Faglogg 2

FAGLOGG, OPPGAVE 2

 

Hår kan reise. Hår reiser seg på underarmen når man blir beveget. Merete Morken Andersen har fortalt at hun bruker dette som en test på om en tekst har noe å fare med.

Kanskje ble teksten min for vanlig denne gangen? Den er iallfall ikke like sjangerintrikat som All verdens ulykker – Innberetning til det kongelige norske utenriksdepartement om Jonny Halbergs reise til Romania 2005. Muligens er den for tradisjonell og dermed heller ikke spennende nok. Kanskje har jeg ikke i tilstrekkelig grad klart å få fram hvor spesiell denne reisen var for meg. Selv betrakter jeg nemlig denne nærmere to måneder lange Tanzania-turen som et vannskille i mitt liv.

Ved å skrive om en nordmanns reise til et land ved Ekvator, plasserer jeg meg i en tradisjon. «Området rundt ekvator blei reiseskildringa sin idyll: Ingen andre stader gjer naturen større inntrykk i all si storheit, ingen andre stader snakkar den til oss med slik ei kraft, skreiv den tyske reisaren Alexander von Humboldt. (Grepstad 1997: 292)

At det finnes en slik tradisjon kan ha vært med å påvirke mitt valg av reisemål, og også min måte å skrive på. For å få grep om reiseskildring som sjanger har jeg hatt stor nytte av Grepstads omtale av sjangeren i Det litterære skattkammer.

I sitt kapittel om reiseskildringen er Grepstad raskt ute med å trekke fram Percy Adams. Han «tenkjer i motiv, ikkje sjangernorm. Difor finn han reiseskildringar og reisemotiv alle stader i litteraturen. (Grepstad, side 288) Det er klart at dette gjør sjangerbegrepet utflytende for Adams. Men også Grepstad sier for egen regning: «Det er reisemotivet som bind ei reiseskildring saman i dei moglege innslaga av vidt ulike teksttypar. Difor er reiseskildringa ein av dei mest utprega blandingssjangrane i sakprosaen. (Grepstad, side 287) Reiseskildringa kan ha innslag av poesi, brev, dagbøker, essayistikk, men også mer saksorienterte sjangre som reportasjen og topografisk framstilling. Hvordan kommer dette til uttrykk i min egen reiseskildring? Hva har jeg blandet sammen?

Innslag av brev: Deler av teksten bygger på reisebrev jeg skrev og sendte hjem til venner og kjente mens jeg var på reise. Til sammen ble det en stor tekstmasse. Det har ikke vært lett å gjøre et utvalg. Utover seleksjonsproblemet og nedkortingen, har jeg skrevet det om fra presens til preteritum. Fortelleren i denne teksten ser tilbake. Brevene er nok ikke så lett synlig til stede i teksten lenger, men de danner en viktig basis.

 

Innslag av reportasje: Det er et nokså sterkt innslag av reportasje i teksten. Jeg har villet fortelle leseren om hvordan landet Tanzania fungerer. Derfor har jeg eksempelvis inkludert opplysninger om hvor mange som er smittet av HIV på landsbasis. Jeg skriver også i generelle vendinger om fattigdommens problem. Samtidig har det vært viktig å ta vare på den personlige stemmen, subjektet som er til stede og opplever det som skjer. Det aller første utkastet mitt var enda mer preget av reportasje enn det som nå foreligger. Enkelte steder har jeg følt det nødvendig å tydeliggjøre at jeg var der og opplevde det. Jeg bar selv ulidelig tunge vedbører på hodet.

Innslag av topografi: Dette tøtsjer jeg mest inn på i den delen som omfatter safaribesøk i Ngorongoro. Kanskje er det riktigere å kalle det naturgeografi enn topografi. Man får helt konkrete fakta om hvordan terrenget er utformet. Men også her er et tydelig subjekt tilstede og formidler hvordan opplevelsen av å være der var.

Innslag av portretter: Dinah, Robert og Clara har fått sine  miniportretter. I alle disse avsnittene finnes formuleringen Vi møtte… Vi møtte Dinah. Vi møtte Robert. Vi møtte Clara. Det er et signal om at for fortelleren er møte med andre mennesker et viktig aspekt ved reisen. At det er dobbelt så mange kvinner som menn, er ikke tilfeldig. Det er forsøk på å gi stemme til en gruppe som vi opplevde ikke alltid har så mye de skulle ha sagt. Robert har i teksten fått slippe til med en replikk også. Dette er et forsøk på å bøte på det faktum at «Det er ikke mange ikke-vestlige mennesker som har fått komme til orde i norske reiseskildringer.» (Alnæs 2008: 254) Kanskje burde jeg i større grad latt de jeg møtte komme til orde. Kanskje har jeg litt for mye brukt det litteraturforskeren Mary Louise Pratt kaller «The Monarch-of-all-I-survey»-scenen. Denne overblikk-posisjonen er problematisk av flere grunner. Det er en herskers blikk, som David Spurr peker på. Det er heller slett ikke sikkert at de som bor i et område er enig i at det er «øde» selv om det er det reiseskildreren ser, bare for å ta ett eksempel.

