han ikke er tilstrekkelig god i engelsk.

På reise i Kamerun med Philippe Douste-Blazy

Vi sitter på en restaurant i Kamerun. Douste-Blazy er i landet for å promotere et hjertebarn, nemlig hjelpeorganisasjonen UNITAID. Jeg er i landet for å portrettintervjue ham. Med tolkene til stede prøver jeg å forklare ham hvorfor jeg vil vite hva slags barn han var og hva slags muligheter han ble gitt. Grunnen ligger i at Douste-Blazy er veldig opptatt av mulighetene verdens fattigste barn og kvinner har. Jeg vil gjøre en sammenligning for å få fram de enorme forskjellene mellom den vestlige verdens barn, og den sørlige verdens barn. Et ”Ah!” slipper ut. Douste-Blazy smiler, gnisten i øynene tennes, hele mannen lyser opp og han opplyser meg:

– Vi var en liten og sammensveiset familie. Vi var veldig nære. Én bror har jeg. Min far var doktor, som meg selv. Min mor pianist. Hver sommer besøkte vi mine besteforeldre i Pyreneene. Der fikk jeg muligheten til å klatre og gå turer i fjellene, noe jeg liker godt. Jeg hadde en god og trygg barndom. Jeg hadde det jeg trengte. Foreldrene mine elsket meg og inspirerte meg. Det var nok min far som påvirket meg og på et tidlig tidspunkt i livet mitt tente det sosiale engasjementet for de svakest stilte i verden.

Det naturligste oppfølgingsspørsmål av verden, i verden, om verden, for meg var da: Hvilken framtid tror du barna her i Kamerun, og andre fattige land, vil møte?

Uten å nøle svarer Douste-Blazy at en røff og hard hverdag venter på alle disse millionene av barn. – Husk på at hvert tredje sekund dør et barn og hvert minutt dør en mor, – fordi vi lar dem gjøre det. De dør av sult, og av de tre store epidemiene tuberkulose, malaria og AIDS, epidemier det finnes medisiner mot og som vi vet hvordan vi skal hanskes med. Hovedsakelig dør de fordi de ikke har råd til medisinene. Dette er menneskehetens absolutte skam! Jeg er sjokkert over verdens selviskhet. Tilsvarer en baby i Oslo, Norge, en baby i Yaoundé, Kamerun? Det internasjonale svaret er nei. Det er som om et liv i sør ikke er like mye verdt som et liv i nord. En milliard tohundre millioner mennesker prøver å overleve på mindre enn en dollar og 25 cent per dag. Hvorfor skulle ikke også disse menneskene ha rett på den nyeste og beste medisinen?

Legg merke til at Douste-Blazy her bruker superlativ-formen. Han mener at de fattigste i verden ikke bare skal ha bedre og nyere medisin enn det de får nå, de skal ha den beste og den nyeste. Han tror det er realistisk å få til dette. Hans visjon, det som driver arbeidet hans, er troen på at vi kan sikre den første AIDS-frie generasjonen siden epidemien startet. Det høres fantastisk ut. Det høres for godt ut til å være sant. Så jeg spør: Hvor sterk er du i troen på at denne visjonen kan bli virkelighet?

– Som du vet er jeg spesielt dedikert til kampen for barn og kvinner. Det er der vi må begynne. Det finnes 1.4 millioner hiv-smittede mødre i verden. Det finnes en mor-barn-pakke, en medisinpakke som kan hindre at mødrene overfører smitten til sine barn. Den koster 60 dollar. 1.4 millioner ganger 60 dollar, hva blir det? Småpenger i internasjonal sammenheng! Det er klart visjonen kan bli virkelighet, – hvis vi vil.

For tidlig født inn i en for sent utviklet verden. Men takket være UNITAID kan dette barnet, og mange andre, berges.

Og hva mer er, Douste-Blazy vil ikke stoppe der. Han mener også at det absolutt bør være mulig å nå de ambisiøse milleniumsmålene FN har laget. Slik situasjonen er i dag er det lite eller ingenting som tyder på at verdens fattige skal få det de etter menneskehetens forpliktelse har rett til innen 2015. Men hvor mye er det egentlig som mangler?

