Vi har vel alle erfart at livet byr oss noen kronglete stier innimellom. Ja, noenganger er stiene bortimot hvisket ut. Skal jeg dra mot nord eller sør? Tvilen kan være stor. Da trengs et godt kart og et pålitelig kompass. Lorentzen var for meg et slikt kompass. Han viste vei gjennom gjørme og jungel. Kompassnåla hans pekte på:
* Lek. En leken livsholdning gjør livet lettere, og morsommere.
* Musikk. Det er noe fortryllende med tonenes verden, noe som når fram til det innerste i menneskene, noe som berører følelsene.
* Språk. Det var både lek og musikk i Lorentzens språk. Men alvor også. Det kan virke som han levde etter Piet Heins oppskrift: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun avlorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»
* Samhold. Lorentzen var hedret i alle leire. Det er ingen liten prestasjon. Helt spesielle evner og en helt spesiell personlighet må stå bak,
* Undring. En «kunst» han behersket til fingerspissene. Det undrer meg at så mange mennesker ser ut til å gå gjennom livet uten å undre seg mer. Lorentzen var en mesterundrer og et eksempel til etterfølgelse.
* Kompleksitet. Lorentzen var ikke noe glansbilde. Nettopp derfor oppfatter jeg ham som sann, og helhetlig. Knutsen og Ludvigsen hadde sine feider, men de fant også tilbake til hverandre. Deres egen sang «Kan det være nødvendig å være så sint?» minte dem på hva som bør stå i sentrum i l ivet.
Hvem andre har spilt på bukveggsklaskofon m/brigg? Enestående! Ja, det måtte være hans kompanjong, den andre halvdelen av Knutsen og Ludvigsen som har skrevet et godt minneord. I dag var han en av dem som bar båren under bisettelsen.
Det elleville, absurde, surrealistiske i kombinasjon med den musiske genialiteten har betydd en viktig forskjell i mitt liv.
Lorentzen varet kompass, og en ledestjerne. Han lyser fortsatt.
Kjetils faglitterære blogg 