Innslag av essayistikk: I et utkast til bokmanus som Norunn Askeland har gitt studentene på masterstudiet tilgang til, sies det at essayet har flere bosteder. Det er en hybridsjanger. Slik mener jeg det også er med reiseskildringen, og det går godt an å skrive essayistisk i en reiseskildring. Grepstad sier at fortelleren i reiseskildringen stadig må ta avstikkere, akkurat som i den menippeiske satire. (En typisk menippeisk satire er strukturert rundt en filosofisk reise til et fremmed rike) Eller akkurat som i essayet, kunne man lagt til. I begge sjangre er det rom for digresjoner. Det er ett av flere trekk ved en essayistisk skrivemåte.

• 1. Digresjoner. Min tekst har mange mellomoverskrifter. Slik deles teksten opp i mange små biter. Tilsynelatende består den av mange hopp og digresjoner. Den oppmerksomme leser vil forhåpentlig legge merke til at bitene står i et innbyrdes forhold til hverandre. Samtidig har jeg forsøkt å gjøre et poeng ut av at en reiseskildring aldri kan gi hele bildet. Også her er det snakk om seleksjon og kombinasjon. En bit som kan virke litt tilfeldig satt inn, er det nest siste, kalt «Sjenanse og verdighet». Her møter vi en steinknuser. Skjønt møter og møter. Misforståelser oppstår og det blir ikke noe ordentlig møte. Kan man i det hele tatt møtes på tvers av kulturer? Eller knuses all mening når man ikke snakker samme språk og har ulik kulturell bakgrunn? Dette leder så over i siste avsnitt som betegnende nok har overskriften «Trollspeil.» Det er på ingen måte tilfeldig at jeg velger å slutte med noen avsnitt som setter spørsmålstegn ved muligheten man har til å bli kjent på tvers av kulturer.

•2.      Dialogisk skrivemåte og åpen slutt. Dette er særmerker som ofte blir tatt fram ved en essayistisk skrivemåte. Hadde det ikke vært for de tre siste setningene mine, som er veldig konkluderende, ville slutten min vært temmelig åpen. Dialogisk mener jeg teksten min er, blant annet fordi den flere steder henvender seg direkte til leseren. Askeland skriver i sitt manus: » Desse spørsmåla skal tene til å få lesaren til å sjå eller forstå noko han eller ho ikkje har sett før. Dei skal også tene til at lesaren ser saka på ein annan måte.»

 Det har vært et mål for meg å få til dette. Askeland siterer også Morken Andersen som sier at: Å tvinge folk til å se på en annen måte, er å gjøre dem skapende. Sette noe i bevegelse. «Bevegelse» er et viktig ord for meg. Ordet har jeg med allerede i første mellomoverskrift. Jeg ønsker absolutt å bevege og skape forandring med denne teksten.

• 3. Metaperspektiv. Essayet er kjent for nettopp dette. Jeg ønsker å prøve det ut i en reiseskildring. Derfor tar de første avsnittene opp: Hvorfor reise? Hvordan reise? Hvem reiser? Dette danner så en glidende overgang til det som er et sentralt spørsmål i teksten min: Hva er rett ferd? Hva er rettferdighet?

•4.      Personlig stil. I lovtekster er kanskje ikke personlig stil så viktig, men i mange andre sjangre er dette noe å strebe etter. Således er ikke det spesifikt for en essayistisk skrivemåte, men den er ikke minst viktig her. Samtidig er det grenser for hvor personlig en kan, eller bør, bli. Det er viktig å være klar over at man står i en tradisjon, at lite er nytt under solen og at ens egen tekst inngår i en dialog med andre tekster. Askeland referer i sitt bokmanus til Vinjes uttrykk «glitrande pennar og danna folk.» Jeg må nok si at jeg ønsker å være begge deler. Det er viktig å vite «kven som har gått opp løypa før» som Askeland sier, men jeg vil gjerne også si ting på min egen måte. For meg er det en måte å sette ting i et perspektiv på. I denne teksten prøver jeg å få det til på flere nivåer: Valg av ord, sammenstillinger av setninger, sammenbinding av avsnitt, allusjoner til andre tekster, ordspill, for å nevne noe. Eksempelvis bruker jeg et ukjent dyr, dikk-diken, til å lage en overgang fra safaridelen av turen til å ta opp hva som kan være veien videre for Tanzania. Skal de flykte fra problemene? Skal landet bare dikkes med? Eller kanskje utdanning kan være en hovedvei å slå inn på?