– Vi må bruke 150 milliarder dollar hvert år for å få dette til. 110 er på plass. Altså mangler det 40 milliarder per år. Skulle ikke dette gå? Jo, også det får vi til, hvis vi vil.

Douste-Blazy har sett seg lei på den blodige og dødelige urettferdigheten som ligger i at verdens svakest stilte ikke får den hjelpen som etter hans syn uten tvil er innen rekkevidde, om vi bare ikke hadde hatt så vondt i viljen i den rike del av verden. I disse dager kommer han ut med boken ”Declaration in favour of universal public goods”, hvor han beskriver metoder for å ta kverken på mange av menneskehetens verste uhumskheter.

– Du skriver i boken din at det eneste spørsmålet som er verdt å stille er: ”Hva er den økonomiske, sosiale og politiske modellen som er kapabel til å levere globale fellesgoder til en milliard tohundre millioner mennesker som sitter fast i ekstrem fattigdom?” Så, hvis jeg stiller deg det essensielle spørsmålet, hva vil ditt svar være?

– Dette kan jeg snakke om i timer og dager! Utgangspunktet er at kapitalismen er det økonomiske systemet som har vunnet. Jeg er tilhenger av en sosial form for kapitalisme. Vi må bruke det systemet og lage innovative finansieringsløsninger med det som basis.

Ja, de løsningene må i sannhet være innovative, tenker jeg. Kamerun er et av verdens mest korrupte land. Infrastrukturen er elendig. Hiv-smittede mødre jeg har snakket med forteller at de knapt nok har råd til å reise til sykehuset, langt mindre betale for nødvendig medisin. 50% av barna under fem år er smittet av malaria. På verdensbasis er det slik at det årlig dør mer enn 4.5 millioner mennesker grunnet de tre store epidemiene AIDS, malaria og tuberkulose. Hver dag fødes det 1000 barn med HIV. Annethvert minutt hver dag, året rundt, dør et barn av AIDS. Hvordan skal man skaffe nok penger og nå ut med hjelpen når problemene er så store?

– Vi begynte i 2006 i Frankrike med en mikroskatt på flybilletter. Nå har 15 land sagt ja til å være med. I Norge samles det inn penger til UNITAID gjennom CO2-avgiften på flyreiser. I dag har UNITAID samlet inn 2.2 milliarder dollar, hovedsaklig på denne type skatter. Og dette er bare begynnelsen. Denne måten å tenke på kan innføres på andre økonomiske sektorer også. Vi kan legge småskatter på internett-tjenester, tobakksprodukter, andre former for reiser og ikke minst finansielle transaksjoner. Skatter så små at de er helt smertefrie for den som må betale, men som totalt sett samler inn betydelige midler. La meg gi noen eksempler. Tre av fire barn som blir behandlet for HIV/AIDS får sin behandling betalt av UNITAID. Vi har også klart å senke prisen på spesialmedisin for barn med HIV 50%. Dette gjør at langt flere kan få hjelp. Så UNITAIDs arbeid har massive virkninger, allerede nå, på dette tidlige stadiet.

UNITAID så dagens lys i 2006, med støtte fra Kofi Annan og FN, og statsoverhodene i Norge, Chile, Brasil, Storbritannia og Frankrike. Organisasjonen er ment som et tillegg til allerede eksisterende ordninger, ikke som en erstatning. Men siden de fattige i verden på langt nær får nok hjelp har UNITAID lett etter nye og innovative finansielle løsninger. Douste-Blazy beskriver UNITAID som et eksperiment, eller et laboratorium for innovative løsninger på verdens fattigdomsproblem. Noe av det nye ved UNITAID er hvordan organisasjonen i sin styrelses-struktur inkluderer både FN, regjeringer, private fond og andre samarbeidspartnere. Eksempler kan være WHO, The Gates Foundation, The Global Found og Stop TB Partnership. UNITAID er ikke ute i felten selv, men de finansierer andres arbeid.

