En versjon av denne teksten har også stått på trykk som leserinnlegg i papirutgaven av Dagbladet, 26. juni 2012, da med overskriften «Meningsløse ordenskarakterer»:
I disse dager karakterfestes mange ungdommers orden og oppførsel. Jeg finner grunn til å spørre:
Hva slags posisjon ser man seg selv i når man ser seg i stand til å sette karakterer på andre menneskers orden og oppførsel?
Hvordan kan noen i fullt alvor tro at det er mulig å ha så god oversikt over et annet menneskes liv at det er mulig å sette en rettferdig karakter på dette medmenneskets karakter, – eller orden og oppførsel om du vil.
Jeg er selv lærer og har mange ganger vært med å sette karakterer i orden og oppførsel. Jeg liker det dårlig. Mange av disse karaktermøtene husker jeg tilbake på som svært snurrige. Ikke rent sjelden har jeg vært i forhandlinger om elevers oppførselskarakterer. Er oppførselen til eleven god, nokså god eller lite god? Ja, det har med mye annet enn elevens indre å gjøre.
Hva slags karakterer eleven får, kan bestemmes av hvilken skole han går på, hva slags studieretning han har valgt, og om han har noen til å tale sin sak på karaktermøtet. Ulike skoler har ulik praksis. Ulike studieretninger har ulike standarder. Ulike lærere tenker ulikt. Ganske mange lærere er så uordentlige at de ”glemmer” å sette anmerkninger på sine elever, selv om de strengt tatt kanskje burde gjort det. Andre lærere er ordensmennesker av rang. Hvis eleven har noen som taler hans sak på karaktermøtet, kan oppførselen hans bestemmes til god, mens om han ikke hadde hatt en forkjemper blant lærerne, kunne den samme eleven, med den samme oppførselen, fått en mindre god karakter.
I forskrift til opplæringslova står det at man skal ta hensyn til elevenes forutsetninger. Noen elever er flinke til å skaffe seg papirer på at de har en eller annen slags forutsetning og/eller diagnose som skal tas hensyn til. Andre elever kan ha minst like trøblete bakgrunn, eller problemer som helt sikkert kunne vært diagnostisert og attestifisert. Hva hvis eleven ikke har forutsetninger til å dokumentere sine sviktende forutsetninger? Da sitter de der, med skjegget i postkassa og en mindre god karakter i oppførsel
Jeg vil også spørre: Hvorfor akkurat orden og oppførsel? Ved siden av fagkarakterer, er det akkurat dette elevene får karakter i. Hvorfor skal de råde grunnen alene? Hvorfor er det ikke egne karakterer også i virketrang, kreativitet og pågangsmot, bare for å nevne noe?
Først og fremst er jeg motstander av ordningen fordi jeg mener at grunnene til at et menneske oppfører seg slik det gjør, det er så komplekst at det ikke lar seg gjøre å redusere dette til en karakter i form av en bokstavkode.