•5.      Vandring i emnet. Grepstad framholder dette som et av de viktigste retoriske virkemidlene i et essay. ( Side 230) Siden det er lettere, iallfall kjappere, å reise på papir, enn med fly, tog, båt eller apostlenes hester, gjør jeg akkurat det i teksten min. Jeg reiser fram og tilbake. Mens vi er i Tanzania, tar jeg brått leseren med på en tur tilbake til Norge. (Hvor mange foreldreløse barn tar du deg av?) Det går også an å se på mellomoverskriftene som stasjoner, havner eller flyplasser. Det går således an å reise fra stasjonen Robert til stasjonen Fem går på. Samtidig er den vanligste, letteste og kanskje mest fornuftige reisemåten i teksten å begynne med begynnelsen og slutte med slutten.

Jeg ble glad da jeg i Askelands bokmanus leste følgende: Evna til å formulere og oppfatte paradoks er heilt klart eit teikn på modning og evne til refleksjon, erkjenning og vurdering. I antikken rekna ein evna til å formulere paradoks for å vere det yttarste teiknet på erkjenning og tale-og skrivekunst. 

Når jeg gikk tilbake til teksten min, så jeg at jeg under overskriften Fem går på, har formulert et eksplisitt paradoks. Er jeg blant dem som går fem på når jeg legger ut på lange flyreiser, delvis for å oppleve det eventyret en safari er, eller gjør jeg noe viktig for fattige folk. Som ikke selv har mulighet til å fly?

 

Dette kan jeg jo bruke til å hevde til å at jeg har skrevet en reflektert og moden tekst hvor jeg har kommet fram til viktig erkjenning. Dernest kan jeg straks skape et nytt paradoks ved å bruke det utvidede orientalisme-begrep til å peke på at om jeg ikke akkurat har demonisert, så har jeg ikke kommet unna eksotiseringer. Geir Winje sa i sin forelesning over temaet at det så å si ikke er mulig å unngå å gjøre dette, man må bare være klar over at det er det man gjør.

I ett av reisebrevene jeg skrev under selve turen, skrev jeg ting som:

«Det har slått meg hvordan tanzanianerne beveger seg grasiøst og meget sakte til fots, og hvordan de beveger seg busete og styggfort i buss/bil. (…) Menneskene vi møter i Ilula er til å spise opp. Og nå mener jeg selvsagt ikke i bokstavelig forstand. Kannibalisme og den slags styggedom er ikke noen del av dette vakre landet lenger, og jeg hadde ikke tenkt jeg skulle innføre tradisjonen igjen. Nei, hva jeg prøver å si er at de er så gode! Folk er så ekte. Ekte glad, ekte lei seg, ekte gjestfri, ekte interessert, ekte troende.»

Det skulle ikke være vanskelig å se at dette er en mer eksotiserende stil. Orientalismedebatten i kjølvannet av Said, formidlet til meg først og fremst gjennom Geir Winjes forelesning og Thorbjørnsruds essay, har utvilsomt påvirket måten jeg har utformet teksten min på.

Fortsatt finnes det eksotiseringer her. Eksempelvis skriver jeg i avsnittet Arusha-tid at jeg kan spore både det ene og det andre blant befolkningen. Det er helt sikkert eksotiseringer jeg selv ikke ser også. Viktigst å peke på er nok utsigelsesposisjonen. Med mine norske referanser og mitt norske blikk, eller skal jeg si overblikk, har jeg skuet utover og gitt det jeg ser mening. Det er nok ikke den samme meningen som tanzanianeren selv ville gi det. Samtidig har det å bo i en afrikansk landsby i ukesvis gitt meg et annet blikk på landet enn jeg hadde før.

Kanskje er det like vanskelig å finne den sanne og rette måten å skrive reiseskildring på som det er å se en leopard.

 

«The truth is the cat that doesn’t want to be seen. The truths reclusive habits make finding it difficult and even if you do, chances are it will melt into the undergrowth or flatten itself against a branch to become less conspicuous.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklame