Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Philippe Douste-Blazy’

I 2012 reiste jeg som journalist til Liberia. Jeg fulgte tre norske stortingsrepresentanter. Med på turen var også Philippe Douste-Blazy, tidligere utenriksminister og helseminiser i Frankrike. Nå er han spesialrådgiver i FN på feltet innovativ finansiering. Han leder også hjelpeorganisasjonen UNITAID. Nå som Liberia har kommet i medias søkelys på nytt, poster jeg denne tidligere upubliserte artikkelen. Det handler ikke spesifikt om ebola. Det handler mer generelt om helse og skole i Liberia.

Delegasjonen utenfor Monrovias fineste hotell. Her bodde vi bak skuddsikre dører.

Delegasjonen utenfor Monrovias fineste hotell. Her bodde vi bak skuddsikre dører.

Stortingsrepresentantene Sylvi Graham (H), Marit Nybakk (Ap) og Jon J. Gåsvatn(FRP) har besøkt Liberia. Det ble en studietur der helse og skole kom til å stå i sentrum.

De norske politikerne fikk et verdifullt innblikk i hvordan norske bistandsmidler kommer til nytte. Politikerne fikk møte Liberias president Ellen Johnson Sirleaf. Dessuten fikk de treffe norsk politi som driver en rådgivende tjeneste for liberisk politi, Flyktninghjelpen og representanter for NVE i Liberia.

Liberia er et land som fortsatt er sterkt preget av borgerkrigene som totalt raserte landet i perioden 1989 – 2003.

Tegning fra en bok UNICEF har laget. Gjennom tegninger får barn bearbeide inntrykkene sine fra borgerkrigen.

Tegning fra en bok UNICEF har laget. Gjennom tegninger får barn bearbeide inntrykkene sine fra borgerkrigen.

Blant annet forsvant 85 % av landets utdannede helsepersonell i denne tiden. Tilbake sto et ribbet og knust Liberia. I dag forsøker diverse hjelpeorganisasjoner, i samarbeid med Liberias helsedepartement, å bygge opp et godt helsetilbud til landets befolkning. Ikke minst er malaria, tuberkulose og HIV/AIDS store utfordringer.

Tuberkulose er en av Liberias store helseproblemer.

Tuberkulose er en av Liberias store helseproblemer.

IMG_4352

Marit Nybakk i fremoverlent samtale.

De tre stortingsrepresentantene fikk særlig anledning til å se hva UNITAID gjør i landet.

Stortingsrepresentantene i samtale med Phillipe Douste Blazy, leder av UNITAID.

Stortingsrepresentantene i samtale med Phillipe Douste Blazy, leder av UNITAID.

UNITAID er et globalt helseinitiativ som ved hjelp av innovativ finansiering forsøker å bringe den aller beste og aller nyeste medisinen ut til de aller fattigste i verden. Pengene kommer inn hovedsakelig gjennom mikroskatter på flyreiser og finanstransaksjoner. Norge støtter UNITAID gjennom CO2-avgiften. Siden starten i 2006, som Norge var med på, har UNITAID samlet inn 14.5 milliarder kroner på denne måten.

– Vi kan være stolte over at Norge har vært med og brøytet vei for UNITAIDs nye løsninger. Jeg mener at UNITAIDs alternative måter å skaffe midler til bistand er bra. Ikke minst har de klart å skaffe medisiner til priser som utviklingsland klarer å betale. Dermed når man flere med de bistandskronene som er tilgjengelige. Mer igjen for pengene rett og slett. Dette vil alltid være noe som Høyre er positive til, sier Graham.

– Mitt viktigste inntrykk var at opplegget til UNITAID i Liberia så ut til å virke og at de, under kummerlige forhold, hadde klart å bygge opp et medisinsk tilbud som nådde aktuelle grupper, sier Gåsvatn. Med sin bakgrunn fra sykehus og sykehjem gjorde nok de usedvanlig vanskelige forholdene helsepersonell i Liberia jobber under, ekstra sterkt inntrykk påGåsvatn.

Gåsvatn inspiserer et medisindepot.

Gåsvatn inspiserer et medisindepot.

Gåsvatn i samtale med helsepersonell.

Gåsvatn i samtale med helsepersonell.

– Jeg må si det gjorde dypt inntrykk på meg at de hadde sterkt begrensede ressurser til diagnostisering og oppfølging på laboratoriesiden i Liberia. Det er bra at organisasjoner som UNITAID tar tak i dette. Det kan redde mange liv. For Sylvi Graham var det spesielt viktig å fokusere på den tette forbindelsen mellom helse og utdanning.

– Jeg kjente på den tunge erkjennelsen av at det tar så lang tid å bygge kunnskap og endre holdninger og kulturelle sannheter. Helseutfordringene er kjempemessige, men jeg opplever at skole og utdanning likevel blir viktigst. For å brøyte plass for dette må fattigdommen angripes. Vi kan ikke stoppe å hjelpe!

Det var lett å merke at Graham var tilstede i Liberia med både hjerne og hjerte. Hun var ikke redd for å stille kritiske spørsmål underveis, og lære nok mye på den måten. Men mennesket er slik laget at det lærer og utvider sin forståelse ved hjelp av hjertet også, og da Graham fikk møte en gruppe HIV-smittede mødre, ble hun sterkt beveget.

– Som mor og mormor var det fryktelig å se smerten og frykten i en annen mors øyne. Bare tenk hvordan det må føles ikke å kunne tilby sitt barn en sikker framtid og et godt liv. Disse barnas situasjon grep meg veldig. Og de stigmatiserte HIV-positive mødrene hadde jo ikke engang støtte fra sine sosiale nettverk i landsbyen, eller fra familien. For en vond ensomhetsfølelse det må gi.

I løpet av besøket ble det også plass til to korte møter med Liberias president, Ellen Johnson Sirleaf. Hun viste den norske delegasjonen at hun er en dame med snert og humor i replikken, og at hun er en dame med stor styrke. Man kommer rett og slett ikke til makten sånn helt uten videre i et Land som Liberia. Siden Marit Nybakk var med i gruppen som foreslo Johnson Sirleaf, var dette møtet av ekstra stor betydning for henne.

På besøk hos president, og fredsprisvinner, Ellen Johnson Sirleaf. For en landsens freelance-journalist som meg, var det spesielt å sitte i samme rom som henne. Og en tidligere fransk utenriksminister. Og tre norske stortignsrepresentanter. For å snakke om de to tingene som opptar meg mest: God skole og god helsehjelp for alle.

På besøk hos president, og fredsprisvinner, Ellen Johnson Sirleaf. For en landsens freelance-journalist som meg, var det spesielt å sitte i samme rom som henne. Og en tidligere fransk utenriksminister. Og tre norske stortignsrepresentanter. For å snakke om de to tingene som opptar meg mest: God skole og god helsehjelp for alle.