En annen innovativ løsning som Douste-Blazy fester stor lit til, er det som kalles Medicines Patent Pool. Her kan store patenteiende medisinprodusenter frivillig gi lisens, slik at andre kan få tilgang til patentene til å produsere billig medisin for bruk i utviklingsland. Hvorfor skulle noen frivillig gi fra seg patentene sine? Et svar kan være: fordi det lønner seg. De som får lisens, betaler for den. Kanskje ikke så mye, men i hvert fall litt. Det skapes nemlig nye markeder. Etter hvert vil disse vokse. Et annet svar kan være: fordi det er en moralsk forpliktelse. Kanskje er det derfor ingen tilfeldighet at GILEAD er det første, og hittil eneste, selskapet som har sagt ja til å være med i poolen. Douste-Blazy tror at vi i dette selskapet ser begynnelsen på en ny tenkemåte. Prosessen har ennå ikke kommet så langt at nye medisiner har kommet i produksjon som følge av arbeidet i poolen, men mye tyder på at det vil skje i løpet av det neste halve året. Det vil da være snakk om medisiner som er spesialtilpasset bruk i utviklingsland, for eksempel at de tåler hete og ikke må kjøles ned, eller at de er laget spesielt med tanke på barn med HIV/AIDS.

– At GILEAD har blitt med legger et press på de andre store selskapene. Vi regner med at flere selskaper blir med i løpet av september og oktober. Både økonomisk og image-messig vil de tjene på det.

Douste-Blazy har tenkt å legge press på andre instanser også. Han påpeker at de som skuffer inn aller mest på kommersielle transaksjoner paradoksalt nok er de som bidrar aller minst til internasjonal solidaritet. Bare ved å innføre en mikroskatt på 0.005% på pengeveksling ville man hvert år kunne få inn 40 milliarder dollar. Andre spekulative finansprodukter bør også kunne skattlegges. Mange slike produkter kan hvert og ett innbringe over 100 milliarder dollar årlig. Kunne ikke det være en passende gave? Fra: De som trenger det minst. Til: De som trenger det mest.

– Med alle disse milliardene i bakhodet, milliarder det teknisk sett er lett å få gitt og moralsk sett er helt nødvendig å gi, kanskje det kan være verdt å minne om at ett års skolegang for et barn i Afrika koster omtrent 100 dollar. Tenk hva vi kan gjøre! Hvis vi vil.

Philippe Douste-Blazy er en mann som vil. Han vil så mye, og han har så sterk tro på UNITAID, at han har dedisert sitt liv til dette arbeidet.

– Mitt liv ble snudd på hodet da jeg tok over som leder for organisasjonen. For seks år siden begynte jeg å vie all min tid til dette arbeidet. All min energi og all min overbevisning, for ikke å snakke om mitt håp, gir jeg til UNITAID. Det er både meningen med mitt liv og min daglige eksistens.

Store ord, men alt jeg ser han gjøre de fire dagene jeg får følge ham i Kamerun, forteller meg at han ikke overdriver. Jeg ser det i de lange dagene han arbeider. Blir mannen aldri sliten? Jo, selvsagt, men han gir seg ikke likevel. Han gir utallige intervjuer, er i utallige møter, prater med utallige fagfolk. Jeg ser det i iveren han legger for dagen. Gløden som alltid kommer når han snakker om UNITAID. Jeg ser det i omsorgen og ømheten han viser for de svakeste. Jeg ser det på hans franske øyebryn som hever seg hvis en tolk ikke innfinner seg fort nok, eller hvis oppmerksomheten ikke er rettet dit han vil, eller hvis en opplysning ikke er helt korrekt. Jeg ser det på en lett utålmodighet som kan dukke opp. Jeg ser det i blikket hans som forlanger handling. Og jeg hører det i ordene han bruker:

– Det er en tid for alt. Det er en tid for medfølelse, en tid for refleksjon og en tid for rettferdig sinne. Det er også en tid for handling. Den tiden har kommet.

Den tidligere utenriksministeren understreker at UNITAIDs arbeid handler om langt mer enn uhjelp og helsepolitikk. Dette handler i aller høyeste grad om internasjonal og generell storpolitikk.

– Verdensbalansen står på spill. Vi risikerer at den neglisjerte delen av verdens befolkning, og den er stor, vil komme til å kjenne på et stadig sterkere sinne og en stadig sterkere følelse av ydmykelse. De kan komme til å ty til voldelig revolt. Med økende utbredelse av mobiltelefoner, tv og internett blir det stadig lettere for dem å få innblikk i hvordan vi lever våre liv i den vestlige verden. Ingen kan si at de tar feil når de mener at forskjellene er uhyrlige og urettferdige.

Midt oppe i alt dette skriver vi 2011. Det kan bli et merkeår. 2011 er ”make or break” skriver Douste-Blazy i boka si. I november holdes G20-toppmøtet. Frankrike sitter med presidentskapet. Douste-Blazy har selvsagt inngående kjennskap til Sarkozy. Mange legger press på Frankrike nå for at de skal sette finansskatt på agendaen til dette møtet.

Douste-Blazy og UNITAIDs arbeid involverer alt og alle. Verdens helseorganisasjon er med. Mange nasjoner er med. Hjelpeorganisasjoner og NGO-er. Private fond. Næringslivet. Og enkeltpersoner. Det er ingen grunn for enkeltpersoner til ikke å involvere seg.

– Mange er redde for at pengene ikke kommer fram, eller ikke virker. Det er en lettkjøpt, dødelig pessimisme. Pengene kommer som oftest fram, og de gjør underverker. På grunn av penger som organisasjoner har bidratt med, har dødeligheten knyttet til meslinger falt med 90% i Afrika. På verdensbasis har antall barn som dør før de fyller fem år, gått ned med en tredjedel. Antall barn som nå har råd og mulighet til å gå på skole har steget voldsomt. Og se på malaria. På 1990-tallet ble det gitt 250 millioner dollar per år. I dag ligger tallet på en drøy milliard. Resultatet er en voldsom forbedring. Fortsetter vi som dette, kan malaria være borte innen 2015. Forsvinner pengene i korrupsjon? Mange internasjonale organisasjoner står bak undersøkelser som viser at 2% av hjelpen blir borte. 98% livsviktige prosent gjenstår. Det er bare å fortsette å gi.

Et sukk. Og talende fransk kroppsspråk. Før Douste-Blazy sier:

– Hva snakker folk om? TV-serier. Nyhetssaker i avisene. Men hvorfor skriver ikke avisene om at fattige mødre og barn dør i hopetall? Fordi det ikke er en typisk nyhetssak. Hvis en jumbojet krasjer, kommer det i avisen. At to millioner mennesker dør av tuberkulose er det lite fokus på. Vel, det tilsvarer en jumbo-crash annenhver time, hver dag, hele året. Det er vel fordi vi i Vesten ikke kjenner slike problemer på kroppen at vi ikke har mer fokus på det. Men, for meg er hvert menneskeliv hellig. Person, det går foran alt.

Nytt sukk. Mer kropps-språk. Før Douste-Blazy sier:

Enhver må erkjenne avhengighet av internasjonal solidaritet. Vi er inter-avhengige av hverandre. Uten globalisering av solidariteten vil vi feile. Vi vil aldri få fred.

Douste-Blazy er opptatt av forskjellen på solidaritet og sjenerøsitet. Dette knytter han til sine tanker om at kapitalismen er det systemet man må bygge på når innovative økonomiske løsninger skal utvikles for å kunne hjelpe de svakest stilte. Kapitalismen, den sosiale varianten vel å merke, har for lengst vist hvilken driver den kan være. Det er, enten man liker det eller ikke, kapitalismen som vil gjøre det mulig å oppnå avgjørende framgang i vår verden. Helseforsikring, mikrokreditt, arbeidsløshetstrygd, – alt er gjort mulig av kapitalismen. Og det er ikke vanskelig å se at dette henger sammen med solidaritet.

Så viktig er det for Douste-Blazy å skille mellom sjenerøsitet og solidaritet, at han i boka si lar André Comte-Sponville slippe til med et sitat som fyller opp nesten en hel side. Essensen er at solidaritet kommer fra hodet og sjenerøsitet fra hjertet. Sjenerøsitet er det motsatte av egoisme. Solidaritet er ikke det. Solidaritet handler mer om å være egoistiske sammen, på en intelligent måte. Til syvende og sist vil solidariteten være nyttig for oss alle. Veldedighet og sjenerøsitet er moralsk sett mest beundringsverdig. Solidaritet er sosialt sett mest nødvendig. Vær sjenerøs med pengene dine hvis du kan og utøv gjerne veldedighet. Men stol ikke på gode intensjoner og følelser for å få oss ut av krisen.

– Innovativ finansiering og UNITAIDs arbeid er først og fremst bygget på solidaritet. Vi skulle vel nå ha lært at urettferdighet alltid ender opp med å slå tilbake på den som utøver urettferdigheten. Samtidig vet vi at vår ære, vår storhet, ligger i vår kapabilitet til å se bak horisonten, kapabiliteten til å ha en framtidsvisjon og gjennomføre et prosjekt. Det prosjektet eksisterer. Det heter UNITAID.

Det drar seg mot kveld, og jeg vet at jeg snart må avslutte intervjuet. Jeg ser på Philippe Douste-Blazy og tenker: Den mannen trenger ingen tolk. Han er en tolk. Han må være en av klodens fremste tolkere av hvordan verden fremstår i dag, og hva vi skal gjøre for å få vår vesle verden på rett kjøl. Før vi avslutter vil jeg likevel spørre Douste-Blazy om hva han sa i sitt møte med den kamerunske presidenten, Paul Biya.

– Jeg sa to ting. Jeg sa at jeg var glad for å jobbe med myndighetene i Kamerun og for det engasjementet de viser i arbeidet med helsepolitikken. Jeg sa også at de må øke helsebudsjettet sitt fra 5% av det totale budsjettet til 15% av totalen. Det kan de gjøre fordi de er et land rikt på natur-ressurser

– Hva sa president Biya til det?

– Han sa: Jeg forstår hva du sier.

Douste-Blazy hadde en god barndom. Han ble gitt all verdens muligheter. Nå vil han gi all verden de samme mulighetene. Douste-Blazy har brukt mulighetene sine godt. Kanskje verden står foran en ny vår? For som han sier: Vi har ikke rett til å feile.

Read Full Post »

En av de heldige som har fått hjelp av UNITAID. ALLE fortjener denne gode hjelpen.

Hvert minutt dør en kvinne i fødselsrelaterte komplikasjoner. De aller fleste i Afrika, og de aller fleste helt unødvendig. Hvert tredje sekund dør et barn av sykdommer som malaria, HIV/AIDS og tuberkulose. Dette er sykdommer menneskeheten har lært seg å behandle.

Tør vi møte «problemet» face to face? Tør vi møte barna face to face? Tør vi møte oss selv face to face?

Hva gjør vi da? Ser en annen vei fordi det blir for overveldende? Eller tar vi tak i problemkomplekset ved å forsøke å tenke innovativt? Det er det siste UNITAID har gjort. UNITAID er en veldedig organisasjon med sterk tilknytning til Verdens helseorganisasjon. De jobber hovedsaklig med: 1. Å skaffe den beste og nyeste medisinen til verdens fattigste. 2. Å skreddersy medisiner slik at de passer til barn. ( Passe doser, ikke for vond smak osv.) 3. Å skreddersy medisiner slik at de passer i tropiske strøk. (Mindre behov for kjølig lagring osv.) 4. Å presse prisene på medisiner ned slik at de blir tilgjengelig for flere. 5. Å opprette en Medicines Patent Pool slik at patenter kan frigjøres. 6. De har konsentrert seg om sykdommene malaria, tuberkulose og HIV/AIDS. Dette er hva reklamebransjen kaller «hårete mål», men i UNITAID tror man fullt og fast på at det er mulig. Legg merke til at det er superlativsformen som brukes i punkt 1. Ikke bare skal de fattigste få «god og ny» medisin. De skal få «den beste og nyeste». Sånn som oss. Det er det eneste rettferdige, mener UNITAID. Og det er fullt mulig å realisere også. Hvordan? UNITAID har siden starten i 2006 samlet inn drøyt 14.5 milliarder kroner. Det meste av dette har UNITAID fått inn gjennom mikroskatter på flybilletter. Hver enkelt reisende merker så å si ingenting, men til sammen blir det store summer. Det er med denne type innovativ finansiering UNITAID mener vi kan komme svært mye elendighet, sykdom og nød til livs. Ordningen kan utvides. Mikroskatter kan legges på all slags produkter egentlig. Tenk bare hva som kan skje dersom vi kan legge mikroskatter på all slags finansieringstransaksjoner. Finans-skatt er under full utprøving mange steder, med gode resultater. Dessverre stritter en kynisk finansverden imot. De som har aller mest vil ikke være med å berge de som har aller minst. *** UNITAID tenker godt. Det er slik vi må berge verden. *** Finanshaiene tenker dårlig. Deres måte å tenke på er direkte farlig og vil til syvende og sist slå tilbake på dem selv og hele den vestlige verden. Bildetekst: En av verdens mektige menn bryr seg om et forsvarløst, for tidlig født barn. Makt med bakkekontakt gir resulater. UNITAIDs leder heter Philippe Douste Blazy. Han er også spesialrådgiver i FN og har tidligere vært utenriksminister i Frankrike. Han har uttalt at det vil være en utenrikspolitisk risiko ikke å bidra mer til utvikling i fattige land.

Philippe Douste-Blazy og Kjetil Dybvik i Kamerun.

Jeg har vært så heldig å få møte Douste Blazy, både på Stortinget i Norge, og som journalist på reportasjereiser til Kamerun og Liberia. En av de viktigste tekstene jeg noen gang har skrevet er dette portrettintervjuet med Douste Blazy. Det heter «Verdensbalansen på spill». Ta deg tid til å lese teksten og lær mer mellom forholdet makt – bakkekontakt.

På reportasjereise til Kamerun med UNITAID.

Til slutt er det naturlig å spørre hva du kan gjøre. – Du kan fortsette å late som ingenting. At så mange barn og kvinner dør helt unødvendig har ingenting med deg å gjøre. – Du kan gå inn på UNITAIDS Facebook-side og trykke liker. På den måten kan du utyrykke støtte til ideen om at alle mennesker i utgangspunktet er like mye verdt. – Du kan gi pengestøtte gjennom UNITAIDS partner UNICEF. På mine reiser i Afrika har jeg sett UNICEF drive veldig mye godt arbeid. Du kan lett gi din støtte ved å trykke her. Hvorfor ikke redde et liv nettopp i dag?

Read Full Post »

Leaf & Stone
Vissen lønn.
(Bildet er tatt av Toobydoo og er hentet fra Flickr)

I vinter var jeg langtidssykmeldt. Etter å ha vært i Tanzania for noen år siden, fikk jeg et utbrudd av tuberkulose. Intet mindre!

Fordi NAV har noen spesialbestemmelser (ganske mange, egentlig) fikk jeg nylig beskjed om at jeg ikke hadde rett på sykepenger. Fordi jeg en periode har mottatt en liten støtte til omskolering, regnes jeg som konstant syk (!!!). På den bakgrunn mener NAV at jeg har «brukt opp» sykepengeretten min. De klarer ikke å skille mellom den delen av tiden min jeg bruker på studier (50%) og den tiden jeg bruker på jobb (50%). Siden jeg får støtte til studiedelen, kan jeg ikke bli syk i jobbdelen. Hvor er logikken?

Den som får attføringsstønad til studier, må for all del ikke bli syk på jobben!!!

Siden jeg var så uheldig, eller uskikkelig, jeg vet ikke helt hvordan NAV tenker, at jeg pådro meg tuberkulose, fikk jeg beskjed om å betale tilbake 22 000 kroner!

Jeg har klaget, men jeg kommer ingen vei.

Dermed er resultatet altså at jeg bare hadde rett på en svært lusen støtte mens jeg lå på sykehus, og i rekonvalesensperioden. I forhold til ordinære sykepenger, som jeg burde ha fått, tapte jeg 22 000 kroner.

Dette oppleves dypt urettferdig. Jeg har ikke akkurat noen skyhøy inntekt fra før. Det blir stridt å skulle betale tilbake så mye.

Bli med å ta innersvingen på NAV. Hvis alle mine facebook-kontakter, og alle mine blogglesere, kan bidra med et sted mellom 50 og 100 kroner, så kan felleskapets ånd ta knekken på NAVs lite åndfulle bestemmelser.

Jeg blir dypt takknemlig om du vil sende et lite bidrag til kontoen min, slik at jeg ikke trenger å sove dårlig og bekymre meg for lån og avdrag.

Kontonummer: 9710 40 58594

Read Full Post »