Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni 2010

Bjarne Melgaard mener norsk kunstnerliv kunne trengt mer rus og mindre snusfornuft. Det er Aftenposten som rapporterer dette 25.juni.

«Jeg tror rett og slett ikke at det å gifte seg og få unger og sitte hjemme hver kveld er det beste grunnlaget for spennende kunst», sier Melgaard.

Tror Melgaard at det å gifte seg er en dans på roser? Jeg vil hevde at det kommer mye spennende kunst ut av konflikt, og giftermål byr på mye godt stoff her.

Mener Melgaard at det å få unger ikke er en alle tiders inspirasjonskilde? Min lille sønn på to år er en av de minst konvensjonelle jeg kjenner. Jeg er sikker på at han kan si og gjøre mye sprøere ting enn Melgaard, uansett hvor rusa Melgaard måtte bli.

Er Melgaard sneversynt nok til å tro at gifte folk av i dag sitter hjemme hver kveld? I så fall er det en vits.

Det jeg kan være enig med Melgaard i er at det finnes mye såkallt avantgardekunst i dag som oppleves som konvensjonell og kjedelig. I motsetning til Melgaard tror jeg forklaringene finnes andre steder enn i manglende rus.

For lite rus? For lite kjemisk forgiftning? Kjøss meg bak. Det er ikke den slags råttenskap som gir god kunst. God kunst skapes av dem som våger å tenke selv, dem som strekker seg litt lenger, dem som kan litt mer, dem som ser sammenhenger. Ikke av dem som selvdoper seg og selvsløver seg og selvødelegger seg.

Det drikkes mindre blant forfattere nå. Det er det en grunn til. På hagefester og den slags er det forlagsfolk som står for den tyngste og dummeste drikkinga/rusinga.

Er det noe som er uhyre ukonvensjonelt i dag, så er det å være totalavholds. Å ruse seg er en klisjé.

Read Full Post »

Noen ganger oppleves virkeligheten virkelig uvirkelig. Som når administrasjonssjefen i Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell blir tatt i forfalskning av cv og studiebeviser. Det er akkurat den slags autorisasjonskontoret sjekker, – at ingen jukser med den type papirer.

For en hverdag. Det er vanskelig å forestille seg hvordan et slikt liv må ha vært, egentlig. Hver dag drar man på kontoret for å sjekke at andre ikke har jukset med papirer, vel vitende om at man selv har jukset med egne papirer, – og det grundig! Ja, de fleste av oss er dobbeltmoralske, i større eller mindre grad. Det er vel verdt å huske på det, men likevel, – dette tar kaka.

Slik jeg ser det er det ikke tvil: Denne type forseelser bør lønnes med fengselsstraff.

Hvorfor har helsesjefen gjort dette? Jeg vet ikke. Konsekvensen av handlingen hennes er uansett at hun har tråkket på andre som står i den samme jobbsøkerkøen som henne. Med løgnaktige og falske midler har hun urettmessig skjøvet andre til side.

Hvis hun ikke evner å gjennomføre en lang og vanskelig utdannelse, som ofte er det som må til for å sikre seg en godt betalt lederjobb, så får hun nøye seg med en type jobber som ikke krever en lang og vanskelig utdannelse. Sånn er det for alle andre.

Helseministeren er lamslått. Vi får håpe lammelsene slipper taket, sånn at de påkrevde handlinger iverksettes. Assisterende helsedirektør forebereder i alle fall nå en politianmeldelse.

Jukseren bør ta sin straff. Faktisk kan denne avsløringen bli en lettelse for henne. Etterpå kan hun starte å leve et ekte liv.

Så kan man jo spørre seg: Hvordan kunne det skje? Er det så lett å være juksemaker i Norge? På en måte er det en god ting at vi har som vane å stole på hverandre. Likevel er det vel liten tvil om at de som ansatte henne burde ha sjekket referansene hennes bedre.

I denne saken skal jeg ikke gjøre noe stort nummer ut av at hun også har vært en fremtredende politiker for FRP. Jeg bare nevner det.

Read Full Post »

Ethvert gangfelt er farlig. Grunnen ligger ikke først og fremst i gangfeltenes beliggenhet, eller manglende opplysning. Hovedgrunnen ligger i at altfor mange bilister er sløve. Kanskje de ser dårlig. I alle fall ser de for dårlig etter.

Eller de bryr seg rett og slett ikke. De tenker: Jeg er sterkere enn deg. Vik unna, mygg!

Bilister er harde trafikkanter. Dessuten er de unaturlige trafikkanter. Vi mennesker er ikke bygd for den fart vi oppnår ved å sette oss inn i en bil. Bilistene er sekundære trafikkanter, selv om svært mange tror at de har en slags forrang.

Gående er myke trafikkanter.

Mitt ønske er at politiet setter i verk flere kontroller og straffer dem som ikke overholder bilenes vikeplikt for fortgjengere hardt. Å ikke stoppe for fotgjengere bør straffes med de aller hardeste bøtene. For hva er det som fort kan skje dersom bilistene ikke er våkne, følsomme, smarte og medmenneskelige nok til å stoppe for en fotgjenger?

Bilisten kan fort stå igjen som drapsmann. Fortgjengeren kan fort ligge igjen som et lik.

Jeg foreslår at alle som har tenkt seg ut å kjøre i dag, eller en annen dag, først leser Stig Dagermanns tekst: Att döda ett barn. Du kan også se en filmatisert versjon.  Kanskje det kan få deg til å være i forkant. Etterpå er nemlig alt for sent.

Du må tenke før du kjører og mens du kjører.

Read Full Post »

Noen gir seg aldri. Noen går rett på samma hva de støter på. Noen godtar både pest og kolera, bare de kan tjene penger på det.

Noen vil suge opp absolutt all olje de kan finne, om de så skal slurpe til seg de siste dråpene. Eller fiske dem opp med en klut. Norske politikere står for en slik tankegang.

Jeg blir redd.

Redd på vegne av menneskeheten. Redd for framtiden til min sønn på to år. Redd for hans barn igjen. Redd for framtiden til en klode som var grønn og blå og vakker. Nå er den redusert til noe svart og grumsete og kapitalistisk.

50 til 100 års perspektiv er et langt perspektiv mener norske oljepolitikere. Jøye meg!

Bellonas nestleder uttaler seg i klare ordelag og svært fornuftig i VG Nett i dag:

«USA har lagt ned forbud mot leteboring og EU vurderer å gjøre lignende ting. I det lyset blir det absurd at Norge nå kjører på som om ingenting har skjedd,» sier Bellona-nestleder Marius Holm.

De norske petroholikerpolitikerne på sin side er stolt av det de gjør. Hva skal vi med stolte klossmajorer som klusser det til for kommende generasjoner? Hva skal vi med ultranærsynte populistpolitikere som ikke ser lenger enn til egen nesetipp, og knapt nok det?

Hva skal vi med politikere som har øynene klistret igjen av en seig, svart guffe? Det er på tide å gi denne politikergenerasjonen den siste olje. La ansvarlig ungdom med øyne for en frisk klode overta.

Read Full Post »

Det er aldri fylla som har skylda. I vårt samfunn er det utrolig nok sånn at det å være full, gir større spillerom. «Han var jo full, han visste ikke hva han gjorde.» Det blir en slags blankofullmakt til å gjøre dumme, og onde, ting.

I vårt samfunn er det utrolig nok sånn at vi gir påvirkede personer lov til å tenke at mens de er beruset «er det ikke så farlig hva jeg sier og gjør.» Dette er selvsagt en meget avslappende følelse. Når det ikke er så farlig hva en sier eller gjør, kan fordelene utnyttes på mange måter.

Først og fremst ser man en forsterkning av atferdstendenser: Den pratsomme blir mer pratsom. Den triste blir mer trist. Den aggressive blir mer aggressiv. Hvem som gjør hva i fylla, er ikke tilfeldig.

Det er heller ikke tilfeldig at noen velger å helle Plumbo i trusa på en annen festdeltager. Han som gjorde det kan ikke unnskylde seg med at han ikke visste hva han gjorde. Jo, han kan det hvis vi skal forholde oss til folkeopinionen og folkemeningen om alkohol, men ikke hvis vi tar alkoholforskning på alvor.

Folkeopinionen sier: Alkoholen gir samvittigheten ferie og det er greit, det har den fortjent. På bakgrunn av forskning er det mer korrekt å si: Tilgi alkoholbrukeren ikke, for han vet hva han gjør.