Nybakk brakte spørsmålet om kjønnsrelatert vold på banen. Her bærer Liberia på en vond tradisjon fra den lange borgerkrigen. Johnson Sirleaf innrømmet at ikke nok har blitt gjort på dette feltet.

IMG_0513

Dette bildet måtte jeg «slåss» for. I hvert fall skubbe vekk et par sikkerhetsvakter.

Askeladden og Johnson Sirleaf

Askeladden og Johnson Sirleaf

For Gåsvatn var det også et møte av sjeldent kaliber: – Det var en spesiell, og hyggelig opplevelse. Presidenten takket for det gode arbeidet Norge gjorde i landet. Vi snakket om opplæringen av politimenn i landet, som norske tjenestemenn bistår med, energiutvikling med bistand fra NVE, Flyktningerådets arbeid, og ikke minst problemene med kjønnsrelatert vold. Presidenten sa hun ville ha økt fokus på dette fremover. Hun takket også igjen for den æren det var å få Nobels fredspris. I det hele var det et positivt møte som jeg kommer til å huske med glede.

På mitt spørsmål om hva stortingsrepresentantene vil gjøre med det de erfarte og opplevde på studieturen, svarte Graham slik: – Vi skal lage en rapport fra dette besøket. Ellers vil jeg selvfølgelig sørge for at det vi lærte bringes videre i mitt parti, ikke minst til fraksjonen i utenrikskomiteen som primært steller med bistandsspørsmål. Dette bidrar så til å danne bakgrunn for arbeidet med partiets alternative statsbudsjett.

Gatebilde fra Monrovia

Gatebilde fra Monrovia

Kanskje har Liberia stolt litt for mye på Gud? Eller overlatt litt for mye til tilfeldighetene? pluss at de har blitt sviktet av sine egne politikere. Og verdenssamfunnet...

Kanskje har Liberia stolt litt for mye på Gud? Eller overlatt litt for mye til tilfeldighetene? pluss at de har blitt sviktet av sine egne politikere. Og verdenssamfunnet…

Hvor går stien og veien videre for Liberia? Hvem skal være stifinnere og kartlesere? Hvem skal hjelpe dem? Hvordan og hvorfor?

Hvor går stien og veien videre for Liberia? Hvem skal være stifinnere og kartlesere? Hvem skal hjelpe dem? Hvordan og hvorfor?

I skrivande stund, 14. oktober 2014, sitter jeg på Sandefjord bibliotek. Det er et godt sted for ettertanke og refleksjon. Jeg tenker:

Hva er mest skakk-kjørt? Liberia, – eller vår holdning til Liberia?

Landet var skakk-kjørt i 2012. Det var det gjengse vestlige menneskes holdning til landet også.

Landet er enda mer ute å kjøre nå i 2014 med det påtrengende ebola-problemet. Og Vesten har vist en ufattelig stillesittende tilnærming til dette.

Noen gjorde noe i 2012. Noen har gjort noe lenge. Jeg vil holde fram Leger uten grenser, UNICEF og UNITAID som gode eksempler.

Hva kan gjøres i dag? Hva kan du bidra med?

La oss ta utgangspunkt i UNITAIDS idé med mikroskatter på flyreiser. La oss skalere den ned og tilpasse den våre lokale forhold.

La vinlotteriet bli én krone dyrere.

La kundene i butikken din få tilbud om å betale én krone mer per handlekurv.

La personalturen koste én krone mer per deltager.

Pluss én krone på sluttsummen i kantina.

Og så videre. Mange gode, lokale ideer kan bygges ut her.

La så alle enkroningene komme for eksempel UNICEF til gode. Gjerne i Liberia. Jeg har selv sett hvor godt UNICEF driver der, Eller der du/dere synes det er ekstra viktig å trå til.

Jeg oppfordrer herved alle til å pønske ut og gjennomføre mange mikroskatter på lokalt plan.

Send meg gjerne en melding om du får til noe sånt.

 

 

 

 

Advertisements

Read Full Post »

VERDENSBALANSEN STÅR PÅ SPILL
– Møter med Philippe Douste-Blazy i Kamerun og Liberia

Douste-Blazy er ukjent i Norge, men har A-status i Kamerun, Frankrike og FN.

De aller fattigste i verden skal få tilgang på den aller beste og aller nyeste medisinen menneskeheten har klart å utvikle. Fin tanke, ikke sant? Philippe Douste-Blazy mener ikke bare at tanken er god. Han mener dette er fullt mulig å få til i praksis, og mye har allerede blitt gjort gjennom UNITAID. Ved å legge bitte små skatter, mikroskatter, på flybilletter og finanstransaksjoner, kan vi på verdensbasis samle inn veldig mye penger. Det er disse pengene som skal sikre verdens fattige likeverdig helsetilbud med oss rikinger.

Philippe Douste-Blazy er tidligere kulturminister, helseminister og utenriksminister i Frankrike. For tiden er han, blant annet, Under-secretary-General of the United Nations, Chairman of the UNITAID executive board og FNs spesialrådgiver på innovativ finansiering for utvikling . Han er en mann med mange og lange titler. Ikke så rart da kanskje at han rynker på nesen og hever sitt franske øyebryn før han avbryter intervjuet allerede etter mitt første spørsmål. Det lyder:

What kind of kid where you? What opportunities and possibilities were you given?

Douste-Blazy forstår ikke. Det vil si, han tror han forstår, men han vil være sikker på at han forstår. Derfor sier han til meg, un moment, før han reiser seg og går. Han kommer tilbake med to tolker. Douste-Blazy er en mann som kvalitetssikrer arbeidet sitt. Selv om han snakker godt engelsk, vil han at to tolker som begge kan fransk og engelsk ut og inn skal være bisittere, slik at det er helt sikkert at han forstår meg og vice versa. Jeg forstår nemlig ikke særlig mye fransk, og han mener selv at han ikke er tilstrekkelig god i engelsk.

På reise i Kamerun med Philippe Douste-Blazy

Vi sitter på en restaurant i Kamerun. Douste-Blazy er i landet for å promotere et hjertebarn, nemlig hjelpeorganisasjonen UNITAID. Jeg er i landet for å portrettintervjue ham. Med tolkene til stede prøver jeg å forklare ham hvorfor jeg vil vite hva slags barn han var og hva slags muligheter han ble gitt. Grunnen ligger i at Douste-Blazy er veldig opptatt av mulighetene verdens fattigste barn og kvinner har. Jeg vil gjøre en sammenligning for å få fram de enorme forskjellene mellom den vestlige verdens barn, og den sørlige verdens barn. Et ”Ah!” slipper ut. Douste-Blazy smiler, gnisten i øynene tennes, hele mannen lyser opp og han opplyser meg:

– Vi var en liten og sammensveiset familie. Vi var veldig nære. Én bror har jeg. Min far var doktor, som meg selv. Min mor pianist. Hver sommer besøkte vi mine besteforeldre i Pyreneene. Der fikk jeg muligheten til å klatre og gå turer i fjellene, noe jeg liker godt. Jeg hadde en god og trygg barndom. Jeg hadde det jeg trengte. Foreldrene mine elsket meg og inspirerte meg. Det var nok min far som påvirket meg og på et tidlig tidspunkt i livet mitt tente det sosiale engasjementet for de svakest stilte i verden.