Den som i fylla har «glemt» at det er galt å voldta eller plage noen seksuelt, er også for full til å gjennomføre en voldtekt fysisk sett.

Hele spekteret av vårt samfunns mest stigmatiserte og grotekse handlinger er knyttet til kjemisk rus. Jo mer sadistisk en handling er, desto sikrere er det at den er skjedd i kjemisk rus. Rusen er ingen formildende omstendighet, selv om mange vil ha det til det.

Ingen er bajas fordi de har drukket . De drikker fordi de liker å være bajas.

Den kollektive holdningen til kjemisk rus er et tynt kamuflert kollektivt selvbedrag.

Plumbomannen gjorde noe dumt. At han var beruset er på ingen måte noen unnskydlning, og ingen formildende omstendighet. Han bør dømmes som om han gjorde dette klink edru. La det svi!

Kilde: Fekjær, Hans Olav: RUS. Kapittel 13.

Read Full Post »

Det første afrikanske laget som vant over en europeisk motstander i et VM-sluttspill? Det var Algerie i 1982. Da slo de Tyskland 2-1. Dermed var tyskerne i trøbbel. Men så oppdaget de et smutthull. De var ikke sene om å smette inn i det. Siden det samme smutthullet passet Østerrike som hånd i hanske, benyttet de seg av det samme hullet.

Forutsetningene foran siste runde i gruppespillet var nemlig krystallklare. Vest- Tyskland måtte vinne. Østerrike måtte ikke tape med mer enn ett mål. Og hei, – tror du ikke det ble 1-0 til Tyskland da, gitt?

Dermed gikk Tyskland og Østerrike videre, på bekostning av Algerie.

Kampen startet med et stormløp mot Østerrikes mål. Etter ti minutter var stillingen 1-0. Akkurat det begge lag trengte. En stilling som passet begge lag ypperlig. Begge lag var fornøyd.

Resten av kampen ble et 80 minutters langt hån mot fotballens idé. Ingen forsøkte å angripe. Ballen ble sentret rundt i eget forsvar uten press fra det andre laget. I evinneligheter. Eller ballen ble måket formålsløst opp på motstanderens banehalvdel. Aldri før har man sett så mange tilbakespill til keeper i løpet av en kamp.

Tysklands tv-kommentator nektet til slutt å kommentere mer, mens hans østerrikske kollega oppfordret seerne til å slå av. På tribunen brente tyske supportere sitt eget flagg. Algeriske tilskuere viftet med pengesedler.

Dette er skam. Dette er schade. Dette er scheise. Dette gjør at jeg den dag i dag har vansker med å like Tyskland, uansett om de spiller maskinmessig, effektivt, vakkert, eller hva de gjør. Østerrike bare ignorerer jeg.

Disse spillerne var det som inngikk den usportslige og korrupte overenskomsten. Her er skammens liste:

Tyskland. H. Schumacher, H-P. Briegel, P. Breitner, K. Förster, W, Dremmler, P. Littbarski, H. Hrubesch, K-H. Rummenigge, F. Magath, U. Stielike, M. Kaltz.

Østerrike. F. Koncilia, B. Krauss, E. Obermayer, J. Degeorgi, B. Pezzey, R. Hattenberger, H. Prohaska, H. Krankl, R. Hintermaier, H. Weber.

Måtte det koste dem tusen år i fotballens skjærsild! Og all ære til Østerrikes Walter Schachner, som visstnok var den eneste som prøvde å spille fotball.

Kanskje dagens 0-1 tap mot Serbia var et slags skjebnens lune, en velfortjent hevn, det går en nemesis gjennom Tysklang, eller noe sånt…

Kilde: Erlend O. Nødtvedts tekst om Algerie i boken VM2010. 32 land. 33 tekster.

Read Full Post »

I en fødselsannonse er det ikke plass til mye. På noen få linjer skal den store begivenheten annonseres: Et nytt menneske er kommet til verden. Hva sier man da? Ja, det må vel bli det aller viktigste og mest sentrale, det. Hva er det så norske foreldre legger vekt på?

Forbausende mange bruker store deler av plassen på å fortelle, helt nøyaktig, på centimeteren og grammet, hvor langt og tungt barnet var ved fødselsen. Vilde veide 2999 gram. Mathilde målte 44 centimeter. Slike ting kan det stå. Jeg spør: Hvorfor? Hvorfor i all verden er dette det viktigste av det viktige å fortelle? Harde fakta. Målbare fakta. Er det det livet først og fremst dreier seg om, fra fødsel til død? Forresten, det er ingen som skriver hva Vilde og Mathilde måler og veier når de dør.

«Stolte foreldre» er det også oppsiktsvekkende mange som vil ha med. Både besteforeldre og foreldre oppgis å være stolte. Stoltheten plasseres også ofte i fanget på storesøsken. Jeg forstår det ikke. Har ikke «stolt» noe med prestasjon å gjøre? Jeg ville trodd at man oftere så det i bursdagsannonser. «Frank fyller fire. Vi er så stolte av den lille fotballgutten vår.» Men nei. Sånn er det ikke. Ordet stolt er, heldigvis, så å si fraværende i den type annonser.

For min del ville jeg heller bruke den sparsommelige plassen i en fødselsannonse til å fortelle at jeg er glad. Superglad. All time high glad. Ufattelig glad. Noe sånt. Ikke stolt.

Så er det de som vil ha det til at deres nyfødte stolthet også er «verdens skjønneste», «verdens beste», «verdens søteste» og så bortetter. Ja, jeg forstår at det ( som oftest) bare er en talemåte, og ikke bokstavelig ment, men denne talemåten har jo sitt opphav i noe. En måte å tenke på. En måte å lese verden på. Allerede fra fødelsen av skal også den nye lille verdensborgeren gjøres til del av en konkurranse. Han eller hun blir gradert, satt opp mot andre babyer, målt og veiet også her. Kan det ikke være nok at babyen er aldeles skjønn i seg selv? Hvorfor skal den karkatersettes og sammenlignes med andre? For meg har denne talemåten noe å gjøre med vårt samfunns ubendige trang til konkurranse, effektivitet og kontrasttenking.

Mange har fått en «prinsesse». Litt færre en «prins». Greit nok.

Jeg oppfordrer til nytenking, gjennomtenking og solidaritetstenking rundt sjangeren fødselsannonse.

Slik var vår annonse da Leo ble født:

«Leo Dybvik ble født på Tønsberg sykehus 25.juli. Lengde: Som en milepæl. Tyngde: Som et anker. Kristin og Kjetil er glade og underfylte foreldre.»

I de 23 andre annonsene i avisa den dagen oppga 13 annonser vekt og lengde, I 16 annonser var noen stolte. I 4 annonser er noen glade. 3 foreldrepar er takknemlige. 3 jenter var prinsesser.

Én av jentene var verdens fineste.

Read Full Post »

Det er nok å se på hva byene i dette landet heter.

Wagga Wagga. Surfer’s Delight. Og hovedstaden Canberra.

Det blir som om Oslo skulle het Puppene. Canberra er et aboriginsk ord som betyr «kvinnebryst». Morsomt, kanskje. Men ikke seriøst. Australia er et tulleland.

Australia er et bakvendtland der svære dyr med pung spretter rundt som baller, flygende rever flakser omkring, fisk klatrer i trær.

Australia er så spaca at det bare blir for mye, – helt grenseløst spaca. Det blir litt som skolegårdens skrønemaker som blir kjedelig fordi absolutt alt han sier er så forbaska utrolig.

Australia er som et ekstra kontinent vi ikke helt trenger. Vi har 4-5 helt greie kontinenter fra før, med sine kulturelle og historiske særpreg. Hva skal man egentlig med Australia?

Australia befolkes av en gjeng etterkommere av straffedømte briter som har utryddet og jaget bort de fleste aboriginere og det meste av deres kultur. I forlengelsen av dette har de siden forfektet en helt gjennomført rasistisk segregering og innvan dringsfiendtlig politikk, bare slått av Sør-Afrika selv.

Hvorfor skal Australia blande seg inn i VM i fotball? Kan de ikke nøye seg med å sitte og drikke øl og se australsk rugby mens de tenker ut nye raselover?

Irriterende nok klarte de uangjort mot Ghana.

Australia er et land uten kulturell tyngde, tuftet på øl og surfing og en politikk som inntil helt nylig har hatt «Australia for hvite» som slagord. Australia er langt borte og landet teller ikke.