Det naturligste oppfølgingsspørsmål av verden, i verden, om verden, for meg var da: Hvilken framtid tror du barna her i Kamerun, og andre fattige land, vil møte?

Uten å nøle svarer Douste-Blazy at en røff og hard hverdag venter på alle disse millionene av barn. – Husk på at hvert tredje sekund dør et barn og hvert minutt dør en mor, – fordi vi lar dem gjøre det. De dør av sult, og av de tre store epidemiene tuberkulose, malaria og AIDS, epidemier det finnes medisiner mot og som vi vet hvordan vi skal hanskes med. Hovedsakelig dør de fordi de ikke har råd til medisinene. Dette er menneskehetens absolutte skam! Jeg er sjokkert over verdens selviskhet. Tilsvarer en baby i Oslo, Norge, en baby i Yaoundé, Kamerun? Det internasjonale svaret er nei. Det er som om et liv i sør ikke er like mye verdt som et liv i nord. En milliard tohundre millioner mennesker prøver å overleve på mindre enn en dollar og 25 cent per dag. Hvorfor skulle ikke også disse menneskene ha rett på den nyeste og beste medisinen?

Legg merke til at Douste-Blazy her bruker superlativ-formen. Han mener at de fattigste i verden ikke bare skal ha bedre og nyere medisin enn det de får nå, de skal ha den beste og den nyeste. Han tror det er realistisk å få til dette. Hans visjon, det som driver arbeidet hans, er troen på at vi kan sikre den første AIDS-frie generasjonen siden epidemien startet. Det høres fantastisk ut. Det høres for godt ut til å være sant. Så jeg spør: Hvor sterk er du i troen på at denne visjonen kan bli virkelighet?

– Som du vet er jeg spesielt dedikert til kampen for barn og kvinner. Det er der vi må begynne. Det finnes 1.4 millioner hiv-smittede mødre i verden. Det finnes en mor-barn-pakke, en medisinpakke som kan hindre at mødrene overfører smitten til sine barn. Den koster 60 dollar. 1.4 millioner ganger 60 dollar, hva blir det? Småpenger i internasjonal sammenheng! Det er klart visjonen kan bli virkelighet, – hvis vi vil.

For tidlig født inn i en for sent utviklet verden. Men takket være UNITAID kan dette barnet, og mange andre, berges.

Og hva mer er, Douste-Blazy vil ikke stoppe der. Han mener også at det absolutt bør være mulig å nå de ambisiøse milleniumsmålene FN har laget. Slik situasjonen er i dag er det lite eller ingenting som tyder på at verdens fattige skal få det de etter menneskehetens forpliktelse har rett til innen 2015. Men hvor mye er det egentlig som mangler?

– Vi må bruke 150 milliarder dollar hvert år for å få dette til. 110 er på plass. Altså mangler det 40 milliarder per år. Skulle ikke dette gå? Jo, også det får vi til, hvis vi vil.

Douste-Blazy har sett seg lei på den blodige og dødelige urettferdigheten som ligger i at verdens svakest stilte ikke får den hjelpen som etter hans syn uten tvil er innen rekkevidde, om vi bare ikke hadde hatt så vondt i viljen i den rike del av verden. I disse dager kommer han ut med boken ”Declaration in favour of universal public goods”, hvor han beskriver metoder for å ta kverken på mange av menneskehetens verste uhumskheter.

– Du skriver i boken din at det eneste spørsmålet som er verdt å stille er: ”Hva er den økonomiske, sosiale og politiske modellen som er kapabel til å levere globale fellesgoder til en milliard tohundre millioner mennesker som sitter fast i ekstrem fattigdom?” Så, hvis jeg stiller deg det essensielle spørsmålet, hva vil ditt svar være?

– Dette kan jeg snakke om i timer og dager! Utgangspunktet er at kapitalismen er det økonomiske systemet som har vunnet. Jeg er tilhenger av en sosial form for kapitalisme. Vi må bruke det systemet og lage innovative finansieringsløsninger med det som basis.

Ja, de løsningene må i sannhet være innovative, tenker jeg. Kamerun er et av verdens mest korrupte land. Infrastrukturen er elendig. Hiv-smittede mødre jeg har snakket med forteller at de knapt nok har råd til å reise til sykehuset, langt mindre betale for nødvendig medisin. 50% av barna under fem år er smittet av malaria. På verdensbasis er det slik at det årlig dør mer enn 4.5 millioner mennesker grunnet de tre store epidemiene AIDS, malaria og tuberkulose. Hver dag fødes det 1000 barn med HIV. Annethvert minutt hver dag, året rundt, dør et barn av AIDS. Hvordan skal man skaffe nok penger og nå ut med hjelpen når problemene er så store?

– Vi begynte i 2006 i Frankrike med en mikroskatt på flybilletter. Nå har 15 land sagt ja til å være med. I Norge samles det inn penger til UNITAID gjennom CO2-avgiften på flyreiser. I dag har UNITAID samlet inn 2.2 milliarder dollar, hovedsaklig på denne type skatter. Og dette er bare begynnelsen. Denne måten å tenke på kan innføres på andre økonomiske sektorer også. Vi kan legge småskatter på internett-tjenester, tobakksprodukter, andre former for reiser og ikke minst finansielle transaksjoner. Skatter så små at de er helt smertefrie for den som må betale, men som totalt sett samler inn betydelige midler. La meg gi noen eksempler. Tre av fire barn som blir behandlet for HIV/AIDS får sin behandling betalt av UNITAID. Vi har også klart å senke prisen på spesialmedisin for barn med HIV 50%. Dette gjør at langt flere kan få hjelp. Så UNITAIDs arbeid har massive virkninger, allerede nå, på dette tidlige stadiet.

UNITAID så dagens lys i 2006, med støtte fra Kofi Annan og FN, og statsoverhodene i Norge, Chile, Brasil, Storbritannia og Frankrike. Organisasjonen er ment som et tillegg til allerede eksisterende ordninger, ikke som en erstatning. Men siden de fattige i verden på langt nær får nok hjelp har UNITAID lett etter nye og innovative finansielle løsninger. Douste-Blazy beskriver UNITAID som et eksperiment, eller et laboratorium for innovative løsninger på verdens fattigdomsproblem. Noe av det nye ved UNITAID er hvordan organisasjonen i sin styrelses-struktur inkluderer både FN, regjeringer, private fond og andre samarbeidspartnere. Eksempler kan være WHO, The Gates Foundation, The Global Found og Stop TB Partnership. UNITAID er ikke ute i felten selv, men de finansierer andres arbeid.

En annen innovativ løsning som Douste-Blazy fester stor lit til, er det som kalles Medicines Patent Pool. Her kan store patenteiende medisinprodusenter frivillig gi lisens, slik at andre kan få tilgang til patentene til å produsere billig medisin for bruk i utviklingsland. Hvorfor skulle noen frivillig gi fra seg patentene sine? Et svar kan være: fordi det lønner seg. De som får lisens, betaler for den. Kanskje ikke så mye, men i hvert fall litt. Det skapes nemlig nye markeder. Etter hvert vil disse vokse. Et annet svar kan være: fordi det er en moralsk forpliktelse. Kanskje er det derfor ingen tilfeldighet at GILEAD er det første, og hittil eneste, selskapet som har sagt ja til å være med i poolen. Douste-Blazy tror at vi i dette selskapet ser begynnelsen på en ny tenkemåte. Prosessen har ennå ikke kommet så langt at nye medisiner har kommet i produksjon som følge av arbeidet i poolen, men mye tyder på at det vil skje i løpet av det neste halve året. Det vil da være snakk om medisiner som er spesialtilpasset bruk i utviklingsland, for eksempel at de tåler hete og ikke må kjøles ned, eller at de er laget spesielt med tanke på barn med HIV/AIDS.

– At GILEAD har blitt med legger et press på de andre store selskapene. Vi regner med at flere selskaper blir med i løpet av september og oktober. Både økonomisk og image-messig vil de tjene på det.

Douste-Blazy har tenkt å legge press på andre instanser også. Han påpeker at de som skuffer inn aller mest på kommersielle transaksjoner paradoksalt nok er de som bidrar aller minst til internasjonal solidaritet. Bare ved å innføre en mikroskatt på 0.005% på pengeveksling ville man hvert år kunne få inn 40 milliarder dollar. Andre spekulative finansprodukter bør også kunne skattlegges. Mange slike produkter kan hvert og ett innbringe over 100 milliarder dollar årlig. Kunne ikke det være en passende gave? Fra: De som trenger det minst. Til: De som trenger det mest.

– Med alle disse milliardene i bakhodet, milliarder det teknisk sett er lett å få gitt og moralsk sett er helt nødvendig å gi, kanskje det kan være verdt å minne om at ett års skolegang for et barn i Afrika koster omtrent 100 dollar. Tenk hva vi kan gjøre! Hvis vi vil.

Philippe Douste-Blazy er en mann som vil. Han vil så mye, og han har så sterk tro på UNITAID, at han har dedisert sitt liv til dette arbeidet.

– Mitt liv ble snudd på hodet da jeg tok over som leder for organisasjonen. For seks år siden begynte jeg å vie all min tid til dette arbeidet. All min energi og all min overbevisning, for ikke å snakke om mitt håp, gir jeg til UNITAID. Det er både meningen med mitt liv og min daglige eksistens.

Store ord, men alt jeg ser han gjøre de fire dagene jeg får følge ham i Kamerun, forteller meg at han ikke overdriver. Jeg ser det i de lange dagene han arbeider. Blir mannen aldri sliten? Jo, selvsagt, men han gir seg ikke likevel. Han gir utallige intervjuer, er i utallige møter, prater med utallige fagfolk. Jeg ser det i iveren han legger for dagen. Gløden som alltid kommer når han snakker om UNITAID. Jeg ser det i omsorgen og ømheten han viser for de svakeste. Jeg ser det på hans franske øyebryn som hever seg hvis en tolk ikke innfinner seg fort nok, eller hvis oppmerksomheten ikke er rettet dit han vil, eller hvis en opplysning ikke er helt korrekt. Jeg ser det på en lett utålmodighet som kan dukke opp. Jeg ser det i blikket hans som forlanger handling. Og jeg hører det i ordene han bruker:

– Det er en tid for alt. Det er en tid for medfølelse, en tid for refleksjon og en tid for rettferdig sinne. Det er også en tid for handling. Den tiden har kommet.

Den tidligere utenriksministeren understreker at UNITAIDs arbeid handler om langt mer enn uhjelp og helsepolitikk. Dette handler i aller høyeste grad om internasjonal og generell storpolitikk.

– Verdensbalansen står på spill. Vi risikerer at den neglisjerte delen av verdens befolkning, og den er stor, vil komme til å kjenne på et stadig sterkere sinne og en stadig sterkere følelse av ydmykelse. De kan komme til å ty til voldelig revolt. Med økende utbredelse av mobiltelefoner, tv og internett blir det stadig lettere for dem å få innblikk i hvordan vi lever våre liv i den vestlige verden. Ingen kan si at de tar feil når de mener at forskjellene er uhyrlige og urettferdige.

Midt oppe i alt dette skriver vi 2011. Det kan bli et merkeår. 2011 er ”make or break” skriver Douste-Blazy i boka si. I november holdes G20-toppmøtet. Frankrike sitter med presidentskapet. Douste-Blazy har selvsagt inngående kjennskap til Sarkozy. Mange legger press på Frankrike nå for at de skal sette finansskatt på agendaen til dette møtet.

Douste-Blazy og UNITAIDs arbeid involverer alt og alle. Verdens helseorganisasjon er med. Mange nasjoner er med. Hjelpeorganisasjoner og NGO-er. Private fond. Næringslivet. Og enkeltpersoner. Det er ingen grunn for enkeltpersoner til ikke å involvere seg.

– Mange er redde for at pengene ikke kommer fram, eller ikke virker. Det er en lettkjøpt, dødelig pessimisme. Pengene kommer som oftest fram, og de gjør underverker. På grunn av penger som organisasjoner har bidratt med, har dødeligheten knyttet til meslinger falt med 90% i Afrika. På verdensbasis har antall barn som dør før de fyller fem år, gått ned med en tredjedel. Antall barn som nå har råd og mulighet til å gå på skole har steget voldsomt. Og se på malaria. På 1990-tallet ble det gitt 250 millioner dollar per år. I dag ligger tallet på en drøy milliard. Resultatet er en voldsom forbedring. Fortsetter vi som dette, kan malaria være borte innen 2015. Forsvinner pengene i korrupsjon? Mange internasjonale organisasjoner står bak undersøkelser som viser at 2% av hjelpen blir borte. 98% livsviktige prosent gjenstår. Det er bare å fortsette å gi.

Et sukk. Og talende fransk kroppsspråk. Før Douste-Blazy sier:

– Hva snakker folk om? TV-serier. Nyhetssaker i avisene. Men hvorfor skriver ikke avisene om at fattige mødre og barn dør i hopetall? Fordi det ikke er en typisk nyhetssak. Hvis en jumbojet krasjer, kommer det i avisen. At to millioner mennesker dør av tuberkulose er det lite fokus på. Vel, det tilsvarer en jumbo-crash annenhver time, hver dag, hele året. Det er vel fordi vi i Vesten ikke kjenner slike problemer på kroppen at vi ikke har mer fokus på det. Men, for meg er hvert menneskeliv hellig. Person, det går foran alt.

Nytt sukk. Mer kropps-språk. Før Douste-Blazy sier:

Enhver må erkjenne avhengighet av internasjonal solidaritet. Vi er inter-avhengige av hverandre. Uten globalisering av solidariteten vil vi feile. Vi vil aldri få fred.

Douste-Blazy er opptatt av forskjellen på solidaritet og sjenerøsitet. Dette knytter han til sine tanker om at kapitalismen er det systemet man må bygge på når innovative økonomiske løsninger skal utvikles for å kunne hjelpe de svakest stilte. Kapitalismen, den sosiale varianten vel å merke, har for lengst vist hvilken driver den kan være. Det er, enten man liker det eller ikke, kapitalismen som vil gjøre det mulig å oppnå avgjørende framgang i vår verden. Helseforsikring, mikrokreditt, arbeidsløshetstrygd, – alt er gjort mulig av kapitalismen. Og det er ikke vanskelig å se at dette henger sammen med solidaritet.

Så viktig er det for Douste-Blazy å skille mellom sjenerøsitet og solidaritet, at han i boka si lar André Comte-Sponville slippe til med et sitat som fyller opp nesten en hel side. Essensen er at solidaritet kommer fra hodet og sjenerøsitet fra hjertet. Sjenerøsitet er det motsatte av egoisme. Solidaritet er ikke det. Solidaritet handler mer om å være egoistiske sammen, på en intelligent måte. Til syvende og sist vil solidariteten være nyttig for oss alle. Veldedighet og sjenerøsitet er moralsk sett mest beundringsverdig. Solidaritet er sosialt sett mest nødvendig. Vær sjenerøs med pengene dine hvis du kan og utøv gjerne veldedighet. Men stol ikke på gode intensjoner og følelser for å få oss ut av krisen.

– Innovativ finansiering og UNITAIDs arbeid er først og fremst bygget på solidaritet. Vi skulle vel nå ha lært at urettferdighet alltid ender opp med å slå tilbake på den som utøver urettferdigheten. Samtidig vet vi at vår ære, vår storhet, ligger i vår kapabilitet til å se bak horisonten, kapabiliteten til å ha en framtidsvisjon og gjennomføre et prosjekt. Det prosjektet eksisterer. Det heter UNITAID.

Det drar seg mot kveld, og jeg vet at jeg snart må avslutte intervjuet. Jeg ser på Philippe Douste-Blazy og tenker: Den mannen trenger ingen tolk. Han er en tolk. Han må være en av klodens fremste tolkere av hvordan verden fremstår i dag, og hva vi skal gjøre for å få vår vesle verden på rett kjøl. Før vi avslutter vil jeg likevel spørre Douste-Blazy om hva han sa i sitt møte med den kamerunske presidenten, Paul Biya.

– Jeg sa to ting. Jeg sa at jeg var glad for å jobbe med myndighetene i Kamerun og for det engasjementet de viser i arbeidet med helsepolitikken. Jeg sa også at de må øke helsebudsjettet sitt fra 5% av det totale budsjettet til 15% av totalen. Det kan de gjøre fordi de er et land rikt på natur-ressurser

– Hva sa president Biya til det?

– Han sa: Jeg forstår hva du sier.

Douste-Blazy hadde en god barndom. Han ble gitt all verdens muligheter. Nå vil han gi all verden de samme mulighetene. Douste-Blazy har brukt mulighetene sine godt. Kanskje verden står foran en ny vår? For som han sier: Vi har ikke rett til å feile.

Read Full Post »

En av de heldige som har fått hjelp av UNITAID. ALLE fortjener denne gode hjelpen.

Hvert minutt dør en kvinne i fødselsrelaterte komplikasjoner. De aller fleste i Afrika, og de aller fleste helt unødvendig. Hvert tredje sekund dør et barn av sykdommer som malaria, HIV/AIDS og tuberkulose. Dette er sykdommer menneskeheten har lært seg å behandle.

Tør vi møte «problemet» face to face? Tør vi møte barna face to face? Tør vi møte oss selv face to face?

Hva gjør vi da? Ser en annen vei fordi det blir for overveldende? Eller tar vi tak i problemkomplekset ved å forsøke å tenke innovativt? Det er det siste UNITAID har gjort. UNITAID er en veldedig organisasjon med sterk tilknytning til Verdens helseorganisasjon. De jobber hovedsaklig med: 1. Å skaffe den beste og nyeste medisinen til verdens fattigste. 2. Å skreddersy medisiner slik at de passer til barn. ( Passe doser, ikke for vond smak osv.) 3. Å skreddersy medisiner slik at de passer i tropiske strøk. (Mindre behov for kjølig lagring osv.) 4. Å presse prisene på medisiner ned slik at de blir tilgjengelig for flere. 5. Å opprette en Medicines Patent Pool slik at patenter kan frigjøres. 6. De har konsentrert seg om sykdommene malaria, tuberkulose og HIV/AIDS. Dette er hva reklamebransjen kaller «hårete mål», men i UNITAID tror man fullt og fast på at det er mulig. Legg merke til at det er superlativsformen som brukes i punkt 1. Ikke bare skal de fattigste få «god og ny» medisin. De skal få «den beste og nyeste». Sånn som oss. Det er det eneste rettferdige, mener UNITAID. Og det er fullt mulig å realisere også. Hvordan? UNITAID har siden starten i 2006 samlet inn drøyt 14.5 milliarder kroner. Det meste av dette har UNITAID fått inn gjennom mikroskatter på flybilletter. Hver enkelt reisende merker så å si ingenting, men til sammen blir det store summer. Det er med denne type innovativ finansiering UNITAID mener vi kan komme svært mye elendighet, sykdom og nød til livs. Ordningen kan utvides. Mikroskatter kan legges på all slags produkter egentlig. Tenk bare hva som kan skje dersom vi kan legge mikroskatter på all slags finansieringstransaksjoner. Finans-skatt er under full utprøving mange steder, med gode resultater. Dessverre stritter en kynisk finansverden imot. De som har aller mest vil ikke være med å berge de som har aller minst. *** UNITAID tenker godt. Det er slik vi må berge verden. *** Finanshaiene tenker dårlig. Deres måte å tenke på er direkte farlig og vil til syvende og sist slå tilbake på dem selv og hele den vestlige verden. Bildetekst: En av verdens mektige menn bryr seg om et forsvarløst, for tidlig født barn. Makt med bakkekontakt gir resulater. UNITAIDs leder heter Philippe Douste Blazy. Han er også spesialrådgiver i FN og har tidligere vært utenriksminister i Frankrike. Han har uttalt at det vil være en utenrikspolitisk risiko ikke å bidra mer til utvikling i fattige land.

Philippe Douste-Blazy og Kjetil Dybvik i Kamerun.

Jeg har vært så heldig å få møte Douste Blazy, både på Stortinget i Norge, og som journalist på reportasjereiser til Kamerun og Liberia. En av de viktigste tekstene jeg noen gang har skrevet er dette portrettintervjuet med Douste Blazy. Det heter «Verdensbalansen på spill». Ta deg tid til å lese teksten og lær mer mellom forholdet makt – bakkekontakt.

På reportasjereise til Kamerun med UNITAID.

Til slutt er det naturlig å spørre hva du kan gjøre. – Du kan fortsette å late som ingenting. At så mange barn og kvinner dør helt unødvendig har ingenting med deg å gjøre. – Du kan gå inn på UNITAIDS Facebook-side og trykke liker. På den måten kan du utyrykke støtte til ideen om at alle mennesker i utgangspunktet er like mye verdt. – Du kan gi pengestøtte gjennom UNITAIDS partner UNICEF. På mine reiser i Afrika har jeg sett UNICEF drive veldig mye godt arbeid. Du kan lett gi din støtte ved å trykke her. Hvorfor ikke redde et liv nettopp i dag?

Read Full Post »

VERDENSBALANSEN STÅR PÅ SPILL
– Et møte med Philippe Douste-Blazy i Kamerun

Douste-Blazy er ukjent i Norge, men har A-status i Kamerun, Frankrike og FN.

Philippe Douste-Blazy er tidligere kulturminister, helseminister og utenriksminister i Frankrike. For tiden er han, blant annet, Under-secretary-General of the United Nations, Chairman of the UNITAID executive board og FNs spesialrådgiver på innovativ finansiering for utvikling . Han er en mann med mange og lange titler. Ikke så rart da kanskje at han rynker på nesen og hever sitt franske øyebryn før han avbryter intervjuet allerede etter mitt første spørsmål. Det lyder:

What kind of kid where you? What opportunities and possibilities were you given?

Douste-Blazy forstår ikke. Det vil si, han tror han forstår, men han vil være sikker på at han forstår. Derfor sier han til meg, un moment, før han reiser seg og går. Han kommer tilbake med to tolker. Douste-Blazy er en mann som kvalitetssikrer arbeidet sitt. Selv om han snakker godt engelsk, vil han at to tolker som begge kan fransk og engelsk ut og inn skal være bisittere, slik at det er helt sikkert at han forstår meg og vice versa. Jeg forstår nemlig ikke særlig mye fransk, og han mener selv at han ikke er tilstrekkelig god i engelsk.

På reise i Kamerun med Philippe Douste-Blazy

Vi sitter på en restaurant i Kamerun. Douste-Blazy er i landet for å promotere et hjertebarn, nemlig hjelpeorganisasjonen UNITAID. Jeg er i landet for å portrettintervjue ham. Med tolkene til stede prøver jeg å forklare ham hvorfor jeg vil vite hva slags barn han var og hva slags muligheter han ble gitt. Grunnen ligger i at Douste-Blazy er veldig opptatt av mulighetene verdens fattigste barn og kvinner har. Jeg vil gjøre en sammenligning for å få fram de enorme forskjellene mellom den vestlige verdens barn, og den sørlige verdens barn. Et ”Ah!” slipper ut. Douste-Blazy smiler, gnisten i øynene tennes, hele mannen lyser opp og han opplyser meg:

– Vi var en liten og sammensveiset familie. Vi var veldig nære. Én bror har jeg. Min far var doktor, som meg selv. Min mor pianist. Hver sommer besøkte vi mine besteforeldre i Pyreneene. Der fikk jeg muligheten til å klatre og gå turer i fjellene, noe jeg liker godt. Jeg hadde en god og trygg barndom. Jeg hadde det jeg trengte. Foreldrene mine elsket meg og inspirerte meg. Det var nok min far som påvirket meg og på et tidlig tidspunkt i livet mitt tente det sosiale engasjementet for de svakest stilte i verden.

Det naturligste oppfølgingsspørsmål av verden, i verden, om verden, for meg var da: Hvilken framtid tror du barna her i Kamerun, og andre fattige land, vil møte?

Uten å nøle svarer Douste-Blazy at en røff og hard hverdag venter på alle disse millionene av barn. – Husk på at hvert tredje sekund dør et barn og hvert minutt dør en mor, – fordi vi lar dem gjøre det. De dør av sult, og av de tre store epidemiene tuberkulose, malaria og AIDS, epidemier det finnes medisiner mot og som vi vet hvordan vi skal hanskes med. Hovedsakelig dør de fordi de ikke har råd til medisinene. Dette er menneskehetens absolutte skam! Jeg er sjokkert over verdens selviskhet. Tilsvarer en baby i Oslo, Norge, en baby i Yaoundé, Kamerun? Det internasjonale svaret er nei. Det er som om et liv i sør ikke er like mye verdt som et liv i nord. En milliard tohundre millioner mennesker prøver å overleve på mindre enn en dollar og 25 cent per dag. Hvorfor skulle ikke også disse menneskene ha rett på den nyeste og beste medisinen?

Legg merke til at Douste-Blazy her bruker superlativ-formen. Han mener at de fattigste i verden ikke bare skal ha bedre og nyere medisin enn det de får nå, de skal ha den beste og den nyeste. Han tror det er realistisk å få til dette. Hans visjon, det som driver arbeidet hans, er troen på at vi kan sikre den første AIDS-frie generasjonen siden epidemien startet. Det høres fantastisk ut. Det høres for godt ut til å være sant. Så jeg spør: Hvor sterk er du i troen på at denne visjonen kan bli virkelighet?

– Som du vet er jeg spesielt dedikert til kampen for barn og kvinner. Det er der vi må begynne. Det finnes 1.4 millioner hiv-smittede mødre i verden. Det finnes en mor-barn-pakke, en medisinpakke som kan hindre at mødrene overfører smitten til sine barn. Den koster 60 dollar. 1.4 millioner ganger 60 dollar, hva blir det? Småpenger i internasjonal sammenheng! Det er klart visjonen kan bli virkelighet, – hvis vi vil.

For tidlig født inn i en for sent utviklet verden. Men takket være UNITAID kan dette barnet, og mange andre, berges.

Og hva mer er, Douste-Blazy vil ikke stoppe der. Han mener også at det absolutt bør være mulig å nå de ambisiøse milleniumsmålene FN har laget. Slik situasjonen er i dag er det lite eller ingenting som tyder på at verdens fattige skal få det de etter menneskehetens forpliktelse har rett til innen 2015. Men hvor mye er det egentlig som mangler?

– Vi må bruke 150 milliarder dollar hvert år for å få dette til. 110 er på plass. Altså mangler det 40 milliarder per år. Skulle ikke dette gå? Jo, også det får vi til, hvis vi vil.

Douste-Blazy har sett seg lei på den blodige og dødelige urettferdigheten som ligger i at verdens svakest stilte ikke får den hjelpen som etter hans syn uten tvil er innen rekkevidde, om vi bare ikke hadde hatt så vondt i viljen i den rike del av verden. I disse dager kommer han ut med boken ”Declaration in favour of universal public goods”, hvor han beskriver metoder for å ta kverken på mange av menneskehetens verste uhumskheter.

– Du skriver i boken din at det eneste spørsmålet som er verdt å stille er: ”Hva er den økonomiske, sosiale og politiske modellen som er kapabel til å levere globale fellesgoder til en milliard tohundre millioner mennesker som sitter fast i ekstrem fattigdom?” Så, hvis jeg stiller deg det essensielle spørsmålet, hva vil ditt svar være?

– Dette kan jeg snakke om i timer og dager! Utgangspunktet er at kapitalismen er det økonomiske systemet som har vunnet. Jeg er tilhenger av en sosial form for kapitalisme. Vi må bruke det systemet og lage innovative finansieringsløsninger med det som basis.

Ja, de løsningene må i sannhet være innovative, tenker jeg. Kamerun er et av verdens mest korrupte land. Infrastrukturen er elendig. Hiv-smittede mødre jeg har snakket med forteller at de knapt nok har råd til å reise til sykehuset, langt mindre betale for nødvendig medisin. 50% av barna under fem år er smittet av malaria. På verdensbasis er det slik at det årlig dør mer enn 4.5 millioner mennesker grunnet de tre store epidemiene AIDS, malaria og tuberkulose. Hver dag fødes det 1000 barn med HIV. Annethvert minutt hver dag, året rundt, dør et barn av AIDS. Hvordan skal man skaffe nok penger og nå ut med hjelpen når problemene er så store?

– Vi begynte i 2006 i Frankrike med en mikroskatt på flybilletter. Nå har 15 land sagt ja til å være med. I Norge samles det inn penger til UNITAID gjennom CO2-avgiften på flyreiser. I dag har UNITAID samlet inn 2.2 milliarder dollar, hovedsaklig på denne type skatter. Og dette er bare begynnelsen. Denne måten å tenke på kan innføres på andre økonomiske sektorer også. Vi kan legge småskatter på internett-tjenester, tobakksprodukter, andre former for reiser og ikke minst finansielle transaksjoner. Skatter så små at de er helt smertefrie for den som må betale, men som totalt sett samler inn betydelige midler. La meg gi noen eksempler. Tre av fire barn som blir behandlet for HIV/AIDS får sin behandling betalt av UNITAID. Vi har også klart å senke prisen på spesialmedisin for barn med HIV 50%. Dette gjør at langt flere kan få hjelp. Så UNITAIDs arbeid har massive virkninger, allerede nå, på dette tidlige stadiet.

UNITAID så dagens lys i 2006, med støtte fra Kofi Annan og FN, og statsoverhodene i Norge, Chile, Brasil, Storbritannia og Frankrike. Organisasjonen er ment som et tillegg til allerede eksisterende ordninger, ikke som en erstatning. Men siden de fattige i verden på langt nær får nok hjelp har UNITAID lett etter nye og innovative finansielle løsninger. Douste-Blazy beskriver UNITAID som et eksperiment, eller et laboratorium for innovative løsninger på verdens fattigdomsproblem. Noe av det nye ved UNITAID er hvordan organisasjonen i sin styrelses-struktur inkluderer både FN, regjeringer, private fond og andre samarbeidspartnere. Eksempler kan være WHO, The Gates Foundation, The Global Found og Stop TB Partnership. UNITAID er ikke ute i felten selv, men de finansierer andres arbeid.

En annen innovativ løsning som Douste-Blazy fester stor lit til, er det som kalles Medicines Patent Pool. Her kan store patenteiende medisinprodusenter frivillig gi lisens, slik at andre kan få tilgang til patentene til å produsere billig medisin for bruk i utviklingsland. Hvorfor skulle noen frivillig gi fra seg patentene sine? Et svar kan være: fordi det lønner seg. De som får lisens, betaler for den. Kanskje ikke så mye, men i hvert fall litt. Det skapes nemlig nye markeder. Etter hvert vil disse vokse. Et annet svar kan være: fordi det er en moralsk forpliktelse. Kanskje er det derfor ingen tilfeldighet at GILEAD er det første, og hittil eneste, selskapet som har sagt ja til å være med i poolen. Douste-Blazy tror at vi i dette selskapet ser begynnelsen på en ny tenkemåte. Prosessen har ennå ikke kommet så langt at nye medisiner har kommet i produksjon som følge av arbeidet i poolen, men mye tyder på at det vil skje i løpet av det neste halve året. Det vil da være snakk om medisiner som er spesialtilpasset bruk i utviklingsland, for eksempel at de tåler hete og ikke må kjøles ned, eller at de er laget spesielt med tanke på barn med HIV/AIDS.

– At GILEAD har blitt med legger et press på de andre store selskapene. Vi regner med at flere selskaper blir med i løpet av september og oktober. Både økonomisk og image-messig vil de tjene på det.

Douste-Blazy har tenkt å legge press på andre instanser også. Han påpeker at de som skuffer inn aller mest på kommersielle transaksjoner paradoksalt nok er de som bidrar aller minst til internasjonal solidaritet. Bare ved å innføre en mikroskatt på 0.005% på pengeveksling ville man hvert år kunne få inn 40 milliarder dollar. Andre spekulative finansprodukter bør også kunne skattlegges. Mange slike produkter kan hvert og ett innbringe over 100 milliarder dollar årlig. Kunne ikke det være en passende gave? Fra: De som trenger det minst. Til: De som trenger det mest.

– Med alle disse milliardene i bakhodet, milliarder det teknisk sett er lett å få gitt og moralsk sett er helt nødvendig å gi, kanskje det kan være verdt å minne om at ett års skolegang for et barn i Afrika koster omtrent 100 dollar. Tenk hva vi kan gjøre! Hvis vi vil.

Philippe Douste-Blazy er en mann som vil. Han vil så mye, og han har så sterk tro på UNITAID, at han har dedisert sitt liv til dette arbeidet.

– Mitt liv ble snudd på hodet da jeg tok over som leder for organisasjonen. For seks år siden begynte jeg å vie all min tid til dette arbeidet. All min energi og all min overbevisning, for ikke å snakke om mitt håp, gir jeg til UNITAID. Det er både meningen med mitt liv og min daglige eksistens.

Store ord, men alt jeg ser han gjøre de fire dagene jeg får følge ham i Kamerun, forteller meg at han ikke overdriver. Jeg ser det i de lange dagene han arbeider. Blir mannen aldri sliten? Jo, selvsagt, men han gir seg ikke likevel. Han gir utallige intervjuer, er i utallige møter, prater med utallige fagfolk. Jeg ser det i iveren han legger for dagen. Gløden som alltid kommer når han snakker om UNITAID. Jeg ser det i omsorgen og ømheten han viser for de svakeste. Jeg ser det på hans franske øyebryn som hever seg hvis en tolk ikke innfinner seg fort nok, eller hvis oppmerksomheten ikke er rettet dit han vil, eller hvis en opplysning ikke er helt korrekt. Jeg ser det på en lett utålmodighet som kan dukke opp. Jeg ser det i blikket hans som forlanger handling. Og jeg hører det i ordene han bruker:

– Det er en tid for alt. Det er en tid for medfølelse, en tid for refleksjon og en tid for rettferdig sinne. Det er også en tid for handling. Den tiden har kommet.

Den tidligere utenriksministeren understreker at UNITAIDs arbeid handler om langt mer enn uhjelp og helsepolitikk. Dette handler i aller høyeste grad om internasjonal og generell storpolitikk.

– Verdensbalansen står på spill. Vi risikerer at den neglisjerte delen av verdens befolkning, og den er stor, vil komme til å kjenne på et stadig sterkere sinne og en stadig sterkere følelse av ydmykelse. De kan komme til å ty til voldelig revolt. Med økende utbredelse av mobiltelefoner, tv og internett blir det stadig lettere for dem å få innblikk i hvordan vi lever våre liv i den vestlige verden. Ingen kan si at de tar feil når de mener at forskjellene er uhyrlige og urettferdige.

Midt oppe i alt dette skriver vi 2011. Det kan bli et merkeår. 2011 er ”make or break” skriver Douste-Blazy i boka si. I november holdes G20-toppmøtet. Frankrike sitter med presidentskapet. Douste-Blazy har selvsagt inngående kjennskap til Sarkozy. Mange legger press på Frankrike nå for at de skal sette finansskatt på agendaen til dette møtet.

Douste-Blazy og UNITAIDs arbeid involverer alt og alle. Verdens helseorganisasjon er med. Mange nasjoner er med. Hjelpeorganisasjoner og NGO-er. Private fond. Næringslivet. Og enkeltpersoner. Det er ingen grunn for enkeltpersoner til ikke å involvere seg.

– Mange er redde for at pengene ikke kommer fram, eller ikke virker. Det er en lettkjøpt, dødelig pessimisme. Pengene kommer som oftest fram, og de gjør underverker. På grunn av penger som organisasjoner har bidratt med, har dødeligheten knyttet til meslinger falt med 90% i Afrika. På verdensbasis har antall barn som dør før de fyller fem år, gått ned med en tredjedel. Antall barn som nå har råd og mulighet til å gå på skole har steget voldsomt. Og se på malaria. På 1990-tallet ble det gitt 250 millioner dollar per år. I dag ligger tallet på en drøy milliard. Resultatet er en voldsom forbedring. Fortsetter vi som dette, kan malaria være borte innen 2015. Forsvinner pengene i korrupsjon? Mange internasjonale organisasjoner står bak undersøkelser som viser at 2% av hjelpen blir borte. 98% livsviktige prosent gjenstår. Det er bare å fortsette å gi.

Et sukk. Og talende fransk kroppsspråk. Før Douste-Blazy sier:

– Hva snakker folk om? TV-serier. Nyhetssaker i avisene. Men hvorfor skriver ikke avisene om at fattige mødre og barn dør i hopetall? Fordi det ikke er en typisk nyhetssak. Hvis en jumbojet krasjer, kommer det i avisen. At to millioner mennesker dør av tuberkulose er det lite fokus på. Vel, det tilsvarer en jumbo-crash annenhver time, hver dag, hele året. Det er vel fordi vi i Vesten ikke kjenner slike problemer på kroppen at vi ikke har mer fokus på det. Men, for meg er hvert menneskeliv hellig. Person, det går foran alt.

Nytt sukk. Mer kropps-språk. Før Douste-Blazy sier:

Enhver må erkjenne avhengighet av internasjonal solidaritet. Vi er inter-avhengige av hverandre. Uten globalisering av solidariteten vil vi feile. Vi vil aldri få fred.

Douste-Blazy er opptatt av forskjellen på solidaritet og sjenerøsitet. Dette knytter han til sine tanker om at kapitalismen er det systemet man må bygge på når innovative økonomiske løsninger skal utvikles for å kunne hjelpe de svakest stilte. Kapitalismen, den sosiale varianten vel å merke, har for lengst vist hvilken driver den kan være. Det er, enten man liker det eller ikke, kapitalismen som vil gjøre det mulig å oppnå avgjørende framgang i vår verden. Helseforsikring, mikrokreditt, arbeidsløshetstrygd, – alt er gjort mulig av kapitalismen. Og det er ikke vanskelig å se at dette henger sammen med solidaritet.

Så viktig er det for Douste-Blazy å skille mellom sjenerøsitet og solidaritet, at han i boka si lar André Comte-Sponville slippe til med et sitat som fyller opp nesten en hel side. Essensen er at solidaritet kommer fra hodet og sjenerøsitet fra hjertet. Sjenerøsitet er det motsatte av egoisme. Solidaritet er ikke det. Solidaritet handler mer om å være egoistiske sammen, på en intelligent måte. Til syvende og sist vil solidariteten være nyttig for oss alle. Veldedighet og sjenerøsitet er moralsk sett mest beundringsverdig. Solidaritet er sosialt sett mest nødvendig. Vær sjenerøs med pengene dine hvis du kan og utøv gjerne veldedighet. Men stol ikke på gode intensjoner og følelser for å få oss ut av krisen.

– Innovativ finansiering og UNITAIDs arbeid er først og fremst bygget på solidaritet. Vi skulle vel nå ha lært at urettferdighet alltid ender opp med å slå tilbake på den som utøver urettferdigheten. Samtidig vet vi at vår ære, vår storhet, ligger i vår kapabilitet til å se bak horisonten, kapabiliteten til å ha en framtidsvisjon og gjennomføre et prosjekt. Det prosjektet eksisterer. Det heter UNITAID.

Det drar seg mot kveld, og jeg vet at jeg snart må avslutte intervjuet. Jeg ser på Philippe Douste-Blazy og tenker: Den mannen trenger ingen tolk. Han er en tolk. Han må være en av klodens fremste tolkere av hvordan verden fremstår i dag, og hva vi skal gjøre for å få vår vesle verden på rett kjøl. Før vi avslutter vil jeg likevel spørre Douste-Blazy om hva han sa i sitt møte med den kamerunske presidenten, Paul Biya.

– Jeg sa to ting. Jeg sa at jeg var glad for å jobbe med myndighetene i Kamerun og for det engasjementet de viser i arbeidet med helsepolitikken. Jeg sa også at de må øke helsebudsjettet sitt fra 5% av det totale budsjettet til 15% av totalen. Det kan de gjøre fordi de er et land rikt på natur-ressurser

– Hva sa president Biya til det?

– Han sa: Jeg forstår hva du sier.

Douste-Blazy hadde en god barndom. Han ble gitt all verdens muligheter. Nå vil han gi all verden de samme mulighetene. Douste-Blazy har brukt mulighetene sine godt. Kanskje verden står foran en ny vår? For som han sier: Vi har ikke rett til å feile.

Read Full Post »