– – –

Dette blogginnlegget er basert på Henning H. Bergsvågs tekst om Australia i boken VM2010. 32 land. 33 tekster.

Read Full Post »

Gulltull

Ordentlig gull er noe ordentlig tull. Hør her: Å lage én 18-karats gullring betyr at man produserer 18 tonn med søppel.

Gruvedrift er generelt en skitten bransje. Gull er ekstra ille fordi man er nødt til å bruke sterk lut, for ikke å si kjemikalier, i utvinningen. Cyanid og kvikksølv er vanlig i bruk. Dette svineriet renner så ut i folks drikkevann. Problemet er stort i Amazonas.

Som om ikke dette er nok, er barnearbeid vanlig. Bare i Peru, Bolivia og Ecuador anslår man at 200 000 barn er involvert. ”Involvert” betyr at de får barndommen sin forpestet og livene sine forkortet. Vanlig gjennomsnittsalder i Bolivia er 64 år, mens for en gruvearbeider er den 35 år.

Velg bort gull og diamanter. Perler er et mye mer etisk alternativ med få miljømessige konsekvenser.

Hvorfor folk kaller det de ofte er aller mest glad i, barnet sitt, for Gullet, eller Gullklumpen min, er meg en gåte. Du er gullgutten min, du!

Hva? Hvis det finnes gullgutter,  – finnes det sølvgutter også? Hvor morsomt er det å være bare en bronsegutt?  Og stakkars den evige firer-ungen! Jaja, lille gutt. Du ble ikke noen gullgutt, du, men du er da en god hummer fire. Jeg undres: Hva forteller det om samfunnet vårt? Hva forteller det om hvordan vi tenker og hva vi verdsetter? Er vi så gulltørste at det er det flotteste vi kan tenke oss å sammenligne barna våre med? Jeg ber lesere av denne bloggen om hjelp til å finne bedre metaforer til bruk på baby- og barnefeltet. Hva kan brukes i stedet for det evinnelige, men samtidig erkedumme Gullet?

I Norge har vi en helt spesiell form for gull. Det er ”det sorte gullet” som gjør at vi kan kjøpe gult gull og hvitt gull og rødt gull og for øvrig pynte oss med gullhår en viss plass. Sort gull, du liksom. Måtte alt sort gull suges inn i et gedigent sort hull og bli der for alltid! Måtte den som absolutt må gå til innkjøp av gull, enten kjøpe brukt, eller kjøpe grønt gull.

Måtte Norges fremtid, de aller yngste blant oss, slippe å bli kalt for noe så kjipt som «gull».

Det er ikke alt ved gull som glimrer.

Read Full Post »

Nestlederen i SP har helt rett: Stoltenberg er uærlig. Eller beint ut sagt: Stoltenberg ljuger! Ikke bare i Afghanistan-saken, men rett som det er, og det er ikke rett. Sånn bør det ikke være!

Stoltenberg er ikke alene. Så å si alle politikere ljuger. For er ikke det å ljuge og det å snakke seg vekk fra virkeligheten langt på vei det samme? Politikere har et helt arsenal av ljuge-våpen, eller ljugere som jeg kaller dem.

De kan forfine.

De kan utelate.

De kan forvrenge.

De kan bagatellisere.

De kan snakke om noe annet.

De kan late som de ikke forstår.

De kan gå rundt grøten i det uendelige.

De kan banalisere.

Hvorfor gjør de alt dette? For å beskytte seg selv. For å holde på makta si. Makt for maktas egen del. For å kunne nyte sine rekesmørbrød i stortingskantina.

Politikerne er ikke bare løgnere. De er, når sant skal sies, også feige, unnvikende, uansvarlige, farlige og stakkarslige. De mangler kjerne.

I vår tid, med sine ekstraordinære utfordringer, er det aldeles ikke denne type politikere vi trenger.

Helt til slutt vil jeg anbefale alle politikere som kunne være interessert i å prøve å snakke mer sant om Afghanistan å lese Fredrik Barths bok om Taliban og Afghanistan. Den er ikke feilfri, men den vil være et gedigent steg i riktig retning for en sannhetshungrig politiker. Tenk å bli kjent som noe sånt!

Read Full Post »

Older Posts »